En dyrebar last (prolog) To skikkelser beveget seg stille i natten. Ingen andre var å se i mils omkrets, skogen var mørk og stille. På av stand kunne de to skikkelsene se ut som mennesker. Kom man nærmere så man at de var annerledes. Hadde det ikke vært for de svarte komme øynene deres, den unaturlige rødlige fargen på huden og det altfor mørke håret ville de blitt tatt som mennesker. De beveget seg fort igjennom skogen. Den ene bar noe på ryggen noe som kunne minne om et barn på fem, i størrelsen, det lå inntullet i noe som så ut som et tykt teppe. Den som bar på den skikkelsen var litt høyere en den som ikke bar noe. Kan ikke du ta over litt? det var en barsk, manneligrøst som snakket. Nei vi fikk klar beskjed om at du skulle føre henne trykt frem svarte kammeraten. Den som bar bare gryntet til svar, og de fortsatte tause igjennom skogen. Snart kunne de skimte lys fra byen. Da tok den laveste frem et kart. Andre vei til høyre og tredje hus på venstre hånd herifra sa han med en slepende røst. Sikker på at det er her? svarte den som var høyest. Jepp svarte den lave. Sammen løp de oppover gaten og svinget til høyre på andre vei. Utenfor tredje hus på venstre hånd sto det et skilt: Solebun barnehjem sto det. De lukket opp den gammeldagse porten og gikk opp til døren. De la fra seg den lille menneskelige skikkelsen på trappen, ved siden av henne la de noe som liknet en gammel papirrull. Så ringte de på to ganger og løp å skjulte seg bak en busk. Etter en liten stund hørtes raske skritt innen fra. Døren åpnet seg knirkende. Gode Gud utbrøt en lys kvinne stemme og len lav rund kvinneskikkelse kom til syne. Hun bøyde seg ned og trakk vekk litt av teppe som var pakket rundt det lille barnet. Meget blek hud og ravnsvart hår kom til syne. Barnet som lå der så ut som om det var blodfattig, eller kanskje ikke hadde blod i det hele tatt. Da fikk kvinnen øye på papirrullen som lå ved siden av det lille pikebarnet. Kvinnen tok fort opp rullen og rullet den ut. Inne i rulle var det tapet fast fem tusen kroner og det var skrevet med en uryddig håndskrift.
Kjære Madam Kvitzlund. Jeg håper inderlig at dere er så elskverdige og tar i mot et barn til på deres barnehjem. Jeg ønsker ikke å vise hvem jeg er, men kan opplyse om at begge foreldrene til barnet er døde. Hun heter Christina Goth og er født den 7. Juli. Hun er fem år gammel. Håper hun får det bra hos dere, og jeg har send med penger og håper det er nok for en plass på barnehjemmet. Kostbare hilsener Kvinnen sukket, avsenderen hadde ikke sakt noe navn. Visst het hun Klara Kvitzlund, men hvor hadde dette mennesket fått hennes navn i fra. Hun la hånden på pannen til pikebarnet som altså het Christina, den var naturlig varm. Ikke så kaldt som hun hadde ventet seg. Hun løftet opp barnet og tokk henne med inn i den svakt opplyste gangen, hun la ikke merke til de to mørke skikkelsene som gikk stille ut av porten og forsvant i et lite lysglimt. Hun bar barnet fort inn i den vesle personal stuen og la henne på sofaen. Så gikk hun på kjøkkenet og smurte en brødskive med syltetøy på. Barnet så nærmest utsultet ut. Slik kom Christina til Solebun barnehjem. Og hun da hun våknet husket hun ikke noe fra hvor hun kom fra eller hva hun var. Hun var jo meget blek og ørene var spisse. 2
En verdifull gave. Gratulerer med dan, gratulerer med dan, gratulerer kjære Christina, gratulerer med dan sang barnehjemspersonale. Christina satte seg gispende opp i senga. I dag blir du femten år sa en glad madam Kvitzlund og smilte mot Christina men hun rakte henne en liten pakke. Christina smilte matt og tokk i mot gaven. Hun begynte åpne den likegyldig, det var ikke så fine gaver man fikk her. Vent, skal du ikke se hvem den er ifra? spurte madam Stabenlund, den lange tynne husholdersken. Å jo svarte Christina og så på kortete som satt på pakken. Hva i all verden? tenkte hun. På kortet var det skrevet med en håndskrift hun aldri før hadde sett. Det sto: Til Frøken Goth. Jeg håper denne pakken når deg innen din bursdag. Jeg håper du får en fin bursdag, og at gaven faller I smak. Dine foreldre ville sikkert at du skulle hatt dette. Bruk det med omhu og ikke mist det. håper vi sees snart, når himmelen står i brann. Med vennelige hilsener Christina rynket pannen, avsenderen hadde glemt å skrive hvem han eller hun var. Hvem er det fra? spurte hun litt forvirret. Gjør deg klart for dagen også kommer du til mitt kontor når du er ferdig svarte madam Kvitzlund. Christina hevet et øyenbryn og barnehjemspersonalet gikk. Da de hadde lukket den mørke eikedøren etter seg tok Christina opp pakken og pakket den opp. Pakket inne i det grove grå papiret la det vakreste smykket hun noensinne hadde sett. Kjede var av ekte gull og smykkeanhenget var rundt med to slanger som dannet konturen, midt i smykkeanhenget var det et klart grønn diamant, en smaragd. Smaragden var oval og var helt slette og fin og helt unaturlig glatt. Alt annet på 3
smykke var i gull. Christina gikk bort til speilet i rommet, det hang på den lysegrønne veggen. Speilet hang over en kommode på størrelsen med en stor koffert, i den og et lite klesskap med dobbel dører var alt hun eide. Hun så inn i speilet og festet smykket rund halsen. Diamanten lyste med sitt smaragdgrønne lys og hadde nesten samme farge som øynene hennes. De to slangene møttes nederst på smykkeanhenget og tvinnet seg inni hverandre. hun lente seg litt nærmere speilet for å se bedre, da la hun merke til at i øynene til slangene var det grønne smaragder av samme type som den som var midt i anhenget. Hvem har råd til å kjøpe en så dyr gave? tenkte Christina. Hun lot fingrene kjærtegne det flotte smykket. Gullet lyste ikke for sterkt og hun kledde det virkelig, selv om hun hadde en utrolig lys hun, like hvite som en albino kanskje hvitere. Men det merkelige var at håret hennes var ravnsvart, og det glinset liksom så fint av det, nesten som gull. Hun hektet av smykke igjen og la det i den øverste skuffen i kommoden. Hun var redd noen fra personalet skulle komme inn å se det, og kanskje ta det. Hun følte seg merkelig knyttet til det flotte smykket. Kanskje hun skulle ta det med og vise det til madam Kvitzlund. Christina fortet jeg i dusjen og kledde på seg de for lengst utvaskede klærne. Hun hadde bare to bukser en lys olabukse og en mørk olabukse. Det var den mørke olabuksen hun tokk på seg i dag og en genser som hadde vært mørkegrønn engang, men nå var den litt lysere. Den grønne genseren var den fineste hun hadde syns hun. Den fremhevet de smaragdgrønne øynene hennes. Hun tokk på seg det nye smykket, men skjulte det innen for genseren. Så gikk hun ut i den lange hvite korridoren som gikk imellom alle rommene. På rommet ved siden av henne bodde en jente på fjorten. En pen jente som bodde på barnehjemmet fordi foreldrene var alkoholikere, hun het Dorotea. Men hun fikk i så fall gaver av foreldrene sine. Og hun hadde pene klær. Christina fikk bare det barnehjemmet hadde råd til å kjøpe til henne, verken mer eller mindre. Nederst i korridoren hadde madam Kvitzlund kontor, noen ganger som hun også over der. Men det var bare hvis noen av barna var syke. Ellers var det madam Stabenlund og den nylig utdannede datteren hennes Ramona som delte på nattvakten. Korridoren var godt opplyst, og med det hvite gulvet mot den hvite veggen minnet det om et sykehus. Da Christina kom bort til døra til kontoret til madam Kvitzlund banket hun forsiktig på tre ganger. Døra til madam Kvitzlund var av lyst tre i motsetning til alle de andre dørene som var av mørk eik. Kom inn Christina ropte madam Kvitzlund fra inn siden. Christina kjente noen 4
sommerfugler i magen, hun hadde aldri snakket med madam Kvitzlund på tomannshånd før. Forsiktig åpnet hun døren og gikk nesten lydløst inn i rommet. Hun så seg rundt i rommet. Det sto et lite skrivebord ved et vindu som hadde lyseblå gardiner. På skrivebordet var det en datamaskin og en telefon. Idet ene hjørnet var det en hjørnesofa med et bord foran. Og det var himmelblå vegger, og øverst mot taket var det malt en bord i rosemønster. Det sto to pinner stoler foran et lite bord midt i rommet, og på den andre siden satt madam Kvitzlund på en pinne stol. Ved siden av sofaen sto det en bokhylle full av bøker. Bøker som handlet om økonomi og sanne kjedelige greier. Bare skå deg ned sa madam Kvitzlund muntert. ja, madam Kvitzlund svarte jeg høflig og satte meg på de ene stolen tvers over madam Kvitzlund. Du kan kalle meg Klara sa Klara og satte de gråblå øynene i Christina. Ja vel, Klara svarte Christina og unngikk Klaras forsøk på å få øyekontakt med henne. Vel du skjønner, da du kom hit for nesten fem år siden fulgte det med et brev. Jeg aner ikke hvem som sendte det, men det likner fælt på skriften som du fikk på korte. Og vi har fire tusen kroner som er dine. Det fulgte med fem tusen med brevet. Men det sto at vi skulle ta det det koster å sende et barn på barnehjem og det er tusen kroner. Så nå som du er blitt så stor skal du få de pengene Klara stoppet et sekund for å då igjen pusten. må jeg få be om lov til å spørre hva det sto på kortet du fikk avsluttet hun. Christina rynket pannen hadde hun gjenlevende slektninger? Christina fortalte hva som hadde stått på kortet. Vel da kommer det vel noen snart og besøker deg sa Klara bare. Det vokste en liten klump i magen på Christina. Var det en rik greve som kom til å besøke henne? Eller kanskje en millionær. Vet du ikke noe om han? spurte Christina. Hun var helt sikker på at det var en man. Han? spurte Klara og håpet at Christina kanskje husket litt om fortiden sin. ja jeg tror det en mann, det virker sann på måten han skriver på, men du sa noe om et brev. Kan jeg få se det? sa Christina og smilte litt sjenert. Kanskje det sto noe i det brevet som kunne gi en peke pinn mit hvem det var. Så klart, du kan få en kopi av brevet hvis du vil svarte Klara og rakte Christina en liten papirrull. Christina åpnet den og leste. Hun ble ganske skuffet, det sto ingen opplysninger om avsenderen. vil du si hva du fikk i pressangen da? spurte Klara pent etter en stund. Ja, jeg fikk et smykke i gull svarte Christina fort. Virkelig, kan jeg få se? spurte Klara. Christina tokk frem smykket fra under genseren. Gode Gud utbrøt 5
Klara det må være verdt millioner hun takk pusten før hun fortsatte Du kan ikke gå rundt med det, la meg passe på det for deg av sluttet hun. Nei, jeg passer på det selv svarte Christina sta. Du får ikke gå rundt med det, gi meg det sa Klara strengt og strakte seg etter smykket. Hun kunne se at det var ekte gull med en ekte diamant i. NEI ropte Christina det er mitt du får det aldri la hun til. Klara fortsatte å gripe etter smykket. Da hun grep rundt det skjedde det noe rart. Plutselig ble Klara helt blek så rev hun hånden til seg som om hun hadde brent seg. Øynene til Klara så på Christina med redsel og ærefrykt. Hva var det du gjorde? spurte Klara hest. ingenting, apselutt ingenting svart Christina. Klara snudde håndflaten opp og midt i hånden hennes var det et rødt brannsår formet som ovalen på diamanten i smykket. Christina sperret opp øynene. Hva skjer? tenkte hun nesten redd. Klara ristet på hode, hun kunne ikke finne noen naturlig forklaring på dette. kanskje du skal finne på noe, gå en tur eller noe? spurte Klara og hadde et lite ondskapsfullt håp om at hun la igjen smykket på rommet sitt. Christina åpnet munnen for å si noe men lukket den igjen. Ingen på barnehjemmet pleide å få gå ut alene uten voksen, ikke før de var fylt seksten år. Ja vel, men kan jeg få ta med meg noen? spurte Christina så hyggelig hun klarte. Ja, det er greit svarte klara og tok frem noen papirer og begynte å signere dem. Plutselig så hun opp igjen. Her er de fire tusen kronene dine sa hun og rakte Christina fire tusen lapper. Christina tok i mot den og gikk ut av rommet uten et ord. Hva går det av madam Kvitzlund? Det er jo til og med egen undervisning inne her for at ingen av oss skal gå ut i byen alene. Tenkte hun forvirret. Da hun kom bort til døra som gikk inn til rommet til Dorotea banket hun forsiktig på. Det var en vane for henne, hun banket alltid forsiktig på dørene. Kom inn ropte Doroteas lyse stemme. Christina lukket døren opp og gikk inn i rommet til Dorotea. Det var ryddig og pent der, det var alltid ryddig på rommet til Dorotea. Hei, blir du med ned i byen en tur? spurte Christina og så rundt i rommet. Det var lysegule vegger og gulvet var hvitt. Ved det fine vinduet hang det påskegule gardiner. Vi får ikke lov til det svarte Dorotea og smilte skjeft. Jo madam Kvitzlund sa jeg fikk lov i dag svarte Christina. Ok da svarte Dorotea og reiste seg fra der hun satt på sengen med det hvite dynetrekket. Christina smilte og gikk inn på sitt rom og hentet den eneste jakka hun hadde. Den var mørkeblå en hvit stripe på hver side av glidelåsen. Kommer du snart eller? ropte Dorotea fra gangen. Typisk henne hun var alltid utålmodig. Christina tokk opp en maskara fra en 6
skuff og en grønn øyenskygge og la det fort på. Det var det eneste hun hadde av sminke, men det holdt. Så småløp hun ut i gangen. De gikk sammen ned trappen til og igjennom korridoren i første, der guttene hadde rom. Så gikk de ut døren, utenfor var det en hage som hadde vakre tulipaner i alle farger. Og nederst som veien var det en gammeldags port. Dorotea og Christina småløp ned til fortet og ut på gaten. Så satte de kursen for sentrum. Hvorfor vil du inn til sentrum egentlig, trodde du skulle feire bursdag i dag jeg sa Dorotea og så spørrende på Christina. Christina trakk frem smykket fra under genseren og fortalte alt som hadde skjedd den dagen. Da hun var ferdig så Dorotea sjokkert og måpende på henne. Har du ikke noen anelse om hvem han kan være? spurte hun da sjokket gav seg. Niks, men vi må finne en gullsmed. Jeg vil vite hvor mye smykket er verdt svarte Christina og satte kursen mot gå gata der hun visste at gullsmeden lå. hvor mye tror du det er verdt da? ville Dorotea vite. Hakke peil svarte Christina. Og lukket opp døren inn til gullsmeden. Bjellene ringte over hode på dem og over alt der inn var det smykker, medaljonger og mange andre verdi saker. Kan jeg hjelpe dere med noe? spurte en kvinne som satt ved disken. Hun hadde en stemme som hørtes ut som en kråke. Med en spiss nese som prydet ut midt i fjeset hennes og en rød munn som var snurpet sammen som om hun luktet noe hun apselutt ikke kunne fordra liknet hun på en krysning mellom en padde og en kråke. Øynene var små og tettsittende, og hun hadde en vorte på haka. Ja, jeg vil gjerne vite verdien av dette smykket svarte Christina og hektet av seg smykket og la det på disken. Kvinnen bak disken måpte. Jeg har aldri sett noe liknende sa hun bare og løftet opp smykket. Karl! ropet hun, og en rund liten mann med grått hår kom ut av bakrommet. Ja Medusa, hva er det sa han med en lav litt skurrende stemme. Se på dette sa Medusa og rakte han smykke jentene vil vite hva det er verdt la hun til. Karl ble stående med måpende munn, da så han akkurat ut som er hvalross bare at han ikke hadde støttenner. det kan jeg med hånd på hjerte si at er verdt mer en helle butikken her til sammen svarte han da han gjenvant fatningen. Han tokk smykket ut av hånden til Medusa og av det tilbake til Christina. Christina tok smykket og gikk ut av butikken med Dorotea i helene. Kom vi går å shoper sa Christina bare. Selv var hun helt i sjokk. Vel ok svarte Dorotea. 7
8
To merkelige besøk Da begge jentene var tilbake på barnehjemmet var det allerede skumring ute. Når himmelen står i brann. Tenkte Christina plutselig. Noen skulle møte henne nå himmelen sto i brann. Hvor har dere vært? spurte en stresset Ramona. Vi fikk gå ut en tur av madam Kvitzlund svarte Dorotea før Christina rakk å åpne munnen. Og dere har handlet ser jeg svarte Ramona og kastet lett på det lange lyse håret sitt. Det er middag om fem minutter la hun til, før hun gikk av sted med de lange stegene sine og vrikket altfor mye på romma. Dorotea og Christina lo litt av henne, også gikk de opp til rommet til Christina. De hadde handlet mye, eller Christina hadde handlet mye. Fire bæreposer fulle av tøy, og attpåtil hadde hun to tusen kroner igjen. Hun tok ut klærne og la de inn i de nesten tomme hyllene i klesskapet sitt, så gikk begge ned til frokost. Christina hadde satt seg på en stol ved langbordet som var vendt mot vinduet som hun så gaten utenfor fra. Men hun så ikke et eneste tegn til noe liv der ute, allikevel hadde hun en følelse av at noen holdt øye med henne fra utsiden av vinduet. Dorotea satt ved siden av henne og så også ut av vinduet. Hun var bekymret for det som hadde stått på lappen. Redd for at Christina som var hennes bestevenn skulle reie av sted med en rik greve. Men hun følte ikke at de ble iakttatt sann som Christina følte det. Da middagen var over gikk alle vært til sitt for å gjøre seg klare til sengen. Selv om det var sommerferie for alle andre barn hadde ikke barna på Solebun barnehjem det. De hadde undervisning hver dag fra klokken ni om morgenen til klokken tolv. Og lekser, det fikk de også. Christina skriblet fort ned svarene på lekseoppgavene. Og gikk skuffet til sengs. Flere uker gikk, og Christina hadde nesten glemt brevet hun hadde fått, før det skjedde noe. Det var en sen dag i slutten av augustmåned. Det var skumring ute og himmelen var rød, oransje og gul. Det så ut som om hele himmelen sto i brann. Christina satt ved pulten sin ved vinduet og gjorde dagens lekser da madam Kvitzlund kom og banket på døren hennes. Madam Kvitzlund ventet ikke på svar før hun lukket opp døren. Hun så svært stresset ut. Det er noen her som vil treffe deg sa hun bare De er 9
i peisestuen la hun til før hun forsvant ut i korridoren igjen. Christina reiste seg og gikk ned korridoren og ned i første etasje. Lengst inn i korridoren la peisestuen. Hun lukket døren opp og gikk forsiktig inn i rommet. På det to stolene foran peisen satt det to skikkelser. En mann og en kvinne. Kvinnen hadde et flommende, rødt hår fullt av krøller. Hun var kledd i fine klær og var slank og lang. Mannen var rake motsetningen, han hadde måne og var liten og tykk. Christina kremtet og mannen og kvinnen reiste seg. De snudde jeg mot henne. Mannen hadde en gylden og myk brunfarget hud og hadde små tettsittende øyne som fikk han til å likne på en feit mus. Øynene hans virket ufattelig tomme, det samme gjorde kvinnens. Hun hadde en rødlig hud som fikk henne til å virke solbrent. Øynene hadde en blå farge, men allikevel var de tomme. Smilet hennes virket på klistret og falskt og leppene var spisse og røde. Nesa var liten og spiss. Jeg er Debora Rich, og dette er mannen min Erik Rich sa kvinnen med en sterk og myk kvinnestemme. Hun snakket med en litt fransk aksent. Christina rakte frem hånden og kvinnen tok i mot den. Jeg er Christina Goth sa hun bare. Så hilste hun på mannen også. Hånden hans var like lodden som hun hadde forestilt seg. Vel, vi er faktisk her for å se deg. Vi kunne tenkte oss å ta til oss et adoptivbarn sa Debora rett ut, og nå smilte hun så falskt at hun minnet om en slange som vislet løgner til bytte sitt. Jaha svart Christina litt brydd. Så ville vi jo ha et høflig barn. Og etter som de forteller her er du meget høflig sa Erik. Han hadde en grov, slepende stemme som kunne minne om en ulvs. Også han hadde en fransk aksent. Og akkurat som kvinnen hadde han et påklistret smil. Ehm sa Christina og gransket dem. Det var som å se på ulven og slangen som var sammen om å kapre et stort bytte. Jeg tror ikke jeg vil bli adoptert la hun til. Hun så seg usikkert om i peisestuen som alltid pleide å virke lys, lun og korselig. Nå virket den mørk og truende. Som et kaninhull med en ulv ved begge utganger, så kaninen ikke har noe valg og må velge døden. Du vil få tid til å tenke på det. Hva om vi kommer tilbake neste uke? sa Debora og smilte bredere. Christina grøsset. Vel ok svarte hun og begynte å gå ut av rommet. Hun lukket døren bak seg. Endelig hadde Christina kommet seg opp på rommet sitt. Etter utspørring av hele personalet, de ville jo vite alt de fremmede hadde sakt. Så etter det igjen måtte hun svare på alle spørsmålene til Dorotea. Endelig kunne hun hoppe i pysjen og legge seg. Da banket det på døren. Christina gikk bort og rev opp døren. Ja sa hun irritert. Det er besøk til deg nedenunder i 10
klasseværelse sa en oversminket Ramona. Jeg kommer om fem minutter svarte Christina surt, og smelte døra igjen rett foran Ramona. Så sa hun noen stygge ord før hun gikk ned til klasseværelse. Hun rev opp døra og gikk inn i det grå, kjedelige værelse. Ved kateteret sammen med madam Kvitzlund satt en kvinne. Hun hadde langt brunt hår som rakk henne ned til livet, med andre ord like langt som Christinas. Hei mumlet Christina og prøvde å virke hyggelig. Kvinnen snudde seg mot henne og Christina kunne se på lang av stand at hun var pen. Madam Kvitzlund gjorde signal til at Christina skulle komme nærmere, og Christina adlød straks. Kvinnen så på henne med varme slikemyke isblå øyne. Hun hadde en blek hud, og smilet var varmt og vennelig, ikke på klistret. Nesen var liten og nesten litt søt, alt ved denne kvinnen var vakkert. Alt fra den spinkle lange kroppen til den varme utstrålingen. Christina måpte, det var som om kvinnen var klipte ut fra et modellblad. Og denne kvinnen ville snakke med henne. Hei jeg er Mêrissa Rihon sa kvinnen med en vakker stemme som hadde en syngende undertone. Mêrissa rakte frem en blek hånd med velformede negler, Christina tok i mot den nesten som i transe. Jeg er Chris begynte hun, men Mêrissa av brøt henne. Så klart jeg vet hvem du er, jeg har jo bedt om å få snakke med deg sa Mêrissa fort med den vakre syngende stemmen. Christina måpte igjen, hadde hun bedt om å få snakke med henne. Hva ville du snakke med meg om da? spurte Christina litt engstelig. Jeg ønsker å ta deg til meg som adoptivbarn svarte Mêrissa og gikk rett på sak. Plutselig ble Christina oppmerksom på noe som hang rundt halsen på Mêrissa, det var et gullkjede med et lite anheng på. Det liknet fælt på det Christina hadde, bortsett fra at diamanten på dette smykket var isblå og det var ikke slanger i konturen. I stede for slanger var det en løve hale og der slangehodene hang på Christinas stakk det ut to løvehoder. Mêrissa fulgte blikket til Christina og smilte hemmelighetsfullt. Først nå la Christina merke til de merkelige klærne Mêrissa var kledd i, klærne bar nag av skog og var grønne. Hun hadde på seg grønn nikkers og hadde en stram grønn topp som erme sluttet ved albuene på. Skoene var av brunt skinn og hadde en gullfarget snøring. Hvorfor vil du ha meg, av alle andre barn på dette barnehjemmet? spurte Christina med et brydd tonefall. Vel, due r akkurat i den alderen jeg kunne tenke med å ha et barn i svarte Mêrissa og øynene strålet mot Christina som om de tilba henne om å bli med Mêrissa. Kan jeg få tid til å tenkte på det? spurte Christina. Ja. Jeg kommer igjen når himmelen blør svarte Mêrissa og reiste seg og gikk 11
mot døren ut av rommet. Før hun gikk ut snudde hun seg og gav Christina et nytt bedende blikk, så gikk hun ut. Plutselig la Christina merke til at hun ikke hørte stegene til Mêrissa. Det var som om hun svevde over gulvet, og hun hadde myke og elegante bevegelser. Christina ble stående å se etter henne. Ville hun bo hos en som virket så velstående som Mêrissa? Var det Mêrissa som hadde sendt gaven? Så mange ubesvarte spørsmål og et nytt utrykk. Når himmelen blør. Da ville denne kvinnen komme igjen. Men hun hadde jo kommet etter himmelens brann, kunne det allikevel være henne? Madam Kvitzlunds prøvde forgjeves å spørre Christina om hva hun ville velge. Men Christina gikk stum til sengs med hode fult av tanker. Christina syns det var noe merkelig ved Mêrissa, hun var liksom så magisk pen. Ingen andre hun hadde sett, verken av stjerner eller vanelige mennesker var så pene. Det ble langt på natt før Christina klarte å få sove. 12
Tolldom på nært hold Neste dag angret Christina på at hun hadde ligget og grublet så lenge kvelden i forveien. Det var opp klokken åtte og så måtte de møte i klasseværelse senest klokken ni. Christina så på kalenderen og så at det var første september i dag. Hun snudde kalenderen over til september og på bilde som hørte til så hun en solnedgang med hel rød himmel. Himmelen vil blø i dag! Tenkte hun forskrekket, og plutselig ble hun lys våken. Hun måtte ta et valg, og hun måtte snakke med Dorotea om det. Det tok bare ti minutter å dusje og fikse seg. Dorotea som satt og la på øyenskygge skvatt brått da Christina, som alltid pleide å banke forsiktig på, rev opp døren. Hva i! utbrøt Dorotea da hun så at hun hadde dratt sminke kosten helt opp til øyenbrynet. Sorry svarte Christina, og så unnskyldende på venninnen. Du er tilgitt. Hva haster sann svarte Dorotea og var i full gang med å tørke vekk sminken som ikke satt der den skulle. vel, du vet de folka som du så i går. Etter at de var gått og en stund etter det også, kom det en dame som vil adoptere meg. hun ser ut som en super modell og heter Mêrissa Christina trakk pusten før hun fortsatte og hun må ha svar i dag av sluttet hun. hva?! ropte Dorotea du skal vel ikke dra, du kan ikke, du får ikke lov, ikke la meg være alene igjen her fortsatte hun i en rasende fart du kan ikke... Christina av brøt henne Ro deg ned. Du vet jo at jeg ønsker meg en familie, og Debora og Erik virket da ikke helt gode sa Christina og sukket. Dorotea så på henne med litt triste øyne. Hvis du vil ble med den kjerringa er det greit for meg svarte hun litt furtent. Men du får forklare åssen hun ser ut, det vil jeg vite la hun til og smilte svakt. Hun hadde sminket leppene lyse rosa og hadde tatt på en lyseblå øyenskygge som kledde henne godt. Det fremhevet den babyblå fargen på øynene hennes. Christina fortalte om utseende til Mêrissa. Det virker som om det er noen ugler i mosen sa Dorotea da hun var ferdig. Hvorfor? Hva mener du? spurte Christina men svaret gikk plutselig opp for henne. Jeg mener, det kommer et par som vil adoptere deg. To av dem er så skumle at det er til å få mark av. Den tredje er penere en den skjønneste stjerne. svarte Dorotea. Jeg vil være med deg når du gir ditt svar til henne La Dorotea til. Ok, men nå 13
må vi skynde oss til første time svarte Christina og gikk ut av rommet og til timen. Dagen gikk bort i diskusjoner for Christina og Dorotea. Christina la merke til at Dorotea helst ville et hun skulle bli med ekteparet Rich. Det var noe Christina ikke kunne fatte, de var jo så ekle. De satt på rommet til Dorotea da det banket på.. Nå er hun her hvisket Christina. har du bestemt deg? spurte Dorotea lavt før hun ropte kom inn. Jeg blir med henne svarte Christina hviskende da Ramona åpnet døren. Besøk neden under i peisestuen sa Ramona bare før hun gikk vekk og lot døren stå på vid gap. Christina reiste seg og gikk nesten som i blinde ned til peisestuen med Dorotea hakk i hel. Hun banket på før hun åpnet og fikk verdens største sjokk. Der inne på de samme stolene som sist, satt ekteparet Rich! Christina måpte og bråstoppet så Dorotea som gikk bak krasjet i henne. hva i.. sa Dorotea for hun så inn i rommet, men hun virket ikke overrasket i det hele tatt. Lenge siden sist Dorotea sa Debora og smilte et smil som ikke virket falskt. Hei, mamma svarte Dorotea. For Christina kjentes det ut som om noen hadde tatt strupetak på henne. Kjenner du dem? sa hun spakt. Selvfølgelig, de måtte ha noen til å se til deg, jeg kom jo hit året etter deg ikke sant. Jeg kom hit for å passe på deg. svarte Dorotea og gikk inn i rommet mor Debora og gav henne en klem. Vi er kommet for å hente deg sa Debora og så på Christina. Hva ikke tal om svarte Christina. Hun begynte å komme seg etter sjokket. Er Dorotea i familie med dem? Tenkte Christina. Selvfølgelig Dorotea het Dorotea Rich. Du må nok bli med oss sa Erik. Nei, det skal jeg ikke svarte Christina sta. Aldri om hun ville bli med dem. Chris, vil du ikke bli med oss. Vi er jo så gode venner sa Dorotea. Christina så på henne med vantro i blikket, Dorotea hadde begynt å forandre seg. Huden hennes var blitt blekere, øynene var mørkere og håret var blitt brunt. Vi er ikke venner svarte Christina. Da får vi bare ta deg med da svarte Debora. Det skal dere ikke! svarte en sterk kvinnestemme fra bak Christina. Christina snudde seg og så rett på Mêrissa. Prøv å tving oss svarte Erik. Mêrissa løftet hånden og pekte ut med de tre midterste fingrene mor den lille familien Rich. En finger mot hver av dem. Wazqu Aravezo sa hun med en messende stemme. Tre røde stråler skjøt ut av fingrene hennes. Debora og Erik ble truffet av 14
strålen og forsvant, men Dorotea klarte å dukke unna. Og nå pekte hun på Mêrissa og messet Evra Amadaskar. Stemmen hennes var kaldt og fylt med hån. Mêrissa rettet begge håndflatene for Dorotea Amenus sa hun så pekte hun på Dorotea med begge hendene. Ved Veza den mektiges makt forsvinn sa hun og Dorotea forsvant sporløst. Hva gjorde du? spurte Christina forvirret. Ikke annet en å sende dem tilbake dit de kommer ifra svarte Mêrissa. Hva prøvde Dorotea og gjøre med deg? spurte hun. Hun prøvde å sprenge meg svarte Mêrissa. Christina sperret opp øynene. Vel, vil du bli med meg eller vil du være her? spurte Mêrissa. Jeg vil bli med deg svarte Christina. vel jeg foretrekker telepati, bare hold fast i meg sa hun. Christina tok tak i armen til Mêrissa og nikket. Avezo Liudalen messet Mêrissa. Sa forsvant de begge. 15
Jakten på svar Christina våknet i en himmelseng med grønne silkeputer. Et øyeblikk skjønte hun ingenting, men så husket hun gårsdagen og satte seg opp. Hvor var hun egentlig. Hallo? sa hun tamt og utsikkert. En kvinne i hvit kjole og med blondt hår kom inn i rommet. Ja, my lady sa hun og neide. Kan du fortelle meg hvor jeg er og hvorfor neier du for meg? spurte Christina og syntes det var rart at noen neide for henne hun som var barnehjemsbarn. Vel my lady, du er i en by som heter Eni, det betyr hviterose. Denne byen ligger midt i Liudalen svarte kvinnen. Kan du si meg hvem du er? spurte Christina lett irritert over at hun ikke presenterte seg selv. Hvem jeg er av ånd kan jeg ikke si, men jeg kan si deg mitt navn. Det er Enilorac, my lady svarte Enilorac. kan du slutte å kalle meg my lady utbrøt Christina irritert. Ikke for å fornærme Dem, my lady, men jeg kan ikke slutte å kalle Dem det svarte Enilorac Noe jeg kan gjøre for Dem, my lady? la hun til. Kan du hente Mêrissa, jeg vil gjerne snakke med henne svarte Christina, Enilorac nikket, neide og forsvant ut av rommet. Christina ristet oppgitt på hode. Hva skjedde her? Hvor var hun hen? Hvorfor ble hun snakket til som om hun var dronning? En hel haug med spørsmål svirret rundt i hodet hennes. Etter noe som virket som en evig het kom Enilorac tilbake. Mêrissa er her nå, my lady, skal jeg sende henne inn? sa hun mens hun neide. Christina bare nikket, prøvde de kanskje å gjøre narr av henne? Enilorac gikk grasiøst ut av rommet og et øyeblikk senere kom Mêrissa inn i rommet. Hei, du ville snakke med meg sa hun og neide. Hvorfor neier du for meg? spurte Christina. Mêrissa så på Christina med varme øyne. Alle kommer til å gjøre det, du må venne deg til det. Hele folket vil hylle deg som en dronning svarte Mêrissa og smilte varmt. Hva om ikke jeg vil det? Hvorfor er det sann? Hva her jeg gjort for å bli dronning? Jeg skjønner ikke sa Christina uforstående. Mêrissa smilte medfølende. La meg begynne med begynnelsen, lov å ikke avbryte før jeg er ferdig. Du vil finne alle svar du leter etter i det jeg nå skal fortelle, også hvem dine foreldre var sa hun. Christina sperret opp øynene ok jeg skal ikke av bryte, sett deg sa hun. Mêrissa satte seg på en hvit stol myk stol, så begynte hun å fortelle. Det hele begynte for tjue år siden, med at den onde alvedronningen og heksen 16
Razah sendte ut bud om at hun ville krige mot alt det gode. Hun førte en krig med en stor armé som besto for det meste av smådjevler og de onde alvene. På den tiden var den onde siden sterkere og dyktigere en den gode. Fordi de på den gode siden trente nesten aldri på kamp. Den gode siden levde i harmoni med naturen og alt annet. Razah førte en sterk krig og krigerne hennes var dyktige, men en kveld tre år senere kom en spå kone av menneske ætt hit til byen Eni som den gang het Awoi og var under Razahs styre. Spå konen som ikke hadde hatt en eneste seanse eller syn på tre år kom hit til byen for å søke råd av Arvid, som er den klokeste av alvene den dag i dag. Spå konens navn var Eni Moiro, derav kommer navnet på denne byen. Da hun var kommet til Arvid fikk hun en seanse og gikk inn i en transe som varte i flere minutter, noe som er uvanelig for mennesker. Noe av det hun sa under seansen var en del av en spådom. Arvid tok til å tyde hennes syn og over satte teksten til vårt språk som kalles alvisk. Noe av inne holdet var: Gyllende sol og skygger sloss En frelser skal fødes og gis til oss Hun bærer nag av skyggen Hun bærer solens skinn Månestråler danser på hennes skinn. Det er bare en del jeg har oversatt for at du skal forstå det, for spådommen er på et gammelt, mektig språk. Bare de eldste blant alvene snakker det dog Arvid. Men for å holde oss til saken så tolket Arvid at en fra skyggesiden skulle ekte en av solens side. Og riktig var spådommen et år senere dro Alessa fra skyggesiden av sted med Endoli fra solsiden for å ekte han. Ett år etter kom altså du til verden. men da måtte Alessa og Endoli flykte. De klarte å holde seg unna smådjevlene som Razah hadde sendt etter dem i fem år. Men så var det en som røpte tilfluktsstedet deres, og begge ble drept. Alle verdisaker etter Alessa tok de med tilbake til Razah. Så skrev Razah et brev sendte ut to smådjevler og leverte deg på Solebun barnehjem. Planen var å få deg over på hennes side. Det skulle hun gjøre var å sende deg vennlig brev og gaver. Men dessverre kom bare en gave frem Mêrissa tok en pause og så på Christina som om hun ventet 17
at hun skulle si noe. Hvorfor kom bare en gave frem? spurte Christina og trakk frem smykket fra under, en grønn silkekjole. Hun kunne ikke huske at hun hadde hat noen silkekjole dagen før. Vi prøvde å hindre at du fikk dem, men den siste gaven sendte hun direkte, med smådjevler. Etter det to første årene fant hun ut at du tenkte oppsyn så hun sendte Dorotea for å holde øye med deg svarte Mêrissa. Christina skulle til å åpne munnen for å stille nok et spørsmål. Men da begynte Mêrissa og snakke igjen. Razah sendte de fleste verdisakene etter din mor til deg, men siden vi fikk tak på det har vi det her. Og du skal få det ganske snart. Først skal jeg fortelle resten av historien. Da Razah mente det var tide for deg å komme til ditt opprinnelige hjem sendte hun ekteparet Rich for å hente deg og datteren deres Dorotea. Men ting gikk ikke etter planen. For jeg hadde fått greie på det, så jeg fikk ordnet et besøk og kom til deg. Du syns det var rart at jeg ville ha svar så fort, men du bestemte deg for meg og ikke Rich. Dorotea fikk greie på det og sendte beskjed med telepati til foreldrene sine. Da kom de før meg og kunne hente deg med makt, dessverre for dem kom jeg akkurat idet de skulle til å ta deg. Jeg sendte dem tilbake der de kommer i fra med magi så kunne jeg ta deg trykt med hit. Mêrissa stoppet og smilte varmt. Christina smilte tilbake. Men hvorfor blir jeg behandlet som dronning? Og er jeg også alv? spurte Christina. Fordi du er forhåndsbestemt til å bli vår freser og fri oss fra Razahs kvinnedømme, ja du er en alv svarte Mêrissa og riste seg, neide og skulle til og gå. Mêrissa, hvor går jeg hvis jeg må ha noe å drikke eller må på do? spurte Christina. Rop på Enilorac, hun vil fortelle deg og vise deg svarte Mêrissa og gikk. Christina la seg under den varme silkedynen igjen men så merket hun hvor tørst hun var. Enilorac sa hun og Enilorac kom øyeblikkelig inn i rommet. Ja, my lady sa hun og neide. Hvor må jeg gå for å få tak i noe å drikke spurte hun. Hva ønsker du å drikke, my lady? spurte Enilorac. Hva som helt bare det smaker godt og slukker tørsten min svaret Christina og satte seg opp i sengen. Hva med druesaft, my lady? spurte Enilorac. Høres godt ut, hvor må jeg gå for å få tak i det? svarte Christina og gikk ut av sengen. Bare bli her, my lady. Jeg henter for deg svarte Enilorac så neide hun og gikk ut av rommet før Christina rakk å protestere. Christina så seg rundt i rommet veggene var hvite, gulvet var hvitt, taket var hvitt. I rommet stod det er hvitt bord og fire hvite, myke stoler. På bordet sto det et fruktfat, men masse frukt som så vidunderlig ut. Christina gikk bort og tokk på veggen den var varm men 18
hard som en murvegg. Hun banket på veggen det kom en hullyd som om det var hull i veggen. Hun var så opptatt med å sjekke veggen at hun ikke hørte at Enilorac var tilbake, eller gikk Enilorac så stille? My lady sa Enilorac og Christina skvatt til og spant rundt. Var ikke meningen å skremme deg, my lady sa Enilorac og neide. Det er helt greit sa Christina. Enilorac nikket og rakt et pent krystallglass som lignet et vinglass til Christina. Christina tok det i mot og nippet i innholdet, det smakte drue og var søtt. Saften slukket også tørsten og så ut som gult krystall, og smakte like godt som den så ut. Hun tømte glasset fort og gav glasset tilbake til Enilorac. Arvid vil snakke med deg når du er klar sa Enilorac Ta deg et bad, jeg skal gjøre det klart. Jeg henter deg når vannet er varmt nok la Enilorac til og neide og gikk ut av rommet. Christina satte seg på sengen igjen, var det den Arvid som Mêrissa hadde snakket om som ville snakke med henne? Hun satt og tenkte i en liten evighet for Enilorac kom tilbake. Vannet er klart, my lady. sa Enilorac og neide. Christina reiste seg idet Enilorac begynte å gå ut av rommet og fulgte etter henne. Uten for rommet var det en hvit korridor med mange dører av marmor. Etter en liten stund åpnet Enilorac en dør som førte inn til et badeværelse. Christina ble stående å måpe, det hadde et badekar av marmor og det samme var vasken. Speilet som hang over vasken hadde en ramme med små grønne edelstener. badevannet er varmt nå, my lady sa Enilorac og gikk stille ut av badeværelset. Christina ordnet seg kjapt. Badevannet var varmt og behagelig Etter en lang stund gikk Christina opp av badekaret og tullet seg inn i et mykt hvitt håndkle Enilorac hadde lakt frem. Det var mykt nesten som bomull og luktet svakt av syriner. Hun hørte en svak banking på døren. hvem er det? spurte hun og lurte egentlig på hvem klær hun skulle ta på seg, hun hadde jo ingen her. det er bare meg Enilorac, my lady. Jeg kommer med klær til deg svarte Eniloracs stemme. Bare kom inn sa Christina. Enilorac kom inn og la fra seg noen klær på en stol som sto lent mot veggen så neide hun for Christina og forsvant ut døra igjen. Christina så på klærne alt var i slike veldig fint slike stoff, sikkert dyrt også. Og alle klærne hadde den grønne øyenfargen hennes i seg. Hun tok på seg klærne og gikk ut 19
Enilorac ventet på Christina uten for døren. Følg meg, my lady sa hun og begynte å gå bortover korridoren. Gikk inn en dør til høyre bak den skjulte deg seg nok en lang korridor, men denne med lyse grå vegger. De lysegrå veggene fikk rommet til å virke kaldt og av støtende. Det var ingen dører i sideveggene bare helt nederst i korridoren var det en dør av lys marmor. Enilorac gikk fort så Christina måtte nesten småløpe etter henne og Christina var glad da de gikk ut en dør i slutten av korridoren. Bak denne korridoren skjulte det seg et lite hvitt rom. Rommet var på størrelsen med et lite vindfang. Det var blomster på begge sidene av rommet, hviteroser. I rommet var det kun én dør. Enilorac gikk frem og banket på. Ero haman svarte en dyp mannstemme. Christina skjønte ikke hva det betydde, men Enilorac åpnet døren og nikket til Christina. Christina gikk inn døren og på en hvit stol satt en gammel mann. Han var tynn og kledd i en hvit kjortel og hadde nesten ikke hår på hode. Han nikket til Christina Mora sa han. Enilorac kom inn i rommet og lukket døren etter seg. Arvid, olì merz uno eppòlin sa hun til Arvid og neide. Arvid nikket så pekte han på Christina og sa Metra Kurzûm sa han. Plutselig forsto Christina hva han sa. Vel, velkommen skal du være mitt barn sa Arvid på det gamle språket. Christina nikke og smilte. Du lurer nok på en del ikke sant? spurte Arvid stemmeren var varm og fikk han til å virkehyggelig. Ja, jeg vil gjerne vite hva som mens med spådommen, hva må jeg gjøre, hvorfor ble jeg sendt vek? spørsmålene braste ut av Christina. Arvid nikket og så forståelsesfullt på henne. Vel, du har nok hørt litt av spådommen men ikke nok til å vite hva den betyr. Hvis man tolker den rett sider den at du vil lede den siden du velger inn i seier. Spådommen sier at den siden du velger vinner uten kamp, men det er ikke tilfellet. Siden du velger, det er ditt valg alene, vil måtte kjempe mot den motsatte siden og vinne. Velger du solsiden vil du bli nødt til og sloss mot Razah og hennes armé. Motsatt må du sloss mot oss. Valget trenger du ikke ta enda, ikke før Razah finner ut at du er her. Inntil hun finner det ut vil du få kamptrening både med bue og med sverd. sa Arvid og så på Christina med lyseblå øyne. Hvorfor må jeg ha kamptrening, jeg har aldri holdt et sverd i hele mitt liv. Og hvor lang tid vil det ta før Razah finner ut at jeg er her? Christina hørtes febrilsk ut. Vel, i verste fall vil det ta to uker før hun finner deg, er vi heldige bruker hun mist en måned på å finne deg. Du vil nok se at 20