MAT OG MAKT en artikkelsamling ut gitt i anledning verdens matvaredag 2010
forord Innhold 16. oktober er den årlige markeringen av Verdens matvaredag. Vi har valgt å gi dette heftet tittelen Mat og makt. For Norges Vel som jobber med næringsutvikling og styrking av produsentorganisasjoners markedsmakt er dette et naturlig tema å fokusere på. Markeringen av Verdens matvaredag er viktigere enn noen gang. Effektene av de samlede globale krisene er enorme for verdens fattige men de påvirker også oss. FNs landbruksorganisasjon har beregnet at verdens matvareproduksjon må økes dramatisk hvis vi skal kunne fø jordens stadig voksende befolkning. Krisene rammer målgruppen for Norges Vels internasjonale virksomhet hardt. Vi mener at utvikling av et mer produktivt, markedsrettet og bærekraftig jordbruk som løfter de mange små og mellomstore produsentene vil være et svært viktig bidrag. Ikke bare for å fø befolkningen og gi småprodusentene økte inntekter, men også for å ta vare på verdens land- og skogressurser på en bærekraftig og klimavennlig måte. Mat fra overskudd til knapphet? 4 Jordran eller utviklingsmulighet? 6 Land grabbing i Etiopia 8 Retten til fullgod mat 10 Samarbeid gir bedre klima 14 Mat og makt i Tanzania 17 Kvinner og likestilling i sør 20 Hvem har framtida i sine hender? 22 Vi har forsøkt å belyse ulike relevante problemstillinger knyttet til temaet mat og makt ved hjelp av bidrag fra Norges Vels medlemsorganisasjoner, internasjonale samarbeidspartnere og sentrale stemmer fra norske kunnskapsmiljøer. Heftet du holder i hånden er gitt ut med informasjonsmidler fra Norad. Vår ambisjon er at temaene som belyses vil bidra til kritisk refleksjon og engasjement blant våre medlemmer og i den norske offentligheten for øvrig. God lesning! Postboks 115, 2026 Skjetten Tlf.: + 47 64 83 20 00 e-post: norgesvel@norgesvel.no www.norgesvel.no Ansvarlig redaktør: Lars Mork Gundersen Redaktør: Silvia Maria Suh I redaksjonen: Øyvind Ørbeck Sørheim og Stein Bjørnbekk Forsidebilde: Norges Vel Design og layout: Cox Oslo Trykk: TS Trykk 2 3
Mat fra overskudd til knapphet? Forsyningskrisen vinteren 2008 og tørken i Russland sommeren 2010, aktualiserer igjen spørsmål om jordbruket er i stand til å fø oss alle i framtiden. Etter at vi har hatt fallende pristrender på jordbruksvarer i flere generasjoner, kan utviklingen nå snu. Kilder: Norad www.norad.no FN www.fn.no Global campaign for education - http://www.campaignforeducation.org/ *) ACWW Associated Country Women of the World www.acww.org.uk Tekst og foto: Christian Anton Smedshaug, seniorrådgiver Norges Bondelag I de 140 årene mellom 1865 og 2005 så verden grovt sett prisvekst kun i krigstid det vil si første og andre verdenskrig og ved stort produksjonsfall som i starten på 1970-tallet. Matprisene har derfor falt med om lag 1 prosent i året i nesten halvannet århundre. Sjokket var derfor stort da prisene plutselig steg sterkt i årene 2006-2008. For første gang på nesten halvannet hundre år steg matprisene til tross for økende produksjon, og ga oss en advarsel om at ressurstilgangen ikke er ubegrenset og at prisfallet på de fleste råvarer som preget forrige århundre kan være forbigående. Økende kjøpekraft i verden, der Kina er blitt storimportør av soya og India balanserer hårfint på grensen til kornimport og sterk befolkningsvekst i Midt-Østen, gjør at det er langt flere som konkurrerer om ressursene på verdensmarkedet enn før. Befolkningsvekst krever økt produksjon Den totale befolkningsmengden på jorda er anslått til å øke til 9 milliarder mennesker rundt 2050, og kan nå 10 milliarder noen tiår senere. India alene vil trolig ha 1,7 milliarder innbyggere i 2050, 300 millioner fler enn Kina på samme tidspunkt, og nesten like mange som i hele verden like etter den andre verdenskrig. Verdens totale kornproduksjon må øke med om lag 50 prosent fra dagens nivå fram mot 2050 og kjøtt og melkeproduksjonen dobles innen samme tid om vi skal være sikre på at det skal være mat til alle av tilstrekkelig kvalitet. Den største utfordringen finnes i landene sør for Sahara, hvor om lag en tredjedel av befolkningen i dag regnes som underernært. FN mener at Afrika vil få en fordobling av befolkningen i løpet av dette århundret, og det innebærer et behov for minst tre ganger så mye mat som det produseres i dag. FNs landbruksorganisasjon har beregnet at om lag 85 milliarder dollar må investeres årlig i jordbruket i Sør for at vi skal greie å fø verden i 2050. Av dette anslås halvparten å måtte komme som bistand. Klimaforskere hever anslagene til mellom 100 og 400 milliarder dollar årlig, for både Nord og Sør. Foreløpig har G8 landene sagt at de vil bidra med 20 milliarder dollar over tre år altså 7 milliarder dollar årlig i form av bistand. Til sammenlikning har Det internasjonale pengefondet beregnet at om lag 12 000 milliarder dollar er brukt hittil for å demme opp for finanskrisen. Fremtidsrettet politikk Skal vi greie å øke matproduksjonen tilstrekkelig til tross for klimaendringer og knapphet på fossil energi og vann, må hvert land også få fleksibilitet til å velge en nasjonal landbrukspolitikk som er tilpasset de sterkt varierende naturgitte forutsetninger for jordbruket verden rundt. Kun gjennom dette kan vi utnytte det globale potensial for økt produksjon. I lys av dette bør et første skritt være at WTO-mandatet fra 2001 revideres slik at utviklingen knyttet til klimaendringer, global matsikkerhet, svinnende fossil energi og økonomisk krise blir hensyntatt. Flertallet av verdens nesten en milliard sultende er tilknyttet jordbruket. Mye av dagens krise i global matsikkerhet skyldes svikt i nasjonal og internasjonal landbrukspolitikk. I disse dager ser vi at det er betydelige problemer grunnet store inntektsfall i et av verdens mest effektive og industrialiserte landbruk EU. Samtidig sliter småbønder i Sør, og mange greier ikke å brødfø sine familier. Vi trenger en framtidsrettet politikk som setter produksjon og produsent i fokus i Nord, men særlig i Sør. Kanskje kan vi øke totalt åkerareal fra dagens 1 600 millioner ha opp mot 2 000 millioner ha. Likevel må brorparten av den økte produksjonen komme på dagens areal. Det er ingen umulig utfordring, men vi må starte i dag. Om energiknapphet og matmangel på verdensmarkedet blir langvarig, vil de menneskelige og samfunnsmessige konsekvensene bli enorme. Vi har res sursene til å unngå dette med framtidsrettet politikk. Christian Anton Smedshaug har skrevet boken «Kan jordbruket fø verden?», Universitetsforlaget 2008. Den utkom på engelsk i mai i år med tittel «Feeding the world in the 21 century», Anthem Press, London. I mange land i Sør, som her i Uganda, er det store muligheter for å øke produksjonen for å møte det 21. år - hundrets utfordringer. 4 5
Utenlandske investeringer i landbruk i Afrika JORDrAN ELLER UTVIKLINGS MULIGHET? Det har de siste årene vært en boom i utenlandske aktørers langtidsleie av jord i Afrika. Mens det ofte er europeiske selskaper som overtar jord for produksjon av bioenergi, er den nye trenden innen matproduksjon i Afrika dominert av arabiske og asiatiske land. Tekst og foto: Tor A. Benjaminsen, professor, Universitetet for miljø- og biovitenskap Libya er for eksempel sterkt inne i Mali og har overtatt kontrollen over 100 000 hektar for risproduksjon beregnet på et hjemlig marked. Selskaper fra Saudi- Arabia har overtatt kontrollen over enorme områder i Etiopia og Sudan for å produsere mat for hjemlandet eller for det internasjonale markedet. Det mest kjente eksempelet på denne trenden er det sørkoreanske konsernet Daewoo som skulle ta over kontrollen over halvparten av jordbruksarealene i Madagaskar. Dette var medvirkende til opptøyene som i begynnelsen av 2009 styrtet presidenten. I Tanzania har det svenske firmaet SEKAB satset på produksjon av biodrivstoff for det europeiske markedet basert på dyrking av sukkerrør fra over 400 000 hektar i store monokulturplantasjer. Jorda leies for 99 år av sentrale myndigheter for 3-4 kroner per hektar i året. I et testprosjekt leide selskapet 22 000 hektar som tidligere har vært en statlig ranch. I flere tiår har imidlertid noen tusen mennesker dyrket ris, kassava og sesam på dette området, samtidig som deler av det blir brukt som beiteland av masaier. Det var planer om at alle disse menneskene skulle bortvises, og at skogen skulle fjernes for å gjøre plass til sukkerrør. I tillegg ville prosjektet ha store negative økologiske konsekvenser ved høyt forbruk av vann, sprøyting med plantevernmidler og tap av biologisk mangfold i skogområder samt mangrover og korallrev langs kysten. SEKAB håpet å tjene omkring en milliard dollar i året etter at alle investeringer i Tanzania var på plass. I 2009 måtte imidlertid SEKAB avslutte denne satsningen i Tanzania, fordi investorene fikk kalde føtter og trakk seg etter en omfattende offentlig debatt i Sverige. Kritikerne av SEKABs planer har blant annet påpekt at småbrukere vil fordrives fra sine jorder, at det totale karbonregnskapet sannsynligvis ikke blir positivt, fordi skog skal ryddes før sukkerrør plantes, og at det aldri ble foretatt en skikkelig og uhildet miljøkonsekvensutredning. På slutten av 2009 solgte forøvrig SEKAB sitt datterselskap i Tanzania for den symbolske sum av 400 SEK til selskapet EcoDevelopment som eies av flere sentrale personer involvert i SEKABs satsning i Tanzania. Dette betyr at planene om bioenergiplantasjer i landet enda ikke er lagt på is. Svaret på kritikken mot SEKAB har vært at dette er en ideologisk basert kritikk mot kapitalinvesteringer i Afrika, og at slik kritikk holder folk nede på «steinaldernivå». Investering av kapital er nødvendig for å få fart på økonomien og få utvikling i Afrika, sies det. Og skal man lage omelett, må man nødvendigvis knuse noen egg. Men det finnes også et alternativ til å overta full kontroll over store områder. Man kan i stedet la småbønder fortsette å kontrollere jorda for så å kjøpe avlingen direkte fra dem. Noen selskaper følger denne modellen. Forskning viser at tilgang til markeder er et fellestrekk for de suksesshistoriene som finnes om jordbruksutvikling i Afrika. For at bøndene skal kunne nyte godt av denne utviklingen må de kontrollere produksjonsmidlene. Jord er i denne sammenheng det viktigste produksjonsmiddelet. For at resultatet av de utenlandske investeringene ikke skal resultere i jordran «land grabbing», må både nasjonalstaten og investorene respektere småbøndenes etiske og historiske rettigheter til jord, selv om det formelt sett vanligvis er staten som eier jorda. Slik lovgivning er en gjenlevning fra kolonialismen og den var som kjent basert på om fattende jord r a n. Det finnes dessverre mange eksempler på at småbønders rettigheter ikke respekteres av afrikanske myndigheter og utenlandske investorer. Da fører investeringene til det vi kan kalle jordran. Det finnes altså et alternativ. Dette består i å anerkjenne lokale jordrettigheter og å la bøndene selv få produsere for et marked. Det vil de gjøre om prisene er gode nok. I dag er det en økende tendens til at utenlandsk kapital overtar kontrollen over store jordområder i Afrika og ekskluderer lokalbefolkningen. I Bagamoyodistriktet i Tanzania fikk det svenske firmaet SEKAB leid 22 000 hektar av staten for å dyrke sukkerrør som skulle gjøres om til bioenergi til forbruk i Europa. Flere tusen mennesker skulle bortvises fra området. 6 7
produksjon og dyrking av roser for eksport har hatt et visst omfang, men utleie av land i statlig regi, for produksjon av råvarer til biodrivstoff eller dyrking av mat for forbrukere i rikere land, er av ny dato. Etiopiske myndigheter begrunner sin nye jordutleiepolitikk med at de vil tjene penger på bedriftsskattelegging og etablering av nye jobber. På sikt tror også etiopiske myndigheter at de skal tjene på leaseavgiftene, selv om det er vanskelig å se hvordan det er økonomisk mulig når avgiften er én dollar i året for en hektar jord, i motsetning til for eksempel i land som Indonesia eller Malaysia hvor det vil koste 350 dollar per år for tilsvarende jord (jf Bloomberg News). Regjeringene i afrikanske land blir kritisert for å prioritere kortsiktig økonomisk gevinst (ofte rett i egne lommer), fremfor å utvikle langsiktig matsikkerhet for de brede lag av befolkningen. Fra den etiopiske regjering blir kritikken mot deres utviklingspolitikk møtt med sedvanlig retorikk om landets uavhengighet og retten til selv å bestemme over egen utvikling. Få bistandspartnere tør å kritiserer den etiopiske regjeringens politikk direkte, siden det kan medføre utkastelse under det nye restriktive lovverket som er ratifisert over de siste årene. Selv vestlige bilaterale partnerregjeringer er forsiktig med kritikk av landets utviklingsstrategi på dette punkt. Årsakene til det er mange. Det handler blant annet om strategisk støtte fra USA som er avhengig av Etiopia i krigen mot militante islamistgrupper i regionen. I tillegg er landets statsminister en usedvanlig kunnskapsrik mester i politisk spill, som får operere uimotsagt. Norges holdning til regimet har tidligere vært kritisk, men etter utkastelsen av norske diplomater for et par år siden har kritikken stilnet og Norge fokuseland grabbing i etiopia Hvordan skape best og mest effektiv jordbruksutvikling i Etiopia og andre afrikanske land? Afrika trenger store investeringer i sitt landbruk for å mekanisere og omlegge til storskalaproduksjon. Men når det er etiopisk politikk å leie ut verdifullt jordbruksland til utenlandske aktører for eksport av matproduksjonen, samtidig som regjeringen ber om hjelp til å fø landets befolkning, bør det reise noen spørsmål om dette er rett strategi. Tekst: Kjetil Tronvoll, PhD, Senior partner, International Law and Policy Institute (ILPI) kt@ilpi.org «Alle investerer i industriproduksjon i Kina; alle investerer i serviceindustrien i India. Alle trenger å investere i Afrika pga matproduksjon,» uttalte nylig en indisk investor i Etiopia til Bloomberg News. I takt med den globalt økende prisen på matråvarer, har investeringsvilligheten fra utenlandske aktører økt i Afrika. Et tilleggsinsentiv er den særdeles lave leasingkostnaden, i realiteten mer eller mindre kostnadsfritt. I tillegg er lønnskostnader på ca 1 dollar dagen langt under den internasjonale «minstelønna». Dette har medført at i løpet av siste fireårsperiode (2004 2009) i Ghana, Madagaskar, Mali og Etiopia er til sammen 14 000 kvadratkilometer jordbruksland leaset av utenlandske selskaper. Etiopia alene planlegger å lease ut 30 000 kvadratkilometer over de neste tre årene; et areal som tilsvarer 4 prosent av sitt totale dyrkningspotensiale! Dette i et land med over 80 millioner innbyggere, hvor ca 13 millioner er avhengig av matbistand og millioner av mennesker er på randen av sult hvert år. Avviser kritikk Etiopia og andre afrikanske land trenger uten tvil en reform av jordbruksproduksjonen og store summer av utenlandsk kapital for å utvikle et mekanisert og økonomisk rasjonelt storskala jordbruk. Det argumenteres med at «den grønne revolusjon» som for tjue år siden revolusjonerte jordbruket i Asia, ikke nådde frem til Afrika. Det blir påstått, for eksempel, at Etiopia med sine massive arealer med pløyejordbruk bare har ca 1 000 traktorer til disposisjon; mens det meste av pløyingen fortsatt blir utført med treplog og okse på samme vis som på Kristufødsels tid. Kommersiell investering i jordbruk startet for få år siden. Bomulls- rer nå mer på tradisjonell bistand og støtte til kommersiell for retningsutvikling, og ønsker helst å unngå å problematisere landets utviklings- og menneskerettighetsproblematikk. Staten har all makt Etiopias grunnlov fastslår at alt land tilhører staten, og individuell eiendomsrett er ikke sikret med lov; et prinsipp mange afrikanske land følger. Etiopias autoritære, marxistisk-originerte regjering tar ikke nevneverdige hensyn til småbøndenes eller nomadefolkenes arealbehov og bruksformer når land beslaglegges på vegne av sentralt bestemte «utviklingsstrategier». Det er ikke tilfelle at store arealer ligger brakk i Etiopia, som regjeringen argumenterer. Etiopia har en befolkning på over 80 millioner. Der det er mulig dyrker mennesker mat eller beiter dyr. Storstilet utleie av land forutsetter statlig konfiskering av jordbruksland som allerede er i bruk. Dette er bare mulig i et land der statens makt er uinnskrenket og uimotsagt. Gjennom en totalitær statlig struktur, kontrollerer sentralregjeringen de fleste sektorer i samfunnet. Bondelag, utviklingsagenter og andre statlig kontrollerte organer bruker sin makt til å marginalisere og kneble all opposisjon til regjeringens utviklingspolitikk. Opposisjonen får bare lov til å operere i hovedstaden og i enkelte urbane sentre. På landsbygda, der de fleste etiopiere lever, blir opposisjonspolitikere fengslet og partikontorer stengt. Diplomater ferdes sjelden utenfor hovedstaden og regimets brutalitet blir i stor grad oversett av det internasjonale sam funnet. Det finnes derfor få, om noen, interne kontrollmekanismer/ institusjoner i Etiopia som kan kritisere og ansvarliggjøre myndighetenes maktbruk og politikk på dette området. Uten rettigheter Situasjonen i Etiopia er spesielt utfordrende siden jordbrukslandet konfiskert ligger i de såkalte «perifere» regi onene. I særlig grad er delstaten Gambella påvirket, hvor indiske kommersielle interesser tar over store jordeiendommer for eksport av jordbruksvarer tilbake til det indiske markedet. Når man vet at delstatsregjeringene i disse perifere stater har svært dårlig kompetanse og kunnskap om generell forvaltning og utviklingsmodeller, samtidig som det er liten demokratisk ansvarliggjøring, kan man stille spørsmålstegn ved om myndighetene virkelig representerer og forvalter folkets vilje med denne politikken. I de perifere delstatene har man et tilleggsmoment som også ofte blir oversett, nemlig livsgrunnlaget for de nomadiske befolkningsgruppene som lever i disse regionene. Det viser seg at nomadiske og pastorale rettigheter til jord ofte neglisjeres, både pga kulturforskjell hvor de styrende eliter i hovedstaden i stor grad kommer fra den bofaste høylandsbefolkningen som ser med forakt på nomade folkenes «laverestående» kultur. Samtidig er nomade befolk nings gruppene i Etiopia uglesett nettopp på grunn av deres mobilitet og arroganse vis-a-vis statsgrenser, som også ut fordres daglig av fiendtlige nabostater eller opprørs grupperinger. Sentralregjeringen i Etiopia, som i andre afrikanske land, ønsker å bosette de nomadiske befolkningsgruppene, for med det å sosialisere dem inn i en statskultur som ikke utfordrer eller utvanner deres territorielle, politiske og kulturelle enhet. Det er derfor opportunt for sentralregjeringen å lease ut pastoralt jordbruksland, da dette også medfører at nomadebefolkningens livsgrunnlag ødelegges. Den etiopiske statens politikk medfører at mange fattigfolk på landsbygda fratvinges den jorden de dyrker for egen overlevelse, i mange tilfeller også uten noen økonomisk kompensasjon. Bøndene får heller ikke lov til å selge jorda, siden privat eierskap til jord ikke er tillatt. Inntektene fra jordleieavtalene går rett til sentralregjeringen, og tilfaller ikke lokalsamfunn som blir frarøvet jorda de har dyrket i generasjoner. Det er også sannsynlig at jordløse bønder ender som underbetalt arbeidskraft for utenlandske selskaper som leier jorda. Andre inntektsmuligheter finnes knapt i fattige lokalsamfunn i Etiopia. Det er god grunn til å stille spørsmål ved disse landarbeidernes kår og rettigheter. Barnearbeid er utbredt og anstendige arbeidsforhold er absolutt ikke en selvfølge i Etiopia. Ei heller i land som India og Saudi-Arabia som nå etablerer seg som oppsittere på den etiopiske landbygda. Det er også grunn til å stille spørsmål ved om det som skjer på den etiopiske landsbygda skaper utvikling. I stedet for forbedrede levekår kan resultatet bli fortsatt fattigdom i en befolkning av landarbeidere, uten medbestemmelse og tilgang til jordbrukslandet som er bærebjelken i økonomien. I verste fall kan utleie av jord til utenlandske aktører ramme mat sikkerheten i etiopiske lokalsamfunn og ytter ligere underminere en av de mest grunnleggende menneske rettighetene retten til mat. Utviklingsmessige dilemmaer Ser vi på den etiopiske landsbygda konturene av en ny verdensorden; en økonomisk arbeidsdeling der litt rikere land baserer det nyvunne forbruket i sine middelklasser på ressurser fra verdens fattigste land mange av dem med autoritære regimer der menneskerettigheter og demokratiske beslutninger har dårlige kår? Og hva slags nye konflikter kan dette være med på å skape i fremtiden; når nye klasser av landløse vil kreve sin del av «utviklingen» eller ta jorda tilbake? Utleie av tiltrengt jordbruksland strider trolig mot intensjonene for både norsk og internasjonalt utviklingssamarbeid med Etiopia. Samtidig er den lite forenlig med målsettingene om matsikkerhet og menneskerettigheter. Både statlige bilaterale aktører og internasjonale ikkestatlige organisasjoner må være seg bevisst den utviklingspolitikk som brer om seg i Afrika på dette feltet. Det er i møtet med en politikk som knesetter en verdensorden det er moralsk vanskelig å forsvare, som utbytter fattigfolk og som krenker grunnleggende rettigheter at man må si fra. Alternativet er å bli den autoritære statens medløper. 8 9
Alle mennesker har rett til mat. Dette står nedfelt i Verdenserklæringen om menneskerettigheter fra 1948, og FNs konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter fra 1966. Likevel er nær 1 milliard av verdens befolkning sultrammede. I følge FNs spesialrapportør på retten til mat Olivier De Schutter, er det nødvendig å For mer informasjon, se FNs spesialrapportør på retten til mat www.srfood.org FNs organisasjon for mat og landbruk www.fao.org/righttofood endre måten man snakker om verdens sultne. I stedet for å snakke om de sultne må man se på hvem de sultne er, sa De Schutter da han gjestet et seminar i regi av Utviklings fondet og International Project on the Right to Food in Development (IPRFD) i september. Av verdens rundt 1 milliard sultne er hele 50 prosent småprodusenter innenfor jordbruk. Sultrammede bosatt på landet utgjør 20 prosent og er en økende gruppe. Pastoralt landbruk (nomadisk kveghold), fiskere og folk som livnærer seg av skogen utgjør 10 prosent, mens sultrammede bosatt i byer utgjør 20 prosent og er en økende gruppe. Alle mennesker har rett til mat. Dette står nedfelt i Verdenserklæringen om menneskerettigheter fra 1948, og FNs konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter fra 1966. Retten til fullgod mat Da statsledere og deres representanter var samlet på Verdenstoppmøtet om mat i Roma i 1996, ble en viktig milepæl nådd. Det ble gjentatt at tilgang til fullgod mat er en menneskerett, samtidig som det ble erkjent at denne rettigheten var vagt utformet og trengte nærmere klargjøring. Tekst: Silvia Maria Suh, kommunikasjonsrådgiver Norges Vel Foto: Ellen Cecilie Andresen og Norges Vel Da denne milepælen ble nådd var det mye takket være en gruppe norske fagfolk som lenge hadde drevet forskning og internasjonal lobbyvirksomhet på om rådet mat som en menneskerett. Dette arbeidet startet allerede på slutten av 70-tallet med den kalde krigen som bakteppe. Daværende utenriksminister Knut Frydenlund ville se nærmere på betydningen av FNs konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter som hadde trådt i kraft i 1976, for å se på hvordan Norge kunne styrke og fremme disse rettighetene i utviklingsland, forteller Wenche Barth Eide ved Avdeling for ernæringsvitenskap ved Universitetet i Oslo og sentral i prosjektgruppen International Project on the Right to Food in Development. Jurist og menneskerettighetsekspert Asbjørn Eide ble engasjert for å skrive en utredning om temaet, og henvendte seg snart til fagfolk innen andre områder; arbeid, utdanning samt mat og ernæring der Barth Eide og andre ble trukket inn. Arbeidet ble først møtt med liten forståelse fra myndig heter i mange land, inkludert utviklingsland. Det norske miljøet jobbet nært med andre internasjonale miljøer som oppstod på feltet, spesielt FIAN FoodFirst Information and Action Network, og gradvis flere forskere, NGOgrupper og pådrivere i utviklingsland. Honnør til Norge Gradvis ble det vist mer interesse, spesielt fra 10 11
(F.v.) Jurist og menneskerettighets ekspert Asbjørn Eide ved Senter for menneske rettigheter ved UiO, FNs spesialrapportør på retten til mat Olivier De Schutter, førsteamanuensis ved Avdeling for ernæringsvitenskap ved UiO Wenche Barth Eide, og professor i samfunnsernæring ved HiAk Arne Oshaug. Eide, Barth Eide og Oshaug gjorde tidlig pionerarbeid på om rådet mat og menneskerettigheter og er ledende i prosjektgruppen International Project on the Right to Food in Development. I september arrangerte de seminar om verdens matsikkerhet sammen med Utviklingsfondet der FNs spesialrapportør var blant foredragsholderne. Fullgod matforsyning/tilgang innebærer blant annet: Nok og riktig mat for enhver til å tilfredsstille ernæringsmessige behov (kvantitativt og kvalitativt) fri for helsetruende elementer (trygg mat) kulturelt akseptabel/i forbrukernes interesse Bærekraftig matforsyning og mattilgang økonomisk tilgjengelig (å ha råd til) miljømessig bærekraftig og fysisk tilgjengelig for alle 90-årene da den kalde krigen var over, forteller Barth Eide. Spesielt viktig var det første Verdenstoppmøtet om mat holdt i Roma i 1996. I forkant av toppmøtet foregikk det et nært samarbeid mellom det norske fagmiljøet og Utenriksdepartementet. Målet var at den norske delegasjonen til toppmøtet skulle få inn en referanse til retten til mat som menneske - rettighet i sluttdokumentet, noe de fikk gjennom i form av en viktig anmodning fra møtet om behovet for en klar gjøring av innholdet av denne rettigheten. Ansvaret for koordinering av det videre internasjonale arbeidet med dette ble lagt til FNs høykommissær for menneskerettigheter og FNs organisasjon for mat og landbruk, FAO. Hele bevegelsen som frem til da hadde jobbet med mat som en menneskerett ble nå aktivisert som medspillere i dette. Vi hadde jo allerede mye å vise til, sier Barth Eide. En endelig tolkning av retten til mat kom fra FNs komité for økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter i 1999 (General Comment No 12 on the right to food). Vilje til endring På det oppfølgende toppmøtet om mat i 2002 kom nok et gjennombrudd ved at man så et behov for å utvikle mer praktiske retningslinjer for hvordan retten til mat skal gjennomføres. Arbeidet ble gjennom ført av interes serte medlemsstater med FAO som sekretariat, og retningslinjene lå klare i 2004. Retningslinjene er ikke bindene, men de kan hjelpe landene til hvordan artikkelen om retten til mat i konvensjonen om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter skal forstås og implementeres. For utviklingsland er det ikke snakk om å gjøre noe over natten, men det er viktig at viljen til planlagt gradvis endring er til stede, sier Barth Eide. Dette ble også bekreftet på det siste og tredje toppmøtet om matsikkerhet i Roma i 2009. Fullgod mat For Barth Eide handler menneskerettigheter om et veivalg man må ta og deretter gjøre noe ut av. Dersom et land tiltrår en menneskerettighetskonvensjon er dette landet en konvensjonspartner og må la innholdet reflekteres i nasjonal lovgiving, samt jevnlig rapportere til FN om den videre gjennomføring. Det innebærer at staten skal respektere at mat er en rettighet for alle, beskytte mot en tredjepart, for eksempel land grabbing, og tilrettelegge for stabil tilgang til mat, forklarer hun. Tall for matproduksjon for det enkelte land kan være viktig, men det har ingen betydning så lenge folk ikke har tilgang til maten. Rett til mat handler om å ha tilgang til fullgod mat for å kunne ha et riktig kosthold, at den er av slik kvalitet at man ikke blir syk av den, og at den er kulturelt akseptabel. Det betyr for eksempel også at det er en rettighet at en muslim i fengsel i Norge får spise halalmat, sier Barth Eide. NGO-sektor må støttes Selv om retten til mat som en menneskerett har kommet et godt stykke på vei i form av bindende konvensjoner, som også inkluderer FNs Barnekonvensjon, er selve rettighetssituasjonen i mange av landene som har tiltrådt dem ganske dårlig. Matpriskrise og klimaendringer har ført til at verden for aller første gang teller nær 1 milliard sultrammede. Særlig småbønders situasjon er i en særlig risiko, påpeker Barth Eide. Hun mener NGO-sektoren i disse landene er uhyre viktig. Dette gjelder særlig i land der det er motvilje blant myndigheter til å allokere midler som sørger for retten til fullgod mat og legge til rette for en infrastruktur. NGO-sektoren, herunder bondeorganisasjoner, må støttes slik at det blant annet sørges for at folk har nok kunnskap om sine rettigheter og kan kreve dem, mener Barth Eide. 12 13
Samarbeid gir bedre klima FNs landbruksorganisasjon (FAO) har beregnet at verdens matvareproduksjon må mer enn fordobles innen 2050 hvis vi skal kunne fø jordens befolkning. Tekst: Øyvind Ørbeck Sørheim, utenlandssjef og Stein Bjørnbekk, markeds- og kommunikasjonssjef, Norges Vel Foto: Norges Vel Kilder: Norad www.norad.no FN www.fn.no Global campaign for education - http://www.campaignforeducation.org/ *) ACWW Associated Country Women of the World www.acww.org.uk Samtidig ligger det en latent konflikt mellom dette målet og en reduksjon av klimagassutslippene. Årsaken er at om lag 17 prosent av dagens utslipp av klimagasser skyldes avskoging og ytterligere 10 prosent kommer fra jordbruket. I Afrika skyldes avskogingen primært at skogen som ryddes gjøres om til jordbruksarealer. Det er ikke vanskelig å forstå bakgrunnen. I løpet av de siste 10-årene har byene i Afrika vokst med formidable 5 prosent per år og utsiktene tyder på at befolkningsveksten og urbaniseringen vil øke ytterligere frem mot 2050. Afrika har i dag 52 byer med mer enn 1 million mennesker, og regionale byer med under 500 000 innbyggere øker raskt. Verdens utfordring er med andre ord å øke produksjonen på en bærekraftig måte uten å ut vide produksjonsare alene. Produksjonen av landbruksprodukter fra mer industrielt jordbruk forurenser mye sammenlignet med afrikanske småbønder. Utvikling av et mer produktivt og bærekraftig jordbruk som løfter de mange små og mellomstor enhetene vil derfor være et viktig bidrag. Ikke bare for å fø befolkningen, men også for å ta vare på verdens land og skogressurser og dermed klimaet. Småprodusenter er den viktigste ressursen I dag utgjør fattige småprodusenter over halvparten av befolkningen i utviklingsland. En bedre og mer effektiv organisering av småprodusentene og deres småskala landbruk vil være av avgjørende betydning for den globale matforsyningen spesielt i Afrika hvor både utfordringene og potensialet for økt matvareproduksjon er størst. Den største utfordringen for fattige småprodusenter i Afrika er ikke at de er små, men at de i for sterk grad er overlatt til seg selv. De er nærmest frakoblet nødvendige kunnskaps- og informasjonssystemer, og dette setter dem i en svært sårbar situasjon og gjør dem langt mindre produktive enn potensialet tilsier. Denne situasjonen bidrar til å opprettholde og forsterke den ekstreme fattigdommen på landsbygda. Bønder i Afrika har i løpet av de siste 25 årene mistet 25 prosent av kjøpekraften og inntektsnivået er i dag under 200 dollar per person per år. Afrika står ved et viktig veivalg. Bærekraftig jordbruk basert på naturlige innsatsfaktorer og produksjonsmetoder som ivaretar jordens fruktbarhet må prioriteres. I dag har 46 prosent av arealene i Afrika nedsatt produksjon 26 prosent er klassifisert som meget eller ekstremt degradert. Dette skyldes for intensivt beitebruk og lite bærekraftige jordbruksteknikker med lite tilbakeføring av organisk materiale. Gjenetablering av jordens kvaliteter er et premiss for å minske sårbarheten og øke produksjonen. Dette vil hindre ytterligere erosjon og fungere som deponi av CO2. Det er flere måter å bidra til dette: Tilførsel av biokull til jordsmonnet er en enkel og effektiv måte å lagre CO2 på. Kullets porøsitet gjør at biokull har meget gode jordforbedrende egenskaper i mange typer jordsmonn. Næringsstoffer, mikrober og fukt stabiliseres og beholdes dermed i jorden. Integrasjon av organisk materiale og gjenbruk av næringsstoffer fra dyrehold og sanitærsystemer vil også kunne være verdifulle områder for innovasjon og norsk engasjement. For at småprodusentene skal øke produksjonen og inntektene, og samtidig stå bedre rustet til å håndtere de mange risikoene som blant annet de globale krisene bringer med seg, må en rekke produksjonsmessige og organisatoriske problemstillinger løses. Disse vil i første rekke handle om å øke bøndenes tilgang på: gode innsatsfaktorer lagerkapasitet oppdatert markedsinformasjon og effektive veiledningstjenester tilpasset småbønder formelle markeder kreditt og ikke minst moderne former for samvirkeorganisering som kan samle og effektivisere disse behovene Vond arv Mange småbønder i Afrika forbinder fortsatt samvirke med noe negativt. Statlig styring og kontroll av denne organisasjonsformen har en lang og bedrøvelig historie i denne delen av verden. Historien går langt tilbake til kolonitiden og kolonimaktenes behov for blant annet å kontrollere både småprodusenter og asiatiske mellommenn. De nye selvstendige statene arvet disse systemene og videreutviklet dem som et politisk instrument i de nye statenes tjeneste. Det ble opprettet egne departementer for samvirkeutvikling som sysselsatte et stadig voksende og korrupt byråkrati, finansiert med store mengder bistandspenger. Ledelsen for kooperativene var gjerne ukvalifiserte og korrupte offentlige tjenestemenn, og medlemskapene var ofte påtvungne og obligatoriske for småprodusentene. Konsekvensene ble at de som burde vært eierne, nemlig medlemmene, i liten grad hadde styring over eller følte eierskap til virksomheten. I tillegg hadde man urealistiske forventninger til hva et samvirke kunne utrette av sosiale og økonomiske oppgaver. Organisa sjonene ble pålagt ulønnsomme utviklingsoppgaver som de verken hadde kapasitet eller økonomi til å gjennomføre. Landenes landbruks- og prispolitikk gjorde det i tillegg vanskelig å bygge opp et sterkt finansielt grunnlag for driften, uavhengig av økonomisk bistand utenfra. De var ikke økonomiske bærekraftige uten offentlige over føringer og internasjonale bistandspenger. Fellesløsninger, markedsmakt og inntektsøkning Småbønder har i dag svært små sjanser til å øke sin produksjon og oppnå tilfredsstillende priser når de opererer alene i tradisjonelle markeder. Organisering av småprodusenter bør derfor først og fremst handle om å styrke produsentenes markedsposisjon og få til en bedre integrering i produkt- og verdikjedene. En slik organisering må skje over flere trinn, og kan innebære en større eller mindre grad av formell organisering. Det viktige er at det gir produsentene muligheten til å komme i inngrep med markedet, og ta større kontroll over egen produksjon og omsetning. For småprodusentene handler det i første rekke om Den største utfordringen for fattige småprodusenter i Afrika er ikke at de er små, men at de i for sterk grad er overlatt til seg selv. Dette setter dem i en svært sårbar situasjon og gjør dem langt mindre produktive enn potensialet tilsier. 14 15
Abel Lyimo i RUDI jobber for å styrke småprodusent ers situasjon i Tanzania. Gjennom organisering i produsentforeninger får bøndene lettere tilgang til marked, kreditt og innkjøp. Innenfor modellen Warehouse Receipt System gis produsentene en mulighet til å bringe den innhøstede risen til et lagerhus hvorpå de mottar 50 prosent av gjeldende markedspris. sikkerhet for avsetning av produktene, og muligheter for investering i, samt planlegging av egen produksjon. Deretter kommer behovet for å ta del i og kapre merverdiene som ligger i videreforedling og produktutvikling gjennom lokal verdiskaping. Arbeidet til organisasjonen RUDI i Tanzania kan tjene som et eksempel på nye fellesskapsløsninger. De arbeider med organisering av småprodusenter innenfor en modell som kalles Warehouse Receipt System. Modellen gir produsenter mulighet til å bringe den innhøstede risen til et lagerhus hvorpå de mottar en kreditt tilsvarende 50 prosent av gjeldende markedspris. Når markedsprisen etter hvert stiger vil lager huset selge produktet kollektivt på vegne av med lemmene. Småprodusentene får da del i prisstigningen i markedet og får det overskytende utbetalt. Systemet ivaretar produsentenes akutte behov for penger like etter innhøsting, samtidig som det gir dem mulighet til å vente med salg inntil markedsprisen er gunstig. Andre fordeler ved dette systemet er standardisering av vekt og kvalitetssikring av produktene. Liknende type organisering vokser nå frem flere steder i Afrika med formålet å gi produsentene mer markeds makt og dermed høyere andel av verdiskapingen. På grunn av den historiske arven er det avgjørende at de nye samvirkeorganisasjonene forstås som en del av privat sektor og kjennetegnes ved at de kontrolleres og eies av medlemmer med felles økonomiske målsettinger og interesser. En viktig betingelse er derfor at myndighetene fullt ut aksepterer dem som selvstendige aktører i markedet. Det er derfor et positivt ut viklingstrekk at flere land i Afrika har utarbeidet nye samvirkelover som åpner for mer hensiktsmessige løsninger for produsentene når det gjelder å organisere og innrette seg mot markedet. Mat og makt i Tanzania På markedet i Dar es Salaam i Tanzania kan de kjøpelystne velge og vrake blant grønnsakene som er til salgs. For småprodusentene som produserer disse varene er ikke hverdagen like enkel. Mellom produsentene og markedet står mellommennene og krever sin del av kaka. Tekst og foto: Eline Jordhøy, prosjektassistent Norges Vel Tanzania 16 17
RUDI og Abel Lyimo startet i 2007 prosjektet Building Rural Income Through Associations (BRITA) i samarbeid med Norges Vel for å styrke småprodusentenes situasjon i Tanzania. Selve essensen ligger i kooperativer. For å skjønne dagens situasjon må man også vite om kooperativenes historie, sier Lyimo, og peker tilbake til 1930-tallet. Kilimo Native Cooperative Union var den gang et mektig kooperativ med store mengder eiendeler, gårder og noen av de beste hotellene i landet. Det gikk så det suste helt frem til 1980 tallet, forteller han. Mistet påvirkningskraft Da var imidlertid storhetstiden over. Kooperativene hadde vokst seg mektigere enn det representanter fra regjeringen likte, og dermed, med et pennestrøk, ble kooperativer forbudt. Dette førte til at store mengder av bøndenes penger gikk tapt, og de hadde ikke lenger noen mulighet til å konkurrere med de private kjøperne som nå kom inn på markedet, forklarer Lyimo. I stedet ble bøndene tilbudt kontant betaling, og siden tilliten til kooperativer var så godt som borte, begynte de å selge til de private kjøperne. Dette medførte at kooperativene brøt sammen. Som en følge av dette begynte de private kjøperne å betale bøndene mindre. Uten grupper og kooperativer hadde ikke bøndene noe sted de kunne samle produktene sine og de mistet sin påvirkningskraft. De ble dermed tvunget til å selge individuelt og endte opp som pristakere i stedet for prisgivere, sier Lyimo. Da bøndene ikke lenger var organisert i grupper eller kooperativer produserte de uten noen slags form for kvalitetskontroll. Prisen var flat, samme hvilken kvalitet det var på produktene, noe som selvsagt ikke motiverte til å kontrollere kvaliteten på produktene. Dette fikk tre følger; mindre penger til bøndene, lavere kvalitet, og lavere produksjon. Uten tilstrekkelige inntekter hadde og har ikke bøndene penger til nødvendige innsatsfaktorer for å øke produksjon, Abel Lyimo er utdannet både økonom og forretnings - rådgiver ved Concordia University i Montreal Canada og Purdue University i USA. Han sitter i stillingen som administrerende direktør for den tanzanianske NGOen Rural Urban Development Initiatives (RUDI) som ble dannet i 2007. Lyimo har lang erfaring fra offentlig og privat landbruksvirksomhet. Hans ekspertise ligger i å mobilisere og å gi støtte og råd til foreninger. Dette inkluderer hvordan organisere og danne virksomhets- og produsentforeninger, opprette og styrke foreninger, utvikle strategiplaner, koble foreninger til marked, kreditt og innsatsfaktorer i landbruket. Han bistår også foreninger med å identifisere lover og regler som hindrer medlemmene fra å fungere effektivt i en fri markedsøkonomi. ingen penger til skolepenger og helsetjenester. Uten organisering har de heller ikke tilgang til kurs og opplæring innen landbruk og markedsføring. Å transportere varene er dyrt og dårlig infratruktur var og er fortsatt et stort problem for bønder, påpeker Lyimo. Organisering kan bidra til politisk endring Uten noen form for organisering har man ingen måte å ivareta sine interesser på og få til politisk endring. I Tanzania har vi noe vi kaller oversize bag. Med det mener jeg at en sekk kan inneholde alt fra 120-240 kg, til samme pris! Hvordan skal bøndene kunne få endret på dette når de ikke er organisert, og ikke har noen felles stemme, spør Lyimo og viser til flere eksempler. Bøndene betaler en lokal skatt som er avhengig av størrelsen på avlingene. Denne skal ligge på mellom 0-5 prosent, men alle distrikter ligger på 5 prosent. 50 prosent totalt av disse skattene skal gå tilbake til bøndene, men fordi de ikke er organisert er det sjelden den faktisk gjør det. Et annet eksempel er eksportforbud, noe som skjedde dette året. Visse varer ble forbudt for eksport noe som reduserer produsentenes markedstilgang enda mer, forklarer Lyimo. For å gjøre noe med dette mener Lyimo man må gå tilbake til kooperativer slik at bøndene får kontrollen tilbake. Det er dette vi gjør i BRITA-prosjektet. Utfordringen er å få bøndenes tillit, for bare ordet kooperativ får folk til å rømme unna. De kjenner til historien om kooperativer så altfor godt, sier Lyimo. Sterke produsentforeninger Essensen i BRITA-prosjektet er å bemyndige bøndene til å forme sterke økonomiske produsentforeninger. Bøndene som er med i prosjektet snakker nå med kjøperne og de kan være prisgiverne i stedet for pristakerne. Det er slik det skal være, sier Lyimo, men understreker at det ikke har kommet gratis. Mye arbeid, tid og ikke minst tålmodighet ligger bak det vi har oppnådd hittil. Noen bønder var så deperate etter inntekter at de gikk med på avtaler fra mellommenn som ga dem forskudd på salg i opptil fem år fremover, for en og samme pris, forteller han. Produsentforeningene blir linket til marked, kreditt og innkjøp. I tillegg deltar de i Warehouse Receipt System (WRS). Bøndene samler produktene sine og kan dermed tiltrekke større kjøpere og de får forhandlingskraft gjennom å ha store volum. Noen foreninger selger nå til nisjemarkeder i urbane områder. Andre er på god vei til å legge til mer verdi til produktene sine gjennom foredling, sier Lyimo. Liten tro på myndighetene Spørsmålet om myndighetens rolle i forhold til Tanzanias småprodusenter kommer naturlig nok opp. Hva gjør de for å styrke organisering blant småprodusenter? Myndighetene snakker høyt om at de støtter bøndene Kilder: Norad www.norad.no FN www.fn.no Global campaign for education - http://www.campaignforeducation.org/ *) ACWW Associated Country Women of the World www.acww.org.uk og at de må styrke kooperativene igjen, men det er mer snakk enn handling dessverre, mener Lyimo. Bøndene har et budsjett på 2 milliarder dollar gjennom Agricultural Strategy Development Program (ASDP), men Lyimo er ikke imponert av den grunn. Det er planlagt på ministernivå på et luksushotell i Dar es Salaam. Finner du noen fra grasrota der, nei! De vet ikke hva bøndenes utfordringer er og en slik top-down fremgangsmåte fungerer ikke. Når de snakker om å vekke til live kooperativene igjen skremmer de bort folk, fordi de fortsatt husker hva som skjedde med kooperativene. De vet ikke hvordan de skal snakke med småprodusentene for å få deres tillit, mener han. Konsekvensene for småprodusenter når mellommenn er involvert er store. Det er en urettferdig handel hvor bøndene er taperne. Lyimo setter sin lit til organisering. Jeg ser at det ligger et stort håp i å vekke til live kooperativene igjen. Sammen har man en stemme, sammen har man styrke og sist men ikke minst, påvirkingskraft. Den eneste løsningen er organisering, mener Lyimo. Et varehus i distriktet Kilombero som inngår i Warehouse Receipt System der bøndene lagrer risen sin. Større volum gir bøndene bedre forhandlingskraft. 18 19
Kvinner og likestilling i Sør Hvorfor tar det så lang tid å gi kvinner de samme rettighetene og mulighetene som menn? Hva må det satses på for å få framgang? Og nytter det? Ut fra resultater fra prosjekter, møter med kvinner i Sør og arbeid i egen organisasjon vet Norges Bygde kvinnelag at det nytter. Kilder: Norad www.norad.no FN www.fn.no Global campaign for education - http://www.campaignforeducation.org/ *) ACWW Associated Country Women of the World www.acww.org.uk Tekst: Ingrid Grene Henriksen, Norges Bygdekvinnelag Foto: Siri Bruem For å oppnå likestilling mellom kvinner og menn og bedre situasjonen for jenter og kvinner i det globale Sør, må det blant annet satses mer på rett til utdanning generelt og for jenter spesielt. Målet med FNs tusenårsmål nr 3 er å styrke kvinners stilling i samfunnet, og utdanning er nøkkelen for å gi kvinner flere valgmuligheter. I 2000 ble United Nations Girl s Education Initiative, UNGEI, dannet for å fremme jenter og kvinners rett til utdanning. Statusrapporten «UNGEI at 10» viser at det fortsatt er langt fram. Rapporten peker også på hvordan ytre påvirkninger som fattigdom, konflikt, naturkatastrofer og økonomiske nedgangstider slår særlig negativt ut for jenters mulighet for skolegang. Jenter som ikke får gå på skole er også mer utsatt for vold og for å bli giftet bort og få barn i svært ung alder. Kvinner som samfunnsaktører Under FNs tusenårsmål nr 2 om å sikre utdanning for alle, slås det fast: Sørge for at alle barn, jenter som gutter, får mulighet til å fullføre grunnskolen innen 2015. Et viktig aspekt ved dette tusenårsmålet er å sikre jenters skolegang. Kvinner uten grunnutdanning får ikke det nødvendige utgangspunktet for å være samfunnsaktører og ha innflytelse på eget liv og i samfunnet. I følge en pressemelding fra Global campaign for education utgjør kvinner 2 /3 av verdens 759 millioner analfabeter over 15 år. Kvinner som ikke kan lese og skrive har mindre mulighet til å forsørge seg selv og familien. Mors utdanningsnivå har avgjørende betydning for familieplanlegging, barnas helse, ernæring og skolegang. Utdanning av jenter og kvinner er også viktig for at de kan bli aktive bidragsytere i kampen mot fattigdom. Menn som allierte Etter TV-aksjonen Drømmefanger i 2005 fikk Norges Bygdekvinnelag midler til et treårig prosjekt i Sør- Senegal med fokus på FNs Sikkerhetsråds resolusjon 1325 om kvinner, fred og sikkerhet. Deltakerne i prosjektet var kvinner som hadde vært offer i den 20 år lange borgerkrigen. For å kunne bli aktive bidragsytere i fredsprosessen fikk kvinnene grunnleggende opplæring i å lese og skrive, organisasjonsopplæring, kunnskaper om menneskerettigheter og kvinners rettigheter, og opplæring og gjennomføring av inntektsskapende aktiviteter for å styrke kvinners situasjon, for å gi økonomisk grunnlag for videre opprettholdelse og utvikling. Mot slutten av prosjekt- perioden stilte 11 av kvinnene opp som kandidater ved lokalvalget. Dette hadde i følge dem selv vært utenkelig om de ikke hadde vært deltakere i prosjektet. En viktig erfaring i prosjektet var at mennene ble informert og tatt med. Mennene ble allierte ikke motstandere. Kvinner, økonomi og makt I Afrika er kvinnen tradisjonelt bonden mens mannen eier jorda. Cirka en milliard mennesker i verden lever i ekstrem fattigdom. Av disse er 70 prosent kvinner og jenter. De samme jentene og kvinnene gjør 2 /3 av alt arbeid som utføres. Kvinner tjener 1 /10 av all inntekt i verden. Kvinner eier kun 1 prosent av all eiendom. Tilgang til økonomi og muligheter til lån/mikrofinans er viktige forutsetninger for at kvinner skal kunne etablere egen virksomhet og bli uavhengige. Mange land har lovfestet både økonomiske og politiske rettigheter for kvinner. Implementering av lovene og strukturelle samfunnsendringer hindres imidlertid av tradisjoner, holdninger, synlige og usynlige strukturer og mangel på vilje til å gjennomføre tiltak og konkrete endringer i samfunnet. Her har også Norges Bygdekvinnelag erfaringer med at det i samarbeid med andre nytter å satse på konkret opplæring i tilpassede forretningsplaner, produksjon, foredling og markedsføring av produkter for kvinner gjennom nasjonale nettverksorganisasjoner. Støtten til økonomisk utvikling for kvinner har bidratt og bidrar til styrking av deres økonomiske situasjon og posisjon, og økt støtte til barnas skolegang og helse. Handlingsplan gir håp Platform for Action en forpliktende handlingsplan for likestilling mellom kjønnene og styrking av kvinners rettigheter og deltakelse i maktstrukturer, ble vedtatt i Beijing i 1995. FN har nylig opprettet et nytt organ Kvinner og likestilling. «å jobbe for likestilling og kvinners rettigheter er en prioritert oppgave for FN», sa FNs generalsekretær Ban Ki-Moon ved utnevnelsen av lederen for organet. (Aftenposten, 14.09.10). Ban Ki-Moons uttalelse gir håp Arbeidet med konkrete prosjekter, samarbeid med andre kvinneorganisasjoner nasjonalt og globalt, engasjement i egen organisasjon og ikke minst rapporter og beretninger om innsatsen som gjøres for å bedre kvinners levekår i patriarkalske samfunn, gir også håp. Når kvinner i Sør gis muligheter og rettigheter får det store ringvirkninger i familien, i landsbyen, i landet og verden. Målet med FNs tusenårs mål nr 3 er å styrke kvinners stilling i samfunnet, og utdanning er nøkkelen for å gi kvinner flere valg muligheter. De fem kvinnene fra en lokal gruppe i Maki, Senegal får opplæring i entreprenørskap og samvirkeorganisering. 20 21
Hvem har framtida i sine hender? «Utfordringa i vårt lokalsamfunn er at ungdommen flytter fra bygda.» Sitatet er ikke fra ei tilfeldig norsk bygd, men fra en politiker i Gambia, Vest-Afrika. Fraflytting er intet særegent norsk fenomen. I mange utviklingsland går en strøm av ungdommer som flytter fra landsbygda og inn til byene. Tekst: Kristine Rise, 4H Norge og Lars Halvor Stokstad, Norges Bygdeungdomslag Foto: Kristine Rise Det kalles rural-urban migrasjon. Drømmen om jobb, velstand og et nytt liv driver dem til å forlate det de har og starte på nytt. I enkelte tilfeller kan det være eneste mulighet. Men hva om mange flytter fra dyrkbar jord, og ingen tar over? Hva skjer med matproduksjonen da? Det å drive landbruk, er som å drive en bedrift. Hvis man da ikke driver kun for selvhushold, må man forholde seg til et marked, man må kjøpe og selge til best mulig pris. Man må drive både jorda, menneskelige og materielle ressurser effektivt og få best fortjeneste på sine varer. Kanskje har man også ansatte som skal få sin lønn. Da er det ikke nok å ha kunnskap om hvordan jorda skal drives på best mulig måte. Å vite hvordan man får fortjeneste på driften er også nødvendig. Man er avhengig av et effektivt marked, der en kan være trygg på å få avsetning på produktene sine. Dette kompliseres ytterligere når det er snakk om produksjon av ferskvarer, i land med varmt klima, dårlige kjølemuligheter og en infrastruktur som gjør at transporten til forbrukeren blir lang. Trenger ny kunnskap Kunnskap og opplæring er viktige faktorer for å lykkes, uansett hva en driver med. Innenfor primærnæringene i u-land ser vi klart en stor kunnskapsmangel, og vi ser en mangel på organisert opplæring. I Norge er utdanningssystemet godt utbygd, og blant de aller beste i verden. Dette gjelder også jordbruksutdanningen. I u-land, som for eksempel mange land i Afrika, er den eneste form for opplæring det en får av forrige generasjon. Man skal selvsagt ikke undervurdere slik verdifull kunnskap, men det er viktig å huske på at dette fører til sen utvikling av næringen, og at ny kunnskap, forskning og teknologi ikke når ut til de som trenger den. I likhet med andre sektorer, finnes det selvsagt også innenfor landbruket noen som er heldige og får en form for utdanning. Problemet oppstår dersom disse får godt betalte jobber andre steder, og flytter fra distriktene. Vi kan nok si at det derfor er et behov for en generell opplysning av bønder, som tar for seg ny kunnskap og kompetanse i et lokalt perspektiv. Det kan også være en mulig konklusjon å trekke at det ikke er behov for noen voldsom flerårig utdanning, men enkle kurs som når ut til flest mulig. Et annet begrep som ofte brukes i denne sammenhengen, er «brain drain». Høyt kvalifiserte og utdannede personer lokkes av gode lønninger og tilbud i andre land. Eller ungdom drar til utlandet for å studere, men kommer ikke tilbake. Kunnskap og ressurser tappes ut. Med brain drain får de involverte tilgang til større økonomiske ressurser enn de ellers ville gjort, og svært mange sender penger til hjemlandet og hjelper familie og venner økonomisk. Penger alene kan ikke gi utvikling. Hva med kunnskapen, ideene og engasjementet de også tar med seg på flyttelasset? I en ideell verden ville vi hatt «sirkulær migrasjon». Da ville de som dro til utlandet og fikk ny kunnskap og ideer, kommet tilbake til hjemlandet og bidratt til ny utvikling. Drive økologisk Det stilles til tider spørsmål om muligheten for økologisk landbruk i afrikanske land, og andre u-land. Det en da må tenke på er at svært mye av dette landbruket, særlig blant de hundretusener av småbønder, i dag drives økologisk, ut i fra våre prinsipper om økologisk landbruk. Riktig nok har kunstgjødsel vært på det afrikanske Ei gruppe fra 4H i Gambia er hos Bioforsk på Tingvoll for å lære om ideer bak økologisk jordbruk, som vil hjelpe dem til å gi større avlinger uten bruk av kunstgjødsel. 22 23
Ama fra Ghana har lært om geitehold, og skal avle opp denne til å gi avkom som kan selges. markedet lenge, og det er utbredt, men det vil være naturlig å se på dette som en nødvendig egenskap for å holde produktiviteten oppe på de, i denne sammenhengen, relativt små arealene der dette nyttes. Det som imidlertid er viktig å sette søkelyset på, er kunnskap om økologi og økologiske prinsipper. Det være seg kunnskap og utnyttelse av gjødsel, vekstskifte, naturlige gjødslingsmetoder og så videre. På denne måten kan produktiviteten og arealutnyttelsen økes nokså mye. Kunnskap gir makt, og vi har alle et ansvar for å gi kunnskap til de som trenger det. Mange tiltak er satt i gang for å få ungdommen til å se mulighetene de har på bygda. Blant annet har mange norske bistandsorganisasjoner fokus på ungdom, og gjerne med hjelp av norske barne- og ungdomsorganisasjoner som er gode på organisasjonskunnskap. 4H Norge og Norges Bygdeungdomslag (NBU) er eksempler på dette. Å lære seg å organisere tretti venner, eller føre regnskap og skrive referat, kan vise seg å bli nyttig i mange sammenhenger. bidra til utvikling I Norge kjenner vi 4H og NBU som to barne- og ungdomsorganisasjoner som gir medlemmene erfaringer i ledelse, styrearbeid og praktisk kunnskap. 4H har et godt rotfeste i flere afrikanske land, og viser da også ungdom på landsbygda hvordan man kan tjene egne penger og bidra til utvikling av lokalmiljøet. Kwaku Boateng startet 4H for ti år siden i det vest-afrikanske landet Ghana. Han hadde lest om organisasjonen i en amerikansk brosjyre, og mente at 4H var den beste måten å lære ungdom i hjemlandet å bli selvgående på. Gjennom å bruke 4H sitt motto «lære ved å gjøre», og å gjøre det sammen, lærer ungdommene mye som de aldri får på skolebenken, sier Kwaku. Lære ved å gjøre I 4H-klubbene lærer medlemmene bort hverandres erfaringer og henter inn eksterne ressurser for å lære nye ting. «Lære ved å gjøre»-ideen bak 4H er lik i Afrika som i Norge; sammen har medlemmene en grønnsaksåker, de lager batikk og såpe, eller kjøper sauer som de steller. Alt går til salg, og sammen får medlemmene en inntekt samtidig med en god lærdom om markedskrefter, produksjon og prosjektplanlegging. De henter inn fagekspertise som lærer dem nye ting eller forbedrer den kunnskapen de har. De skriver møtereferat, fører regnskap og planlegger sine felles prosjekter. Jentene utgjør en like stor del av medlemmene som gutter, og har oppgaver som leder, sekretær eller kasserer. NBU er en organisasjon av, med og for ungdom, der ungdommene lærer å organisere seg, og på denne måten selv bidra til å skape noe til styrke for seg selv og andre. Denne kunnskapen jobber NBU aktivt for at skal nå ut til ungdom på landsbygda i u- land. Også NBU har omfattende opplæring i organisasjonsarbeid, noe som gjentatte ganger har vist seg å være meget viktig kunnskap å tilføre u-landene. «Think big, act small» I en bakgård i Akwadum, Ghana, møter vi Ofori på 16 år. Han fikk to kaniner av sin mor som bidrag til et 4H-prosjekt. De to ble fort til flere, og salg av kaninunger ga en fin avkastning som ble investert i neste års prosjekt. Her ble ei geit til to, og to til fire. Året etter kjøpte Ofori kalkuner. Fire år etter starten eier han sju kalkuner, fem geiter og 47 kaniner. Det gjør ham til en av de rikeste i hele landsbyen, og han er et godt forbilde for de andre ungdommene som leker med tanken om å flytte inn til byen. Det jobbes etter tanken om «think big, act small». Mange ønsker seg ei ku, men det kan virke uoppnåelig. Da setter man seg ned og finner ut hva man har kapasitet til å klare og starter med det. Har man ei høne, kan man selge egg og kyllinger. Har man en jordlapp kan man dyrke grønnsaker. Etter flere slike prosjekter bygger man seg gradvis opp og til slutt kan det resultere i ei ku. Ofori i Akwadum er et slikt eksempel. Han viser hvordan han startet i det små, og med god planlegging og langsiktig tenking har han fått en dyreflokk de fleste bare kan drømme om. Organisasjonsarbeid i Guatemala NBU var i mange år engasjert i Guatemala, og dette prosjektet ble avsluttet i 2004. Der var de aktive bidragsytere til å starte en ungdomsorganisasjon. Dette var et meget vellykket prosjekt, og organisasjonen eksisterer videre fremdeles. NBU kunne her bidra med omfattende kunnskap i demokrati og organisasjonsarbeid. Gjennom at ungdommene organiserer seg på denne måten, ser man at de kan bidra til utvikling i lokalsamfunnet på helt andre måter enn ellers. Kunnskap om organisering er meget viktig, enten vi snakker om næringsutvikling eller andre viktige samfunnsposter. NBU jobber i dag med oppstart av lignende prosjekt i Afrika. Håp og framtid Disse historiene viser oss at det er håp for framtida, men at det trengs kunnskap og bevissthet rundt faktorer som kan føre til et være/ikke være for ungdommer som vil drive landbruk. Dette gjelder både i utviklings- og mer 24 25
mat og makt Det Kongelige Selskap for Norges Vel er en åpen og frittstående organisasjon som skal arbeide for hele samfunnets beste. Vi tilbyr fremtidsrettet rådgivning innen natur- og kulturbasert næringsutvikling. Vårt utgangspunkt er at velfungerende storsamfunn er avhengig av livskraftige lokalsamfunn. Gjennom bærekraftige prosjekter bidrar vi til verdiskaping i lokalsamfunn, nasjonalt og internasjonalt. Heftet Mat og makt er utgitt med bidrag fra følgende medlemsorganisasjoner: Ofori fra Ghana har gjennom tanken «think big, act small», bygd seg opp en imponerende dyreflokk. industrialiserte land. I Norge hører man også om ungdommer som ønsker å ta over gård, men som ikke har kunnskap nok og ideer til hvordan de kan kombinere gardsdrift med moderne krav om fritid, økonomi og familieliv. Ungdom er mottakelig for informasjon, vi ønsker oss flere historier, eksempler og ideer til hvordan ting kan gjøres. Så skal vi gjerne være med på å gi også framtidige genera sjoner nok mat. I følge tall fra FNs landbruksorganisasjon, må verdens matproduksjon økes med 20 30 prosent de neste 50 årene. I store deler av verden, som i dag produserer mye mat, vil vi se en nedgang i produktiviteten som følge av endringer i klimaet. Derfor er matvareproduksjon, og et hvert lands rett og plikt til å brødfø egen befolkning, meget viktige faktorer å ha med seg i tida som kommer. Mange ungdommer vil, dersom de får muligheten, gå inn i næringa og bidra til at deres eget lokalsamfunn tar sin del av ansvaret for matproduksjonen. Dette gjelder enten vi befinner oss på den norske landsbygda, i Tanzania, eller på en industriell storgård på New Zealand. Det vil alltid finnes utfordringer og problemer, men også muligheter. Framtida ligger foran oss, og verden vil i all tid trenge mat. Derfor er det all grunn til optimisme og utvikling for ungdom i primærnæringene og tilknyttede sektorer. Norges Bondelag arbeider for å bedre vilkårene for landbruket og synliggjøre landbrukets betydning for samfunnet. Bondelaget er partipolitisk uavhengig og den ledende organisasjonen for næringspolitikk og service i landbruket. Norges Bygdekvinnelag er en partipolitisk nøytral kvinneorganisasjon som arbeider for kvinnenes og bygdenes interesser både nasjonalt og internasjonalt. Bygdekvinnelaget er en møteplass for kvinner som ønsker å dyktiggjøre seg selv og bidra til utvikling av levende lokalsamfunn. Som en viktig tradisjonsog kulturformidler har Bygdekvinnelaget hovedsatsingsom rådene innenfor kultur, mat og miljø. Norges Bygdeungdomslag har til formål å samle all ungdom som er interessert i bygdesamfunnet i den hensikt å ivareta og fremme bygdene og ungdommen sine interesser. NBU vil i sitt arbeid sikre og utvikle bygdene sitt næringsgrunnlag og bosetting. NBU bygger sitt arbeid på kristen grunn og vil aktivt motarbeide nød og urett. NBU arbeider for kulturell opplysning og utvikling. 4H Norge er en landsomfattende, ideell barne- og ungdomsorganisasjon som er livssynsnøytral og partipolitisk uavhengig. Formålet er å utvikle en aktiv og samfunnsengasjert ungdom med ansvarsfølelse og respekt for natur og mennesker. 26 27
Postboks 115, 2026 Skjetten, tlf.: + 47 64 83 20 00, e-post: norgesvel@norgesvel.no www.norgesvel.no