Karin Haugane Anna Wunderlichs sang Dikt
1 Når sangen flyter inn, griper jeg deg Nå, i kraftig motvind synger du opp Å høre treet bruse, stillheten Kjæreste, evig lyser forgråtte smil Deg vil jeg nå, deg som jeg elsket Før jeg kunne navnet, så ansiktet ditt Nå, etter uovervinnelig rop Nådde oss, kan jeg besverge deg Nære var sykdommen, lav var pusten Nesten tatt av skyggene trengte du deg Stille ut av løs vaiende skog og sang Deg inn. Hvem hørte at du reiste deg Opp fra mørk styrting, gjenfant føttene Gikk barbeint hjem, sjanglet skeiv inntil meg
2 Fra vinduet ser jeg gjerdet ligge lavt Under vann, skvalpe i blått og tåke Gresstustene flyter irrgrønne oppå Hører hegrens ene skrik over innsjøen Du har stått lenge på den andre sida Skraper grundig, tar det lille skåret Kitter, oljer og maler hvitt over Tømmerveggene her svulmer i sola På din side kvitrer fuglene oppe I uoverstigelige trær, flyr inn Lander nær dine henders stødige grep Hos meg durer orgelfossens fulle kraft Reiser seg opp, fråder mot blå himmel Vi er helt alene her oppe i skogen
3 Huset skal fylles med folk vi ber til oss Du skriver datoen i kalenderen Lager en plan over fisk ost og hane Graver i hagen, bærer blomster inn Bærer opp fra kjelleren, kjøper Alt vi mangler, stumtjener og fat Du bærer opp, hører skritt i trappa Ordner og rydder, biene summer Men bildet av deg i den blå stolen I bibliotekets okerkledde gravnatt Med bøkene eller musikk i øret Jeg har sovet lenge når du glir inn Kjenner en varm hånd stryke meg Det er som du alltid våker over vårt rom
4 Du gløder når jeg stiller deg et spørsmål Åpner opp øyelokk og ser bakenfor For både levende og døde taler I andre bokstaver enn før, som kim Stemmenes spill her oppe på jorda Svinger og klager til himmelen gir seg Du sitter på høyden og spiller så lystig Kvinnene jamrer, trenger seg sammen Ser du, det sildrer et tynt regn igjen Nye blikk, hør, jubelen fins ennå! Vandrer fra strand til strand i kveld Den sprer seg, jeg lystrer mer villig Besatt av en taus, vill livskraft i deg Til dagen skumrer, huset ramler ned
5 Nå i min alders hus kommer skyggene Glimt av en rasende far, meg som barn En lengsel, en drøm, blander seg inn Vondt og godt blir rørlige grå gestalter Én skygge som fra barndommens lekeland Én større er fra ungdommens lengselsår Minner og visjoner slåss nå om plassen Trenger seg på, griper meg i nakken Redselen for å bli ensom herjet meg Å bli forlatt av mor, far, dem jeg kjente Tålte jeg alt for å unngå tomrommet? Så var det likevel det som brått skjedde Mine feilvurderinger gjør i dag verre De går opp som skygger fra livets måneskog
6 Jeg lå i en jernbanevogn og drømte At jeg var på vei til et annet land Men vogna stod stille og jeg så inn I stillbilder fra krig og fornedrelse Barnet ligger og sover som i flammer Vekkes av vaskekona som roper opp Før toget legger ut på en lang reise Jeg reiser meg, springer ut i kulda Røyken over det jernbaneområdet Ledningene i lufta, kryssende spor Gnei meg i øynene, dro ned lua Ser andre barn krype ut av vognene Små levende skygger mellom natt og dag Vakten husjer oss gjennom gjerdet, fort
7 Aj, lille blåfugl, du synger langt vekk Ditt dunete bryst bruser i vinden Om min sorg skyldes gitter eller avmakt Din tone fyller meg, tar meg vekk Mitt bilde av deg er av en annen Og enda én, skapt av min erfaring Den ene, min far, gikk over grensa En annen ville drukne i tidas elv En tredje lånte kvinners ømhet som søvn Du legger spor, alt tonene skapte Henger nøkkelen igjen til salmene Tonen din er varm og aktiv, du spør Og setter en grense, jeg åpnes igjen Du, lille blåfugl, hør hjertets stev
8 Far min kalte mamma for si villrose Hvorfor, sa hun, jeg heter Else Dal Han bad: Gi meg all sorg for ditt frisinn Du er som den, mørk skarlagen og bar Han tok henne med til elva bak huset Fuglen kikka på dem fra bjørketreet La henne ned, kyssa og beit henne Else Dal ga seg hen der på elveleiet Fødte barn, en, to, tre, seks Han var hennes første, hun hans siste Hun lo mot andre, ennå mørk og sterk En høst tok han mor til elva bak huset Holdt steinen i neven mot Else Dal Senket henne ned i elvas klare vann