Halvarhaugen mitt barndoms sommerparadis Harald Sørgaard Djupvik Det var en lang og strevsom reise - å reise fra Ålesund til Vik, den gangen jeg var liten, på slutten av 50- og begynnelsen av 60 tallet. De første årene var det far og mor, meg og broren min som reiste, de siste årene var også søstra vår med. Først måtte vi ta Hurtigruta til Bergen med overnatting i lugar fra den ene dagen til den andre. Jeg kan ikke ha vært mer enn knappe året den første gangen, og senere reiste vi til Vik hver eneste sommer de neste 6-7 årene. Jeg husker selvsagt bare bruddstykker av de første reisene, men jeg kan fremdeles veldig godt fornemme stemningen om bord i Hurtigruta. Jeg og broren min Bjørn var høyt og lavt og jeg husker spesielt en gang jeg stod i salongen da noen plutselig dro i skipsfløyta og den satt i et voldsomt ul. Jeg kvakk så høyt at jeg nesten falt over ende. Alt vibrerte og lyden gikk gjennom marg og bein. Når vi kom til Bergen var det å ta toget til Voss, for deretter å ta rutebussen over Vikafjellet til Vik. Jeg ble nesten alltid bussyk og spydde i en papirpose idet bussen kravlet seg opp gjennom de svingete partiene over fjellet. Det må ha vært et svare styr for foreldrene mine og passe på alt når vi reiste, spesielt fordi begge var døve (se Pridlao, nr. 2, 2009) og vi var nok heller ikke de letteste småguttene å hanskes med. Men fram kom vi støtt uten store uhell som jeg kan huske, og det var alltid med forventningsfull spenning hele familien steg av bussen opp i svingen før vi gikk til fots de siste par hundre meterne ned til Halvarhaugen. Og alltid var det fint vær, og alltid var vi i et oppstemt og godt humør i det vi kom halvsvette inn på tunet foran huset. Bestemor Birte tok vel imot oss, og mor kunne nesten ikke vente med å hilse på Aud. At hun var halvsøsteren min, tok det lang tid før jeg skjønte. Men det forklarer jo også hvorfor mamma og vi, måtte til Vik hver sommer, det var jo den eneste gangen i året hun traff datteren sin. Bestefar og bestemor var på ingen måte velholdne det har jeg jo skjønt i ettertid, og Halvarhaugen var strengt tatt mer å regne som en husmannsplass enn det var en gård. Men jeg oppfattet dem aldri som armodslige eller fattige på noen måte, og for meg var alltid Halvarhaugen en stor gård. Det var også først senere at jeg ble klar over at den egentlige Fjærestadgåren lå et annet sted. De hadde kuer, høner og sauer og foran på tunet stod det ti-talls med
epletrær. For meg som liten var det som å komme til et sommer-paradis. Jeg elsket å være der, selv om det støkk i meg når bestemor ett år sa at hun gjerne ville beholde meg til neste år, noen dager før vi skulle dra tilbake igjen. Det som også gjorde det ekstra gjevt, var jo at flere av de andre onklene og tantene også kom, og alle søskenbarna. Jeg vet ikke hvor mange som var samlet rundt middagsbordet hver gang, men folksomt var det hele sommeren. For meg var dette en type romantisk familieidyll på sitt beste, som jeg senere i livet flere ganger har savnet. De to jeg og broren lekte mest med, var Bjarne Ottar om var ett år eldre enn meg, og Per Gunstein som var ett år eldre enn broren min. Perfekt match. Bjarne Ottar og Per Gunstein var barna til onkel Bottolv og tante Audhild (født Fallebø) og kom kjørende fra Årdal i en overfylt, lysegul Skoda, med store kofferter stroppet fast på taket. Nesten hver sommer kom også onkel Arne og tante Gunvor (født Ekerhovd) kjørende fra Sotra, og de hadde med seg Nils Arne som var på Bjarne Ottars alder, og senere også Bjørn Gunnar og Geir Aune. Noen ganger kom også Leif, sønnen til tante Birgit og onkel Ingel, men han var egentlig for gammel til at vi lekte noe særlig med ham. Fra venstre, Bjarne Ottar Fjærestad, Bjørn Djupvik og Per Gunstein Fjærestad. I vogna Harald Djupvik. Bildet må være tatt i 1959.
Huset på Halvarhaugen var ikke spesielt stort, men alle fikk plass. Da må man huske på at både onkel Harald, onkel Gunnar og også Aud tidvis bodde hjemme på den tiden. Vår familie bodde alle inne på ett soverom inn til venstre i det vi kom inn gangen i første etasje, og alle sov i den samme sengen. Alle de andre tror jeg sov ovenpå. Nå hadde onkel Ingel bygd et hus som stod litt lenger oppe i bakken, og det var helt sikkert noe som overnattet der også. Et hus som onkel Gunnar overtok da han giftet seg med Bjørg (født Høen) i 1964. De to fikk Ingunn Berit i 1965. Fra venstre, Aud, Guttorm, Birte, Gunnar, Harald og Anna - alle Fjærestad, slektning fra USA. Foran Harald og Bjørn Djupvik. Sommeren 1960. Når vi var på Halvarhaugen var vi stort sett bare der, og jeg visste strengt tatt ikke om bestefar og bestemor hadde andre slektninger i Vik. De ble hvert fall aldri nevnt, og jeg kan ikke huske at noen av dem var innom. Vi lekte av og til med barna nede på Skjørvo, men ellers hadde vi lite eller ingenting med de andre som bodde i Vik å gjøre. Vi levde på en måte i vår egen lykkelige verden der oppe på haugen.
Skjønt, vi dro selvsagt ned til Øyri når vi ble store nok, med tråsykkel. Vi fikk alltid stor fart ned grusbakkene mot stavkirka, og vi brukte ikke mange minuttene ned til sentrum. De hadde egen telefon på Halvarhaugen, og det var mange innom for å låne telefonen. Pengene puttet de i en sparebøsse ved siden av. Det var en smal sak for oss guttungene å riste ut noen kronestykker, og det var med stjålne penger vi syklet ned til Øyri for å kjøpe snop. Ellers var vi mye nede ved elva som gikk i et søkk nedover mot Skjørvo. Der var en kulp med bekkørret, og da kunne vi både bade og samtidig forsøke å fange noen av fiskene. Fikk vi skremt dem under en stein, kunne vi ta dem med bare hendene. I timesvis kunne vi holde på der nede. En sommer fanget vi en fisk som vi helte opp i brønnen (eller bekken som bestefar sa) som hørte til Halvarhaugen. Da vi kom tilbake neste sommer, var fisken fremdeles der, men tynn som en ål. Fra venstre, Aud Fjærestad, Ingel Hellebø, Anna, Birte, Guttorm - alle Fjærestad, Brita, Aksel og Knut Hith. Borgny Fjærestad (gift med Knut), Gunvor (født Ekerhovd) og Gunnar Fjærestad. Sommeren 1960.
Under slåtten fikk bestefar leie en hest en hvit fjording så vidt jeg husker, og vi fikk lov til å sitte på høylasset når de holdt på med høyonna på sommeren. Det var ellers vi barna som tråkket og når høyet var vel inne på låven, fikk vi også lov til å hoppe i høyet. Det syntes vi var veldig morsomt, bortsett fra broren min som alltid fikk høysnue og måtte gi seg ganske snart. Rett innenfor høyloftet var det også en bod hvor det hang fenalår i taket og stod en diger kiste med hjemmelaget flatbrød på gulvet. Dit inn listet vi oss, skar av noen biter med fenalår og knakk med oss noen biter med flatbrød. Fikk vi tak i litt kefir og sukker, hadde vi et herremåltid inn på kjøkkenet. En dag var vi på vei til å bli oppdaget, og Per Gunstein ble så redd at han helte alt i do. På låven stod også den gamle Peugeoten til onkel Harald, som onkel Gunnar senere overtok. Jeg kan ikke huske at den ble brukt noen gang, men vi barna lurte oss inn og lekekjørte med den mens den stod stille. Det luktet så rart og spesielt når vi satt oss inn i den, av gammel olje, inntørket lær og sigarettsneiper. Jeg husker også at vi plukket brennesler utenfor hønsegården, holdt buketten forsiktig i hånden før vi gikk inn og skulle gi den til bestemor. Hun takket pliktskyldig og røpet ikke med en mine at hun skjønte at vi førsøkte å lure henne. Både jeg og broren min fikk en sommer hvert sitt lille lam. Mitt lam ble bundet opp foran huset ved siden av potetåkeren. Lammet var søtt og nusselig, og jeg gikk glad og smilende bort for å klappe det. Med gleden ble kortvarig, for i det jeg skulle til å klappe det forsiktig på hodet, stanget det meg plutselig så hardt i magen at jeg falt overende. Gråten satte seg i halsen, og etter dette turte jeg aldri å nærme meg det lammet. Ellers var alle som kunne med på høyonna. Det ble kvesset ljåer, slått gress og satt opp hesjer på jordene ned mot Hopra. Og mang en gang var det jeg som måtte dra slipesteinen for bestefar bak huset. Gresset ble så rakt eller båret inn til hesjene og meter på meter ble gresset hesjet på plass bortetter. Det så aldri ut til å være noen ende på hesjingen. Slåttefolka ble tørste, og da hentet de seg hjemmebrygga tomte-brygg i kjelleren. At noen ble litt halvfulle utover ettermiddagen, var det ingen av oss barna som merket. Men vi likte ikke at de drakk alkohol. En dag hadde vi bestemt oss for å helle salt i brygget, men
akkurat i det vi skulle trå inn i kjelleren, kom Gunnar fresende mot oss og skremte oss langt ut i potetåkeren. At alkoholen kunne være skummel visste vi så altfor godt. Bestefar hadde en gang lagt seg for kvelden etter å ha drukket og selvsagt måtte han ta en røyk før han sovnet. Det endte med at tapetet i skråtaket tok fyr rett over askebegeret, og det var bare hell i uhell at han fikk slukket det før hele huset tok fyr. Det å se brennmerkene etterpå, gjorde inntrykk. Siden bestefar hadde vært med å bygge Telegrafhytta oppe på Vikafjellet like ved Hestevollen, fikk bestefar lov til å låne den tidvis. Så en sommerdag ble alle bilene fylt opp og alle dro til fjells for å nyte fjelluften en dag eller to. Det jeg husker best fra denne turen, var at vi barna lagde en kjempedemning i ei elv like bortenfor hytta. Vi hadde holdt på hele dagen og var veldig fornøyd med resultatet. Men plutselig brast hele byggverket og vi barna stod med ett til halsen i gjørme. Hvordan mødrene klarte å gjøre oss rene igjen vet jeg ikke, men en god del såpevann må ha gått med. Siden bestefar jobbet for Televerket, lå det en del utrangerte telefoner rundt omkring. En av dem hadde en ringeklokke som virket, og som lød akkurat som telefonen i gangen. En ettermiddag tok vi guttene med oss denne ringeklokken opp i trappen rett overfor telefonen og fikk den til å ringe ved hjelp av en stikkontakt og en ledningstubb. Vi kunne knapt holde latteren tilbake da en av de voksene kom løpende ut fra kjøkkenet for å ta telefonen, for så å oppdage at det var helt stilt i den andre enden. Like etterpå gjentok vi spøken, men ved tredje gangs forsøk fungerte ikke ringeklokken. Jeg sjekket med et knivblad om det var strøm i begge koblingene. I det jeg kortsluttet hele greia med et stort smell, gikk selvsagt sikringen. Bestefar kom betuttet ut, og ble først litt irritert over at han ikke hadde flere ekstrasikringer. Men hadde visste råd, han bare slo en spiker gjennom den sprengte sikringen og skrudde den inn igjen, som om det var den mest dagligdagse ting å gjøre. Alt dette mens vi guttene stod ved siden av og måpte. Så kommer det triste opp i all denne romantiske idyllen. Sommeren 1964 dør bestemor Brita, bare 64 år gammel. At eldstesønnen Endre hadde dødd i 1960, var jeg den gangen for liten til å ha fått med meg. Mamma var utrøstelig og jeg husker godt at vi stod utenfor Hopperstadkirka under jordfestelsen og mor gråt så sårt. Jeg var knapt 7 år og skjønte ikke helt rekkevidden av det som skjedde,
men somrene på Halvardhaugen ble selvsagt ikke de samme etter dette. Vi fortsatte å komme fordi bestefar fortsatt trengte slåttehjelp, men noe av den gode stemningen ble borte med bestemor. Nå var det de andre kvinnene som måtte ordne opp på kjøkkenet, vaske og lage mat. Bestefar var ikke særlig huslig av seg, så det begynte nesten alltid med at de måtte vaske ned kjøkkenet fra gulv til tak. Det jeg også husker fra kjøkkenet var alt fluepapiret som hang ned over alt. Det var både fascinerende, men også litt vemmelig. En gang senere, noen år før bestefar døde, reiste jeg forbi Halvarhaugen alene og gikk inn for å hilse på bestefar en siste gang. Han var fåmælt og sa ikke stort. Egentlig hadde vi ikke så mye å snakke samme om heller, og det hele ble egentlig en litt pinlig affære. Da skjønte jeg også at Halvardhaugens betydning som sommerparadis definitivt var forbi.
Flere bilder: Bak fra venstre: Ukjent, Harald, Gunnar begge Fjærestad, ukjent. Foran fra venstre: Guttorm, Bottolv, Endre alle Fjæresad, ukjent, ukjent. Helt foran: Anna Fjærestad, Bjørn Djupvik og ukjent. Bildet tatt i 1958. Bak fra venstre: Brita Hirth og Aud Fjærestad. Foran fra venstre: Bjarn Ottar Fjærestad, Harald og Bjørn Djupvik og Per Gunstein Fjærstad. Bildet tatt i 1958.
Bak: Aud Fjærestad. Foran fra venstre: Bjarn Ottar Fjærestad, Harald og Bjørn Djupvik og Per Gunstein Fjærstad. Bildet tatt i 1958.