Sju dager før tivoliet

Lørdag Sju dager før tivoliet 1 I de lange dagene mellom da byen døde og da den gjenoppsto, hadde alle en historie om hvordan magien kom til Leah Norcross. Om den magien var fra Gud eller djevelen, om den var ekte eller falsk, kom an på den som fortalte. Og selv om mange påsto at de hadde hatt tillit hele tiden, er fakta i saken at i begynnelsen var det ingen andre enn Leah og Allie som trodde, og ikke engang de kunne ha visst hva som ville skje uka før tivoliet. Når det gjelder spørsmålet om hvem som var der første gang magien dukket opp, er svaret Leahs far, men han var uheldigvis for opptatt med å organisere Leahs fødselsdagsselskap til å merke noe. Tom Norcross skygget for morgensola med hånden og sjekket klokka. I oppkjørselen til venstre for ham var tre menn opptatt med å laste av noen trestoler og en funklende, noe bulkete popkornmaskin fra to varebiler med Festarrangøren i fete, røde bokstaver langs sidene. Tom kikket opp da en av mennene gikk forbi med armene fulle av stoler. «Det blir varmt i dag, herr Norcross. Jeg skulle ha tatt med litt skygge til deg i tillegg til alt dette utstyret.» Rick? Nick? Tom husket ikke hva fyren het. Han hadde viktigere ting å tenke på. Han så på klokka igjen 09.17 nå, hvert tikk med sekundviseren var et utropstegn og gjorde sitt beste for å smile. «Det hadde vært fint. Og bare kall meg Tom.» «Som du vil.» Mannen Tom landet på Rick tok følge med de to gutta som trillet på popkornmaskinen og forsvant rundt hjørnet. Tom fiklet med hatten 5

sin og gikk tilbake samme vei han hadde kommet, langs fortauet foran familiens nye hjem. Han kikket først nedover den svingete veien som ledet ut i den tomme gata, og deretter kastet han blikket gjennom de åpne vinduene i den viktorianske villaen. Ellen var et sted der inne; hun hentet sikkert iskrem fra fryseren eller hjalp til med å dekorere kaken. Hun hadde vært våken i tre timer, og Leah enda lenger. Tom antok det var forventningen som hadde fått kona så tidlig opp av senga på en lørdag. Det var nok samme forventning som hadde vekket datteren, selv om hun hadde et litt mer nøkternt perspektiv på livet. Hva så med Tom selv? Han var positiv. For Barney Moore hadde en plan. Det avhang selvsagt av at Barney kom tidsnok, og hvis det var én ting Tom hadde lært i de to korte månedene i den søvnige landsbyen, så var det at ingen stresset i Mattingly. Han sjekket klokka igjen halv ti. «Han kommer.» Ellen sto på den hvite treterrassen bak ham. Pysjamasen var byttet ut med falmede olabukser og en rosa T-skjorte som framhevet det lyse håret og de blå øynene. Synet av henne gjorde Tom til en siklende tenåring, selv om hun virket nokså avmålt. Eller kanskje nettopp derfor. «Barney skulle vært her for en time siden,» sa han. «Jeg vet det.» Hun kom et skritt nærmere, og Tom gjorde det samme. «Men alt dette var jo Barneys idé. Han kommer. Han måtte sikkert bare ta seg av Mabel.» Under vanlige omstendigheter altså for cirka fem år siden, Tom husket ikke nøyaktig når alt startet, selv om Ellen likte å minne ham på hvordan ville ei kone bruke denne muligheten til å vise mannen sin at hun støttet ham, ved å legge en hånd på armen hans, kysse ham på kinnet eller klapse ham på rumpa. I hvert fall noe mer enn det han fikk av Ellen som var ingenting. Tom trodde ikke kona hans engang tenkte i de baner, og følte ikke for å nevne det heller. Han hadde nok å bekymre seg for med Barney. Dessuten kunne de risikere å havne i en lang diskusjon det var ikke bare hun som hadde vært dårlig på nærkontakt i det siste. «Hvor er Leah?» spurte han. 6

«Hun er i hagen og studerer den provisoriske fornøyelsesparken du har hentet inn.» Det var en skarp undertone i kommentaren hennes. «Det var Barneys idé, som du sa.» Ellen sa: «Det var Barneys idé å invitere alle. Den deluxe prinsessebursdagspakka fra Festarrangøren var din idé.» Hun tok enda et skritt mot det øverste trinnet, men gikk ikke ned. Hun plantet hendene på hoftene. «Du klarer ikke å fikse alt, Tom!» Han tok av seg hatten og gned svetten vekk fra pannen. Rick/Nick hadde rett det ville bli steikvarmt. Kanskje så varmt at alle holdt seg borte. Tom sjekket klokka igjen. «Jeg vil bare at det skal bli en perfekt dag.» «Jeg vet det.» Ellen flyttet hendene fra hoftefeste til bakpå ryggen, en stilling Tom tolket som tillitsfull. «Jeg vil at det skal bli en perfekt dag, jeg også. Kanskje jeg vil det for mye. Jeg beklager, Tom, det er bare så vanskelig noen ganger. Våpenhvile?» De hørte en buldrende lyd fra gata nedenfor, men klarte ikke å se hva det var, for det som lagde lyden var skjult bak magnoliahekken. En bilmotor hostet og harket, og sendte en sky av blå røyk over trærne, før den ble tatt av den varme vinden. Omsider kom Barney Moores gamle, grønne pickup til syne. Den vinglet fra den ene siden av veien til den andre, før den slo seg til ro i midten. Ellen smilte. «Der ser du. Ikke vær så bekymret, herr Norcross. Alt skal gå bra.» «Vi får se om et par timer.» De smilte til hverandre. Tom kunne ikke snakke på konas vegne det var én ting å tolke kroppsspråket hennes, og dessverre noe helt annet å vite hva som bodde i hjertet hennes men for ham varmet det mer enn å ha sommersola i ryggen. «Jeg skal hente Leah,» sa han. Tom vinket til Barney og fulgte mennene som bar på bord og stoler rundt huset, der aktiviteten i den store hagen bekreftet at Ellens bemerkning om en fornøyelsespark ikke hadde vært helt på jordet. Hoppeslottet var ferdig. På Toms instrukser var det plassert så langt unna bordene og stolene at barnas herjing ikke ville forstyrre samtalen til de 7

voksne. Det gule og blå slottet vibrerte i junivinden og sto og ventet på inntoget av små føtter. Duften av popkorn og blomster hang i luften. Banjo- og felemusikk strømmet ut av to svære høyttalere mellom hoppeslottet og bordene. DJ-en hadde fulgt med på kjøpet, men det var Barney som hadde valgt ut musikken. Det var ikke akkurat Toms favorittsjanger, men han klarte ikke å la være å tromme fingrene mot låret. Det hang hundrevis av ballonger overalt røde, oransje, grønne og blå. Og gule, spesielt mange gule Leahs favorittfarge. Mellom de to store lønnetrærne hang det et digert banner med påskriften GRATULERER MED 9-ÅRSDAGEN, LEAH! i rosa og lilla bokstaver. Mennene fra Festarrangøren satte de nye bordene ved siden av noen som allerede var fulle av bestikk og glass. Tom tok seg i å tenke at det var dekket på til flere enn det bodde folk i hele byen. Han gikk de fire skrittene fra stien med steinheller bort til verandaen, der bursdagsbarnet satt oppå et falmet og falleferdig piknikbord som hadde fulgt med huset. Leah kikket ut mot den andre siden av hagen, der det hvite gjerdet gikk opp på en liten høyde. Den kritthvite huden hadde små innslag av solbrente flekker i ansiktet og på halsen. Hendene var nesten foldet i fanget. Den venstre tommelfingeren gned på den høyre neglen i korte og frenetiske strøk i takt med pusten hennes. «H-hei, p-pappa,» sa hun. «Hei, Leah-mor.» Tom satte seg ved siden av henne på piknikbordet og glattet ut en krøll i kanten av kjolen. Han visste at hun ikke ville bli kvitt stammingen (det bursdagsønsket hadde hun dessverre ikke fått oppfylt de siste fire årene), men han hadde håpet den ville holde seg på et overkommelig nivå. I stedet hadde den blitt mye verre. Det skyldtes alt stresset, selvfølgelig. For mange ting, for mange mennesker. «Hva gjør du?» spurte han. «B-bare se-ser på,» hvisket hun. Hun hadde blikket festet på bakketoppen, der to raggete furutrær strakte grenene ut i de merkeligste vinkler på en eventyraktig måte. Høyden hadde blitt Leahs favorittsted på den nye eiendommen. Tom hadde gjort et forsøk på å bygge en lekestue til henne der oppe, men han trodde kanskje Barney ville lykkes bedre. 8

«Det er så ma-masse t-ting her, p-pappa.» Tom la hånden på kneet til Leah. Hun sluttet å gnikke på tommelfingerneglen og la hånden sin over Toms, men tok ikke blikket fra bakketoppen. Tom så på neglen hennes og grøsset. Synet ga ham frysninger til tross for varmen og skar i hjertet til tross for de feststemte omgivelsene. «Jeg vet at du ba meg om ikke å gjøre så mye ut av det,» sa han. «Men jeg klarte bare ikke å la være. Dette er din dag, og jeg elsker deg.» «Du e-elsker meg f-for mye til å g-gjøre som j-jeg ber om,» sa Leah, strammet leppene og ristet på hodet. «M-men det er b-bra, ikke d-dumt. Det er så v-vakkert. Det ville blitt et f-fint b-bilde.» En gul ballong borte ved bordet rev seg løs fra fortøyningen, svevde oppover og endte i et av lønnetrærne uten at Leah merket det. «Kanskje senere.» Hun så på Tom. «Jeg er r-redd for at ingen vil k-komme, p-pappa. Ingen v-vil komme og ingen v-vil se meg.» «Jeg vet det.» Tom bøyde seg ned og kysset datteren på hodet. Det lange, svarte håret luktet Ellens sjampo. «Men det er du som har bursdag, og jeg og mamma har en overraskelse til deg. Herr Barney kommer med den nå.» Leah lyste opp. «Har mi-miss Mabel ko-kommet også?» «Det har hun. Vil du være med?» Munnen prøvde å si ja, men ble hengende åpen i den tunge luften. Leah trengte ikke å si noe. «K-kan du si-sitte hos m-meg lite grann, p-pappa?» «Så klart.» Festarrangør-mennene gjorde seg ferdige med pyntingen. Leah fortalte Tom hva de enkelte drev med. Den store fyren Leah sa han het Rich, ikke Rick satte den siste stolen inntil den siste plassen ved det siste bordet og klappet stolryggen fornøyd. Han var ivrig etter å komme seg av gårde for å rekke sønnens baseballkamp. Mannen borte ved hoppeslottet passet på at motoren virket som den skulle, han het Derek. Han trengte ikke å bekymre seg, Tom hørte motorsurret helt fra piknikbordet, men Derek tok seg god tid, for han hadde ikke lyst til å gå hjem før kona gikk på butikken. Regnbuemannen var oppe på høyden. Marty, Gill og Eddie var allerede på vei til de store bilene på forsiden. 9

De hadde det travelt på grunn av bryllupet de skulle pynte til i Camden samme ettermiddag. Og DJ-en syntes ikke musikken han spilte var noe bra, men det gjorde ikke noe, for han fikk jo betalt. «Hvordan vet du alt det?» spurte Tom. Leah trakk på de spede skuldrene sine. En liten svetteperle piplet fram på overleppa. «Hvis du er li-liten, vil f-folk si ne-nesten hva som helst, f-for de re-regner ikke med d-deg.» «Vel, jeg regner med deg. Og jeg kan nesten ikke tro hvor stor du har blitt.» Tom kysset henne på hodet igjen og lot leppene hvile der en stund mens han prøvde å finne på noe klokt å si, gi noen gode råd fra hans lange liv. Han kom ikke på noe. De siste par månedene hadde psykolog Tom Norcross prøvd å tenke på datteren som en pasient, i håp om at det ville hjelpe ham å glatte ut de store krøllene i livet hennes. Men det funket ikke. Kjærligheten kom bestandig i veien. De ble sittende og se på ballongene som danset i vinden og høre på fuglesangen. Alt var perfekt, tenkte Tom. Så perfekt det kunne bli. «Hva sa du om regnbuen borte ved bakketoppen?» spurte han. «Det er ikke en r-regnbue, p-pappa. R-Regnbuem-mannen.» Leah pekte mot de to furuene og smilte svakt. «S-ser du ham?» «Nei.» «Det gj-gjør jeg.» Smilet ble bredere. «Han ser m-meg også. Han s-synger.» Tom fulgte blikket til Leah. De to furuene hang slapt i varmen og kastet skygge over et teppe av brune nåler. En spottefugl flakset fra gjerdet opp på en gren og begynte å kvitre. «Når kom han, da?» spurte han. «Akkurat n-nå.» Tom nikket. Han trodde ikke at Leah snakket om spottefuglen, og det betydde at han måtte føye enda en ting til listen over hva som feilet datteren. Det lille han visste om fantasivennene hennes var ikke nok til at han kunne uttale seg som psykolog, men som far trodde han ikke det var noe godt tegn at en forverring av stammingen hennes sammenfalt med at det plutselig dukket opp en usynlig figur. Spesielt ikke i dag. «Er du klar til å treffe herr Barney og miss Mabel?» 10

«G-greit, p-pappa,» sa hun. «Men d-du blir med?» «Hele veien.» De reiste seg fra piknikbordet og gikk rundt huset, hånd i hånd. Leah stanset ved hjørnet for å se opp på bakketoppen en siste gang. Tom håpet at hun vinket farvel til furutrærne, ikke hallo til en ny fantasivenn. 2 Barney Moore løftet den møkkete John Deree-kapsen av hodet for å se bedre. «Jeg trodde aldri jeg skulle få oppleve noe sånt,» sa han. «Herre, min hatt!» Den gamle Dodgen kjørte inn gjennom åpningen i det hvite tregjerdet som voktet et teppe av smaragdgrønt gress. Oppkjørselen var jevn på tross av alderen; magnoliablomstene var så gamle at de kastet skygger helt tilbake til da Barney satt på farens kne. «For et syn, Mabel! Se på det huset, som ligger der oppå høyden som en slags borg.» Mabel svarte ikke. Hun satt bare sammensunket i passasjersetet med haken på brystet. En rosa tungespiss stakk ut fra mellom tennene. «Mabel? Går det bra, kjære?» Barney slapp rattet og ristet så hardt i kona at hun våknet, men ikke så hardt at hun merket panikken hans. Dodgen krenget mot høyre da hun åpnet øynenes to bleke hull. Hun stønnet svakt, etterfulgt av en skarp hoste. «Der ser du. Jeg tror vi må be doktor March om å ta en kikk på deg.» Barney tok rattet og rettet opp Dodgen. Med den frie hånden tørket han bort sikkelet som hang ned fra den ene munnviken hennes. Underleppa hennes skalv. Mabel hadde alltid vært kilen. «Se der oppe, Mabel. Gamle Henrietta Fox ville ha tilkalt pol ti hvis noen hadde satt foten på eiendommen hennes, og nå kjører vi helt opp til huset! Er ikke det utrolig?» Mabel trommet fire fingre mot buksebeinet, og sa: «Jeg elsker deg.» «Ikke bli sentimental ennå,» sa Barney. «Vi vet fortsatt ikke om dette vil slå an, men jeg har en god følelse. Jeg vet at Reggie kommer. Og hvis han kommer, så kommer alle de andre også.» 11

Barney klappet Mabel på hånden. Han sjekket bakspeilet og smilte da han så pleddet som blafret i vinden på lasteplanet. Pickupen putret forbi den siste magnoliabusken og rundt et gult hus i viktoriansk stil. Huset sto som et minnesmerke om bedre tider. Blomster i gult, rødt og oransje prydet sidene og foran. Et amerikansk flagg hang fra en høy flaggstang. To varebiler fra aktivitetsbyrået Festarrangøren sto parkert foran garasjen. Herr Norcross vinket idet han kom rundt siden av huset. Ellen sto på terrassen. Barney stanset i den lille åpningen mellom varebilene, med et lett synlig smil gjennom det åpne vinduet. «Hei der, miss Ellen.» «Hei, Barney.» Barney trakk i håndtaket og dyttet, dyttet igjen, før han til slutt la hele vekta si mot den rustne døra, så den gikk opp. Han tok ned rullestolen fra lasteplanet og var i ferd med å løfte Mabel oppi da Ellen kom bort til dem. «Så fint å se deg.» Ellen bøyde seg mot Mabel og rørte ved armen hennes. «Jeg er så glad for at du kom, Mabel.» «Jeg elsker deg,» sa Mabel. Hun hadde et skjørt og forvirret smil, men det var i hvert fall et smil. Ellen smilte og kikket på det som sto bakpå lasteplanet under et teppe. «Er det det jeg tror det er?» «Det er det,» svarte Barney. Han rettet på brillene og løftet kapsen. «La på et siste strøk med lakk i går kveld. Bare ta en kikk.» Ellen gikk bort og løftet opp teppet. Hun gispet, sperret øynene opp, dro en finger langs treverket og ristet på hodet. Første gangen folk så det var alltid best. «Pent, ikke sant?» «Leah kommer til å elske det, Barney. Det er akkurat det hun trenger.» «Skal du vente til festen med å gi det til henne?» «Nei,» sa Ellen. «Hun skal få det nå. Litt fordi vi ikke klarer å holde det hemmelig stort lenger, men mest fordi det vil gjøre det lettere å takle skuffelsen hvis dagen ikke går som planlagt.» «Hør her, miss Ellen, jeg vet at dere bare har vært her i to måneder, 12

men du må ha tro. Kanskje du vil trille Mabel inn i garasjen mens jeg får det pakket ut. Skal bare gå kjapt over det.» Ellen trillet Mabel ut i garasjen og fikk nok en «Jeg elsker deg» som takk. Barney løftet gaven til Leah ned fra lasteplanet og satte den fra seg midt på betonggulvet. Han fant fram en fille fra brystlomma på kjeledressen, snudde kapsen bak fram og gikk i gang med å tørke bort skitt, som var mer på grunn av teppet enn den lille turen på to kvartaler fra Skattkista. «Er hun en kunstner, jenta di?» Ellen satte på bremsen på stolen til Mabel og sa: «I hvert fall en kunstnerspire. Leah elsker å tegne. Jeg tror det er godt for henne, spesielt nå. Vi prøver fortsatt å finne oss til rette her.» «Det er sikkert et sjokk å flytte fra storbyen,» sa Barney. «Her ute på landet er vi annerledes. Ikke bedre, kanskje, i hvert fall ikke på alle måter. Bare annerledes. Jeg har aldri vært her oppe ved Fox-huset, som vi kaller det, før. Det er et skrekkelig stort sted for bare tre stykker.» «Vi bare falt pladask for huset da vi så det,» sa Ellen. «Vi må pusse opp litt i annen etasje, så vi holder oss nede inntil videre. Den tidligere eieren innredet et fantastisk soverom på baksiden av huset.» «Henrietta Fox var ikke så glad i trapper etter hvert som hun ble eldre,» sa Barney. «Det gikk rykter om at hun gjorde en og annen forbedring.» «Vi gjorde om dagligstua til barnerom. Leah ville være så nær oss som mulig.» «Det er forståelig,» sa Barney. «Ny by, nytt hus. Så mange forandringer må være tøft for den lille.» «Vi liker oss fint her. Folk har vært kjempesnille. Vi har fått en varm mottagelse.» «Ja vel.» Barney gjorde seg ferdig og dasket tørkefilla mot treverket en siste gang, før han tok et skritt bakover for å nyte verket. Mabel ga sitt samtykke med et lite, kattelignende pip. Filla forsvant ned i brystlomma igjen, og teppet ble lagt over gaven til Leah. Barney snudde seg og smilte. «Det er hyggelig av deg å si det, miss Ellen, men jeg vet at det ikke er sant. Det er en sånn hvit løgn som du ikke kommer til helvete for. Jeg vet at dere er ganske så alene her oppe.» 13