Forelesningsnotat nr 4, revidert desember 22, Steinar Holden Stabiliseringspolitikk i en enkel Keynes-modell. del. Innledning... 2 2. Modellen... 5 Handelsbalansen... 9 3. Konsekvensanalyse... Finanspolitikk... 3 4. Konjunktursvingninger... 6 Konjunktursvingninger og størrelsen på offentlig sektor... 8 Konjunktursvingninger og eksportandel hvor åpen bør et land være?... 8 5. Stabiliseringspolitikk.... 9 Strukturelt eller aktivitetskorrigert budsjettunderskudd... 2 Destabiliserende finanspolitikk... 22 6. Empiriske makromodeller i Norge... 25 7. Skisse til besvarelse av oppgavene:... 27 NB: Kommentarer er velkomne (steinar.holden@econ.uio.no)
. Innledning Dersom en ser utviklingen i en økonomi over lengre tid, blir endringene i de viktigste makroøkonomiske størrelsene som bruttonasjonalproduktet (BNP), konsum og investering drevet av endringer på tilbudssiden i økonomien. Tilgangen på produksjonsfaktorer øker. Historisk har befolkningsøkning og økt arbeidstilbud bidratt til økt sysselsetting. Investeringer fører til økt tilgang på realkapital, som maskiner, fabrikker, kontorbygg, veier, infrastruktur, osv. Teknologisk og organisatorisk fremgang gjør at vi kan lage nye produkter, bedre produkter, og lage produkter mer effektivt. Men økonomien vokser ikke like mye hvert år. Svingningene i BNP rundt et gjennomsnittlig eller trendmessig nivå kaller vi for konjunkturer. I noen år vokser BNP mindre enn trendmessig vekst, noe vi gjerne omtaler som nedgangskonjunkturer. Av og til er veksten faktisk negativ, som i Norge i 989-9. I slike år vil arbeidsledigheten vanligvis øke, fordi den lave veksten i BNP innebærer at bedriftene ikke har behov for så mye arbeidskraft. I andre år vokser BNP mer enn trendsmessig vekst (oppgangskonjunktur), og da pleier arbeidsledigheten å falle fordi bedriftene får økt behov for arbeidskraft. Dersom vi skal studere konjunkturutviklingen i en økonomi, fordi vi er interessert i hvilke faktorer som påvirker konjunkturene, og evt. hva myndighetene kan gjøre for å påvirke konjunkturutviklingen, ser vi gjerne bort i fra den trendmessige veksten, og fokuserer på avviket mellom BNP og et trendmessig nivå på BNP. Dersom BNP er mye lavere enn sitt trendmessige nivå, som gjerne omtales som lavkonjunktur, innebærer dette at det er lav kapasitetsutnytting i økonomien, dvs at betydelige deler av produksjonsfaktorene ikke utnyttes fullt bl.a. vil det være høy arbeidsledighet. Enkle Keynes-modeller brukes først og fremst til å analysere hva som på kort sikt bestemmer nivået på samlet produksjon i en økonomi. Begrensningen om å bare se på kort sikt innebærer at vi tar samlet tilgang av produksjonsfaktorer i økonomien (dvs. maskiner, bygninger, arbeidstakere, råvarer, osv.) som gitt fra forhistorien. Vi ser derfor på hvor stor Konjunkturutviklingen i norsk økonomi på begynnelsen av 2-tallet drøftes av Ådne Cappelen og Torbjørn Eika i rapport 2/4 fra Statistisk Sentralbyår, «2-tallet: Fra optimisme til krise», se http://www.ssb.no/emner/8/5/rapp_24/rapp_24.pdf. 99-tallet beskrives i kapittel 3 i NOU 2:2 http://odin.dep.no/fin/norsk/publ/utredninger/nou/6-27/index-hov3-b-n-a.html (se spesielt boks 3.).
andel av produksjonsfaktorene som blir utnyttet, dvs. i hvilken grad fabrikkene produserer så mye som de kan, og arbeidsvillige mennesker faktisk har jobb. Keynes-modeller kan derfor brukes til å drøfte hvilke faktorer som ligger bak konjunktur-situasjonen i en økonomi, og til å belyse hvorfor arbeidsledigheten er høy i noen perioder, og lav i andre. Men som vi skal se, er det også viktige begrensninger knyttet til bruk av Keynes-modeller til dette formålet. Den sentrale forutsetningen i enkle Keynes-modeller er at produksjonen blir bestemt fra etterspørselssiden. Dersom samlet etterspørsel øker, f.eks. ved at husholdningene ønsker å øke sitt forbruk, eller det offentlige øker sitt kjøp av varer og tjenester, vil bedriftene uten videre øke produksjonen i samme omfang. Dette gjør at modellen bare kan gi en god beskrivelse for en økonomi med ledig produksjonskapasitet og arbeidsledighet, der det er mulig på kort sikt å øke produksjonen. Prisnivået i økonomien forutsettes å være konstant, og det er derfor ikke tatt med eksplisitt i modellen. Forutsetningen om konstant prisnivå må ses i sammenheng med at modellen brukes til å analysere situasjoner der det er ledig kapasitet i økonomien. I en situasjon med betydelig ledig kapasitet i økonomien kan det være rimelig å anta at dersom etterspørselen øker, så vil produksjonen også øke uten at dette krever en økning i prisene. 2 Modellen som vi skal studere i dette notatet er statisk, dvs at tidsaspektet blir fullstendig neglisjert. Modellen kan dermed ikke brukes til å drøfte utviklingen i økonomien over tid. Det er derfor ikke en ordentlig konjunkturmodell som beskriver utviklingen i økonomien over de ulike konjunkturfasene. Når vi f.eks. gjennomfører en konsekvensanalyse innebærer dette at vi bare sammenligner situasjonen før endringen har skjedd med situasjonen når endringen har fått full virkning. Vi kan f.eks. bruke modellen til å si hvor mye BNP vil øke dersom private investeringer øker med 5 prosent, eller hvor mye privat konsum vil øke dersom skattene reduseres med 2 prosent, men i ingen av disse tilfellene kan vi si hvor lang tid det vil ta. Modellen innebærer selvfølgelig mange ytterligere forenklinger i forhold til en virkelig økonomi. Mange av disse forenklingene er av mindre betydning enn de som er nevnt over, mens andre er mer substansielle. Tre slike forenklinger er: Envareproduksjon: Vi skiller ikke mellom ulike typer produksjon etter hvilken vare 2 Dette står i motsetning til en økonomi som er nær full kapasitetsutnyttelse, dvs med lav arbeidsledighet. Her ville trolig økt etterspørsel føre til både økt produksjon og økte priser. Økt produksjon krever økt bruk av arbeidskraft, noe som vil føre til redusert arbeidsledighet, som igjen kan slå ut i økt lønnsvekst, og dermed også økte priser.
eller tjeneste som produseres, eller hvor i landet produksjonen foregår. Dette begrenser modellens utsagnskraft. Vi kan f.eks. bruke modellen til å si hvor mye samlet produksjon vil øke dersom skattene blir redusert, men vi kan ikke si hvilke varer som det vil bli produsert mer av. Vi antar at all inntekt i økonomien blir opptjent i innenlandsk privat sektor, slik at bruttonasjonalproduktet (BNP) også er et mål på brutto inntekt til private husholdninger i landet. Mange viktige forhold, som rentenivå og valutakurs, tas ikke med i modellen Som nevnt skal vi bl.a. bruke Keynes-modellen i dette notatet til å beskrive hva som bestemmer størrelsen på produksjonen i en økonomi, målt ved BNP. Vi gjør dette ved å sette opp en matematisk formulert modell, som så kan regnes ut til å finne en verdi for BNP. En variable som får sin verdi bestemt i modellen kaller vi gjerne for en endogen variabel. Men modellen inneholder også variable som vi ikke forsøker å forklare i modellen. Slike variable, som får sin verdi bestemt utenfor modellen, kaller vi eksogene variable. F.eks kan vi. finne tall for offentlige kjøp av varer og tjenester i regjeringens politikk-dokumenter (som Nasjonalbudsjettet), og slike tall kan vi ta i bruk i vår modell. Modellen kan brukes på flere ulike måter. For det første kan vi bruke modellen til prediksjon, dvs. til å lage anslag for størrelsen på variablene i modellen. Vi må da selv lage anslag på verdiene for de eksogene variable, og kan så bruke modellen til å regne ut likevektsverdiene på de endogene variablene. F.eks. kan vi komme med konklusjoner av typen: dersom investeringene blir mrd. kroner, og det offentlige kjøper varer og tjenester for 28 mrd. kroner (dvs. verdier på de eksogene variable), så vil nasjonalproduktet bli 6 mrd. kroner (likevektsverdi på en endogen variabel). For det andre kan vi bruke modellen til konsekvensanalyse. Modell-teknisk gjøres dette ved at vi sammenligner likevektsverdier av de endogene variabler for ulike verdier av de eksogene variablene. Dermed kan vi trekke konklusjoner av typen: dersom det offentlige istedenfor kjøper varer og tjenester for 3 mrd. kroner, vil nasjonalproduktet bli 63 mrd. kroner. En økning i det offentliges kjøp av varer og tjenester på 3-28 = 2 mrd kroner fører dermed til en økning i nasjonalproduktet med 3 mrd kroner. For det tredje kan vi bruke modellen til mål-middel analyse. Da tar vi utgangspunkt at myndighetene har målsettinger for størrelsen på enkelte variable i modellen (f.eks. for BNP), og at man bruker modellen for å finne ut hvordan myndighetene må bruke sine
virkemidler for å oppfylle sine mål. Den modellen som vi skal se på under er naturligvis så forenklet at selv om vi skulle sette inn realistiske størrelser på de eksogene variablene, ville de anslag vi får på de endogene variablene likevel ikke bli realistiske. Formålet med analysen er derfor noe annet. Først og fremst gir modellen en forståelse av sentrale mekanismer som virker i en økonomi. For det andre gir modellen en forståelse av hvordan denne type modeller fungerer. Dette gjør det mulig å forstå mer avanserte modeller av lignende type, som kan brukes til å gi realistiske anslag på endogene variable, og derfor kan brukes til realistisk prediksjon, konsekvensanalyse og mål-middel- analyse. 2. Modellen Vi tar utgangspunkt i den følgende makroøkonomiske modell () Y= C + I + G+ X Q, (2) C c cy ( T) = +, c >, < c <, (3) T = t + ty, < t < (4) Q = ay < a <, der Y er BNP (omtales også som samlet produksjon), C er privat konsum, I er private realinvesteringer 3, G er offentlig kjøp av varer og tjenester, X er eksporten, Q importen, t er "skattesatsen", t er skatter som er uavhengig av BNP, T er nettoskattebeløpet (dvs skatter og avgifter fra private til det offentlige minus overføringer (trygder, subsidier osv) fra det offentlige til private),. Alle disse størrelsene er verditall målt i faste priser. c, c, og a er parametre som beskriver hvordan økonomien ser ut. Vi antar at disse parametrene har kjente verdier. Modellen brukes til å regne bestemme verdien på fire endogene variable, Y, C, T og Q. Myndighetene har tre virkemidler, som er G, t, og t, dvs at disse variablene bestemmes gjennom offentlige myndigheters beslutninger om kjøp av varer og tjenester (G), og om skatter, avgifter og trygder (t og t ). Eksporten X, og realinvesteringene I er eksogent gitte, dvs. vi bruker ikke modellen til å forklare hvor store eksporten eller realinvesteringene vil bli. Dette er for å forenkle fremstillingen. Derimot vil vi bruke modellen til å se på virkningene av 3 Jeg neglisjerer kapitalslit og skiller derfor ikke mellom brutto- og nettorealinvesteringer.
6 endringer i eksporten eller i realinvesteringene. Selv om det ikke er spesifisert med en egen ligning i modellen, antar vi som nevnt gjerne at sysselsettingen er en voksende funksjon av BNP. Dette er det sterkt empirisk belegg for. Dette innebærer at jo større BNP er (utover trendmessig nivå), desto lavere er arbeidsledigheten. Dette betyr at økonomisk politikk som fører til høyere BNP, også fører til lavere arbeidsledighet. () er en økosirk-relasjon, som tar utgangspunkt i en definisjonsmessig sammenheng i nasjonalregnskapet. Men () er også en likevektsforutsetning, idet det antas at samlet produksjon (tilbud) Y automatisk tilpasser seg den samlede etterspørselen C + I + G + X - Q. (2) er konsumfunksjonen en atferdsrelasjon som innebærer en antakelse om at private husholdninger har større konsum desto høyere den private disponible inntekt, Y T, er. Parameteren c er den marginale konsumtilbøylighet, som sier hvor mye privat konsum vil øke dersom privat disponibel inntekt øker med en enhet. Forutsetningen om at konstantleddet c > innebærer at konsumet som andel av disponibel inntekt (som gjerne kalles konsumandelen eller gjennomsnittlig konsumtilbøylighet) er en fallende funksjon av inntekten. 4 (3) viser netto skatter og overføringer til det offentlige, som antas å være en voksende funksjon av BNP. En tolkning av dette er at det bare finnes to skatter i økonomien, en proporsjonal skatt på BNP der t er skattesatsen, og en skatt, t, som er uavhengig av BNP. En annen tolkning av dette er at t måler den samlede virkningene på netto skatter, avgifter og trygder av en økning i BNP (som økte innbetalinger av direkte og indirekte skatter, og lavere utgifter til arbeidsledighetstrygd). t representerer deler av skatte-, avgifts- og trygdesystemet som ikke er knyttet til BNP, som bunnfradrag, formuesskatt, pensjoner, osv. (4) er importfunksjonen, som innebærer en antakelse om at økt innenlandsk etterspørsel, som jo medfører økt bruttonasjonalprodukt, også slår ut i økt etterspørsel etter produkter fra utlandet (økt import), både til konsum og investering, og som innsatsfaktorer i innenlandsk produksjon. Parameteren a er den marginale importilbøyligheten, og den sier hvor mye importen øker dersom BNP øker med en enhet. Modellen har fire ligninger. En matematisk regel, telleregelen, sier da at modellen
7 kan bestemme verdien på fire variable, dvs like mange variable som det er ligninger. Som nevnt over har vi fire endogene variable Y, C, T og Q, og vi har da en determinert modell. Med begrepet determinert modell menes at dersom vi fastsetter verdier på de eksogene variablene I, X, G, t og t, så kan vi regne ut hvilke verdier på de endogene variabler som tilfredsstiller lignende ()-(4). For å løse modellen, setter vi (2), (3) og (4) inn i (), som gir eller ( ) Y = c + c Y t ty + I + G + X - ay (5) Y = c ct + c( t) Y + I + G + X - ay Leddene med Y kan samles på venstre side, Y c( t) Y Y = c ct + I + G + X og settes utenfor en parentes, Y ( ) = c ct + I + G + X og vi kan dele på uttrykket i parentesen, som gir oss likevektsløsningen for Y (dvs. Y lik et uttrykk med bare eksogene variable) (6) Y = ( c ct + I + G + X ) Dersom vi setter inn tall for parametrene og de eksogene variable, har vi dermed funnet likevektsverdien på Y. Hvis f.eks. c=,6, t=/3, a =,4, c = I = G =2, X = 4, t =, 4 Vi ser at konsumandelen, C/(Y-T), kan omskrives til C/(Y-T) = (c +c(y-t))/(y-t) = c /(Y- T) + c, der det første leddet, c /(Y-T), er avtakende i (Y-T), mens det andre leddet, c, er en konstant.
finner vi Y = (kontrollér at det stemmer). 8 Likevektsverdiene for privat konsum finnes nå ved å sette inn for T fra (3) i (2), (7) C = c + c( t) Y ct (konsumfunksjonen slik den er uttrykt i (7) er nyttig til senere bruk). Den enkleste måten å finne C på er nå å sette likevektsverdien for Y (dvs det tall du finner ved å sette inn tall for parametre og eksogene variable i (6)) inn i (7), og så finne et tall likevektsverdien for C. Tilsvarende kan en sette tallet for likevektsverdien for Y inn i (3) og (4) for å finne likevektsverdiene for T og Q. Dersom en istedenfor vil finne løsningen for C, T og Q uttrykt med variable og parametre, kan man sette inn løsningen for Y fra (6) i hhv (7), (3) og (4) c( t) ( ), (8) C = c + c ct + I + G + X ct t T = t + ( c ct + I + G + X ) (9) a () Q = ( c ct + I + G + X ) Ligningene (6), (8) () omtales gjerne som modellen på redusert form, dvs at vi løst modellen for de endogene variable. (Den opprinnelige formen på modellen, gitt ved ligningene () (4) omtales ofte som modellen på strukturform.) Dersom vi har anslag på størrelsen på de eksogene variable, kan vi regne ut anslag på de endogene variable. Vi har dermed vist hvordan modellen kan brukes til prediksjon. Hva skjer dersom vi forsøker å bestemme fem variable i vår modell med fire ligninger? Som en illustrasjon kan vi anta at vi ikke kjenner verdien på G, i tillegg til de fire opprinnelige endogene variablene Y, C, T og Q. Vi ser fra (6) at dersom vi ikke vet verdien på G, så kan vi heller ikke finne verdien på Y. Modellen er ikke determinert, dvs vi kan ikke finne likevektsverdiene på de endogene variablene. Hva skjer dersom vi har færre endogene variable enn ligninger, f.eks. at vi kjenner
9 verdien på Y, i tillegg til de opprinnelige eksogene variablene X, I, G, t, og t? Modellen er da overdeterminert. Vanligvis innebærer dette at modellen er inkonsistent, dvs at det ikke er mulig å oppfylle alle ligningene i modellen. Dersom vi setter inn tall for Y og alle variable i (6) vil jo vanligvis høyresiden og venstresiden ikke være like store. Men ved en ren tilfeldighet er det selvfølgelig mulig at de verdier vi har valgt faktisk oppfyller alle ligningene. Oppgave : a) Ta utgangspunkt i modellen gitt ved ()-(4). La c =,8, t =,25, a =,4, t = c =, I = G = 2 og X = 4. Regn ut likevektsverdier for Y, C, T, Q, handelsbalansen NX = X - Q og det offentlige budsjettoverskudd B = T - G. Hva blir Y hvis G istedenfor settes lik 25? b): La G igjen være lik 2. Vis at modellen blir inkonsistent dersom vi eksogent setter Y = 7. (Skisse til løsninger finnes bakerst i notatet.) Handelsbalansen En alternativ modellformulering ville være å erstatte importfunksjonen (4) med en ligning for handelsbalansen, NX = X Q. I så fall kunne en eksplisitt tatt hensyn til at norsk eksport påvirkes av etterspørselen i utlandet, og at både importen og eksporten påvirkes av det relative prisforholdet. Dette kan representeres ved () 2 3ε NX = NX - a Y Y* < a <, a 2, a 3 > der NX er handelsbalansen overfor utlandet 5 (eksport minus import), Y* er en indikator for produksjonen hos våre handelspartnere, og ε er realvalutakursen, dvs prisnivået på utenlandsk produserte varer sett i forhold til prisen på norskproduserte, målt i felles valuta (slik at en økning i ε innebærer at relativt sett lavere prisnivå i Norge, og dermed bedret konkurranseevne). Som i importfunksjonen (4) antar vi at økt innenlandsk etterspørsel, som jo medfører økt bruttonasjonalprodukt, fører til økt import, og dermed til svekket handelsbalanse. Dersom bruttonasjonalproduktet hos våre handelspartnere øker, dvs Y * øker, 5 NX er et variabelnavn, og betyr ikke N multiplisert med X. Dette er et unntak, ellers har vi at ay er a multiplisert med Y, ct er c multiplisert med t, osv.
så fører dette til at etterspørselen rettet mot norske eksportbedrifter øker, og handelsbalansen styrkes. Økt realvalutakurs, ε øker, innebærer bedre konkurranseevne for konkurranseutsatt sektor i Norge, og handelsbalansen bedres. I hovedsak vil vi imidlertid bruke den enklere formen i (4). 3. Konsekvensanalyse En viktig anvendelse av modellen er konsekvensanalyse, dvs å se på virkningene av endringer i de eksogene variablene. Anta at private realinvesteringer av en eller annen grunn øker, (f.eks. ny teknologi er blitt tilgjengelig, og bedriftene kjøper maskiner som tar i bruk den nye teknologien). I modellen kan vi fange opp dette med en økning i den eksogene variabelen I. Vi bruker den greske bokstaven Δ (delta) for å betegne endring, slik at ΔI er endringen i I; en økning når ΔI >. Det følger av (6) (som repeteres her for enkelhets skyld) (6) Y = ( c ct + I + G + X ) at dersom I øker med ΔI, mens alle andre variable holdes uendret, så øker Y med ΔY, gitt ved 6 (2) Y = I, der > Økningen i privat realinvesteringer fører altså til økt Y. Den økonomiske forklaringen på denne sammenhengen er som følger. Økt investeringsetterspørsel fører til at bedriftene øker sin produksjon for å dekke den økte etterspørselen. Den økte produksjonen gir økte private inntekter, som igjen fører til økt konsumetterspørsel. Økt konsumetterspørsel fører til økt produksjon, som gir økt inntekt osv. En t-del av inntektsøkningen går imidlertid til økte 6 Modellen brukes her på tilvekstform, og regneregelen som benyttes er meget enkel. Dersom vi har funksjonen y = 2x, da er Δy = 2Δx, dvs. dersom x øker, så er økningen i y dobbelt så stor som økningen i x. Brøken i () tilsvarer tallet 2 i eksemplet, slik at økningen i Y, ΔY er ΔI multiplisert med brøken i ().
skatter, og fører derfor ikke til økt konsumetterspørsel. Videre er en del av etterspørselen rettet mot import, og gir derfor ikke økt innenlandsk produksjon og inntekt. Brøken på høyre side i (2) kalles multiplikatoren, fordi en endring i I blir multiplisert med denne brøken når man skal finne virkningen på Y. Sammenhengen som er beskrevet over kalles gjerne multiplikatoreffekten. Størrelsen på multiplikatoren, dvs hvor stor økningen i BNP er i forhold til økningen i investeringene, avhenger av parameterverdiene c, t og a. For å illustrere dette kan vi sammenligne med et ekstremtilfelle med en lukket økonomi, dvs. en økonomi uten handel med utlandet. Lukket økonomi kan representeres i vår modell med X = Q = a =, slik at modellen på tilvekstform blir Ylukket økonomi = I, der > c( t) c( t) Vi ser at multiplikatoren i lukket økonomi er større enn multiplikatoren i en åpen økonomi. (3) <, c( t) Hvis den marginale konsumtilbøyligheten c =,75 (dvs at husholdningen forbruker 75 prosent av en inntektsøkning), skattesatsen er t=,33, og marginal importtilbøylighet a =,4, blir multiplikatoren /,9,, dvs at BNP øker med prosent mer enn det investeringene øker. I en lukket økonomi, der a =, blir multiplikatoren i dette tilfelle /,5 = 2, dvs BNP øker dobbelt så mye som investeringene øker. Intuisjonen her er at i en åpen økonomi vil en del av etterspørselsøkningen være rettet mot import, og dermed ikke føre til økt innenlandsk produksjon og inntekt ("importlekkasje"). Det følger også av (2) at dersom investeringene reduseres, slik at ΔI er negativ, da vil BNP reduseres, slik at ΔY også er negativ, gitt ved (2). Virkningen på de andre endogene variablene finnes på tilsvarende måte, ved å bruke likevektsløsningene (8)-() eller gå via virkningen på Y. Det enkleste er ofte å gå via virkningen på Y. Dersom vi skal finne virkningen på privat konsum av økt realinvestering ΔI >, der de andre eksogene variable holdes konstante, setter vi konsumfunksjonen (7) på
2 tilvekstform og setter inn for ΔY ved å bruke (). Vi får dermed (4) c( t) C = c( t) Y = I > Økte investeringer fører til økt privat konsum, fordi økningen i BNP fører til økt privat disponibel inntekt. Virkningen på skatteinntektene er også positiv (setter (3) på tilvekstform, og setter inn for ΔY ved å bruke (2)): t (5) T = t Y = I > Endelig er virkningen av økte realinvesteringer på importen gitt ved a (6) Q= a Y = I> Økte investeringer, ΔI > fører til økt import fordi BNP øker. Siden eksporten er eksogen og derfor ikke påvirket av økte investeringer, vil økningen i importen slå fullt ut i svekket handelsbalanse, dvs. ΔNX = - Q <. De eksogene variablene I, G, og X inngår på samme måte i modellen, slik at virkningen på de endogene variablene Y, C, T og Q av en økning i en av de eksogene variablene blir den samme uansett hvilken som økes. (Se på ligning (6) og forviss deg om at du skjønner dette. Det er bare summen av variablene i parentesen på høyresiden av ligningen som har betydning, og ikke hvor stor hver enkelt variabel er. Det betyr f.eks. at hvis I øker med og G samtidig reduseres med, slik at summen blir uendret, så vil Y heller ikke endres.) Skal vi f.eks. finne virkningen på privat konsum av en økning i eksporten ΔX >, kan vi bare erstatte ΔI med ΔX i (4). Vi kan også gjennomføre tilsvarende analyse ved endringer i en av parametrene. For å se på virkningene av endringer i skattene, kan vi se på endring i t eller t. For å se på virkning av endringer i husholdningenes konsumatferd, kan vi se på endring i c eller c. F.eks. kan virkningene av økt optimisme hos husholdningene, som medfører økt konsumetterspørsel,
fanges opp ved å se på konsekvensene av en økning i parameteren c med Δ c >. 3 Virkningen på Y av en endring Δ c > kan leses direkte av (2), ved å erstatte ΔI med Δ c. Men når vi skal finne virkningen på privat konsum, må vi ta hensyn til at det er en ekstra virkning via at økt konsum Δ c fører til økt BNP. For å finne virkningen på konsumet, setter konsumfunksjonen (7) på tilvekstform, C = c + c( t) Y og setter inn for ΔY ved å bruke (2), der ΔI erstattes med Δc.Vi får da (7) c( t) C = c + c( t) Y = c + c c( t) = c + c + c( t) + a = c = c > c > (i linje 2 utvides første ledd for å få de to ledd på samme brøkstrek) Vi ser at konsumet øker, og mer enn den initiale konsumøkning, fordi den initiale konsumøkning stimulerer til økt BNP, som ytterligere bidrar til økt konsum. Oppgave 2: Hva blir virkningen av en internasjonal høykonjunktur på Y, C, Q, NX = X-Q og B = T-G? (tips internasjonal høykonjunktur vil føre til en økning i eksporten, X > ) Finanspolitikk Myndighetene kan øke BNP ved å øke sine kjøp av varer og tjenester (økt G), og virkningen på Y av en enhets økning i G er gitt på samme måte som over: Vi setter løsningen for Y, (6) på tilvekstform, og holder andre eksogene variable konstante, dvs. (8) Y = G, der >
4 Vi ser at Y endres i samme retning som G, dvs ΔY er positiv hvis og bare hvis ΔG er positiv. Virkningene av en skatteøkningen, representert ved økt t, finner vi tilsvarende: c (9), c Y = t < der Her ser vi at en skatteøkning, Δt >, fører til at BNP reduseres, ΔY <. Den økonomiske mekanismen er at økte skatter fører til redusert disponibel inntekt, og dermed til lavere privat konsum. Lavere privat konsum innebærer redusert samlet etterspørsel, og dermed redusert BNP. Redusert disponibel inntekt fører til redusert privat konsum, osv, som dermed forsterker den initiale negative virkningen. 7 Vi ser altså at myndighetene kan øke BNP, og dermed redusere arbeidsledigheten, ved å føre ekspansiv finanspolitikk, dvs. ved å øke sitt kjøp av varer og tjenester, eller redusere skattene. Men en slik politikk innebærer også ulemper. En slik ulempe er at den offentlige budsjettbalansen svekkes, ved at inntektene (i form av skatter) reduseres eller utgiftene til kjøp av varer og tjenester øker. Riktig nok vil svekkelsen av budsjettbalansen ved økt offentlig kjøp av varer og tjenester bli noe dempet ved at økningen i BNP også innebærer økte skatter, og dermed økte inntekter for det offentlige. Men som illustrert i oppgave 4 under, er denne skatteøkningen mindre enn den initiale økningen i offentlige kjøp av varer og tjenester, slik at budsjettbalansen samlet sett svekkes. Men likevel finnes det en type finanspolitikk som fører til økt BNP, uten å svekke budsjettbalansen, og det er dersom myndighetene øker både utgiftene og skattene. La oss se nærmere på dette. Den offentlige budsjettbalansen (budsjettoverskuddet), utenom eventuelle renteinntekter eller renteutgifter, B, er gitt ved (2) B = T G = t + ty - G Anta nå at myndighetene øker offentlig kjøp av varer og tjenester like mye som de øker skattene som er uavhengig av BNP, dvs ΔG = Δt >. Ved å kombinere (8) og (9) finner vi 7 Alternativt kunne vi sett på en økning i skattesatsen t. Matematisk sett er det litt vanskeligere, og den kvalitative effekten blir den samme: økt t gir redusert Y.
5 at virkningen på BNP er (2) c Y = t + G c = + G c = G > der jeg i andre likhetstegn har brukt at ΔG = Δt, slik at denne faktoren kan settes utenfor en parentes. Vi ser altså at ΔY >, dvs at BNP øker. BNP øker fordi samlet etterspørsel øker, og årsaken til dette er at økt G gir full virkning på samlet etterspørsel, mens en skatteøkning gir mindre reduksjon i privat konsumetterspørsel, fordi skatteøkningen også fører til redusert sparing. Samtidig fører økningen i BNP til at budsjettbalansen faktisk styrkes, selv om den initiale skatteøkningen Δt var akkurat like stor som utgiftsøkningen ΔG: Virkningen på budsjettbalansen er (bruker at ΔT =Δt + tδy, (2) og ΔG = Δt ) t( c) (22) B = T G = t + t Y - G = ( + ) G = t( c) G Vi ser altså at en balansert (dvs like stor) økning i offentlig kjøp av varer og tjenester og BNP-uavhengige skatter, ΔG = Δt >, fører til at BNP øker, samtidig som budsjettbalansen styrkes. En slik politikk fremstår derfor som veldig gunstig. Ulempen er imidlertid at en slik politikk over tid vil føre til stadig større offentlig sektor, og stadig høyere skatter. Høye skatter vil virke negativt på tilbudssiden i økonomien, men dette blir neglisjert i vår modell, siden produksjonen forutsettes bestemt fra etterspørselssiden. Oppgave 3: Ta utgangspunkt i modellen gitt ved ()-(4). La c =,8, t =,25, a =,4, t = c =, I = G = 2 og X = 4. Regn ut virkning på BNP, ΔY, av en økning i offentlig kjøp av varer og tjenester, ΔG = 5. Sammenlign med svaret på oppgave a.
6 Oppgave 4: Anta at myndighetene øker det offentlige kjøp av varer og tjenester med ΔG, slik at økningen i Y er gitt ved (8). Hva blir virkningen på budsjettbalansen? 4. Konjunktursvingninger Som nevnt over er det i alle moderne økonomier fluktuasjoner i arbeidsledigheten og i veksttakten i BNP. Vår modell kan brukes til å gi noe av forklaringen på årsaker til disse fluktuasjonene. Videre kan vi se på hvordan myndighetene kan dempe utslagene av fluktuasjonene, for å stabilisere produksjonen på et høyt nivå (stabiliseringspolitikk). Løsningen for Y i (6) kan skrives på tilvekstform, der vi tar med mulighetene for endringer i alle de eksogene variablene på høyresiden av (6), med unntak av skattesatsen t, som utelates fordi det matematisk sett er enklere å se på endringer i t. I tillegg ser vi på endringer i en parameter konstantleddet i konsumfunksjonen, c, der en endring vil avspeile en endring i husholdningenes spareatferd (23) Y = ( c c t + I + G X ) +, Dersom vi observerer en reduksjon i BNP, ΔY <, ser vi at dette må skyldes at summen av variablene i parentesen på høyresiden i (23) er negativ. En nedgangskonjunktur, ΔY <, kan altså skyldes svikt i privat konsum (Δc < ), reduserte private realinvesteringer ΔI <, stram finanspolitikk ΔG < eller Δt >, eller svikt i eksporten gitt ved X <. (23) kan omskrives på en form som gjør det lettere å drøfte de empiriske konsekvensene. La oss først dele med Y på begge sider av likhetstegnet, slik at alle endringer måles som relativt til BNP Y c t I G X (24) = c + + + Y Y Y Y Y Y (F.eks. er ΔY/Y relativ endring i BNP; ΔY/Y =,2 hvis BNP øker med 2 prosent, og Δ c /Y er endringen i privat konsum målt som andel av BNP.) Høyresiden i (24) kan omskrives videre slik at endringene i de eksogene variable som prosent av BNP splittes opp i to deler,
relativ endring i variabelen, og hvor stor variabelen er i forhold til BNP. 7 Y c C t T I I GG X X (25) = c + + + Y C Y T Y I Y G Y X Y F.eks. er Δc /C relativ endring i privat konsum, som multipliseres med C/Y som er hvor stor andel privat konsum utgjør av BNP. (25) kan brukes som utgangspunkt for å beskrive en rekke sentrale forhold når det gjelder årsaker til konjunktursvingninger. Som nevnt tidligere er størrelsen på multiplikatoren (dvs brøken foran parentesen i (25)) er av stor betydning for størrelsen på svingningene i BNP jo større multiplikator, desto større utslag vil en gitt endring i en av variablene på høyresiden ha på BNP. Multiplikatoren er stor dersom marginal konsumtilbøylighet c er stor, dersom skattesatsen t er liten, og dersom marginal importtilbøylighet a er liten. Privat konsum utgjør den største andelen av BNP, C/Y =,56 for fastlands-norge i 22 (fastlands-norge betyr uten olje og gassektoren), slik at en endring i privat konsum vil kunne ha betydelig virkning på BNP. Hvis for eksempel multiplikatoren i (25) er lik, så vil en 4 prosent autonom økning i privat konsum (Δ c /C =,4) føre til at BNP øker med 4 prosent *,56 2,24 prosent. Men privat konsum er normalt en relativt stabil størrelse, bl.a. fordi husholdningene ønsker stabilitet i konsumet over tid. Skattene utgjør en betydelig andel av BNP, men endres vanligvis ikke så mye, så de er vanligvis ikke en viktig kilde til svingninger i BNP. Private investeringer utgjør en mye mindre andel av BNP, I/Y =,4 for fastlands- Norge i 22 og en endring i investeringene skulle derfor ikke gi så stort utslag i BNP. Men investeringene er den komponent av BNP som varierer mest over tid, og derfor er svingninger i investeringene en viktig kilde til svingninger i BNP. I perioden 986-993 falt private fastlandsinvesteringer med omtrent 4 prosent i Norge: Som et regneeksempel ville et slikt fall i dagens situasjon, med en multiplikator på gi en reduksjon i BNP på 4 prosent *,4 = 5,6 prosent. Offentlig kjøp av varer og tjenester utgjør en betydelig del av BNP (offentlig konsum
8 og investeringer i offentlig forvaltning G/Y =,3 for fastlands-norge i 22, men vanligvis endres denne størrelsen i relativt jevn takt, slik at det offentlige vanligvis ikke er en viktig kilde til konjunktursvinginger. For mange små, åpne, økonomier som Norge utgjør eksporten en betydelig andel av BNP (X/Y =,3 for fastlands-norge i 22). I tillegg vil eksporten ofte variere mye, bl.a. fordi eksporten vanligvis er betydelig mer spesialisert enn produksjon for det innenlandske markedet, og derfor mer utsatt for svingninger i enkeltbransjer. Eksporten kan derfor være en viktig kilde til konjunktursvingninger. Konjunktursvingninger og størrelsen på offentlig sektor Et viktig tema i litteratur om konjunktursvingninger har vært om en stor offentlig sektor sektor vil virke stabiliserende. Ut fra punktene over skulle svaret være ja: For det første innebærer en stor offentlig sektor høye skatter, og dermed en høy skattesats t, slik at multiplikatoren ikke blir så stor dette demper virkningen av alle konjunktursvingninger. Intuisjonen bak denne mekanismen er at en høy skattesats innebærer at endringer i BNP gir mindre utslag i privat disponibel inntekt fordi skattene uansett tar en stor del av inntekten, og siden endringen i privat disponibel inntekt dempes, blir også virkningen på privat konsum dempet. For det andre innebærer en stor offentlig sektor at offentlige kjøp av varer og tjenester utgjør en større del av BNP, mens privat konsum og investeringer utgjør en mindre del. Ettersom offentlige kjøp normalt er mer stabile, vil dette også virke stabiliserende. Internasjonale sammenligninger finner da også at land med stor offentlig sektor normalt er mer stabile (mer om dette senere). Konjunktursvingninger og eksportandel hvor åpen bør et land være? Et annet viktig debattema har vært om det å gjøre en økonomi mer åpen bidrar til større konjunktursvingninger. Vi ser av (25) at et land med stor og ensidig eksport vil kunne være utsatt for store svingninger i BNP, ved at variasjonen i eksporten ofte vil være stor dersom eksporten er ensidig sammensatt, samtidig som virkningen på BNP blir stor dersom eksporten utgjør en stor andel av BNP. På den annen side vil et land med stor eksport normalt også ha stor import, og dermed høy importtilbøylighet a. Som nevnt over vil høy importtilbøylighet
9 redusere størrelsen på multiplikatoren, fordi variasjon i etterspørselen i stor grad vil slå ut i variasjon i importen, slik at utslaget på innenlandsk produksjon blir dempet. Høy importtilbøylighet vil derfor gjøre økonomien mer stabil overfor variasjon i innenlandske komponenter, dvs privat konsum og investeringer, og offentlig kjøp av varer og tjenester. For Norges del er det f.eks. liten tvil om at høy importtilbøylighet har bidratt til å dempe presset i økonomien i høykonjunkturer, ved at en stor del av etterspørselen har vært rettet mot utlandet. En praktisk implikasjon av dette er at i et stort land som USA, som kan regnes som en relativt lukket økonomi i den forstand at eksport og import er små i forhold til BNP, slik at parameteren a er liten, vil endringer i husholdningenes konsum slå relativt kraftig ut i BNP. I en åpen økonomi, som f.eks. Norge, vil endringer i husholdningenes konsum slå mindre ut i BNP, fordi virkningene blir dempet gjennom at importen tar noe av støyten. 5. Stabiliseringspolitikk. Hva kan myndighetene gjøre for å dempe svingningene i BNP og i arbeidsledigheten? Et viktig virkemiddel er finanspolitikken: som vi har sett over, kan myndighetene påvirke BNP gjennom fastsettingen av offentlige kjøp av varer og tjenester og av skattene. Myndighetene kan dermed bruke disse virkemidlene for å stabilisere økonomien. Vi skjelner mellom to typer finanspolitisk stabilisering, automatisk stabilisering og diskresjonær politikk (aktiv stabilisering). Automatisk stabilisering er den stabiliseringseffekt som følger av det eksisterende regelverk for skatter og offentlige utgifter. I vår modell er dette fanget opp ved at nettoskattebeløpet T er en voksende funksjon av Y. Dersom det inntreffer et negativt sjokk i økonomien, f.eks. av private investeringer reduseres slik at BNP faller, da vil dette også føre til reduserte nettoskatter: lavere inntekt og økt arbeidsledighet medfører reduserte skatter til det offentlige og økte betalinger av bl.a. arbeidsledighetstrygd fra det offentlige. Dette demper reduksjonen i privat disponibel inntekt, slik at reduksjonen i privat konsum også blir mindre. Graden av automatisk stabilisering er større jo større nettoskattesatsen er dette ser vi av at multiplikatoren er mindre, jo større skattesatsen t er. Dette betyr dermed at en gitt reduksjon i investeringene vil ha mindre virkning på BNP jo større skattesatsen er. Dette er bakgrunnen for at en stor offentlig sektor gjerne virker stabiliserende på økonomien (som nevnt over).
2 Diskresjonær stabiliseringspolitikk er beslutninger om endringer i kjøp av varer og tjenester eller i skatte- og trygderegler som tar sikte på å stabilisere aktivitetsnivået i økonomien ytterligere. 8 Det er lett å se av løsningen for Y skrevet på tilvekstform (26) Y = ( c c t + I + G X) +, at i prinsippet kan myndighetene stabilisere økonomien fullstendig: dersom det inntreffer en reduksjon i private investeringer, ΔI <, så kan myndigheten fullstendig nøytralisere virkningen på BNP ved en tilsvarende stor økning i offentlig kjøp av varer og tjenester. Dersom vi setter ΔG = -ΔI, så gir (26) at ΔY = (såfremt de andre endringene er satt til ). I praksis er det likevel mange problemer med en slik politikk. For det første er tidsaspektet neglisjert i modellen, slik at G kan økes samtidig som I reduseres. I en virkelig økonomi er det flere grunner til at dette er vanskelig å få til. En grunn er at det tar tid før myndighetene oppdager at privat etterspørsel er lavere enn man regnet med. En annen grunn er at det tar tid fra man oppdager et behov for økt offentlig kjøp av varer og tjenester til beslutning om og iverksettelse av dette kan gjennomføres. Følgelig kan en risikere at G økes for sent. For det andre innebærer vår modell en forenkling av virkeligheten ved at G og I har samme virkning på Y, slik at Y holdes konstant dersom G økes like mye som I reduseres. I praksis har G og I forskjellig virkning på samlet etterspørsel. Myndighetene har dessverre høyst usikker kunnskap om økonomiens funksjonsmåte - man kjenner ikke parameterverdiene i modellen nøyaktig. Derfor er det vanskelig å si hvor mye G bør økes dersom I går ned. En tredje innvending mot diskresjonær stabiliseringspolitikk ligger i de andre hensyn som også må tas i fastsettelsen av G og T. Offentlige kjøp av varer og tjenester må ha en verdi i seg selv, det er ikke nok at det stabiliserer samlet etterspørsel. Ofte innebærer økt offentlig kjøp av varer og tjenester ett år bindinger om økt kjøp i senere år, samtidig som behovet for å stimulere samlet etterspørsel bare er midlertidig.(f.eks. dersom man ansetter flere mennesker 8 Det er ikke et skarpt skille mellom automatisk stabilisering og diskresjonær stabiliseringspolitikk. F.eks. vil økt bruk av arbeidsmarkedstiltak ved en lavkonjunktur vanligvis betraktes diskresjonær stabiliseringspolitikk, men det kan være like fornuftig å se denne reaksjonsformen som en fast del av politikken, som dermed burde regnes som automatisk stabilisering,
2 i det offentlige et år, kan det være vanskelig (og lite ønskelig) å si dem opp neste år av hensyn til stabiliseringspolitikken.) Dermed kan det være bedre å stimulere for lite det ene året, fremfor å få for høye offentlige utgifter i årene etter. Et fjerde problem med aktiv stabiliseringspolitikk er at det kan forhindre nødvendig omstilling i økonomien. Dersom sviktende eksport stadig kompenseres med økt offentlig etterspørsel, vil resultatet på lengre sikt kunne bli store underskudd på handelsbalansen overfor utlandet. Et femte problem med stabiliseringspolitikk er at det kan innebære stadige svekkelser av budsjettbalansen, samtidig som offentlig sektor og skattenivået vokser over tid. Dette kan skje dersom stabiliseringen gjennomføres asymmetrisk over konjunkturene, slik at utgiftene økes mer i nedgangskonjunkturer enn de reduseres i oppgangskonjunkturer, uten at utgiftsøkningene fullt ut motsvares ved skatteøkninger. Disse innvendingene gjør at myndighetene ikke kan ha for høyt ambisjonsnivå med sin stabiliseringspolitikk. Dersom myndighetene forsøker å stabilisere økonomien fullstendig, ved å forhindre alle nedgangskonjunkturer, er risikoen tilstede for at man skaper flere problemer enn man løser. På den annen side medfører ikke innvendingene at stabiliseringspolitikk er unødvendig. Dersom arbeidsledigheten er høy over lengre tid, er innvendingene om tidsaspektet og at man ikke kjenner økonomiens virkemåte nøyaktig av liten relevans - det er behov for å stimulere økonomien, f.eks. med et høyt nivå på offentlig kjøp av varer og tjenester, og det har liten betydningen om virkningen av stimulansen ikke kommer nøyaktig på det tidspunkt eller med den styrke som man trodde. Strukturelt eller aktivitetskorrigert budsjettunderskudd En konsekvens av den automatiske stabiliseringen er at den offentlige budsjettbalansen svekkes i en nedgangskonjunktur når BNP reduseres, faller også skatteinntektene for det offentlige. Dette innebærer også at det løpende budsjettoverskuddet for det offentlige ikke gir et dekkende uttrykk for i hvilken grad finanspolitikken vil lede til offentlige gjeldsproblemer på lang sikt. Hvis et underskudd skyldes en lavkonjunktur, vil dette rettes opp når konjunkturene bedres og BNP øker. Men dersom et underskudd skyldes for lave skattesatser i forhold til det offentliges utgiftsnivå, så må enten skattesatsene økes eller utgiftene reduseres. En nyttig indikator for å belyse dette spørsmålet er det strukturelle budsjettoverskuddet
22 (omtales også som aktivitetskorrigert budsjettoverskudd) T T T (27) B T G = t + ty G = der Y T er størrelsen på BNP i en normal konjunktursituasjon (trend eller potensielt BNP), og T T = t + ty T er det tilhørende nivået på nettoskatter og overføringer. 9 Faktisk budsjettbalanse B kan dermed splittes opp i et strukturelt budsjettoverskudd B T, og den del av budsjettoverskuddet som skyldes konjunktursituasjonen B K = t(y Y T ). (28) B= T G = B + B = t( Y Y ) + t + ty G K T T T I en lavkonjunktur er BNP lavere enn sitt trendnivå, slik at t(y Y T ) = B K <. Dermed er den strukturelle budsjettbalansen sterkere enn den ukorrigerte budsjettbalansen, B K > B. I høykonjunkturer er det motsatt. I Norge er den tilsvarende indikatoren også korrigert for oljeinntekter, fordi oljeinntektene også kan variere betydelig avhengig av oljepris og produksjon. Indikatoren omtales som den strukturelle, oljekorrigerte budsjettoverskuddet, se f.eks. avsnitt 3..5 i Nasjonalbudsjettet 23, http://www.regjeringen.no/nb/dep/fin/dok/regpubl/stmeld/22-23/meld-st-- 2223/3.html?id=73482- Destabiliserende finanspolitikk En vanlig anbefaling for finanspolitikken er at dersom det oppstår et strukturelt budsjettunderskudd, bør finanspolitikken strammes inn for å redusere underskuddet. Derimot bør myndighetene la de automatiske stabilisatorer virke, og bør dermed ikke bekymre seg for 9 Det er naturligvis vanskelig å lage anslag på hva som er det normale nivået på BNP. En vanlig metode er å beregne en trendmessig BNP der en glatter ut svingninger frå år til år, og så sette bruke det trendmessige BNP som anslag på normalnivået. Aktivitetskorrigert budsjettoverskudd blir ofte omtalt som full employment budget surplus på engelsk.
23 konjunkturelle budsjettunderskudd. Men hva skal myndighetene gjøre dersom budsjettbalansen i utgangspunktet er svak, og offentlig gjeld er stor, og det så inntreffer en sterk nedgangskonjunktur? La oss se på hva som blir konsekvensene dersom myndighetene i denne situasjonen ikke vil la de automatiske stabilisatorene virke. Med andre ord, myndighetene øker skattesatsen slik at nettoskattebeløpet holdes konstant, for å unngå en svekkelse av budsjettbalansen. For å være konkret, anta at realinvesteringene reduseres, I <. Dette fører til at BNP reduseres (multiplikatoren er jo positiv) (29) Y = I < og budsjettbalansen svekkes t (3) B= t Y = I < Myndighetene ønsker nå å endre skattene, dvs. velge t, slik at svekkelsen av budsjettbalansen blir motvirket, dvs B =. Med andre ord, den samlede virkningen av endringen i t og Y på budsjettbalansen skal være lik null (3) B= t + t Y = Her kan vi imidlertid ikke sette inn for Y fra (3), fordi i (3) tok vi bare hensyn til endringen i investeringene. Skatteendringen vil også ha en virkning på BNP, slik at endringen i BNP når både investeringer og skatter endres er (tar (6) på endringsform, og holder andre eksogene variable konstant) (32) Y = ( c t + I) Uttrykket for ΔY fra (32) settes inn i (3): t = + = + + = (33) B t t Y t ( c t I)
24 Siste likheten i (33) er tc t t (34) t + I = Her multipliserer vi med -c(-t)+a på begge sider av likhetstegnet, slik at vi etter en del mellomregning kan løse for Δt. (35) ( ) ( ) ( ) t tc t + t I = ( c+ a) c + ct ct t + t I = c t = t I t t = I > Vi ser at skattene må økes, Δt >, (siden ΔI < ), gitt ved siste linje i (35). Den samlede virkningen på BNP, av reduserte investeringer og økte skatter, finner vi ved å sette inn for Δt fra (35) i (32), som gir oss (36) ct ct Y = I + I = + I c c+ a ct c = + I c c+ a ct + c = I c+ a = I = I < c c+ a Vi ser at skatteøkningen fører til at reduksjonen i BNP blir forsterket i forhold til den direkte negative virkningen av reduserte investeringer. Vi ser at multiplikatoren blir som i en økonomi uten offentlig sektor, og uten skatter, og dermed større enn dersom myndighetene lar de automatiske stabilisatorene virke (som i (2) over). Dette innebærer at en reduksjon i f.eks. private investeringer får en større negativ virkning på BNP dersom myndighetene
25 opprettholder budsjettbalansen ved å øke skattesatsen, enn dersom skattesatsen holdes konstant. En politikk som tar sikte på å unngå økt underskudd på de offentlige budsjetter i nedgangskonjunkterer vil derfor virke destabiliserende, ved å forsterke konjunktursvingningene. En annen måte å løse det samme problem på, som gir mye enklere regning, er å bruke en forenklet modell der nettoskattebeløpet T settes som en eksogen variabel. En fjerner ligning (3) fra modellen, som dermed består av ligningen (), (2) og (4). De endogene variablene er dermed Y, C og Q, dvs. tre endogene variable og tre ligninger, slik at modellen er determinert etter telleregelen. Tolkningen av dette er at myndighetene må sette skattesatsene, t eller t, slik at de sikrer at skattebeløpet blir ifølge målsettingen. For å løse modellen setter vi (2) og (4) inn i (), og løser for Y, på samme måte som tidligere. Vi får da c+ a (37) Y = ( c ct + I + G + X ) Virkningen på BNP av en reduksjon i investeringene ΔI < blir (38) Y = I c+ a < dvs samme svar som vi fikk i ligning (36) over. Oppgave 5 (vanskelig): Anta at private realinvesteringer faller, dvs. at I <. Myndighetene ønsker både å stabilisere BNP og samtidig forhindre at budsjettbalansen svekkes. Vi har sett over at det ikke er mulig dersom myndighetene bare bruker ett virkemiddel. Men er det mulig å oppnå B = og Y = samtidig hvis både t og G tillates å variere? 6. Empiriske makromodeller i Norge Modellen over kan virke som et meget urealistisk forsøk på å beskrive en faktisk økonomi. Dette er selvfølgelig riktig. Men til tross for sin enkelhet beskriver modellen viktige
26 sammenhenger i en faktisk økonomi: variasjon i etterspørselskomponenter som konsum, investering, offentlig kjøp av varer og tjenester og eksport fører til endringer i BNP virkningen på BNP av initiale endringer i etterspørselskomponentene forsterkes ved at økt BNP fører til økt konsum, som igjen fører til økt BNP (multiplikatoreffekt), men dempes ved at økt BNP fører til økte skatter og økt import økt BNP fører til bedre offentlig budsjettbalanse (pga økte skatteinntekter), men svakere handelsbalanse (pga økt import) Derfor er flere av de planleggingsmodellene som blir brukt av Statistisk Sentralbyrå og Finansdepartementet, først og fremst MODAG og KVARTS, i stor grad basert på prinsippene fra de enkle Keynes-modellene. MODAG og KVARTS er naturligvis betydelig utvidet i stort sett alle retninger i forhold til vår modell. Bl.a. tas det hensyn til at ulike typer inntekt har forskjellig virkning på privat konsum, på skattebeløpet og på handelsbalansen. Parametrene i disse modellene er basert på Statistisk Sentralbyrås analyser av historiske erfaringer fra norsk økonomi. F.eks. er verdien på den marginale konsumtilbøylighet, c, basert på hvor mye privat konsum har økt ved økning i privat disponibel inntekt. I disse modellene er også tilbudssiden tatt hensyn til. Priser og lønninger er med i modellen, og lønnsveksten avhenger bl.a. av arbeidsledigheten, lønnsomheten i bedriftene og prisveksten. Prisveksten avhenger bl.a. bedriftenes kostnader. MODAG og KVARTS er dynamiske modeller der det tas hensyn til at sammenhengene i modellen tar tid. KVARTS er basert på kvartalsdata, slik at f.eks. konsumfunksjonen i disse modellene spesifiserer hvordan en økning i disponibel inntekt i. kvartal (perioden.januar til.april) påvirker privat konsum i det kvartalet, og i påfølgende kvartaler. Dermed er det også mulig å gi prediksjoner for hvordan økonomien vil utvikle seg over tid. Eika og Prestmo (Samfunnsøkonomen nr 4, 29) viser simuleringer av KVARTS der en permanent økning i offentlig varekjøp på 2 mrd kroner, drøyt en prosent av Fastlands- BNP, har en momentan virkning på BNP (dvs virkning i samme år) på om lag,9 prosent av BNP. Etter to år har virkningen økt til om lag, prosent av BNP, som tilsvarer en
27 multiplikator i (8) på om lag,. Arbeidsledigheten reduseres med,4 prosentpoeng, både momentant og etter to år. Virkningen blir imidlertid sterkere dersom finanspolitikken skjer gjennom økt offentlig sysselsetting. Brukt på den måten vil 2 mrd føre til,5 prosent økning i BNP momentant, og 2 prosent etter to år, mens arbeidsledigheten faller med,7 prosentpoeng momentant og,3 prosentpoeng etter to år. Planleggingsmodeller som KVARTS kan brukes til flere typer analyse. Dersom man lager realistiske anslag på de eksogene variablene, så kan modellen brukes til å gi realistiske prognoser på de endogene variablene. Statistisk Sentralbyrå bruker KVARTS når de skal lage prognoser over hva som faktisk kommer til å skje. Modellen kan også brukes til å regne ut likevektsverdiene for de endogene variablene for flere alternative verdier for de eksogene variable. F.eks. kan man regne ut likevektsverdien for BNP for flere ulike verdier av skattesatsene, og dermed si noe om konsekvensene av det valg som myndighetene gjør. En viktig problemstilling ved bruk av slike modeller er knyttet til om de er stabile over tid. Dersom en f.eks. tallfester en modell så den stemmer godt på hvordan norsk økonomi fungerte på 99-tallet, og norsk økonomi så endrer seg kraftig, slik at viktige parametre endrer verdi, så vil modellen gi feilaktige resultater. En spesiell problemstilling gjelder dersom modellen brukes til å se på virkninger av endringer i den økonomisk politikken. Da kan det hende at selve endringen i politikken medfører at noen av relasjonene i økonomien endrer seg. Et enkelt eksempel kan illustrere virkningen av dette. Anta at myndigheter setter meget høye skattesatser på formue og renteinntekter. Da kan husholdningene finne det mindre lønnsomt å spare, og de øker sitt konsum, samtidig som konsumet også avhenger sterkere av husholdningenes inntekt, dvs at begge parametrene i konsumfunksjonen (2), c og c, øker. 7. Skisse til besvarelse av oppgavene: Oppgave a: Vi setter inn for parameterverdiene i uttrykket for likevektsverdien til Y, dvs i Resultatene i hovedteksten gjelder hvis renten og valutakursen holdes fast. Eika og Prestmo ser også på simuleringer der de bruker modellbestemt rente og valutakurs. Da vil økt G som fører til økt BNP også føre til høyere rente og sterkere krone, som igjen vil dempe økningen i BNP. Dermed blir virkningen mindre, og BNP øker med,8 prosent momentant, og bare,7 prosent etter to år.