Fjellreven på den arktiske tundraen

Fjellreven på den arktiske tundraen Siw T. Killengreen En art som først og fremst tilhører den arktiske tundraen er fjellreven. For mange er den sammen med snøugla selve signalarten for det arktiske Norge. En gang i tiden var den et vanlig syn på Varangerhalvøya mens det i dag bare er en liten bestand igjen. I tidligere tider var fjellreven vanlig langs hele fjellryggen fra de arktiske halvøyene i Finnmark og helt sør til Hardangervidda. I dag er fjellreven utrydningstruet i Norge og Sverige mens den er helt forsvunnet fra Finland. Grunnen til nedgangen i bestanden skyldes mest sannsynlig intensiv jakt. Fjellreven var et verdifullt dyr å jakte på. Rundt 1920, da prisen på skinn var på det høyeste, kunne man tjene 200 kroner for et hvitrevskinn og opptil 1000 kroner for et blårevskinn. Sett i lys av at gjennomsnittlig årslønn til en tjenestekar på bygda i den tida var på 900 kroner, sier det seg selv at revejakta ble en viktig inntektskilde for mange. Utover 1900-tallet ble fjellrevbestanden kraftig redusert i hele Fennoskandia, og den ble totalfredet i både Sverige, Norge og Finland i henholdsvis 1928, 1930 og 1940. Selv om det har vært stopp i all jakt i over 80 år har ikke dette ført til en bestandsøkning, og flere forvaltningstiltak har nå blitt satt i gang for å berge fjellreven fra utdøelse. Tiltakene ser ut til å virke. I 2012 etter et meget godt smågnagerår ble bestanden i Norge estimert til 139 voksne individer. Dette er det høyeste bestandstallet registret siden den systematiske overvåkningen av fjellrev startet i 2003. På Varangerhalvøya ble bestanden anslått til 20 voksne individer i 2012. Dette er den største delbestanden av fjellrev nord for Børgefjell, men både lokalt og nasjonalt er det fremdeles så få individer at fjellreven regnes som kritisk truet. Gjenbruk av hi i generasjoner Det er relativt enkelt å få oversikt over den delen av fjellrevbestanden som får fram valper hvert år. Fjellreven bruker hiene sine i flere generasjoner. Har man kunnskap om hilokalitetene kan man besøke disse hiene om sommeren og telle hvor mange fjellrevpar som har fått fram valper det året. På Varangerhalvøya forekommer de kjente hiene i områder med sand og løsmasser. De kan også være gravd ut i de særegne ringmorenene som er typisk for Varangerhalvøya, og som bare finnes et fåtall andre steder i verden. De største hiene kan ha opptil 100 innganger. De brukes i flere hundre år. Gjødsling i form av urin, ekskrementer og byttedyrsrester gjør vegetasjonen frodig og hiene fremstår ofte som grønne oaser på den ellers karrige tundraen. Det finnes også en annen type hi som kalles steinhi. Her bruker fjellreven naturlige sprekker i fjellet som er så små at større rovdyr ikke klarer å komme seg inn. Foto: Geir Vie. 68 Ottar 302 2014 (4): 68 73 Ottar nr.4/2014.indd 68 22.09.14 08:39

Disse er vanskeligere å finne siden det er lite vegetasjon rundt hiet og de lyser ikke opp i landskapet på samme måte som de utgravde hiene. Fjellrevskit kan samles på hiene og brukes til DNA analyser. Dette gir gode data både om bestandsstørrelsen samt informasjon om individene. Disse dataene viser at det i dag er minst tre familiegrupper på østsiden av Varangerhalvøya som produserer valper. En familiegruppe består av foreldre og voksne avkom som etablerer seg på hi i nærheten av der de er født. Valper fra disse familiegruppene kan vandre over hele Varangerhalvøya. DNA-analyser har vist at en fjellrev som oppholdt seg på kysten mellom Berlevåg og Kongsfjord vinteren 2012, var født på østsiden av halvøya i 2011. I Fennoskandia er fjellreven en lemenspesialist. Siden lemen svinger i bestandsstørrelse med tre til fem år mellom toppårene, får fjellreven bare fram valper i oppgangsår eller i toppårene til lemenbestanden. Til gjengjeld kan den i gode år få opp til 18 valper. Valpene blir født i mai- juni og etter 3 4 uker tar de sine første turer ut av hiet. Etter hvert som de blir eldre og modigere blir turene lengre, og man kan også observere at foreldrene tar med seg valpene ut på jakt. Valpene blir på hiet til september. Når de forlater hiet, er det ikke uvanlig at søsken holder sammen utover høsten og vinteren. En fjellrev blir som regel ikke gammel og dødeligheten det første leveåret er spesielt høy. Gjennomsnittsalderen er 4 5 år, men man har kjent til individer som har blitt hele 14 15 år. Oppe: Fjellrev ved steinhi ser du fjellreven? Foto: Petter Braathen. Nede: En voksen fjellrev og valper på et av hiene med frodig vegetasjon. Her ser vi både den vanlige sommerfargen, som er gråbrun på ryggen og lårene og lys buk, samt den sandfargede varianten som er vanligere lengre øst. Begge fargevariantene har hvit vinterpels. Foto: Fjellrev i Finnmark. 69 Ottar nr.4/2014.indd 69 22.09.14 08:39

Fjellrevens biologi Fjellreven finnes i hele det sirkumpolare området (Norge, Sverige, Russland, Canada, Svalbard, Grønland og Island). I store deler av sitt utbredelsesområde er den en smågnagerspesialist, men på de arktiske øyene (f.eks. Bjørnøya og Island) og langs den nordlige kyststripa kan den også livnære seg ved å spise fugl og egg fra de store sjøfuglkoloniene. Fjellreven på Varangerhalvøya livnærer seg i all hovedsak av smågnagere, men flere gamle fjellrevhi nær kysten og fuglefjell tyder på at sjøfuglkoloniene samt andre marine byttedyr har vært viktige ressurser i tidligere tider. Den er dyktig til å hamstre mat og kan grave ned store forråd av byttedyr som den lever av gjennom vinteren. Fjellreven kan vandre over lange avstander. En fjellrev som ble merket i Ny-Ålesund i 1986 vandret ca. 1000 km i luftlinje og ble gjenfanget to år senere på Novaja Fjellreven bruker hiene sine hele året. Her ligger to fjellrever i vintersola ved et av hiene på Varangerhalvøya. Foto: Alfred Ørjebu. Semlja. Nyere studier som har brukt satelittsendere montert på fjellrever i Canada har påvist forflytningsavstander på opptil 4500 km i løpet av et år. Fjellreven veier mellom 2 5 kg og kan klare seg i flere uker uten mat, noe som gjør den godt egnet til å leve i et miljø med uforutsigbar mattilgang. Videre har den tilpasset seg det kalde klima ved å ha avrundede ører, kort snute og en pels så tykk at temperaturen må synke til under -40 C før den aktivt må øke varmeproduksjonen. Vinterpelsen til fjellreven kan enten være gråsvart (blårev) eller hvit (hvitrev). «Blåreven» har en sommerpels som er ensfarget brun, mens «hvitreven» har en sommerpels som er gråbrun på ryggen og lårene og lyse i buken. Dette er den vanligste fargevarianten i Norge. Det finnes også hvitrever på Varangerhalvøya som er sandfarget på sommeren. Denne varianten er mer typisk lengre østover inn i Sibir. Hvor stor andel fjellrev som er sandfarget i Norge er usikkert mens andelen blårever er på ca. 5 %. Rever med forskjellig farger kan godt pare seg med hverandre og får da gjerne valpekull hvor begge fargene opptrer. Historisk perspektiv Det finnes få skriftlige historisk kilder som beskriver dyrelivet på Varangerhalvøya for mer enn 100 år siden. Et unntak er en liten notis i Norges Jeger og fiskeforenings tidsskrift fra 1914. Der skriver kjøpmannen Eilert Nikolai Brodkorp fra Vadsø: «Om vinteren 1879 80 begyndte lemæn at vise sig og i 1880 81 var det største lemæn år jeg har seet.et kompani paa 4 skyttere nedla fra december til i mai ca. 300 ræv hvorav muligens 5 % rødræv og resten fjeldrakke [fjellrev]». Videre foreller Brodkorp om neste store lemenår som var vinteren 1910/1911 hvor det igjen ble skutt flere hundre rev. Denne nedtegnelsen er viktig siden fjellrevbestanden i resten av Skandinavia allerede i begynnelsen av 1900 tallet hadde begynt å minke kraftig. En annen interessant opptegnelse som beskriver fjellrevbestanden på Varangerhalvøya kommer fra den danske biologen Helge Walhovd som intervjuet kjentfolk fra området tidlig på 1970-tallet. En av informantene fortalte, at langs kysten fra Sandfjord til Berlevåg var det i 1950 fullt av fjellrevhi med rester etter små reinkalver og sjøfugl. Videre omtaler et annet intervjuobjekt 1960 som et meget godt år for fjellreven på Ifjordfjellet og at bestanden var oppadgående. De neste store fjellrevårene var 1970 og 1971. Flere kilder nevner dette som år med høye tettheter av lemen og store bestander av fjellrev. I denne tiden oppsøkte fjellreven slakteanleggene både på Krampenes og på Maddevarre og en av informantene forteller at de observerte «flokkevis av fjellrev» både 70 Ottar nr.4/2014.indd 70 22.09.14 08:39

med hvit og blå pelsfarge som spiste slakteavfall mens folk stod å så på. Dette er de siste beskrivelsene av en stor fjellrevebestand på Varangerhalvøya, og sannsynligvis begynte nedgangen for fjellreven i Øst-Finnmark etter dette. Hvorfor har fjellreven blitt sjelden? Når andre rovdyr, slik som ulv, jerv og bjørn, har blitt fredet har bestandstallene steget ganske raskt. Det har ikke skjedd for fjellreven, noe som tyder på at selv om jakt var det som reduserte bestanden i utgangspunktet er det andre forandring i økosystemet, som gjør at bestanden ikke har tatt seg opp igjen. Det er særlig to endringer som har hatt betydning for fjellreven. I løpet av de siste 100 årene har det vært et skifte i smågnagernes bestandsdynamikk fra bestander som svingte regelmessig i størrelse med et toppår hvert fjerde til femte år, gjerne synkront i hele landet, til en situasjon hvor toppårene har uteblitt i lange perioder. Det er særlig de store lemenårene som har blitt sjeldnere på fjellet. Uten lemenårene klarer ikke fjellreven å få fram store valpekull. Siden fjellreven er relativt kortlevd, har dette negative konsekvenser for bestanden. Nye forskningsresultater viser at fravær av lemenår er forårsaket av et varmere og mer variabelt vinterklima. En annen årsak til at fjellrevbestanden ikke tar seg opp er sterkere konkurransepress fra en økende bestand av rødrev. Rødrev og fjellrev er to arter som lever av de samme byttedyrene. I tillegg er begge territorielle. Det betyr at de ikke godtar andre rever innenfor sitt leveområde når de får fram valper. Rødreven er dobbelt så stor som fjellreven og fortrenger derfor fjellreven fra de beste hiområdene. Det er flere årsaker til at rødreven øker i antall. I dag forvalter vi landskapet vårt på en helt annen måte en det vi gjorde tidligere. Spesielt dagens hjortviltforvaltningen har medvirket til store bestander av elg og rein, noe som ser ut til å ha en positiv effekt på rødrev ved å sikre en stabil mattilgang i form av slakteavfall og kadaver av selvdøde dyr. Dette har skjedd samtidig med at man jakter mindre rødrev samt at man har fjernet de store rovdyrene som tidligere var reelle konkurrenter til rødreven. Videre kan utbygging av nye kraftlinjer, reingjerder og mer hyttebygging i fjellet øke tilgjengeligheten av ressurser for rødreven. Selv om man skulle tro at mer mat i fjellet også ville være gode nyheter for fjellreven, viser studier gjort i Alaska og Canada at fjellrev blir fortrengt av rødrev i områder hvor det er store matressurser tilgjengelig året rundt. Kurve over utviklingen i antall ynglinger og valpeantall på Varangerhalvøya. Den grå stiplede linjen viser lementettheten. Til nå har det vært to lementopper i Øst-Finnmark siden prosjektet startet. Reduksjonen av rødrev begynte i 2005, og har ført til en positiv utvikling i fjellrevbestanden. 71 Ottar nr.4/2014.indd 71 22.09.14 08:39

Hvordan berge fjellreven? Ett av to store prosjekt for å øke bestanden av fjellreven til et bærekraftig nivå i Norge er Fjellrev i Finnmark. Prosjektet ledes av Universitet i Tromsø og utføres i samarbeid med Statens Naturoppsyn. Viktig prosjektmål er å belyse konkurranseforholdet mellom de to reveartene i større detalj, og videre prøve ut om en reduksjon rødrevbestanden alene gir en økning av fjellrevbestanden. Rødrevbestanden beskattes kraftig av både vanlig jakt og ekstraordinære uttak på Varangerhalvøya. For å kunne måle effekten av uttaket, har man opprettet referanseområder lengre vest hvor det ikke skjer slike tiltak. Gjennom prosjektperioden er det gjort flere interessante funn. Konkurransen mellom fjellrev og rødrev foregår ikke bare på sommeren når dyrene skal få fram valper, men har også betydning på vinteren når tilgangen på mat er dårligere. Studier gjort om vinteren viser at rødreven monopoliserer kadavre. Selv en relativt lav tilstedeværelse av rødrev rundt et kadaver gjør at fjellreven forsvinner fra området. Overraskende nok var den negative effekten av tilstedeværelse av rødrev dobbelt så sterk som den positive effekten av lementetthet. Det er også en konkurranse mellom rødrev og fjellrev i yngletiden hvor rødreven fortrenger fjellreven fra de beste hilokalitetene. Før tiltakets start i 2005 var alle aktive fjellrevhi, som vi har kjennskap til, lokalisert langt inne på halvøya, og de hiene som var i de mest produktive områdene var overtatt av rødrev. I 2007, to år etter tiltaket startet, etablerte et fjellrevpar seg på et hi nært sjøen som ikke hadde vært i bruk siden det ble oppdaget i 1999. Det har også vært reetablering av fjellrev på et hi som var overtatt av rødrev, og i 2011 fikk vi vårt til nå største registrerte valpeantall på dette hiet med 11 valper. Etter 2011, som var et meget godt smågnagerår, hadde vi en minimumsbestand på ti voksne fjellrev og 27 valper, noe som er det høyeste antallet som er registrert siden overvåkningen startet i 2001. Dette er et minimumstall siden vi ikke kjenner til alle hiene på Varangerhalvøya, og bare i løpet av prosjektperioden har antall kjente hi økt med 100 %. Til sammenligning har enten bestanden holdt seg konstant lav eller gått ned i de områdene i Øst-Finnmark hvor det ikke er rødrevreduksjon i den samme perioden. Hva med framtida? Hvordan utviklingen i fjellrevbestanden vil være i framtiden er vanskelig å forutsi. De klimaendringene som trolig vil skje i nordområdene vil ha store konsekvenser for tundraøkosystemet. Varmere vintre vil sannsynligvis føre til at frekvensen av toppår med lemen vil avta på grunn av dårligere leveforhold under snøen for denne arten, og dermed Rødreven øker over hele landet. Det er flere årsaker til dette. En av dem er en økt hjortedyrbestand. Foto: Geir Vie. 72 Ottar nr.4/2014.indd 72 22.09.14 08:39

forsvinner den viktigste næringskilden til fjellreven i dag på Varangerhalvøya. Det som kan berge fjellreven som lever på de nordligste halvøyene i Finnmark er nærheten til marine ressurser, og spesielt de stor sjøfuglkoloniene som finnes her. I andre deler av utbredelsesområdet til fjellrev som f.eks. på Island finnes ikke lemen og klimaet er betraktelig varmere enn på Varangerhalvøya. Her livnærer fjellreven seg i hovedsak av sjøfugl. Får fjellreven på Varangerhalvøya igjen tilgang på denne ressursen kan det være en mulighet, selv i et varmere klima, å etablere en levedyktig bestand. Det krever at man nok i uoverskuelig framtid må holde rødrevbestanden på et lavere nivå. Litteratur: Brodkorp, E. N. 1914. Nogen iagttagelser om vildtet i Østfinmarken. Norges Jeger og fiske tidsskrift 43:313 319. Hamel, S., S. T. Killengreen, J. A. Henden, N. G. Yoccoz, and R. A. Ims. 2013. Disentangling the importance of interspecific competition, food availability, and habitat in species occupancy: Recolonization of the endangered Fennoscandian arctic fox. Biological Conservation 160:114 120. Killengreen, S. T., R. A. Ims, N. G. Yoccoz, K. A. Bråthen, J.-A. Henden and T. Schott. 2007. Structural characteristics of a low Arctic tundra ecosystem and the retreat of the Arctic fox. Ims, R. A., N. G. Yoccoz, and S. T. Killengreen. 2011. Determinants of lemming outbreaks. Proceedings of the National Academy of Sciences 108:1970 1974. Kausrud, K. L., A. Mysterud, H. Steen, J. O. Vik, E. Østbye, B. Cazelles, E. Framstad, A. M. Eikeset, I. Mysterud, T. Solhøy, and N. C. Stenseth. 2008. Linking climate change to lemming cycles. Nature 456:93 U93. Stickney, A.A., Obritschkewitsch, T., and Burgess, R.M. Shifts in fox den occupancy in the Greater Prudhoe Bay Area, Alaska. Walhovd, H. 1978. Records of snowy owls and arctic fox from Finnmark, Norway. Fauna 31:233 236. Dr. Siw T. Killengreen er forsker ved UiT Norges arktiske universitet. Har siden 2004 drevet prosjektet «Fjellrev i Finnmark» finansiert av Miljødirektoratet. I løpet av de siste 10 årene har hun tilbragt to år på feltarbeid på Varangerhalvøya. E-post: siw.killengreen@uit.no En viktig oppgave for prosjektet «Fjellrev i Finnmark» er å utvikle gode overvåkningsmetoder. Hvert år plasseres det ut viltkameraer som undersøker tilstedeværelse av fjellrev samt andre rovdyr og rovfugl på den Arktiske tundraen. Et av disse kameraene tok dette unike bilde av en fjellrev og snøugle sammen på et åte. Foto: Fjellrev i Finnmark. 73 Ottar nr.4/2014.indd 73 22.09.14 08:39