NORSK FOLKEHJELP OG SØR-SUDAN. En oversikt over Norsk Folkehjelps bistandsarbeid i Sør-Sudan de siste 15 årene

NORSK FOLKEHJELP OG SØR-SUDAN En oversikt over Norsk Folkehjelps bistandsarbeid i Sør-Sudan de siste 15 årene Arbeidet avsluttet i august 2015 1

FORORD I 2016 er det gått 30 år siden Norsk Folkehjelp under dramatiske omstendigheter fikk fraktet inn de første nødhjelpstransportene til en krigsherjet og utsultet sør-sudansk befolkning. Dette skulle bli inngangsporten til Folkehjelpens mest omfattende internasjonale engasjement noensinne. I tre decennier har organisasjonen stått last og brast med sør-sudanerne, og ingen av Folkehjelpens nærmere 40 samarbeidsland har mottatt tilsvarende økonomiske overføringer, kompetanse og materielle ressurser som Sør-Sudan. Det har historisk sett vært norsk bistandsmiljøs mest dramatiske reise. Folkehjelpen har gjennom 30 år forsert nød, terror og sult i den lengst varende borgerkrigen i afrikansk historie. Og man har bidratt til oppbyggingen av det nye landet, da Sør-Sudan endelig fikk sitt indre selvstyre og senere sin selvstendighet som egen nasjon i 2011. I dag står det nye landet igjen på randen av katastrofen i en ny borgerkrig, som ble utløst i desember 2013. Politisk rivalisering, evneløshet og stammemotsetninger ga næring til enda en krig, som i dag herjer mange deler av landet. Fredsforhandlinger pågår og viljedokumenter undertegnes på løpende bånd, men få fester lit til at ord blir til handling. Sør-Sudan er igjen blitt et inferno av drap, lemlestelse, flukt og sult. Landet står høyt både på den internasjonale og den norske bistandsdagsorden. Hva skal vi gjøre når så mye av det som bygges opp, rives ned? Mange deltar i det offentlige ordskiftet, og bøker om konflikten, landet og menneskene lanseres hyppig. Et felles anliggende for mange av deltakerne i den pågående debatten om Sør-Sudans historie, nåtid og fremtid er også å analysere og vurdere Norsk Folkehjelps plass og rolle gjennom sitt 30 års nærvær i landet. Det er ikke merkelig. Ingen internasjonal bistandsorganisasjon har påvirket landets politiske og sosiale utvikling mer enn Folkehjelpen. Vi må tåle evaluering av hva vi har gjort, hva vi har lykkes med og hva som ikke har gått så bra. Vi har også selv hatt et behov for å samle trådene, og ikke bare la kunnskapsrike forfattere, journalister og debattanter utenfor eget hus legge føringer for hvordan vårt arbeid i Sør-Sudan skal bedømmes. Dette dokumentet er en gjennomgang av hva vi faktisk har gjort de siste 15 årene, prosjekt for prosjekt. Fra slutten av 1990-tallet roet kampene seg mellom de sudanske regjeringsstyrkene og den sørsudanske geriljabevegelsen. Partene møttes for å diskutere en mulig fredsavtale, som så ble undertegnet i 2005. Med denne tilnærmingen dreide også etter hvert Folkehjelpens innsats bort fra ren nødhjelp, som hadde preget innsatsen under den lange borgerkrigen, og over til mer langsiktig utviklingsbistand, som bidrag til å bygge det nye Sudan som var i emning. Dette dokumentet konsentrerer seg om arbeidet som er gjort for å gi den sør-sudanske befolkningen bedre livsvilkår opp mot vår tid. De mange og lange årene med vår tilstedeværelse under borgerkrigen lar vi være historie nå. Selv om det etter vår mening er en heroisk historie. 2

INNLEDNING Etter utbruddet av en ny borgerkrig i desember 2013 har FN definert Sør-Sudan som verdens mest sårbare land. Katastrofens utfordringer står ikke tilbake for de vi møter i Syria og Kongo, i følge FN. Av Sør-Sudans nær 11 millioner innbyggere er to millioner på flukt innenfor egne grenser, derav 750 000 barn. Nær 600 000 har flyktet til nabolandene. Antallet drepte er ukjent. Sør-sudanske barn kastreres, voldtas og drepes, i følge Unicef. 13 000 barn er blitt rekruttert som barnesoldater etter den siste borgerkrigens utbrudd i desember 2013. Mer enn fem millioner har ikke til mat fra den ene dagen til den andre. Nær tre millioner er eller vil bli rammet av hungersnød. Før den siste krigen brøt løs, var det antatt at én million innbyggere trengte hjelp for å være sikret matvareforsyninger. Dagens Sør-Sudan karakteriseres av FN som en av de verste humanitære katastrofene i Afrika noensinne. Mer enn 80 prosent lever på landsbygda. De fleste i rene naturalhusholdninger, basert på jordbruk og kvegdrift. 40 prosent av landets husholdninger (les: kvinner) må gå minst én time hver dag for å hente vann. 70 prosent av befolkningen over 15 år er analfabeter. 1 million barn i grunnskolealder får ikke undervisning. Av 1 000 nyfødte dør over 100 i løpet av de første levemånedene. Den årlige bruttonasjonalinntekten per innbygger er 790 dollar (2013). I Norge er den 102.610 dollar. Vi kunne fortsatt. Tallene er voldsomme, og bak all statistikk gjemmer det seg ufattelige menneskelige tragedier. Hvorfor er landet kommet dit? Det var jo så mange positive tegn til utvikling i riktig retning etter at fredsavtalen med regjeringen i Khartoum ble inngått i 2005, og ikke minst etter at landet ble selvstendig i 2011. For å forstå Norsk Folkehjelps sterke engasjement i Sør-Sudan er det nødvendig med et kort tilbakeblikk, selv om dette dokumentet konsentrerer seg om arbeidet som har vært utført de siste 15 årene. Borgerkrigen mellom den sør-sudanske geriljabevegelsen SPLA og de regjeringskontrollerte sudanske styrkene, som startet i 1983, utløste ekstrem nød hos sivilbefolkningen i sør. Regjeringen i Khartoum møtte krigen med utsulting av befolkningen i sør. Under høyst risikable omstendigheter fraktet Folkehjelpen de første nødhjelpsforsyningene inn bak frontlinjene i 1986, finansiert av organisasjonen selv. Året etter bevilget det norske utenriksdepartementet 20 millioner kroner, som NF skulle bruke til humanitær innsats. Folkehjelpen tok samtidig et klart politisk standpunkt i konflikten, og erklærte sin fulle støtte til den sør-sudanske frigjøringskampen. Dette skulle bli helt avgjørende for det engasjementet som senere skulle følge fram til denne dag. Alle andre nasjonale og internasjonale hjelpeorganisasjoner forholdt seg politisk nøytrale til den pågående krigen. NF var så tydelige i sitt standpunkt at man blant annet avviste å delta i en felles humanitær FN-operasjon, som skulle samle alle hjelpeorganisasjonene under en felles paraply. FN erklærte en nøytralitetslinje i konflikten mellom nord og sør, og derved likestilte man de krigførende partene. En slik indirekte støtte til Khartoum fant Folkehjelpen uakseptabel. I tillegg kom at man betraktet verdensorganisasjonen som et ineffektivt og byråkratisk verktøy for formålet. 3

Den militære geriljaorganisasjonen SPLA ble opprettet i 1983, med John Garang som øverstkommanderende. Parallelt etablerte man den politiske grenen av bevegelsen, SPLM, der Garang ble formann. Hans agenda var ikke å løsrive det sørlige Sudan fra resten av landet, men å skape et stor-sudan basert på mer rettferdig fordeling av makt og ressurser innenfor en sekulær og demokratisk stat. Styresmaktene i Khartoum, som hadde utviklet et fundamentalistisk islamistisk regime, ville noe annet. Folkehjelpens humanitære innsats økte gjennom hele 1990-tallet, og organisasjonen utviklet et tett og nært forhold til Garang personlig og til den øvrige ledelsen i SPLM. I 1999 var Garang æresgjest på Folkehjelpens landsmøte i Oslo. Det forteller sitt. Innad i frigjøringsbevegelsen vokste det imidlertid fram en opposisjon mot Garangs plan om et felles sekularisert Sudan; en opposisjon ledet av en av SPLAs fremste militære ledere, Riek Machar, som arbeidet for full løsrivelse fra Khartoum og en egen sør-sudansk nasjonalstat. Konflikten mellom de to var også stammemotivert, noe som i uminnelige tider har vært en del av konfliktgrunnlaget i det sør-sudanske samfunnet. Garang var dinka, Machar er nuer; begge representanter for de to største folkegruppene i landet. Machar brøt ut og dannet sin egen gren av bevegelsen. Dagens president i Sør-Sudan og leder av SPLM, Salva Kiir, ble etter dette Garangs nestkommanderende. Det går en lang sammenhengende linje fra bruddet den gang og fram til dagens uforsonlige maktkamp mellom de ulike fløyene i SPLM. I konflikten som oppsto forholdt Folkehjelpen seg til John Garang og det opprinnelige SPLM. NF hadde blitt en svært troverdig samarbeids- og bistandspartner, og fra 1993 antok hjelpen store dimensjoner. Da valgte den amerikanske regjeringens egen hjelpeorganisasjon, USAID, NF som sin økonomiske samarbeidspartner, ut fra den erfaring amerikanerne hadde gjort med Folkehjelpens svært effektive nødhjelpsprogram. Det årlige budsjettet økte fra 20 millioner, som norsk UD hadde bevilget, og til nærmere 100 millioner kroner. Når vi kommer inn på midten av 1990-tallet starter man, i tillegg til den rene nødhjelpen, også oppbyggingen av mer varige tjenester i de frigjorte SPLA-kontrollerte områdene. Det gjelder blant annet sykehus, helsestasjoner og yrkesopplæring, som omtales senere i dokumentet. Mot slutten av 1990-tallet roet kampene seg. SPLA kontrollerte store deler av det som senere skulle bli Sør-Sudan, og de forberedende samtalene til det som ble fredsavtalen i 2005 tok til. Med den skjøre avtalen, som i mange tilfeller skulle vise seg ikke var mye mer verdt enn papiret den var skrevet på, dreide Folkehjelpens bistand definitivt over til å være et langsiktig bidrag til å bygge det nye Sudan som avtalen forutsatte. For Norsk Folkehjelp hadde det vært nær 20 dramatiske og risikofylte år, og for mange medarbeidere med livet som innsats. Det hadde vært påstander om våpensmugling, korrupsjon og skattesvindel, det hadde vært regnskapsrot og underslag, det hadde vært dårlig ledelse og mange konflikter internt i Folkehjelpen. Men ett overordnet mål trumfet alle andre hensyn: mest mulig effektiv og omfattende nødhjelp til en katastroferammet sør-sudansk befolkning. Tallene forteller da også sitt. I perioden 1993 2005 fikk 8-10 millioner mennesker hjelp i en eller annen form, 1 million ble reddet fra sultedøden. I perioden 1986 2005 organiserte Folkehjelpen nær 12 000 hjelpesendinger inn til SPLA-kontrollerte områder, de aller fleste av 4

dem med fly. I disse mange årene ble Norsk Folkehjelp kritisert for mye i norsk offentlighet på grunn av påstått manglende ryddighet i mange forhold, men det er verdt å merke seg at norske styresmakter, uavhengig av regjering, alltid ga sin støtte til NFs arbeid, og at en rekke internasjonale donorer, inkludert USAID, opp gjennom årene ga store økonomiske bidrag til det arbeidet som ble utført i Folkehjelpens regi. Arbeidet i Sør-Sudan ble støttet av Norad fra 1999, da man inngikk den første langsiktige rammeavtalen som garanterte økonomisk støtte til bistandsarbeidet. Avtalen er blitt fornyet fram til denne dag, og har i alle år utgjort den finansielle stammen i Folkehjelpens utviklingsbistand i landet. De som virkelig ønsker å bidra til å lindre nøden og som forstår hva dette dreier seg om, har aldri sviktet organisasjonen. Fredsavtalen mellom SPLM og Sudans regjering i 2005 ga håp om en fredelig vei videre. Partene forpliktet seg til å bygge et felles Sudan med en nasjonal samlingsregjering og med indre selvstyre for de sørlige områdene som frigjøringsbevegelsen kontrollerte, basert på John Garangs visjoner, og derved uten islamske sharialover som i nord. Man ble enige om en fornuftig fordeling av naturressurser og statsinntekter, ikke minst knyttet til de helt avgjørende oljeforekomstene. Avtalen forutsatte også at sør-sudanerne skulle gjennomføre egne frie valg og at en folkeavstemning skulle holdes innen seks år, der befolkningen skulle ta stilling til om man ønsket en egen stat, og derved full uavhengighet fra Khartoum. Omar Bashir skulle fortsette som landets president, slik han hadde vært siden 1989, og John Garang ble utnevnt til første visepresident. På papiret virket alt så lovende. Mange forhold gjorde imidlertid at det aldri ble noe mer enn lovende. Fire måneder etter avtaleinngåelsen ble det holdt en giverlandskonferanse i Oslo, der det internasjonale samfunnet forpliktet seg til å bidra med 28 milliarder NOK over en seks års-periode til byggingen av det nye Sudan, men der det aldri ble betalt inn mer enn 3-4 milliarder. Norge overholdt sine forpliktelser, men store givere forøvrig skjøv de pågående og svært brutale kampene i Darfur mellom SPLM og sudanske opprørsgrupper foran seg som unnskyldning for ikke å oppfylle sine løfter, under henvisning til at Sudan først måtte rydde opp i sine interne krigsanliggender. 31. juli, sju måneder etter avtaleinngåelsen, ble så John Garang drept, da flyet han var ombord i styrtet. Ulykke eller attentat? Et fortsatt ubesvart spørsmål. Salva Kiir ble etter dette utnevnt til ny visepresident og leder av SPLM. I tillegg fortsatte krigshandlinger, provokasjoner og stadige trefninger, ikke minst i grenseområdene mellom nord og sør, utløst av geriljagrupper som sto Khartoum nær og utbrytergrupper fra SPLM. Alt dette til sammen; mangelen på internasjonal økonomisk støtte, Garangs død, som tok så mye av brodden ut av visjonene for det nye Sudan, og fortsatte kamphandlinger la helt andre premisser for Norsk Folkehjelps arbeid i landet enn det som opprinnelig var lagt til grunn. Ikke minst skyldtes dette at så mange land sviktet sine egne forpliktelser. NF hadde sett for seg å bli del av et stort bistandsprogram, der det internasjonale samfunnet i fellesskap skulle bidra til å realisere intensjonene i fredsavtalen. I stedet måtte arbeidet fortsette innenfor de samme ressursrammene som tidligere og i all hovedsak med de samme økonomiske bidragsyterne. Men med én vesentlig forskjell: akutt nødhjelp ble nedskalert, og det var da 5

heller ikke lenger det samme behovet, og bistanden ble i all hovedsak knyttet til å bygge det nye demokratiske Sudan i sør. Det i seg selv var selvsagt en helt annen utfordring. Etter mer enn 30 års borgerkrig sto det sørlige Sudan ved fredsavtalens inngåelse i 2005 i realiteten på bar bakke. Regionen manglet alt. Penger, infrastruktur, fravær av beslutningssystemer og demokratiske tradisjoner. Det som var en stadig mer splittet geriljabevegelse etter Garangs død, skulle transformeres til et politisk parti og til styringsorganer som skulle lede fredelige reformprosesser mot et bedre samfunn. Forutsetningene for slik transformasjon i egen regi var ekstremt dårlige, og det politiske lederskapet ble fullstendig avhengig av Norsk Folkehjelp og andre internasjonale bistandsorganisasjoner for å ta de neste skrittene. NF hadde i alle år styrt arbeidet fra Nairobi i nabolandet Kenya, men flyttet virksomheten i 2007 til Sør-Sudans største by, Juba, som etter selvstendigheten skulle bli landets hovedstad. Dette for å lette det praktiske arbeidet, men også for å markere sin tillit til det sør-sudanske lederskapets fredelige hensikter. NF har i alle disse årene hatt bestemte strategiske føringer for sitt bistandsarbeid i Sør-Sudan, tilsvarende de man også følger i andre land der man er engasjert. Arbeidet skal bidra til utvikling av demokrati, likhet, folkelig deltakelse og ytringsfrihet, basert på samarbeid med sivilsamfunnets organisasjoner. Alt reformarbeid skal ha sivilbefolkningens beste som mål, og ansvaret for driften av de ulike prosjektene skal overføres til lokalsamfunnet så snart det selv har nødvendig kompetanse til å drive det videre. Prosjektene som NF har engasjert seg gjennom de siste 15 årene har alle hatt slike formål i seg. I tillegg har minerydding stått sentralt. Men med det nye utbruddet av borgerkrig i desember 2013 har mye av bistanden som var tenkt til mer langsiktig utvikling, måttet benyttes for å lindre den verste nøden. Sør-Sudan fikk sin selvstendighet i 2011. Fredsavtalen av 2005, som forutsatte et stor-sudan med indre selvstyre for sør, hadde spilt fallitt, ikke minst på grunn av Khartoums gjentatte brudd på de mange våpenhvileavtalene. Fredsvtalen, som ga åpning for nasjonal selvstendighet seks år etter inngåelsen, førte til en folkeavstemning, der 98,8 prosent av sørsudanerne svarte ja til full løsrivelse. Salva Kiir ble valgt til Sør-Sudans første president. Karakteristisk for den betydning Norsk Folkehjelp hadde spilt i alle disse årene, rettet den nye presidenten på innvielsesdagen i sin tale til folket en særlig takk til «Norwegian People s Aid» - som den eneste organisasjonen ved navns nevnelse - for den innsats som var utført i den nesten 30 år lange selvstendighetskampen. Men Salva Kiir var ikke John Garang. Det skulle snart vise seg at han som president og som leder av SPLM slet tungt med å finne balansen i de mange stridighetene og konfliktene som fantes mellom ulike etniske grupper og interessegrupper. Korrupsjonen spredte om seg. Sivilbefolkningens forventninger om bedre levekår, om helseomsorg og utdanning, ble ikke innfridd. Konfliktene ble stadig mer intense; ikke minst innad i SPLM, fordi mange mente partilederen undergravde demokratiske prinsipper og prosesser. Det bygde seg opp en kraftig opposisjon, som mente at Kiir ikke hadde de nødvendige forutsetninger for å lede landet og partiet. Stadig mer autoritært skjøv han prinsippene som den nye statsdannelsen skulle bygge på til side, og det kulminerte i juli 2013 da han avsatte sin visepresident Riek Machar og hele 6

regjeringen, etterfulgt av beskyldninger om at de planla et statskupp mot ham. Etter et dramatisk og splittende møte i SPLM i desember 2013, brøt de voldsomme kampene løs, som siden den gang har pågått, hovedsakelig etter etniske skillelinjer. Med krigens utbrudd har mange donorer i det internasjonale samfunnet reist spørsmålet om bistanden skal fortsette. Tjener det noe formål når landet selv ikke har evne til å ta vare på sin egen utvikling, men heller tar to skritt tilbake fremfor ett fram? Den internasjonale bistanden til Sør-Sudan er da også synkende. Mange utviklingsprosjekter som har stort potensial i seg står i fare for å måtte avvikles. Norsk Folkehjelp har imidlertid hele tiden vært tydelige på at Sør-Sudan ikke må sviktes i en slik krisetid. Sivilbefolkningen må ikke etterlates i stikken når den trenger akutthjelpen og den langsiktige bistanden som mest. Den unge nasjonen er i fritt fall. Borgerkrig, vanstyre, en økonomi som er i ferd med å kollapse, en tilnærmet ikkeeksisterende infrastruktur. Å dra sin vei nå, vil være et svik. Vi må bygge på alt det som tross alt allerede er oppnådd. Slik tenker Folkehjelpen og slik tenker Norge. I 2014 mottok Sør- Sudan mer enn 600 millioner kroner i norske bistandsmidler. Bare Afghanistan og Palestina mottok mer (pluss Brasil, men det er et miljøprosjekt i form av betaling for å stanse avskogingen i Amazonas). For Norsk Folkehjelp har Sør-Sudan i alle år vært den største internasjonale satsingen. I 2014 var den samlede bistanden på 164 millioner kroner. Den norske regjeringen setter ikke spørsmålstegn ved nødvendigheten av Folkehjelpens tilstedeværelse i Sør-Sudan. Man kan diskutere de enkelte prosjekter og bevilgningenes størrelse, men spørsmålet om organisasjonen skal bidra med sin lange erfaring og kompetanse rokkes det ikke ved. La oss se nærmere på de viktigste prosjektene Norsk Folkehjelp har arbeidet med de siste 15-20 årene. Retten til land og dyrking av jorda Mer enn 90 prosent av Sør-Sudans befolkning er knyttet til jorda, skogen, fisken, vannet og mineraler, både som kilde til egen overlevelse og som inntekt. Retten til naturressursene, i et land uten noen overordnet politikk for eierskap og forvaltning, har derfor alltid skapt grunnlag for konflikt mellom stammer, mellom krigsherrer som har tatt seg til rette og lokalbefolkning, mellom korrupte lokale myndigheter og fattigfolk som frarøves livsgrunnlaget. Og mellom store internasjonale investorer, som erobrer stadig nye landområder til kommersiell utnyttelse for en billig og ofte korrupt penge, og som rammer selve eksistensen for titusener av småbønder og deres familier. Norsk Folkehjelp har i mange år bistått både sentrale og lokale myndigheter med å utvikle et eierskapsregime til landets naturressurser, basert på prinsippet om lokalbefolkningens rett til å eie og dyrke eget land. Man har bistått med kartlegging av faktisk tilstand i mange av Sør- Sudans delstater, og bidratt med profesjonell kompetanse for å lage juridiske rammeverk som setter en stopper for internasjonale selskapers grove kommersielle utnyttelse av ressursene på bekostning av lokale interesser. Og i mange tilfeller har de utenlandske aktørene trukket seg ut etter å ha blitt møtt med nytt lov- og regelverk. Folkehjelpen er representert med sin kompetanse i samtlige 10 delstater i Sør-Sudan, selv om aktiviteten de siste to årene har vært 7

sterkt redusert i de mest krigsutsatte områdene. I alle stater samarbeider Folkehjelpen med lokale partnerorganisasjoner i landrettighetsarbeidet. Folkehjelpens engasjement i landbruket har også omfattet praktisk tilrettelagt opplæring og støtte til lokale jordbrukskollektiver. En egen landbruksskole ble etablert i Yei i 1999, og den hadde fram til 2015 gitt 1 500 kvinner og menn praktisk opplæring i nye jordbruksteknikker gjennom tre måneders kurs. Skolen i Yei er en paraplyorganisasjon for driften av til sammen 22 tilsvarende skoler spredt over hele Sør-Sudan. Formålet med skolene er å sikre familien tilfredsstillende tilgang til mat og å skape et produktoverskudd som kan selges på det lokale markedet. Undervisningen er mangfoldig og kursene er tilrettelagt for hver enkelt tilpasset det lokale jordsmonnet og de lokale behovene. Like viktig som å dyrke jorda mer effektivt, er å håndtere redskap. Sør-Sudan er et primitivt jordbrukssamfunn der hakke, spade og greip er mest brukt. Maskinelt utstyr finnes omtrent ikke. Å reparere det lille de har når noe går i stykker, er derfor helt avgjørende. Alle går derfor gjennom et basiskurs i smedens håndverk. Folkehjelpen har forøvrig hatt ansvaret for å utdanne smeder i mange lokalsamfunn, slik at de er i stand til å reparere plogen foran oksen når den går i stykker. Og selv okseplog er en nymotens greie i Sør-Sudan. Arealet som dyrkes dobles og produksjonen tredobles med plog sammenliknet med bruk av håndkraft. I tillegg holdes det salgskurs for lokale bønder, slik at de lærer hvordan grøden skal selges til best mulig pris på det lokale markedet. Svært mange av deltakerne ved landbruksskolene kan verken lese eller skrive og all undervisning er derfor praktisk innrettet på dyrkingsområdene. Mange av kursene er også spesielt tilrettelagt for funksjonshemmede og krigsskadede. Landbruksskolene har vært en ubetinget suksess. De første årene ble de fullfinansiert av Folkehjelpen med bistand fra Norad. Imidlertid har særlig skolen i Yei lyktes svært godt med salg av det som produseres, og den er i dag 50 prosent selvfinansierende. Den siste halvparten er økonomisk støttet av Norad og den privateide Kavlifondet. Skolens ledelse er imidlertid bekymret for fremtiden. De skulle så gjerne ha finansiert mye mer, fordi potensialet er stort. Et effektivt jordbruk er en forutsetning for et rikere Sør-Sudan. Med økonomisk støtte fra Norad har Folkehjelpen siden år 2000 også hatt ansvaret for driften av 32 jordbrukskooperativer i delstaten Sentral-Ekvatoria. I 2014 omfattet prosjektet til sammen 632 småbønder, likelig fordelt mellom kvinner og menn. De kommer sammen med jevne mellomrom for å dyrke jorda og for å lære mer om effektivisering for å få mer ut av jordsmonnet. De får mulighet til å ta opp mikrokredittlån, og maten som ikke går til eget forbruk, selges på markedet. Inntektene deles mellom deltakerne etter den innsats den enkelte yter. Målet er todelt: matvaresikkerhet for egen familie og tilstrekkelig med fortjeneste fra salget for å kunne finansiere barnas skolegang. Og slik er det blitt. Ungene kommer seg på skolen, og i de tilfeller der pengene ikke strekker til i enkelte familier, finansierer kooperativet det som måtte mangle. I tillegg til de 32 kooperativene med Norad-støtte har Folkehjelpen siden 2013 hatt ansvaret for driften av ytterligere fire jordbrukskooperativer med til sammen 60 deltakere, som er finansiert av Kavlifondet. Prosjektet, som bærer navnet «En ny start», har til formål å lære 8

opp deltakerne, som alle er lokale småbønder, til mer effektivt landbruk. Målet fra starten av var at deltakerne skulle skaffe nok mat til seg og sin familie ut fra hva de dyrket, at de skulle ha et produksjonsoverskudd som de skulle selge og at de skulle tjene nok penger på salget til finansiere barnas utdanning i grunnskolen. Alt dette har slått til. Alle barn i skolealder får nå undervisning. Og helsetilstanden i disse små samfunnene er radikalt forbedret, ikke minst blant de minste, som endelig får nok og riktig næring. Sykehusdrift og helseutdanning Den mer langsiktige utviklingsbistanden fikk sine første uttrykk på begynnelsen av 1990- tallet. Mens den lange borgerkrigen raste, tok SPLA kontroll over stadig større landområder. Antallet krigsskadede var høyt, og behov for medisinsk hjelp økende. Med økonomisk bistand fra norske UD og USAID etablerte Folkehjelpen sitt første helsesenter i Nimule i 1993 i delstaten Øst-Ekvatoria i sør. Enheten besto av sykehus og poliklinikk. Kort tid ble det reist sykehus i Labone og senere i Chukudum og i Yei. På disse stedene fantes det en bygningsmasse som ga fysisk grunnlag for etableringene, og som ble tilpasset for sykehusdrift. På det meste hadde Folkehjelpen ansvaret for driften av fire permanente sykehus, ett feltsykehus og to mobile enheter i områdene i sør. Man hadde også et tett og nært samarbeid med Det internasjonale Røde Kors, som drev et stort og velutstyrt sykehus i Lokichogio i Kenya, dit man kunne sende pasienter med mer kompliserte lidelser. Når alle sykehusene var i full drift, kunne mellom 60 000 og 80 000 pasienter i året få hjelp, og blant dem var svært mange menn med krigsskader. Men det var farlige tider. Flere av sykehusene var utsatt for stadige angrep fra ulike opprørsgrupper og sudanske regjeringsstyrker, som ikke unnsa seg for å bruke sine russiskproduserte Antonov-fly til regelrett luftbombing av sykehusene, til og med ved bruk av giftgass. Alt som fantes av FN-konvensjoner for hvordan krig skal føres, ble brutt. Det ble etter hvert for farlig og for vanskelig å opprettholde ordinær sykehusdrift i disse områdene, og i 1996/1997 ble virksomheten i Labone og Nimule flyttet til sykehuset i Yei, som var en tryggere SPLA-kontrollert base. Nå skulle ettertiden vise at geriljabevegelsens kontroll ikke kunne hindre gjentatte luftbombinger, med store materielle ødeleggelser og menneskelige lidelser, også ved dette sykehuset. Sykehuset i Yei mottok forøvrig en viktig og helt nødvendig tilførsel av mer moderne medisinsk utstyr fra Sophies Minde i Oslo, et ortopedisk sykehus som ble lagt ned i 1995 og slått sammen med Rikshospitalet. Fram til slutten av 2000-tallet hadde Folkehjelpen ansvaret for driften av sykehusene i Chukudum og Yei; begge godt medisinsk utstyrte og med stor kapasitet etter sør-sudansk standard. Etter fredsavtalens inngåelse i 2005 startet samtalene med lokale myndigheter om deres overtakelse av driften, i samsvar med Folkehjelpens strategi om at ansvaret for alle utviklingsprosjekter skal overtas av landet selv når det har tilstrekkelige profesjonelle og materielle forutsetninger for dette. Etter en overgangsperiode med delt ansvar ble begge sykehusene fullt og helt overtatt av sør-sudanske myndigheter i 2010. I den lange perioden fra starten i 1993 og fram til overtakelsen, i løpet av de 17 årene, hadde sykehusene behandlet nær én million pasienter. 9

Sykehusdriften avslørte stor mangel på utdannet helsepersonell. Sør-Sudan var, og er fortsatt, et land som mangler det meste av kvalifisert arbeidskraft. Behovet for yrkesutdanning av sykepleiere, jordmødre og laboranter var derfor presserende. Allerede i 1992 hadde Folkehjelpen startet planleggingen av et undervisningsopplegg for helsepersonell, og i 1995 etablerte organisasjonen kurs i Chukudum til noe som senere skulle bli et fullverdig utdanningsprogram. Skolen flyttet etter hvert til Yei, blant annet for å ligge i nær tilknytning til sykehuset. Helseutdanningen vedvarer fortsatt, og er, sammen med sykehusene, ett av Folkehjelpens eldste og mest vellykkede bistandsprogrammer i Sør-Sudan. Nær 1 300 faglærte helsearbeidere har siden starten fått sin utdanning ved skolen. Mange av lærerne er dobbeltarbeidende, da de i tillegg til undervisning selv er ansatt som leger og annet helsepersonell ved sykehuset i Yei. Utdanningen pågår i to og et halvt år for sykepleiere og jordmødre og to år for laboranter. For å komme inn kreves det avlagt eksamen fra ungdomsskolen, og det er ingen selvfølge i et land der over 80 prosent av kvinnene og 60 prosent av mennene verken kan lese eller skrive. Det forutsettes også gode engelskkunnskaper, da all undervisning foregår på dette språket. Rekrutteringen av elever skjer særlig fra de områder i landet som har vært mest utsatt for krigens herjinger. De aller fleste ønsker å vende tilbake til sine hjemsteder etter endt utdanning for å jobbe hos den utsatte lokalbefolkningen. På tilsvarende måte som for sykehusene var det Folkehjelpens plan å trekke seg ut av undervisningsprosjektet og overlate hele ansvaret til sør-sudanske myndigheter. Landets økonomiske situasjon har imidlertid til nå gjort det umulig å finansiere skolens drift, og ved mange korsveier har situasjonen vært så alvorlig at nedleggelse har stått på dagsordenen. Folkehjelpen har derfor, med Norad-midler, forblitt skolens fremste økonomiske bidragsyter. Den daglige driften er imidlertid fullt og helt overtatt av lokale krefter. Mindre enn 40 prosent befolkningen har tilgang til noen form for helsetjenester. Alt tyder derfor på at Sør-Sudan fortsatt i mange år vil være avhengig av norsk støtte for å holde liv i ett av landets viktigste helsetilbud; kvalifisert arbeidskraft. Folkehjelpen har forøvrig gjennom mange år vært engasjert i ulike primærhelsetilbud i mange deler av landet, og har bidratt til å bygge opp en nasjonal strategi for bekjempelse av HIV/AIDS. Omkring tre prosent av befolkningen er rammet av sykdommen. Dette er betydelig lavere enn i mange andre afrikanske land (Swaziland høyest i verden med 25,9 prosent i 2014), men tallet er stigende, fordi den pågående borgerkrigen har gjort arbeidet med bekjempelse vanskeligere, både når det gjelder opplysning og medisinsk behandling. Yrkesopplæring Norsk Folkehjelps bistandsarbeid i Sør-Sudan var fra midten av 1990-tallet sterkt preget av å utvikle yrkesutdanningstilbud. Landet skrek etter faglært arbeidskraft, og da ikke bare i helsesektoren. Et yrkesopplæringssenter ble etablert i Chukudum, men ble etter kort tid besluttet flyttet til Yei på grunn av krigshandlingene i området. Fra 1997 har senteret vært i full drift. Mer enn 1 300 håndverkere har siden starten fått sin utdannelse gjennom ni 10

måneders kurs innen ulike bygningsfag og søm. I tillegg organiseres kortere kurs i dataopplæring. Det stilles ingen formelle krav for å bli tatt opp. Personlig motivasjon og ferdigheter avgjør. Undervisningen er, på grunn av den utbredte analfabetismen, rent praktisk orientert med lite teoretisk undervisning. De teoretisk svake elevene får tilbud om egne leseog skrivekurs. Ved endt utdannelse får elevene som gave fra skolen med seg det mest nødvendige av håndverksutstyr, slik at de kan komme i gang med egen virksomhet. Skolen er også tilrettelagt for funksjonshemmede. Svært mange krigsskadede har kunnet starte et nytt liv etter ni måneder i Yei. Norsk Folkehjelp har helt siden starten, enten med Norad-midler eller med økonomisk bistand fra andre norske donorer, fullfinansiert eller delfinansiert yrkesopplæringen. Inntekter kommer også fra produkter som elevene selv produserer, og som selges på markedene i nærområdene. Senteret drives full og helt av lokale krefter. For å kunne betale utdanningen søker elevene om stipend, som så finansieres av de midlene norske donorer har stilt til rådighet. Og til tross for den pågående borgerkrigen; yrkesopplæringssenteret er i full vigør. På grunn av krigen er det imidlertid blitt stadig tyngre å finansiere driften, men selv med spareblusset på går arbeidet sin gang. Skolen er utvilsomt kommet for å bli som ledd i den lange nasjonsbyggingen, forutsatt at den eksterne finansieringen opprettholdes. Skolering av kvinner Kvinnens stilling i det sør-sudanske samfunnet har alltid vært svak, med liten formell representasjon og makt, og med utstrakt vold og misbruk i den private sfæren. Folkehjelpen besluttet allerede i 1999 i sitt bistandsarbeid å samarbeide med nasjonale og lokale kvinneorganisasjoner, til sammen sju i tallet på det meste; ikke bare gjennom økonomisk støtte, men med faglig kompetanse knyttet til grunnleggende opplæring i likestillingsarbeid og ved å sørge for at kvinner er likeverdig representert i alle prosjekter Folkehjelpen er engasjert i og i de organer som opprettes for å gjennomføre prosjektene. Et spesifikt Women s Rights Program har vært utviklet, inkludert et spesialprogram, Vold mot Kvinner, for å bevisstgjøre både menn og kvinner om voldens brudd på menneskerettighetene og som et hinder for sosial framgang. Det mest omfattende programmet har vært rettet inn mot kvinnene i SPLM; et program som omtales i avsnittet under. Sør-Sudan har et lovverk som på papiret gir kvinner tilsvarende rettigheter som menn, men med en lang diskrimineringshistorie og inngrodde tradisjoner er likestillingsarbeidet svært krevende, ikke minst når en arbeider i små lokalsamfunn ute på den sør-sudanske landsbygda. Folkehjelpen kan, tross mange hindre, vise til betydelige resultater; ikke minst gjennom sin konsekvente holdning til at alle prosjekter organisasjonen selv har ansvaret for, skal være basert på likestilling både i beslutninger og gjennomføring. NF har blant annet bistått kvinneorganisasjonene med produksjon av radioprogrammer, bistand til utforming av avtaler og lovverk, både lokalt og nasjonalt, som styrker kvinners rettigheter. Et rent kvinneprosjekt, Roots, er ett av mange eksempler på hvordan det arbeides i Folkehjelpens regi. Roots ble startet av en sør-sudansk kvinne i 2009. Målet var å gi sårbare og traumatiserte kvinner et trygt sted å være, der de kunne få mat og bygge en mentalt 11

sterkere og økonomisk tryggere tilværelse for seg selv. Gjennom åpne samtaler mellom kvinner med felles skjebne, gjennom profesjonell bistand for å få de verste traumene på avstand og gjennom arbeid der de kan tjene litt til livets opphold, vokser disse kvinnene sakte, men sikkert ut av noen av marerittene de har levd med i så mange år. Roots består av fire arbeids- og dagsentra på ulike steder i hovedstaden Juba. I 2010 kom Folkehjelpen på banen med sin støtte basert på Norad-midler. De to LO-forbundene Fellesorganisasjonen og Norsk Transportarbeiderforbund er i tillegg donorer. Siden starten har cirka 500 kvinner deltatt i aktivitetene, og til enhver tid kommer det daglig cirka 100 kvinner, som regel med sine barn, til et av sentrene. De har måttet rømme fra sine hjem på grunn av uholdbare tilstander eller fordi mannen er drept eller deltar i den pågående borgerkrigen. Kvinnene tar med seg sine håndverkstradisjoner, og lager smykker og tekstiler, som selges i Root s egne forretninger. Deres fremste kunder er den sør-sudanske regjeringen, som gir deres smykker som gaver til sine besøkende gjester. SPLM fra geriljabevegelse til parti Med fredsavtalen mellom nord og sør i 2005 var tiden kommet for å bygge institusjoner som skulle utgjøre rammeverket for Sør-Sudans fredelige framtid. Den dominerende politiske kraften i landet, frigjøringsbevegelsens politiske gren SPLM, skulle omdannes fra en militær og autoritær struktur til et sivilt demokratisk styrt parti, med alt hva dette fordrer av organisasjonsarbeid og politiske styringsdokumenter vedtatt gjennom prosesser, der det brede lag av partimedlemmer på ulike nivåer deltar i arbeidet. Det var mildt sagt en utfordring, og er det fortsatt. La oss ta konklusjonen først: SPLM har ikke klart å utvikle partiet i samsvar med sine egne demokratiske ambisjoner. Det skyldes flere forhold. Til tross for fredsavtalen av 2005 fortsatte stridighetene og kampene med regjeringen i Khartoum. SPLM, med sine ulike forgreninger, ble for mange formål opprettholdt som en militær organisasjon. SPLMs politiske ledelse måtte bruke mesteparten av ressursene på striden med nord, og lite krefter ble satt inn på partibygging. Videre vokste stridighetene og kampen om makten innad i partiet mellom ulike fraksjoner, særlig representert ved konflikten mellom partileder Salva Kiir og hans opponent Riek Machar. For å svare på trusselen mot egen posisjon utviklet Kiir en autoritær lederstil, der han fullstendig ignorerte opposisjonens rett til å bli hørt og til å avholde møter i partibesluttende organer. Det endte i juli 2013 med at han avsatte alle i SPLM-ledelsen som ikke var lojale til ham, og han sparket samtidig hele sin regjering. Etter et voldsomt konfrontasjonsmøte mellom de ulike fraksjonene i SPLM i desember 2013, brøt så en ny borgerkrig løs, og den pågår fortsatt i mange deler av landet. Partibyggingsprosjektet innenfor SPLM, med Folkehjelpen som ekstern samarbeidspartner, ble påbegynt i 2007. Den norske regjeringen hadde gitt prosjektet sin fulle støtte, og bevilgninger ble gitt, først over utenriksdepartementets budsjett og senere ved Noradfinansiering. Temaer for å bygge SPLM til å bli et sivilt demokratisk styrt parti var ren organisasjonsbygging; etablering av lokale partilag, trening, skolering og utvikling av partiorganisasjonen, etablering av en egen kvinneorganisasjon og ungdomsorganisasjon, 12

utarbeidelse av en informasjons- og kommunikasjonsstrategi og opprettelse av et digitalisert medlemsarkiv. Folkehjelpen ønsket ikke som en bistandsorganisasjon å engasjere seg i det rene politiske arbeidet. SPLM inngikk derfor et samarbeid med Det norske Arbeiderparti om dette. Parallelt ble partiets Kvinner Kan-kurs benyttet, som, i tillegg til her hjemme, har vært brukt med stort hell i mange utviklingsland for å bevisstgjøre og trene kvinner i likestillingsog organisasjonsarbeid. Folkehjelpen møtte tidlig problemer i SPLM-prosjektet; problemer som organisasjonen selv var helt uforskyldt i, og dette til tross for at ingen eksterne bidragsytere hadde bedre forutsetninger for å være en konstruktiv samarbeidspartner. Man hadde tross alt samarbeidet med SPLM gjennom mer enn 20 år. Partiorganisasjonen viste seg snart å være en topptung materie, som ikke på noen måte hadde kvittet seg med sin militære beslutningsstruktur. Sivilsamfunnets maktbase var omtrent fraværende. Regjeringen og de tidligere militære lederne dominerte beslutningene; også de som skulle være tillagt partiorganisasjonen. De som hadde makten, hadde aldri arbeidet innenfor demokratiske strukturer. Varslede partimøter ble avlyst og de få demokratiske beslutningsorganene som fantes, møttes sjelden eller aldri. Den siste store samlingen av SPLM-kadrene ble holdt på et landsmøte i 2007/2008. Siden har partiet ganske eneveldig blitt styrt fra toppen på nasjonalt nivå, og på regionalt nivå av guvernørene i delstatene. Nepotisme og korrupsjon er voksende innad i SPLMs maktsjikt. Sør-Sudan viste i 2010 gjennom valg til parlamentet og regionale folkevalgte organer, og i 2011 gjennom folkeavstemningen om Sør-Sudans selvstendighet, sin evne til å gjennomføre demokratiske valg. Potensialet er med andre ord der, men det forutsetter et oppgjør med den militariserte maktstrukturen i samfunnet og med ledelsens mangel på demokratisk sinnelag og vilje til maktdeling. Uten et slikt oppgjør føler sivilbefolkningen, med sitt selvfølgelige krav på innflytelse, at den er sviktet. SPLMs demokratiseringsprosjekter, hjulpet fram på det praktiske plan av Folkehjelpen, har derfor vært svært varierende når det gjelder måloppnåelse. Mest omfattende, og med de beste resultatene, har man fått i arbeidet med å bevisstgjøre og skolere kvinnene. Dette ble påbegynt allerede påbegynt i 1999 som ledd i Folkehjelpens egne utdannings- og opplæringsprogrammer, og kursene ble for det meste holdt på lokalt nivå ute i distriktene. Resultatene lot ikke vente på seg. Egne kvinnekomiteer ble dannet for å påvirke landsbyens utvikling og kvinner fikk representasjon i det lokale styre og stell. Etter fredsavtalen i 2005 ble dette arbeidet fokusert inn mot SPLM, og Kvinner Kan-konseptet ble etter hvert en stor suksess. Kvinnene som deltok på kursene, tok med seg konseptet hjem til sine landsbyer, og ble selv kursledere for nye grupper av deltakere. Fram til 2009 er det antatt at mer enn 150 000 sør-sudanske kvinner er blitt bevisstgjort om sine rettigheter og om sin rett til innflytelse på samfunnsutviklingen. Det organisatoriske målet med arbeidet har vært å danne en nasjonal kvinnebevegelse med regionale og lokale foreninger innenfor SPLM, Women s League. Til en viss grad har man lykkes å etablere slike organisasjoner på delstatsnivå i samtlige 10 stater, men de er lite aktive på grunn av manglende infrastruktur og kommunikasjonsmuligheter, og det er heller ingen overdreven interesse for arbeidet på partihold. Slik manglende oppmerksomhet er også en hovedårsak til at den nasjonale kvinneorganisasjonen ikke har fått utvikle seg i samsvar med planer og ambisjoner. De aktive 13

SPLM-kvinnene uttrykker stor skuffelse over sviktende oppfølging fra partiets side av deres arbeid, selv om kvinnerepresentasjonen i de formelle partiorganene er på cirka 25 prosent. I parlamentet utgjør kvinnene imponerende 38 prosent av representantene. Dette har sammenheng med lovregulerte kvoteordninger. Om SPLMs kvinneorganisasjon ikke har kommet så langt i utvikling som håpet, er den åpenbart et viktig instrument å bygge videre på i partiarbeidet. Partiet har heller ikke fått etablert en fungerende ungdomsbevegelse. Dette skyldes mest interne stridigheter mellom lederen for ungdomsbevegelsen og SPLM, der det er uenighet om samarbeidsformer og ungdomslederens uavkortede støtte til partiets Salva Kiir-fløy. Organisasjonsskolering av tillitsvalgte har i Folkehjelpens samarbeid med SPLM hatt høyeste prioritet siden starten i 2007. Gjennom et krafttak i 2012/2013 ble 2 430 medlemmer, med kurs avviklet i ni av ti delstater, kjørt gjennom et program, i stor grad basert på Einar Gerhardsens tidløse lærebok i organisasjonsarbeid, Tillitsmannen, utgitt i 1931. Et mer systematisk og kontinuerlig opplæringsarbeid står på programmet, men borgerkrigen har vanskeliggjort arbeidet. Arbeid er også gjennomført med bistand fra Folkehjelpen for å få på plass mer moderne informasjons- og kommunikasjonsverktøy til bruk for partiet, både rettet mot medlemmene selv og ut mot samfunnet. Organisasjonen har sin egen hjemmeside og opererer både med masseutsendelser på e-post, og bruker både Twitter og Facebook. Det høres helt selvfølgelig ut i et gjennomdigitalisert samfunn som vårt, men ikke i Sør-Sudan, med dårlig eller ingen internett- og mobildekning i store deler av landet. De digitale verktøyene vil derfor i mange år fremover være et tilbud i de store byene og til den økonomiske og politiske eliten. Etter det nye krigsutbruddet i desember 2013 har i realiteten alt partibyggingsarbeid med Folkehjelpens bistand stoppet opp. Bevilgede penger er holdt tilbake. Organisasjonen har for enhver pris måttet unngå å bli en del av den politiske kampen internt i SPLM. Folkehjelpen kan ikke gjøre annet enn å oppholde seg på sidelinjen. Når det igjen måtte komme roligere og mer konstruktive dager, er ikke organisasjonen fremmed for igjen å trå til hvis bistand er ønsket. Men det vil trenges nye og friske penger, og det vil være et åpent spørsmål om norske donorer vil strekke ut nok en hjelpende hånd til en mottaker som har vist så liten evne til å ta vare på den muligheten som er blitt gitt. Minerydding i farlig land Norsk Folkehjelps innsats i Sør-Sudan med å kartlegge og fjerne miner, klasebomber og andre eksplosiver er av de mest kompliserte operasjoner i organisasjonens historie. De mange årene med borgerkrig, først fra 1955 til 1972 og deretter fra 1983 til 2005, hadde etterlatt et livsfarlig land for sivilbefolkningen. Etter å ha operert noen år fra Nairobi i Kenya etablerte Folkehjelpen seg med sin mineryddingsorganisasjon i Yei i Sentral-Ekvatoria i 2004; det samme året som Sudan tiltrådte den internasjonale konvensjonen om forbud mot bruk av miner. Det skulle vise seg å bli den mest omfattende ryddejobben i Folkehjelpens historie, og 14

den pågår fortsatt. Mineengasjementet hadde startet i 1992 med Kambodsja som det første landet. Det skulle senere bli 40 av dem. Norsk Folkehjelp hadde gode forutsetninger for å gjøre en tilfredsstillende jobb i Sør-Sudan. Man hadde vært representert i landet i nærmere 20 år og satt med førstehåndskunnskap om geografi, topografi og lokale forhold. Men utfordringene var mange. Totalt fravær av infrastruktur, med uframkommelig terreng for tunge kjøretøyer og maskiner. Landets størrelse i seg selv, to ganger større enn Norge, gjorde også oppgaven overveldende. Klimaet, skiftene mellom regntid og tørketid og regelmessige temperaturer opp mot og over 40 grader, gjorde arbeidet i perioder uutholdelig i de mange utilgjengelige delene av landet. Videre var Sør- Sudan stadig utsatt for angrep fra sudanske regjeringsstyrker. Myndighetene hadde heller ingen oversikt over hvor de minelagte områdene befant seg. All kartlegging måtte gjøres av Folkehjelpens egne medarbeidere. Det nødvendige forberedelsesarbeidet, før man kunne begynne å operere i felt, tok derfor halvannet år. Siden 2004 er Folkehjelpen blitt landets største humanitære mine-organisasjon med sine cirka 140 medarbeidere, fordelt på 18 ulike team, inkludert egne kvinneteam. Dette siste har det vært viktig å få organisert for å vise dette sterkt patriarkalske samfunnet at kvinners kvalifikasjoner og evner strekker seg langt utover de tradisjonelle oppgavene de ellers utfører. Blant mennene er det svært mange som tjenestegjorde som soldater i SPLA. Prosjektet styres av Folkehjelpen fra hovedkvarterene i Oslo og Yei, men nesten samtlige medarbeidere forøvrig er sør-sudanere. Dette er et hardt og risikofylt arbeid med mye fravær fra familien. Man har derfor tilrettelagt et omfattende avlastningsprogram for familiene med barnehager og undervisning. Med unntak for borgerkrigens nye bombebelagte områder, har nå Folkehjelpen kartlagt omtrent hele Sør-Sudan. Organisasjonen har gjennom undersøkelser og rydding klargjort to tredjedeler av landet, som er erklært fritt for eksplosiver i jordsmonnet. I de øvrige delene er de farlige områdene identifisert og ryddearbeidet pågår. Viktigst har det vært å klargjøre transportrutene gjennom landet, slik at nødhjelp kommer fram til en befolkning som mer eller mindre konstant lever i krise av mangel på vann og mat. Verdens Matvareprogram har ved gjentatte anledninger berømmet Norsk Folkehjelp, fordi man risikofritt har kunnet få fram forsyninger til de hardest rammede. Arbeidet begrenser seg imidlertid ikke til kartlegging og destruksjon av eksplosiver ute i naturen. Mange steder i landet finnes usikrede ammunisjonslagre. Det pågår et omfattende arbeid med å demontere slike lagre. Men mennesker og maskiner har sine begrensninger. Ved senteret i Yei har de derfor også 11 minehunder, som stadig er ute på oppdrag. Deres evne til å lukte TNT flere meter under bakken, overgår alt hva mennesker er utstyrt med av sanser. Folkehjelpen samarbeider tett med den sør-sudanske regjeringen. Ambisjonen har i mange år vært at Sør-Sudan selv skal overta det fulle ansvaret for ryddingen av eget land. Til nå har ikke det vært mulig. Ressursene mangler og landet er helt avhengig av den internasjonale støtten, som blant annet Norsk Folkehjelp representerer. Organisasjonen mottar i 2015 15

12 millioner NOK fra det norske utenriksdepartementet og 8 millioner NOK fra USA. Bevilgningene har gått ned de senere årene, og det er dyp bekymring for at dagens aktivitetsnivå ikke kan opprettholdes over tid. Årsakene til dette er flere. Borgerkrigen, som snart har vart i to år, har utløst nye humanitære katastrofer med internt fordrevne, flyktningleirer, sult og epidemier. Det internasjonale bistandssamfunnet tvinges til å flytte penger fra langsiktig støtte til nødhjelp. Og en annen konsekvens av den pågående borgerkrigen er nye klasevåpen- og minebelagte områder som må ryddes. De stridende har ikke tatt mye hensyn til at landet deres har forpliktet seg internasjonalt til ikke å føre krig med slike våpen. Dette skaper også oppgitthet hos internasjonale donorer; mange av dem er da også i ferd med å skru igjen krana. Andre prosjekter «Olje som fellesgode i Sør-Sudan» er et kartleggingsprosjekt som har pågått i Folkehjelpens regi gjennom flere år. Den årelange striden mellom Sør-Sudan og regjeringen i Khartoum om oljeressursene har også ført til svært mye uklarhet om rettighetsspørsmål, internasjonale selskapers deltakelse og deres fremtidige rolle, miljøkonsekvenser og konsekvenser for lokalbefolkningen av leting og utvinning. Prosjektet har så langt avdekket hensynsløs kommersiell utnyttelse, til fordel for en sør-sudansk elite og oljeselskapene, på bekostning av lokale land-, økonomi- og miljøinteresser. Ytringsfrihet og uavhengige medier. Med fredsavtalen i 2005 var det formelle grunnlaget lagt for en demokratisk utvikling med ytringsfrihet og uavhengige medier. Allerede i borgerkrigens siste fase hadde SPLM tatt initiativet til å få etablert en organisasjon som skulle bistå Sør-Sudan med å legge grunnlaget for en fri presse, med særlig vekt på utdanning av journalister. Folkehjelpen kom med i dette miljøet, og med fredsavtalen i 2005 ble det etablert et internasjonalt konsortium av ytringsfrihetsorganisasjoner som skulle bistå det nye sørsudanske regimet. Folkehjelpen var i den begynnende perioden eneste finansielle bidragsyter til prosjektet innenfor rammeavtalen med Norad. Prosjektet hadde godt driv de første årene, selv om det ble kraftig motarbeidet av diktaturet i Khartoum. Etter hvert skulle det også vise seg at entusiasmen for en fri presse ikke var like stor i den sør-sudanske regjeringen som den opprinnelig hadde gitt uttrykk for. Siden den gang har mange kurs vært holdt for sør-sudanske journalister om hvordan en fri presse arbeider, men pressefriheten lar vente på seg. Utallige aksjoner har vært gjennomført mot pressefolk som kritiserer makten, og fortsatt i 2015 har ikke Sør-Sudan lover som garanterer presse- og ytringsfrihet. Ungdom mot vold. I et krigsherjet land som Sør-Sudan, der ungdom er vokst inn i en voldstradisjon med fattigdom og der de er uten arbeid og framtidshåp, er det lett for krigsherrene å verve den unge generasjonen som soldater. Mange initiativ er tatt for å motvirke den vonde spiralen. I delstaten Terekeka samarbeider Norsk Folkehjelp med Mundari Youth Association for Reconstruction and Development in Terekeka (Myardit) for å få ungdom inn i konstruktivt og fredsbevarende arbeid. Myardit er en grasrotbevegelse ledet av de unge selv, som i dag organiserer mer enn 1 000 unge kvinner og menn for å få en slutt på krigsherjingene i deres egne lokalsamfunn. 10 ulike lokale fredsgrupper er i løpende dialog med stridende grupper for å dempe konflikt- og konfrontasjonsnivået. Med stort hell er mange 16

lokale stridigheter bilagt med ungdommens intervensjon og bidrag. Ungdommene har også tatt ansvaret for gjenoppbygging av nedbrente hus som resultat av krigshandlinger. I tillegg jobber Myardit med konkrete aktiviteter innen jordbruk og handel for å få unge mennesker inn i positive aktiviteter og for å bidra til finansieringen av virksomheten. Norsk Folkehjelp har siden 2012 bistått Myardit som mentorer med finansiell støtte og organisasjonsbygging. Fra nasjonsbygging til katastrofe Borgerkrigen som ble utløst i desember 2013, endret på så mye. Fra primært å være en nødhjelpsorganisasjon i Sør-Sudan i frigjøringsårene fram til første halvdel av 2000-tallet, dreide Folkehjelpens innsats etter hvert over til langsiktig bistand. Det gikk bra i mange år. Landet var på vei mot en fredeligere framtid. Men med nok en krig ble nødhjelpsbehovet desperat, og betydelige midler som er ment for å bygge landet må brukes til å mette munner. Folkehjelpen hadde i 2014 et Sør-Sudan-budsjett på 164 millioner kroner, hvorav det aller mest var forutsatt brukt på langsiktig bistand. Krigen førte til at 65 millioner, eller 40 prosent av totalen, ble brukt til nødhjelp. Per juni 2015 hadde den norske regjeringen for inneværende år bevilget til sammen 180 millioner til tilsvarende formål. Folkehjelpens nødhjelpsarbeid forvaltes i samarbeid med FNs Matvareprogram (WFP), der WFP stiller mat til rådighet for Folkehjelpens arbeid. Organisasjonen deltar i hjelpearbeidet i fire av Sør-Sudans ti delstater. Folkehjelpen har, sammen med WFP, ansvaret for 20 prosent av all matvareutdeling i landet. Men FN er i desperat mangel på penger. En giverlandskonferanse i mai 2014 bar bud om 7,2 milliarder NOK fra det internasjonale samfunnet i ren nødhjelp. Ett år senere var ikke mer enn 40 prosent av de lovede pengene innbetalt. Nødssituasjonen er ekstremt vanskelig per august 2015. Regntiden satte inn i april og i mange deler av landet kan den vare i mer enn et halvt år. Den gjør mange deler av Sør-Sudan uframkommelig for hjelpesendingene. Regntid er også plantetid, men med millioner på flukt får de ikke dyrket jorda, med hva det representerer av mangel på nye matforsyninger. Titusener i ulike leire i den fuktige sesongen, og det under ekstreme sanitære forhold, utløser epidemier. I tillegg kommer en nasjonaløkonomi som har spilt fallitt, med en sterkt devaluert valuta og en galopperende inflasjon, som rokker ved det lille som en gang var av matsikkerhet for befolkningen. Alle FN-analyser sier at det trolig vil bli verre før det blir bedre. ETTERORD Norsk Folkehjelp har i august 2015 omkring 800 ansatte i Sør-Sudan. 96 prosent av dem er lokale medarbeidere. Alle våre prosjekter gjennomføres med sør-sudansk arbeidskraft. Vi har i alle år vært lojale mot vår visjon om at det bare er lokalbefolkningen selv som vet best. Vi har initiert prosjekter, vi har finansiert dem, vi har bistått når behovet har vært der, men vi har alltid vært bevisste på at det er folket selv som må ta ansvaret for gjennomføringen. Etter den siste borgerkrigens utbrudd har vi måttet ta vanskelige valg når det gjelder vårt fremtidige engasjement i Sør-Sudan. Vi er skuffet over at landets politiske ledelse, som i frigjøringsdagene tegnet et optimistisk, fredelig og demokratisk bilde av Sør-Sudans framtid, har sviktet sitt folk og det internasjonale samfunnet, som i så stor grad har medvirket til å 17

realisere det vi trodde var lederskapets mål og visjoner. Våre diskusjoner var der. Skal vi trekke oss ut? Svaret var tidlig klart. Nei. Det er en sivilbefolkning som lever i den ytterst nød. Og vi har en rekke prosjekter som, tross omstendighetene, utvikler seg i positiv retning, og som bidrar til en annen og bedre framtid for Sør-Sudan. Å avbryte disse midt i utviklingen vil være å ramme titusener av en sivilbefolkning som trenger oss mer enn noen gang. Og det er sivilbefolkningen vi er i Sør Sudan for å hjelpe. Den norske regjeringen har vært tydelige på at Sør-Sudan også i fremtiden skal ha en stor og tydelig plass i det norske bistandsarbeidet. Det samme har USA. Dette er Norsk Folkehjelps viktigste garanti for at vi også skal være på plass i verdens yngste stat i mange år framover. 18