Gunnar Staalesen Ingen er så trygg i fare Kriminalroman
1 De kom tidlig, for å ta meg på sengen. Allerede i syvtiden ble jeg vekket av en heftig og vedvarende ringing på dørklokken nede. Jeg stavret meg til vinduet, åpnet det og kikket ut. Politibilen stod parkert med fronten inn mot huset. Foran døren min stod førstebetjent Bjarne Solheim, ledsaget av sin kollega Arne Melvær. «Veum?» sa Solheim. «Kan vi få komme inn?» «Har jeg noen mulighet til å takke nei?» Han rystet svakt på hodet og stirret smilløst opp på meg. Jeg trakk vinduet igjen, slengte på meg en slåbrok, stakk føttene i et par lette sko og trasket ned de smale trappene. Jeg hadde knapt nok fått åpnet døren, før de var innenfor. Begge så vaktsomt på meg. Solheim stakk hånden i innerlommen og trakk frem et sammenbrettet dokument. Han så nesten høytidelig på meg da han sa: «Her har vi en arrestordre på deg, Veum. Og en ordre om husransakelse. Har du en pc i huset?» Jeg så forvirret på ham. «Ja? En bærbar. Men» «Den er beslaglagt. Vi blir med deg opp, så du får noen klær på deg. Etterpå må du bli med ned på stasjonen.» Jeg var ennå ikke helt sikker på om jeg var våken eller om det hele bare var en vond drøm. «Si meg Mener du det alvorlig? Og hva er det jeg er arrestert for?» «Det tar vi der nede. Hamre sitter allerede og venter.» Få minutter senere satt vi i bilen på vei ned mot Allehelgens gate. Melvær satt med pc-en min på fanget,
med et uttrykk i ansiktet som om det var kronjuvelene han var tiltrodd æren av å passe på. For noen få timer siden hadde jeg vært så tilfreds med tilværelsen som jeg kunne tillate meg å være. Nå satt jeg i baksetet til en politibil med en følelse i kroppen som en uskikkelig guttunge innkalt til rektor uten å ane hvorfor. Utenfor bilvinduene var byen i ferd med å våkne til en grå og tung septemberdag. Selv innså jeg at dagen kom til å bli en helt annen enn jeg hadde tenkt meg. Jeg misunte allerede de som var på vei ut av de gule bussene for å gå på kontoret eller til en annen helt alminnelig jobb et eller annet sted i byen, alle andre steder enn hos politiet.
2 Avdelingsleder Jakob E. Hamre var omtrent på min alder. Han nærmet seg med andre ord raskt politiets pensjonsalder. Selv ikke det gjorde ham spesielt muntrere å se til, der han satt bak skrivebordet sitt og iakttok meg med en mine dystrere enn en passkontrollør ved perleporten. Han var blitt enda mer grå i håret enn sist jeg hadde sett ham, nesten hvit i partier. Håret var tynnere enn jeg husket det også, hvis det da ikke bare var nyvasket. Blikket hans smalnet synlig idet jeg tok plass i stolen midt imot. «Dette hadde jeg aldri trodd jeg skulle oppleve, Veum.» «Vi har da sittet slik som dette utallige ganger, Hamre.» «Ikke på denne måten.» Han flyttet blikket ned og begynte å bla i noen papirer han hadde liggende foran seg. Jeg strakte hals for å se hva det kunne være for noe. På avstand så det ut som en utskrift fra et dataprogram, men den delen av tilværelsen hadde aldri vært min sterkeste side. Jeg var glad så lenge pc-en fungerte, jeg kom på nettet og kunne sende og motta e-postmeldinger. «Jeg sitter her med en utskrift,» sa han, for så vidt unødvendig. «Trafikken på den pc-en du har på kontoret ditt, fra det siste halvåret. Om vi vil, kan vi gå enda lenger tilbake. Den bærbare pc-en din som vi tok med under anholdelsen, vil nå bli gjennomgått av våre dataeksperter, til sammenligning og eventuell
dokumentasjon av tilsvarende innhold.» Jeg kjente at jeg gapte. «Si meg Har dere lov til dette?» Han nikket. «Rettslig kjennelse.» «Og hva mener du med tilsvarende innhold?» Han så hardt på meg. «Det tror jeg du kan tenke deg selv.» «Nei, det kan jeg faktisk ikke. Det eneste jeg bruker pcen til, er e-post, nettbank, en sjelden billettbestilling og diverse søk i forbindelse med saker jeg jobber med.» Det glimtet til i blikket hans. «Og har du jobbet med saker som medfører det vi kan kalle søk på tvilsomt innhold, i det siste?» «Tvilsomt innhold?» Jeg var ikke dummere enn at jeg begynte å ane hvor han ville hen, uten at jeg forstod noe mer av hvordan og hvorfor. «Kunne du gå over til litt mer direkte tale, kanskje?» Han sukket tungt, skjøv papirbunken delvis til side, bøyde seg en tanke fremover og så mørkt på meg. «Barnepornografi, Veum.» Han gjorde en grimase med munnen. «Av det aller mest motbydelige slaget.» Jeg kjente hvordan jeg stivnet i kroppen, slik musklene spenner seg foran en antatt fare. Fremdeles var det som om jeg befant meg i en vond drøm, som om jeg var forflyttet til en parallell tilværelse der ingenting var slik det skulle være, og så meg selv i et trollspeil, der jeg hadde problemer med å kjenne meg selv igjen. Jeg gjorde en bevegelse med høyre hånd, som for å avvise alt. «Dette er totalt ukjent for meg, Hamre. Det kan umulig stemme. Og om det skulle være slik» «Ja?» Han så avventende på meg.
«Så må det være noen som har kommet seg inn på maskinen min og har lagt det der med hensikt.» «Quod erat demonstrandum, Veum. Det er latin, om du skulle være i tvil, og betyr: Hvilket skulle bevises.» «Ja, jeg skal hjelpe dere så godt jeg kan, tvil ikke et sekund på det!» Da han ikke sa noe til det, fortsatte jeg: «Ja, for du tror vel ikke at jeg har noe med at dette er noe jeg har at jeg skulle Jeg finner rett og slett ikke ord.» «Og det viser kanskje på hvor tynn is du befinner deg.» «Hør nå her! Jeg har ikke peiling på data, ikke mer enn det aller mest nødvendige, som jeg sa i sted. Men dere må vel ha eksperter som kan gå gjennom dette og finne ut hva som har skjedd?» «Hvis noen har hacket seg inn på maskinen din, som det altså heter, bør det kunne finnes ut, ja. Problemet er at dette ikke er noe du er alene om, Veum. Det er ikke tilfeldig at vi slår til akkurat i dag. I ettermiddag kan du høre om det på alle nyhetssendingene i radio, det kommer på tv i kveld, og det kommer til å fylle avisene i dagevis fremover.» «Hva kommer til å fylle avisene?» «Hordaland politidistrikt har i samarbeid med flere andre politidistrikt i landet, i andre europeiske land og dessuten i USA, i morgentimene i dag rullet opp en internasjonal dataring som har utvekslet barnepornografi over landegrensene. Det er foretatt arrestasjoner i en rekke land. I tillegg til deg sitter tre andre menn fra vårt politidistrikt under avhør andre steder på huset eller i ett av tilfellene ved et lensmannskontor i fylket. Din IPadresse dukket opp på dette nettverket, både med inn-
og utgående trafikk.» «Inn- og utgående?» «Det vil si at du både har mottatt og sendt billedmateriale, som så er blitt delt videre i dette omfattende nettverket.» «Men men» Jeg var stram i ansiktet, og nå knøt muskulaturen seg i hele kroppen, fra bakhodet til fotsålene. «Dette er totalt uforståelig! Herregud, Hamre. Du kjenner meg fra hvor mange år tilbake?» Han trakk på skuldrene. «For mange, spør du meg.» «Du kan ikke mene Du kan ikke tro at dette er noe jeg har medvirket til, med min bakgrunn fra Barnevernet og opp til i dag?» «Jeg liker ikke å tro det, Veum, men» Igjen viste han til papirbunken på skrivebordet sitt. «Bevismaterialet er tungt. Og saken må etterforskes. I mellomtiden vil vi innstille på at du blir satt i varetekt, med brev- og besøksforbud.» Med ett kjente jeg en dyp angst vibrere i kroppen, og jeg fikk lyst til å bare åpne en av kontorskuffene hans og undersøke om han ikke hadde en aldri så liten akevittflaske liggende der og vente på meg. «Da tolker jeg deg slik at du ikke har noen tilståelse å komme med?» «Tilståelse! Jeg har da for helvete ingenting å tilstå. Dette er galskap, det må da ethvert oppegående menneske skjønne.» «Ikke dette oppegående mennesket her iallfall,» sa han tørt, før han slo fast: «Det blir fengslingsmøte senere i dag.» Jeg hørte min egen stemme skjelve av opphisselse da
jeg sa: «Jeg har vel krav på en advokat?» Han nikket. «Det har du. Noen spesiell du ønsker?» «Gi meg Vidar Waagenes. Han kjenner meg godt, han også.» «Vi skal ringe ham. I mellomtiden blir du plassert i en av cellene i kjelleren. Du kan jo bruke tiden til å tenke deg grundig om. Om det ikke tross alt vil lønne seg å legge alle kortene på bordet.» «Det finnes ingen kort å vise, Hamre. Ikke på denne hånden. Kan jeg ta en telefon og fortelle mine nærmeste hvor jeg befinner meg?» «Bare i mitt nærvær. Etterpå må du overlate telefonen til oss.» «Dere skal gå gjennom den også, kanskje?» «Hva tror du?» «Det er en flere år gammel modell. Uten kamera.» «Vel, vel Skulle du ta den telefonen?» Jeg slo nummeret til Sølvi. Det ringte fem ganger, så kom stemmen fra telefonsvareren hennes: Du har ringt Sølvi Hegge. Jeg kan ikke ta telefonen nå, men jeg kan ringe deg tilbake så snart jeg er ledig, eller du kan legge inn en melding etter pipetonen. Da pipetonen kom, stirret jeg bare stumt på telefonen. Jeg ante ikke hva jeg skulle si. Så brøt jeg forbindelsen og så på Hamre. «Hun svarte ikke.» «Kanskje like greit det, Veum.»
3 Det uryddige håret til Bjarne Solheim, som ofte stod rett opp i været, hadde alltid fått meg til å tenke på Stan Laurel, minstemann i komikerparet Helan og Halvan, etter min oppfatning de morsomste som noen gang hadde gått løs. Men det var ingenting lattervekkende over ham der han stod ved siden av meg i heisen og fulgte meg ned til varetektsarresten i kjelleretasjen. Vi utvekslet ikke et ord, og han stirret dystert inn i heisdøren foran seg, til vi var helt nede. Der ble jeg fratatt belte og skolisser, men fikk beholde notatblokken og kulepennen, den siste etter lang tvil fra fengselsbetjentens side. «Har det skjedd at noen har tatt livet av seg med en kulepenn?» sa jeg. Betjenten så surt på meg. «Spar meg for morsomheter. Den kan stikkes med, ikke sant?» Jo, i øyet, sa jeg til meg selv, men passet på å ikke si det høyt. Så slo døren igjen bak meg, det ble låst, og jeg var alene på et hotellrom jeg aldri hadde bestilt, men som noen ikke desto mindre hadde reservert til meg. Varetektsarresten i Bergen ligger i kjelleren på politihuset som stod ferdig i 1965. Det så ikke ut som om det var gjort noen omgripende modernisering siden da. Det var ingen glattcelle, men det sparsomme møblementet utgjorde ingen påfallende forskjell: en benk, et bord festet til veggen, et avtrede i det ene hjørnet og en metallvask ved siden av dette. Ingen