"Mellom Barken og Veden" En videreføring av arbeidet blant ungdom. Rapport over arbeidet i 2002" 1. Bakgrunn for prosjektet

"Mellom Barken og Veden" En videreføring av arbeidet blant ungdom. Rapport over arbeidet i 2002" "Etter 2 år har endelig foreldrene våre gått med på at vi gifter oss. Det blir bryllup til sommeren, takket være dere i SEIF Romeo og Juliette, 2002 Innholdsfortegnelse 1. Bakgrunn for prosjektet 2. Målsetninger, målgrupper og metodikk 3. Gjennomføring av arbeidet i 2002 og statistikker 4. Krise! 5. Utviklingen underveis 6. Videre arbeid mot arrangerte ekteskap, under større eller mindre grad av tvang. 1. Bakgrunn for prosjektet Fenomenet arrangerte ekteskap gjennom større eller mindre grad av tvang fra familienes side, har vi vært klar over lenge. Barn av foreldre med innvandrerbakgrunn, oppvokst i Norge og ofte med norsk statsborgerskap, har til tider henvendt seg til vår organisasjon med sin uro og bønn om hjelp til å avverge et slikt ekteskap, eller i sin fortvilelse når ekteskapet var et faktum. Det har dreid seg om sporadiske henvendelser opp gjennom årene, slik at det var vanskelig å si noe om omfanget av problematikken. Fenomenet bør også ha vært kjent blant våre politikere og i embetsverket, noe som førte til tilføyelsen i ekteskapsloven i 1995, som gir muligheten til annullering av ekteskap inngått under tvang. Sommeren og høsten 1997, ble et konkret tilfelle hvor en ung norsk jente ble ført tilbake til foreldrenes hjemland for mulig tvangsgifte, bredt omtalt i massemedia. Samtidig bisto SEIF en ung afrikansk jente til å annullere et ekteskap inngått under tvang, gjennom å fremme saken for Oslo byrett. Vi gikk ut offentlig med denne enkeltsaken, først og fremst for å informere om denne nye muligheten til annullering av ekteskap inngått under tvang. Etter dette mottok SEIF en lang rekke henvendelser med behov for informasjon og bistand på området. Henvendelsene kom fra advokater, barnevern, sosialkontorer, lærere og venner av ungdom - og ikke minst fra ungdommen selv, både jenter og gutter, noen allerede tvangsgiftet, andre redd for at det skulle skje. På bakgrunn av denne utviklingen og våre erfaringer med ungdom, deltok vi i 1998 på flere møter med Barne- og Familiedepartementet og andre offentlige etater, i deres arbeid med handlingsplaner og strategier overfor denne ungdomsgruppen. Vi deltok også med aktive innspill i Barne- og

Familiedepartementets utarbeidelse av Handlingsplanen mot tvangsekteskap, som ble utgitt av departementet høsten 1998. Vi så konturene av et problem som berører en stor gruppe ungdom i Norge. På grunn av sakens såre karakter, en generasjons- og kulturkonflikt innad i den nærmeste familie, føler i de fleste tilfeller den ungdommen det gjelder seg helt hjelpeløs. Et brudd med den nærmeste familie er et vanskelig alternativ, de slites i en lojalitetskonflikt hvor de minst av alt vil gjøre noe som kan skade familien, og de vet ikke hvor de egentlig kan henvende seg for å få effektiv hjelp. De står mellom barken og veden. På den andre siden, opplevde vi usikkerhet og enkelte ganger ansvarsanoreksia i de fagmiljøene som kom i berøring med den ungdommen det gjelder. Skole, barnevern, saksbehandler på sosialkontorer og advokater henvendte seg til oss for råd og bistand. Vi så her et stort behov for informasjon og utveksling av erfaringer etatene i mellom. Vi opplevde også, når vi gikk sammen med de unge til deres første møte med det offentlige for hjelp i en tvangssituasjon, at ungdommen ble møtt med svært tilfeldige holdninger til problematikken. Vi opplevde ofte nærmest en vegring mot å involvere seg i en vanskelig sak som for lettvinthets skyld kunne bortforklares som kulturforskjeller. Det er dette vi her kaller ansvarsanoreksia. Det store antallet henvendelser fra ungdom vi etter hvert mottok på SEIF, gjorde at vi tok fatt på arbeidet i 1999 i prosjektet "Mellom Barken og Veden" med prosjektstøtte fra Barne- og Familiedepartementet og UDI. Det første året mottok vi 206 henvendelser. I 2000 tredoblet antall henvendelser seg til 639 og i 2001 lå antall henvendelser på samme nivå, dvs 644 henvendelser. Vi viser ser her til vår sluttrapport over prosjektet Mellom Barken og Veden. Vi videreførte arbeidet vårt blant de unge, også i 2002, og mottok videre støtte fra Barne- og familiedepartementet. Som det vil gå fram i denne rapporten, økte antall henvendelser fra de unge betydelig i 2002, både for bistand på vidt forskjellige områder, men også på området arrangerte ekteskap under større eller mindre grad av tvang. SEIF er også etter hvert blitt det stedet hvor ungdom i alvorlige krisesituasjoner henvender seg. Det dreier seg her ofte om grov vold mot de unge, planlagte eller allerede inngåtte tvangsekteskap og alvorlige trusler om represalier dersom de unge motsetter seg familiens planer. Antall henvendelser fra de unge i krise tredoblet seg i 2002, sammenlignet med foregående år. De første 2 månedene i 2003 har vi opplevd at denne pågangen fortsetter, og at behov for hjelp til de unge og videre kunnskapsoverføring til det offentlige hjelpeapparatet er stort. 2. Målsetninger, målgrupper og metodikk Vår hovedmålsetning var å etablere vid kontakt med ungdom fra de forskjellige innvandrer/flyktningmiljøene og deres foreldre. Gjennom praktisk problemløsning i samarbeid med ungdommen selv, ville vi bygge opp

bevissthet og kunnskap om rettigheter og rettsvern for denne generasjon ungdom i Norge. Dette ville gi ungdommen: En reell mulighet til å si nei til familiens ekteskapsplaner, uten nødvendigvis varig brudd med familien. Vår andre målsetning var å formidle kunnskap og strategier for praktisk problemløsning til de offentlige instanser som kommer i kontakt med ungdom med denne problemstillingen. Vi hadde erfart at det eksisterte et stort behov blant offentlige og private instanser når det gjaldt råd og veiledning i forhold til problemstillingen arrangerte ekteskap under større eller mindre grad av tvang og generasjonskonflikter generelt i innvandrer/flyktningmiljøer. Med våre tidligere erfaringer og gjennom oppbygning av ekspertise som arbeidet ville medføre, var vår tredje målsetning å bli en kunnskapsbank, både utad til de forskjellige instanser og innad i de forskjellige innvandrer/flyktningmiljøene. I vår videreføring av arbeidet blant de unge i 2002 satte vi oss flere mål. For å kunne hjelpe de unge på landsbasis med flytting til nytt bosted, med ny identitet og sperret adresse, ble det nødvendig å ha tilgang til trygge kriseboliger rundt om i landet. Disse ble opprettet delvis med økonomisk støtte fra det offentlig og oss, men ikke minst med hjelp fra Ola og Kari Nordmann, som ble engasjert i arbeidet gjennom medieomtale og kontaktet oss med tilbud om trygge bosteder Målgrupper Hovedmålgruppen er enhver ungdom, som trenger bistand og råd/veiledning på vidt forskjellige områder og spesielt angående familiens ekteskapsplaner for dem, under varierende grad av tvang, ut i fra sosiale og/eller tradisjonsbundne motiver. Vi vil understreke at vårt arbeid ikke retter seg mot en spesiell nasjonal eller religiøs ungdomsgruppe, men til enhver ungdom fra innvandrer/flyktningmiljøer som føler seg presset av familien til å inngå ekteskap mot eget ønske, eller som står i fare for å bli utsatt for kjønnslemlesting. Vår erfaring tilsier at det ikke er en homogen religiøs eller nasjonal gruppe som er omfattet av problemstillingene. Metodikk Vår arbeidsmetode har bestått av informasjon og bistand til problemløsning i hver enkeltsak. I samarbeid med den ungdommen som henvendte seg til oss, gutt eller jente, fant vi praktiske løsninger på de konfliktene som hadde oppstått i relasjonene innad i familien. Alt avhengig av ungdommens egne ønsker og muligheter, har vi arbeidet med problemløsninger som innebar at vi kontaktet de instanser som nødvendigvis måtte inn i bildet, i tillegg til eventuell megling mellom familiemedlemmene. Alt avhengig av den enkelte sak, har vår kontakt med offentlige instanser vært rettet mot skole, barnevern, sosialkontor, politi, krisesentre, osv. Når vi understreker så sterkt at arbeidet med problemløsning i hver sak skjedde i samarbeid med den ungdom det gjaldt, skyldes det at vi vil vektlegge

viktigheten av en prosess blant ungdommen fra innvandrer/flyktningmiljøer. Denne viktige prosessen vil medføre en bevisstgjøring om deres rettigheter og rettsvern i det norske samfunn. Denne bevisstgjøringen ser vi som avgjørende for en reell integrering og reell følelse av trygghet og tilhørighet i det norske samfunnet. 3. Gjennomføring av arbeidet i 2002 Den betydelige økningen i antall henvendelser utover året 2002, har medført at vi har strukket våre ressurser til det ytterste og også måttet appellere til utstrakt frivillig innsats fra alle våre medarbeidere. Organisering av arbeidet på Selvhjelp Spesielt ved vårt Oslo-kontor har vi mottatt henvendelser fra ungdom fra hele landet. Vi har derfor også måttet reise til der hvor de unge befant seg, når de ikke kunne komme til oss. På disse reisene har vi både snakket med de unge og, sammen med de unge kontaktet det lokale hjelpeapparatet for å påse at de fikk den hjelpen de hadde behov for og krav på. Våre avdelingskontorer, og da spesielt SEIF Kristiansand og SEIF Trondheim, har også etter hvert brukt betydelige ressurser på arbeidet blant de unge, både gjennom direkte henvendelser fra ungdom i krise og ved oppfølgning av de unge på flukt. Bistand i enkeltsaker Ungdommen som henvendte seg til SEIF i 2002 kom på lik linje med årene før fra familier med bakgrunn fra fire kontinenter med vidt forskjellig religiøs og nasjonal bakgrunn. I tillegg til en betydelig økning antall henvendelser fra året før, opplevde vi i stadig større grad at ungdommen som kom til oss befant seg i krisesituasjoner, hvor ekteskapet allerede var arrangert mot deres vilje, eller for å flykte fra forestående arrangementer. De hadde ofte vært utsatt for vold og alvorlige trusler om represalier, dersom de motsatte seg familiens planer. I januar 2002, ble en ung jente drept av sin far i Sverige, noe som også førte en sterk mediefokusering på problematikken rundt familiens ære og represalier for å bryte ut. Etter dette opplevde SEIF en dramatisk økning av henvendelser fra ungdom i krise. Denne økningen kan, på den ene siden, forklares med at flere unge ble informert om at det var hjelp å få og hvor de kunne henvende seg for å få denne hjelpen. På den andre siden, ble de unge, med dette tragiske drapet, klar over at de drapstruslene de allere hadde mottatt fra familien kunne blitt gjort alvor av. Flere unge jenter fortalte oss, uavhengige av hverandre, at far eller bror hadde advart dem da nyheten om drapet kom i media, at nå visste de hva som ville skje med dem hvis de ikke gjorde som familien beordret dem. SEIF ble for alvor det stedet hvor ungdom i krise fikk hjelp til flytting til ny landsdel, eventuell ny identitet og sperret adresse, og hvor en hel rekke sikkerhetstiltak måtte iverksettes for å unngå at trusler som var blitt fremsatt mot dem skulle bli realisert. Henvendelsene fra ungdom i krise kom både fra jenter, gutter og par i en Romeo og Juliette -situasjon.

Arbeidet med å bistå de unge i absolutt krise ble etter hvert både svært komplisert og ressurskrevende, spesielt når det gjaldt Romeo og Juliette. Når det dreide seg om jenter eller gutter alene, måtte de trygges mot èn storfamilie, mens parene ofte måtte flykte fra drapstrusler og forsøk på oppsporing fra to storfamilier. Romeo og Juliette dreide seg både om par med samme etniske bakgrunn, og par med ulik etnisk bakgrunn. Deriblant befinner også etnisk norsk ungdom seg på flukt med ny identitet og sperret adresse, da de var truet av kjærestens familie. Kriseboliger En kommune, som vi av sikkerhetsmessige grunner ikke navngir, var først ute til å gi økonomisk støtte til opprettelse av en krisebolig. Deretter, og gjennom fokusering i media på problemstillingen, fikk SEIF henvendelser fra Ola og Kari, huseiere rundt om i landet med tilbud om trygge bosteder for ungdom på flukt. Til slutt kom også Kommunal- og Regionaldepartementet på banen og bevilget penger til nok en krisebolig. Ved årsskiftet 2002/2003 hadde vi etablert 5 kriseboliger rundt om i landet, som står til vår disposisjon i krisetilfeller. Der kan de unge bo i opptil 6 måneder, til de har muligheten til å etablere seg i den nye landsdelen. Ungdommens møte med det offentlige Vi blir ennå møtt med usikkerhet og mangel på innsikt og kunnskap når det gjelder arrangerte ekteskap under større eller mindre grad av tvang spesielt, men også i møtet med ungdom fra innvandrer/flyktningmiljøer generelt. Selv om vår kunnskapsformidling rettet mot det offentlige har vist gode resultater lokalt, vil vi her nevne at de unge fremdeles blir møtt med tilfeldige holdninger når de alene oppsøker hjelp hos det offentlige hjelpeapparatet. Det gjenstår her et formidabelt arbeid, noe vi også skisserer i vår framdriftsplan. Ekstern informasjonsvirksomhet, kunnskapsformidling og erfaringsoverføring Offentlige kontorer I 2002 så vi nødvendigheten av en videre systematisk pedagogisk virksomhet rettet mot offentlige instanser som skal hjelpe ungdom det dreier seg om. Denne satsingen var helt nødvendig for å finne løsninger i enkeltsaker hvor de unge henvendte seg til oss for bistand. Vi brukte store ressurser på informasjonsvirksomhet og erfaringsoverføring rettet mot det offentlige og på flere nivåer. På den ene siden, skjedde dette når vi gikk sammen med den unge til det første møte med det respektive offentlige kontor for hjelp og bistand. Seminarer Målgruppene på disse seminarene og møtene har vært det offentlige hjelpeapparatet, og vi har opplevd stor interesse av de tilstedeværende. Vi har også sett direkte resultater av disse seminarene, da vi på et senere tidspunkt og gjennom konkrete enkeltsaker, måtte kontakte de samme instansene som hadde deltatt på seminarene. Saksbehandlerene hadde da fått den nødvendige kunnskap om problemstillingen, slik at den unge fikk den hjelpen han/hun hadde behov for og rett til. Til sammen deltok vi på 35 seminarer/møter rundt om i landet i 2002.

SEIF en kunnskapsbank for det offentlige hjelpeapparatet Presedens i rettsapparatet og fylkesnemnd Likeledes i samarbeid med barnevern, kommuneadvokater og de unges bistandsadvokater, bistod vi i forberedelsene av saker om omsorgsovertagelse til behandling i fylkesnemnd, hvor vi også vitnet i den enkelte sak. I løpet av 2002 dreide det seg her om 6 fylkesnemnd saker rundt om i landet, alle i forbindelse med unge mindreårige jenter som hadde brutt ut av en tvangssituasjon med vold og planlagte ekteskap mot de unges vilje. Det dreide seg også her om kunnskapsoverføring til fylkesnemndene og etablering av praksis. I alle sakene ble barnevernets vedtak om omsorgsovertakelse opprettholdt av fylkesnemndene. Media Medieoppmerksomheten om problematikken arrangerte ekteskap under større eller mindre grad av tvang og de unges opprør mot dette førte også til engasjement og interesse fra Ola og Kari. Mye på grunn av dette engasjementet, har SEIF vært i stand til å utføre det betydelige arbeidet blant ungdom i 2002. Distribuering av informasjonsmateriell Kriseguiden mot tvangsekteskap ble etterspurt med uforminsket styrke både fra de unge selv, ungdomsorganisasjoner, andre frivillige organisasjoner og offentlige instanser. I løpet av 2002 distribuerte vi etter bestilling cirka 1 000 eksemplarer av Kriseguiden. I 2001 utarbeidet vi en guide mot kjønnslemlestelse, også rettet mot ungdom og på et lett forståelig språk. Denne guiden ble også en suksess og i løpet av 2002 distribuerte vi etter bestilling cirka 800 eksemplarer til de samme gruppene som ovenfor. Alle våre rapporter og begge guider ligger tilgjengelige på våre internettsider. Vi har dessverre ingen nøyaktige tall over antall som der har lastet ned de forskjellige rapportene, men vi ser fra rapportering at sidene er svært godt besøkt Nettverk Gjenforening etter brudd Presset tilbake til foldene I løpet av 2002 er det ingen av de unge som brøt med sine familier, som vendte tilbake til foldene etter kort tid! Statistikker over arbeidet med ungdom på Selvhjelp i 2002: Oslo: 596 Kristiansand: 88 Ålesund: 24 Trondheim 165 Tromsø: 183

Totalt antall henvendelser: 956 Av disse var: Henvendelser angående seminarer/innledninger, etc.:38 Henvendelser fra media:52 Av ungdom* som henvendte seg var: Gutter/par: 37% Jenter: 63% *Ungdom er her definert som gutter og jenter opptil 25 år. Henvendelsene gjaldt: Arrangerte ekteskap under større eller mindre grad av tvang og omskjæring: 49% Annen bistand(bolig, skole, skjemaer, familiegjenforening, m.m): 51% SEIF Et populært sted for ungdom Statistikken fra 2002 viser at et stadig økende antall ungdommer henvender seg til SEIF for bistand. Selv om vi har fokusert på problematikken arrangerte ekteskap under større eller mindre grad av tvang i vårt arbeid blant de unge, er SEIF også blitt et sted hvor de unge kommer med sine store og små bekymringer på en rekke andre områder. Vi ser det som svært viktig å ha opparbeidet tillit blant barna fra familier med innvandrer og flyktningbakgrunn, som ofte ikke kan gå til sine foreldre for hjelp til å finne fram i storsamfunnet og skjemaveldet. Som tallene ovenfor viser, kom 51% av alle henvendelser fra de unge for bistand på alle andre områder enn arrangerte ekteskap under større eller mindre grad av tvang. Problemstillinger - - Den unge ringte eller kom for en samtale, for å få informasjon om hvilken hjelp de kunne få dersom de skulle ha behov for det i framtiden. - Den unge var allerede forlovet i foreldrenes hjemland, ofte i en alder av 13-14 år. Nå nærmet den unge seg 18 år, tvangsekteskapet var planlagt og den unge trengte hjelp til å komme seg ut av tvangssituasjonen. - Den unge var redd for forestående forlovelse eller ekteskapsinngåelse under planlagt ferieopphold i foreldrenes hjemland, og trengte hjelp til å unngå dette. - Den unge var allerede blitt tvangsgiftet i foreldrenes hjemland, ektefellen var på vei til Norge, eller hadde allerede ankommet Norge, og den unge trengte bistand for å komme seg ut av tvangsekteskapet. - Den unge var redd for kjønnslemlestelse og tvangsgifte under ferieopphold i foreldrenes hjemland eller annet land hvor kjønnslemlestelser blir utført. - Den unge hadde blitt tvangsgiftet år tilbake, før det var kjent at det var hjelp å få. Den unge hadde på egen hånd brutt ut, hadde hatt det veldig vanskelig og slet med psykiske problemer.

- Den unge var blitt tvangsgiftet, og trengte hjelp til annullering av ekteskapet eller separasjon/skillsmisse. - Henvendelser fra barnevernskontorer for bistand til å forberede omsorgsovertakelser i fylkesnemnd og vitne der. - Henvendelser fra sosialkontorer for bistand til å organisere flytting og opprette nye sosiale nettverk for de unge. - Henvendelser fra advokat for bistand til å forberede saker om annullering av tvangsekteskap i rettsapparatet. - Henvendelser fra offentlige instanser og andre frivillige organisasjoner for innledninger på møter og seminarer. - Henvendelser fra politiet for videre hjelp til unge som i første instans hadde tilkalt politiet. - Henvendelser fra politiet i forbindelse med foreldrenes etterlysning av de unge, med spørsmål om vi hadde bistått de unge til flukt. - Henvendelser fra media om bakgrunnsinformasjon, tallmateriale og intervjuer i oppslag om problemstillingene. 4. Krise! "Krise- krisesituasjoner I løpet av 2002, registrerte vi at den berørte ungdommen var bedre informert om at de kunne få hjelp til å komme seg ut av tvangssituasjoner og hvor denne hjelpen var å finne. Arbeidsmetoden i SEIF å stå på de unges side og yte krisehjelp, ble etter hvert kjent både blant de unge og det offentlige hjelpeapparatet. Dette førte til at de unge med de største problemene og i de farligste situasjoner, oppsøkte SEIF for hjelp. Stadig flere ungdommer i hva vi kaller krise- krisesituasjoner oppsøkte SEIF. I disse tilfellene var de unge allerede tvangsgiftet, eller planene var allerede fastlagt av familien, ungdommen hadde ofte vært utsatt for grov vold og var på truet på livet hvis de våget å motsette familiens vilje. Her bistod SEIF med flytting til ny landsdel, ny identitet, sperret adresse, sikkerhetsalarm og foretok en lang rekke sikkerhetstiltak rundt de unge. I 2002 opplevde vi en tredobling av krisekriseaker sammenlignet med foregående år. Til sammen hjalp vi 45 ungdommer i krise- krisesituasjoner i 2002. Vi vil her presentere noen få enkeltsaker som belyser både den akutte krisen unge mennesker i Norge kan komme opp i, og hvordan SEIF hjelper de med å få den hjelpen de har behov for og har krav på. "Jeg vet de vil finne meg til slutt..." Sak 1: Jente, 19 år Våren 2002, tok jenta telefonisk kontakt med SEIF en sen ettermiddag. Det var vanskelig å forstå henne på telefonen, da hun gråt og var helt fortvilt. Hun fortalte at hun ofte ble slått, både av far, mor og storebror, og at hun hadde overhørt samtaler mellom foreldrene at de hadde planer om å gifte henne bort

til en fetter i foreldrenes hjemland. Hun gråt og gjentok at hun ikke så noen utvei, at hun ikke torde å motsette seg familien fordi da ville drepe henne. Det var vanlig i familiens tradisjon at ulydige kvinner og jenter ble drept. Før familien kom til Norge hadde hun vært vitne til at hennes onkel drepte sin datter. Vi snakket lenge med henne, forsøkte å forklare henne at vi kunne hjelpe, men hun gjentok at hun ikke så noen utvei. 2-3 måneder senere ringte jenta igjen. Hun hadde da sett sitt snitt til å rømme og var på vei til Oslo. Vi tok imot henne på kontoret og hadde en lengre samtale med henne, først for å sette oss skikkelig inn i situasjonen og kartlegge faremomenter, og så for å informere henne om hva vi kunne hjelpe henne med. Hun hadde allerede bestemt seg for å bryte med familien, men var livredd. De kommer aldri til å tilgi meg. De kommer til å lete etter meg til de finner meg og da er jeg død!, sa jenta. Det var mye som skulle ordnes. Vi ordnet plass på krisesenter i en by som var forholdsvis trygg for henne, da det ikke bodde mange personer der med samme etniske bakgrunn som jenta. Hun var elev på videregående skole og hadde fått skoleplass for neste skoleår på sitt hjemsted. Skolene skulle begynne etter sommerferien om en ukes tid og vi klarte å flytte henne anonymt til ny skole i byen hun skulle bo. Vi satte dyktig advokat på saken med identitetskifte og sperret adresse. Så langt hadde alt gått bra, og jenta begynte på skolen. 2-3 uker senere ringte jenta, redd og fortvilt, og ba oss hente henne snarest mulig. Dagen før, på vei hjem fra skolen, hadde hun sett storebror i en bil sammen med en annen gutt. Hun hadde sprunget inn i en butikk og trodde ikke broren hadde sett henne. Men det var klart at han var på leting etter henne i denne byen langt borte fra hennes opprinnelig hjemsted. Vi hentet henne umiddelbart og fant midlertidig overnatting for henne. Dette medførte at hun måtte slutte på skolen hun hadde begynt på. Vi drøftet med jenta hva som kunne ha skjedd, hvordan familien hennes kunne oppspore hvor hun bodde, men fant ingen forklaring. Vi fant ut senere at lekkasjen hadde skjedd i banken hvor hun hadde hatt konto før flukten. Vi hadde instruert henne om å ikke bruke denne kontoen i det hele tatt, men vente til identitetsskiftet var i orden og så opprette ny konto i en helt annen bank. I mellomtiden hadde arbeidsgiver, hvor hun hadde hatt sommerjobb overført feriepenger til hennes gamle konto og hun hadde blitt fristet til å heve dem. Kontoutskriften ble så sendt til hennes gamle adresse hos hennes foreldrenes, som åpnet brevet og fant ut hvor hun hadde hevet pengene. Vi opprettet ny krisebolig for henne på et trygt sted, hvor huseieren var informert om situasjonen og engasjert til å hjelpe. Ny identitet var nå plass, adressen var sperret på kode 6 og telefon ble installert med sikkerhetsalarm. Vi gikk med jenta til det stedlige sosialkontor, hvor de hadde vært på seminar og blitt informert om vårt arbeid. De forstod situasjonen og støttet jenta med det hun trengte. Jenta bor fremdeles i kriseboligen. Hun har søkt på skoleplass til neste skoleår og har funnet seg en deltidsjobb. Hun får også fagkyndig hjelp av psykolog for å bearbeide traumer og redsel, men hun lever fortsatt i redsel for at familien skal klare å spore henne opp nok en gang.

Familien har også etter hvert forstått at det nok var SEIF som hadde hjulpet jenta til å bryte ut av tvangssituasjonen. De har henvendt seg telefonisk og har også oppsøkt SEIF og insistert på å få vite hvor jenta er. Fra offentlige kontorer i jentas hjemby, som har kontakt med foreldrene, har vi mottatt henvendelser hvor de innstendig har bedt oss om å passe på jentas sikkerhet. Dette fordi de har fått vite at far har bedt familiemedlemmer om hjelp til å finne jenta og drepe henne - hvis ikke måtte han gjøre det selv. Hvis jeg ikke stilte i bryllupet, ville de drepe kjæresten min Sak 2: Par i en "Romeo og Juliette" situasjon - begge 20 år Romeo og Juliette ble kjørt til SEIF av en god venn som de også hadde bodd i skjul hos i noen uker. De turte ikke å ta trikk eller T-bane i redsel for å bli gjenkjent av familiemedlemmer i byen de begge bodde. Romeo hadde tatt kontakt på telefonen noen dager i forveien og spurt om vi kunne hjelpe dem. Vi svarte da at vi skulle forsøke og han gjentok kan dere virkelig hjelpe oss?. Paret hadde allerede henvendt seg til en annen organisasjon som arbeider med samme problematikk, men der fant de saken veldig komplisert og intet skjedde. Vi hadde en lengre samtale med paret for å sette oss skikkelig inn i deres situasjon. Deres familier hadde samme etniske og religiøse bakgrunn, men Juliettes familie var av en mye høyere sosial og økonomisk klasse og hadde blitt rasende da de fikk vite om Romeo for et par år siden. Romeos familie var i utgangspunktet positiv til forholdet, men etter massivt press og trusler fra Juliettes familie, våget de ikke lenger å støtte sin sønn. Foreldrene til Juliette tok sin datter ut av skolen og tok henne med til hjemlandet, hvor hun ble plassert og innelåst hos en tante og onkel. Der skulle de plukke av henne hennes norske manerer og lære henne lydighet og dydighet. Etter 10 måneder var jenta blitt så syk at hun fikk komme tilbake til Norge for legebehandling. Romeo hadde ventet på henne og de gjenopptok kontakten i skjul. Da juleferien nærmet seg, planla foreldrene til Juliette reise til hjemlandet for å gifte bort sin datter. Hun gråt og tryglet, men foreldrene fortalte henne da at dersom hun ikke gikk med på deres planer, ville de oppsøke Romeo og drepe han. Hun visste at de mente alvor, fordi faren hennes skrøt av at han allerede hadde hjulpet en kamerat her i Norge til å rydde en uønsket Romeo av veien for noen år siden. Et par uker etter bryllupet, fikk Juliette komme tilbake til Norge. Det var allerede søkt om familiegjenforening for ektemannen ved den norske ambassaden i foreldrenes hjemland og mannen var ventet til Norge om noen måneder. Juliette fortalte Romeo hva som hadde skjedd og de bestemte seg da for å flykte. Jentas familie hadde da oppsøkt familien til gutten og forsterket truslene ovenfor dem, dersom deres sønn kom i nærheten av deres datter. Romeos foreldre lovte da å samarbeide med den andre familien, for å gjøre en slutt på forholdet. Saken var komplisert. Romeo og Juliette måtte snarest mulig finne trygt bosted i ny landsdel. Her var det ikke bare én familie på jakt, men to. Romeo

hadde måttet si opp jobben, da han var redd for at kjærestens familie skulle dukke opp der, paret var uten penger, visste ikke hvor de skulle gå, visste ikke hva de skulle gjøre, bare at de måtte forsvinne. Vi satte dem i kontakt med advokat, som påbegynte arbeidet med skifte av identitet og sperret adresse på kode 6. Vi kontaktet huseier i annen landsdel som allerede hadde tilbudt oss krisebolig, hvis noen trengte det, og han tok gjerne i mot paret. Vi kontaktet de respektive sosialkontorer som forstod situasjonen og gikk med på å støtte paret til å etablere seg på nytt bosted, og vi kontaktet sosialkontoret på det nye bostedet for videre støtte. Der var vi også så heldige å treffe på saksbehandler som hadde vært på seminar hvor vi hadde innledet om arbeidet vårt, og derfor forstod de unges behov for hjelp. Sammen med Romeo og Juliette gikk vi gjennom hele smørbrødslisten med sikkerhetstiltak (mobiltelefon, bankkonto, påvente av ny identitet, m.m.). Sammen med advokat og Juliette, begynte vi forberedelsene til annullering av tvangsekteskapet i Tingretten. Noen dager senere flyttet Romeo og Juliette til sitt nye bosted. De har hverandre. De har planer for framtiden. Romeo vil snarest mulig komme seg i arbeid igjen og Juliette ønsker å gjenoppta utdannelsen til høsten. Sender dere meg tilbake til foreldrene mine, tar jeg heller livet mitt... Sak 3: Jente,15 år SEIF ble kontaktet av barnevernet i jentas hjemby for råd og bistand i en sak om eventuell omsorgsovertagelse. Det dreide seg om en jente som hadde snakket med klasseforstander på skolen hun gikk og fortalt at hun ble mye slått hjemme og at hun var redd for at foreldrene skulle forlove henne bort til en fetter i deres hjemland i den forestående sommerferien. Hun ba om hjelp til å komme seg bort. Klasseforstander hadde da kontaktet barnevernet og tatt med jenta dit til samtale. Det var første gang barnevernet på stedet hadde jobbet med en slik sak. De var usikre på situasjonen i familien, viste ikke riktig hvordan gripe fatt i problemstillingene, om det var kulturforskjeller vi måtte respektere, konsekvenser ved inngripen og hvordan de skulle gå videre med saken. De ba om et møte med SEIF, sammen med jenta det gjaldt, for en vurdering av situasjonen og for videre veiledning. Jenta kom sammen med representanter fra barnevern, fylkesbarnevern, lærer og advokat. Mens de voksne i delegasjonen satt stille og hørte på, hadde vi en lang samtale med jenta det dreide seg om. Vi spurte alle de nødvendige og nærgående spørsmålene for å få en oversikt over situasjonen. Jenta fortalte da om en rekke alvorlige voldsepisoder og press hun var blitt utsatt for i familien, som hun til da ikke hadde fortalt til noen. Vi spurte henne hvorfor hun ikke allerede hadde fortalt dette til barnevernet. Men de spurte meg jo ikke, svarte jenta. Det som kom fram i samtalen vår med den unge jenta, var så alvorlig at barnevernet hadde plikt til å umiddelbart fatte hastevedtak om omsorgsovertakelse. Det kom også klart fram at det forelå ingen grunn til å tvile på jentas beretning. Hun forklarte seg åpent og gjennomtenkt, og hadde bestemt seg for at hun ikke kunne leve med foreldrenes mishandling og planer

for hennes framtid. Men jenta var også sikker på at foreldrene ville gjøre alt for å få henne tilbake. Hvis de fant henne vil de presse, true, eller ta henne med seg med makt tilbake til deres hjemland. Da tar jeg heller livet mitt, sa jenta. Jenta ville ikke at foreldrene skulle bli politianmeldt, da hun ikke ville skade sin familie. Hun ville bare bort. Vi rådet og informerte advokaten som ville bli jentas bistandsadvokat om prosessen med skifte av identitet og andre sikkerhetstiltak som var nødvendig. Vi rådet og veiledet barnevernet om forberedelsene til sak i fylkesnemnda etter omsorgsovertakelsen og sa oss også villig til å stille som vitne i fylkesnemnda. Barnevern og advokat tok etter dette første møtet kontakt med flere anledninger for veiledning i saksgangen. Barnevernet fattet hastevedtak og jenta ble plassert i beredskapshjem på sperret adresse, hvor hun fremdeles bor og trives veldig godt. Beredskapshjemmet har blitt hennes fosterhjem på permanent basis. Da saken kom opp i fylkesnemnda, ble det iverksatt en rekke sikkerhetstiltak. Jenta ble ført inn gjennom en sideinngang, eskortert av politi, da hun skulle forklare seg i nemnda. Foreldrene måtte da forlate salen og insisterte da på at representantene for barnevernet måtte gjøre det samme, noe barnevernet gikk med på. Jenta gjentok sin livshistorie som fortalt hos oss på det første møtet. Vi vitnet også senere på dagen i nemnda, som viste interesse og spurte en rekke spørsmål for å kunne sette seg inn i problematikken. Fylkesnemnda opprettholdt i sin helhet barnevernet vedtak om omsorgsovertakelse. Senere har barnevernet kontaktet oss ved flere anledninger, blant annet for råd og veiledning om hvordan de skulle forholde seg når foreldrene oppsøker barnevernskontoret med trusler og krav om å få vite hvor deres datter er. 5. Utviklingen underveis SEIF kom for første gang i direkte kontakt med problematikken arrangerte ekteskap under større eller mindre grad av tvang / omskjæring i 1997, da en jente med afrikansk bakgrunn henvendte seg til oss for hjelp til å komme seg ut av en tvangssituasjon. Vi bistod blant annet med annulleringen av tvangsekteskapet så vidt vites den andre annulleringen av ekteskap på grunn av tvang i nyere tid i Norge. Forbudet mot tvangsekteskap og muligheten til å annullere tvangsekteskap var nylig gjeninntatt i ekteskapsloven, og ble benyttet i dette tilfellet. Vi gikk ut med informasjon i media om denne annulleringen, mest av alt for å informere utsatt ungdom om muligheter og rettigheter i deres situasjon. Vi skal her kort se på utviklingen i arbeidet mot tvangsekteskap over en 5 års periode. Oppslaget om annulleringen på første side i Aftenposten ble lagt merke til. Daværende stortingsrepresentant, Erna Solberg, tok så kontakt med SEIF for bakgrunnsinformasjon og våre synspunkter, da hun foreberedte en interpellasjonsdebatt om problematikken på Stortinget. Denne interpellasjonsdebatten resulterte i at Stortinget sendte saken over til

Regjeringen, som i desember 98 kom med sin Handlingsplan mot tvangsekteskap. SEIF jobbet allerede da aktivt med problemløsninger for ungdom som henvendte seg for råd og praktisk hjelp, og da Regjeringen avsatte midler til frivillige organisasjoner som kunne arbeide videre med problematikken, søkte SEIF og fikk midler til prosjektet Mellom Barken og Veden, i begynnelsen av året 99. Vi fikk da muligheten til å arbeide mer systematisk med bistand til de unge som henvendte seg til oss. Vi oppdaget ganske snart at Regjeringens Handlingsplan mot tvangsekteskap hadde gått de aller fleste hus forbi. Da vi sammen de unge hjelpesøkende gikk i møte med det offentlige hjelpeapparat, måtte vi hele tiden ha Handlingsplanen med oss og vise til de konkrete retningslinjene for hver enkelt instans. Utover året 1999, arrangerte SEIF alene og i samarbeid med krisesentra rundt om i landet seminarer for de forskjellige instansene som kommer i kontakt med den ungdommen det gjelder, for å informere om Handlingsplanen og erfaringer fra grasrotarbeidet. SEIF organiserte også skoleturnerer rundt om i landet, hvor vi snakket direkte med de unge om problematikken tvangsekteskap og omskjæring og hvilken hjelp de kunne få. I løpet av 1999 distribuerte vi 200-300 eksemplarer av Handlingsplanen mot tvangsekteskapet til saksbehandlere på de forskjellige kontorer rundt omkring i landet, noe vi fortsatte med også de neste par årene. Lenge var Regjeringens Handlingsplan mot tvangsekteskap en svært godt bevart offentlig hemmelighet. Media fattet også etter hvert interesse for problematikken tvangsekteskap og omskjæring og det pionerarbeidet som ble utført. Det begynte med at SEIF satte Kadra og Saynab, som vi hadde bistått, i kontakt med Tv-2, som resulterte i et dokumentarprogram som vakte meget stor oppmerksomhet og sterke reaksjoner. Etter hvert har det kommet flere unge stemmer til og også akademikere som har ytret seg i debatten. Denne mediefokuseringen har medført at de unge både har blitt informert om at det er hjelp å få og hvor de kan henvende seg for å få denne hjelpen. Medieomtalen har også ført til oppmerksomhet i de offentlige instanser og har engasjert Ola og Kari Nordmann rundt om i landet til å støtte opp om arbeidet blant de unge. Sett i et 5-års perspektiv, kan vi trygt si at arbeidet i SEIF med direkte bistand til de unge som henvender seg, er nå blitt utrolig mye lettere å gjennomføre, takket være denne mediefokuseringen. Fra de forskjellige regjeringers side har det også vært oppfølgning i arbeidet mot tvangsekteskap og omskjæring. Handlingsplanen mot omskjæring kom i desember 2000 og samme år kom det også et nytt ledd i forskriftene til utlendingsloven, 37 7. ledd som gir den utenlandske parten som ikke har selvstendig arbeids- og oppholdstillatelse, rett til videre opphold etter annullering av et tvangsekteskap, når det vedkommende selv ikke har medvirket til tvangen. Våren 2002, kom Regjeringen med fornyet innsats mot tvangsekteskap med til sammen 30 tiltak for det videre arbeidet. Det har også siden 1999 vært avsatt økonomiske midler til arbeidet mot tvangsekteskap, fordelt mellom de frivillige organisasjoner som jobber med problematikken på forskjellige områder. Når det gjelder omskjæring, igangsette Regjeringen både egne kampanjer og et eget prosjekt for å arbeide med problematikken.

I tillegg til direkte bistand til de unge som henvender seg til oss, har SEIF i hele perioden brukt ressurser på erfaringsoverføring til det offentlige hjelpeapparatet og andre instanser som kommer i kontakt med den berørte ungdommen. Erfaringsoverføringen har funnet sted både gjennom innledninger på seminarer og møter og ved kontakt med de forskjellige offentlige instanser for bistand i enkeltsaker. Denne erfaringsoverføringen har vært helt nødvendig for at de unge skal få den hjelpen de har behov for når de kontakter det offentlige hjelpeapparatet. Selv om det gjenstår et betydelig arbeid for å oppnå en god nok kompetanse på landsbasis, kan vi trygt si at vi opplever positive resultater etter hvert. Vi møter nå oftest velvilje og forståelse for problematikken når vi kontakter de forskjellige instanser for hjelp til de unge, og interesse for å tilegne seg ytterligere kompetanse der hvor det er nødvendig. Fra å slite med det vi definerte som ansvaranoreksia for noen år tilbake, kan vi nå oppleve handlingskompetanse i det offentlige hjelpeapparatet. Vi er kommet et godt stykke på vei for å sikre de unge det gjelder deres soleklare og grunnleggende rettigheter i samfunnet. 6. Videre arbeid mot arrangerte ekteskap, under større eller mindre grad av tvang. Vi vil videre arbeide mot hovedsakelig 3 målgrupper: Ungdom Offentlige instanser Opinionen Ad ungdom Bistand i enkeltsaker utgjør den absolutt viktigste delen av arbeidet. I vår direkte kontakt med de unge som henvender seg til oss, består vårt arbeid av informasjon, bevisstgjøring og krisehjelp. Vi vil her påpeke at antall henvendelser fra ungdom generelt økte betydelig i 2002,og at vi også opplevde en betydelig økning av henvendelser som konkret dreide seg om arrangerte ekteskap under større eller mindre grad av tvang. Helt spesielt opplevde vi en tredobling av henvendelser fra året før fra ungdom i krise-krise, med behov for hjelp til å flytte til ny landsdel, med ny identitet, sperret adresse på kode 6, og en rekke sikkerhetstiltak. SEIF har blitt det stedet hvor ungdom i de vanskeligste og farligste situasjoner henvender seg for krisehjelp, og vi ser at den store pågangen fortsetter også i 2003. Ad offentlige instanser erfaringsoverføring Vi vil fortsatt i 2003 gå med hver enkelt ungdom til deres første møte med det offentlige hjelpeapparatet, både på deres opprinnelige bosted og i ny landsdel, for å forsikre oss om at de unge blir hørt og får den hjelpen de har behov for i en fluktsituasjon. Vi vil i 2003 fortsatt avsette ressurser for å råde, veilede og gi praktisk bistand til offentlige instanser som kontakter oss for hjelp i enkeltsaker. Her opplever vi

i stadig økende grad at hele delegasjoner fra hele landet møter med SEIF for å samarbeide med oss gjennom hele saksgangen i de enkelte saker. Vi vil i 2003 også fortsette med å innlede om problematikken på møter og seminarer rundt om i landet, som et ledd i erfaringsoverføringen til det offentlige hjelpeapparatet. Vi vil i 2003 fortsette arbeidet med erfaringsoverføring til fylkesnemnder og rettsapparatet på landsbasis. Det dreier seg her både om, i samarbeid med advokater og offentlige instanser, å forberede saker om omsorgovertakelse for fylkesnemnd og annullering av tvangsekteskap i rettsapparatet, i tillegg til vitneførsel i de enkelte sakene. Dette ser vi på som et svært viktig arbeid for å skape presedens i de respektive rettsinstanser. Ad opinionen Ved å fokusere på de unges situasjon og behov i media opplever vi også engasjement og støtte fra Ola og Kari Nordmann, som henvender seg til SEIF med tilbud om krisebolig og annen praktisk bistand til de unge i deres nye tilværelse. Dette arbeidet vil vi fortsette for fullt i 2003. Ad samarbeidspartnere Når det gjelder erfaringsoverføring/seminarvirksomhet, samarbeider vi med en lang rekke offentlige instanser og andre frivillige organisasjoner, og blir bedt om å innlede på seminarer og møter rundt om i landet. Krisenettverk på landsbasis Distribuering av informasjonsmateriell Våre årsrapporter over arbeidet blant de unge er også svært etterspurte, og vi distribuerer årlig cirka 300 av hver av dem. Prosjektet Veien videre evaluering På den andre siden, vil overføringsverdien som ligger i vårt prosjekt Veien Videre være av største verdi for det offentlige hjelpeapparatet som kommer i kontakt med de utsatte ungdomsgruppene. Det vil her særskilt være viktig for det offentlige hjelpeapparatet å benytte erfaringene fra prosjektet Veien Videre for å presisere sine hjelpetiltak til den enkelte ungdom. Overføringsverdien vil også være betydelig for de departementer som er engasjert i arbeidet mot tvangsekteskap/kjønnslemlesting, i deres videre oppfølgning og konkretisering av tiltak. Barne- og Familiedepartementet har bevilget midler til dette prosjektet som er igangsatt og vil bli avsluttet i 2003. Prosjektet Veien videre oppfølgning av de unge De unge befinner seg i en svært sårbar situasjon og har behov for videre oppfølgning og voksenkontakt. Erfaringene våre viser at denne videre oppfølgningen av de unge er helt nødvendig for den unges videre positive utvikling og fremtid. Vi har søkt om midler til denne oppfølgningen fra Oslo kommune, for å få ressurser til å kunne gjennomføre denne oppfølgningen. Selvhjelp for innvandrere og flyktninger, mars 2003.