Bilag 2. Viggo Hagstrøm. Urimelige avtalevilkår

Bilag 2 Viggo Hagstrøm Urimelige avtalevilkår

URIMELIGE AVTALEVILKÅR Av professor, dr.juris Viggo Hagstrøm, Norge Det er aldri lett for andre å gjette seg til hva som ligger i luften når rettferdigheten er ute og går. Sigurd Hoel: Trollringen I. Emnet Urimelige avtalevilkår hører til kontraktsrettens klassikere og kan umiddelbart virke utdebattert. Innføringen av en formuerettslig generalklausul i 36 i de nordiske avtalelover har imidlertid skapt et behov for å gjøre opp status. I den tid som er gått etter vedtakelsen av 36, 1 må det kunne konstateres at bestemmelsen nå inntar en plass i kontraktsretten som neppe var å forvente. Den har dessuten gjennom praksis fått et eget liv, ofte løsrevet fra de problemstillinger forarbeidene særlig var fokusert omkring. Utviklingen gjør det også påkrevet å ta opp til fornyet drøftelse hvilken plass mer tradisjonelle domstolsvirkemidler mot urimelige kontraktsvilkår heretter skal tillegges. II. Xese li Avtalelovens 36 synes å bli en av de sentrale bestemmelser i kontraktsretten, og har allerede ført til ikke ubetydelige endringer langt utover forbrukerområdet En gjennomgang av domssamlingene fra de senere år viser at 36 ikke bare påberopes flittig for domstolene, men også anvendes i ikke ubetydelig utstrekning. For Danmark og Sveriges del kan kanskje noe av forklaringen være at bestemmelsen i 33 ikke har spilt den rolle i retts- 1 I Danmark i 1975, Sverige i 1976, Finland i 1982, Norge i 1983 og i Island i 1986. Litteraturen er allerede blitt meget omfattende. Av plasshensyn kan det her bare vises til et forhåpentligvis representativt utvalg verker fra de nordiske land. For Islands del er bestemmelsen behandlet av Páll Sigurdsson: Samninga Réttur, Reykjavik 1987, s. 230 ff.

372 Viggo Hagstrøm livet som ihvertfall norsk teori lenge har villet tillegge den, 2 slik at generalklausulen kan ha innfridd et oppdemmet behov for større fleksibilitet. I Norge føltes det eksempelvis ikke spesielt dramatisk da Høyesterett i Rt. 1984 s. 28 banet nye veier i kausjonsretten og tilsidesatte eldre rettsoppfatninger (Rt. 1925 s. 501) uten engang å ta stilling til om resultatet bygget på 33 eller «ulovfestede regler om lojalitet i kontraktsforhold» (s. 34). Men selv hensett til slike mulige forskjeller i rettstradisjonen, synes det hevet over rimelig tvil at det store antall avgjørelser om 36 er uttrykk for en rettsutvikling, som neppe kunne ha skjedd uten det nye lovgrunnlaget. Noen avgjørelser fra de siste års nordisk praksis skulle være illustrerende. I Rt. 1991 s. 147 omgjorde Høyesterett en husleieavtale på åremål til leie på vanlige oppsigelsesvilkår, som innebar en vesentlig endring i forhold til husleielovens regler og et brudd med domstolens tidligere praksis. Rt. 1955 s. 1138 la til grunn at leietakers adgang til domstolsprøvning ved en tidsbegrenset leieavtale var uttømmende regulert gjennom bestemmelsene i husleielovens 38, annet ledd, og at leieren da ikke kunne få prøvet om leievilkåret var åpenbart urimelig etter den samme lovs 36. På tross av dette antok Høyesterett i 1991-dommen at «Å innta et slikt absolutt standpunkt i forhold til avtalelovens 36, harmonerer etter mitt syn ikke så godt med rettsutviklingen i tilknytning til boligforhold... Avtalelovens 36 rammer avtalevilkår som ut fra en konkret vurdering finnes å være urimelig. Den avveining av de kryssende hensyn som ligger i husleielovens 38 annet ledd, må etter min mening ha betydning når den konkrete vurdering skal foretas i en sak som den foreliggende. Saksforholdet her er imidlertid meget spesielt... Slik jeg bedømmer saken, måtte (leietakeren) ha en kvalifisert forventning om forlengelse, skapt ved utleierens forhold (dvs. gjentatt fornyelse av kontrakten). Hensynet til utleieren og dennes behov for forutberegnelighet, som begrunner fristregelen i husleielovens 38 annet ledd, gjør seg da ikke gjeldende på vanlig måte» (s. 152). Se nærmere Jan Hellner: Fredrik Stang og 33 Avtalslagen, i TfR 1987 s. 300 ff. Bernhard Gomard: Almindelig kontraktsret, København 1988, s. 130 påpeker for dansk rett at «Formålet med reglerne i 33 og 36 har været at sikre at ugyldighedsreglerne stemmer overens med hæderlighed og rimelighed. Reglen i 33 har imidlertid trods sin alder kun fundet anvendelse i praksis i beskedent omfang. De få afgørelser, som er truffet, om tilsidesættelse efter 33, har karakter af supplering og afrunding af 28-32 efter konkret skøn... Behovet for en supplering af de nedarvede ugyldighedsregler har vist sig at være ret beskedent.»

Urimelige avtalevilkår 373 Ved plenumsdommene i Rt. 1988 s. 276 og s. 295 oppregulerte Høyesterett festeavgiften i gamle festekontrakter etter fallet i kroneverdien, og bestemte at avgiften for fremtiden skulle kunne reguleres hvert tiende år i samsvar med konsumsprisindeksen, i skarp kontrast til det nominalistiske prinsipp som retten hadde knesatt i en tilsvarende tvist i Rt. 1958 s. 529. De danske og svenske domstoler synes ikke å ha vært mindre dristige i bruken av 36. I U 1987 s. 526 H og s. 531 H tilsidesatte Højesteret en bestemmelse i en bensinforhandlerkontrakt om at nedgrävde tanker fortsatt tilhørte leverandøren og bare kunne brukes til dennes produkter, når forhandleren etter oppsigelse av avtalen var villig til å overta tankene mot et passende vederlag. Riktignok hadde ikke leverandøren noen reell bruk for tankene, og oppgraving av dem ville innebære et betydelig verdispille. Men leverandøren hadde en berettiget interesse i å unngå at tankene kunne benyttes av konkurrerende leverandører. Klausulene grep allikevel urimelig inn i den frie næringsutøvelse,^ og kravet om utlevering av tankene ble ikke tatt til følge. Også U 1981 s. 300 H synes å markere en skjerpelse av kravene til lojalitet i kontraktsforhold. 4 I et leieforhold mellom forretningsdrivende ydet leietakeren et lån til utleieren mot pantesikkerhet i den faste eiendom. Det oppstod senere tvist om leieforholdet. Før denne var løst, ble det aktuelt å oppdele eiendommen i eierseksjoner, og da utgjorde pantobligasjonen en ulempe. Utleieren tilbød derfor pantesikkerheten ombyttet med en bankgaranti, men dette ville ikke kreditor gå med på. Han ble imidlertid dømt til å avfinne seg med ombyttingen av sikkerhetsrettighetene i Højesteret under henvisning til avtalelovens 36. Det ble fremholdt at debitor hadde en vesentlig interesse i å få pantobligasjonen avlyst, og at kreditor som ikke hadde innvendinger mot arten eller omfanget av den tilbudte sikkerheten, ikke hadde anført noen lojal grunn til å motsette seg ombyttingen. Tvertimot hadde nektelsen øyensynlig bare til formål å be vege debitor til å godta et forlik i tvisten. Avgjørelsen går utvilsomt lenger enn den tradisjonelle sjikaneregelen, som i norsk rett har vært forfektet med støtte i uttalelser i Rt. 1931 s. 169, idet det sentrale synes å ha vært at nektelsen la et urimelig press 3 Se nærmere om olje- og bensinbransjens vilkår Lennart Lynge Andersen og Jørgen Nørgaard: Aftaleloven med kommentarer, København 1990, s. 181 ff. og Gomard op. eit s. 136. 4 Kommentar av Munch i U 1981 B s. 299.

374 Viggo Hagstrøm på den annen part. Kanskje er det allikevel Sveriges Högsta Domstolen som har gått lengst i å gripe inn i avtaleforhold utenfor forbrukerområdet. I NJA 1989 s. 346 utvidet Högsta Domstolen dekningen i en forsikringspolise enda det verken var mangler ved vilkårene isolert sett eller ved tilblivelsen av avtalen. 5 Det var tvist mellom et større forsikringsselskap og en mindre forretningsdrivende om dekningen under en tyveripolise. Fra et lager var pelsforretningen blitt frastjålet pelsverk for over sv. kr. 500.000. Tyvene hadde banet seg vei til lageret med en duplikatnøkkel. Den var fremskaffet ved misbruk av en nøkkel den næringsdrivende hadde innlevert til et vaktselskap. Det måtte legges til grunn at forsikringsvilkårene ikke dekket tap som skyldtes tyveri med nøkkel. Selskapets begrensning av forsikringsdekningen var velbegrunnet, og Högsta Domstolen antok at «Över huvud taget gäller att varken avtalets innehåll eller omständigheterna vid dess tillkomst - inte ens vid beaktande av den underlägsna ställning som Päls-bolaget intagit i förhållande till Hansa i sig kan motivera en tillämpning av 36 avtalslagen» (s. 354). Når forsikringsselskapet allikevel under dissens (4-1) ble holdt ansvarlig, var det bare p-g.a. den etterfølgende utvikling. Forholdet var at «Päls-bolagets ställföreträdare Felix B lagt ned en ovanligt långtgående omsorg på att förebygga stölder hos bolaget», slik at «faran för inbrott anses ha varit ringa och risken för ett sådant inbrott som inte täcktes av försäkringsvillkoren praktiskt taget utesluten» (s. 355). Forsikringstageren hadde trodd at polisen dekket tyveri som skyldtes utroskap fra vaktselskapet, og feiloppfatningen fremstod som «förståeligt» hensett til at vilkårenes sondring mellom dirk og falsk nøkkel var vanskelig å oppfatte. «Det ter sig sannolikt att Felix B, om han föreställt sig att en stöld av nu ifrågavarande slag inte skulle täckas av försäkringen, skulle ha avstått från att deponera nycklarna hos bevakningsföretaget eller att han på annat sätt skulle ha sörjt för skydd gentemot ett sådant tillvägagångssätt». Endelig hadde forsikringstakeren engasjert vaktselskapet etter anbefaling fra forsikringsselskapet. Selv om forsikringsselskapet ikke kunne bebreides noe i denne sammenhæng, måtte dette «dock få betydelse vid en skälighetsbedömning enligt 36 avtalslagen. Med hänsyn till föreliggande speciella omständigheter får övervägande skäl anses tala för att det skall anses oskäligt att gentemot Päls-bolaget åberopa de ifrågavarande begränsningarna i försäkringsvillkoren» (s. 355). Selv om innføringen av 36 må sees på bakgrunn av utbyggelsen av forbrukervernet, 6 er det tvilsomt om forbrukerområdet er blitt bestemmelsens sentrale nedslagsfelt. Preseptorisk lovgivning og administrativ 5 Se kritikken fra Jan Kleineman i JT 1989-90 s. 103 ff. 6 I Danmark fikk riktignok generalklausulen en noe «sær entre» idet den ble vedtatt som ledd i bekjempelsen av økonomisk kriminalitet; se nærmere Gomard op. cit. s. 135.

Urimelige avtalevilkår 375 kontroll med standardvilkår har her kanskje vært viktigere i motarbeidelsen av urimelige avtalevilkår. Det er ihvertfall en kjennsgjerning at mange av de senere års rettsavgjørelser gjelder forretningsforhold, og at bestemmelsen i 36 har fått en ikke ubetydelig plass også ved mer kommersielle avtaler. Det er vanskeligere å dokumentere den indirekte effekten bestemmelsen i 36 har fått. Dens eksistens er et signal -ja et direktiv - om å søke rimelighet. Dens ordlyd går bare til å hindre urimelighet. Men på grunn av bestemmelsens eksistens er det grunn til å tro at domstolene vil søke etter rimelighet, og tolke seg frem til resultater de ikke kunne nå med 36, fordi det annet resultat ikke ville være urimelig nok. Det er fremholdt at «Stadgandet i 36 AvtL och debatten kring detta kan så småningom tänkas påverka juristernas grundåskådningar på kontraktsrättens område. I den mån stadgandet bidrar till framväxten av sådana nya allmänna principer för bedömningen av avtals och avtalsvillkors bindande verkan som redan i sig innehåller elementet skälighet bidrar det till en utveckling i vars ändpunkt det självt förefaller mer eller mindre överflödigt.» 7 Ansatser til dette finnes i Rt. 1992 s. 295 der en klausul om «avtalt skriftform» i en leasingavtale mellom næringsdrivende enstemmig ble satt til side uten at noen av de to fraksjonene i Høyesterett brakte inn 36. På tross av at skriftlig kontrakt for minimum 60 måneder var inngått, mente leaseren at han bare var bundet av en muntlig avtale med leverandøren om leie for en måned av gangen. Flertallet la avgjørende vekt på at finansieringsselskapet hadde forholdt seg passiv i ett år etter at den var kjent med leaserens særegne oppfatning av avtalen. Mindretallet mente at leasingkontrakten var undertegnet under omstendigheter som gjorde at leaseren ikke var bundet ved sin underskrift; finansieringsselskapet hadde valgt å opptre utelukkende gjennom leverandøren og var dermed nærmest til å bære risikoen for at det inntraff uregelmessigheter. Også dommen i Rt. 1991 s. 220 (se nedenfor V.l) viser den nære sammenheng mellom rimelighetstolkning og generalklausulen i 36. Temaet etter 36 er om det er urimelig å gjøre gjeldende et avtalevilkår. Dermed blir tyngdepunktet av rimelighetsvnr der ingen forskjøvet til 7 Thomas Wilhelmsson: Standardavtal, Vammala 1984, s. 104 f.

376 Viggo Hagstrøm oppfyllelsesstadiet. 8 I plenumsdommen i Rt. 1988 s. 276 ble det således fremholdt at avtalevilkåret «må først og fremst vurderes ut fra situasjonen i dag» (s. 287), og dette aksentueres enn mer ved de foran nevnte danske og svenske høyesterettsavgjørelsene. Hvor langt synspunktet rekker kan være usikkert. I NJA 1992 s. 143 synes man å ha gått betenkelig langt, idet en frafallelse av deler av vilkåret, som først skjedde under behandlingen for Högsta Domstolen, og som ikke engang var ubetinget, ble ansett tilstrekkelig til å redde et vilkår som ellers ville ha blitt underkjent. Dette kan normalt ikke være akseptabelt. I saken var det tvist om gyldigheten av en voldgiftsklausul i en entrepriseavtale mellom et byggeseiskap og en «bostadrättsförening». Etter avtalevilkårene hadde ikke bestilleren, som på avtaletiden såvidt var stiftet, rett til å utpeke et medlem av voldgiftsretten. Flertallet i Högsta Domstolen (4-1) antok «Att föreningen ensidigt avtalat bort en så väsentlig rätt som att utse skiljeman i ett skede då föreningen i praktiken knappast kan ha förvärvat någon egentlig självständighet i förhållande till bolaget medför att skiljeklausulen får anses oskälig och därför bör lämnas utan avseende» (s. 149). Under behandlingen for Högsta Domstolen hadde imidlertid byggeselskapet avgitt erklæring om at «Om HD finner att skiljeklausulen er oskälig på grund av att Mossviolen ej själv äger utse skiljeman utföster Folkhem härmed att Mossviolen vid påkallande av skiljeförfarande mot Folkhem med anledning av entreprenadavtalet fritt och utan inskräkningar får utse skiljeman efter eget val» (s. 146). I fortsettelsen uttalte Högsta Domstolen at «Vid sådant förhållande föreligger ej längre skäl att frånkänna skiljeklausulen giltighet» (s. 149). En annen konsekvens er at målestokken også er oppfyllelsesstadiets, slik at den skal gjenspeile rettsoppfatningen på det tidspunkt da kontrakten gjøres gjeldende. 9 Dette innebærer eksempelvis at det må legges vekt på rettsoppfatningen i nyere lovgivning, slik at de regler som gjaldt da avtalen ble inngått, ikke har samme gjennomslagskraft. Se Rt. 1991 s. 147 der den tidsbegrensede leiekontrakten måtte vurderes mot «rettsutviklingen i tilknytning til boligforhold. Jeg viser til nyere lovgivning blant annet om festeforhold og tvangsfullbyrdelse, som viser den store vekt lovgiver legger på sosiale hensyn på dette området. Denne utvikling bør etter min mening tillegges betydning også for det spørsmål vi har for oss. Dette ser jeg i sammenheng med at avtalelovens 36 tar sikte på å fange opp utviklingen i synet på hva som er urimelig» (s. 152); jfr. også Rt. 1990 s. 1099 der det uttales at «utviklingen i de senere årtier i 8 Se eksempelvis Erling Selvig i Knophs Oversikt over Norges Rett, 10. utg. ved Birger Stuevold Lassen, Oslo 1993, s. 553. 9 Se Selvig op. eit. s. 556.

Urimelige avtalevilkår 377 retning av å tillegge etterfølgende omstendigheter økt vekt ved avtalerevisjon, som har fått sitt mest generelle uttrykk i avtalelovens 36, etter min mening ikke kan være uten betydning for tolkningen av ekteskapslovens 59 annet ledd» (s. 1102). Om kontraktspraksis er sammenligningsgrunnlaget, må det avgjørende være hva som «etter dagens forhold og avtalepraksis er det vanlige» (Rt. 1988 s. 276 på s. 287), slik at det ikke er avgjørende at «slike klausuler var helt uvanlige... på den tiden» avtalen ble inngått (Rt. 1988 s. 295 på s. 301). III. Tese 2; Avtalelovens 36 er en konkret rimelighetsstandard, slik at helt individuelle særdrag kan være avgjørende for urimelighetsvurderingen. Dette motvirker regeldannelse. Det er en viktig oppgave for domstoler og r ettsvit enskap å finne et balansepunkt mellom konkret rimelighet og regelsikkerhet At avtalelovens 36 viser til en konkret rimelighetsvurdering følger utvilsomt av lovtekst og forarbeider, og oppfatningen må for norsk rett sies å være sanksjonert ved plenumsdommene i Rt. 1988 s. 276 og s. 295. Dette innebærer klarligvis at det er det samlede resultat av avtalen som skal vurderes, altså dens virkning på oppfyllelsesstadiet, jfr. Rt. 1990 s. 284 som gjaldt et langvarig kontraktsforhold som i perioder hadde vært gunstig for den som påberopte seg urimelighetsstandarden. En annen konsekvens er at kontrakten må vurderes i sin helhet, slik at et ugunstig vilkår kan anses oppveiet av et gunstig, jfr. NJA 1979 s. 483 (Bergman & Beving) som gjaldt en ansvarsfraskrivelse i strid med deklaratoriske regler; 10 på den annen side var kjøperen gitt avhjelpsrett og det ble også fremhevet at behovet for å fraskrive ansvaret for kompliserte industriprodukter var fremtredende. Dessuten ble det understreket at man i kommersielle forhold ofte tar en bevisst risiko. Når lovteksten uttrykkelig fremhever at det skal tas hensyn til «avtalens innhold» og «partenes stilling», peker dette nettopp på at kontraktforholdets egenart må tillegges vekt. 11 Hvor langt den individuelle prøvelse skal gå, kan imidlertid være diskutabelt. En for konkret bedømmelse 10 Saken ble avgjort på grunnlag av bestemmelsen i gjeldsbrevlovens 8, men Högsta Domstolen antok at man måtte se denne i lys av rettsutviklingen og i hovedsak følge retningslinjene for anvendelsen av avtalelovens 36. 11 Selvig op. eit. s. 559.

378 Viggo Hagstrøm kan lett komme i strid med ønsket om utvikling av retningslinjer og veiledende prinsipper, som kan danne grunnlag for fremtidig praksis. Dersom avtalen anfektes p.g.a. mangler ved tilblivelsen, må utgangspunktet klarligvis være at alle relevante individuelle særdrag kan tas i betraktning, dog slik at det taler mot anvendelse av 36 («omstendighetene for øvrig») at subjektive forhold ikke kunne være kjent for den annen part. Forarbeidene åpner for utvidelse av ugyldighetsgrensene, 12 og også for at det kan sees hen til subjektive forhold som henfører seg direkte til den svakere part. Tydelig inspirert av den svenske Generalklausulutredningen antar de norske forarbeider således at det kan tas hensyn til at en innvandrer p.g.a. språkvansker ikke har forstått deler av en kontrakt uten at den annen part er å bebreide. 13 Det inviteres imidlertid ikke til en kraftig utvidelse av ugyldighetsreglene for tilblivelsesmangler. Den praksis som foreligger, må også sies å være nokså tilbakeholden, slik at det til nå ikke er holdepunkter for å anta at 36 på dette punkt har medført et brudd med nordisk rettstradisjon. Dette gjelder både arten av de omstendigheter som kan medføre ugyldighet, og fravikelse av det tradisjonelle synbarhetskravet i avtaleretten. Undertiden kunne resultatet utvilsomt vært nådd også uten bruk av 36. I NJA 1983 s. 865 var således et hus solgt as is, men med opplysning om at det var nyrenovert og modernisert. Da eiendommen allikevel viste seg å ha grunnleggende og omfattende mangler, var det urimelig å gjøre klausulen gjeldende. Saksforhold og resultat er nokså identisk med Rt. 1982 s. 1357, men der ble avgjørelsen bygget på en innskrenkende fortolkning av klausulen på tross av at det var hjemmel til å tilsidesette den etter prinsippet i gjeldsbrevlovens 8 eller bestemmelsen i prislovens 18. At avtalen er tilkommet under press fra den ene part som samtidig har vært på det rene med at finansieringen ikke var iorden, ga grunnlag for anvendelse av 36 i NJA 1983 s. 613 og U 1978 s. 847 ØL. Et skritt videre markerer U 1988 s. 594 VL der en datter overtok foreldrenes leieforhold i mai 1985, men oppsa det allerede noen måneder etterpå. Hennes plikt etter kontrakten til å bekoste 12 Eksempelvis fremholder SOU 1974 : 83 at det bør kunne legges vekt på at avtalen er kommet i stand gjennom «aggressivt uppträdande, genom överraskningstaktik, genom tvång i någon form eller genom annat missbruk av förhandlingsläget», og at det kan tas «hänsyn till förekomsten av s.k. sidolöpare» (s. 132 f.). 13 NOU 1979 : 32 s. 50, jfr. SOU 1974 : 83 s. 133.

Urimelige avtalevilkår 379 istandsettelsen av leiligheten ble tilsidesatt etter 36, og det ble vist til at leietakeren hadde vært i en pressituasjon og ikke var gitt betenkningstid. To norske lagmannsrettsdommer i RG 1986 s. 470 og s. 739 synes foreløbig å markere et ytterpunkt: Begge omhandler private kausjoner overfor kredittinstitusjoner, der kausjonsløftet ble satt til side, i det første tilfelle p.g.a. forutsetningssvikt som ikke var synbar for kreditor, og i det annet p.g.a. manglende orientering om hva et kausjonsansvar ville innebære. 14 I den første sak tegnet hustruen kausjon for mannens gjeld etter at det var avdekket at han hadde gjort et underslag hos arbeidsgiveren, en bank. Avsløringen kom som et sjokk for henne, og hustruen trodde feilaktig at kausjonsstillelsen ville gjøre det mulig å dysse ned saken uten at denne oppfatning ble formidlet til banken. Da arbeidsgiveren kort etter gikk til politianmeldelse, kom retten til at hustruen som hadde «handlet under tidspress og psykisk påkjenning og uten at hun hadde oversikt over følgene av sin handling» (s. 474), måtte være fri for kausjonsansvaret. Den annen sak går noe lenger; det dreide seg om en enslig kvinne som nylig var blitt samboer med en mann som neppe var av de mest pålitelige, heller ikke i pengesaker, og som utvirket at hun møtte opp i banken og stilte kausjon for hans beskjedne, men risikofylte forretning. Mannen forsvant, og lot kvinnen sitte igjen med kausjonsansvaret. Dette ble underkjent, fordi banken hadde hatt oppfordring til å gi kausjonisten en fyldestgjørende orientering om hva hun innlot seg på. Anfektes avtalen p.g.a. innholdsmangler må det klarligvis tas hensyn til endel individuelle særdrag, såsom partenes stilling, avtaleforholdets art o.l. Dette er særdrag som gjelder selve avtaleforholdet. Avgjørelsen i Nord. Domss. 1987 s. 560 (Fi) som gjaldt en seiger som bevisst hadde solgt sin eiendom til en for lav pris for at kjøperen skulle kunne klare ervervet og derfor var avskåret fra å påberope seg at vederlaget var urimelig lavt, må således være udiskutabel. Derimot kan det være atskillig tvil om den linje Rt. 1990 s. 500 markerer, er hensiktsmessig. Saken gjaldt krav om leieforhøyelse for husleiekontrakter inngått i 1955 for 60 år med faste leier og med rett for leietakerne til å overdra leierettene og til fremleie. Kravet gjaldt prinsipalt økning til markedsleie, subsidiært krav om justering etter konsumprisindeksen. Det var uomtvistet at det var oppstått et betydelig misforhold mellom den avtalte leien og markedsleien. Det var imidlertid to forhold som satte den lave leien i et 14 Avgjørelsene har senere vært fulgt opp i Bankklagenemndas uttalelser nr. 91057 og 92001.

380 Viggo Hagstrøm annet lys: Det første hadde tilknytning til selve leieavtalen, nemlig at leietakerne i sin tid mot tinglyste, rentefrie og uoppsigelige leieboerobligasjoner hadde betalt innskudd som finansierte ca. 60 % av leilighetens kostpris i 1955. Motytelsen til dette finansieringsbidraget var ikke i første omgang lavere leie, men at leietakerne fikk en varig sikring av sine leiebehov ved at de kunne sitte med leilighetene uten risiko for leieforhøyelser og disponere over en del av leilighetenes kapitalverdi ved overdragelse eller fremleie. Høyesterett fant enstemmig at det måtte «legges vesentlig vekt på at man står overfor leieforhold med særegne trekk» (s. 508). Men for det annet hadde det også skjedd eierskifter i gården, og nåværende eier som hadde vært vel kjent med leiekontraktene, hadde ervervet eiendommen til vesentlig under markedspris som ellers kunne vært oppnådd. Spørsmålet var om dette moment uten tilknytning til avtaleforholdet skulle tas i betraktning etter avtalelovens 36. Flertallet (4-1) kom til at det ikke kunne ses bort fra utleierens kjøp av eiendommen og den pris som da ble betalt. Flertallet medgå at de to plenumsdommene i Rt. 1988 s. 276 og s. 295 kunne tas til inntekt for at det ikke skulle legges vekt på at eiendommene hadde skiftet eier flere ganger i festetiden, slik at tapet for så vidt var fordelt på flere eiere. Deretter uttalte annenvoterende som målsmann for flertallet at «Jeg mener at synspunktet slik det er uttalt av førstvoterende i vår sak, er for unyansert, og at det ville kunne lede til et lite tilfredsstillende resultat. De eierskifter det hadde vært tale om på bortfestersiden i de to plenumssakene, var eiendomsoverganger i forbindelse med arv og skifte. I vår sak derimot dreier det seg iallfall da Periscopus A/S ervervet eiendommen i 1981, om et rent forretningsmessig kjøp, med sikte på regulær eiendoms- og næringsdrift» (s. 511). Om den prinsipielle tolkning uttalte flertallet at «Avtalelovens 36 stiller domstolene overfor den oppgave når en avtale eller et avtalevilkår kreves satt til side eller lempet på, at de skal foreta en bred, konkret vurdering av alle sider ved avtaleforholdet slik det var ved avtaleinngåelsen og slik det senere kan ha utviklet seg. Loven viser også uttrykkelig til «partenes stilling», og noen forutsetning om at det sistnevnte kriterium bare sikter til partenes stilling ved avtaleinngåelsen, er ikke kommet til uttrykk i lovteksten. Etter min mening ville en slik begrensning i det som skal være grunnlaget for rimelighetsvurderingen etter 36, ikke alltid stemme godt med de hensyn bestemmelsen skal vareta» (s. 511). Deretter konkluderte flertallet med at å se bort fra utleierens

Urimelige avtalevilkår 381 rimelige kjøp av eiendommen p.g.a. de tyngende leiekontraktene «ville det være ensbetydende med at selskapet... ville få både i pose og sekk. Det ville være et resultat som jeg vanskelig kan godta» (s. 511). Man kan ha atskillig sans for det resultat flertallet kom til, og det harmonerer også med at rimelighetsvurderingen først og fremst skal referere seg til oppfyllelsesstadiet. Samtidig vanskeliggjøres regeldannelse under avtalelovens 36 fordi forhold uten tilknytning til avtaleforholdet etter dette skal være relevante ved rimelighetsvurderingen. En slik linje der individuelle momenter uten tilknytning til avtalen tillegges vekt, gjør det enn vanskeligere å skape forutberegnelighet når avtalen anfektes p.g.a. efterfølgende innholdsmangler. Den foran omtalte dom i NJA 1989 s. 346 illustrerer klart dilemmaet. Det er lett å ha sympati med forsikringstageren som lojalt hadde redusert selskapets risiko, og som følge av dette var uheldig å bli utsatt for et skadetilfelle utenfor dekningsområdet. Forestillingen om at forsikringen var tilstrekkelig hadde forsikringstakeren sikkert også felles med de fleste som har vært involvert i et skadeoppgjør. At det skal mye til før fullt ut akseptable vilkår blir omskrevet av domstolene og utvidet i medhold av 36, må være klart. Men siden temaet i dommen ikke er typetilfellet i og for seg, men forholdet med dets helt individuelle avskygninger, og det legges vekt på helt spesielle omstendigheter, snarere enn den egentlige irregulære utvikling, gis det liten veiledning for fremtidig praksis. Det kan være farlig om dommen kan oppfattes som et signal om at det avgjørende er å vekke domstolens sympati. Denne korte gjennomgangen skulle vise at det ikke er uproblematisk å operere med en konkret rimelighetsstandard der individuelle særdrag inndras i vurderingen. Prejudikatsdannelsen kan bli svak. Når temaet er konkret urimelighet, kan praksis dessuten bli vaklende. I Norge er det eksempelvis i de senere år avsagt flere innbyrdes motstridende dommer om gyldigheten av «cut-off klausuler» i leasingavtaler uten at det kan sees å ha vært avgjørende forskjeller i saksforholdene, se på den ene side RG 1992 s. 711 Eidsivating, RG 1990 s. 824 som opprettholdt klausulen, mens den ble underkjent i RG 1989 s. 710 Eidsivating og RG 1991 s. 39. Divergensen kan nok delvis skyldes at reguleringen av denne kontraktstypen fortsatt er usikker. Det er ihvertfall en kjennsgjerning at en samlet praksis nektet å anvende 36 der forsikringsselskapets ansvar bortfalt etter vilkårene p.g.a. forsøk på forsikringssvindel lenge før Høyesterett hadde avgjort forholdet til 36 i

382 Viggo Hagstrøm Rt. 1989 s. 950, se RG 1987 s. 567, RG 1988 s. 872, RG 1989 s. 165, s. 198 og s. 425. Men et viktig formål med generalklausulen var å dekke behovet for kontroll også på uregulerte områder. Skal domstolskontrollen få samfunnsmessig betydning, må praksis utvikle klare retningslinjer for bedømmelsen etter 36. En for individualiserende urimelighetsvurdering gjør 36 til et lite effektivt redskap i større sammenheng. For den som mener at domstolenes oppgave på dette område ikke bare er å løse enkelttvister, er utviklingen noe betenkelig. Det er ulike modeller for motarbeidelsen av urimelige avtalevilkår. Et ytterpunkt er å vedta en katalog med ugyldige klausuler. Det finnes velkjente eksempler på denne type lovgivning, såsom den tyske AGB- Gesetz, 15 og lignende reguleringer har lenge vært under arbeid i EF. 16 Et motsatt ytterpunkt er å overlate prøvningen til dommerens helt frie skjønn. Skal man dømme et forarbeidene, har lovgiveren ved innføringen av avtalelovens 36 tilsiktet en mellomvei ved at det er gitt til dels meget utførlige retningslinjer for vurderingen, som er uforenelig med frie rimelighetsbetraktninger. Det er et spørsmål om ikke innføringen i rettspraksis av rimelighetsvurderinger som knyttes til også annet enn selve avtaleforholdet, kan bryte denne forutsetningen. Dette vil imidlertid i noen grad avhenge av målestokken etter 36, som er neste tema. IV. Tese 3: Målestokken etter avtalelovens 36 vil ofte være rene rettferds- og rimelighetsbetraktninger, slik at disse får en ikke ubetydelig plass i rettsanvendelsen. Dette gir oppfordring til varsomhet i bruken av 36 når målestokken ikke er lovgivning eller kontraktspyaksis Ved avgjørelsen om en avtale er urimelig vil domstolene søke veiledning i lovgivningen. Lovgiverens behandling av inflasjonsproblemet var sterkt i fokus i plenumsdommen i Rt. 1988 s. 276. I Rt. 1989 s. 950 ble kontraktsvilkår om forsikringssvindel vurdert mot forsikringsavtaleloven, og Rt. 1990 s. 284 sammenholdt bestemmelser i en eldre 15 Gesetz zur Regelung des Rechts der Allgemeinen Geschäftsbedingungen (9. desember 1976). 16 Proposal, Official Journal 1989, C 193/1. Den 22. september 1992 nådde Rådet frem til en felles holdning til et utkast som avviker vesentlig fra det opprinnelige. Deretter er utkastet på vanlig måte sendt Europa-Parlamentet. I skrivende stund er det usikkert om utkastet til direktiv om urimelige kontraktsvilkår kommer til annen gangs behandling i Rådets møte den 3. mars 1993.

Urimelige avtalevilkår 383 festekontrakt med tomte festeloven; NJA 1979 s. 483 (Bergman & Beving) ble en ansvarsbegrensning i kontrakten sett i lys av plikten til avhjelp som ikke fulgte av lovgivningen; i U 1987 s. 526 H og s. 531 H om bensinforhandlerkontraktene ble det i begge saker fremholdt at «Monopolmyndighedernes afgørelser og den senere lovgivning har begrænset benzinselskabernes adgang til at fastholde kontraktsbestemmelser om uopsigelighed». Selv om forarbeidene kan synes å ha forutsatt at lovstoffet kan gi endel retningslinjer ved praktiseringen av urimelighetskriteriet, gjennom inngående drøftelser av omgåelsesproblemer og sondringen mellom lovregler som er uttrykk for rettspolitiske valg og de utpregede reserveløsninger, 17 synes allikevel det praktiske bidrag til fastleggelsen av grensene etter 36 foreløbig å være nokså beskjedent. Derimot har tendensen til å søke støtte i de legislative betraktninger for lovgivningen på sammenlignbare områder, styrket lovgivningens gjennomslagskraft (Rt. 1991 s. 147 «Jeg viser til nyere lovgivning blant annet om festeforhold og tvangsfullbyrdelse, som viser den store vekt lovgiver legger på sosiale hensyn på dette området» (s. 152)). Argumenter av denne type er imidlertid mer vagere rettspolitiske signaler enn detaljerte løsningsforslag. Domsavgjørelsene til nå viser videre at kontraktspraksis ofte anvendes som målestokk ved rimelighetsvurderingen etter 36, slik at kontraktspraksis har fått en ganske fremtredende plass i rettsanvendelsen. For dem som oppfatter 36 som en trussel mot forutberegneligheten i kontraktsforhold, må denne utviklingen være giedelig. Betydningen av kontraktspraksis er fremhevet i plenumsdommene i Rt. 1988 s. 276 («En oppregulering i vår sak og tilsvarende saker om festeavgifter, vil bestå i at man bringer avtalen på linje med en avtalepraksis som har lovgiverens godkjennelse» (s. 286 f.)) og s. 295. I dansk domspraksis blir forretningsskikk ofte påberopt, se U 1987 s. 801 H der stemmerettsregler i ejerforening ble underkjent bl.a. fordi de stilte kjøpere av leiligheter vesentlig dårligere enn sedvanlig; U 1987 s. 768 H der forsikringsvilkår forgjeves ble anfektet idet det dreide seg om sedvanlige vilkår for driftstapsforsikring; U 1987 s. 699 VL som lempet renten på et studielån som lå betydelig over diskontoen og over andre bankers rentesatser; U 1985 s. 23 H som fastslo at et hotells avbestillingsvilkår ikke var så vesentlig avvikende fra bransjepraksis at 36 burde anvendes; U 1981 s. 870 VL som tilsidesatte en kontraktsbestemmelse som var usedvanlig innen bransjen og brakte medkontrahenten i et yt- 17 Se særlig SOU 1974 : 83 s. 134-142; de kortfattede norske forarbeider bygger åpenbart mye på den utførlige svenske Generalklausulutredningen, slik at de knappere drøftelser i NOU 1979 : 82 s. 50-51 må leses med denne som bakgrunnsstoff.

384 Viggo Hagstrøm terst belastende avhengighetsforhold til den annen part. Selv om svensk praksis ikke er like omfattende, går NJA 1983 s. 332 langt idet vilkårene i en utpreget kommersiell avtale, en remburs, ble tilsidesatt bl.a. under henvisning til at vilkåret ikke var sedvanlig hos andre banker, og at det dessuten var utformet ensidig og av den overlegne part. Også i voldgiftspraksis synes allment praktiserte vilkår å ha betydelig gjennomslagskraft, se eksempelvis ND 1979 s. 354 om «as is-klausul» ved salg av brukt tonnasje (norsk vgd., med kommentarer av Selvig s. X). Om lovgivning eller kontraktspraksis ikke gir tilstrekkelig veiledning, er imidlertid domstolene henvist til friere overveielser. Siden avtalelovens 36 må oppfattes som ledd i en tradisjon i motarbeidelsen av urimelige avtalevilkår, er noen premisser gitt: Generalklausulen vil typisk ha et nedslagsfelt ved ensidig opprettede standardvilkår, særlig mellom parter som ikke er jevnbyrdige. Bestemmelsen vil kunne brukes til å ramme uvanlige og urimelig tyngende klausuler, jfr. U 1987 s. 801 H, i tilfelle der skjult sensur gjennom særskilt krav til vedtakelsen tidligere hadde vært nærliggende. Særlig i svensk praksis har bestemmelsen vært ganske flittig anvendt på dette klassiske området, ved at Högsta Domstolen har ført en restriktiv praksis overfor voldgiftsklausuler i avtaler med forbrukere og mindre næringsdrivende, 18 og overfor avtaleklausuler som gir den sterkere part enebestemmelsesrett i viktige spørsmål (NJA 1983 s. 332 - remburssaken). Dessuten vil bestemmelsen kunne ramme tilfelle der det foreligger en kombinasjon av tilblivelses- og innholdsmangler, slik at det samlet sett er urimelig å gjøre avtalen gjeldende. 19 Utenfor dette området gir tradisjonen liten veiledning. Siden urimelighetskriteriet er en skjønnsmessig regel og ikke er en rettslig standard, må målestokken i første rekke bli alminnelige rettferds- og rimelighetsbetraktninger. Med reservasjon for enkelte avgjørelser, særlig NJA 1989 s. 346, synes praksis å være tilbakeholden, slik at det ikke er enkelt å 18 Se NJA 1979 s. 666, 1982 s. 853, 1981 s. 711, 1987 s. 639 og voldgiftsklausuler som ble opprettholdt i NJA 1983 s. 510 idet Högsta Domstolen la vesentlig vekt på at vilkårene satte et lavt maksimum for utgiftene til voldgiftsbehandlingen og i 1984 s. 229 som la vekt på at kostnadsrisikoen i denne sakstype også for de alminnelige domstoler var betydelige. 19 Jfr. eksempelvis U 1989 s. 892 SH der bestemmelse i en samarbeidsavtale om tilbakebetaling av a conto provisjon ble tilsidesatt. Den underlegne part hadde utført betydelig arbeid. Den sterkere profesjonelle part hadde gått inn i prosjektet uten forhåndsundersøkelser og opptrådt slik overfor den annen, som var uten særlig innsikt, at det var skapt forventninger om at prosjektet var realiserbart.

Urimelige avtalevilkår 385 anfekte avtalen ut fra slike rene rimelighetsbetraktninger. Riktignok markerer plenumsdommene i Rt. 1988 s. 276 og s. 295 et markert brudd med den lenge rådende nominalismen i norsk rett, som bl.a. var kommet til uttrykk i Rt. 1958 s. 529. Men senere var inflasjonsproblemet blitt påtakelig, og det hadde vært gjenstand for atskillig debatt. Vederlagsrevisjon i langvarige kontrakter p.g.a. fall i pengeverdien skjedde i underordnede rettsavgjørelser, se allerede en dom fra 1964 først publisert i RG 1976 s. 595 Eidsivating og videre RG 1985 s. 507 Eidsivating. At det foregikk en rettsutvikling og at nominalismen i norsk kontraktsrett kunne falle, var dermed ikke helt uventet. I plenumsdommen i Rt. 1990 s. 284 uttalte på den annen side flertallet (9-8) om 36 «at denne generelle bestemmelse er forutsatt brukt med varsomhet» (s. 296). Flertallets standpunkt må innebære et signal om at det ikke skal være enkelt å tilsidesette avtalebestemmelser etter rene rimelighetsbetraktninger, ikke minst når mindretallet mente «at avtalelovens 36 må gi grunnlag for en vesentlig nedsettelse» av det kontraktsfestede betalingskravet (s. 301). Også Rt. 1989 s. 1215 markerer en meget restriktiv linje, enda den gjelder en avtale mellom familiemedlemmer. Her ville det ikke vært vanskelig å anføre rimelighetsbetraktninger for anvendelse av bestemmelsen. Når det ikke skjedde, er det et ganske tydelig signal. Høyesterett synes videre å ha lagt betydelig vekt på at den annen part hadde innrettet seg og disponert i tillit til kontrakten, og at den var en del av et mer komplisert rettsforhold det var betenkelig å rippe opp i. En mor A overdro med forbehold om borett sin boligeiendom til datteren C som bodde i husets annen etasje med sine to barn fra et tidligere ekteskap og en samboer B. Et par år senere ble datteren alvorlig syk, og på dødsleiet giftet hun seg med samboeren. Tanken var at han skulle ta seg av de mindreårige barna. Da hun døde, ble mannen etter samtykke fra barna sittende i uskifte. Etter kort tid etablerte mannen imidlertid et nytt forhold til en kvinne som flyttet inn i leiligheten. Forholdet til barna og deres bestemor ble etterhvert meget dårlig, og mannen flyttet ut av leiligheten, og ville selge huset med påhefte av bruksretten. Bestemoren krevde forgjeves at eiendommen skulle tilbakeføres henne. Det var på det rene at overdragelsen innebar et gaveelement. Høyesterett anførte for det første en del formelle argumenter mot bruk av 36, ved at avtalen var opprettet ved juridisk bistand etter nøye overveielser, og ikke inneholdt noe om salgsforbud. Videre måtte det tillegges en viss betydning at boretten var tinglyst. Utover dette ble det fremholdt «at utfallet ikke har betydning for A's borett, og at C's barn nå er voksne. Jeg har ved avgjørelsen lagt vekt på B's innsats fra 1977 til han flyttet. Han bidro økonomisk i vesentlig

386 Viggo Hagstrøm grad for C og også for hermes barn som han gled inn i farsrollen for. Han har stått for atskillige utbedringer og påkostninger som antas å ha betydning for eiendommens verdi i dag, og et restitusjonsoppgjør vil etter så mange år være vanskelig» (s. 1221). Selv om materialet er spinkelt, og det heller ikke er entydig, synes det å avtegnes en tilsvarende restriktiv tendens i de øvrige lands praksis. Av danske dommer kan særlig fremheves U 1987 s. 297 H, 1988 s. 449 H og 1990 s. 65 H, jfr. 1983s. 349 H som viser at det ikke er enkelt å få tilsidesatt klare avtalebestemmelser etter rene rimelighetsbetraktninger. I U 1987 s. 297 H var forholdet at en dansk ergoterapeut i november 1983 ble ansatt av et amerikansk firma for 12 måneders arbeid på et statlig sykehus i Saudi Arabia. Arbeidskontrakten inneholdt forbehold om at det amerikanske firmaet kunne bringe ansetteisen til opphør med 30 dagers varsel om dets avtale med oppdragsgiveren i Saudi Arabia bortfalt. I tillit til den inngåtte avtalen, oppsa ergoterapeuten en god stilling i København og leide ut leiligheten sin. Den 12. desember 1983 meddelte det amerikanske selskapet at avtalen i Saudi Arabia var blitt oppsagt, og at ergoterapeuten ikke kunne tiltre stillingen. Han ble gående arbeidsløs til 1. mars 1985, da det lyktes ham å få en ny stilling som ikke var så godt avlønnet som den han forlot. Kravet om at oppsigelsesbestemmelsen i kontrakten måtte settes til side etter avtalelovens 36 vant ikke frem i Højesteret, som bare tilkjente den avtalefestede månedslønnen. Streng er også U 1988 s. 449 H. I en eksportgaranti var det satt som betingelse for garantistens ansvar at selgerens krav mot kjøperen skulle dokumenteres ved dom eller voldgiftskjennelse. Kjøper var hjemmehørende i Libya og etter avtalen skulle tvister i anledning kjøpet avgjøres etter kjøpers hjemlandsrett ved libyske domstoler. I saken forelå det uttalelser fra den danske ambassade om at sannsynligheten for å kunne gjennomføre et krav ved de libyske domstoler var liten. En enstemmig Højesteret nektet å tilsidesette garantibetingelsen; en av dommerne fant «ikke tilstrækkeligt grundlag for at fastslå, at de libyske købere uberettiget har undladt at tilbagebetale beløb trukket under garantien» (s. 452), mens de øvrige fire dommere tydeligvis mente at garantibetingelsen uaktet dette måtte gjelde idet «der efter garantiforholdets beskaffenhed ikke i aftalelovens 36 er grundlag for at tilsidesætte kravet om, at det ved dom eller voldgiftskendelse dokumenteres, at...». Et mer opplagt tilfelle er nok U 1990 s. 65 H der en person i egenskap av fullmektig for et selskap hadde inngått en avtale med en bank om en spekulasjonsforretning i realkredittfondsobligasjoner. Etter at forretningen hadde medført betydelige tap, påtok fullmektigen seg personlig heftelse for gjelden, og spekulasjonen fortsatte med ytterligere tap. Avtalen om personlig ansvar kunne ikke tilsidesettes etter 36. Saken har en parallell i U 1983 s. 349 H der bestyreren av en vinforretning stilte realkausjon for selskapets overtrekk av en foliokonto. Garantien ble stillet for enhver förpliktelse som selskapet hadde eller senere måtte få overfor kreditor. Garantisten gjorde senere forgjeves gjeldende at 36 måtte komme til anvendelse når

Urimelige avtalevilkår 387 banken brukte sikkerheten til dekning av en kassekreditt han hevdet å ha vært u vi tende om. Svensk praksis gir nok et mindre entydig bilde. Dels går NJA 1989 s. 346 om forsikringsvilkårene svært langt i å ta rene rimelighetshensyn. Dels forekommer dommer som avskjærer anvendelse av avtalelovens 36, men ikke trekker opp prinsipielt restriktive linjer for bruken av bestemmelsen. I NJA 1988 s. 230 hevdet f.eks. en leasingtaker forgjeves at bestemmelsene i leasingavtalen om risikofraskrivelse samtidig med at leasingtaker fikk overdratt leaserens krav mot leverandøren, måtte erklæres ugyldig. Högsta Domstolen fremholdt at «Leasingavtalet har ingåtts mellan två näringsidkare som måste betecknas som jämbördiga» (s. 236), hvilket klarligvis talte mot anvendelse av 36. Hvilke rettigheter leasingtakeren hadde mot leverandøren kunne være usikkert. Men Högsta Domstolen fastslo at «Vid den bedömning som nu er aktuell finns emellertid inte anledning förutsatte att överlåtelseklausulen... saknat all betydelse för» leasingtakeren (s. 236). Før kravene mot leverandør var søkt gjennomført, var det altså ikke aktuelt med bruk av bestemmelsen. Formuleringen i premissene innvarsler kanskje at klausulen ville stå seg om leasingtakeren ihvertfall kunne gjennomføre noen misligholdskrav mot leverandøren. To avgjørelser kan muligens markere en tilbakeholden linje. NJA 1987 s. 553 gjaldt en standardavtale for ferdighuskjøp som ga hevningsrett bl.a. ved ekteskapsoppløsning. Ved opphør av et samboforhold krevde samboerne samme vilkår. Högsta Domstolen fremholdt at det i og for seg kunne være like berettiget å få hevningsrett etter et slikt brudd. Men avtalens bestemmelser om hevningsrett innebar «en betydelsefull avvikelse till köparens förmån» (s. 559) i forhold til gjeldende rett, og det var da ikke grunnlag for utvidende fortolkning eller anvendelse av 36. Dommen er ihvertfall mer tilbakeholden enn NJA 1989 s. 346 (tyveriforsikringen), men i motsetning til den kunne det knapt sies at parten hadde særlige forventninger eller hadde innrettet seg etter en bestemt forståelse. I NJA 1977 s. 717 hadde en mann i et brev til en kvinne han hadde et forhold til, lovet å gi henne en Porsche på 21 års dagen. Da forholdet ble brutt, ville ikke mannen oppfylle gaveløftet bl.a. under henvisning til gjeldsbrevlovens 8.1 Högsta Domstolen var det nokså delte meninger, og dommen har karakter av et kompromiss. Selv om avtalelovens 36 ikke var trådt i kraft, viste flere av de voterende til bestemmelsen. Det ble

388 Viggo Hagstrøm uttalt at «Emellertid framstår den utlovade bilen som en lyxgåva, vars värde avsevärt överstiger vad som får betraktas som normalt även för en generös present av en förmögen givare till andra parten i en förbindelse av det aktuella slaget. Det måste med hänsyn härtill anses uppenbart otillbörligt att Ylva sedan förbindelsen brutits skulle kunna utkräva hela detta värde... Med hänsyn till omständigheterna kring gåvoutfästelsen, till de övriga gåvor som Ylva fått av L och till vad som i målet upplysts om L:s ekonomi bör detta belopp skäligen nedsättas till 20 000 kr» (s. 722 f.). Det kunne vært like nærliggende å underkjenne hele gaveløftet som urimelig, hvilket også en av dommerne voterte for. V. Tese 4: Siden avtalelovens 36 kr ever at det skal skje en konkret r imelighetsvur dering, kan bestemmelsen ikke rasjonaliseres nærmere enn til å fastlegge hvilke momenter som er relevante. Det er vanskelig å angi deres innbyrdes vekt, og det er ikke mulig å gi en uttømmende beskrivelse av hva som kan komme i betraktning Avtalelovens 36 inneholder en skjønnsmessig regel. Den er m.a.o. en såkalt avveiningsnorm og ikke en hovedregel med unntak. Dermed er det ikke mulig å angi et fast innhold i bestemmelsen. Men det er ikke meningen at avgjørelsene under 36 skal være vilkårlige eller at det ikke skal tilstrebes forutberegnelighet. Loven angir selv i annet ledd retningslinjer for skjønnsutøvelsen ved å beskrive endel relevante faktorer, og forarbeidene går betydelig lenger i å binde opp rettsanvendelsen, også ved å antyde i hvilken retning de relevante faktorer trekker og hvilken vekt de skal tillegges. 20 Seiv om endel momenter klarligvis må avvises som irrelevante under 36, ligger det imidlertid i denne type bestemmelser at det ikke er gjørlig å angi uttømmende hva som kan komme i betraktning ved rimelighetsvurderingen. Det har vært hevdet at avtalelovens 36 er en form for «antilagstiftning», og at det ikke er mulig «att finna något överblickbart mönster i 36 eller på någon annan grund göra någon andvändbar beskrivning av strukturen i paragrafen». 21 Det er en velkjent kritikk mot generalklausuler at lovgiveren 20 Betydningen av dette fremholdes eksempelvis av Ulf Bernitz: Standardavtalsrätt, 5. uppl., Stockholm 1991, s. 75 ff. og Kurt Grönfors: Avtalslagen, 2. uppl., Stockholm 1989, s. 177 ff. 21 Mathias André i SvJT 1986 s. 526, på s. 547 og s. 546.

Urimelige avtalevilkår 389 dermed överlåter til domstolene å løse problemer de burde ha løst selv. 22 På dette område skyter kritikken over målet. Et alternativ til denne lovgivningsteknikken er en meget detaljert regulering som lett blir uoverskuelig, og som dessuten stadig måtte endres i samsvar med de skiftende forhold i forretningslivet. Slik altdekkende lovgivning har ikke vært nordisk tradisjon. I stedet har domstolene blitt overlatt ansvaret for rettsutviklingen der lovgiveren ikke har vedtatt tvingende regler. Domstolene har meget lenge drevet med rimelighetssensur av avtalevilkår, ofte gjennom tolkning og vedtagelse. En slik skjult sensur oppmuntrer ikke til regeldannelse fordi de reelle grunner gjerne ikke blir uttalt i domspremissene. Innføringen av 36 utfordrer domstolene til større åpenhet og prinsipiell tenkning. 1. Under te se: Ved vurderingen om bruk av 36 må det legges vekt på om det dreier seg om «forretningsmessige forhold hvor det kan være særlig grunn til å la hver av partene bære risikoen for sine forutsetninger» (Rt. 1988 s. 295 på s. 301) eller kontrakter utenfor rene forretningsforhold. Det kan være mindre betenkelig å anvende bestemmelsen i samarbeidskontrakter basert på utgiftsdeling o.l. (Rt. 1991 s. 220) eller i avtaler av rent privat karakter (Rt. 1990 s. 1099) At partenes stilling skal tillegges vekt fremgår direkte av lovteksten i 36, og endel hovedlinjer om betydningen av partskonstellasjonen er allerede trukket opp i rettspraksis. Dreier det seg om kommersielle avtaler mellom jevnbyrdige parter skal det mye til å påberope rimelighetslempning etter 36. Her veier ønsket om forutberegnelighet og det forhold at avtalen er utslag av en kalkulert risiko tungt. I norsk rett er prinsippet formulert i plenumsdommen i Rt. 1988 s. 295. Ved praktiseringen av husleielovens 35 som gir hjemmel for å nedsette en urimelig høy leie, og dermed er en liten generalklausul innenfor sitt område, har Høyesterett videre fremholdt at «Det beskyttelsesbehov som er den helt sentrale motivering for bestemmelsen, vil i alminnelighet ikke gjøre seg gjeldende på samme måte i forretningsforhold som i boligforhold» (Rt. 1985 s. 1199 på s. 1204), og at «Denne forskjell i beskyttelsesbehov tilsier... at domstolene må 22 Se nærmere Jan Hellner: Lagstiftning inom förmögenhetsrätten, Stockholm 1990, s. 205 f. og Stig Strömholm: Rätt, rättskällor och rättstillämpning, 3. uppl. Stockholm 1988, s. 226 ff.