SOR Rapport NR. 2 2006 52. ÅRGANG Om et par sjøstøvler (og retten til å bestemme selv) «Det er ikke tilfeldig at» Forberedte kommentarer Momenter fra debatten Uppbrott och förändring när ungdomar med utveclingsstörning flyttar hemifrån Forberedte kommentarer Momenter fra debatten Dissimilisfestivalen 2006 SAMORDNINGSRÅDET FOR ARBEID FOR MENNESKER MED PSYKISK UTVIKLINGSHEMNING
SOR Rapport Utgiver: Stiftelsen SOR, Samordningsrådet for arbeid for mennesker med psykisk utviklingshemning Ansvarlig redaktør: Sølvi Linde, Bøhmergaten 7, 5057 Bergen Telefon: 920 85 994 E-post: sor.rapport@c2i.net Manuskripter sendes ansvarlig redaktør. Redaksjonsutvalg: Sølvi Linde, Tor Visnes, Anne Sandvik, Thomas Owren Sekretariat: Generalsekretær: Tormod Mjaaseth Stiftelsen SOR Diakonhjemmet høgskole Postboks 184 Vinderen, 0319 Oslo Besøksadresse: Diakonveien 14 Tlf.: 22 96 37 07, Fax: 22 96 37 08 E-post: sor@sor-nett.no Nettadresse: www.samordningsradet.no Rapport kommer ut med seks nummer pr år. Abonnementspris: kr 250 pr år. Innhold 4 06 19 20 Om et par sjøstøvler (og retten til å bestemme selv) Erik Nilsen «Det er ikke tilfeldig at» Helge Folkestad Forberedte kommentarer etter Helge Folkestad sitt innlegg Bodil Kantola Momenter fra debatten etter Helge Folkestads innlegg og Bodil Kantolas forberedte kommentar Bearbeidet av Thomas Owren Abonnement og adresseendringer håndteres av sekretariatet. Annonser: Faktureringsservice sør as Hotvedtveien 41b, PB 864, 3007 Drammen Tlf.: 32 89 50 50, Fax: 32 89 54 47 E-post: faktserv@faktserv.no Grafisk produksjon: John Grieg AS Telefon 977 23 678 knut.arne.olsen@johngrieg.no 24 31 34 Uppbrott och förändring när ungdomar med utveclingsstörning flyttar hemifrån Elisabeth Olin Forberedte kommentarer etter Elisabeth Olins innlegg Tove Svendsen og Anna Nordberg Momenter fra debatten etter Elisabeth Olins innlegg og forberedte kommentarer Bearbeidet av Thomas Owren Illustrasjon: SOR eier rettighetene til Henrik Sørensens tegning av de to barna som skuer mot fremtiden. I tiden fremover vil vi på forsiden presentere et bilde av en av de kunstnerne som er representert i kunstgalleriet ved Trastad Samlinger. Bildene er hentet fra galleriets katalog «Uten hemning». På denne siden vil vi ha med en kort presentasjon av den aktuelle kunstneren. Se for øvrig: http://www. museumsnett.no/trastad/ 37 Dissimilisfestivalen 2006 Helgen 10. og 11. juni Wenche Nilsen er født i Alta i 1967, hvor hun fortsatt bor og arbeider. Wenche sin hovedteknikk er broderi. Hun komponerer sine egne mønstre og det er nesten alltid et menneske som fremstilles. Denne skikkelsen fremkommer med stor variasjon i form, farger, bakgrunn og broderiteknikk. Det er også stor variasjoner i fremstillingen av dette mennesket fra de ulike periodene i hennes liv. De som arbeider med Wenche Nilsen tror at det er selvportretter hun lager, i og med at skikkelsen som fremkommer mangler en del sanser (munn/nese og ører) slik Wenche også gjør (stum/døv). Hun er veldig bevisst i sitt valg av farger, og velger ofte klare og sterke farger.
Leder Bergen Kommune holdt 21. og 22. mars en åpen høring om tiltak og tjenester for mennesker med psykisk utviklingshemning. Målsettingen med høringen av at politikere skulle få bilde av hvilke utfordringer kommunen står overfor når det gjelder tjenester og tiltak for utviklingshemmede og hvilke muligheter som finnes. Etter en innledning ble ordet gitt til ulike sektorers representanter, og politikere, foreldre og fagfolk fikk presentert oversikter, tiltak, tilbud og tjenester fra barnehage, skole, dagsenter, avlastning og vernet arbeid. De fikk vite hvilke løfter som var gitt og hvilke resultater kommunen kunne vise til. Og ikke minst hva som var Bergen kommunes mål om tilbud og tjenester framover. På høringens siste dag gjennomgikk representanten fra NFU kommunens tidligere vedtak og tilhørende mål, og viste hvor mye som ikke var blitt realisert. Han kalte boligspørsmålet for «alle omkampers mor», og Bergens Tidende slo dagen etter stort opp at kommunen ikke kan regne med å kunne gi et botilbud til alle utviklingshemmede med akutt behov før i 2013. Nå vet ikke jeg hvordan slike høringer foregår andre steder, men tidlig i programmet la kommunaldirektør Finn Strand alle tall på bordet. De viste at en avlastningsplass koster 1,5 millioner, en plass i bofellesskap koster 1,3 millioner og en plass på dagsenteret i gjennomsnitt 280 000 pr. plass. Den totale utgiften til tjenester til utviklingshemmede er på 606 millioner kroner, men fordi Bergen Kommune har særlige inntekter og statlig tilskudd på 394 mill, er den samlede utgiften for kommunen 212 millioner. I kommunen er det 1106 personer med utviklingshemning, det skulle tilsvare noe i underkant av 200.000 kr. pr. person i utgifter for kommunen. Det er fint at kommunen ber om innspill fra de som kjenner til de konkrete utfordringene, men er det nødvendig å vektlegge utgiftssiden i den grad? Alle koster vi vel penger, fra skolegang til eldreomsorg, men vi får aldri detaljert regnskap over hvilke utgifter vi påfører fellesskapet. Slik er det ikke for pårørende til utviklingshemmede. En mor sa: «For lille frk. Downs syndrom har jeg fått kostnadene beskrevet gjentatte ganger, til og med så detaljert at jeg kan se hva hun koster pr. minutt! Når noen spør hvordan vi har det, er det fristende å svare at «jo takk, det tikker og går»!!! Hva fører det til at utviklingshemmede så ofte omtales som en utgift for fellesskapet, og så sjelden beskrives som en del av fellesskapet? Hva med å slå av taksameteret? Sølvi www.samordningsradet.no
: Refleksjoner fra praksis Om et par sjøstøvler (og retten til å bestemme selv) Høsten 2005 var våt, enkelte dager veldig våt. Denne mandagsmorgenen var den våteste av dem alle. Jeg hadde praksis ved et bofellesskap. Den beboeren jeg tilbrakte mest tid sammen med var en voksen mann, som i denne refleksjonen kan få hete Knut. Han har diagnosene psykisk utviklingshemning og autisme. Han har lite språk, men er flink til å gjøre seg forstått ved hjelp av tegn og gester. Knut er en mann som er svært opptatt både av rutiner og av det å ha oversikt over hverdagen sin. Har han det, er han stort sett i godt humør og kan smile og le både av seg selv og ansatte. Andre dager er han generelt mer anspent og urolig, og kan vise en del tvangspreget atferd, plukker og biter på fingrene, noe som ofte fører til sår. Han kan også hyle mye i perioder. På dårlige dager kan han ofte kaste og knuse ting, eller rive klærne sine. Denne morgenen skal jeg observere et morgenstell med Knut. For å komme inn døren til bofellesskapet må jeg vasse gjennom en 15 20 cm dyp dam, så jeg er alt annet enn tørr da jeg kommer meg inn i gangen, men det gjør ikke så mye, for vannet flyter der inne også. Første post på programmet blir dermed å hjelpe til med å lede bort og tørke opp vannet. Når jeg kommer inn i leiligheten til Knut, sitter han på plassen sin med joggesko på, klar til å få hjelp til å knyte lissene. Vedkommende ansatte som skal hjelpe ham synes ikke det er noen god ide, Knut må jo vasse gjennom den samme dammen når han skal ut, som jeg måtte gjennom for å komme inn. Men argumentet om at han blir våt på beina er ikke godt nok for Knut, han vil likevel gå i joggesko. Han får ikke lov til det, og blir veldig frustrert. Han kaster sjøstøvlene inn i stuen, velter stoler, og hiver rundt seg med alt som hives kan, før han tar sjøstøvlene med seg ut i gangen og setter dem fint tilbake på plass. Så setter han seg på nytt på benken med joggeskoene på, og strekker foten fram for å få hjelp til å knyte. Men den gang ei: «Ingen joggesko i dag», er svaret. Ny utagering: Knut tar støvlene med seg og kyler dem ut i gangen. Så fortsetter han hylende inn i naboleiligheten, og begynner å rive ned klærne som henger i garderoben der. Den ansatte og jeg stopper ham. Med en hånd på hver av hans overarmer fører vi ham ut av naboens leilighet. «Dette kunne vi ha spart oss», sier jeg til den ansatte når vi kom inn igjen i leiligheten, men vedkommende mener at vi må «stå på krava»: Får Knut viljen sin nå, vil han ikke gå med støvler en annen dag heller. Knut som antagelig tenker: «Nå må de da ha forstått hva jeg mener!» setter seg igjen ned på benken i gangen og strekker foten fram for å få hjelp til å knyte lissen. Men det er nytteløst. «På med støvler», er svaret. Da spretter Knut opp, tar støvlene med seg inn på badet, og hiver dem i do. Vi rekker akkurat å hindre ham i skylle ned. «Jeg gir meg ikke, for han skal ikke vinne», sier den ansatte. Vel ute i gangen ber hun atter en gang Knut om å ta på seg støvlene. Knut tar støvlene og forsvinner inn på badet igjen, og denne gangen er han for rask for oss. Han holder støvlene inn under kranen på badekaret og fyller dem med vann. Deretter snur han seg mot meg og gir meg støvlene. Hvorpå den ansatte utbryter: «OK, da. Du vinner. Ingen støvler i 4
dag». Knut sitter seg nå rolig ned på benken og ser veldig fornøyd ut mens han får knyttet lissene på joggeskoene. Han blir grundig våt på beina på vei gjennom dammen utenfor inngangsdøra, og vel fremme på dagsenteret må han skifte både sokker, sko og bukse. Knut hadde ingen god morgen. Han hadde ikke en særlig god dag på dagsenteret etterpå heller, meldte personalet derfra. Jeg prøvde i ettertid å tenke tilbake på hva som egentlig hadde skjedd. Det er opplest og vedtatt av alle som jobber med Knut, at målet er å gi ham en mest mulig trygg og forutsigbar hverdag. Eller sagt på en annen måte, hjelpe Knut slik at han kan ha det godt med seg selv. Resultatet denne gangen var et helt annet: Knut hadde en helt forferdelig morgen. Han var ikke bare våt på beina, men også våt av svette: Han bruker mye energi når han utagerer. I tillegg var han både stresset og i dårlig humør når han kom frem til dagsenteret. Den ansatte ville at Knut skulle ha støvler på så han ikke skulle bli våt, og mente at det var det beste både for ham og dem på dagsenteret, så slapp han å skifte når han kom dit. Kanskje ville det vært mindre utfordrende å få ham til å skifte på dagsenteret, enn det var å takle hans dårlige humør? Nå måtte de jo gjøre begge deler, ettersom han både var våt og i dårlig humør. På en måte kan man si at Knut «vant» denne morgenen, ettersom han fikk viljen sin. Men man kan jo spørre seg om hverdagen til en autist skal være en evig kamp mellom bruker og hjelper? Og dersom man vinner alle disse kampene, har man selv hatt en god dag på jobben? I Knuts miljøperm står det at det er viktig at man motiverer ham til å gjøre egne valg, blant annet med henblikk på hvilke klær han skal ha på seg. Og at han skal få ros dersom han gjør selvstendige valg. Gjelder dette så bare valg som den som er på jobb er enig i, eller får han også lov til å gjøre «dumme» valg? Valg som ikke er så fornuftige? Jeg var også våt, men det var ingen som kjeftet på meg for at jeg gikk i småsko. Som en annen ansatt så klokelig sa. «Kan jeg nekte han i å gå med den grønne genseren og den gule buksen når han har valgt det selv, bare fordi jeg mener fargene ikke matcher?» Jeg opplever at personalgruppen selv oppfatter at de er enige om når de skulle stå på krava, og når Knut skal få bestemme selv. Når det gjelder denne spesielle situasjonen viste det seg at gruppen er mer delt enn hva de selv tror. Noen mener i ettertid at vi handlet rett, og viser til at det er viktig for Knut at man opprettholder strukturen. Andre mener vi handlet helt feil, fordi Knut har rett til å bestemme hva han vil gå i selv. Var det rett å bruke makt for å stoppe Knut når han ville skylle støvlene ned i do? I hans vedtak etter sosialtjenestelovens kapittel 4A heter det at man kun kan bruke tvang, når det er fare for at han kan gjøre skade på seg selv eller andre, ødelegger egne gjenstander av stor verdi, eller ødelegger andres gjenstander. Har Knuts støvler stor verdi? Ville de blitt ødelagt av en tur i do? Og var det vi som fremprovoserte en situasjon som førte til at vi måtte bruke makt, da han hylende sprang inn i til naboen og begynte å rive ned klærne hans? Eller var det Knut selv som var skyld i situasjonen, fordi han var så vanskelig og ville bestemme selv? Erik Nilsen er 2. års vernepleierstudent ved Høgskolen i Bergen, Institutt for vernepleie og sosialt arbeid. Høsten 2005 var han i 12 ukers miljøpraksis. 5
Innlegg fra Nordisk symposium i Bergen 9. og 10. februar 2006: «Hverdagsliv i boliger for utviklingshemmede» «Det er ikke tilfeldig at» Helge Folkestad er Dr.Polit. og førsteamanuensis ved Institutt for vernepleie og sosialtarbeid, Høgskolen i Bergen. Hjemmesiden hans finner du på www.hib.no/ansatte/hfo/ Hva det er en ser, avhenger delvis av hvor en ser det fra. Jeg skal starte mitt innlegg med å fortelle to korte historier. Rettere sagt, gjennom å gi ordet til noen andre, skal jeg få fram en gjenfortelling av en bestemt situasjon fra to ulike perspektiv fra to ulike steder å se det hele fra. I et av de bofellesskap hvor jeg har gjort feltarbeid (Folkestad 2004) leste jeg en dag i rapporten at: «[Bodil] har ferie denne uken. Vi bad henne inn til lunsj, men da hun kom inn i fellesen var hun både sur og sint. Kommanderte Bernhard til å flytte seg. Ble rasende da hun fikk beskjed om at hun ikke kunne oppføre seg sånn i fellesen. Hun hisset seg ytterligere opp, hun fikk derfor beskjed om å gå inn til seg selv. Pia gikk inn til henne etterpå for å se om hun hadde roet seg og om hun var klar til å gå på [butikksenter]. Hun var fremdeles svært sint og begynte å kjefte høylytt, og Pia valgte bare å forlate hennes leilighet. Hun har derfor ikke vært på [butikksenter], vi kunne ikke vente til hun hadde roet seg fordi Bernhard måtte kjøres til tannlegen.» Slik var det personalet i alle fall den av dem som førte pennen i dette tilfellet fortalte historien om forløpet. Bodil, som personalets historie fokuserer på, fortalte meg at personalet hadde spurt om hun var sur. Så fortsatte hun: «Men det var ikke meg, det var de andre som gjorde det. Jeg var ute et øyeblikk og da jeg kom inn igjen, da satt det noen og fikk mat her Bernhard og Bjørn og jeg fikk ikke noe. Det var ikke meg, det var de andre som gjorde det. Jeg sier ikke mer om det. ( ) Pernille [spurte] om jeg var sur og sint eller noe, at jeg fikk gå inn til meg selv. Jeg ble så paff at jeg fikk ikke opp munnen Nå hører Pernille at jeg sier det, men det var du som spurte. Du må ikke si noe. Nå ser du hva som foregår her på avdelingen!» Nå er det flere ting å si om disse historiene. Vi kunne ta utgangspunkt for å snakke om personalets definisjonsmakt og om Bodils motmaktsbestrebelser: hun fortalte sin historie til meg på et sted 6
Innlegg fra Nordisk symposium i Bergen 9. og 10. februar 2006: «Hverdagsliv i boliger for utviklingshemmede» hvor vi ble overhørt av personalet. På den måten fikk hun framført sin protest på en måte som hun samtidig unngikk motbør og/eller represalier fra personalet. Innfallsvinkelen jeg skal forfølge her er en litt annen. Goodley (2001) påpeker at det finns «a tendency to assume incompetent behaviour on the part of people with learning difficulties». Det kan nok være en del av årsaken til at personalet lo litt av det de hørte de var samlet på kontoret nært ved der Bodil og jeg satt og snakket sammen. Selvsagt kan Bodils historie være formulert til hennes eget forsvar. Personalets historie i rapporten er nå heller ikke noen nøytral eller uten forutsetninger «sann» historie. Den stemmer med bildet personalet har av Bodil. I deres øyne er hun ofte en «vanskelig» beboer, og historiefortellingen bekrefter og opprettholder dette bildet av henne. Den innfallsvinkelen jeg skal følge opp handler om slik karakterisering. Karakterisering I rapporter og i samtaler seg i mellom til daglig omtaler personale beboere med kommentarer som er karakterisering av den som omtales. Karakterisering overleveres slik mellom personalet, og når karakterisering av beboere går igjen, representerer det en sosial konstruksjon av personen som er i fokus. En slik konstruksjon kan på den ene siden være uttrykk for godt kjennskap til personen, på den annen side har den også sin konserverende virkning om den sementerer bildet av den som karakteriseres. Karakteriseringen bidrar til å kalibrere forventninger, og den kan inngå i kausale forklaringer for ting som skjer. Karakterisering er et «stenografert» bilde som er bygd på observasjon, overlevering, moralske vurderinger og attribusjon (tilskriving). Det er interessant at karakterisering dermed også bidrar til å synliggjøre sider ved beredskapen personalet har i forhold til enkeltpersoner i bofellesskapet. Det er ikke tilfeldig at personalet reagerer og handler som de gjør overfor beboere. Det er vanskelig å løsrive seg fra den grunnleggende dikotomi som allerede er gitt ved innflytting til et bofellesskap. Så vel de stedlige aktørene som omgivelsene og det meste av forskningen, fokuserer på inndelingen i «beboere» og «personale». Videre, det er beboernes «annerledeshet» som er det gitte utgangspunktet for møtet mellom dem og personalet. Forestillinger om utviklingshemning, og det daglige fokus på hjelpebehov og på det som beboerne ikke selv kan, har konsekvenser for den praktiske organiseringen av hverdagen som personalet legger opp til. Beboernes hjelpebehov er selve legitimeringen for personalets tilstedeværelse. Det tas for gitt at personalet er mer kompetente noen av dem har spesiell utdanning rettet inn på arbeidet, men også de «ufaglærte» anses i utgangspunkt som mer kompetente enn beboerne. Møtet mellom dem går for seg i det som er arbeidstid for personalet og hverdagsliv for beboerne. Gitt fokuseringen på annerledeshet som både er grunnleggende for boformen, og som ofte framtrer i personalets oppmerksomhet, er det ikke overraskende at en måte å karakterisere personer på involverer termer som assosieres med diagnoser. Bente «har kleptomantendenser» heter det. Bakgrunnen for en slik karakterisering er tidligere episoder da hun skal ha tatt med seg noe fra Bjarnes leilighet da hun var på besøk. Personalet mener at Bente har «psykiatriske problem», men man har ikke klare formuleringer om hva det konkret handler om. Handlinger i enkeltepisoder blir også når det gjelder andre karakterisert med termer som minner om den diagnostiske kulturen (Løchen 1976). Der, for eksempel, hvor en beboer viste sinnereaksjoner, er dette blitt rapportert som at personen var 7
Innlegg fra Nordisk symposium i Bergen 9. og 10. februar 2006: «Hverdagsliv i boliger for utviklingshemmede» «hysterisk». I en diskusjon etter èn slik hendelse undres man om Bodils væremåte skyldes at det er en «psykiatribit» involvert. Kanskje kunne hun «trenge en tablett å roe seg med».? Diagnosebegrepet er på sitt vis en årsakstolkning, samtidig innbærer det en «unnskyldning» ved at man relaterer det som kommenteres til uforskyldt sykdom fremfor til intensjonalitet. Karakterisering som reflekterer problemfokusering tar ikke alltid slike diagnostiske vendinger i bruk. De sier at Bodil «er ikke så enkel, nytter ikke å rikke», eller at Bertil er «masete og krevende». Slik karakterisering stammer fra personalets opplevelse av arbeidsbelastning. Denne formen for karakterisering legger mer av ansvaret på beboeren som ved sin måte å være på skaffer personalet besvær. En nesten motsatt tilskriving skjer når karakterisering heller toner ned problemfokuset. Petra beskriver en mann som får en-til-en oppfølging på grunn av utfordrende atferd som en «aktiv kar». En slik karakterisering har vanligvis positive konnotasjoner. Petra legger riktignok til at «du må være veldig konsentrert når du er med ham» og signaliserer med det at relasjonen ikke er problemfri. Hun karakteriserer i det hele tatt dem som bor der hun arbeider som «høyt fungerende». Hun utdyper dette ved å si at alle er forholdsvis gode til å kommunisere og at ingen trenger hjelp til forflytning. Med dette blir vi oppmerksomme på det jeg vil kalle relativ karakterisering. Relativ karakterisering henter sitt sammenligningsgrunnlag fra andre beboere i det aktuelle bofellesskapet eller fra mer generelle forestillinger. Bente og Bjarte har vanskeligere forståelig verbalspråk enn andre der de bor. Blant personalet blir disse to omtalt som dem «uten språk», mens det også heter at «alle her forstår ikke sånn som noen utviklingshemmede som ikke forstår». Det som da sies er at man, mer enn på andre tenkte steder, kan stole på verbalspråk i kommunikasjonen til beboere på dette stedet. Samtidig, og selv om Bjarne bruker et stort ordforråd, sier man at «han er den som forstår minst». De som bor i andre etasje er mer «høyt fungerende» enn de som bor nede. De oppe protesterer og er «akkurat som unger». Når Birgit og Borghild er sammen er det ikke plass til Bertha de er «akkurat som unger, tre er en for mye». Sammenligningene relaterer seg til generelle forestillinger om folk flest det «normale». Mye karakterisering henspiller på tilskrevne egenskaper. Bodil «lærer så fort»,» men sies å være både «nysgjerrig og krevende» samtidig som hun er «litt lat».» Birgit er en «sånn type som kan spise oss med hud og hår», forstått på den måten at hune er «veldig selskapssyk.» Bertil er «intelligent» og «får med seg mer enn du tror». Han er også «søren så sjarmerende» ifølge noen. Han er også den som «leser personalet så godt»,» og «sanser utrolig fort stemningen», og som da setter i gang leven. Karakterisering er en ganske vanlig foreteelse mennesker i mellom. Når noen forteller deg noe om en felles venn, gjenkjenner du personen og kan svare at «det er typisk Karl det der». I vår sammenheng i denne boformen hvor beboere og personale møtes lurer det likevel en fare. Med utgangspunkt i Asplunds begrep konkret sosialitet,, påpeker Wærness (1999) hvor avgjørende det er at organisering av omsorgstjenestene skaper mulighet for at personale og tjenestemottakere får anledning til å oppleve hverandre som konkrete personer, som medmennesker. «Hjelpetrengende mennesker kan lett bli en grå masse for travle hjelpere som ikke greier å oppfatte dem som personer» (Wærness 1999, 155), og da øker faren for krenkelser. Karakterisering er alltid tilskriving til abstrakte kategorier. Men i den grad karakterisering fokuserer Bodil, Bertil og Bård, da handler det fortsatt om kon- 8
Innlegg fra Nordisk symposium i Bergen 9. og 10. februar 2006: «Hverdagsliv i boliger for utviklingshemmede» krete personer for personalet. Slik er det når Pia sier om Bertil at «han er jo så sterk». Hvor oppmerksomheten fokuserer på den abstrakte kategorien utviklingshemmede, og hvor man blott plasserer Bodil eller Bertil eller Bård inn som eksempler på den, da er det fare på ferde. Når Pias kollega sier «det er det at de har sånne krefter», er det ikke lenger personen Bertil man forholder seg til. Man bekymrer seg heller for situasjonen der en står overfor en av dem som er «utviklingshemmet og aggressiv». Fokuset flyttes fra Bertils situasjon og reaksjoner, til å handle om personalets sikkerhet i møtet med «en av dem». Dersom problemet kommer til å handle om hensyn til personalet, da blir andre løsninger tenkelige og tillatt enn om det fortsatt gjelder om god omsorg og relasjonen til Bertil. Man vender oppmerksomheten bort fra personen Bertil som har en konkret sosialitet, og over på en stereotyp forestilling en aktør med abstrakt sosialitet. Da er en personlig relasjon ikke lenger mulig. Situasjonsdefineringen blir vesentlig forskjellig avhengig av hvilket perspektiv som råder. Det kritiske handler om at situasjonsdefineringen jo er et sentralt element i handlingsvalg som følger. Faren er også tilstedet når beboere karakteriseres på måter som synliggjør at de oppfattes som «problematiske», uten at dette har resultert i at personalgruppen kjenner seg interessert og faglig utfordret av dem. Personalet reagerer mer med frustrasjon enn med interesse overfor beboerne som de ikke «fanges» av. «De e [perso- nalet] ble rett og slett lei av henne» fortalte Pia om Birgit. I slike tilfeller kan beboere bli avvist, ignorert, og følgelig usynliggjort de anses verken som «interessante» eller blant dem man blir «glad i». Hilde bemerker om Bjørn at Han er en person som kan bli sånn.. folk blir fed up for det at han aldri er takknemlig for noe, og han er svært uhøflig. (Hilde nyanserer straks med noen positive inntak, men fortsetter). Men, dessverre, den voldsomme snakkingen hans den overskygger jo alt. Det blir så negativt at vi blir dritt lei av det. Det kan være personer som gjør mye av seg, slike som Bjørn, og det kan dreie seg om personer som personalet har problemer med å komme inn på. Bertha og Borghild blir jeg ikke helt kjent med. [Hva går det i?] Jeg tror det går og på meg selv og så har jeg valgt veldig mye Birgit og Birger. Birger syns jeg er spennende. Birgit er veldig kjekk og grei å ha med å gjøre ting bare går.. Bildene som karakterisering tegner av den enkelte beboere, er imidlertid både flersidige og delvis motsetningsfylte og inkonsistente. Karakterisering kan være mer eller mindre av en felles konstruksjon blant personalet. Karakterisering kan både ta utgangspunkt i, og se bort i fra, beboernes status som funksjonshemmede. Det reiser spørsmål om hvilke aspekter ved bildene, sider ved beboeren, som har virkning på personalets handlingsvalg i situasjonene som forekommer. Hva er sammenhengen mellom karakterisering, kontekst og handlingsvalg? Handlingsvalg i situasjoner Eksemplene som følger vil illustrere hvordan personalets handlingsvalg er influert av karakterisering som trekkes fram i kontekster. Ettersom det ofte finns flersidig karakterisering av den enkelte, er det interessant å merke seg hvilke sider det er som blir de framtredende og fokuserte i gitte kontekster. Hvilken karakterisering som er «gyldig» avhenger av kontekstuelle forhold og blir synlig gjennom personalets handlingsvalg. 9
Innlegg fra Nordisk symposium i Bergen 9. og 10. februar 2006: «Hverdagsliv i boliger for utviklingshemmede» I sammenheng med at leilighetene i Gamlevegen bofellesskap har et personlig preg, snakket personalet om innredning av Bård sin leilighet. Min reformulering av deres historier var at det jo er dem som «bestemmer og gjør», og til det svarte de «klart det».» Den generelle karakterisering som ligger i det at beboerne alle har en psykisk utviklingshemning (det er jo så å si adgangskriteriet til bofellesskapet) er utgangspunktet for personalets program: å oppdage og sørge for. Pia og andre i personalet i bofellesskapet har en oppfattelse om at beboerne har vært vant til «hotell i særklasse» hjemme hos foreldrene. I denne karakteriseringen legger de at beboerne har vært vant til at andre sørger for det som skal gjøres, og at de i noen grad forventer og stoler på samme slags service nå. Denne forståelsen har også gjennomslag i personalets handlingsvalg. Man kommer i tanker om middagsmat for Borghild og Bertha. Pernille og Pia låser seg inn i leiligheten til Bertha og sjekker hva som er forberedt. De finner bare frosne matvarer, og sjekker hos Borghild uten å finne annet. Pia kommenterte at «Så reddet vi den i dag da», og hun ber om at Perly ordner med middagslister for å unngå gjentakelse. Med utgangspunkt i menyer skal personalet kunne hjelpe beboere å ta ut kjøttvarer fra frysen om morgenen slik at middag kan lages ved middagstid. Dette hendelsesforløpet står i kontrast til den understrekning som Pia ofte gjør overfor personalet, om at det her er tale om leieboere og deres leiligheter, og at «Vi ringer på med den respekt og ærbødighet for hva de vil, som hos andre når vi jobber i andres hjem.» Behovet for å sørge for fikk forrang i denne situasjonen, og «så reddet vi den i dag da». Med sitt handlingsvalg unngikk personalet at et problem ville oppstå da middagstiden nærmet seg. Med fokus på servicebehovet og «redning» unngikk de å måtte forholde seg eksplisitt til dilemma omkring inntreden på privat arena. Karakteriseringen som fokuserte på beboernes avhengighet av (og forventning om) service, ble gjort mer gyldig enn den karakterisering som satte deres vern mot invadering fremst, dvs merkelappen «leieboer». Å redde situasjonen handler ikke bare om å yte direkte service. I noen sammenhenger handler det om å orkestrere hverdagen slik at ro og rutine opprettholdes. Temaene til slik orkestrering hentes også fra karakterisering. «Det er ikke tilfeldig at hun dusjet med Brage tidlig i går og at jeg tok barberingen nå» svarte Pia da jeg bemerket hvor stille og rolig ting gikk for seg i Gamlevegen. Brage er «kjent» for å skaffe seg oppmerksomhet. Han har epilepsi, og han tåler mas og stress dårlig. Pia og kollegene prioriterer sin innsats slik at det er mulig å unngå utålmodig søken etter oppmerksomhet og stresset gjennomføring av rutiner. Brage er tilskrevet behov som rettferdiggjør personalets stille initiativ til å sørge for. Ved andre anledninger er det ikke mulig å gå like stille i dørene og oppfordre uten å gjøre «problemet» kjent for ham. En dag i uken, for eksempel, er det to beboere som samtidig har husrengjøring på programmet. Oftest er det to personale på jobb, og følgelig vil da begge være opptatt i perioder med den de hjelper. Det passer etter sigende Brage dårlig, de andre vinner da fram i konkurransen om oppmerksomheten. Det er i alle fall slik personalet oppfatter situasjoner som har utspillet seg. (Pauline:) veldig oppmerksomhetskrevende, han blir fornærmet for eksempel når to stykker har leilighetsvask. Begge personale er opptatt, da går han og stiger i gangene og ser om ikke snart vi blir ferdige. Til å begynne med kom han gjerne inn i den leiligheten til den du var hos. 10
Innlegg fra Nordisk symposium i Bergen 9. og 10. februar 2006: «Hverdagsliv i boliger for utviklingshemmede» (Pia: ) Jeg begynte å være spydig med han på mandagene, før vi begynte [med husvasken]: «Stakkars deg i dag Brage, ingen har tid å være med deg.» Det var for at han bare skulle vite det med en gang. Da begynte han for han har jo veldig humoristisk sans ja så da begynte han å flire litt og. Brage karakteriseres som «oppmerksomhetskrevende» og, utålmodig, men altså også som innehaver av «veldig humoristisk sans». Denne tilskrivingen gjøres nå gyldig. Når personalet vet at situasjonen potensielt preges av stress for Brage og mas for personalet, tar man toppen av stresset med humor og håper å unngå maset. Litt på samme måte prøver man i Dalevegen å komme Bodil i forkjøpet ved å gi informasjon: «fortell om hva som skal skje om ettermiddagen. Slik unngår vi stadig mas om hva hun skal gjøre.» Det er likevel forskjell her, og den bunner seg i hva slags karakterisering av de to som tas med som begrunnelse for strategiene. I tillegg til at han krever oppmerksomhet, omtales Brage som «lærevillig». Å stille opp på hans vilje til å prøve nye ting krever imidlertid at personale kan prioritere ham. «[M]en du kan ikke bare holde på med han heller, for det at det går jo litt på bekostning av de andre.» Problemet handler da altså om å dele sol og vind, og personalet velger å avvise på en så hyggelig måte som råd. I Bodils tilfelle, derimot, bringes det ikke inn kontrasterende karakteriseringer. Hun er «ikke til å rikke» og «hører det hun vil høre». Hensikten med informasjonen er ikke hensynet til Bodil, tvert om, her fokuseres hensynet til personalet som vil unngå bryet med henne. Konteksten er for så vidt den samme: det er ikke tid til oppmerksomhet. Handlingsvalgene er forskjellige: humoristisk situasjonsdefinering overfor Brage, avvisende fastslåing av programmet for Bodil. Institusjonalisert hverdagsliv Dette er en spesiell boform hvor personalet aktivt regulerer tilgang til, og bruk av lokalene, så vel som form og innhold i hverdagslivet her. Regler og rutiner utvikles likevel i et samspill mellom beboere og personale. I dette samspillet har personalet mest makt. De definerer problemer, formulerer reglene og iverksetter rutiner. Resultatet er et institusjonalisert hverdagsliv som er typisk for denne boformen. Det finns på en og samme tid en ambisjon om tilpasset hjelp og en tendens til overtaking. Dilemmaet mellom formynderi og unnlatelse preger arbeidssituasjonene. Personalets forståelse av arbeidsoppdraget, arbeidsoppgavene og av beboerne (både som kategori og som enkelt personer) preger deres arbeidsmåter. Samtidig er også beboerne aktive aktører i skaping og vedlikehold av det vi kan forstå som «praksis i bofellesskap». Vi/de-delingen, som både beboere og personalet synes enige om, er ikke bare en gruppeintern, kollektiv identitetsskapende prosess eller en gjensidig kategorisering som skaper oversikt og nøytral orden. Beboerne er ikke bare er passive objekter for personalets praksis. Men, basert på at personalet i langt større grad enn beboerne opptrer som kollektiv, og med utgangspunkt i deres legitime makt som hjelpere og ansatte, er det oftest deres situasjonsdefinisjoner og forstillinger om beboerne som har størst gjennomslag i hverdagen. «Noen forestillinger [om den andre] blir mer hegemoniske, ettersom enkelte posisjoner gir mer definisjonsmakt enn andre» (Ytrehus 2001,12). Personalets oppfatninger av beboerne tar sitt utgangspunkt i den grunnleggende dikotomien, men er samtidig fasetterte og flertydige. Den daglige relasjonen mellom personale og beboere preges både av felles konstruksjoner og 11
Innlegg fra Nordisk symposium i Bergen 9. og 10. februar 2006: «Hverdagsliv i boliger for utviklingshemmede» av individuelle perspektiv. Det viser ved at den enkelte blant personalet handler i tråd med sin situasjonsdefinisjon i møtet med en beboer, men at denne situasjonsdefinisjonen likevel er avgrenset av noen felles referanserammer. Disse referanserammene består av en forståelse av arbeidsoppdraget i stort, av lokal fokusering, rutiner og regler, og av «bilder» av beboerne det handler om. Karakterisering skal ikke forstås som tilstrekkelig forklaring på gitte handlingsvalg i situasjoner. Karakteriseringer blir likevel brukt i «kausale» forklaringer på beboeres handlemåter, og de trekkes fram i personalets legitimering og begrunnelser for sine handlingsvalg. Forventninger til beboere, det er i grunnen det karakteriseringen impliserer, spiller selvsagt også inn i hvordan kommunikasjonen forløper og på hvordan beboernes handlinger blir oppfattet og møtt. Karakterisering, slik jeg har utlagt det, er handlingen som personalet foretar når de tegner et forenklet («stenografert») bilde av beboere. I den utstrekning at karakteriseringene som formuleres oppnår en grad av kollektiv status gjennom kommunikasjonen, blir de til felles «bilder» av beboeren. Da setter de sitt preg på personalets innstillinger til personen, og handlemåter i møtet med henne/ham. Karakterisering er tilskrivinger til den enkelte beboer, men slike bilder formuleres likevel innen rammen av generaliserte forestillinger/sosiale representasjoner om personer med utviklingshemning. Sosiale representasjoner finnes i tjenestene, fagfeltet, politikken i samfunnet. De oversettes og omformes til lokal gyldighet i kommunikasjonen blant personalet, og fra personale til beboere. Den vanlige hypotesen er at gruppens felles erfaringer og integrering i felles sosiale relasjoner, skaper oppkomst av likeartet forestillingerer (Doise 1995). De sosiale representasjonene er en form for praktisk viten (Jodelet 1995), og som Billig et al.(1988, 3) påpeker: Our concepts and our ideas reflect our own times, and they reflect the history which has produced these current moments. Forståelsen av hva utviklingshemning innebærer og krever er ikke alene preget av tidens offisielle tjenesteideologier. Personalets karakterisering av enkeltpersoner skjer innom rammen av sosiale representasjoner som inneholder motsetningsfulle «sannheter». Beboerne er personer med utviklingshemning. Personer med utviklingshemning skal ha sin egen bolig som alle andre, men det er nødvendig å bygge inn mottrekk mot faren for isolasjon. Individuelle tjenester er ambisjonen med en kollektiv boform. Vi påpeker selvbestemmelsesrett og forutsetter personalinnsats. Karakterisering farges av sosiale representasjoner, men er en partikularisering, en nyansering som gjelder individet, innenfor denne rammen. Forstått på denne måten er karakterisering også påvirket av historien og de rammer personalet beveger seg innenfor. Konteksten for personalets arbeid er, i et nært historisk perspektiv, institusjonsnedleggelsens intensjoner om en ny omsorg: understrekingen av at hjelpen skal gis i den enkeltes eget hjem og at personer med utviklingshemning skal «slippe å bo på andres arbeidsplass» (Rundsskriv I-0647/1990). Bofellesskapets fysiske utforming avspeiler dette, mens ambivalensen som skaper felleslokalene til en slags materialisert reservasjon også kommer til syne. Og det spørs om det i det hele tatt er mulig å tenke seg bofellesskapet som en helt ut «normalisert tilværelse». Vi kan ikke se bort fra hjelpebehovet som er en del av begrunnelsen for at beboeren får sin adresse her. Og vi kan ikke se bort fra maktforholdene som både er en forutsetning for, og en følge av møtet mellom beboere og personale. Personalet er der nå som redskap 12
Innlegg fra Nordisk symposium i Bergen 9. og 10. februar 2006: «Hverdagsliv i boliger for utviklingshemmede» i normaliseringen, og normaliseringsarbeidet har også karakter av disiplinering (Sandvin et al. 1998). Personalet står i et krysspress i møtet med krav som følger av å være ansatte i et tjenesteapparat, av medmenneskelige imperativ i møtet med beboerne og deres problemer og behov, og eventuelt av profesjonsbaserte ambisjoner og forståelser. Ulike ideologiske utgangspunkt er innbakt i dette og presser fra hver sin retning. For det første, det økonomiske språket som taler om kostnadseffektivitet, prioritering og «kvalitetssikring», har presset seg inn i tjenestene hvor personalet er arbeidstakere. Beboerne ses som «brukere» av «tjenester». Det stilles krav om eksplisitt definering av arbeidsoppgaver og om legitimering av ressursbruken. For det andre, beboerne er personer med ansikt og umiddelbarhet, og det stiller implisitte krav. De er også aktører som, med det utgangspunktet, direkte og indirekte stiller krav til personalet. For det tredje, faglige eller profesjonsbaserte ambisjoner er formulert i overordnete prinsipper og med det interne, kontekstfrie vokabular til foretrukne metoder. Slikt krever lokal oversetting for anvendelse, men bærer også i seg avgrensende forutsetninger. Det synes åpenbart at det Billig et al. (1988) betegner som ideologiske dilemma da gjør seg gjeldende i personalets tenkning. Ideologi, sier disse forfatterne, er ikke et enhetlig system av mening som dikterer hvordan vi skal reagere, tenke og føle. Tvert i mot, ideologi viser seg sammensatt av tematikker som kan stå i motsetning til hverandre. For eksempel, individuell frihet kan være en sentral verdi, men kan samtidig ikke få være ubegrenset fordi den da kan komme i konflikt med andres frihet eller kollektivets behov. Motsetninger finns også i det som samlet betraktes som sunt vett. Vi kan trekke på ulike maximer: både at «selvgjort er velgjort», og at «flere hoder tenker bedre enn ett». Slikt er stoff for ideologiske dilemma. Både kunnskap om utviklingshemning (basert på kategorisering) og vektlegging av det personlige og individuelle (partikularisering) hos beboerne får plass i personalets fortellinger om dem. Såvel styringsbegrunnelser som understrekninger av retten til å bestemme selv framheves i diskusjoner blant personalet, og veksler som grunnlag for handling overfor beboerne. Motsetningene finns i bruk parallelt og skaper dilemma. Billig et al. påpeker at slikt ikke er uttrykk for mangel på tankevirksomhet, men heller det som gjør at vanlige mennesker finner det kjente tankevekkende likevel. Hver dag må løsninger finnes på problemer som krever sin løsning og som også stadig gjenskaper dilemma. Personalets styring åpenbar i bofellesskapene, både i form av rutiner og slik vi ser det i måten å yte hjelp på. Personalets måte å opptre vennlig og ikke-autoritært i samhandlingene er en del av deres ferdighet som hjelpere, og som sånn en del av deres autoritet. De toner ned maktaspektet for å få gjennomført forehavender uten å egge til motstand. Derved øker deres makt i situasjonen. De skaper inntrykket av likeverdighet i en situasjon som baserer seg på ulikeverdighet i definisjons- og styringsmakt. Men makten kan ikke ønskes bort, relasjonen er grunnleggende asymmetrisk. Personalet medgir at de styrer, at beboere ofte lar seg farge av deres forslag og preges av deres reaksjoner. Dette er en grunnleggende forutsetning for at personalet skal være til hjelp. Ambivalensen som finns, er uttrykk for at man trekkes i motgående retninger av ulike verdier. Praktiske hverdagsproblemer kan løses på mange måter, men ikke hvilket som helst resultat er akseptabelt. Tidsressurser er begrenset, behovet ofte større. Personalets oppgave er både å finne løsninger som praktisk kan gjennom- 13
Innlegg fra Nordisk symposium i Bergen 9. og 10. februar 2006: «Hverdagsliv i boliger for utviklingshemmede» føres, og å balansere i forhold til dilemma som stadig aktualiseres. Karakterisering er en del av å få på plass praktiske løsninger. Gjennom karakterisering omskapes situasjoner i bevisstheten på måter som reduserer usikkerhet i de nødvendige overlegninger og valg. Karakterisering gir på denne måten avgrensning til definisjoner av situasjonens krav og mulighetene som ligger der. Da kan en utelukke beboere fra oppgaver det haster med, legge opp til et bestemt slags samspill, eller, for den saks skyld, overlate beboeren til egne ressurser i møtet med en oppgave eller et problem. Beslutninger om dette som en av personalet kommer til i situasjonen, er også preget av fellesskapet som hun/han er del av. Dels er nordmenn bærere av felles kulturelt gods og verdier som verdsetting av likeverd og av omsorg, og i innstilling til arbeid osv. Dels gjør den mer interne kultur, slik den historisk har utviklet seg, seg også gjeldende. Det er et interessant trekk ved karakterisering at vi også her finner motsetninger i samtidige bilder. Utgangspunkt for karakterisering er ikke bare individuelt knyttet til beboeren, for fokus på annerledeshet hentyder til en kategorisering i tråd med den grunnleggende dikotomi som gjelder i bofellesskapet. Selv om beboeren betegnes med positive karakteristikker, er annerledeshet fortsatt en del av referanserammen. Dette gjelder også der hvor likheten mellom beboeren og «oss» understrekes. For, det at en sammenligner noen med «oss», innebærer at hun/han ikke er en av «oss». Tenk, for eksempel, over Pernilles bemerkning. Hun har oppdaget at om hun snakker med Birger «helt vanlig, så liker han det. Da blir han blid». Påpekingen av det går an å snakke «helt vanlig» understreker at han ikke er helt som alle andre man, uten å tenke mer på det, snakker helt vanlig med. Karakterisering kan antyde tilknytning til en større klassifikasjon, for eksempel, karakterisering som assosieres til diagnoser antyder til den psykiatriske pasienten. Men karakterisering er en partikularisering av denne generelle forestillingen. Når karakterisering slår rot som felles bilder av en beboer, institusjonaliseres praksis omkring denne personen i tråd med bildet som er tegnet og har vunnet felles aksept blant personalet. I den utstrekning at bildene sementeres og formidles gjennom utsagn og handling, er det mulig at beboeren internaliserer denne forståelsen av seg selv, og handler i tråd med det tilskrivingen tilsier. Vi vil legge merke til selvoppfyllende profetier. På den annen side, beboeren kan også protestere, verbalt eller gjennom atferd, på karakteriseringene personalet holder for sanne. Karakterisering og beboere innvirker på hverandre. Atferd som er reell nok, gir opphav til karakterisering, som i sin tur gir opphav til handlingsberedskap og konkrete responser, som i sin tur påvirker atferden Handlingsinnretninger Karakterisering kan, på den ene siden, uttrykke fokus på annerledesheten karakterisering som assosieres til diagnoser gjør det. På den annen side, karakterisering kan også søke å tone ned denne oppmerksomheten. Husk for eksempel mannen som viste utfordrende atferd og hadde tett oppfølging av personalet, ble betegnet som «en aktiv kar». Personalet må foreta en rekke avklaringer som inngang til sine beslutninger om hvilken hjelp og hvor mye hjelp de skal yte en beboer i en gitt situasjon, og beslutning skal tas om hvordan man skal gå fram med å yte denne hjelpen. Samspillet må ha en bakgrunn som favner mer enn den konkrete situasjonen en står i. Karakterisering uttrykker en del av denne bakgrunnen. Ikke det at karakterisering i seg selv er et nødvendig element, men en menings- 14
Innlegg fra Nordisk symposium i Bergen 9. og 10. februar 2006: «Hverdagsliv i boliger for utviklingshemmede» konstruksjon tar opp i seg situasjonens «hvem», «hva» og «hvor», og karakterisering representerer først en forenkling omkring «hvem». Karakterisering tydeliggjør et fokus. Karakterisering avslører også en orientering. Kanskje handler det her om et kontinuum, men polene er en orientering mot, på den ene siden, det som er et problem for beboeren og på den annen side, det som skaper problem/belastning for personalet. Orientering innvirker også på hva slags karakterisering som formuleres og formidles. For eksempel, Birgits bestrebelser for å oppnå at personalet mye var opptatt med henne kan leses både som «behov for kontakt i en ny livssituasjon» og som «grenseløse krav om oppmerksomhet». Selv om kommentarer fra personale antyder den første orienteringen også, ble det den siste forståelsen som var den fremherskende. Personalet var orientert mot det som var problematisk for dem selv, og dette ble gjenfortalt med karakterisering som understreket dette perspektivet. Hva slags karakterisering som aktiveres synliggjør hvilket perspektiv eller orienteringsom er framtredende. Karakterisering legger på dette viset også føringer på situasjonens «hva». Igjen: det er ikke tilfeldig at personalet handler som de gjør i situasjonene som oppstår. Mekanismen er at et standardisert bilde av beboeren også i noen grad aktiverer en standardisert respons gjennom å knytte an til «vanligvis». Karakterisering som aktiveres i en gitt situasjon, legger gjennom fokus føringer på «hvem» og gjennom orientering på «hva». Dermed er karakterisering med til å fastsette meningsinnholdet i denne situasjonen, og influerer på personalets innspill og responser. Karakterisering blir på denne måten viktig kritisk, men ikke kausal for hvordan situasjonen håndteres. Fokusering på annerledeshet er en insistering på at problemet ligger i individet. Med et slikt perspektiv formuleres det problemstillinger omkring manglende ferdigheter r og problematisk atferd. Der man legger vekt på (orientering) at 15
Innlegg fra Nordisk symposium i Bergen 9. og 10. februar 2006: «Hverdagsliv i boliger for utviklingshemmede» dette skaper problemer for beboeren, er læring, trening og terapi en valgt handlingsinnretning. Et problematisk trekk ved dette er risikoen for at vanlige aktiviteter blir omfattet av et særlig vokabular og endrer karakter. Måltidet blir til «spisesituasjonen» der «spisetrening» foregår. Det som potensielt er en sosial situasjon får en teknisk innretning. Det skjer tilsvarende for andre hverdagsaktiviteter, og personalets innsats får tydelig karakter av styring, og arbeidet legitimerer deres kompetanse som terapeuter (jf Sandvin 1992). Her utvikler man en instrumentell praksis med personalet i en pedagogisk rolle som forutsetter (profesjonell) distanse. Paternalisme ligger under, det tas for gitt at personalet må styre. Diskusjoner handler ikke om hvorvidt en skal gripe inn, men først og fremst om hvordan det skal gjøres, og om hva som er et vellykket situasjonsutfall hva en skal få beboeren til å gjøre. Aktiviteter programmeres, dagen følger dagsplaner og rutiner som håndheves gjennom en arbeidsdeling mellom personalet. Det er lett for at aktiviteten kommer mer i sentrum enn personen. Personalet forventer ikke at personen selv er særlig i stand til å ivareta hverdagsoppgaver. De rapporterer om hvordan det gikk «da jeg hadde han». Det erklærte målet er at beboeren skal komme til å kunne klare «nødvendige» funksjoner selv, men beboeren får lite handlingsrom til å vise egne initiativ, og henvises for det meste til å respondere på personalets utspill. Vegring eller andre tegn på motstand forstås som bekreftelse på annerledesheten som i bunn og grunn står i vegen for beboerens evne til å mestre oppgavene. Samlet har jeg kalt handlingsretningen som er resultatet av denne kombinasjon av fokus og orientering, for terapeutisering. Beboernes manglende ferdigheter og problematisk atferd kan, på den annen side, oppleves mest som en belastning for personalet. Vi har her samme fokus som før, men motsatt orientering. Praktiske hverdagsoppgaver kan da være alternativ et til beboerkontakt, en måte for personale å fylle arbeidsdagen samtidig som man unngår den belastende kontakten med beboeren (Christensen og Nilssen 2002). Overtaking av oppgaver er en nærliggende konsekvens. Diskontinuerlig kontakt, for eksempel grunnet ansettelse i liten stillingsbrøk, kan også ellers aktualisere overtakingen. Kommentarer blant personale om at noen har «så få vakter at de vil gå her og vaske», illustrerer poenget. Der hvor beboeren får være med til oppgaver, er det tale om imperativstyrt medvirkning. Positive bemerkninger etter slike situasjoner understreker gjerne at beboeren «er flink å hjelpe til». Det er personalet som bestemme hvordan tingene skal gjøres og hva som er et godt nok resultat. Beboerens handlingsrom er igjen lite. Strenge regler for oppførsel håndheves overfor beboeren, og krav om konsekvente reaksjoner stilles til alle i persongruppen. Dette er et svar på det som blir oppfattet å være atferdsproblemer. Personalet er på vakt overfor beboeren, de observerer og er rede til å gripe inn i tråd med vedtatte prosedyrer. Denne beredskapen for inngripen bidrar til at det blir mindre av annen samhandling med beboeren, og at det blir større mellommenneskelig avstand mellom personale og beboere. Det er et resultat dels av at gjennomføring av prosedyrer er en belastning som vanskeliggjør annen samhandling etterpå, og dels av at personalet holder seg unna for å unngå å provosere til konfrontasjoner. Handlinginnretningen som rår her er disiplinering. Personalets fokus kan, på den annen side, uttrykke seg som en nedtoning av annerledeshet. Karakterisering som formidler dette bærer gjerne i seg positive beskrivelser av det vedkommende selv kan. Personens behov for hjelp og støtte oppleves som en gradsforskjell og ikke som noe 16