Holleia. tiurens rike

Holleia tiurens rike

2 Holleia tiurens rike

Holleia tiurens rike Arnt Berget Holleia tiurens rike 3

Forlaget Tom & Tom 2009 Tom Schandy og Tom Helgesen Adresse: Elgfaret 35, 3320 Vestfossen Tlf/faks. 32 70 05 85 Mobil 95 97 91 95 e-post: tschandy@online.no tohelge2@online.no Forsidefoto: Tiurer som slåss. Foto: Arnt Berget. Design: Lene Hannevig, Pluss design Repro: Tommy Johansen - Luminus Webkommunikasjon Trykk: Zoom Grafisk ISBN: 978-82-92916-05-6 Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering inngått med KOPINOR, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Kopiering i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. Forbudet gjelder enhver form for mangfoldiggjørelse. 4 Holleia tiurens rike

Innhold FORORD...s 07 Innledning...s 08 Naturgrunnlag...s 14 Botaniske særegenheter...s 20 Historien om tyttebærkrigen...s 24 Naturvernområder...s 26 Dyre- og fugleliv...s 28 Tiuren Holleias varemerke...s 36 Spesielle opplevelser med dyr og fugler...s 50 Bosettingshistorie...s 60 Oldfunn...s 60 Boplasser som er borte eller fraflyttet...s 61 Skogen og skogsdrift i eldre tider...s 70 Jernutvinning og kølabrenning...s 82 Torvmyrene...s 86 Bergverksdrift...s 88 Utnytting av vannkraft...s 94 Setring...s 102 De gamle seterveiene...s 114 Sagn og historier...s 118 Jakt og jakthistorier...s 134 Friluftsliv...s 144 Holleia under krigen...s 150 Holleiasangen...s 160 Register...s 162 KILDER...s 168 Holleia tiurens rike 5

HOLLEIA Av Torbjørn Solheim (1952) Mektig og sterk Som vikingens hær, Står Holleias skoger i vind og vær, Og værner om naturens vugge. Vil du ha ro og fred i ditt sinn, Så finn da til stien Og gå dit inn, Hvor bølgene kruser på blåe vann, Og bekken suser i fuglesang, Og løvet vifter i vinden. Her kan du synge din hjertens sang, Du kjenner, du elsker ditt fedreland. Her kan du finne den Norske natur. Med skoger, tjern og bratte ur, Og sol over duggvåte myrer. Holleia, Holleia fredens havn, La meg få hviske ditt gamle navn. Du står der så sterk Som i tusener av år. I skogsmannens minne, Du aldri forgår. 6 Holleia tiurens rike

Forord Denne boka er først og fremst en hyllest til Holleia hvor jeg har tilbrakt mesteparten av livet. Først i barndommens leik, siden som min arbeidsplass og mitt rekreasjonsområde. Jeg har forsøkt å la leserne ta del i noen av mine opplevelser, både som tømmerhogger og naturfotograf. Farvebildene i boka er mine egne, samt en del gamle fotos fra egen samling. Noen gamle bilder er fra Nils Drolsums arkiv, og noe er utlånt av privatpersoner. Jeg har bevisst framhevet Holleias store betydning for bosetting og arbeidsplasser i områdene omkring, ikke minst som jaktog beiteområde, men jeg har også beskrevet nøye tømmerhogsten og mineralutnyttelsen i området. Kanskje kan bokas beskrivelse av områdets muligheter til friluftsliv og naturopplevelser bidra til at flere får øynene opp for rekreasjonspotensialet, men i mine øyne er det viktigste å ta vare på de mange historier og sagn. Verken arbeidernes eller seterfolkets slit bør gå i glemmeboka, ei heller jegernes eller motstandsfolks dramatiske opplevelser. Boka er også ment som et lokalhistorisk bidrag til befolkningen i Modum og Krødsherad og på Ringerike. En stor takk til Arne Åsmund Kristiansen, Kaare Fleten, Per Veien, Erik Halkinrud og Else Marie Abelgård som har samlet viktige opplysninger. Likeledes til Otto Tandberg, Leif Heieren, Anders Tronrud, Egil Sandum, Terje Gregersen og Knut Einar Dølven som har vært med ut i skogen som kjentmenn. Siden data og digitale foto har vært nytt for meg, vil jeg også takke for verdifull datahjelp fra Morten Eken, Erik Thalerud, Johan Valstad og Mette Berget. Til slutt en takk også til Audun Knappen for hans gjennomgang av språket i det ferdige manuskriptet, og faglige innspill. Holleia tiurens rike 7

Innledning Gammel`n reiste styven til værs, og skjegget sto ut på`n som tinder i ei hekle, og så skar`n med nebbet så det rektig grøste i meg, og den andre han svarte han var inte mindre kar, må tru. Men så fauk gammel`n på`n, og da dom slo nebba og venga sammen, small det så det braka i skauen. Slik lød Skytter-Per Sandakers beskrivelse av trolltiuren, gjengitt av «eventyrkongen» Peter Chr. Asbjørnsen i år 1841. De var på vei til Asksetra, sammen med kaptein Gram, og formålet med turen var spilljakt på Skjærsjøhaugen og harejakt ved setra. Eller kanskje var det for å lokke flere sagn og historier ut av Per, noe han ifølge Asbjørnsen var et rikt oppkomme av. «En tiurleik i Holleia», som ble til etter denne turen, er nok ikke den eneste historien fra Asjørnsens penn som har sin opprinnelse i Holleia. Men det særegne ved denne er den gode stedsbeskrivelsen, slik at en i dag kan følge Asjørnsens spor, og med noenlunde nøyaktighet kan peke på den plass hvor norgeshistoriens mest berømte tiurleik fant sted. Det er blitt sagt at kapteinen, seinere general Gram på Ask gods, og Asbjørnsen skapte Holleia. Sikkert er det at det var på denne tida at området ble kjent utenfor de omkringliggende bygder. Ask gods var på midten av 1800-tallet senter for et rikt åndsliv. Foruten Asbjørnsen og Jørgen Moe vanket en rekke av våre kjente kunstnere der. Personer som Hans Gude (som lagde tegninger til en tiurleik i Holleia), Eilif Pettersen, Christian Skredsvig, Camilla Collett og Johan S. Welhaven har alle hatt stor betydning for vår kulturhistorie. Seinere har folk som Thorleif Bache, Elling Solheim og Einar Heimås Dokken lovprist Holleias natur i bøker, dikt og fortellinger. Felles for alle er at de roser Grønknuten og Spiras grandiose utsikt og beskriver landskapet som vakkert, rolig og idyllisk med bølgende åser og blinkende vann, et landskap som gir ro i sjelen, og som er som skapt for turgåeren. 8 Holleia tiurens rike

Einar Heimås Dokken gir en treffende karakteristikk av Holleia: Bløt, blyg og rødmende som ei seterjente fra svunne dager, ligger Holleia der, ikke vill og utilgjengelig, men rolig stigende eller synkende med sin susende skog på ryggen. Inniblant går dalfar, mørke og hemmelighetsfulle, fordi sola sjelden når dem, men kommer du fram, finner du en bekk, en elv eller en sti. Kanskje møter du et lite idyllisk tjern, eller en fordums setervang med gjenvokst voll og steinrøys. Er du riktig heldig, kan du finne ei værslitt, skjev og grå seterstue I 1946 var det hundreårsjubileum for Asbjørnsens bokverk «Norske huldreeventyr og folkesagn». For å markere dette lagde kringkastingen et radioprogram som het «I Holleia for hundre år siden og i dag». Dette ble hovedsakelig tatt opp på Skjærsjøhaugen og Asksetra for å skape den rette stemningen. Noen av våre fremste skuespillere framførte dialogen mellom Asbjørnsen, Per Skytter og kapteinen fra jaktturen hundre år tidligere. Elling Solheim leste dikt, og Einar Heimås Dokken skildret jakta på Holleia, mens fylkesskogmester Guttormsen redegjorde for dagens skogsdrift. Etter denne sendinga ble nok begrepet «Eventyrskogen» for alvor festet til Holleia. I nyere tid har NRK Fjernsynet ved Arne Nævra og naturredaksjonen gjestet Holleia flere ganger og lagd opptak om natur og dyreliv, blant annet er det lagd direktesending fra tiurleiken. Også i Asgeir Helgestads prisbelønte film «Gutten som elsket villmarka» ble mange opptak gjort i Holleia. Men eventyrskogen Holleia låg der, lenge før både Asbjørnsen og filmfolk satte sine bein der. Når navnet Holleia oppstod, er usikkert, kanskje er det nærmere tusen år gammelt? Eivind Vågslid skriver i «Stadnamntydingar», bind 3, 1979, at det opprinnelige navnet trolig er fra før 1300-tallet og ble skrevet Holleidr, av hollr og eid som ordrett betyr god gangsti. Siste stavelsen eid betydde fra gammelt av et sted folk gikk mellom to vassdrag. Han skriver at det var fergesamband mellom Odinsåker og Nakkerud på Tyristrand, og at det trolig gikk sti vestover til Snarheimselv (Snarumselva). Han antyder også at det muligens kommer av Holl leid (bein-vei). En kombinasjon av disse skulle bli beinveien (snarveien) mellom to vassdrag. Vi vet fra gammelt av at veien til Kristiania gikk fra Snarum over Holleia og at det var fergesamband videre over Tyrifjorden. Kryllinger og hallinger benyttet denne ferdelsåren, og dette er beskrevet i historien om hallingenes utvandring til Amerika. Navneforsker professor Oluf Rygh i «Norske Gaardnavne», bd. 5, 1909, derimot mener at navnet kommer av hol «hull» og leid vei, kant, side, slik at tolkningen da blir vei der hvor det er hull eller fordypninger. Holleia tiurens rike 9

10 Holleia tiurens rike

Holleia tiurens rike 11

12 Holleia tiurens rike

Holleia tiurens rike 13

Det er gammelskog også utenfor verneområdene. Naturgrunnlaget Holleia er et stort, sammenhengende skogsområde som dekker mesteparten av arealet mellom Tyrifjorden i øst og Krøderfjorden/Snarumselva i vest. Riksveien Hønefoss-Hamremoen danner en naturlig nordgrense for det over 450 000 dekar store området som ender ut i en spiss ved Grava i sør, der Snarumselva og Drammenselva møtes. For 6000 år siden, da fangstfolk var de eneste som utnyttet Holleias naturressurser, var det stor aktivitet her inne. I elveløpet ved Katfoss er det en rekke helleristninger (veideristninger) hvor elgfigurer er dominerende. Fra nord i Holleia ble dyrene drevet hit og havnet utfor stupet eller ble møtt av steinalderjegernes spyd, en teknikk som også ble benyttet av seinere tiders befolkning. Gamle beretninger forteller at da rovdyrplagen ble stor, samlet folk seg fra begge sider av Holleia og dreiv «udyrene» ut hit hvor de ble møtt av bøndenes våpen. I steinalderjegerens Holleia var furu, bjørk og or de dominerende treslagene. Pollenprøver fra myrene forteller oss også at hassel, eik og alm var vanlig. Grana gjorde sitt inntog først for vel 2000 år siden, men noen skog av betydning ble det ikke før nesten tusen år seinere. I dag er de frodige dalførene og nordre del 14 Holleia tiurens rike

av Holleia dominert av gran, mens furua har overtaket på de skrinne åsene og myrene og i den sørlige delen. Einer finnes spredt over hele Holleia. Løvskog er det mye mindre av, de dominerende arter er bjørk, osp og or. Varmekjære arter som ask, eik, hassel og lønn er sjeldenheter som bare finnes på lune steder. Store deler av søndre Holleia er småkupert, ligger mellom 200 og 400 moh og er ypperlig turterreng både sommer og vinter. På både Snarum- og Tyristrand-sida kan en gå rett inn i flotte turområder uten å forsere noen stigning av betydning. Fra Krødsherad og Sokna stiger terrenget raskere, slik at det blir brattere adkomstveier. Til gjengjeld trenger en ikke gå langt før utsikten blir flott. Sentrale områder ligger mellom 400 og 700 moh med Rudskollen på 712 moh som den høgeste. De mest kjente utsiktspunktene er imidlertid Grønknuten og Spiråsen. Bergarter Geologisk sett tilhører størstedelen av Holleia grunnfjellsområdet. I urtida for mer enn 600 millioner år siden ble sedimentære bergarter omdannet under trykk og sterk hete til metamorfe bergarter som amfibolitt, kvartsitt, gneis og glimmerskifer. Mesteparten av Holleia består av metamorfe bergarter. Viktigst er trolig amfibolitten, den er områdets mest betydningsfulle faktor for å opprettholde ph-verdien i fiskevanna. Den er også en medvirkende årsak Veslesandungen Rudskollen Holleias høgste ås. til at så mange sjeldne og kalkelskende planter trives. Amfibolitten er en mørk og tung bergart som dominerer i de fleste åsene på den vestre delen av Holleia fra Langsrudåsen og nordover. På Tyristrand-sida dominerer den grå gneisen, men også her er det flere områder med amfibolitt, som Hvitmyråsen, Flaget, nordenden av Væleren og områdene ved Åsterudtjern. I de sentrale deler av Holleia er det overgangsformer mellom gneis og amfibolitter som kalles amfibolittisk gneis. Nordover i Holleia er det kvartsitten som dominerer. Dette er en lys bergart som bare i liten grad bidrar til å nøytralisere forsuringsprosessene, men flere steder finnes det kalkspatganger i kvartsitten som ved forvitring sørger for høy ph i området. Et typisk eksempel på dette har vi langs delet mellom Modum og Krødsherad fra Slettemoen til Gunnhusvollen. I Slettemoåsen vokser planter som ellers bare finnes i kalkfuruskog. Glimmerskifer finnes i betydelige mengder som lange bånd mellom amfibolitt og gneis i de sørlige delene av Holleia og også nordover i striper inn i kvartsittområdene. I tillegg til metamorfe bergarter, som det utvilsomt er mest av i Holleia, har vi en annen hovedgruppe, nemlig eruptive bergarter. Til disse hører granitt som bare finnes nord i Holleia og i Fotstå på Snarum, sistnevnte regnes for meget gammel. Gabbro finnes mellom Fotstå og Svarttjern og i Løkåsen mellom Ullerntjern og Skjærsjøen. Holleia tiurens rike 15

Gammel tørrfuru på kvigtjernshøga 16 Holleia tiurens rike

Dioritt finnes i ganger mellom amfibolitter og gneis (Sysletjern-området). En rombeporfyrgang gjennom hele det sentrale Holleia går i nesten rett linje fra Haugerud til Bergsvann på Sokna. En annen rombeporfyr-gang strekker seg fra Nakkerud til Skjærsjøen og en tredje og kortere fra Stokktjenn på Tyristrand og nordover til Englen. Mineraler Alle bergarter er bygd opp av bergartsdannende mineraler. De vanligste i Holleia, og hovedbestanddeler i det meste av berggrunnen, er kvarts, hornblende, glimmer og feltspat. Malmmineraler (ertser) og industrimineraler er omtalt under gruver og skjerp. I de fleste gruver og skjerp finnes det mange mer eller mindre sjeldne mineraler i tillegg til hovedmineralet. Blant de mest kjente er kobberkis, blyglans, tinn, granat, kalkspat, dolomittspat, apatitt, magnetitt, rutil og turmalin. Som en kuriositet kan nevnes at amatørgeologen, den synske Anton Myrbråten på Drolsum, har etterlatt seg belegg for både sølv- og gullfunn i Holleia. Noen av sølvskjerpene er kjent, men hvor han fant gull, er det ingen som vet. Heller ikke hvor han fant rubin. På Sokna-sida er det også beretninger om sølvfunn tidlig på 1800-tallet. Jon Støveren laget knapper og kavaihekter for salg. Disse var laget av sølv fra et hemmelig skjerp i Helgeåsen. Det var Elling Meier som skulle ha funnet sølvet og siden innvidd Jon i funnet, men begge tok hemmeligheten med seg i graven. Jordsmonn og flora En regner med at isen låg i ca. 2000 meters tykkelse over Holleia under siste istid. Den enorme tyngden av denne ismassen presset ned landet slik at det låg bortimot 200 meter under dagens nivå. Under smeltingen av isen førte vannet med seg store mengder løsmasser som dannet sandmoene vi finner i Holleias ytterkanter. Ramfossmoene, Gravermoene og Brunesmoene er verdifulle skogsområder som da ble dannet. Etter hvert som grusforekomstene blir oppbrukt i sentrale strøk, blir trolig grusen i slike områder mer verdifull enn skogen. Dette gjelder særlig Ramfossmoene, hvor vi kan finne spor fra istida. Her er det flere «død-is-groper», eller forsenkninger i terrenget, som lokalt blir kalt «Kjellerne». Disse ble dannet av store isblokker Ljåblom og blåknapp Holleia tiurens rike 17

Humlebille på engmarihånd 18 Holleia tiurens rike

som fulgte med løsmassene og siden smeltet. Ellers finnes det spor fra istida over hele Holleia i form av skuringsstriper etter breene. Siden lavereliggende deler av Holleia er gammel havbunn, består disse av en god del leirjord. Både sand og leire er dekket av et råhumuslag med oppråtnet, organisk materiale. I høyereliggende områder er det et råhumuslag over morenejord og forvitringsjord, men dette ligger også mange steder rett på berggrunnen. I områder med overskudd av vann har organisk materiale blitt lite omdannet på grunn av oksygenmangel, og dermed har det oppstått myrer dekket med et torvlag. Det er to hovedtyper av myr, mosemyr og grasmyr som igjen er delt opp i undertyper. Er det tilstrekkelig med nedbør, kan nøysomme mosearter vokse på selve berggrunnen og med tida danne nedbørsmyrer. Vi har også gjengroingsmyrer som kan være farlige både for folk og fe siden de ofte er nærmest bunnløse. De oppstår i næringsfattige områder, der mindre tjern og dammer eller viker i større tjern gror igjen med nøysomme mosearter. Ved Tjuentjerna og Femtjerna er det typiske gjengroingsmyrer. Slike myrer er ofte gode moltemyrer. Grasmyrene finnes i områder med overskudd av sigevann og der torvlaget er bygd opp av råtnende rester av planter som krever stor fuktighet, oftest av starr, siv og ulike grasarter. Hvis nedbørsfeltene rundt grasmyrene består av næringsrik og kalkholdig grunn, blir disse til rikmyrer og dermed vekstområder for en rekke kravstore og kalkkrevende vekster. Som tidligere nevnt er det en rekke områder i Holleia hvor bergartene inneholder kalkforbindelser som blir frigjort ved forvitring. Dette fører til at vi har en rekke kalkkrevende planter som vokser i jordsmonn som normalt burde vært surt. Området fra Slettemoen og innover mot Gunnhusvollen på begge sider av kommunedelet mellom Modum og Krødsherad er fullt av sjeldenheter. Takket være lokalbotaniker Thure Lund er disse blitt kartlagt og registrert. Thure har arrangert botaniske utflukter i disse områdene, og han har hatt med seg botanikere fra hele østlandsområdet. Finn Wischmann ved Botanisk Institutt er kjent som Norges «planteguru», og ved flere anledninger har han besøkt området. Å følge Wischmann og Lund på botanisk utflukt i Høymyra og Slettemoåsen var en minneverdig opplevelse. De var begge langt opp i 80-åra, men med falkeblikk registrerte de sjeldenheter som de fleste yngre botanikere hadde oversett. Mest oppsiktsvekkende er kanskje alle orkidéene som vokser i området. Her finnes smalmarihand, engmarihand, flekkbladet engmarihand, skogmarihand, flekkmarihand, nattfiol, hvitkurle, breiflangre, brudespore, stortveblad, småtveblad, fuglereir, knerot og myggblom. Av andre litt mer uvanlige planter som vokser i dette området, kan nevnes oslosildre (som ellers vokser stort sett bare i kalkrike områder ved Oslo), skåresildre, fjellmarinøkkel, bjønnkam, olavskjegg, kalktelg, smørtelg, taggbregne, nøstepiggknopp, fjelltimotei, flatrapp, klubbestarr, tranestarr, smalsyre, kantnøkkrose, soleinøkkrose, mogop, ljåblom, fjelltistel, stor myrfiol, dikesoldogg, klokkevintergrønn, furuvintergrønn, vaniljerot, fjellkrekling, setergråurt, blodstorkenebb, stri kråkefot, sumphaukeskjegg, liten myrfiol, olavstake og maurarve. Flere av disse plantene vokser også andre steder i Holleia, men Slettemo-området har nok flest sjeldenheter. Et plantegeografisk interessant område er Størrmyran, Laupmyran og Orremyr i Krødsherad. Dette er et naturreservat (fredet i 1986) som er nærmere 500 dekar stort. Dette urørte flatmyrområdet med såkalte jordvannsmyrer ble fredet fordi man her finner planter som befinner seg i grenseområdet for sin østlige utbredelse. Det ble særlig henvist til plantene kvitmyrak, brunmyrak, myrkråkefot, dikesoldogg og blågknapp. Sistnevnte er imidlertid å finne flere steder lenger øst i Holleia, blant annet ved Lerbergsetra. Bortsett fra smalmarihand er det ellers ingen spesielle sjeldenheter i Størrmyran, men vi finner de fleste av de vanligste myrplantene i Holleia. Holleias største urteplante er grasarten takrør. I myrene omkring tjernene ved Finnerud er det hele «skoger» av denne populære dekorasjonsplanten som blir opptil 2,5 meter høg. Den finnes også ved Hundtjern, Kimetjern, Bikkjemyra og ved flere andre småtjern, ofte sammen med engmarihand. Av andre områder som kan være av interesse for botanikere, er området mellom Væleren og Hovinsetra, Sørli, strekningen fra Lutevollen til Klomshue, Hvitmyråsen, områdene fra Ullerntjernet til Skjærsjøen, Langedalen, Tranbyseterdalen, Lerbergsetra, Treangen og Gråberglia. Turt er en opptil 1,5 meter høy plante med vakre, blå blomster som i gamle dager ble kalt «Bjønnemat». Litt pussig er det at den finnes Mogop helst i nærheten av gamle bjørnehi, for eksempel i Gråberglia, Hallane og Langedalen. Kaffekløver (brun kløver) blir regnet for en sjeldenhet, særlig i skogområder. Sør for Gravermoen har det vært flere eksemplarer av planten i mange år. Flere av de vanligste plantene er giftige. En av dem er tyrihjelm som lokalt blir kalt for lusehatt. I gamle dager kuttet man opp rota (som er mest giftig) i småbiter og strødde sukker på. Dette var et mye brukt middel mot fluer og lus, derav navnet. Men hele planten er giftig, og selv store beitedyr kan krepere hvis de lar seg friste av de store grønne bladene. Hvitveisen er ei annen plante som er så giftig at den kan ta livet av beitedyr. Det rare er at planten er en lekkerbisken for rådyr tidlig på våren. Disse har imidlertid et fordøyelsessystem som tåler giften. Tysbast er en liten busk som blomstrer på bar kvist allerede i mars. De rosa blomstene som stikker opp av snøen, kan friste mange til å plukke. Husk at barken er giftig, slik at vannet i vasen også blir det. Utpå sommeren blir det giftige røde bær på busken. Disse kan friste barn til å smake, men heldigvis er bærene så bitre at det skal mye til at noen får i seg en dødelig dose på 10-12 bær. Liljekonvall blir plukket av mange om våren. Også her blir blomstervannet giftig, og det samme er bærene som kommer seinere. Mjølbær kan forveksles med tyttebær både som blomst og bær. Bærene er ikke så giftig at det får dødelig utgang om man skulle forveksle de to, men inntak vil resultere i kvalme og oppkast. Bær av barlind derimot er meget giftige, men siden den finnes bare et par steder i Holleia, er det neppe noen fare for at noen skal få i seg disse. Holleia tiurens rike 19

Hvit tyttebær. Botaniske særegenheter Hvit tyttebær På et område som er omtrent ett dekar stort, 300 meter øst for Grautåsvollen i Liamarka, vokser det hvit tyttebær. Mengden av bær varier fra år til år, i takt med mengden av vanlig tyttebær i området, men vanligvis kan en plukke såpass at en har nok til et par glass med syltetøy. Lærerinna på Kløftefoss, fru Hovde, som fant denne forekomsten for 80 år siden, holdt hemmeligheten for seg selv i mange år. Det var ekstra gjevt å servere sine gjester hvitt syltetøy. Botaniker Finn Wischmann ved Botanisk Institutt, som altså går for å være Norges fremste ekspert på planter, sier han aldri har sett hvit tyttebær. Han hadde hørt om forekomster andre steder, men da bare om en enkelt plante med fire-fem bær, ikke en hel forekomst med hvite bær. Forekomsten i Holleia, som har vokst der over en menneskealder, er derfor enestående i landssammenheng. Bæra smaker som vanlig tyttebær, og vokser sammen med disse, men aldri på samme plante. Den hvite er dominerende på dette stedet, men er ikke å finne i området omkring. Flogrogn Midt på Bråtavollen står en kjempestor seljekall som to mann ikke klarer å favne. Tre meter over bakken deler den seg i flere stammer. I denne kløfta vokser ei rogn, og på denne er det nesten hvert år en anselig mengde bær. Dette er en sjeldenhet på Østlandet og kalles flogrogn eller flaurogn på gammelt moingsmål. Den trives med stor luftfuktighet og oppstår gjerne ved at fugleekskrementer som inneholder rognebær, blir liggende i en mosesprekk på et gammelt lauvtre. Frøene spirer og henter næring i vekstlaget mellom barken og veden på vertstreet. Røttene kan følge dette helt ned i jordsmonnet. Flogrogna ble tillagt magiske egenskaper i gamle dager og var sterkt ettertraktet. Det kan nevnes at dersom man brukte økseskaft av flogrogn, kunne en ikke hogge seg, og brukte en latein (ladestokk for gevær) av flogrogn, traff en alt en skaut på. Sælapinner av det samme hindret hesten i å løpe løpsk, og fant en så stor flogrogn at en kunne lage ski av den, gikk disse av seg sjøl. 20 Holleia tiurens rike

Flogrognbarken helbredet tannverk og gjorde kuene øksne (brunstige), mens syltetøy av flogrognbær helbredet det meste. Å få lurt i sin utkårede noe av dette skulle også ha en fenomenal virkning. Nordlig aniskjuke I Gråberglia like nord for Bjønneberget og delet mellom Skinnes og nordre Vassendrud vokser det nordlig aniskjuke på en gammel seljekall. Den kjennetegnes med sterk lakrislukt og er en sjeldenhet som det bare finnes noen få eksemplarer av her i landet. Bakkevollmasta Tar en av fra den blåmerka løypa ved Damtjern i Morudmarka og følger merka sti i 300 meter, kommer en til Bakkevoll hvor setra til Ula låg. I utkanten av den forlengst gjengrodde setervollen står ei eldgammel kjempefuru på bortimot 12 kubikkmeter. Den har i mange år blitt regnet for Holleias største. Siden stammen er kvistfri opp til nærmere 20 meter og har minimal avsmalning, er den blitt kalt «Bakkevollmasta» de siste 100 åra. Noen eksakt alder er vanskelig å anslåg. Siden furua er innhol, kan bare et ytre lag på 17 cm aldersbestemmes ved hjelp av tilvekstsbor. Disse 17 cm representerer treets siste 200 leveår, noe som betyr at først på 1800-tallet var størrelsen allerede opp i mot seks kubikkmeter. Selv om furua har vokst hurtig de første åra, må den allerede da hatt en alder på godt over 200 år. Følgelig må Bakkevollmasta ha spiret en gang på 1500-tallet. Da var det bjørnestilling nær furua, og Ole Tangene skjøt bjørn her i 1880. Da ble furua beskrevet som et kjempetre med tyritopp. Bakkebråtagrana Denne delegrana på nærmere 400 år, mellom Lia og Morudmark, er trolig en av Holleias eldste graner og har med sin 33 meter og seks kubikkmeter en anselig størrelse. Veksten stoppet opp for over 50 år siden fordi mye av røttene ble ødelagt da Bjoretjernveien ble bygd inntil. De øverste 25 metrene tørket, men de nederste greinene har utrolig nok holdt seg grønne alle disse åra. Fjøsgrana Den flotte grana som står i ei gammel fjøstomt på nordsida av buene på Gunnhusvollen, har greiner nesten ned til bakken, som danner et naturlig lysthus. Bakkevollfurua. Holleia tiurens rike 21

Kjerstigrana og skogeieren. Haukelibresken En av Norges aller største einere, eller bresk som vi sier på våre trakter, står i lia sørøst for Bjoretjern. 13 meter høy, med diameter på 30 cm og fasong som et furutre er den et usedvanlig flott eksemplar av arten. Den er bare 160 år gammel. Kjerstigrana Ei kjempegran på over 11 kubikkmeter i Knut E. Dølvens skog øst for Nakkerudvollen er på vei til å bli Holleias største tre siden den er i god vekst. Grønn og frodig med langt toppskudd og en enorm lengde er den et flott syn. Karl og Aksel Litt vest for Øyvollen i Sølvfuruåsen står to kjempefuruer med få meters avstand. De er oppkalt etter Karl og Aksel Dølven. Huldreselja Ei gammel stuvingsselje midt på Bråtavollen må det tre mann til for å favne. Treet er en severdighet både på grunn av størrelsen og fordi den botaniske sjeldenheten flogrogn vokser i ei kløft på selja tre meter over bakken. Flogrogna har hatt bær flere ganger. Overtro i forbindelse med flogrogna er omtalt under botaniske særegenheter. Tidligere storheter Padderudgrana var omtalt for hundre år siden, den var åtte alen og seks tommer i omkrets. Det vil si over fem meter etter dagens mål. Vesetrudfurua var på samme størrelse. Tre mann klarte så vidt å favne om dette treet som en mann skulle ha skutt seg under. Trollgrana ved Asksetra var ei stor gran som tørket i 1936. 20 år seinere deiset tørrgrana i bakken under en førjulstorm. Mange år tidligere hadde en annen storm knekt kjempen på midten, slik at den hadde mange forkrøpla greiner og topper som sprikte mot himmelen og ga den et trolsk utseende Asksetergrana var ei kjempegran under åsen nedenfor Asksetra. Den var over tre meter i omkrets og tørket i 1913. Skinnarbumasta skal ha vært sju alen i omkrets. Bestemorfurua i Ulamarka var halvannen meter i diameter og 34 meter høg. Sundhaugmasta var ei kjempefuru som sto under Sundhaugkollen i Ulamarka, der det 22 Holleia tiurens rike

seinere ble bygd hoppbakke. Den ble solgt til skipsbygger Omholdt i Skien og fraktet til Drammen på flere jernbanevogner, derfra med slepebåt til Skien. Dette hadde nok ikke den forrige eieren av Ulamarka satt særlig pris på, for i en omtale av ham står det følgende: På 1800- tallet var etterspørselen etter mastetømmer stor, og skogene var nærmest uthogd for trær med slike dimensjoner. Ulamarka var kjent for sin masteskog, og eieren, lensmann og stortingsmann Christopher Uhlen moret seg med å invitere skipsbyggere og trelasthandlere fra Drammen for å beskue kjempetrærne. Disse ga seg ende over for den flotte masteskogen. Nå må dere se riktig godt på mastene, for de er ikke til salgs! sa lensmannen. Haukelieineren. Holleia tiurens rike 23

Historien om tyttebærkrigen Kampen om tyttebæra var så tøff at NSB satte opp ekstratog for bærplukkere fra Drammen til Krøderen. Det var den gangen det nærmest var krig om de sure, små røde. Bruken av tyttebær har vært veldig avhengig av konjunkturer og tilgang på kjøpemat. På 1900- tallet var det særlig i de harde 1930-åra, og spesielt under 2. verdenskrig, at det nesten var en tredje krig om tyttebær. Alle steder med furuskog og snauhogster var gode «bærsteller». Selv om de forskjellige bygdelag hadde sine favorittsteder, ble nok Holleia-skogene mest populære for tilreisende. Med de mange skogsbilveiene etter krigen økte interessen, for da kjørte en helt inn i selveste paradiset med bil. «Z-bilene» fra Vestfold kom i hopetall, ofte var det over hundre på den samme veien. Og smågutta tjente penger på å åpne grindene, selv grinder som ellers sto åpne, ble stengt. 25 øre var vanlig «takst» for å åpne, så det gjaldt å være tidlig ute om morgenen for å sikre seg ei grind. Langt borti tyttebærskauen. Folk overnattet overalt Særlig ble tyttebær populært blant arbeiderfamiliene i tettstedene. Det var store barneflokker, og allerede tidlig på 1900-tallet kom hele «skokkene» med Randsfjordbanen til Drolsum, Nakkerud, Tyristrand og Sokna. Like mange tok Krøderbanen til Snarum, Kløftefoss og Krøderen. De kom fra Vikersund, Geithus, Åmot, Mjøndalen og Drammen. De overnattet alle steder der de kunne få tak over hodet, som for eksempel låver, andre uthus, tilgjengelige hytter og inne hos gjestfrie mennesker. All overnatting var gratis. Noen hadde også telt, særlig under krigen. Sokna og Kløftefoss ble regnet for å være sjølve tyttebærbygdene. Omkring 1930, etter at tresliperiet i Ramfoss ble nedlagt, ble det ekstra rift om tyttebær til salgs for stedets familier som hadde ei ekstra inntekt med bærplukking. Det ble spikret bærkasser i annethvert hjem, og stasjonsmester Ruud fikk det virkelig travelt med bærforsendelser til fjern og nær. For å få orden på denne trafikken ble det dannet et bærlag på Kløftefoss. Man forsøkte noen år med at kjøpmann 24 Holleia tiurens rike