Den andre verdenskrigen. Verdenskrig igjen. Den andre verdenskrigen

Den andre verdenskrigen Verdenskrig igjen Den andre verdenskrigen 1

Den økende internasjonale spenningen i 1930-årene munnet til slutt ut i den andre verdenskrig. Den startet med Tysklands angrep på Polen i 1939, og spredte seg i løpet av de neste to årene til nesten hele verden. Aksemaktene Tyskland, Italia og Japan med forbundsfeller sto på den ene siden, og atter en gang sto de allierte på den andre med Sovjetunionen, USA og Storbritannia i spissen, samtidig som Frankrike var delvis utslått av tyskerne. Fra årsskiftet 1942-43 var de allierte på offensiven, men det skulle ta over to år før de hadde nedkjempet alle sine fiender og freden var sikret. Den andre verdenskrigen hadde også en ideologisk side: Fascisme og militarisme sto mot demokrati og kommunisme, samtidig som Hitler-Tyskland drev sin raseideologi til det ytterste ved å iverksette en barbarisk masseutryddelse av jødene og alle andre som ikke passet inn i hans verden. Sammendrag: Krigen i Europa Hitler-Tyskland på fremmarsj Som i Europa var fascismen på fremmarsj i Japan, også der med ønsker om å lage imperium. Problemet deres er at de er en øy med veldig lite ressurser. De trenger mer land, så i 1931 går de inn i Kina, i 1937 starter et fullt angrep. Egentlig er det der og da den andre verdenskrigen begynner. Samtidig har Hitler begynt å bevisst bryte Versaillestraktaten ved å bygge opp et militære mye større enn hva han hadde lov til (i stede for 100 000 soldater tenkte han 100 000 offiserer), og i samarbeid med ingen ringere enn russerne (videre)utviklet de fartøy som tanksen. I Spania fantes en gruppe som ønsket å konvertere landet til republikk med demokrati, og en gruppe som vil innføre fascisme (ledet av en mann ved navn Franco). Uenigheter dem imellom resulterer i en borgerkrig hvor store deler av Europa blander seg inn. Hitler støtter Franco, og krigen ble brukt som en generalprøve for å sjekke at flyene hans fungerer ordentlig. Ikke overraskende vant Franco. Opprustning og klare brudd på Versaillestraktaten gjør Hitler fordi han helt fra omkring 1935 forberedte en krig. På dette tidspunktet var ikke Tyskland så sterkt, og det var fullt mulig (egentlig enkelt) å stoppe Hitler hvis man hadde forsøkt. Det er bare det at ingen 2

forsøkte. Samtidig begynner Hitler å teste ut grensene for hva han kunne gjøre. Rhinland er grenseområdet mellom Tyskland og Frankrike, og det er et veldig viktig område for varer en trenger i krigføring - dersom Tyskland skal ha noen som helst ambisjoner om å starte en ny krig, må de ha det området. Det visste også Frankrike og Storbritannia, så i Versaillestraktaten ble det bestemt at tyskerne ikke fikk ha kontrollen i de områder. Hitler sier yolo og rykker inn i 1935. Likevel var han usikker, så han ga beskjeden til sine menn om at dersom Frankrike reagerte skulle tyskerne trekke seg sporenstreks tilbake. Franskmennene på sin side leet ikke en finger, og tyskerne tok over området stille og enkelt. Saar er en litt spesiell del av Rhinland kontrollert av Folkeforbundet, men også det tok Hitler. Hvorfor reagerte ikke britene og franskmennene? De visste at han nå var en diktator, men de så over det, det var bare rimelige krav Hitler kom med (for området hadde vært tysk i utgangspunktet). Også i Østerrike hender dette. Der snakker de tysk, og folket har vært en nær venn av tyskerne i lang tid. Hitler mente at i landet bodde det så mange tyske at det bare var rett og rimelig at det ble en del av Tyskland. Gjorde Østerrike motstand skulle han trekke seg ut, men de tok ham åpent imot. Bare noen måneder senere kom et nytt krav, denne gangen om Tsjekkoslovakia. Tsjekkia var nærmest omringet av Tyskland, og i grenseområdet - kalt Sudetlandet - bor det ganske mange tyskere. Hitler uttrykte at han burde eie området. Britene blir litt bekymret, men tenker nok en gang at «får han det stopper han kanskje der». For ordens skyld møttes Frankrike, Storbritannia og Tyskland i München i 1938 (Tsjekkia var ikke inkludert), hvor de ble enige om en oppdeling av Tsjekkoslovakia slik at Sudetlandet ble tysk. Dette er derimot katastrofe for Tsjekkoslovakia. De hadde et sterkt militære, de hadde bygd ut store forsvarslinjer og de var nærmest klare for krig selv. Münchenforhandlingenes slurvefeil er at alle disse forsvarsområdene ligger i Sudetlandet, så Tyskland får jo alt. Enkelt og greit: Britene og franskmennene mistolker Hitlers ambisjoner noe voldsomt. Hvorfor gjør Storbritannia og Frankrike dette? Den politikken de førte ovenfor Tyskland Japan kalles for appeasement-politikk, forsoningspolitikk. Det var ingen tvil om at Hitler tok områder, men kravene var jo egentlig ikke urimelige, han tok jo bare områder hvor det var mange tyskere. Mange følte også at i Versailles hadde en vært litt vel strenge mot Tyskland. Hitler mottok forståelse fra de andre stormaktene. Toppunktet for denne typen politikk var det såkalte münchenforliket der det ble bestemt i 1938 at deler av Tsjekkoslovakia skulle gis til Tyskland. Dette er det samme som om USA og Sovjet skulle gi Oslo til Sverige fordi det bor 100 000 svensker her. Neville Chamberlain, den britiske statsministeren, var veldig fornøyd og tenkte at nå hadde de gjort Hitler fornøyd, så nå hadde de forhindret en stor krig. Nå var det fred i vår tid! Samtidig sitter Hitler og tenker "men i alle dager, alt jeg har bedt om har jeg jo fått!". For han er franskmennene og britene lik pudding, de gir jo etter for alt. Før forliket kunne en ha unngått en krig, men nå er væpnet konflikt uunngåelig. Hitler har fått for stor selvtillit, og annekterer resten av Tsjekkia. Hitlers neste trekk sjokkerer de fleste når han inngår en ikke-angrepspakt med erkefienden Stalin. Hvis vi ser tilbake på første verdenskrig var nemlig det store problemet for Tyskland at de måtte kjempe en krig på to fronter. Det måtte unngås. Nå kunne Hitler bekymre seg for Polen og Frankrike, mens Russland ikke var en trussel. Stalin på sin side hadde henrettet alle sine offiserer innen denne tiden, så det russiske militæret var i knestående. Russland får ro til å bygge sitt militære. Det var ikke planlagt at avtalen skulle vare i for lang tid, og når krig brøt ut gikk Sovjet omsider igjen over til vestlig side. Neste punkt på Hitlers liste er å innlemme tyskerne som bor i Polen. Königsberg ligger i et område tilhørende Tyskland som var adskilt fra hoveddelen av landet sitt, med Polen i mellom. Hitler krevde en jernbane mellom de to tyske delene, altså gjennom polsk landområde, men der gikk grensen. Britene og franskmennene sa at dette kunne de ikke 3

godta. Likevel er det nå umulig å stoppe Hitler. Den lille mannen med bart er bestemt på at det nå skal bli krig innen ett år er gått. Hitler argumenterte med at han måtte forsvare seg etter at han satte ut beskyldninger om at Polen hadde skutt mot tysk område. Polen invaderes 1. september 1939, britene og franskmennene stiller ultimatumet, og 3. september er den andre verdenskrigen erklært. Gangen i krigen Hitler erobret Polen i løpet av uker. De polske hadde ingen sjanse mot Hitlers moderne og massive militære apparat. Han fortsatte å utbre sitt regime i Europa. 10. mai 1940 gikk de til angrep på Frankrike, og i løpet av uker var landet beseiret. Videre fulgte bombing av Storbritannia «The Battle of Britain» sommeren og høsten 1940, og the London Blitz fra 7. september til 10. mai 1941, hvor 43 000 sivile omkom og over en halv million hus ble ødelagt eller skadet. Målet var å ødelegge moralen i det britiske folket og tvinge dem til kapitulasjon, noe Luftwaffe ikke hadde oppnådd med Slaget om Storbritannia. Blitzen ble avsluttet til fordel for en reorganisering av bruken av flyene da Tyskland angrep Sovjetunionen 22. juni 1941, som selv gikk inn i krigen på alliert side. For russerne gikk kampene veldig dårlig, og forventningen var at den røde armé ville gå i oppløsning når som helst. Likevel ble tyskerne stoppet sent på høsten 1941 like utenfor Moskva av en motoffensiv. De beholdt likevel overtaket, og sommeren 1942 gikk de til nye angrep. Tyskland ville ikke vært tjent med å engasjere Amerika i krigen, men deres medsammensvorne aksemakt Japan, derimot, ville: 90 % av deres olje sammen med import av jern trengt til krigsaktiviteten deres hadde tidligere kommet fra USA. Nå hadde president Roosevelt overtalt Kongressen til å støtte britene gjennom the Lend-Lease act, der USA skulle bistå, låne, selge etc. disse varene til britisk krigføring, ikke japansk. De militære kreftene i japanske myndigheter følte at deres beste mulighet for å vinne krigen var å 1) invadere Indonesia, som hadde mye olje, og 2) slå ut en amerikansk flåte som nå var samlet ved en militærbase kalt Pearl Harbour på Hawaii for å ivareta amerikanske interesser. Japanerne startet her et luftangrep 7. desember 1941 som drepte 2000 soldater. Aksemaktene var Tyskland, Italia og Japan, mens USA, Storbritannia og Sovjetunionen utgjorde de allierte. Ultimo 1941 var sistnevnte kraftig på defensiven, men de fikk endelig overtaket i 1942 da Sovjetunionen vant slaget om Stalingrad - et viktig vendepunkt i krigen - samtidig som at USA for alvor gikk inn i krigen med britene og kjempet mot aksemaktene i Nord-Afrika. D-dagen 6. juni 1944 var det definitive vendepunktet i krigen. Amerikanske og britiske tropper satte over den engelske kanal mot nordkysten av Normandie for å komme innpå og jage vekk tyskerne. Mange tusen soldater døde, men uten denne dagen hadde kanskje utfallet av krigen vært noe helt annet, for fra nå av måtte nemlig Tyskland kjempe en krig på to fronter, igjen. Presset var kolossalt i både øst og vest, men ikke før Hitler tok sitt liv 30. april og russerne møtte britene og amerikanerne i Berlin i begynnelsen av mai 1945 overga Tyskland seg uten betingelser. Men i Stillehavet og Øst-Asia var enda ikke krigen over. Sommeren 1945 måtte den nyvalgte presidenten Harry S. Truman ta et forferdelig valg. Ny teknologi var ferdigstilt, så valget sto mellom å avslutte krigen med atombomber eller fortsette og risikere enda flere soldaters liv. 6. august falt den første atombomben over Hiroshima, tre dager senere falt nr. 2 på Nagasaki. Japan ble tvunget til å overgi seg. 4

En moderne krig Den andre verdenskrigen WWI var en skyttergravskrig der frontene forholdt seg relativt uendret. WWII var noe ganske annet. Nå var krigføringen mye mer mobil. Tyskerne kalte det «Blitzkrieg», «lynkrig», et begrep særlig godt beskrivende for tyskernes offensiv i første halvdel av krigen da deres tropper rykket ytterst raskt frem. Stridsvogner var et sentralt kjøretøy som gjorde skyttergraver til enkle hindre å manøvrere seg over. Det var kun tatt i bruk helt mot slutten av første verdenskrig. Også fly ble nå kraftig utnyttet både ved frontangrep, for å angripe bak linjene, og for å transportere avdelinger og forsyninger praktisk, mens og bombefly kunne angripe fabrikker og kommunikasjonslinjer, ikke bare militære målene en nådde før. Teppebombing kunne benyttes for å knuse optimismen blant de sivile, som for eksempel under The London Blitz og de alliertes bombing av Dresden, som i seg selv drepte rundt 30 000 mennesker. Mange vil si sistnevnte var unødvendig fordi tyskerne på det tidspunktet var så godt som slått. Store områder ble okkupert, og mange steder oppsto bevegelser med egne former for motstandsarbeid, gjerne enten politisk, sivilt eller militært. Militære eksempler er geriljakrig som angriper okkupanten bakfra, slik en gjerne gjorde i Øst-Europa. Motstanden kunne også arte seg som sabotasje og oppbygning av en militær beredskap forberedt på et sluttoppgjør, som i Skotland og Sverige før den norske frigjøringen. I motsetning til tidligere kriger var det ikke bare slik at kampen foregikk ved frontene. Sivilbefolkningen blir trukket mye mer inn i den moderne krigføringen når det ble bombet i byer bak fronten, der sivile bor. Motstandsbevegelsene rekrutterte også nå kvinner og menn fra det sivile, som levde under konstant trussel fra okkupasjonsmakter. Skillet mellom det militære og det sivile var ikke lengre like skarpt. Sagt kort kan vi definere krigen som mer total. Krig mot «de andre» I de okkuperte områdene i Vest- og Nord-Europa tilhørte majoriteten av befolkningen en høyreekstrem gruppe under krigen. Dersom du ikke gjorde det var det nesten grunn i seg selv til å straffe deg. I Sovjetunionen og andre øst-europeiske land bodde det en høy andel slaviske folkeslag, mens blant minoriteten - de som ikke var slaviske - ble mange behandlet brutalt annerledes. Nazistenes plan var at slaverne skulle reduseres i antall, enten ved utsulting, hardt arbeid eller andre metoder. De så på slaverne som underordnede, og da skulle de selvfølgelig heller ikke ha makt. Slik ville det tyske styret rydde den polske eliten av veien. Under og etter erobringen av Polen henretter nazister titusener av politiske professorer, kunstnere, lærere, offiserer, prester og adel. Samtidig ble masseutryddelsen satt i system mellom 1941 og 1942. Den tyske ideen var enkelt ensrettet: Jøder i alle landområder der Tyskland hadde innflytelse eller allianser, skulle forsvinne. De måtte sendes til egne dødsleire i Polen hvor de skulle gasses ned eller kanskje jobbe i en arbeidsleir til de falt død om. Den opprinnelige jødiske befolkningen i Europa på den tiden var rundt ni til ti millioner. Etter holocaust var det bare fem-seks millioner igjen. 5

Følger Den andre verdenskrigen Massive ødeleggelser var enorme tap for Europa, men det var ujevnt fordelt. Sovjet og Tyskland hadde hatt det verst etter omfattende kamper og bombing. Japan sto også sammenrast særlig etter atombombene som la to store byer i ruiner. Også Storbritannia hadde merket den tyske, harde bombingen, selv om ingen tyske tropper satte sine føtter på britisk jord. USA var naturlig nok de som hadde kommet best ut materielt sett, for der hadde det aldri blitt kjempet noen krig. I forhold til andre satt derfor de med ekstra høy økonomisk kapasitet. De påtok seg et lederansvar og ble mer innstillt på at de måtte være en internasjonal aktør: Marshallhjelpen er et eksempel på hvordan USA forsøkte å bedre levevilkårene og gjenreisningen, mens de selv fikk et fast økonomisk grep om kontinentet. Sovjetunionen og vestmaktene Det var positivt for den demokratiske utviklingen at det var styrker fra allerede demokratisk etablerte land som rykket inn i Vest-Tyskland og Japan-kontrollerte områder i Asia. Slik fikk demokratiske styresett et oppsving etter krigen. Fascismen var nå overvunnet, og kom ikke lengre til å true det vestlig ideelle demokratiet. Likevel hadde kommunismen, den andre totalitære ideologien på 1900-tallet, også kommet styrket ut av krigen. Dette er mye fordi Sovjet hadde stor innflytelse over tidlige egne områder i Øst-Europa, samt at når krigen tok slutt ble russiske soldater stående igjen der, klare til å ta kontrollen og vri landene vekk fra demokratiske tanker. Kampen mot den felles fienden ideologiene fant i fascismen hadde på 1900-tallet en positiv effekt for både kommunismen og demokratiet (aka kapitalismen) når de samarbeidet. Raskt etter krigens slutt hardnet forholdet til så også vanlige folk kunne se det. USA og Vest- Europa hadde sett med bekymring på Stalin allerede før krigen, men med en voksende felles fascistisk fiende gjaldt det å ikke tulle til forholdet. I tillegg hadde jo sovjet-kommunistene meldt seg ut av Komintern i 1943, et tegn på at de kunne samarbeide med andre uten å kreve verdensherredømme Gjennom krigen avholdt de tre store - Franklin D. Roosevelt, Winston Churchill og Joseph Stalin - flere møter der de rett og slett diskuterte hva de skulle gjøre når de vant krigen. Disse forhandlingene la mye av grunnlaget for resultatet en kom frem til på nye møter etter krigen. De allierte ble raskt enige om at de som hadde vært ansvarlige skulle dømmes. Domfellelsene fikk navnet Nürnbergprosessene og ble avholdt i 1945-46, hvor tolv tilfeller endte med henrettelse. Det sies at dette bidro til å styrke menneskerettighetene, og fikk stor folkerettslig betydning. 6

Sammendrag: Det okkuperte Norge Den norske regjeringen bestemte seg for å møte det tyske angrepet 9. april 1940 med motstand, men etter to måneder hadde tyskerne seiret, og regjeringen måtte føre sin motstandskamp videre fra London. I fem år holdt tyske tropper Norge okkupert. Det norske demokratiet ble avskaffet, landet ble styrt diktatorisk av en tysk rikskommissær og den norske befolkningen holdt under stram kontroll av tysk politi. Tyskerne lot Nasjonal Samling under Vidkun Quislings ledelse få regjeringsmakten og ga dem oppgaven med å nazifisere det norske samfunnet. Okkupasjonsmakten la beslag på store ressurser, økonomien ble gjennomregulert, og det ble innført streng rasjonering, noe som påvirket dagliglivet betydelig. Etter hvert dannet det seg en sivil og militær motstandsbevegelse som rettet seg mot både den tyske okkupanten og det norske NS-styret for å siker at det norske folkets håp om et tysk tap besto. Da Tyskland angrep Norge Bare i løpet av 9. april greide tyskerne å okkupere flere sentrale kystbyer i landet. Kun i Oslo gikk ikke angrepet etter planen. Grunnen til det - og en stor grunn til at konge og regjering kom seg i sikkerhet - var at mannskaper på Oscarsborg rundt halv fem om morgenen hadde åpnet ild mot og senket det tyske skipet «Blücher», som fraktet topptrente tyske spesialsoldater med eneste oppgave å ta landets ledelse. Ikke lenge etter var regjeringen samlet på Victoria terrasse, der stadig flere nedslående meldinger nådde dem fra hele landet. Raskt rømte de hovedstaten, og la ut for å dukke unna tyskernes grep. Kvelden 9. april gjorde NS og Quisling noe enestående i verden: De gjennomførte statskupp over direktesendt radio. Beskjeden var at regjeringen Nygaardsvold var trådt tilbake, at en ny en med han selv som leder skulle ta over, og at all motstand var nytteløs. Med det var okkupasjonen også politisk. 10. april kom Hitlers utsending til kongen med krav om å utnevnte Quisling til statsminister. Kongens nei gjorde det klart: Norge var i krig. Frem til 8. juni kjempet norske og allierte soldater, men allerede i løpet av tre uker var Sør-Norge tapt. Derimot ble Narvik etter harde kamper gjenerobret, og tyskerne var nesten overvunnet da de allierte soldatene måtte sendes til kontinentet: Tyskerne hadde startet angrepet på Frankrike. 7. juni dro konge og regjering fra Tromsø til London. Kampene i Norge opphørte tre dager senere, og landet falt i tyske hender. 7

Okkupasjonen Hitler fryktet en alliert invasjon av Norge, for med blant annet alle våre fjorder var landet et perfekt skjulested for krigsskip som kunne brukes mot britene. Derfor holdt han her hele 300 000-400 000 soldater, noe som beviser hvor viktig Norge var for han. Invasjonen av Norge er blitt kalt Hitlers største feil, for hadde alle de soldatene for eksempel vært satt inn i Stalingrad hadde det slaget kunne blitt vunnet. I tillegg ble Josef Terboven og flere andre sendt for å ordne opp. Han ble utnevnt til rikskommissær, i realiteten en enehersker, med egen stab som styrte ved siden av det militære. Grunnen var at tyskerne så at Quisling bare gjorde nordmennene mer kampvillige. Han ble derfor avsatt, mens Terboven forhandlet med Stortinget om en ny regjering. Forhandlingene brøt, og 25. september 1940 erklærte han at konge og regjering var avsatt. 13 kommissariske statsråder, 10 av dem fra NS, ble innsatt. Alle andre partier enn NS ble forbudt, og det ble opprettet en norsk Gestapo-avdeling for å eliminere motstanden i landet. Slik ble det værende ut krigen, med en mindre endring 1. februar 1942 da Quisling fikk tittelen ministerpresident, en regjering med kun NS-statsråder og litt handlingsrom strengt kontrollert og styrt av tyskerne og Terboven i bakgrunnen. Nasjonal Samling NS var, som sine europeiske søskenpartier, et fascistisk, sterkt nasjonalistisk parti som fremmet vikingtiden og høymiddelalderen som nasjonens storhetstid, en tid en måtte se tilbake på og hente inspirasjon og stolthet fra. De hentet flere elementer fra den tiden, som å hilse på hverandre med «heil og sæl» og de holdt møter på historisk viktige steder. Frontkjemperne var NS-tilhengere som kjempet for tyskerne. Det var 4500-5000 av dem, og deres nære bånd til de tyske gjorde det vanskelig for NS å være et nasjonalt parti. En norsk divisjon fra frontkjemperne sloss for Hitler i Berlin i aprildagene 1945. Samtidig forsøkte partiet å spre den fascistiske ideologien. NS prøvde å starte en nasjonalsosialistisk revolusjon, og offensiven toppet seg i 1942 med massiv propaganda, sterk føring av pressen, store møter, opptog og utstillinger. Deres menn ble, gjerne med tvang, satt inn i styre og stell i flere nivåer landet over, i nærings- og yrkesorganisasjoner, i avisene og i forlagene. Alt resulterte i deres høyeste medlemstall, 43 000 høsten 1943. NS nasjonalisme og forsvarspolitikk ga gjenklang, det samme gjorde motstanden mot kommunisme og Arbeiderpartiets sosialisme. Demokratiet på 30-tallet ble sagt å ha fungert dårlig, mens førermodellen virket ryddig og effektiv. I tillegg kom størsteparten av medlemmene inn når det så ut som om vi skulle få et permanent fascistisk Europa, der Norge kunne få i en god posisjon om oppførselen var vennlig. Jødeaksjonen I Norge var det 2100 jøder i 1942, men den høsten ble 771 av dem sendt til fangeleirer og videre til Tyskland vinteren som fulgte. Flesteparten ble nesten med en gang gasset, mens de som var igjen måtte arbeide under elendige forhold til de døde. Bare 34 overlevde. Det var NS som hadde stått for aksjonen, og Gestapo var de som gjennomførte arbeidet sammen 8

med tyskerne, og også med politi som ikke var NS-medlemmer. Likevel hadde rundt 1100 greid å rømme til Sverige med hjelp av motstandsfolk som hadde spesialisert seg på flukt til og over grensa. Økonomi Myndighetene skulle skaffe tilholdssteder og mat til hundretusener av tyske soldater. Frykten for en alliert invasjon satte i gang en storstilt oppbygning av festningsverk, flyplasser, militære havner og infrastruktur over hele landet. Planen var å gjøre landet til «Festung Norwegen», en stor festning til beskyttelse mot de allierte. Pengene ble tatt fra Norges Bank, og norske leverandører sto for varene. Sommeren 1942 jobbet 110 000 nordmenn på tyske prosjekter, samtidig som at tyskerne hentet 100 000 fanger fra Øst- Europa til å arbeide i fangeleire. Som under den forrige krigen opplevde Norge omsider å mangle mye, bare denne gangen var det enda mer merkbart. Etter en stund manglet nesten alt, og økonomien var styrt av okkupasjonsstyret, ikke norske myndigheter valgt av folket. Tyskernes krigsøkonomi fikk store følger. Boligmangelen økte fordi det ikke var materialer til å bygge noe, og allerede stående bygninger og utstyr ble slitt i stykker. Tyskerne tok hva jordbruk og fiske produserte, hvorav 50 % av sistnevnte ble eksportert til soldatene ved frontene på kontinentet. Det som var igjen her ble rasjonert så en akkurat hadde nok til livets opphold. Sivil og militær motstandskamp To motstandsbevegelser vokste opp i landet. Det ene var en motstand mot NS-styret, det andre gikk på den tyske militærmakten. Det var mange i landet som i hemmelighet hørte på radiosendingene fra London. Derfor ble radioene inndratt høsten 1941, men som et svar vokste en illegal presse frem for å møte behovet for informasjon når alle nyheter som ikke passet myndighetene ble sensurert. I tillegg til det ble det gjennomført mange aksjoner og protester mot framstøt fra NS. Den protestaksjonen med størst virkning kom da lærerne skulle melde seg inn i NS lærerorganisasjon, og ungdommen måtte i tjeneste i ungdomspartiet. Protestene var massive, men Terboven svarte med å arrestere 1100 lærere og sende flere hundre til tvangsarbeid i Kirkenes. Også kirken støttet aksjonen, og avsluttet sin posisjon som statskirke, noe som gjorte stort inntrykk. Det var på grunn av slik sivil motstand at NS ikke lyktes med sin nazifisering, selv om mange frem til 1942 var usikre på hvem som skulle vinne folkets opinion. Spionasje og sabotasjer utgjorde den militære motstanden, gjennomført av Milorg (ved navn hjemmestyrkene det siste året). Mest aktive var de det siste året, hvor de vokste til 40 000 mann. De mottok store mengder utstyr fra britene for å holde i gang sabotasje og motstand. En del la seg permanent i skjul til skogs og gikk under kallenavnet «gutta på skauen». Allierte, Milorg og de norske myndighetene utenlands samarbeidet etter hvert mye om Kompani Linge, bestående av flere norske utdannet i Storbritannia, men sendt til Norge for sabotasje og motstandsvirksomhet. NKP førte en egen motstandspolitikk der de i skjul kjempet mot NS frem til primo 1942, da de begynte aktiv motstandspolitikk og gjennomførte egne sabotasjeaksjoner som økte oppslutningen deres betraktelig. 9

Utefronten Den andre verdenskrigen I tillegg til hjemmefronten (som drev motstand i landet) fantes utefronten, de nordmenn som var utenfor landet og bidro til eller kjempet i de alliertes kamper på kontinentet. De norske sjøfolkene som fraktet varer for de allierte var sentral på utefronten, men i hovedsak var utefronten militær. Kompani Linge er en del, den norske marinen og flyvåpenet som arbeidet under ledelse av britene en annen. I Skottland ble det bygd en norsk hær som skulle brukes i en endelig frigjøring av hjemlandet. Det var først når de nøytrale svenskene så at tyskernes lykke i krigen var på hell at de ble mer vennlige mot de allierte. Etter at norske myndigheter fikk lov i 1943 ble polititroppene opprettet i Sverige med totalt 13 000 mann klare til å rykke inn i Norge ved krigens slutt. Et fritt og nytt land Det var i september 1944 at Finland gikk over til alliert side. Hitler beordret tyske tropper vekk fra Finnland, Finnmark og Nord-Troms, og like etter, 18. oktober, gikk sovjetiske soldater 15 mil inn i landet og drev tyskerne ut av Kirkenes. Tyskerne på sin side rømte Nord-Norge med den brente jords taktikk; de raserte, satte fyr på og ødela mest mulig. Siden flere hundre tusen soldater var klare for å forsvare Festung Norwegen, og Terboven selv kunne fortsatt videre, var det usikkerhet helt til siste slutt om det kom til å bli harde kamper for å drive tyskerne ut. Når Hitler gjorde selvmord og de tyske soldatene fikk ordre fra Berlin om å legge ned våpnene gjorde de nettopp det 8. mai 1945, mens mange med topposisjoner i naziregimet tok sitt eget liv. Rundt 10 000 nordmenn hadde mistet livet i krigshandlinger. Motstandskampen i 1940 og tyskernes brutale uttrekning fra Nord-Norge mot krigens slutt hadde rasert store områder. Det meste av tyskernes krigsanlegg hadde krevd store ressurser, men hadde veldig liten verdi når krigen med det første var over. Samtidig var det en stor mangel på vedlikehold og nyskaping av sivil bygningsmasse, og mangelen på boliger var som med alle varer stor. Levestandarden hadde sunket fra før krigen, og nesten alt var rasjonert. Likevel var det ikke bare negativitet å spore, fordi arbeidsløsheten hadde forsvunnet, og en satt igjen med store mengder penger for å nedbetaler gjeld. To problemer fra mellomkrigstiden var derfor rettet opp i. På grunn av den store etterspørselen etter matvarer opplevde landsbygda et økonomisk løft, slik at sosial ujevnhet mellom by og land minket, og tyskernes bygging av jernbane, veier, flyplasser og aluminiumsfabrikker hadde en stor verdi i etterkrigstiden. Ikke nok med det hadde okkupasjonstiden skapt et fellesskap blant folket som før krigen hadde vært dypt politisk splittet. Det tydeligste tegnet på enigheten og viljen til å få til et demokrati sammen syntes da alle de politiske partiene dannet Fellesprogrammet og styrte landet sammen frem til valget den høsten. Fun fact: Den første kvinnelige ministeren i Norge var fra NKP, og satt under denne tiden. Samtidig var landet splittet fra minoriteten av NS-supportere, som ble sett på som unasjonale. De ble utestengt fra fellesskapet mens verdens største landssvikoppgjør ble forberedt for å til slutt ende med å dømme 48 000 nordmenn til straff. 10

Focus on this Fra fred til okkupasjon Når Ap kom til makten før krigen rustet de ned hele militæret, for å bruke pengene på å bygge opp industri, skape arbeidsplasser og få flest mulig ut i jobb. Norge hadde klart å holde oss nøytrale i første verdenskrig, så vi tenkte at hvis det blir en ny konflikt kunne vi greie å holde oss utenfor denne gangen også. Ikke nok med det, Folkeforbundet var opprettet, og Norge var opptatt av at ting som leder til krig kan vi løse diplomatisk. Ap ble senere sterkt kritisert for denne holdningen, men den var på en måte grunngitt ordentlig. 9. april 1940 blir vi invadert av Tyskland, 35 år etter at landet var blitt selvstendig. Likevel kunne det vært britene som hadde invadert oss. Tysklands unnskyldning for invasjonen var at de skulle beskytte Norge fra britene og franskmennene, som på dette tidspunktet hadde lastet skipene klare for invasjon selv. Tyskland hadde selvfølgelig flere motiv enn det. Tyskland bygde en vanvittig flåte til første verdenskrig, nesten like stor som den britiske, gjorde ingen nytte for seg fordi den aldri kom ut i åpent hav. Den lå fast i Kiel og kunne briljere i Østersjøen, men den var blokkert fra resten av verdenshavene. Den norske, lange kysten var nødvendig for å kunne beseire England. Grunn nummer to var jernmalm fra et sted i Sverige ble sendt med skip fra Narvik, og jernmalm var sentralt i oppbygningen av tyskernes krigsapparat. Morgenen 9. april seilte et krigsskip ved navn Blücher inn Oslofjorden. På det trangeste punktet sitter en mann uten kommando fra noen, uten en eneste beskjed om hverken å angripe eller la det passere. Han skyter, fyrer av noen torpedoer og senker skipet som inneholdt mange spesialtrente tyske soldater med oppdrag om å ta konge og regjering. Den morgenen våknet folk opp til bildet av tyske soldater marsjerende nedover Karl Johan med et musikkorps foran. Få visste hva som hadde skjedd, om tyskerne var venner eller fiender. Folk gikk på butikken om morgenen for å kjøpe brød mens usikkerheten sto sterkt og innsatsen var manglende fra norsk hold. Det hadde fantes våpendepoer rundt omkring der våpen, skudd og hjelper lå lagret slik at nordmenn kunne ta det og slå tilbake mot tyskerne. Problemet var at utover 30-tallet hadde kommunistiske bevegelser vokst frem i landet, og de kunne gjennomføre revolusjon. For å gjennomføre revolusjon trenger du som oftest våpen, så for å beskytte landet mot revolusjon stengte man vekk våpnene. Frem til 7. juli kjempet rundt 300 norske soldater en håpløs kamp mot verdens sterkeste militærmakt. Vidkun Quisling er selve symbolet på en landssviker. Han ønsket selv å bli en fører for Norge, og om kvelden 9. april gjennomfører han et statskupp på direktesendt radio landet over mens tyskerne krevde at kongen utnevner en regjering med Quisling som statsminister. Demokratiet avskaffes Den militære okkupasjonen var et faktum, og 300 000-400 000 tyske soldater var utstasjonert. Wehrmacht-republikken bygde det de kalte "Festnung Norwegen", i all hovedsak skulle de gjøre Norge om til en stor festning med kanonstillinger plassert utover hele kysten. Det var nesten ingen tyske soldater som voktet grensen langs nøytrale Sverige og passet på at folk ikke flyktet med hjelp av Grenselosjene, som var de som hjalp folk over 11

grensa. Hitler brukte vanvittig mange ressurser på Norge. Hadde alle soldatene i Norge kjempet i Stalingrad hadde nærmest garantert tyskerne vunnet der. Det er blitt sagt at Hitlers største feil var å invadere Norge, på grunn av de store økonomiske ressursene som ble brukt. Okkupasjonen gikk også på sivile områder. Det sivile styret i landet ble ledet av rikskommissær Josef Terboven og hans rikskommissariat. Det var ikke Quisling som egentlig styrte Norge. Quisling gjorde det norske folket bare mer sint, og motstanden sterkere. Tyskerne så dette problemet og avsatte han etter en uke. Quisling fikk litt mer makt igjen etterhvert, men Terboven var han som hadde den virkelige makten. Tyskerne opprettet et kommissarisk statsråd med norske statsråder, fleste av dem fra NS, men NS i stor grad var styrt av Tyskland. Alle andre partier var forbudt, og i 1942 ble Quisling innsatt som ministerpresident for en ren NS-regjering (selv om han likevel bare er en puppet). Tysk politi, Gestapo, skulle slå ned den norske motstanden. Victoria Terrasse, der UD i dag holder til, var hovedkvarteret hvor folk ble tatt, torturert og forhørt. En av Oslos vakreste bygninger var den mest forhatte under krigen. Terror, tortur og dødsstraff førte til at beskjedene kom om at norsk motstand skulle opphøre. Det var egentlig kommunistene som drev motstanden de to første årene. Oswald-gruppen er kjent for sitt arbeid her, men de ble ikke hedret i etterkant (under kald krig) fordi de var kommunister. Narvik Det tyske, massive krigsapparatet terroriserer Europa. Tyskland tar Frankrike på seks uker, de angriper Østerrike. De holder Russland tilbake i øst og jager britene og amerikanerne vekk i vest. De har tatt hele landet og bredt ned Nord-Norge. De har kontroll over deres nordligste mål, Narvik og utsendingen av jernmalm fra Sverige. Byen var beskyttet av to krigsskip som ble senket under okkupasjonen - 266 menn dør. Meldingen ankommer London, og den allierte ledelsen reagerer med vantro. Den britiske marineministeren Winston Churchill er den eneste som ser lyst på situasjonen. Han hadde fulgt med på Narvik hele tiden. Det ble avgjort at nå skulle en angripe tilbake. Britene kommer overraskende på de tyske skipene. Totalt kaos rådet utenfor byen etter at britene hadde sendt de første torpedoene og kanonkulene mot tyskerne. Britene kjemper tappert, men må trekke seg tilbake. Ikke lenge etter har tyskerne tatt et stort område nordover for Narvik, og den norske lederen for motstandsstyrkene er misfornøyd med lite kontakt med de allierte. Derfor går nordmennene til et eget, koordinert angrep på to tettsteder 24. april 1940. Uvær gjør kampen umulig, og de norske må trekke seg tilbake. Dagen etter hadde også fienden trukket seg tilbake. Samtidig hadde om lag 25 000 britiske, franske og polske soldater ankommet. De allierte hadde endelig en strategi, og områdene rundt Narvik skulle først tas tilbake. For første gang siden krigsutbruddet har allierte og norske styrker en felles strategi. Likevel var det problemer. Franskmennene, som skulle gå i dalførene, hadde kun 70 skipar per 1000 mann. Resten lå igjen i Frankrike. Nordmennene på fjellene hadde derimot gjort fremgang og kommet seg i posisjon. Tyskerne skyter, og nordmennene skyter, og til slutt kom faktisk tyskerne frem med hendene over hodet, flere av dem hardt skadde. Angrepet fortsetter, og nordmennene tar tilbake sted etter sted hvis navn få kjenner til i dag. Umenneskelige påkjenninger i møte med naturen, dag ut og dag inn, tar nordmennene områdene tilbake fra tyskerne. 7. mai står nordmennene som seierherrer på siste stilling på toppen av et fjell med sikt utover Narvik. 12

Samtidig kommer nyheten om Sør-Norges fall, og nederlaget får store politiske konsekvenser i London. Chamberlain går av som statsminister, og Winston Churchill tar over. Han setter alt inn for å ta over Nord-Norge. De alliertes ære skal tas tilbake, og mens franskmennene sliter utenfor Bjerkvik nord for Narvik går tyske soldater inn i hjemlandet deres. De hadde fått beskjed om at tettstedet var tømt for sivile, og byen ble satt i brann. Tyskerne dro, men stedet var ikke tomt for sivile. De ble torturert i et frammeinferno. Polakkene vil ta hevn for den tyske invasjonen av hjemlandet i september 1939. Moralen var høy: Tyskerne skulle kjenne elendigheten. Den polske brigaden var raskt sammensatt, men utstyret var mangelfullt. De rykket frem mens de skjøt og bombarderte tyskerne. Etter flere dagers kamp var tyskerne blitt vikende. De tyske soldatene ble tatt som fanger, og det viste seg at disse tyskerne hadde vært med på invasjonen av Polen året før. 28. mai er alt klart for det avgjørende angrepet på Narvik. De skal ta fjellene rundt og bevege seg inn, samtidig som norske soldater er på vei innover fjorden. Angrepet skulle ledes av den franske fremmedlegionen, satt sammen av dømte leiesoldater og andre fra hele verden. De drakk seg fulle kvelden før, og er blitt beskrevet som en gjeng ville og berusede folk. Kampene er harde og intense og timene går, før fienden begynner å trekke seg tilbake. Angrepet gikk mot slutten. Narvik var fritt, og allierte og norske soldater hadde vunnet krigens første seier. Mennene kunne vandre inn i et Narvik mens sivilbefolkningen hyllet dem, takket dem, og hjalp dem. Likevel lå byen i ruiner, og flere sivile liv hadde gått tapt. Så kom den tyske hevnen. krigen tok aldri pause. 2. juni teppebombet tyske fly Narvik, og byen brenner ned. I tillegg blir det bestemt at de allierte soldatene skal evakueres. De norske kunne ikke tro det. Byen var jo akkurat tatt tilbake! Men tyskerne var dager unna Paris, og Churchill måtte beordre alle sine soldater i Norge til de franske åkrene. Krigen skal kjempes på kontinentet. Konge og regjering flykter til London for å fortsette styret der. Felttoget i Norge går mot slutten mens norske soldater fortsatt kjemper mot tyskerne. Det står om timer før tyskerne har tapt alt, men så kommer ordren. Våpnene skal legges ned, og 10. juni faller landet i tyske hender. Fem år med okkupasjon og naziregime er i gang. Inndelingen til kapitlet er hentet fra boka Tidslinjer 1+2, Jørgen Eliassen, Ola Engelien, Tore Eriksen, Egil Ertresvaag, Ole Grimnes, Synnøve Hellerud, Lene Skovholt, Knut Sprauten, Herdis Wiig og Andreas Øhren, Aschehoug 1. utgave, 1. opplag 2011. Ved uhell kan det ha endt med at noe tekst i sammendraget er meget lik det i læreverket. Forsidebildet er hentet fra Google uten spesifikk tillatelse, og jeg understreker at jeg ikke eier eller innehar noen form for rettigheter til å antyde at det er mitt. Direkte kopiering av tekst fra dette dokument er ikke tillatt. Erlend C. L. Birkeland 2016 13