Landskrona, 26.-27. mai 2011. idar.helleatarbark.no Norsk Arbeidsmandsforbund og Arbeiderbladet : Hvilke former for politisk interaksjon mellom fagbevegelse og sivilsamfunn (ca 1950-1985)? I Norsk Arbeidsmandsforbund (NAF) er landets eldste selvstendige fagforbund, stiftet som Det norske vei- og jernbanearbeiderforbund i 1895. Det var i to tiår fram til 1920 blant de største forbundene i LO, før oppbyggen av av en rekke spesialiserte industriforbund og ikke minst Kommuneforbundet ga en massiv medlemsavskalling til nye forbundsenheter i LO-familien. NAF har i dag like over 30.000 medlemmer, et medlemsnivå som har ligget bemerkelsesverdig stabilt siden 1960-tallet, med tanke på forskyvninger mellom yrkesgrupper internt i forbundet. Forbundet organiserer lønnstakere på et dusin tariffområder innenfor privat tjenesteyting og industri, der de fire største medlemsgruppene finnes innenfor: Reinhold, vaktjeneste, veianlegg og vedlikehold og gruvedrift. 1 II Til grunn for denne korte teksten ligger en tese om at det lokale organisasjonsapparatet i fagbevegelsen i Norge, som i Skandinavia og i den vestlige verden ellers, gradvis lot seg demobilisere politisk i tiårene som fulgte etter andre verdenskrig. I Norge var etterkrigstidens store nasjonale vi, og tanken om gjenreisning som et fellesløft på tvers av økonomiske interesser og sosiale klasser, en vesentlig forutsetning for at LO og norsk fagbevegelse i praksis rigget ned parolen om et sosialistisk samfunnsstyre. 1 Vedtekter Norsk Arbeidsmandsforbund, paragraf 1 Forbundets virkeområde. For å få et visst inntrykk av hvor medlemsmassen til NAF står, kan vi se på den skandinaviske gjestelisten til landsmøtet forbundet hadde i denne måneden. Danmark: Serviceforbundet, 3F Fagligt Fælles Forbund. Sverige: SEKO, Fastighetsanställdas Förbund, Svensk Byggnadsarbetareförbund, Svensk Transportarbetareförbund. 1
III I dette innlegget vil jeg se nærmere på dekningen av NAF i dagsavisa Arbeiderbladet i den vel 30 år lange perioden mellom 1952 og 1985. For min del er dette et innledende forarbeid i arbeidet med å skrive fjerde bind i NAFs historie, for perioden ca 1970-2010. Grunnlaget for dette stutte forarbeidet er énkildebasert. Kildematerialet består av 233 artikler, intervjuer, notiser og debattinnlegg som er registrert i Arbeiderbladets klipparkiv mellom 1952 og 1985. 2 Tilgjengelighet og begrenset registreringsmengde har vært med å styre dette kildevalget. Det er imidlertid verdt å merke seg at Arbeiderbladet utvilsomt var det viktigste presseorganet for både LO og Arbeiderpartiet i hele denne perioden. Det som kom på trykk og det som ble utelatt i avisspaltene, uttrykte nettopp skillet mellom hva som i hovedpresseorganet i Arbeiderbladet ble oppfattet som viktig og uviktig for allmennheten. Jeg har i denne sammenheng valgt ut tre temaområder for NAF i Arbeiderbladets klipparkiv: (i) Lønns- og arbeidsforhold, (ii) internasjonalt engasjement og (iii) forholdet til det partipolitiske systemet og i sær Arbeiderpartiet. IV Lønns- og arbeidsforhold: Arbeidsmandsforbundet har vært en forkjemper for lavtlønnsstrategien innad i LO. Både i tariffoppgjørene mot slutten av 1960-årene og ti år etter var forbundet opptatt av å sikre reallønnsvekst for medlemmene på linje med industrien generelt. Et slående trekk med Arbeidsmandsforbundet var at breie medlemsgrupper som veianlegg, reinhold og seinere vekterne ikke synes å ha blitt inkludert i det vi kan kalle for den organiserte kapitalismens gullalder 1950-70. Skift- og nattarbeid, arbeidsprosesser som gjennomføres i vakt, reinhold og privat service gjorde at medlemmene falt utenfor det produksjons- og organisasjonsmønsteret som karakteriseres som fordisme. Reinhold har alltid vært en vanskelig gruppe å organisere, og fra midten av 1970-tallet og tidlig 1980-tall 2 Klipparkivet består hovedsakelig av Arbeiderbladets egne artikler, men oppslag om forbundet i hovedstadspresseorganer som Aftenposten, VG, Friheten og Handels og Sjøfartstidene er også registrert her. 2
kommer det flere oppslag i Arbeiderbladet om dårlig behandling av arbeidstakerne i denne bransjen ( Sparket etter tre dagers sykefravær, 19.09.77). 3 V Internasjonalt samarbeid: NAF hadde et bredt internasjonalt engasjement i hele denne perioden. I oppslag og uttalelser fra landsmøter og landsstyremøter finner vi uttalelser om avkolonisering og rasediskriminering (1960), kuppet i Hellas (1967), Arbeidsmandsforbundet støtter FNL i Vietnam (1967), fagbevegelsens strategi for europeisk integrasjon (1971-73), kuppet i Chile (1973), kampen for demokrati og faglige rettigheter i Spania (1975-76), fredssak og samarbeid med Sovjet 1980-82 (med Nikitin-saken i 1984), Peru 1983, Tyrkia 1983-84, den britiske gruvearbeiderstreiken og kampen mot Thatcher 1984. Et særtrekk ved NAFs internasjonale virksomhet er vendingen mot øst og viljen til å opprettholde et nært samarbeid med Sovjetunionen og kommunistregimene i øst. Hvorfor NAF gikk lenger i denne retning enn den norske konsensus om Nato generelt åpnet for? Stikkordsmessig antydes her tre mulige forklaringer: Sammensetningen av forbundet: gruvearbeidere, Nord-Norge klassisk sterk tiltro til sosialismeprosjektet i øst, i mindre grad integrert i den norske velferdskapitalismen enn industriarbeiderklassen og de nye mellomsjiktene NAFs proletære preg, sosialismen fremdeles en reell framtidsforhåpning for mange. Koblet med skepsis til liberaldemokratiets framstilling av Sovjetunionen, kombinert med lite kritisk holdning til fagorganisasjoner og myndigheter i øst (Nikitin-saken) Del av en breiere politisk strømning langs den tredje vei på venstresiden og innad i sosialdemokratiet der målet var fredelig sameksistens, i eksistensiell protest mot atomvåpentrusselen 3 Arbeiderbladet 19.09.77, 11.09.81 og 15.12.81. 3
VI Politisk utvikling: Et tredje moment å gå innpå er NAFs forhold til det politiske feltet og da særlig Arbeiderpartiet. Forbundet er ett av dem som har hatt og fremdeles har den dag i dag et tett og forpliktende samarbeid med Arbeiderpartiet. I Arbeiderbladets klipparkiv er det sterke forsvaret for Gerhardsen-regjeringen i den politiske krisen etter gruveulykken Kings Bay på Svalbard i 1963, der flere av forbundets medlemmer mistet livet, et klart eksempel på lojaliteten til sosialdemokratiets politiske ledelse. 4 Spørsmålet om norsk medlemskap i Det europeiske fellesskapet (EF) og folkeavstemningen i 1972 viser imidlertid at partilojaliteten nådde en grense også innad i Arbeidsmandsforbundet. Etter først å ha utsatt behandlingen av EF-saken våren 1971, gikk forbundet mot norsk medlemskap i september 1971. Fram mot folkeavstemningen ett år seinere ga NAF flere økonomiske støttebidrag til AUF og AIK, som var de organiserte kreftene for EF-motstanden internt i sosialdemokratiet. 5 På venstresiden og i fagbevegelsen innebar EF-striden en politisk radikalisering, til dels utenfor Arbeiderpartiets kontroll. Også i NAF er en slik tendens synlig, blant annet ved det omstridte valget av Harald Øveraas, med bakgrunn fra gruveindustrien og Norges Kommunistiske Parti (NKP), som nestleder i 1979. Likevel er det i overgangen fra 70- til 80- årene også tydelig at NAF igjen samler seg om Arbeiderpartiet som politisk redskap overfor den truende høyrebølgen. 6 VII Et siste spørsmål i denne gangen er om det politiske oppbruddet i Vest-Europa og Norge i tiåret som fulgte etter 1968 også inneholdt en forskyvning av politisk aktivitet i samfunnet, der middelklassens verdier og interessespørsmål tok over deler av rommet til fagbevegelsen og arbeiderklassen? 4 Arbeiderbladet 09.09.63, 16.09.63 og 20.09.63. 5 Arbeiderbladet 18.09.71 og 13.04.72. 6 Arbeiderbladet 13.03.79 og 21.05.81. 4
I Arbeiderbladet finner vi en ny konflikt mellom anleggsarbeiderne i NAF og naturvernere i forbindelse med vannkraftutbyggingen i vassdragene Mardøla (1970) og Alta (1979-80). På ett tidspunkt truet NAF med å saksøke demonstrantene for tap av lønn og velferdsgoder under sperringen av førstnevnte vassdrag. Men det er lett å glemme at den politiske mobiliseringen etter 1968 ofte hadde sitt utspring og hentet mye av sin kraft nettopp fra arbeidslivet og fagbevegelsen. Det er mulig å argumentere for at streikemobiliseringen i Frankrike, Italia og Vest-Tyskland truet den rådende politiske og økonomiske orden vel så mye som studentopptøyene. 7 Fra et skandinavisk synspunkt og især innenfor Arbeidsmandsforbundet var gruvestreiken i Kiruna (1969) en nøkkelreferanse. Gruvearbeiderkonferansen i Nord-Norge den påfølgende vinteren 1970 ble fulgt med argusøyne av Arbeiderbladet, LO og ledelsen i Arbeiderpartiet. 8 Først da Thatcherregjeringen påførte gruvearbeiderne i Storbritannia det avgjørende nederlaget i 1984-85, var impulsene fra den langvarige internasjonale konfliktsyklusen, som i NAF startet med referansen til Kiruna 15 år tidligere, definitivt forbi. 7 Idar Helle, Det siste store forsøket. Arbeiderkampene og 68tiåret i VestEuropa, i Arr idéhistorisk tidsskrift, nr. 23 2006. 8 Arbeiderbladet 12.02.70. 5