BISTAND PÅ NY ARENA.

Prosjektrapport BISTAND PÅ NY ARENA. - hvis mennesker med utviklingshemming fikk den hjelp og støtte de hadde behov for, - ville da de vanlige sosiale mediene som Skype, Facebook, Youtube osv. være tilgjengelig for dem? Habiliteringsteamet for voksne

OM PROSJEKTET Bistand på ny arena. - hvis mennesker med utviklingshemming fikk den hjelp og støtte de hadde behov for, ville da de ordinære sosiale mediene som Skype, Facebook, YouTube osv. være tilgjengelig for dem? Styringsgruppe: Tone Johnsen, leder habiliteringsteamet for voksne, NLSH Bodø Hege Nilsen, prosjektleder habiliteringstemaet for voksne, NLSH Bodø Anne Liv Engbråten, prosjektmedarbeider habiliteringsteamet for voksne, Bodø Siv Einan, leder ved NAV Nordnorsk IKT senter (NONITE) Liv Idun Alstad/ Astri Haavik, NFU Bodø lokallag Bente Kleven, hj.tj. leder i HS avdelingen Bodø kommune Prosjektgruppe: Hege Nilsen, prosjektleder Anne Liv Engbråten, prosjektmedarbeider Eva Teigstad, rådgiver ved NAV Nordnorsk IKT senter (NONITE) Marit Moldjord, fagleder hj.tj. Mørkved/ Alstad Bodø kommune Prosjektperiode: 1.1. 2011. 31.12 2012 Økonomi: Prosjektmidler fra NONITE: 100.000,- kr Egeninnsats: 200.000,- kr Totalsum = 300.000,- kr Nordlandssykehuset Habiliteringsteamet for voksne Salten DPS Postboks 1480 8092 BODØ Tlf. 75534920 E-post: voksenhabilitering@nlsh.no www.nlsh.no/habiliteringsteamet 2

Innholdsfortegnelse Forord... 4 Bakgrunn for prosjektet... 5 Ideen om prosjekt Bistand på ny arena... 6 Bistand på ny arena... 6 Hovedmål... 7 Delmål... 7 En litt trang start... 7 Forberedelser... 8 Så var vi klare!... 10 Nettkafe... 10 Møter med støttepersoner... 11 Utfordringer... 11 Facebook... 11 Ulik bistand mellom nettkafeene... 12 Erfaringer for deltagerne... 13 Nye muligheter takket være Skype, YouTube og mail (og Facebook)... 13 Viktig med tilhørighet... 14 Hjelperollen... 16 PCene til støttepersonene... 16 Campus... 18 Ut fra erfaringer i prosjektet, kan flg forhold pekes på som viktige i kvalitetssikringen... 19 Oppsummering... 20 3

Forord Dette som foreligger her, er en rapport etter et prosjekt vi har kalt Bistand på ny arena. Prosjektet har dreid seg om å finne ut av om mennesker med utviklingshemming kunne bruke ordinære sosiale medier, bare de fikk nok bistand. Prosjektet har vart i ett år dvs. 2011. Vi vil rette en stor takk til de 6 deltagerne i prosjektet som vi i rapporten har kalt Karoline, Siri, Josefine, Otto, Ole og Kristoffer. De har andre navn i virkeligheten. Vi er også takknemlig for de som var med som støttepersoner. Hele prosjektet var tuftet på dem. Takk også til NAV NONITE som bidro med midler for å finansiere prosjektet. Vi er også glade for at NAV NONITE, Bodø kommune og Nfu lokallag Bodø har vært våre samarbeidspartnere i dette prosjektet. På den måten har vi fått løftet viktige diskusjoner og sammen fått ny kunnskap. Hege Nilsen, prosjektleder Anne Liv Engbråten, prosjektmedarbeider Bodø 22. mars 2012 4

Bakgrunn for prosjektet. I 2010 gjennomførte vi et forprosjekt vi kalte Internett for alle?. Prosjektet var et samarbeid med NAV NONITE, Bodø kommune og Nfu Bodø lokallag. Målsettingen med forprosjektet var å få kunnskap om bruk av Internett som kommunikasjonsverktøy for mennesker med utviklingshemming. Vi intervjuet 10 personer med utviklingshemming og snakket med dem om deres bruk av internett for å kommunisere med andre. Vi hadde også samtaler med foreldre- og miljøpersonalgrupper om hva de så på som muligheter og barrierer når personer med utviklingshemming var på nettet. Noe av det som fremkom var at de fleste at unge mennesker med lett/ moderat utviklingshemming hadde datamaskin og var på Internett. Flere trengte hjelp, men ikke alle fikk den hjelpen de trengte. I omsorgstjenestene i kommunen var det ingen tradisjon for å tilby data- og internetthjelp som en naturlig del av tjenesteytingen. Vi syntes også å se et generasjonsskille blant de som brukte datamaskin, og de som ikke gjorde det. Kanskje er det slik at flere mennesker med utviklingshemming vil kunne ha glede og nytte av datamaskin hvis noen hjalp dem? Flere pekte på at det kunne være en fin aktivitet å gjøre sammen. Internett kunne by på muligheter til å holde kontakt med familie og venner, få informasjon, føle tilhørighet, la seg underholde osv. Det kunne være et godt bidrag til å føle god livskvalitet og livsutfoldelse. I vår forundersøkelse fremkom også en ambivalens som kom til uttrykk når vi spurte om muligheter og barrierer. Vi har pekt på noen av mulighetene ovenfor. Av barrierer som fremkom, så var det erfaringer og bekymring i forhold til ukritisk å eksponere seg på Internett, og det å bli lurt på ulike måter. Noen var også bekymret for tilgangen til nettsteder som tilbyr ulike porno- og voldsfilmer. I vår oppsummering av forprosjektet Internett for alle?, så synes vi å ha se den største utfordringen lå i at mennesker med utviklingshemming også trengte støtte og hjelp på dette området. Flere trengte hjelp til data- og Internettbruk enn de som fikk det. Brukergrensesnittet kan for noen kanskje være i overkant vanskelig, men her går utviklingen svært raskt. De digitale verktøy blir stadig enklere og mer selvforklarende. Personer med utviklingshemming skal kunne oppnå gode levekår med muligheter for deltakelse i samfunnet jf eks NOU 2010: 5. Aktiv deltagelse, likeverd og inkludering. Et helhetlig hjelpemiddeltilbud. 5

Internett og bruk av sosiale medier bør være tilgjengelige for alle. Den universelle betydningen for deltagelse slås også fast informasjons- og utviklingsprogrammet 2010-2013 Mennesker med UH skal heller ikke diskrimineres! Dette er nasjonale skriv og dokumenter som henger godt sammen med det vi fant ut i forprosjektet Internett for alle?. I oppsummeringen av forprosjektet, så ble det drøftet: Trenger mennesker med utviklingshemming spesielle brukergrensesnitt for å bruke sosiale medier på Internett? Forprosjektet hadde vist oss at unge voksne med lett (og ned til moderat) utviklingshemming brukte sosiale medier, på lik linje med resten av befolkningen. Forskjellene var at noen av disse ble regulert noe i fht. hvor mye de kunne sitte ved PCen, og flere av dem strevde noe mer. Var nøkkelen mer bistand mer enn spesielle brukergrensesnitt? Ideen om prosjektet Bistand på ny arena. Prosjektideen ble til Bistand på ny arena. Her lå det en omforenthet om at mennesker med utviklingshemming skal ha de samme muligheter som oss andre for å kommunisere, - også via sosiale medier. Det ble et fortsatt samarbeid mellom oss i Habiliteringstemaet for voksne ved Nordlandssykehuset, NAV NONITE, Bodø kommune ved helse- og sosialavdelingen og Nfu sitt lokallag i Bodø. Vi ble enige om en prosjektorganisering, med styringsgruppe og prosjektgruppe, og egen prosjektleder. Bistand på ny arena. Vi ønsket derfor i prosjekt Bistand på ny arena å prøve ut ideen om; Hvis mennesker med utviklingshemming fikk den hjelp og støtte til å bruke datamaskinen og Internett, som de hadde behov for, - ville de sosiale mediene som Facebook, Skype, Youtube, osv. være tilgjengelig for dem? Vi ville invitere deltagere som ikke var brukere av sosiale medier. Målgruppen var voksne personer med utviklingshemming, og de kunne gjerne ha omfattende behov for bistand. I og med at hjelperollen ble en svært viktig forutsetning i dette prosjektet, så ville det også bli stort fokus på de utfordringene som lå i denne. Vi ønsket å prøve ut ideen i hverdagssituasjoner. 6

Det betydde her at vi ville ha med både den utviklingshemmede personen som bruker av sosiale medier og hans eller hennes tjenesteyter. På den måten vil vi kunne prøve ut i praksis om deltagerne kan kommunisere via sosiale medier hvis de får hjelp og støtte. Hovedmål Finne ut om deltagerne i prosjektet kan kommunisere via sosiale medier, ved tilrettelagt og tilstrekkelig bistand. Delmål: Bistå med at tjenesteyterne har tilstrekkelig kunnskap om utstyr, bruk av sosiale medier og lignende. Bistå med at brukerne har utstyr, nettilganger, tilretteleggere, og lignende. Lage en aktivitetsplan sammen med brukerne og tilretteleggerne hva er det bruk for av møter (fysiske/ på nettet og lignende) og planlegging av annen aktivitet. Formulere retningslinjer for hvordan slik hjelp kan kvalitetssikres. Aktivitet i fht. prosjektorganiseringen div. info. og drøftingsmøter 4 styringsgruppemøter 9 prosjektgruppemøter Aktivitet i prosjektet 1 oppstartdag (à 5 t) en ekstra opplæringsdag for noen deltagere 7 nettkafeer (à 2 t) 5 skypemøter (à 2 t) 7 møter med støttepersonene (à 2 t) avslutningsfest En litt trang start. Styringsgruppe og prosjektgruppe ble etablert. Det ble av styringsgruppa ansett som viktig at det ikke var for mange deltagere i prosjektet slik at man fikk fulgt opp på en god måte. Det ble etter hvert tatt stilling til et antall på 6. Dessuten ønsket man å begrense deltagelsen til en eller to omsorgsvirksomheter som man skulle samarbeide med. Dette for å gjøre prosjektet mer håndterlig. Vi la også stor vekt på i 7

presentasjonen, at vi ønsket et samarbeid med noen som hadde interesse og lyst til å prøve ut dette sammen med oss. Vi valgte av praktiske årsaker å invitere til et samarbeid med Bodø kommune, og inviterte ledere og fagledere til informasjonsmøter. Det ble vist stor interesse for prosjektet, men det tok likevel av ulike årsaker noe tid før alle 6 deltagere, med sine støttepersoner var klare. En omsorgsvirksomhet med tre deltagere og med sine støttepersoner var klar med det samme. Prosjektstart ble så snart de tre siste deltagerne med sine støttepersoner var klare. Av de tre førstnevnt bor to av dem i det vi gjerne benevner som bofellesskap, der de leier leilighet av kommunen og bor i tett naboskap med andre som er i samme situasjon. De får praktisk bistand og hjemmesykepleie fra ei fast gruppe ansatte i hjemmetjenesten som bistår dem som bor i bofellesskapet samt noen naboer. En tredje kvinne tilhørende denne omsorgsvirksomheten, eide sin egen leilighet, men bodde geografisk innenfor den aktuelle omsorgsvirksomheten. De tre siste deltagerne leide også leilighet av kommunen. Ingen av dem bodde i det som gjerne benevnes som bofellesskap for funksjonshemmede, men alle bodde i leiligheter som hadde livsløpsstandard. Alle tre bodde sentralt, og innenfor den samme geografiske omsorgsvirksomheten som de mottok hjemmetjenester fra. De 6 deltagerne mottok fra 10 til 71,5 timer med hjemmetjeneste (praktisk bistand og hjemmesykepleie). Det var tre menn og tre kvinner i alderen mellom 28 og 53 år. To av deltagerne hadde aldri slått på en datamaskin tidligere. De andre hadde prøvd litt tidligere. En deltager hadde Facebookprofil som han fikk litt hjelp til å bruke. To deltagere hadde begrenset verbal tale og brukte tegn-til-tale som første språk. Forberedelser Det var to omsorgsvirksomheter som ble aktuelle i prosjektet. Den ene virksomheten var representert med to tjenestemiljøer, og den andre men ett. De 6 deltagerne hadde med seg støttepersoner fra de tjenestemiljøene de fikk oppfølging fra. Det var noen de kjente godt, og som de gjerne ville skulle være deres støtteperson. De aktuelle deltagerne og deres hjelpeverger fikk informasjonsbrev om prosjektet og hva det ville bety for den enkelte. Det ble blant annet stilt krav om at deltagerne måtte ha en ny bærbar PC med operativsystem Windows 7 og Internett av en alminnelig god hastighet som for eksempel Midi fra Canal digital eller Bredbånd 16 fra Telenor. Vi kom med forslag på 8

maskiner og utstyr. Det ble bestemt at prosjektet støttet innkjøp av PCer hvis ikke deltageren selv hadde økonomi til dette. Alle kjøpte selv. Et samtykkeskjema ble også sendt ut til hjelpeverger og deltagerne, der det ble bedt om skriftlig samtykke til deltagelse i prosjektet. Det gjorde vi fordi vi på vegne av deltagerne skulle opprette e-post og ulike profiler på sosiale kommunikasjonskanaler på Internett. Dessuten bestemte vi oss også i prosjektperioden for å opprette to kontoer på PCene til deltagerne. En administratorkonto, og en konto for deltageren. Administratoren skulle kunne laste ned programmer, og ta stilling til hva som skulle kunne lastes ned og lignende. Vi diskuterte de etiske sidene ved dette, men la vekt på at hovedhensikten var at ingen skulle oppleve at de ble plaget eller på annen måte sto fast med sine PCer. Dette skulle gjelde både deltagerne og deres støttepersoner. Vi tenkte at jo mer som ble lastet ned av programmer vi ikke hadde oversikt over, jo vanskeligere for oss i prosjektet var det å bistå på en rask og god måte. Prosjektet leide også inn en lærling ved IT avdelingen ved sykehuset for å bistå oss. Det ble også installert log-me-in på alle deltagernes PCer. Det var et fjernstyringsprogram som på den måten gav mulighet til at IT lærlingen drive fjernsupport hvis en av deltagerne sto fast med noe på sin maskin hjemme. Det er grunn til å merke seg at det ikke ble behov for det. Han gjorde klar alle PCene ved å rydde skrivebordene slik at det var bare aktuelle ikoner synlige. På oppstartdagen og på de første nettkafeene var han til uvurderlig hjelp og støtte. Da var det mange spørsmål og han kunne bistå med av praktisk hjelp når noen hadde spørsmål. Etter hvert ble vi mer selvgående og ringte til ham hvis det var noe spesielt vi ville ha hjelp til. Det ble også avklart om noen trengte lese- og skrive støtte fra HMS. Ingen av de 6 deltagerne søkte på det. Det ble i styringsgruppa bestemt at prosjektet skulle stå for innkjøp av bærbare PCer til bruk i miljøene som bisto deltagerne. De tre tjenestemiljøene hadde stasjonære PCer tilgjengelig, men det var PCer som ble brukt av mange og først og fremst til journalføring. Dessuten hadde de hadde ikke Web kamera. De bærbare PCene skulle være til hjelp slik at støttepersonene kunne ta de med litt rundt, bruke den når det passet deltagerne, øve seg når de selv hadde tid og lignende. Vi etablerte også et lukket diskusjonsforum på Campus en portal for e læring i Nordlandssykehuset. Her tenkte vi at vi kunne snakke sammen om smått og stort av erfaringer 9

som vi gjorde oss under prosjektperioden. Gruppa som var meldt inn i diskusjonsforumet var støttepersonene og deltagerne i prosjektgruppa. Prosjektleder og medarbeider skulle være de som drev diskusjonsforumet. Så var vi klare! Det vil si helt klare var vi ikke, for noen manglet enda PCer og utstyr og enda gjensto det avklaringer for støttepersonene i den ene omsorgsvirksomheten. Vi hadde hatt det første møte med støttepersonene, og bedt om råd i fht. oppstart. Oppstart før eller etter sommeren ble diskutert. Noen av deltageren var utålmodige fordi de hadde ventet lenge synes de, så vi valgte å starte opp. Deltagerne var i alle fall klare! 27. mai 2011 hadde vi vår første samling. Det ble en oppstartdag der alle 6 deltagerne, deres 8 støttepersoner (ansatte i kommunens omsorgstjeneste), IT lærling og vi i prosjektgruppa møttes for å bli litt kjent. Vår IT mann gjorde klar PCene til de som hadde, og vi gikk gjennom forskjellige ting i forbindelse med kurset. Vi valgte å kalle dette et datakurs når vi inviterte deltagerne til å være med. Dette for å friste noen konkrete deltagere vi ønsket å ha med, samt at det skulle være et begrep de kunne ha forståelse for. Når vi møttes første dagen fikk deltagerne (og støttepersonene) videre møteplan. Fra da av het det nettkafe. Nettkafe Vi ble enige med deltagerne og deres støttepersoner hvor og når det passet best å møte. Det ble hver annen mandag kl 15.30 17.30. Møtelokalene til Habiliteringsteamet for voksne ble brukt. De ligger i sentrum i Bodø, og var greie å komme seg til med for eksempel kollektiv transport. Vi spiste litt varmmat, og tok en kopp kaffe før vi rigget oss opp med PCene. Nettkafeene ble brukt til: gå gjennom oppgavene fra forrige gang gå gjennom litt utfordringer siden sist spørsmål gå gjennom nye ting å øve oss på det bruke sosiale medier som Skype, Youtube og lignende dele ut nye oppgaver til neste nettkafe Etter hvert vi gikk gjennom ulike ting, så kom vi på ideen om å lage ei mappe som vi samlet det vi hadde gått gjennom eks. hvordan ordne det trådløse nettet, hvordan lage snarvei til Internett, hvordan ordne lyd på Skype og lignende. Fremgangsmåten av de ulike 10

beskrivelsene ble laget med skjermbilder, piler og litt tekst. Mappa har vært til nytte både for deltagerene og deres støttepersoner. Møter med støttepersonene I og med at vi lurte på om støttefunksjonen var den viktigste tilretteleggingen for å delta på sosiale medier, så ble det lagt stor vekt på oppfølging av støttepersonene i prosjektet. Vi ønsket å få innsikt hva som gjorde at man lykkes i det man fikk til, og hva slags utfordringer de sto ovenfor når de nå skulle hjelpe deltagerne på en ny arena. Av temaer vi diskuterte var for eksempel: - Runde på hvordan rollen som støtteperson har vært siden sist vi hadde møte dele erfaringer, utfordringer? fremgang? tips? - Vanskelig å ta seg tid til noe som ikke står på planen som hjelpe med data. - Å være venner på nettet kan man være venner på nettet med dem en jobber for? - Er det behov for å vedtaksfeste slik hjelp? - Betydning av forståelse fra leder og kollegaer. - Ikke OK å skulle hjelpe noen med ting du ikke kan så godt. - Holdninger, kunnskaper, barrierer, muligheter og lignende. Vi gikk gjennom erfaringene fra siste nettkafe, og snakket litt om hva vi så for oss ble temaet for neste. Fast innslag på møtene med støttepersonene, var også en erfaringsutveksling på hvordan det hadde gått siden sist vi hadde hatt møte. Hvilke utfordringer og erfaringer hadde de gjort seg siden sist. Prosjektgruppa rådspurte og drøftet med støttepersonene utfordringer som man møtte på underveis i prosjektet. Utfordringer Vi har støtt på ulike utfordringer i dette prosjektet. Av betydningsfulle forhold kan nevnes: Facebook I utgangspunktet hadde vi tenkt at Facebook skulle være et av de sosiale mediene vi skulle prøve ut i prosjektet. Det viste seg ikke å bli så enkelt som vi trodde. Vi hadde tenkt å ha en jobbfacebookprofil. Dette ble drøftet med vår arbeidsgiver. Av sikkerhetsmessige grunner ønsket man ikke at det ble opprettet slike profiler. Det samme svaret fikk man fra kommunen vi samarbeidet med. Man ønsket heller ikke at det ble opprettet ei lukket facebookside. 11

Etter en gjennomgang, så ble det enighet om at en ikke var avhenging av å bruke Facebook for å finne utav det vi skulle i prosjektet. Vi startet opp med Skype og YouTube. Ulik bistand mellom nettkafeene Det viste seg at det ble utfordrende å øve seg på Skype. Foreløpig hadde deltagerne ikke så mange kontakter på Skype. Ganske tidlig bestemte vi oss for at prosjektleder og medarbeider var tilgjengelig på Skype et par timer hver andre mandag. På den måten ble det mer progresjon i prosjektet, - og så visste alle at det var et tidspunkt der man hadde flere å Skype med. En av deltagerne klarte å logge seg på selv, og så kunne vi veilede i bruk av lyd, bilde ++ mens vi snakket. Det likte hun godt. En annen klarte etter hvert å logge seg på uten hjelp, bare han ble minnet på av miljøpersonalet at vi hadde Skypekveld. De andre fikk mer hjelp hvis de ville logge seg på Skype. To av deltagerne øvde seg lite eller ingenting mellom nettkafeene. De ønsket å gjøre det mer. De to kvinnene tilhørte samme tjenestested, der det også ble rapportert at det var svært dårlige vilkår for å hjelpe dem med dette. Støttepersonene formidlet at enkeltvedtakene til deltagerne var snaue, og at det ble lite tid og rom for å bistå med noe som ikke sto i vedtaket. Det var også en tredje deltager som hørte til dette tjenestestedet, og såledels hadde støtteperson derifra. Prosjektgruppa bestemte at prosjektleder bisto ham spesielt, da han hadde store forventninger til det han skulle lære seg. Han hadde også en del eldre datautstyr som ble ryddet vekk slik at det ikke skulle bli misforståelser. Dessuten ble det tatt bilder av tilkobling av Internett når alt er i orden, slik at det skulle være lett for han og hans hjelpere å sjekke om for eksempel ledningene er koblet slik de skal for at Internett skal virke. Det ble oppfordret til at støttepersonene laget slike for alle deltagerne. Omfanget av bistand disse to kvinnene fikk endret seg ikke gjennom prosjektperioden, dvs. de fikk øvd seg lite mellom nettkafeene. Dette var synd, fordi man så at disse to hadde potensial til å lære seg mye. Dessuten hadde de stor glede av det de lærte, men som ei sa: jeg må få øve mæ mer. Vi drøftet dette i gruppa med støttepersonene og lederne i omsorgsvirksomheten. Var det mulig å bistå disse to spesielt nå mot slutten av prosjektet? Vi drøftet ulike forslag, og det var enighet om at prosjektet kunne tilby å lønne en av støttepersonene direkte til dataopplæring til disse to. Kun få av de avtalte timene ble brukt. Grunnen var at man ikke klarte å organisere denne hjelpen slik at det passet inn i støttepersonens og deltagernes planer. 12

Erfaringer for deltagerne På nettkafeene har det vært svært godt oppmøte fra deltagerne. Fravær har det kun vært når noen har vært på ferie eller har vært syke. Det ble mer utfordrende for støttepersonene å møte fulltallig, men prosjektleder og prosjektmedarbeider var tilstede på alle nettkafeer og hjalp til der det var behov. Vi ble enige om at vi i prosjektgruppa som var tilstede på nettkafeene, bidro som støttepersoner ved behov. Nye muligheter takket være Skype, YouTube og mail (og Facebook). To av deltagerne brukte som nevnt tegn-til-tale som 1. språk. En av dem var en Otto på 37 år. Det var ikke så lett for ham å gjøre seg forstått i telefonen. Når han kunne se og bli sett på Skype, ble kommunikasjonen en helt annen. Da tok han for eksempel fram bilder, tegneserier og andre ting ham ville vise deg under samtalen. Noe som det ellers var vanskelig både å forstå og snakke om via telefonen. På telefonen blir man derfor veldig snart ferdig, fordi man ikke har noe å snakke om. Otto har ikke foreldre i live, og hans søsken bor andre steder i landet. Det var ikke så lett verken for ham eller dem som skulle snakke med ham. Du ble liksom fort ferdig, når det ikke var verbale ord. Når man får bilde og får alle tegnene, alle ansiktsuttrykkene, og alt det Otto tar frem som han vil vise i løpet av en samtale ja da blir selvsagt kommunikasjonen mellom Otto og hans søster som bor i Oslo rikere og byr på mange muligheter. Kanskje er det også grunn til å legge til at Otto sin hjelpeverge var en av dem som hadde betenkeligheter med at Otto ble med i Bistand på ny arena. Nå er det flere i familien som har fått seg Skypekonto, og vil ha jevnlig kontakt med Otto via Skype. Ole er en av to som har Facebookprofil. Han hadde hørt andre hadde snakket om Facebook, Twitter, Blogg osv., og ønsket også å være deltager der. Han fikk noen til å hjelpe seg med å lage en Facebookprofil. Ole forteller at han bruker Facebook blant annet for å holde kontakt med venner og familie. Dessuten følger han med på favorittlaget Bodø Glimt i sosiale medier. Jeg leser det jeg kommer over om Glimt, forteller han ivrig. I utgangspunktet hadde prosjektledelsen tenkt at også Facebook (FB) skulle være et av de sosiale mediene man skulle prøve ut i prosjektet. De utfordringene som oppstod fht dette er nevnt tidligere. Det viste imidlertid at vi fikk prøvd ut det vi skulle i prosjektet, og var såledels ikke avhengig av FB for å kunne gjennomføre prosjektet vårt. Ole og Kristoffer (som har hatt FB en tid) vil fortsette å bruke FB flittig forteller de. På en av nettkafeène viste det seg at Kristoffer hadde god nytte av sin FB. Vi øvde oss på å bruke Skype, og støttepersonen 13

til Kristoffer viste at hans søster hadde Skype. Hun hjalp Kristoffer å skrive ei melding på FB til søsteren om at hun måtte logge seg på Skype. Like etter ringte hun (hun bor i en annen by), og der var hele storfamilien til Kristoffer på besøk, foreldre, søsken, onkelunger osv. Det var stor stas! Siri hadde ikke selv prøvd å slå på en datamaskin. Hun hadde hatt lyst, men bare sett på når broren og moren hadde holdt på med sine PCer. På siste Nettkafè kommer hun i jakke hun har bestilt selv på nettet, - da de ikke hadde den fargen hun ønsket seg i butikken. Hun forteller at hun også gjerne vil ha nettbank da det vil være lettere for henne å følge med. Det skal hun få hjelp til å ordne seg. Fra ikke å ha slått på en datamaskin til å bestille seg jakke på nettet, til å ville ha nettbank, å bruke Skype det er en bratt læringskurve på et halvt år. Hun var stolt selv også. Siri hadde vært lei seg for at hun ikke hadde kunnet bruke data. Hun hadde ikke lært det på skolen, og hadde i mange år snakket om å ta et datakurs. Alle deltagerne har vært interessert i noe som vi har funnet frem til på YouTube. Det har vært ulike musikksjangere, lokalhistorie, kino, fly, musikkvideoer, mote og sminke, Frelsesarmeen osv. Vi har lett opp ting på nettet vi har lurt på og undersøkt hva det betyr. Har søkt opp sendeprogram for TV og kino og funnet åpningstider til butikker og lignende. Vi har sendt mailer til hverandre, både for å informere om ting, men også bare for å si hei og sende med et bilde eller to. Viktig med tilhørighet Mange mennesker med utviklingshemming eller utviklingsforstyrrelser strever med å få sine sosiale behov dekket. I tillegg kan de ha psykiske tilleggsvansker som å være deprimerte, engstelige eller være sosialt tilbaketrukket. For de som vokser opp i dag, er Internett en selvfølge. Når vi inviterte til dette kurset, så var vi ute etter deltagere som ikke hadde særlig erfaring med data og sosiale medier. Det vi erfarte var at vi naturlig da fikk deltagerne av en slik generasjon som ikke har fått data gjennom morsmelka. De var for gamle til å ha fått opplæring gjennom skolen, og ingen av dem hadde vært i en arbeidssituasjon der det hadde vært krav til å lære seg dataverktøy, - slik situasjonen imidlertid har vært for oss andre i samme aldersgruppe som dem. Derfor har flere blitt hengende etter når det gjelder slike kunnskaper. Karoline ble svært begeistret da hun oppdaget bilder og filmer fra sin hjemkommune. Tenk at æ kan finne dette hær! Alle disse stedene kjenner jo æ igjen, - det e jo steder æ va på som 14

jentunge. Karoline hadde ingen erfaring med data, men synes det var morsomt å finne fram til steder der hun var kjent, steder hun hadde vært og musikk hun likte. Dette gav mange muligheter for samtaler med henne om temaer som miljøpersonalet ellers ikke så lett fikk innsikt i. Dessuten ble bilder, musikk og filmer påminnelse om hendelser i livet hennes som gjorde det lettere for henne å dele med andre. Bilder og musikk ble utgangspunkt for meningsfulle samtaler der hun snakket om minner og opplevelser hun bar på. Hun kunne lete etter mer stoff på nettet sammen med sin støtteperson/ tjenesteyter. Det hersker nok også en viss usikkerhet i deltagernes nettverk for hva de kan rote seg inn i når de er på Internett. De som vil være i faresonen på en eller annen måte på Internett, vil nok ofte også være svært sårbar og utsatt på andre livsområder. Vedkommende vil kunne trenge også her god hjelp og støtte. Ole var en mann som ville ha alt han hadde hørt om som FB, Twitter og lignende. Det å få seg masse venner på FB synes han var veldig fint. Ole hadde en del skriftlige ferdigheter, men synes ikke han kom langt nok med dem. Han sa i evalueringa at han blant annet ønsket seg å få mer kurs sånn at han kunne ha skrevet bedre med blant annet mellomrom på bokstavene. Kravet til skriveferdigheter er lavere på sosiale medier enn ellers i samfunnet. Det kom Ole til nytte. Man trenger for eksempel ikke å bruke store bokstaver, og skrivefeil er det en viss overbærenhet i forhold til. Likevel synes han at han trengte mer kunnskap. Vi snakket om at noe av den hjelpen Ole trenger er å formulere seg med noen hyggelige meldinger på nettet slik at han kan få positive tilbakemeldinger. Det har noen ganger blitt formidlet at ansatte, og i nettverket for øvrig, synes de har for dårlige kunnskaper selv til å kunne bistå andre. Da blir det til at de tjenesteyterne ikke spør om tjenestemottakerne trenger hjelp til dette. Det kan være enklere å spørre om de trenger hjelp til mer tradisjonelle ting, som å gå tur eller gå på kafé. I prosjektet har vi har erfart at nettaktiviteter er en fin aktivitet å gjøre sammen. Man kan for eksempel finne glede i felles interesser som man kan lete opp på nettet, mestre ting sammen, ha det gøy med å lete etter nye ting og lignende. Dessuten er det en aktivitet en kan gjøre når som helst på året, og en er ikke avhengig av et visst funksjonsnivå. De 6 deltagerne som var på kurs hadde ulikt funksjonsnivå, men alle hadde stor glede av å lære seg å bruke nettet. En to vil kunne bruke mye av dette på egenhånd. Karoline vil trenge noen å kontakte, Ole vil trenge at noen kontakter ham og ser at alt går bra, rydder litt opp på maskinen og lignende. Otto, Kristoffer, Josefine og Siri vil trenge mer hjelp og støtte. Alle formidlet at det var fint å møtes, å gjøre noe sammen og kommunisere over nettet. 15

Og som Siri sa: Nå har æ min egen PC. Æ har kjøp han sjøl. Det e min, og æ kan bruke han når æ vil sjøl om æ har mye å lære. Hjelperollen Blant støttepersonene så var det både yngre og mer voksne ansatte. De var plukket ut fordi de var interessert i temaet, og noen også for at de hadde en spesiell god kontakt med deltagerne de skulle være støtteperson for. Underveis var det en av støttepersonene som trakk seg, og en ny kom til. Flere formidlet at de hadde hatt en bratt læringskurve selv, men at det hadde gått bra hvis en prøvde. Andre var vant til å bruke sosiale medier, men var ikke så vant til å tenke at det var noe de skulle hjelpe andre med. Underveis var det flere som formidlet at selv om de tenkte det var en naturlig bistand å gi deltagerne, så var det mye som spilte inn i hverdagen som gjorde at det ikke ble så god oppfølging som de hadde sett for seg. En sa: Han Kristoffer han ber ikke om hjelp fra hvem som helst. Det nytter ikke for alle å spørre heller. Han har liksom en krets av folk han vil skal hjelpe seg med dataen. En støtteperson formidler hvordan de prøver å kvalitetssikre hjelpen: Vi må sette opp på ukesplanen at; bruk data/ husk å spørre/ ring søsteren på Skype i kveld. Hos oss så er det litt grupper der noen synes det er litt unødvendig, noen har lyst men må ha beskjed om at det er fint at du bruker tid på dette sammen med bruker og noen ser potensialet og oppgaven og gjør det som en naturlig del av jobben. Da er lederen veldig viktig! En annen følger opp: Selv om vi er enige i personalgruppa at dette er viktig for de personene som har glede av data, så er det ikke like selvfølgelig som vi skulle ønske enda. PCene til støttepersonene De PCene som ble kjøpt inn til bruk i miljøene som bisto deltageren (her = 3), hadde prosjektet nok ønsket seg ble enda mer brukt enn det de ble. I to av miljøene så tok de PCene i bruk fra første stund. De mailet og Skypet med deltagerne, holdt kontakt med prosjektledelsen og øvet seg selv. På disse to stedene brukte de nettet til den av deltagerne som var med i prosjektet (begge disse to bodde i bofellesskap). I begge miljøene ble det formidlet at det ikke gikk av seg selv, men at de (les; støttepersonene) måtte være pådrivere og oppmuntre og mase på sine kollegaer om å bruke PCen til kommunikasjon med deltageren. I det tredje tjenestemiljøet så var det ikke noe nett de kunne koble seg på. I forberedelsesfasen så ble det gjort gjentatte forsøk på å gi disse tre miljøene Internettilkobling for prosjektperioden. Det ble aldri etablert. Fra det tredje miljøet så ble det også utrykt at de ikke hadde hatt tid til å bruke PCen, selv om de hadde hatt egen Internettilkobling. 16

Fra dette miljøet så var det tre deltagere og tre støttepersoner. I et annet så var det to deltagere og tre støttepersoner, og det siste var det en deltager og to støttepersoner. Noe av forklaringen kunne være at de hadde lite buffer i fht. støttepersoner. En annen kunne være at de var den virksomheten som var kommet sist med, kanskje ikke var så forberedt som de to andre var. Derfor var det for dårlig avklaring på en del forhold i forkant. Blant annet om støttepersonene kunne få avspasere eller få utbetalt timer for det de deltok på av aktiviteter i forbindelse med prosjektet, utover sin ordinære arbeidstid. Vi snakket mye om størrelsen på vedtakene. Kunne det bli enklere å hjelpe deltagere med store enkeltvedtak på praktisk bistand, enn en med et mindre? Dette var det enighet om at det var. For enkelte som var med i prosjektet som ble det fremholdt at det var vanskelig å prioritere denne bistanden, hvis dette gikk på bekostning av mer primære behov. Man prøvde så langt det lot seg gjøre å oppfylle det som sto beskrevet i enkeltvedtakene. Ofte ble det lite til overs av tid. Flere støttepersoner opplevde det som et dilemma. En sa: Anna og Josefine er kanskje de to som har fått brukt dataen minst i periodene mellom nettkafeene. Det har vært vanskelig å få det til i det timeantallet de har for oppfølging, og når de ikke fikk noe ekstra så ble det ikke lett. Det var jo også ikke helt avklart med vår leder hvordan det skulle være i fht avspasering for vi som er støttepersoner. Andre formidlet at det også var et element av hvordan en utøvet vedtaket. Vi drøftet også om det var av betydning om enkeltvedtaket inneholdt ordlyden om at de skulle ha hjelp til akkurat dette, slik at det ikke forsvant i annen praktisk bistand. Noen fremholdt det som viktig, spesielt hvis en person ikke hadde så stort og omfattende vedtak. Et annet forhold som ble nevnt var holdningen fra leder og kollegaer. At forståelsen var forankret i ledelsen var viktig. Leder etterspurte hvordan det gikk også på dette området like godt som det ble etterspurt på mer tradisjonelle områder som eks. rengjøring. Det som ble snakket om og gitt plass i rapporter og overlappinger, ble oppfattet som viktig og etterspurte tjenester. Samtidig mente noen at man trengte noen motivasjonsagenter som dro litt i gang. En fremholdt at: Vi kan ikkje forsette å si at æ kan ikkje, for da vil ikkje det her gå bra. Ho ville jo gi opp! Ho spør jo, men hvis ho får det svaret mange nok ganger så slutter ho å spørre. Hvis vi ikkje kan, så må vi i alle fall si at vi skal finne det ut, sånn sier vi jo i forhold til andre ting. 17

Campus Det elektroniske diskusjonsforumet vi hadde etablert, ble ikke tatt i bruk. Vi hadde opplæring av dette på ei samling med støttepersonene. To av støttepersonene (der en satt i prosjektgruppa også) logget seg inn og skrev flere ganger. Ut over det var det bare prosjektleder og prosjektmedarbeider som var inne og skrev flere ganger. Vi oppsummerte med at det nok var noe prematurt å bruke et slikt forum, selv om ideen var god. 18

Ut fra erfaringer i prosjektet, kan følgende forhold pekes på som viktige i kvalitetssikring av å gi gode tjenester også på dette området: Konkretisere denne typen tjenester i planarbeid på ulike nivå. Forankret i ledelse - leder/ fagleder gjør dette temaet til gjenstand for diskusjon og refleksjon på møter, evalueringer og rapporter. Kartlegge brukers behov for bistand på dette området når en vurderer og evaluering enkeltvedtak jf. praktisk bistand. Sørge for opplæring Hva trengs av opplæring til tjenesteyterne? Sett inn i plan. Hva trengs av tilrettelegging/ opplæring for bruker? Sett inn i plan. (eks. nytilsatt, mappe se under, og lignende) Et tips kan være å kartlegg i det aktuelle tjenestemiljøet for å finne ansatte som har interesse for å ha et spesielt ansvar for slik bistand - ressurspersoner. De kan få et særlig ansvar for å bygge opp et system rundt hvordan bistanden skal gis, ta opp problemstillinger til diskusjon, sørge for at PCen og Internettilgangen er i orden og lignende. Dette kan bane veien for at brukeren kan få god bistand fra alle tjenesteyterne. Et godt tips kan være å lage mapper med fremgangsmåter for det som er aktuelt for personen du skal hjelpe, jf. erfaringene i prosjektet. o Eks. Hva gjør man for å logge seg på Skype? Det kan være nyttig for bruker, tjenesteyter og andre nærpersoner. Hvis det er spesielle og individuelle forutsetninger for å gi slik bistand, så må de beskrives i planer der omsorgstjenesten beskriver slike forhold. På den måten har tjenesteyterne tilgang til den informasjon som er nødvendig for å gi bistand. Ikke alle ansatte er like fortrolig med bruk av dataverktøy. Så det å være støttende kollega og lære hverandre ting en er usikker på, vil kunne komme brukeren til gode. Vær konkret: Sett i ukeplaner og oversikter når hjelpen skal gis eks. tors. = husk å ringe søster på Skype. Noen nøkkelord er uthevet. Dette på bakgrunn av hva evaluering som ble gjort sammen med støttepersonene i prosjektet. 19

Oppsummering. Av prosjektet kan vi trekke den erfaring at mennesker med utviklingshemming kan bruke sosiale medier som Skype, mail, YouTube og lignende, hvis de bare får tilstrekkelig hjelp og støtte. Den universelle utformingen blir stadig bedre. Deltagerne som var med i prosjektet brukte PCer, noe som viste seg å være helt greit. Støtten og hjelpen viste seg og bli nøkkelen til å lykkes. Dessuten peker flere av deltagerne på det sosiale aspektet. De synes det var fint å være sammen med andre når de skulle lære noe. Otto forteller via sin støtteperson: Det har vært fint å prate med andre og spise mat sammen, - og se min søster i Oslo. Jeg har fått bilder på mail, det har jeg aldri fått før. Siri sier Det har vært godt for mæ å være på kurs sammen med andre. Æ må lære meir og det må æ få hjelp fra miljø (miljøgruppa som bistår henne i det daglige) nå. Det e fint å gjøre det sammen med noen. Men æ må jo fortsatt få hjelp fra miljø, sjøl om kurset e ferdi, æ kan jo ikkje klare mæ sjøl heilt enda! 20