7 kjensgjerninger om tjenestene
Prosjektet Sammen om brukerkunnskap i Sandnes var et av KUP-prosjektene Side 2 av 10
Prosjektet Sammen om brukerkunnskap i Sandnes var et av KUP-prosjektene Side 3 av 10 Kvalitetsutviklingsprosjektet (KUP) Kvalitetsutviklingsprosjektet i Rådet for psykisk helse har som mål å bedre kvaliteten i tjenestene for voksne med psykiske lidelser. Brukermedvirkning og sammenheng for brukeren på tvers av ulike tjenester er viktige stikkord. I menyen til venstre på siden finner dere overskrifter der vi har samlet ulik oppslag, omtaler og linker som dreier seg om kvalitet i psykisk helsearbeid og om vårt arbeid med dette KUP-rapporten: Sju kjensgjerninger om tjenestene Kvalitetsutviklingsprosjektet (KUP) går mot slutten. I fire år har vi jobbet systematisk for å få oversikt over hva som skaper god kvalitet i tjenestene til mennesker med psykiske lidelser. Vi har snakket med brukerne, vi har medvirket i tjenesteutvikling, vi har sett på forskningsresultater, og vi har diskutert tjenestetilbudet. Det som nå står klart og tydelig for oss, er sju kjensgjerninger som slår fast hva som er med på å gjøre tjenestene gode. Vi trenger tjenestenettverk, ikke tjenestekjeder Det en bruker kan, må tjenestene ikke gå glipp av Vi trenger skreddersøm og valgfrihet Vi lever i hverdagen og må få hjelp i hverdagen Gode tjenester trenger sjelden tvang Ansatte brukere hever kvaliteten Utdanningen må følge utviklingen
Prosjektet Sammen om brukerkunnskap i Sandnes var et av KUP-prosjektene Side 4 av 10 1 Vi trenger tjenestenettverk, ikke tjenestekjeder Brukere har ofte behov for mange ulike tjenester og tiltak. Hvis det skal fungere godt, må tjenestene knyttes sammen i et logisk nettverk, og ikke følge etter hverandre i en mer eller mindre tilfeldig rekkefølge. Ett sammenhengende tjenestetilbud er nok for meg Det finnes mange ansatte i helsevesenet, og noen ganger føles det som om jeg har truffet de aller fleste av dem. Jeg går fra kontor til kontor og forteller og forteller. Om igjen og om igjen. Hva som er galt, hvordan det begynte, hvordan det har utviklet seg, hvordan jeg har det akkurat nå, hva slags hjelp jeg har fått. Det er jeg som sliter, og jeg er bare én. Jeg trenger ikke alle disse tilløpene, omveiene og runddansene. Jeg trenger ett sammenhengende og konsistent tiltaksløp. Som virker. Slik kan det oppleves. Rådet for psykisk helse vet mye om hvordan tjenestetilbudet kan fortone seg for brukerne. Vi har snakket med mange mennesker og hørt mange ganske like historier. Når det har begynt å danne seg et mønster, har vi fortsatt å undersøke. Vi vil vite hvordan det er blitt sånn, og vi vil vite hvordan vi kan komme videre. En av de tingene vi er sikre på nå, er at hvis de ulike tjenestene til en og samme person ikke henger godt nok sammen, så svekkes effekten av tilbudet.
Prosjektet Sammen om brukerkunnskap i Sandnes var et av KUP-prosjektene Side 5 av 10 2 Det en bruker kan, må tjenestene ikke gå glipp av En arbeidsdeling mellom brukere og fagfolk er den eneste fornuftige måten å organisere et tjenestetilbud på. Min kunnskap er deres mulighet Ingen har levd så tett på min psykiske lidelse som det jeg har. Jeg vet hva som gjør vondt, når det er verst, og hva som gjør ting lettere. Jeg vet hvilken hjelp jeg har fått, hva som har gjort meg bedre, og hva som bare gjorde det verre. Visst har jeg respekt for fagfolk og kunnskapen deres. Jeg er glad for at de ser de prinsipielle og generelle problemstillingene, og jeg er glad for oversikten og evnen til å analysere. Men når de ikke vil høre på meg og hva jeg har erfart, da svekkes både respekten og tilliten. Psykisk helse er komplisert. Ingen har full oversikt, samme hvor lenge de har studert og praktisert. Mitt tilfelle har de kanskje aldri vært borti før. Hvis helsepersonellet ikke er ydmyke overfor det, er ikke utdannelsen mye verdt. Slik kan det oppleves. Rådet for psykisk helse vet mye om hvordan tjenestetilbudet kan fortone seg for brukerne. Vi har snakket med mange mennesker og hørt mange ganske like historier. Når det har begynt å danne seg et mønster, har vi fortsatt å undersøke. Vi vil vite hvordan det er blitt sånn, og vi vil vite hvordan vi kan komme videre. En av de tingene vi er sikre på nå, er at brukernes kunnskap må brukes enda mer aktivt i tjenestetilbudet. Alt annet er ressurssløsing.
Prosjektet Sammen om brukerkunnskap i Sandnes var et av KUP-prosjektene Side 6 av 10 3 Vi trenger skreddersøm og valgfrihet Brukere kjenner igjen gode tjenester på at de er tilpasset akkurat dem, og at de kan velge dem bort. Mine utfordringer krever ikke andres løsninger Tiltak mot psykiske lidelser er ikke hyllevare. Det går ikke an å ta en rask titt på symptomene og så plukke ned tjenester som har vist seg effektiv før. Jeg vil vite at den hjelpen jeg får, er tilpasset meg så langt det er mulig. Ferdigtygde løsninger gir ingen mening når mitt tilfelle, akkurat som alle andres, er helt unikt. Dessuten vil jeg kunne velge. Jeg vil være med på å bestemme hva jeg tror er best for meg, akkurat nå. Da kan jeg vurdere det opp mot hva jeg har vært gjennom før, hvordan livssituasjonen min har forandret seg, hvilken oppfølging jeg får, og så videre. Slik kan det oppleves. Rådet for psykisk helse vet mye om hvordan tjenestetilbudet kan fortone seg for brukerne. Vi har snakket med mange mennesker og hørt mange ganske like historier. Når det har begynt å danne seg et mønster, har vi fortsatt å undersøke. Vi vil vite hvordan det er blitt sånn, og vi vil vite hvordan vi kan komme videre. En av de tingene vi er helt sikre på nå, er at skreddersøm
Prosjektet Sammen om brukerkunnskap i Sandnes var et av KUP-prosjektene Side 7 av 10 4 Vi lever i hverdagen og må få hjelp i hverdagen Gode tjenester er i bevegelse og følger brukerne. Vi kan ikke eksportere folks problemer til en arena de ikke kjenner. Derfor må vi sende fagfolkene inn i folks hverdag. Jeg vil lære å takle det livet jeg faktisk lever Psykisk helse handler ikke om å slippe fri fra hverdagen, men om å lære seg å leve midt i den. Derfor vil jeg ha hjelp der jeg bor. Det kan skje mye bra på et sykehus. Likevel opplever jeg ofte at det er som å være i et vakuum. Det er jo ikke dette som er livet mitt! Jeg vil utfordre gamle mønstre og fastlåste reaksjoner, og det gjør jeg best der de pleier å opptre. I hverdagen. Slik kan det oppleves. Rådet for psykisk helse vet mye om hvordan tjenestetilbudet kan fortone seg for brukerne. Vi har snakket med mange mennesker og hørt mange ganske like historier. Når det har begynt å danne seg et mønster, har vi fortsatt å undersøke. Vi vil vite hvordan det er blitt sånn, og vi vil vite hvordan vi kan komme videre. En av de tingene vi er sikre på nå, er at brukernes hverdag må bli en integrert del av de tjenestene som tilbys.
Prosjektet Sammen om brukerkunnskap i Sandnes var et av KUP-prosjektene Side 8 av 10 5 Gode tjenester trenger sjelden tvang Antallet tvangsinnleggelser er selve syretesten på kvalitet i tjenestene. Når alt annet virker godt, vil tvang veldig sjelden være nødvendig. Hvorfor kommer de ikke før? Jeg har vært tvangsinnlagt på sykehus flere ganger. Når psykosen har tatt overhånd og jeg har mistet taket i virkeligheten, kommer de og henter meg. Det jeg lurer på, er hvorfor de lar det gå så langt? Sist gang hadde jeg kjent tegnene på psykosen i flere uker. Så jeg ringte for å be om hjelp, men tror du de synes jeg var syk nok til å legges inn? Nei. Det sendte meg rett i kjelleren, og en uke etter skjønte alle rundt meg at det var gått for langt. Så hentet de meg med tvang, men da var jeg blitt så dårlig at jeg ikke stolte på noen. De fikk en tung jobb med å stable meg på bena igjen. Er det bare meg dette er ulogisk for? Slik kan det oppleves. Rådet for psykisk helse vet mye om hvordan møtet med tjenestetilbudet kan fortone seg. Når vi har møtt flere som forteller ganske like historier, og det begynner å danne seg et mønster, har vi fortsatt å undersøke. Vi vil vite hvorfor det er blitt sånn, og vi vil vite hvordan vi kan komme videre. En av de tingene vi er sikre på nå, er at tvang bør være absolutt siste utvei. For mye tvang er et tegn på at tjenestene ikke er gode nok.
Prosjektet Sammen om brukerkunnskap i Sandnes var et av KUP-prosjektene Side 9 av 10 6 Ansatte brukere hever kvaliteten Når tjenestestedene ansetter brukere, blir kvaliteten på tjenestene bedre. Denne jobben har livet lært meg Jeg har jobb. Du må bare ikke tro det er noen selvfølge. CV-en min kunne skremt vettet av enhver arbeidsgiver, den har store hull og forteller om meg som en lite utholdende person. Men den lyver! Ingen har jobbet så hardt og holdt ut så mye som meg. Det ble en videreutdanning jeg aldri valgte, men som har gitt meg masse spisskompetanse. Jeg vet hva psykisk lidelse er. Jeg vet hvordan det oppleves å stå på venteliste og prøve behandling etter behandling som kanskje eller kanskje ikke virker. Og jeg vet hva som gjorde at jeg til slutt ble veldig mye bedre. Derfor er jeg en god miljøterapeut for mennesker som opplever det samme som jeg har opplevd. Slik kan det oppleves. Rådet for psykisk helse vet mye om møtet med tjenestetilbudet kan fortone seg. Når vi har møtt flere som forteller ganske like historier, og det begynner å danne seg et mønster, har vi fortsatt å undersøke. Vi vil vite hvordan det er blitt sånn, og vi vil vite hvordan vi kan komme videre. En av de tingene vi er sikre på nå, er at det lønner seg å ansette brukere på tjenestenestedene.
Prosjektet Sammen om brukerkunnskap i Sandnes var et av KUP-prosjektene Side 10 av 10 7 Utdanningen må følge utviklingen Dagens studenter lærer for lite om brukermedvirkning og individtilpassede tjenester. Jeg vil gjerne lære enda mer Det føles stort og ansvarsfullt å snart skulle ut på en arbeidsplass for å gi best mulig psykisk helsehjelp. Jeg vet mye om hvilke diagnoser som finnes, hvilke medisiner vi har til rådighet, og om hvordan vi skal behandle pasienter i et sykehusmiljø. Men jeg skulle så gjerne lært enda mer. For det jeg hører fra andre som er ferdigutdannet, er at vi kanskje er for dårlig rustet til ta brukernes perspektiv på alvor, at vi ikke har lært nok om hvordan vi kan tilpasse hjelpen til hver enkelt, og at vi ikke er nok oppdatert på hvordan tjenester bør forankres i brukerens lokalmiljø. Det burde vi vært, synes jeg. Slik kan det oppleves. Rådet for psykisk helse vet mye om hvordan tjenestetilbudet kan fortone seg for brukerne. Vi har snakket med mange mennesker og hørt mange ganske like historier. Når det har begynt å danne seg et mønster, har vi fortsatt å undersøke. Vi vil vite hvordan det er blitt sånn, og vi vil vite hvordan vi kan komme videre. En av de tingene vi er sikre på nå, er at utdanningene må henge bedre med i utviklingen på fagfeltet.