Utkast til forvaltningsplanen ble sendt på brei høring ved brev av

Forord Arbeidet med forvaltningsplanen for Skoltebyen kulturmiljø igangsatt av Sametinget i juni 2001 og avsluttet samme måned året etter. Prosjektet har omfattet intervju, kartlegging av kulturminnenes tilstand, nye kulturminneregistreringer, botanisk evaluering av tidligere skjøtselsarbeid og registrering av bygninger. Prosjektleder har vært Cathrine Baglo. I forbindelse med intervjuarbeidet deltok Børre Mathisen, mens Bjørnar Olsen deltok på deler av kulturminneregistreringa. Virve Ravolainen har forestått den botaniske evalueringa, mens Arild Sætre ble engasjert har foretatt registrering og tilstandsvurdering av bygninger. Utkast til forvaltningsplanen ble sendt på brei høring ved brev av 29.10.2002. Forvaltningsplanen har veiledende virkning og skal rulleres hvert femte år. 1

Innholdsfortegnelse 1 INNLEDNING 7 1.1 Skoltebyen kulturmiljø 7 1.2 Formålet med fredningen 9 2. SKOLTEBYEN KULTURMILJØ 10 2.1. Skolter og øktsamer i Neiden - historisk bakgrunn 10 2.2 Tidligere bosetning og bruk 11 2.2.1. Neidensiidaens sommerboplass 11 2.2.2. Siidaen deles 12 2.2.3. Innvandring, kolonialisering og tap av rettigheter. Skoltebyen blir permanent boplass 12 2.3 Bosetning og bruk i dag 13 2.3.1. Eiendommer 13 2.3.2. Bygninger og anlegg 14 2.3.3 Næringsliv 15 2.4 Kulturminner i fredningsområdet 16 2.4.1. Bygninger og kulturminner knyttet til bosetning 16 2.4.2. Kulturminner knyttet til religionsutøvelse 19 2.4.3. Andre kulturminner 21 2.4.4. Stedsnavn og muntlig tradisjon 21 3 FORVALTNING, ANSVAR OG RETTIGHETER 23 3.1. Forvaltningsplan 23 3.2. Forvaltningsplanarbeidet 23 3.3. Begrepene skjøtsel og vedlikehold 24 3.4. Ansvarlige parter 24 3.4.1. Grunn- og huseiere 24 3.4.2. De østsamiske organisasjonene i Neiden 25 3.4.3. Sametinget 25 2

3.4.4. Riksantikvaren 25 3.4.5. Sør-Varanger kommune 25 3.4.6. Fylkesmannen i Finnmark 25 3.4.7. Framtidig østsamisk museum 25 4 FORHOLDET TIL ULIKE BRUKERINTERESSER 27 4.1. Grunneiere, hus- og hytteeiere 27 4.1.1 Utfordringer 27 4.2. De østsamiske organisasjonene i Neiden 28 4.2.1 Utfordringer 28 4.3. Religionsutøvelse 28 4.3.1 Utfordringer 29 4.4. Skole og lokalsamfunn 29 4.4.1 Utfordringer 29 4.5. Landbruk 30 4.5.1 Utfordringer 30 4.6. Laksefiske 31 4.6.1 Utfordringer 31 4.7. Reiseliv, overnattingsbedrifter og turisme 32 4.7.1 Utfordringer 32 4.8. Framtidig Østsamisk museum 33 4.8.1 Utfordringer 33 4.9. Forskning 34 4.9.1 Utfordringer 34 5. FORVALTNING OG VEDLIKEHOLD AV BYGNINGER 36 5.1. Formål 36 5.2. Automatisk freda bygninger 36 5.2.1. Nåværende bruk 37 5.2.2. Flom-, råte- og setningsskader 37 5.2.3. Dokumentasjon 38 5.2.4. Fredningsbestemmelser 38 5.2.5. Større vedlikeholdsarbeider og tiltak som krever dispensasjon 39 5.3 Øvrige bygninger som inngår i kulturmiljøfredninga 39 5.3.1. Nåværende bruk 40 5.3.2 Flom-, råte- og setningsskader 41 3

5.3.3. Dokumentasjon 41 5.3.4. Fredningsbestemmelser 42 5.4 Vedlikeholdstiltak bygninger; oppsummering og tidsplan 43 5.5. Økonomi og tilskudd 44 5.5.4 Tilskudd 44 6. SKJØTSEL AV ØVRIGE FASTE KULTURMINNER OG KULTURLANDSKAP 45 6.1. FORMÅL 45 6.2. Øvrige faste kulturminner 45 6.2.1. Gropene på campingplassen 47 6.2.2. Groper og graver bak kirkegårdsgjerdet 49 6.2.4. Gropene SSV for kirkegårdsgjerdet 53 6.2.5 Tufter og bosetningsstrukturer på den sentrale engflata 54 6.2.6. Tufter og bosetningsstrukturer på vestlige del av Skoltejordet 56 6.3.1. Enga 58 6.3.2 Området langs Neidenelva 61 6.3.3. Området ved bekken Galdio 63 6.3.4. Nyttevekster 64 6.4. Skjøtselstiltak øvrige faste kulturminner og kulturlandskap; oppsummering og tidsplan 65 6.4.1 Årlige skjøtselsplaner 2002-2004 65 6.4.2 Rullerende skjøtselplaner (fra og med 2005) 71 6.5 Økonomi og tilskudd 72 Tilskudd 72 7 FORMIDLING OG TILRETTELEGGING 73 7.1 Formål 73 7.2. Skilting og informasjon 73 7.2.1 Ute-informasjon 73 7.2.2. Øvrig informasjon/vandreguide 75 7.2.3. Stedsnavn og muntlig tradisjon 75 7.3. Guiding 76 7.4. Språk og bruk av stedsnavn 76 7.5. Regulering og tilrettelegging av ferdsel 77 7.5.1. Motorferdsel 77 7.5.2. Stier 78 7.5.3. Benker 78 4

7.6. Tilrettelegging av käpälä og laksefisket 79 7.7. Oppsummering av formidlingstiltak kostnader, tidsplan, ansvarsforhold 81 8 ANDRE AKTUELLE TILTAK 82 8.1. Omlegging av høyspentlinje 82 8.2 Fjerning av gjerderester og jernbanesviller 82 8.3 Analyse av dekningsgrad i enga 82 9 PRAKTISK GJENNOMFØRING AV FORVALTNINGSARBEIDET 83 9.1. Varsling 83 9.2 Vedlikehold av bygninger 83 9.3 Skjøtsel av øvrige faste kulturminner og kulturlandskapet 83 9.3.1 Årlig befaring 83 9.3.2. Organisering av arbeidet 84 9.3.3. Kurs for skjøtselsarbeidere 84 9.3.4. Retningslinjer for slått 85 9.3.5. Annonsering, ansettelse og redskapsbruk 85 9.3.6. Rekruttering 85 9.4. Renovasjon, vedlikehold og tilsyn 86 9.5. Nyttige adresser 86 10. OVERSIKT OVER DOKUMENTASJON 87 10.1. Foto, dias og tegninger 87 10.1.1 Bygninger 87 10.1.2 Øvrige faste kulturminner 87 10.1.3 Skjøtsel 87 10.1.4 Antikvariske bilder 87 10.1.5 Nyere bilder 88 10.2. Kart 88 10.3. Tegninger 88 10.4. Rapporter, registreringsskjema, minidisketter, databaser 88 10.4.1 Dokumentasjonsprosjekt i Neiden 88 10.4.2 Kulturminneregistreringer 89 Bygningregistreringer 89 5

10.5. Materiale fra bruuns skjelettgravinger 89 10.6. LITTERATUR 89 FREDNINGSFORSKRIFTER 92 FREDNINGSHISTORIKK 98 TIDLIGERE UTFØRT SKJØTSELTILTAK I SKOLTEBYEN 100 ANDRE TILTAK 101 REGISTRERTE KULTURMINNER I SKOLTEBYEN 102 STEDSNAVN I SKOLTEBYEN 109 Ovenfor Neidenbrua: 109 Fra brua og nedover: 109 På andre sida eller midt i elva (fra over brua og nedover): 111 I Skoltebyen: 111 NYTTEVEKSTER I SKOLTEBYEN 113 6

1 Innledning 1.1 Skoltebyen kulturmiljø Skoltebyen i Neiden, Sør-Varanger kommune, ble fredet som kulturmiljø etter kulturminnelovens 20 den 22. september 2000. Skoltebyen kulturmiljø ligger i Neiden i Sør-Varanger kommune i Finnmark. Kommunen ligger på S- sida av Varangerfjorden og grenser til Unjárgga gielda/nesseby kommune i V, til Finland i SV og til Russland i Ø/SØ. 7

Figur 1. Kart over området Neiden ligger innerst i Neidenfjorden som er en N-S-gående sidefjord til Varangerfjorden. Den ytterste delen av fjorden, som egentlig er et sund mellom Skogerøya og fastlandet, kalles Kjøfjorden. Neidenelva renner ut ca. 20 km inn i fjordløpet. Nedenfor utløpet skifter fjorden navn til Munkefjorden. Elva renner i Ø-V-lig retning, og danner en dal fra den nåværende finskegrensa ned til Neidenfjorden. Dalføret er åpent og bredt og elva gjør mange buktninger på veien nedover. Fosser og stryk avløser mer stilleflytende strekninger. Den største fossen, Skoltefossen (tidligere også kalt Storfossen), ligger ca. 15 km opp fra elvemunningen. Neidenelva er ei av landets rikeste lakseelver. Inntil det ble bygd ei laksetrapp på 1960-tallet fungerte Skoltefossen like over Skoltebyen som ei naturlig sperre for laksen. Under fossen, i den såkalte Käpäläkulpen (på østsamisk Li(e)vjelaksjedde) sto derfor laksen tett. Også etter at laksetrappa ble bygd samler det seg mye laks her. Løsmassedekket langs elveløpet er tykt. Etter siste istid har landhevinga formet en dal med terrasser i ulike høydenivåer som skilles fra hverandre av bratte skråninger. Etter hvert som landhevinga har flyttet elvemunningen nærmere dagens utløp har vannmassene skåret seg ned i løsmassene. I flatere partier gjør elva vide buktninger og forårsaker følgelig erosjon i ytterkanten av terrasseskråningene, mens det langs indre kant avsettes løsmasser. Disse konkave avsetningene danner vide flater langs elva. Skoltebyens grunn er nettopp en slik flate. Skoltebyen (eller Skoltejordet eller Skolteplassen som den også kalles) er ei NV-SØ-gående gressslette ved Neidenelvas SV-bredd. Sletta er ca. 1 km lang (NV-SØ), inntil 300 m bred (NØ-SV) og omkranset av bjørkeskog. De lavereliggende partiene på elvesletta blir gjerne oversvømt under vårflommen. V for midten av sletta, ned mot elva, ligger det en SØ-NV gående terrasse som danner slettas høyeste parti. Her ligger St. Georgs kapell. I SV avgrenses sletta av en bratt elveterrasse (Lillemælen/Saunamælen/Badstumælen). E6 til Kirkenes løper i dag like under terrassekanten. Terrassens flate er avgrenset av den kraftigere terrassen Isomælla eller Stormælen. Mot NV smalner elvesletta til en smal stripe mellom terrassekant og elveløp som stiger gradvis opp mot Skoltefossen. Her er grunnen berglendt og elveløpet trangt inntil det igjen vider seg ut i en kulp, Trifonkulpen, som ligger over Skoltefossen. I motsatt ende, mot SØ, er sletta avgrenset ved at den bakenforliggende terrassekanten går helt fram til elva. Tvers gjennom SØ-del av sletta renner Løvdalsbekken. I bakkant 8

av sletta, mot SV, renner bekken Galdio. Midt på sletta ligger det en rund dam som blir kalt Nikolain järvi. I elva utenfor Skoltebyen ligger det tre holmer. Den ene henger såvidt sammen med fastlandet. Selve fredningsområdet strekker seg fra Trifonkulpen i NV til ca. 100 m nedenfor Løvdalsbekken i SØ. I SV avgrenses området av E6 og Neidenelv Turisthotell. Holmene og elveløpet til motstående bredd utenfor denne strekningen inngår i fredningsområdet. Fredningsområdet dekker et areal på ca. 230 700 m². Av dette området utgjøres ca. 135 200 m² av landjord og ca. 95 500 m² av elveløp. 1.2 Formålet med fredningen Figur 2. Skoltebyen kulturmiljø I fredningsforskriftene framgår det vi at formålet med fredninga av Skoltebyen er å sikre og ta vare på de kulturhistoriske, religiøse og landskapsmessige verdier som Skoltebyen representerer og hindre en bruk av området som forringer disse verdiene (Forskrift om fredning av Skoltebyen kulturmiljø, pkt. III). Videre legges det særlig vekt på Skoltebyens kulturelle og identitetsmessige verdi for dagens skolter/østsamer: Fredningen skal [..] legge til rette for en bruk som kan bidra til formidling, vedlikehold og utvikling av østsamisk kultur. Skoltebyen er både et sentralt referansepunkt for skoltesamenes historiske erfaringer, og en arena for nåtidig og framtidig livsutfoldelse. Som det eneste levende skoltesamiske samfunn i Norge i dag spiller Skoltebyen en særdeles viktig rolle for skoltesamisk identitet og kultur. Fredningsforskriftene er utformet for å sikre at Skoltebyen også i framtida kan danne et viktig ankerfeste for skoltesamisk kultur i Norge. 9

2. Skoltebyen kulturmiljø 2.1. Skolter og øktsamer i Neiden - historisk bakgrunn Den gruppa av samer som vi kjenner under benevnelsen skolter eller skoltesamer er en folkegruppe som har hatt sine tradisjonelle bosetningsområder i grenselandet mellom Finland, Russland og Norge. og da først og fremst langs elvene Lotta, Tuloma, Notta, Petsamo, Pasvik og Neiden. Folkegruppa er urbefolkning i dette området. Deler av området utgjorde fram til 1826 det såkalte fellesdistriktet mellom Norge og Russland. Det norske begrepet skolt dukker først opp hos Keilhau på 1830-tallet. Bakgrunnen for navnet hevdes å være at vernepliktige menn i fellesdistriktet skulle ha forsøkt å unngå krigstjeneste gjennom å vaske håret med saltlake for å bli skallet. Denne forklaringen på opphavet til navnet er imidlertid tvilsom. I tidligere kilder brukes begreper som Rydzefinder (Harøe 1638), Grentze finner (Knag 1694) Østenhafske-Finner (Lillienskiold 1698) og Fællesfinner (Rathke 1802) om denne gruppa. Selv kalte de seg nuortalažžak, folket østfra, eller nuortaladsj samek. I løpet av de siste tiåra har oversettelsen av dette begrepet, østsamer, blitt vanlig (Olsen 1984, Schanche 1988, Niemi 1994, Volkov 1996). Dette er imidlertid et videre begrep som også omfatter samene på Kola-halvøya (Berg 2001). De finske østsamene kaller seg i dag skolter (dvs. koltta eller kolttalaiset). Uttrykket er ikke brukt i Russland (Storå 1971:62). Det samme gjør deler av befolkningen i Neiden. Andre foretrekker å kalle seg østsamer. Et kulturelt særtrekk ved denne gruppa er at de ble kristnet langt tidligere enn andre samiske folkegrupper. Dessuten ble de kristnet til den gresk-ortodokse tro. Kristninga tilskrives den Hellige Trifon, skoltenes apostel. Etter etableringa av et kloster i Petsjenga på 1500-tallet var østsamene lenge underlagt russisk kirkeordning og rettslig styre. Denne tilknytninga til Russland kommer bl.a. ennå til uttrykk i østamenes russiske navnetradisjon. Det østsamiske språket er en av de samiske hoveddialektene og skiller seg klart fra for eksempel nordsamisk. Andre karakteristiske trekk har vært et halvnomadiske bosetningsmønster og den såkalte siida-ordningen. Begrepet siida betegnet både den sosiale og politisk enheten som bodde i- og hadde felles bruksrett til et bestemt avgrenset landområde, så vel som selve landområdet. Siidaens geografiske grenser fulgte i hovedsak vannskillene, og de store vassdragene var som nevnt hovednerven i siida-området. De østsamiske siidaene har hatt en relativ stor grad av bofasthet, men foretok sesongvise flyttinger mellom faste boplasser. Fra historisk tid kjenner vi 7 østsamiske/skoltesamiske siidaer: Pasvik, Petsjenga, Suenjel, Nuettjaur, Muotka, Sarvas og Neiden (Havas 1997). Arkeologiske undersøkelser tyder imidlertid på østsamenes flyttmønster og siidaområder kan ha blitt etablert allerede i siste årtusen f. Kr. (Olsen 1984, 1994). Mye av vår kunnskap om den gamle samiske siida-ordningen er derfor hentet fra østsamiske områder. Østsamiske områder har også stått helt sentralt i forskning på oppkomsten av samisk etnisitet. I tillegg utgjør den gamle østsamiske samfunnsformen en viktig analogi for tolkninger av bosetningsmønster og erverv i Nord-Norges steinalder. Njávdám siida utgjorde den vestligste av de østsamiske siidaene. Første gang Neiden eller Njávdám siida nevnes i skriftlige kilder er i en russisk skatteinstruks fra 1517 hvor den omtales som et russisk skatteland hvor tsar og storfyrst Vasilij II Ivanovitsj garanterer innbyggerne vern mot nabofolkene (Wikan 1995:14). 10

2.2 Tidligere bosetning og bruk 2.2.1. Neidensiidaens sommerboplass Før grenseoppgangen i 1826, mens området ennå var felles skatteland for både Norge og Russland, var elvesletta under Skoltefossen hele neidensiidaens sommerboplass. Det første arkeologiske funn som tyder på Skoltebyens eksistens og betydning er et sølvskattefunn bestående av en hals- og armring (Sjøvold 1952:47). Funnet dateres til 1000-tallet, og er ett av to sølvskattefunn fra Finnmark. Figur 3. Skoltebyen rundt 1905 Foto: E. Wessel (Sør-Varanger Museum) I Skoltebyen oppholdt neidensiidaen seg om sommeren. Vinterboplassen, hvor man oppholdt seg samlet fra oppunder jul til april, lå i innlandet i nåværende Finland. Vårboplassene lå spredt langs Neidenfjorden og Kjøfjorden. Til vårboplassene kom neidensamene etter et kort opphold i Skoltebyen hvor vinterutstyret ble lagret og sommerutstyret tatt fram. På vårboplassene langs fjorden drev kvinner, barn og gamle laks- og ørretfiske, mens mennene dro på sei- og torskefiske ute i fjordmunningen og på Varangerfjorden. I månedskiftet juni/juli flyttet familiene igjen oppover Neidenelva til Skoltebyen hvor de levde samlet fram til slutten av august (Niemi 1994: 324, Wikan 1995:37-44). Det finnes også belegg for at flyttinga tidligere kan ha foregått noe før. Schnitler (1742-1745, III:72) skriver at det pleide det å komme en russisk munk til Skoltebyen rundt St. Hans som underviste i St. Georgs kapell. St. Georgs kapell antas for øvrig å være reist samtidig med Boris og Glebs kapell i Pasvik, dvs. rundt 1565. Dendrokronologiske dateringer har imidlertid vist at selve tømmerstokkene er yngre. Selve institusjonen kan likevel være eldre enn bygningen ettersom slepehullene i stokkene indikerer at bygningen har blitt flyttet (Storå 1977:323, Wikan 1995:34). Første gang kapellet omtales i skriftlige kilder synes å være hos nettopp Schnitler i 1744. 11

Neidensamene oppholdt seg i Skoltebyen gjennom hele laksesesongen. Laksefisket utgjorde den viktigste delen av siidaens ressursgrunnlag. Dels foregikk laksefisket ved at det i felleskap ble kastet med not i fossen, liw jelak (av østsamisk liw jeled=kaste, slenge) (Paulsen 1982:60). Etter kvenenes innvandring til bygda overtok etter hvert den finske betegnelsen käpäla. Betegnelse er fortsatt er i bruk slik også denne formen for fiske er. Dels ble det fisket med drivgarn, golgasted eller goldam, nedenfor fossen, (Niemi 1994:325). I eldre tid skal neidensamene visstnok også ha fisket med stengsel overfor fossen (Leem 1767:350-351). Betydelige mengder laks ble tatt opp fra Neidenelva. Det rike fisket medførte bl.a. at siidaen ble delvis tilknyttet en markedsøkonomi allerede på 1500-tallet. Ved siden av laksefiske og salting/tørking av var båtbygging, tegerfletting, bærplukking, sanking av sennegress og skjeftegress m.m. vanlige aktiviteter under sommeroppholdet. Mindre tømmerbygninger har vært den vanligste boligformen. I tillegg hadde man ulike stabbur for oppbevaring av redskaper og mat. Som andre østsamer holdt også Neidensamene sauer og rein. Langt inn på 1900-tallet var det ennå vanlig blant neidensamene at nyfødte barn fikk en reinkalv i dåpsgave (pers.med.informant). Sauene fulgte med på lasset under de sesongvise flyttingene, og ble gjerne holdt i små gammer bygd for dette formålet. Reinen var på Skogerøya under vår- og sommeroppholdet. Bruken av Skogerøya som neidensamisk sommerbeite fant sted helt opp til 1900-tallet (Niemi 1994:327). Fra og med siste halvdel av 1800-tallet har enkelte av familiene i Skoltebyen også holdt storfe (kyr). Disse ble trolig tatt hånd om av de fastboende om vinteren (Wikan 1995:144). Mot slutten av august, når laksesesongen var over, flyttet familiene hver til sitt på forskjellige fiske- og fangstsplasser ved innsjøer i innlandet og ved Neidenelvas øvre løp (Wikan 1995:38,149). 2.2.2. Siidaen deles Grenseoppgangen mellom Russland og Sverige-Norge i 1826 skulle bety begynnelsen på slutten på neidensamenes eldgamle bosetningsmønsteret. Siidaen ble delt på tvers uten at det ble inngått avtaler om bruksrett til den delen av området som havnet på russisk-finsk side. Riktignok fikk de tillatelse til å jakte og fiske på begge lands områder i 6 år, men samtidig måtte de innen tre år bestemme seg hvorvidt de skulle bli norske eller russiske statsborgere og ta fast tilhold (Andresen 1989:45, Wikan 1995:68). Mye på grunn av tilknytninga til Skoltebyen, St. Georgs kapell og det rike laksefisket i Skoltefossen valgte neidensamene å bli norske. Neidensamene fortsatte imidlertid å utnytte sine gamle bruksområder på russisk-finsk side et stykke ut i dette århundre. 2.2.3. Innvandring, kolonialisering og tap av rettigheter. Skoltebyen blir permanent boplass Etter 1840 ble Neiden bosatt av finske bondefamilier som snart utkonkurrerete østsamene både i antall og med hensyn til kontrollen over ressursene, spesielt laksefisket. Striden endte med en domsfellelse i 1848 hvor østsamenes særrettigheter til laksefisket avvises (Wikan 1995:122). Etter at de i 1929 også mistet rettigheten til reindrifta gikk Skoltebyen over til å bli permanent boplass. Etter 1840 har det bodd mellom tre til seks familier i Skoltebyen fordelt på tre slekter. Til sammenligning skal neidensamene ha bestått av et tyvetalls familier på 1700-tallet (Wessel 1979:85) Fram til 1874 hadde den ortodokse menigheten i Neiden ennå vært organisert som anneks under hovedkirka i Petsjenga. Etter 1874 ble Neiden gjort til kapellani under Boris Gleb, og det ble ansatt en egen prest for området. Fram til 1914 besøkte presten Neiden årlig. Presten utførte både gudstjenester og barnedåp, mens vielser foregikk i Boris Gleb. Begravelser ble forrettet av stammens eldste eller hočien, som etter russisk tradisjon også ble kalt starost, en tittel lederen av St. Georgs kirkeforening bærer 12

den dag i dag. Etter revolusjonen opphørte prestens årlige besøk, og det gikk gradvis tilbake med den ortodokse troen. I 1925 ble det holdt gudstjeneste i St. Georgs kapell for siste gang på lenge. Kapellet ble liggende øde og var ei tid brukt som stabbur og høyløe (Wikan 1995:265-267). 2.3 Bosetning og bruk i dag 2.3.1. Eiendommer Jorda i Skoltebyen hadde tradisjonelt tilhørt de østsamiske familiene i Neiden i felleskap. I 1903-04 ble fellesjorda stykket opp og utskiftet i individuelle eiendommer. Disse ble gitt de norske navnene: Slettvold, Ørland, Vigeland, Stenvik og Tørnes 1. Tørnes ble igjen delt i tre deler; Veibakk, Bekkemo og Tørnes (Wikan 1995:238). Til tross for utskiftinga av sameiet er den privateide grunnen fortsatt eid av etterkommere av de østsamiske slektene i Neiden, og store deler av fellesjorda har fått ligge ubebygd. Unntaket er eiendommen knyttet til Neidenelven Turisthotell. Mange av eiendommene er imidlertid uskiftet. Dette gjelder i særlig grad bnr. 53 og 54 som ble delt mellom Natalie Romanoffs døtre Anna (f. ca. 1873) og Maila (f. 1887). Mens den tredje søsteren Saras eiendom seinere ble skiftet og tinglyst, står samtlige av Annas og Saras arvinger som eiere. Følgende liste over grunneierne i Skoltebyen er derfor ikke å betrakte som fullstendig og feil kan forekomme: Figur. 4. Eiendommer i Skoltebyen, vestlige del Gnr. 8 Bnr. 19 Eier: Otto Andreas Borissen, N-9930 Neiden Gnr. 8 Bnr. 20 Eier: Odd Are Severinsen, N-9517 Alta Gnr. 8 Bnr. 21, 53 og 54 Eier: Ragnhild Sofie Ivanowitz, N-9930 Neiden Gnr. 8 Bnr. 22, 63 Eier: Håkon Asbjørn Enbusk, N-9930 Neiden Gnr. 8 Bnr. 22 og 24 Eier: Frans Mikal Hallonen, Nordre Fasanv. 257 2200 København-N, Danmark Gnr. 8 Bnr. 53 Eier: Nanna J. Hedman, Stull Hansensv. 46, N-9910 Bjørnevatn Gnr. 8 Bnr. 53 Eier: Maila Mathisens (Neiden) arvinger Gnr. 8 Bnr. 53 Eier: Hilma Ingeborg Moe, Nyborgveien 7, N-9800 Vadsø Gnr. 8 Bnr. 53 Eier: Wilhelmine Sørensen, Oscarsgt. 12, N-9800 Vadsø Gnr. 8 Bnr. 53 Eier: Eline Wartiainen, N-9930 Neiden 1 Skjøtene til de ulike eiendommene ble da utstedt til: Boris Ivanovitsj (Stensvik), Mikel Ivanovitsj (Vigeland), Nikolai Ondrevitsj (Ørland), Natalie Romanoff (Tørnæs) og Ondre Jakobovitsj (Sletvold) (Wikan 1995:238). 13

Gnr. 8 Bnr. 53 Eier: Hilda K. Wartiainen, Le Mairesv. 8, 9900 Kirkenes Gnr. 8 Bnr. 53 Eier: Marie Salomonsens (Kiberg) arvinger Gnr. 8 Bnr. 54 og 74 Eier: Leif Andreas Mikkelsen, 9930 Neiden Gnr. 8 Bnr. 53 Eier: Øystein Strimp, Ropelv, N-9900 Kirkenes Gnr. 8. Bnr. 71 Eier: Micit Reidar Ivanowitz, N-9930 Neiden Skulle det være behov for nærmere opplysninger om hvem de øvrige arvingene til bnr. 53 og 54 anbefales det å kontakte folkeregisteret. I tillegg eier staten ved Finnmark Jordsalgskontor (Gnr. 8/1), Sør-Varanger kommune (Gnr. 8/23) og Neidenelven turishotell og kro AS (Gnr. 8/13) grunn i Skoltebyen. Figur 5. Eiendommer i Skoltebyen, østlige del 2.3.2. Bygninger og anlegg Det er idag 38 bygninger i Skoltebyen. De fleste bygningene er reist i gjenreisningsperioden etter siste verdenskrig (se for øvrig del 7 for nærmere beskrivelser), og bare et hus er bebodd på helårs-basis. Det mest markante trekket i bebyggelsen er gårdsanlegget (våningshus, driftsbygning og sjå) med 14 campinghytter og en badstu på gnr. 8 bnr. 22 og 24. Til campingplassen hører også ei hytte oppe ved E6. Driftsbygningen står i dag tom, og det drives ikke lenger jordbruk/husdyrhold på stedet. Våningshuset er i bruk om sommeren. En av hyttene er Onteri-huset (R6) som er automatisk fredet etter kulturminneloven. I tillegg ligger også et av de automatisk fredede stabburene (R8) på denne eiendommen. En grusveg leder inn til gårdsplassen/campingplassen. Campinghyttene står på en eldre del av kirkegården hvor Johan Bruun ved Anatomisk Institutt i 1915 gravde ut en rekke graver. Ca. 100 skjeletter ble fjernet (Schreiner 1935:4). 14

På gnr. 8 bnr. 21 står det et gjenreisningshus samt en hytte, to utedo og et automatisk fredet, laftet stabbur (R53). Ett av utedoene er fra gjenreisningstiden. På gnr.8 bnr. 20 står det to bygninger fra gjenreisningstiden; et våningshus med utedo og en hytte som ligger nede ved Kvitberget. Ved Skoltefossen ligger hytta til Neidenelvens Fiskefelleskap. Denne brukes bl.a. i forbindelse med kastenotfisket under fossen. Overfor hytta er det et utedo. Mellom brukaret og Kvitberget har Fiskefelleskapet satt opp et nyere utedo. Nedenfor brua, like ved brukaret på gnr. 8 bnr. 1 står det en gapahuk med ildsted for fiskerne. Gapahuken ble satt opp sommeren 1997 etter dispensasjon fra Riksantikvaren. Utenfor fredningsområdet på gnr. 8 bnr. 13, men på samme side av E6 og helt inn til fredningsgrensa, ligger Neidenelven Turisthotell og et tidligere gjestgiveri. Nedenfor hotellet er det anlagt en oppstillingsplass for campingvogner. Denne går inn på fredningsområdet. Oppstillingsplassen er ikke i bruk. Det mest dominerende landskapsinngrepet i tilknytning til Skoltebyen er E6. Vegen ligger dels i skrånende terreng, slik at fyllingene ned mot vestre del av Skoltebyen er bratte og høye. Foran bruhodet tar Finlandsvegen (RV 893) av mot øvre deler av Neidendalføret, mens E6 fortsetter over brua til andre siden av Neidenelva. Andre veier i området er gårdsveiene ned til gnr. 8 bnr. 21, 22 og 24. Den siste er i de seinere årene blitt utfylt med en parkeringsplass for de besøkende til St. Georgs kapell. I tillegg går det bilveg fra RV 893 ned til Fiskefelleskapets hytte. Denne er stengt for publikum med en bom. På parkeringsplassen står en nyere tømret kiosk/hytte. Fra parkeringsplassen leder en grusvei ned til gjenreisningshuset på gnr. 8 bnr. 21. En sti som tar av fra veien leder fram til St. Georgs kapell (R11) på gnr. 8 bnr. 23. Denne stien krysser en sti som går langsmed elva fra campingplassen på gnr.8 bnr. 22 til Skoltefossen. Stien deler seg ved kapellet slik at den nordlige traseen går langs elva mens den sørlige følger kirkegårdsgjerdet. 2.3.3 Næringsliv Neidenelva er en av landets rikeste lakseelver. Laksefisket er en ressurs for Neidensamfunnet og en viktig del av den lokale kulturen. Laksefisket drives både som fellesfiske med kastenot i Käpälä-kulpen under Skoltefossen, og som stangfiske langs og på elva. Fisket forvaltes av Neidenelvens Fiskefelleskap som har en egen hytte ved Skoltefossen. Alle eiere, eller brukere av matrikulerte eiendommer som også er fast bosatt i Neiden, har rett til medlemskap. Käpäläfisket drives av medlemmene etter bestemte regler. I tillegg til käpäläfisket står foreningen for salg av fiskekort samt oppsyn og skjøtsel av elva. Laksefisket i Neidenelva skaper stor etterspørsel etter overnattingsteder. Pr. i dag finnes det ett hotell og tre campingplasser i Neiden. Av disse ligger én campingplass inne på fredningsområdet like SØ for dagens kirkegård. I tillegg ligger Neidenelv Turisthotell og Kro like inntil fredningsområdet. Campingplassen ble anlagt på midten av 1960-tallet og har seinere blitt utvidet. Hyttene er enkle, men beliggenheten like ved elva er attraktiv i fiskesammenheng. Gjennom laksesesongen bor det alltid mye folk her, hovedsakelig fritidsfiskere fra Finland. Anlegget leies ut for drift om sommeren ettersom eieren, som selv er østsame, bor i København. Hotellet eies av Neidenelven turisthotell og kro AS og 15

er en moderne helårsbedrift. Det tidligere gjestgiveriet V for hotellbygningen brukes som konferansesenter, kontorer, personalbolig og gjesterom for hotellet. I tillegg til laksefiske og reiseliv foregår det også et begrenset jordbruk i Skoltebyen. Gårdsbruket på gnr. 8 bnr. 22 og 24 er ikke lenger i bruk i jordbruksøyemed, verken i forbindelse med slått eller beite, og ligger følgelig brakk. En del av den gamle innmarka under et annet bruk (gnr. 8 bnr. 54) er imidlertid blitt slått kontinuerlig fram til i dag. Siden 1996 har denne slåtten blitt knyttet opp mot skjøtselsarbeidet. 2.4 Kulturminner i fredningsområdet 2.4.1. Bygninger og kulturminner knyttet til bosetning Innafor fredningsområdet er det registrert 44 automatisk freda kulturminner som dokumenterer bosetningen i Skoltebyen. 5 av disse er stående bygninger, 28 er tufter og groper (tolket som rester etter saue-, fór- eller lagringsgammer). Disse er: REG. NR. R6 * R7 * R12 R13 R14 R25 R30 R39 R40 R41 R42 R43 R44 R45 R46 R47 R48 R49 R50 R51 R52 * R53 * R54 R55 R56 R57 R59 Kulturminnetype Laftet bygning (Onteri-huset) Stabbur Tuft Tuft Tuft Bakerovn (frittstående) Tuft Grop (trolig lagringsgrop el. sauegamme) Grop (trolig lagringsgrop el. sauegamme) Grop (trolig lagringsgrop el. sauegamme) Tuft (røykbadstu) Innhegning Tuft Tuft Grop Tuft Bakerovn (frittstående) Tuft Tuft Tuft Stabbur Stabbur Jordkjeller Tuft Tuft Tuft (trolig to sauegammer) Potetåker 16

R66 Vaskeplass/lekeplass/plass for skjæring av sennegress R72 Røys (trolig grav el. ovn) R77 Tuft (mulig) R80 Røys (trolig grav el. ovn) R82 Tuft R83 Tuft R84 Tuft (trolig sauegamme) R85 Grop (trolig lagringsgrop el. sauegamme) R86 Grop (trolig lagringsgrop el. sauegamme) R87 Tuft R88 Tuft R89 Røys (trolig frittstående bakerovn) R90 Voll R91 Tuft R92 Tuft R93 Vaskeplass R94 Tuft * Automatisk freda bygninger (se pkt. 5.2) For nærmere beskrivelse av hvert enkelt kulturminne se vedlegg 4. I tillegg kommer de øvrige, stående bygningene i Skoltebyen som også inngår i områdefredningen, men som ikke er automatisk fredete (se pkt. 2.3.2 og 5.3) Fire, kanskje fem av tuftene, ligger innafor det som i dag er det inngjerdete kirkegårdsområdet. Trolig finnes det flere, spesielt på gnr. 8 bnr. 63 og 71 hvor grasarten sølvbunke gjør det vanskelig å se. Deler av området utenfor kirkegården har dessuten vært pløyd slik at noen av tuftene er svært vage. Andre må antas ikke lenger å være påviselig på overflata. Kulturlag etter tuftene kan likevel være intakte. Eldre foto viser flere større og mindre tømmerhus og gammer på stedet. Den opprinnelige bolighustypen var en ettroms tømmerstue på ca. 4 x 3 m. Disse ble gjerne seinere brukt som stabbur, áiti. De større husene, ofte omtalt som pörtt 2 eller põõrtaz, var på ca. 7 x 5 m. Sauegammene, pu vrr, var gjerne runde gammer, ca. 2 m i diameter innvendig og lå ofte i umiddelbar tilknytning til bolighuset. Mellom bolighuset og sauegamma lå gjerne en litt større fórgamme. Kve og innhegning til dyr som ikke gikk løse ble laget av bjørke- og ospestrenger. Til det tradisjonelle tunet hørte også store, utendørs bakerovner, såkalte kiugan. 2 Terminologien som er brukt her er hentet fra Nickul (1948) og Sammalahti & Moshnikoff (1991) som igjen har hentet dem fra østsamiske områder på finsk og russisk side. Betegnelsene trenger derfor ikke å være sammenfallende med betegnelsene som har blitt brukt i Skoltebyen. Når vi allikevel har valgt å bruke dem, skyldes det at bygningene og kulturminnene i Skoltebyen ellers ofte er blitt satt inn i en nordsamisk terminologi noe som medfører enda mindre riktighet. 17

Figur 6. Boris Ivanovitsj's hus (nå gnr. 8 bnr. 63). Sauegamme og fórgamme i forgrunnen. Foto: E. Wessel, ca. 1905 (Sør-Varanger Museum) Figur 7. Mann foran utendørs bakerovn i Skoltebyen. Foto: E. Lagercrantz, 1920 (Museiverket, Helsinki) 18

Bakerovnene har vært vanlige både på østsamenes sommer- så vel som vinterboplasser, og har trolig vært brukt tilbake til 15-1600-tallet. Andre viktige bygningskonstruksjoner har vært tørkehjell og forrådstativer, louvve. I tillegg var det vanlig å ha reisverk hvor man kunne legge opp mose og skjeftegress til reinsdyra, samt oppbevare seletøy, pulker, reimer og annet utstyr som hørte reindrifta til. 2.4.2. Kulturminner knyttet til religionsutøvelse 44 av de registrerte kulturminnene kan knyttes til den ortodokse religionsutøvelsen som har foregått, og foregår, i Skoltebyen. Det dreier seg her i om graver og dåpskulper. I tillegg kommer St. Georgs kapell og selve elva med det hellige vannet: REG. NR. R1 R2 R3 R4 R5 R8 R9 R10 R11 * R15 R16 R17 R18 R19 R20 R21 R22 R23 R26 R27 R28 R29 R31 R32 R33 R34 R35 R36 R37 R38 R64 ** R65 ** R67 R68 Kulturminnetype Grop (trolig åpnet grav) Grop (trolig åpnet grav) Grop (trolig åpnet grav) Grop (trolig åpnet grav) Grop (trolig åpnet grav) To groper (trolig åpnet grav) 3 graver (trolig barnegraver) 2 graver St. Georgs kapell Grav Grav Grav Grav Grav Grav Grav Grop/grav Grav Grav Grav Grav Grav Grav Grop/grav Grav Grav Grav Grav Grav Grav Trifonkulpen/Døperkulpen/Trifonsteinene Dåpskulp Grav Grav 19

R69 R70 R71 R73 R74 R75 R76 R78 R79 R81 Grav Grav Grav Grav Grav Grav Grav Grav Grav (mulig) To graver * Automatisk freda bygninger (se del 5) ** Også registrert som stedsnavn (se vedlegg 5) For nærmere beskrivelse av hvert enkelt kulturminne se vedlegg 4. Det er i hovedsak gravene innafor det sentrale kirkegårdsområdet som er bevart. Dette er i dag inngjerdet. En del av gravene som ble plyndret av J. Brun og hans medhjelpere, i alt ca. 100, framstår som groper i terrenget. Disse ligger hovedsakelig SØ for det sentrale kirkegårdsområdet. Her er det også funnet beinrester i seinere tid i forbindelse med kjellergraving og hyttebygging. I den russisk-ortodokse kirka var det ikke nødvendig at de døde ble begravd på selve kirkegården. I stedet kunne man frakte litt jord fra graven, få jorden velsignet av presten og frakte den tilbake. Den døde kunne dermed begraves der døden inntrådte, noe som nok var en fordel for et folk med sesongboplasser langt fra hverandre. De østsamiske gravene og andre tidlig-kristne samiske graver er ellers gjerne grunne, sjelden mer enn 0,5 m dype. En engelsk kilde fra slutten av 1800-tallet forteller at gravene ved St. Georgs kapell kunne sees som små hauger av jord. På gravene var det lagt en øks eller en spade som den døde hadde eid. Skikken med å legge enkelte av den avdødes eiendeler på toppen av graven har vært vanlig hos østsamene. I blant var det spaden som var brukt til å grave graven med som ble nedlagt. Noen ganger ble bladet gjort sløvt eller skaftet brukket før redskapen ble lagt på grava. Andre ganger ble sleden som var brukt til å trekke den døde i, lagt igjen. Den ble da snudd med meiene opp. 20

Figur 8. St. Georgs kapell. Grav med pålagt spade i forgrunnen. Fotograf og tidspunkt ukjent (Sør-Varanger Museum) 2.4.3. Andre kulturminner Andre kulturminner som regnes som en viktig del av Skoltebyen kulturmiljø er selve Skoltefossen (R 62) utenfor gnr. 8 bnr. 1. Det spesielle laksefisket som foregikk under fossen, var selve levebrødet på neidensamenes sommerboplass og en ressurs de lenge hadde eksklusiv rett til. I tillegg kommer de sprengte restene av en offerstein (R 61), en stor flyttblokk som tidligere lå på Skoltemælen overfor Skoltebyen. I følge tradisjonen har dette vært en offerstein som ble besøkt av jegere før de dro ut på jakt. Seinere ble den også brukt som samlingsplass og lekeplass. Steinen ble sprengt i stykker av Vegvesenet i 1938 og blokkene ble brukt som fundament for brukarene på sørsida av elva. Det foreligger også to løsfunn fra Skoltebyen, hvorav det ene som nevnt er et såkalt skattefunn. Funnet består av en hals- og armring i sølv fra yngre jernalder, trolig 1000-tallet. Funnet skal ha blitt gjort i nærheten av Skoltefossen og Skoltebyen, men selve funnstedet og funn-omstendigehetene, for eksempel om ringene ble funnet sammen, er ukjent (T. Sjøvold 1952:47, 1974:180-181, P.K. Reymert 1980:99, B. Olsen 1984:58). Det andre løsfunnet skal ha vært ei steinøks som ble funnet på gnr. 8/20 under pløying i 1946. Øksa er nå tapt, men funnstedet er dokumentert i Fornminneregistret (ID: 033338). 2.4.4. Stedsnavn og muntlig tradisjon Til sammen er det registrert 83 stedsnavn i Skoltebyen fordelt på 43 steder. De fleste av disse er navn på steiner, berg, kulper, strandstykker og stryk tilknyttet laksefisket. Størsteparten av navnene har i dag finsk språkdrakt (selv om den norske versjonen også brukes), men flere kan gå tilbake til tiden før den finske innvandringa og kan ha skiftet språkdrakt underveis. Det østsamiske navnet er i noen få tilfeller bevart, men er ikke lenger i bruk. Noen navn er av nyere dato, mens andre strekker seg minst 100-130 21

år tilbake i tid. Noen navn kan klart knyttes til de østsamiske familiene som det er kjent bodde i Skoltebyen, mens opprinnelsen til andre navn er uklar. Noen av navnene som er registrert er: Àhkunkoste (Kjerringsteinen, egentlig en kulp hvor Skoltebyens kvinner skal ha fisket med garn. Også registrert som R60), Tumppukivi (Stompsteinen eller Brødsteinen), Hauvankoste (Gravkulpen), Onterinkoste (Onteri sin stein, han brukte den mye ved fiske), Jogar-kulpen (etter Jogar Ivanowitz f. 1897 d. 1981), Nikolain ranta (Nikolai sin strand, etter Nikolai Ondrevitsj f. Ca 1847 d. 1910-20). For en fullstendig liste se vedlegg 5. 22

3 Forvaltning, ansvar og rettigheter 3.1. Forvaltningsplan I fredningsforskriftene framgår det at Sametinget som forvaltningsmyndighet er pålagt å utarbeide en forvaltningsplan for området. Planen skal inneholde retningslinjer for bl.a. gjennomføring av skjøtsels og formidlingstiltak (Forskrift om fredning av Skoltebyen kulturmiljø, pkt. VIII). Denne forvaltnings- og skjøtselsplanen er ment å være et praktisk redskap for å oppnå fredningsforskriftens målsetninger. Formålet med planen er å: legge til rette for en dialog mellom eierne/brukerne og forvaltningsmyndigheten for å skape best mulige forutsetninger for den praktiske gjennomføringen av tiltakene avklare ansvarsforhold for forvaltningen av kulturmiljøet angi konkrete tiltak for å opprettholde, styrke og formidle Skoltebyens kulturelle, kulturhistoriske, religiøse og landskapsmessige verdi. gjennomføre skjøtsel og vedlikehold og bruk av arealer og kulturminner i samsvar med kulturmiljøets tradisjon og legge til rett for former for formidling som er forsvarlige i så henseende skissere hvordan den praktiske organiseringa og oppfølginga av dette arbeidet kan legges opp gjennom planer for tidsbruk, ansvarsfordeling, prioritering og bruk av virkemidler. Planen skal ikke virke skjerpende i forhold til fredningsforskriften, som er det juridiske rammeverket for fredningen. Den skal heller ikke omfatte aspekter som ikke omfattes av kulturminneloven. 3.2. Forvaltningsplanarbeidet Arbeidet med forvaltningsplanen ble igangsatt av Sametinget i juni 2001 og avsluttet samme måned året etter. Prosjektet har omfattet intervju, kartlegging av kulturminnenes tilstand, nye kulturminneregistreringer, botanisk evaluering av tidligere skjøtselsarbeid og registrering av bygninger. I forbindelse med arbeidet ble det også opprettet ei referansegruppe hvor representanter fra Fylkesmannens landbruksavdeling, Fylkesmannens miljøvernavdeling, Sør-Varanger kommune, Neidenelvens Fiskefelleskap, St. Georgs kirkeforening, Skoltene i Norge, Østsamene i Neiden, grunneierne, samt en av etterkommerne til neidensamene hvis familie også eier grunn i Skoltebyen, ble invitert til å delta. Skoltene i Norge, St. Georgs kirkeforening og Østsamene i Neiden trakk seg etter hvert fra samarbeidet. I løpet av perioden arbeidet med forvaltningsplanen har pågått har det vært holdt tre møter. På møtet den 17.12.2001 ble resultatene fra sommerens undersøkelser samt en disposisjon for arbeidet forelagt referansegruppa. På møtet den 02.05.2002 ble rapporten fra bygningsregistreringene presentert i tillegg til et grovt utkast av forvaltningsplanen som var blitt sendt ut til alle deltakerne i forkant av møtet. Til dette utkastet ble det gitt muntlige innspill. Et nytt og fullstendig utkast ble sendt ut for innspill og deretter diskutert på det siste møtet 21.06.2002. Versjonen som foreligger her har søkt å ta med de innspillene som har kommet underveis i arbeidet. Arbeidet er også blitt drøftet med Riksantikvaren. 23

Iverksettelsen av forvaltningsplanen skal i den utstrekning det er mulig skje i samarbeid med eiere og ulike brukerinteresser slik at interessekonflikter i størst mulig grad kan unngås. I den sammenheng er det vesentlig at eieren får en forståelse av hva fredningen innebærer både med hensyn til rettigheter og forpliktelser. Ved å sikre eierens velvilje og forhåpentligvis også interesse for et antikvarisk forsvarlig vedlikehold av hus og kulturlandskap, kan vi legge til rette for et godt vern. Ingen plan kan betraktes som endelig. Selv om forvaltningsplanen tar sikte på å beskrive hvilke skjøtselstiltak som bør gjennomføres fram til 2005, og skjøtselsplanen for øvrige faste kulturminner og kulturlandskap er utarbeidet slik at den kan rulleres etter denne tid, vil det alltid være behov for supplering og evaluering. Det anbefales derfor at planen evalueres hvert femte år, og sendes ut på høring til de aktuelle interessene. Evalueringa bør foregå i samarbeid med Østsamisk museum i Neiden. År Anbefalt tiltak Ansvarlig 2008 Forvaltningsplan evalueres Sametinget i samarbeid med Østsamisk museum 2013 - - 2018 - - 2023 - - 3.3. Begrepene skjøtsel og vedlikehold Begrepet skjøtsel innebærer først og fremst alle tiltak som retter seg mot det grønne miljøet, herunder rydding og pleie av vegetasjonen og andre tiltak for å verne det helhetlige kulturmiljøet. Begrepet vedlikehold omfatter i første rekke tiltak som retter seg mot bygningene. Det grunnleggende prinsippet for skjøtsel og vedlikehold av freda kulturmiljøer er å bevare mest mulig av opprinnelig eller eldre struktur i kulturlandskapet, med detaljer som kulturmark, terrengformasjoner, veier, eiendomsgrenser (for eksempel gjerder), kulturminner, bygninger og andre faste installasjoner. Skjøtselen skal utføres med opprinnelige eller tradisjonelle metoder og materialer og tilpasses miljøet, de enkelte kulturminnene og periodens tekniske forutsetninger og egenart. Andre skjøtselstiltak kan være tilrettelegging, formidling, skilting, bevaring, sikring, restaurering (istandsetting eller tilbakeføring), rekonstruksjon og konservering (Se Riksantikvarens informasjon om kulturminner løsblad nr. 7.3.1 samt 7.3.3, 7.3.4, 7.3.5 og 7.3.6). 3.4. Ansvarlige parter 3.4.1. Grunn- og huseiere Alle grunneiere i Skoltebyen plikter å forvalte sin eiendom som en del av en nasjonal kulturarv og i tråd med fredningsforskriftene. Alle huseiere har i tillegg vedlikeholdsplikt etter plan- og bygningsloven. Kulturminneloven innskjerper vedlikeholdsansvaret til eiere av et fredet hus. Dersom en fredet bygning forfaller kan eieren pålegges å sette den i stand for egen regning (jfr. kulturminneloven 16 og 17). 24

3.4.2. De østsamiske organisasjonene i Neiden De østsamiske foreningene i Neiden omfatter Skoltene i Norge, Østsamene i Neiden og St. Georgs kirkeforeningen. Foreningene har ikke noe formelt ansvar i forhold til fredningen, men vil være sentrale samarbeidspartnere i forvaltningen av Skoltebyen. I tillegg til å informeres om alt som angår forvaltningen av Skoltebyen bør alle dispensasjonssøknader sendes ut på høring til de østsamiske organisasjonene. 3.4.3. Sametinget Sametinget er delegert myndighet etter kulturminneloven som forvaltningsorgan for samiske kulturminner. Sametinget er også ved brev av 20.12.2000 fra Riksantikvaren gitt fullmakt som forvaltningsmyndighet for Skoltebyen kulturmiljø. Sametinget er slik ansvarlig myndighet for forvaltningen i henhold til fredningsforskriftene. 3.4.4. Riksantikvaren Riksantikvaren har som direktorat for den totale kulturminneforvaltningen i Norge et overordnet faglig ansvar for den øvrige forvaltningen. Dette innebærer at Riksantikvaren er klageorgan for vedtak truffet av Sametinget vedrørende Skoltebyen kulturmiljø. 3.4.5. Sør-Varanger kommune Sør-Varanger kommune har formelt sett ingen myndighet eller direkte ansvar for fredningen etter kulturminneloven. Sør-Varanger kommune vil imidlertid være en sentral samarbeidspartner i forvaltningen av Skoltebyen kulturmiljø i forbindelse med formidlings- og skjøtselsarbeid. I tillegg spiller kommunen en viktig indirekte rolle i forvaltningen ved å være planmyndighet etter plan- og bygningsloven. Som planmyndighet har kommunen ansvar for å ivareta kulturminnehensyn i forbindelse med sin planlegging og byggesaksbehandling. Dette innebærer at eventuelle nybygginger i fredningsområdet må skje på grunnlag av vedtak både etter plan- og bygningsloven med kommunen som myndighet og ved tillatelse etter fredningsforskriften der Sametinget som myndighet. Arealplaner og eventuelle byggesaker i fredningsområdets omgivelser skal kommunen forelegge Sametinget som høringsinstans. En slik saksgang sikrer at også de fysiske omgivelsene inntil det fredete området blir utformet og brukt på en måte som er forenelig med områdets kulturelle verdier. 3.4.6. Fylkesmannen i Finnmark Fylkesmannen i Finnmark har, i likhet med Sør-Varanger kommune, ingen formell forvaltningsrolle i forhold til Skoltebyen kulturmiljø. Fylkesmannen er imidlertid sektormyndighet på naturvern, innlandsfiske (laks), landbruk og friluftsliv, og forvalter offentlige tilskudd til disse formålene. I tillegg besitter etaten viktig kompetanse vedrørende skjøtsel av kulturlandskap og gamle kulturmarker. Av disse grunner vil fylkesmannen ofte være en sentral samarbeidspartner i forbindelse med forvaltning og skjøtsel av Skoltebyen kulturmiljø. Skjøtselen må imidlertid være hjemlet i kulturminneloven. 3.4.7. Østsamisk museum Østsamiske museet i Neiden vil i første omgang bli organisert som et samarbeidsprosjekt mellom Sør- Varanger kommune og Sametinget. I tillegg til å være en sentral samarbeidspartner i forbindelse med 25

forvaltningen av Skoltebyen, vil det imidlertid være naturlig at ansvaret for den daglige oppfølginga av fredningsområdet i form av tilsyn, formidling og forefallende vedlikehold m.m. legges til museet etter nærmere avtale med Sametinget som forvaltningsmyndighet. 26

4 Forholdet til ulike brukerinteresser 4.1. Grunneiere, hus- og hytteeiere Skoltebyen og elva utenfor har utgjort en livsnerve i østsamisk kulturutøvelse og livsutfoldelse i en ubrutt linje fra svært lang tid tilbake. En av hjørnesteinene i neidensamenes identitet er båndet til den gamle fellesjorda. Uten dette klare og sterke bindeleddet til tidligere generasjoner hadde østsamisk identitet i Norge neppe vært vedlikeholdt. 4.1.1 Utfordringer Det er viktig at Skoltebyen også i framtida skal være en arena for skoltesamenes livsutfoldelse. En viktig del at dette er å opprettholde kontinuiteten i bosetninga; at bygningene forblir i østsamisk eie, at det bor folk på området slik at bygningene blir brukt og dermed også vedlikeholdt. Forholdene må derfor legges til rette for at bygningene og eiendommene kan brukes aktivt. Når det gjelder gårdsanlegget på gnr. 8 bnr. 22 og 24 kunne det for eksempel være ønskelig med helårsbosetning, og om mulig, også med gårdsdrift. Dette er det imidlertid bare familien selv som kan rå med. Fredningsforskriften er imidlertid ikke til hinder for en slik utvikling. Fredningsforskriftene er heller ikke til hinder for nybygging på nærmere anvist tomter som har vært bebygd tidligere dersom det ikke endrer kulturmiljøet i vesentlig grad eller skader de verdier fredningen skal sikre. Dersom eier/bruker likevel finner dette ønskelig, må det søkes om dispensasjon. En eventuell anvisning må skje av forvaltningsmyndigheten og vurderes i hvert tilfelle. Kommunikasjonen mellom Sametinget og grunn-, hus- og hytteeierne bør styrkes slik at en unngår at det iverksettes tiltak mot forvaltningsmyndighetens vitende. En vellykket forvaltning er avhengig av dialog og samarbeid med grunn-, hus- og hytteeierne i Skoltebyen. Som forvaltningsmyndighet for kulturmiljøet er det en utfordring for Sametinget å involvere grunn-, hus-, og hytteeierne i forvaltningen av Skoltebyen gjennom å gjøre dem kjent med forvaltningsplanen og hvilke muligheter og rettigheter de har. Sametinget plikter for øvrig å gi eierne av freda bygninger råd og veiledning i alt som vedkommer bygningen, fra veiledning om vedlikehold til utforming av søknader og informasjon om saksbehandlingsrutiner. Grunn-, hus- og hytteeierne på sin side plikter å forvalte sin eiendom som en del av en nasjonal kulturarv og i tråd med fredningsforskriftene. Anbefalte tiltak Legge til rette for at folk kan bo og oppholde seg i Skoltebyen som før. Det bør arrangeres et møte med alle grunn-, hus-, og hytteeiere hvor forvaltningsplanen (og bygningsrapporten fra 2002) presenteres. Møtet kan også danne utgangspunktet for å inngå nærmere avtaler på grunnlag av handlingsprogrammer for skjøtsel og vedlikehold for de ulike arealene og bygningene (se pkt. 9.2.1). Ansvarlig Sametinget Sametinget I tillegg kunne man benytte anledningen til å informere om alle de nye 27

kulturminnene som framkom under registreringa i 2001 og levere ut annen relevant informasjon, som Riksantikvarens informasjon om kulturminner, hefte 11.1.1 Å eie et fredet hus, hefte 7.2. Automatisk fredete arkeologiske kulturminner, Informasjon til grunneierne, samt mer spesifikke veiledningshefter som Vedlikehold av tømmervegger (hefte 3.6.1). Disse kan også eventuelt sendes i posten til aktuelle personer. Gi råd og veiledning om alt som vedkommer bygningene og mulighetene for bygningsendringer og/eller oppføring av nye bygg; fra veiledning om vedlikehold til utforming av søknader og informasjon om saksbehandlingsrutiner Legge til rette for ei best mulig forvaltning av eiendommer og bygninger i tråd med fredningsformålet Sametinget Sametinget i samrbeid med grunn-, hus- og hytteeiere 4.2. De østsamiske organisasjonene i Neiden I tillegg til St. Georgs kirkeforening er det to østsamiske foreninger i Neiden. Disse er henholdvis Skoltene i Norge som ledes av Micit Ivanowitz og Østsamene i Neiden som ledes av Otto Borissen. Ivan Ivanowitz er leder, eller starost, i kirkeforeningen. 4.2.1 Utfordringer For noen av østsamene oppleves fredningen og Sametingets forvaltning av området som ytterligere et overgrep som har fratatt dem mulighetene til selv å utvikle bruken av Skoltebyen. Denne situasjonen gjør at betydningen av meningsutveksling og kommunikasjon blir enda viktigere enn ellers. I tillegg til å informeres om alt som angår forvaltningen av Skoltebyen bør alle dispensasjonssøknader sendes ut for innspill de østsamiske organisasjonene. Anbefalte tiltak De østsamiske foreningene bør informeres om alt som angår forvaltningen av Skoltebyen Alle dispensasjonssøknader bør sendes ut på for innspill fra de østsamiske organisasjonene Ansvarlig Østsamisk museum og Sametinget Sametinget 4.3. Religionsutøvelse Ved 400-års jubileet for St. Georgs kapell i 1965 ble det etter lokalt initiativ holdt en gudstjeneste i kapellet. Hendelsen medførte en synliggjøring og vekkelse av den religiøse tilknytninga østsamene i Neiden tidligere hadde hatt til den ortodokse kirka. Det ble opprettet kontakt mellom Neiden og ledelsen av den ortodokse kirka i Konstantinopel. Fra 1966 har det blitt holdt gudstjeneste ved kapellet den siste søndagen i august hvert år. St. Georgs kapell er ifølge tradisjonen den eneste gjenstående bygningen som den Hellige Trifon, østsamenes apostel, skal ha bygd. Kapellet har derfor stor religiøs betydning for den ortodokse kirka, og tilreisende fra fjern og nær kommer for å delta i den årlige gudstjenesten. Gudstjenesten blir holdt utenfor det knapt 13 m² store kapellet slik praksis også var før. Aktiviteten rundt den årlige gudstjenesten har resultert i en oppblomstring av den ortodokse menigheten i Neiden. I 1991 ble St. Georg s kirkeforening dannet. I dag teller den ca. 15 medlemmer. 28