Prosjektrapport INTERNETT FOR ALLE? - et forprosjekt for å få kunnskap om Internett som. kommunikasjonsverktøy for mennesker med utviklingshemming.

Transkript

1 Prosjektrapport INTERNETT FOR ALLE? - et forprosjekt for å få kunnskap om Internett som kommunikasjonsverktøy for mennesker med utviklingshemming. Habiliteringsteamet for voksne

2 OM PROSJEKTET Internett for alle? - Et forprosjekt for å få kunnskap om Internett som kommunikasjonsverktøy for mennesker med utviklingshemming. Prosjektansvarlig: Habiliteringsteamet for voksne, Nordlandssykehuset Bodø v/ Tone Johnsen, leder Styringsgruppe: Tone Johnsen, Hege Nilsen og Anne Liv Engbråten/ NLSH, Bodø Einan/ NAV Nonite Liv Idun Alstad og Heidi Lillegaard/ NFU Bodø Prosjektgruppe: Prosjektgruppens veileder: Hege Nilsen og Anne Liv Engbråten/ Habiliteringsteamet for Voksne ved NLSH, i Bodø. Eva Teigstad/ NAV Nonite Prosjektperiode: Nordlandssykehuset Habiliteringsteamet for voksne Postboks BODØ Tlf E-post: voksenhabilitering@nlsh.no 2

3 INTERNETT FOR ALLE? Det e sikkert en arti telefon æ får den kanskje i morra den e berre konge altså! De hadde den på lageret. Æ va på ei nettsie som vurderte telefoner se alle se der ViaVai (en internettadresse for netthandel - vår tilføyelse) Super 3G Internett på telefon. Totalpris 3399 kroner og 283 kroner i måneden, men æ ska bare betale 200 kroner men skulle ha betalt 83 kroner ekstra. Den har internett trådløst nett - deler med alle. E har ikkje internett på telefonen, men har lyst. Ole er veldig engasjert da han forteller om telefonen han har bestemt seg for å kjøpe. Han viser på nettet hvordan han har gått frem for å finne utav hva som er på markedet når han skulle kjøpe seg en ny telefon. Han sitter i intervju med ei som jobber i Habiliteringsteamet for voksne ved Nordlandssykehuset i Bodø. Hun snakker med ham om hans internettbruk. Ole og de andre som nevnes med navn i denne rapporten har selvfølgelig andre navn i virkeligheten. Vi var opptatt av spørsmål knyttet til om mennesker med utviklingshemming og utviklingsforstyrrelser, fikk de samme muligheter til å delta som andre. Følelsen av å høre til, og å være en del av et fellesskap, ha venner, ha fritid som gir mening for den enkelte, - er dimensjoner ved livet som mange av oss fremhever som betydningsfulle. Mange mennesker med utviklingshemming eller utviklingsforstyrrelse strever med å få dekket sine behov på dette området. I tillegg har flere psykiske tilleggsvansker som at de er engstelige, deprimerte eller sosialt tilbaketrukket. I gruppen av de som har store fysiske funksjonshemminger, så kan det også by på så store energiuttak og transportutfordringer at de blir isolert av den grunn. Er nettsteder og nettsamfunn tilgjengelig for mennesker som har kognitive svikt? Det finnes ingen spesiell tilrettelegging, eller det som man kan kalle et tilpasset brukergrensesnitt for mennesker med kognitive funksjonshemminger. Vi har i forprosjektet lurt på hvordan mennesker med utviklingshemming klarer seg på Internett, og vi har vært spesielt interessert i hvordan de bruker internett for å kommunisere med andre. 3

4 Får de den hjelp de eventuelt trenger? Finner de det de vil, - og har de nytte og glede av å være på Internett? Vil noen kunne ha nytte av en bedre tilrettelegging? Det har vært spørsmål vi har vært opptatt av å finne utav. Vi ble gjort kjent med det dansk utviklede Herbor systemet, på en konferanse i Bodø i regi av NAV Nonite Nordnorsk IKT senter. Herbor har en universell utforming på sitt Internettbaserte kommunikasjonssystem, og er blant annet et nettsamfunn for mennesker med nedsatt kognitiv funksjonsevne. Herbor har en talesyntese som gjør det tilgjengelig for mennesker som ikke kan lese og skrive. Vi erkjente at vi visste for lite om hva mennesker med utviklingshemming bruker Internett til. Vi visste for lite om hvilke barrierer og muligheter som finnes, og om de brukergrensesnitt som folk flest bruker også er bra å bruke og tilgjengelige for mennesker med utviklingshemming. Vi ble opptatt av å få kunnskap om Internett som kommunikasjonsverktøy. I tillegg ville vi prøve å få innsikt i hvorfor noen mennesker med utviklingshemming ikke er på internett, eller hvorfor de ikke hadde dataverktøy i det hele tatt. Dette dannet grunnlaget for forprosjektet som har vart fra HVORDAN FÅ TILGANG PÅ INFORMASJON? Vi tenkte at vi først og fremst måtte snakke med unge mennesker med utviklingshemming om disse spørsmålene. Vi ønsket å finne utav: 1. Hvorfor utviklingshemmede mennesker ikke bruker Internett. 2. Hvordan og hvorfor utviklingshemmede mennesker bruker Internett. Ved nærmere ettertanke så fant vi ut at det ville bli for vanskelig å sette seg inn i hvorfor en ikke bruker Internett og datamaskin. Til den første gruppen bestemte vi oss derfor for å snakke med ansatte og foreldre. Dette for å få en innsikt i de barrierer man ser i forhold til mennesker med utviklingshemming og hvorfor de ikke bruker Internett. Her har vi hatt en åpen samtaleform i. Med det menes at vi ikke hadde strukturert samtalen på annen måte enn at vi tilkjennega vårt hovedemne vi ønsket å drøfte med dem. I selve møte løp samtalen fritt innenfor dette tema. Vi deltok ved å stille oppklarende spørsmål og ved å komme med korte egne refleksjoner. 4

5 De vi bestemte oss for å snakke med, har hatt erfaring både i forhold til mennesker med utviklingshemming som både bruker, og ikke bruker Internett. Vi har derfor spurt om tanker, bekymringer, erfaringer vedr. dette tema generelt, men vært spesielt opptatt av de barrierene man ser. Vi har snakket med ansatte ved dagsenter for funksjonshemmede, avlastningsboliger og fagledere og ansatte i ulike omsorgsvirksomheter i en stor bykommune i Nordland fylke. Vi har også hatt samtaler med lærer ved en videregående skole i fylke, ei foreldregruppe i et Downsnettverk og fått skriftlig tilbakemelding fra et av NFU (Norsk Forbund for Utviklingshemmede) sine lokallag. For å finne ut av hva de som er på internett bruker nettet til, dvs den andre gruppen, bestemte vi oss for å intervjue 10 mennesker med utviklingshemming. Her valgte vi å gjøre et tilpasset intervju, der vi som intervjuer hadde laget en intervjuguide som vi brukte som grunnlag for samtalen. Den vi skulle intervjue ba vi i tillegg vise oss sin nettbruk på datamaskinen, - som en del av samtalen. Vi spurte blant annet om hva de brukte nettet til i fht. kommunikasjon (eks. chatting, Facebook, Nettby, Twitter, blogg, mail, bruk av webkamera, MNS osv), underholdning (eks YouTube, TV, spill osv), servicetjenester (eks. nettbank, kjøp og salg osv) og om de søker informasjon søker. Vi spurte også litt om nettvett. Vi spurte også om hvor de har lært å bruke datamaskin og Internett, og hva de gjør når de trenger hjelp, hvem spør de og lignende. Vi har intervjuet 10 personer med lett/ moderat psykisk utviklingshemming. Alle er i alderen år og fordeler seg jevnt på by og land kommuner i Nordland. Det var 5 unge damer og 5 unge menn. En hadde store fysiske funksjonshemminger. Vi visste på forhånd at alle 10 hadde data og nettilgang, og brukte Internett i ulik grad. I løpet av våren 2010 var vi også på studiebesøk i Danmark. Der fikk vi et innblikk i de muligheter Herbor med sitt tilpassede brukergrensesnitt gir mennesker med forholdsvis store kognitive funksjonshemminger. Vi fikk også ta del i noen av de danske erfaringene om hva som måtte til av støttesystemer for at brukerne av Herbor skulle få den hjelp de trengte. AMBIVALENSEN De gangene vi har foreslått at en kan kjøpe seg data og få seg Internett, så har pårørende/ hjelpeverge respondert veldig ulikt på det. Det er jo sånn at de fleste som har hjelpeverge har 5

6 en nær pårørende som hjelpeverge. Noen har synes det har vært et veldig godt forslag, mens andre ikke har villet vedkommende at skal få seg data. En av miljøterapeutene forteller dette i et møte. En annen spør om begrunnelsen. Hun fortsetter: Ja det er nok litt ulikt, for en var det et økonomisk spørsmål, men ellers tror jeg det oftest har vært fordi de har vært redde for at vedkommende skal gå inn på sider på nettet som pårørende ikke synes om porno og sånn. Vi har jo allerede flere diskusjoner med pårørende når det gjelder filmer og blader i hvilket omfang osv.det er jo ikke så lett. En annen miljøterapeut forteller: Vi jobber for ei ganske ung dame som vi ikke har introdusert data og Internett for. Vi tør ikke! Vi har snakket om det flere ganger at vi er helt sikker på at hun ville kunne ha mye glede av det, men vi er liveredde for hva hun kunne funnet på lagt ut bilder av seg selv og og ikke minst handlet! Det er veldig mye trøbbel og bråk i fht penger sånn det er i dag det ville blitt mye trøbbel.. men hun ville hatt glede av den også. Hun fortsetter: Vi jobber jo for andre også som er på nettet, og som er mye der. Det har jo vært trasige ting der det har vært ukritisk bruk av facebook slengt ut masse dritt både med tekst og bilder. Vi har enkelte her på dagsenteret her som..ja..foreldrene er ikke så begeistret for alt de er inne på av sider på nettet. Det er den redselen for porno som er der. Men vi har vært så heldige at vi har fått to fristilte maskiner på datarommet, så de skal jammen brukes. I våre møter med ansatte og pårørende, synes ambivalensen å være tydelig tilstede. På vegne av sine som enda ikke er på Internett, ser de muligheter som den enkelte kunne hatt nytte og glede av, underholdning på TV, YouTube, musikk og lignende, holde kontakt med familie og venner som bor langt unna samt at det kan være en fin aktivitet å holde på med hjemme. Det krever ikke alltid så store skriveferdigheter, samtidig som man kan hente frem lyd og bilder, og søke på temaer som man er interessert i. Flere ansatte fremholder at det må være en fin aktivitet å holde på med sammen, og som nødvendigvis ikke krever så store sosiale ferdigheter. Noen mennesker med utviklingshemming sliter med å forholde seg ansikt til ansikt til andre mennesker, og da kan det bli lettere for dem å kommunisere via nettet. På den annen side er det en underliggende frykt for hva de skal rote seg oppi. Det blir uttrykt bekymring for at de ukritisk skal eksponere seg med tekst og bilder på ulike nettsteder. 6

7 Det blir også formidlet at man er bekymret for at noen skal bli utnyttet og lurt på ulike chatte og sjekkesteder på nettet. Dessuten uttrykkes det også bekymring for tilgang til nettsteder som tilbyr ulike porno- og voldsfilmer. Å handle ulike varer på nettet er blitt mer og mer vanlig, og ikke minst tilgjengelig. Her er det bekymring fordi man mener at flere, og da spesielt i gruppen lett til moderat utviklingshemming, lett lar seg inspirere til å bestille varer på nettet. I foreldregruppen til litt yngre barn (her: foreldre til barn opp til 15 år og som bor i foreldrehjemmet), så formidles det at deres barn med utviklingshemming bruker nettet slik andre søsken gjør. Søsken lærer opp søsken og søsken sladrer på hverandre, sier en mor. Hjemme settes begrensningene for nettbruk som for resten av søskenflokken. Våre unger trenger ikke noe spesielt, sier en far. Hvis vanlig facebook ikke blir å passe, - da lager vi bare ei facebookgruppe for mennesker med Downs syndrom, fortsetter han. Hvem bestemmer over dataen? spør en miljøterapeut mens vi snakker om en situasjon som er vanskelig. Det var hun som blant annet jobbet for en ung dame som miljøpersonalet enda ikke hadde tort å introdusere data og Internett til i frykt for at det som var vanskelig nå skulle bli enda vanskeligere hvis hun fikk seg internett (her: bestilling av varer, trakassering av andre personer, at hun skulle komme opp i situasjoner på nettet der hun ble utnyttet og lignende). I gruppen rundt bordet er flere fagledere for funksjonshemmede og miljøterapeuter som jobber for mennesker med utviklingshemming. Det er vi i Habiliteringsteamet for voksne (dvs. vår leder og vi to som er prosjektledere) som har invitert dem til et møte for å drøfte sentrale spørsmål i prosjekt Internett for alle?. Hvor ofte er du på facebook hver dag eller? Intervjuer sitter og snakker med Oda, - ei ung dame med utviklingshemming på 18 år. Oda viser hva hun gjør når hun er inne på nettet. Eh..nei.kanskje senere på kvelden hvis jeg får lov ikke hver dag. Jeg får ikke lov av mamma. Mamma synes jeg var der for ofte, og at jeg snakket med menn jeg ikke kjente. Det fikk jeg ikke lov til. Ei anna ung dame Henriette, som også bor hjemme enda, forteller da intervjuer spør om hun bruker ulike chattesteder på nettet: Ja Hotell Habbo (ei spill- og chatteside; vår tilføyelse) 7

8 det e gøy. Der speller æ og prater med vennene mine de sier at de vil være kjærest med mæ men da sier æ nei. Koffør det? spør intervjuer. Mamma og pappa sier det ikke e lurt. Du hører på dem det e jo bra. (intervjuer). Æ chatter på facebook men æ får ikkje lov til å være der. Å? (intervjuer) Æ gjorde noe veldig dumt. Æ snakka med fremmede manna æ kjente han ikkje. Mamma like det ikkje. Æ får ikkje lov. Æ har fått ny epost men husker ikkje æ bruker mamma sitt passord det vet æ ka e det sier æ ikkje. Ellers får æ kjeft hos mamma. Æ får ikkje lov til å være der. Ambivalensen slik den her kommer til uttrykk, er sammensatt. Noen i gruppen med lett til moderat utviklingshemming, kan være søkende og utfordrende i sin væremåte. Det høres ut som om foreldre til voksne barn som bor i foreldrehjemmet, prøver å regulere og veilede sine voksne barn på bakgrunn av erfaringer de har gjort seg med barnas nettbruk. Det er grunn til å tro at de gjør det fordi de er bekymret for sine voksne barn. Vi kan tenke oss at når de voksne barna en gang skal flytte hjemmefra og kommunale hjelpere skal overta deler av omsorgsoppgavene, så vil foreldrene fortsatt være bekymret for deres voksne barns nettbruk. Kommunalt ansatte omsorgspersonell har et annet mandat for sin hjelperolle. De kan kanskje ikke regulere databruken og nettilgangen på samme måte som har vært praksis i foreldrehjemmet. Spørsmålet om hvem som bestemmer over datamaskinen kan komme, slik den kan komme på andre områder der en person har vansker med på forholde seg til rammer, f. eks penger, tid, arbeidsforhold og lignende. Dette gjør hjelperollen ytterligere utfordrende. Miljøpersonalet har i hovedsak en støttende og hjelpende rolle. Miljøpersonalet peker her på at rollen blir utfordret til også å skulle omhandle det å begrense en annens frihet. Miljøpersonell blir daglig utfordret på slike spørsmål, og det krever tid og rom for refleksjon og diskusjon for å handle klokt. Miljøpersonell vi snakket med følte på at de ofte var i grenseland på det de hadde lov til å gripe inn i, uten at de gikk over streken. I denne sammenheng ville det kunne bety at man kunne komme opp i diskusjoner som omhandlet spørsmål vedrørende Lov om sosiale tjenester kapittel 4A, - rettsikkerhet ved bruk av tvang og makt ovenfor enkelte personer med psykisk utviklingshemming. 8

9 De foreldrene vi snakket med som hadde yngre barn, uttrykte ikke den samme bekymring. Det henger nok sammen med at det enda ikke stilles spørsmål til oppdragerrollen på samme måte som når barnet er blitt voksen. KUNNSKAP OG OMSORGSTRADISJONER Er det ingenting du synes er vanskelig med Internett og sånn, spør intervjuer Sverre som er 16 år. Han taster vant på maskinen mens han svarer på det hun spør om underveis. Nei ingenting sier han. Intervjuer kommenterer at det er jo mye som popper opp mens han er inne og skal lese nyheter. Ja men du må bare bla deg nedover på siden så får du ser hva som står i avisen forklarer han henne. Vi er inne på en av nyhetssidene han er innom nesten hver dag for å lese på. Det er ting jeg synes kan være vanskelig å finne utav, sier intervjuer, men det er kanskje fordi jeg var mye eldre enn du da jeg lærte meg det. Ja det er sikkert derfor at du var voksen, - jeg har jo hatt data siden jeg gikk i 5. klasse. Vi snakker med fagleder og to av miljøpersonale ved et kommunalt dagsenter for funksjonshemmede. Det er nok sånn at det er mange ansatte som ikke er så flinke med data enda sier en av miljøpersonale,.det er ikke bare negativt med Internett det finnes en annen verden også. Vi skal lære hverandre opp. PC er jo ingen bombe neida her kan vi slette og ordne. På avlastningsenhetene fortelles det om at: Enkelte av de eldste har med seg maskiner, men vi vet vel ikke helt hva de gjør. De spør aldri etter hjelp. Vi vet at en tegner og chatter en del og at de hører på musikk og sånn, men vi blander oss aldri i det de gjør. En (ung gutt) virker brydd hvis vi kommer uforvarende på ham, og da pleier han å lukke maskinen. Vi har snakket om.. vi har bedt en av de mannlige ansatte om å engasjere seg litt for å snakke litt om nettet med ham. Vi tror kanskje han kunne trenge hjelp. En miljøterapeut som jobber for voksne og eldre mennesker med utviklingshemming sier: Det er jo så mye vi ikke kan og ikke setter oss inn i. Tenk den eldre generasjonen utviklingshemmede som ikke har lært seg data i det hele tatt, og kanskje heller ikke å lese og skrive. Det er mye de kunne ha glede av. Videobrev, bilder, snakke med familie og venner via 9

10 kamera, musikk, artige filmsnutter osv. Tenk! Men så jobber det jo mange av oss som også er i den samme eldre generasjonen med disse personene huff! Det fremkommer et ganske tydelig skille på de som har fått data inn med morsmelka og de som ikke har. Det generasjonsskillet synes å fremkomme like tydelig hos mennesker med utviklingshemming, som hos mennesker uten utviklingshemming. Det synes også å være slik at flere har fått bedre lese og skriveopplæring, enn det som var tilfelle for noen år tilbake. I videregående skoler i Nordland er det slik at alle elever får sin egen bærbare datamaskin, også de som har behov for tilrettelagt opplæring. Opplæringsloven er utformet slik at man har krav på tilpasset opplæring, men det står ikke spesifisert noe om opplæring i bruk av dataverktøy. Dette selv om datamaskinene er tiltenkt å være et hjelpemiddel i undervisningen. Noe av det vi spurte de 10 ungdommene om er hvor de har lært seg å bruke dataen. Vi får litt ulike svar. 5 av 10 oppgir at de har fått opplæring eller delvis opplæring i bruk av data på skolen, når vi spør om hvem som lærte deg data. De andre oppgir at de har lært av foreldre, kjæreste og av seg selv. Vi spør også om de har noen de kan spørre hvis det er noe de trenger hjelp til, for eksempel hvis nettet ikke fungerer som det skal, ord de forstår, tekst de ikke får skrevet eller lignende. De 5 ungdommene som bor hjemme hos foreldre svarer litt ulikt, men de sier de prøver først selv. Deretter spør de foreldre eller venner og ei oppgir at hun spør kjæresten sin hvis de ikke får det til. Sverre høres ut som om han er den mest sjøldrevne av de 5. Han sier: Hvis det er noe jeg ikke forstår eller noe så slår jeg bare opp på Google eller YouTube, for alt ligger jo der. Ellers kan jeg jo spørre mamma, men jeg finner som regel utav det bare jeg prøver. Verre stilt er det med Oda. Under intervjuet stiller hun mange spørsmål som for eksempel da hun viste Anja facebooksiden sin. Han sier han liker Oda Andersen. Hva mener han med det? Nå e æ inne på sia hans. Han har jo dame, men han sa jo at han lika mæ.? Da Anja spør om hun har noen hun kan spørre hvis hun trenger hjelp, svarer hun at det har hun ikke. Nei.mamma kan ikke så mye.men æ prøver sjøl hvis æ ikke forstår et ord så skriver æ det inn så kommer det opp et annet som æ kanskje forstår. De 5 som bor for seg selv (en av disse 5 har p.t. et opphold på en institusjon men blir her regnet i gruppen bor for seg selv ). 3 sier at de kan spørre personalet, men oppgir at de gjør det sjelden. En antyder en av grunnene til det. Ragnar sier: Noe tar seg ikke helt ut å spørre personalet om heller. Ole har erfaring med at personalet ikke kan så mye. 10

11 Det er manglede kunnskap blant miljøpersonalet i omsorgstjenestene i kommunal sektor. Hvis man skal ta generasjonsskille på alvor, så er det mange som trenger mye opplæring av de som skal yte hjelp og støtte til mennesker med utviklingshemming. Det er et annet forhold også som har fremkommet i diskusjonen med ansatte vi har hatt under forprosjektet. Det handler ikke bare om kunnskap men også om en omsorgstradisjon. Det er ikke like selvfølgelig å spørre en person om de vil ha hjelp til å sjekke facebooken sin, som om å bistå til andre aktiviteter. I tillegg handler det også noe om hva leder og kollegaer forventer av deg hva er som blir ansett som den den egentlige jobben din. Dette er ofte ikke uttalt men ligger i kulturen. Vi snakket om dette med fagledere og miljøterapeuter. En bøyg kan jo være at du ikke får innvilget vedtakstimer til slik hjelp, - jeg har aldri hørt om noen som har fått bloggtid, er det en som sier. Men vi vet vel ikke om noen har søkt heller? Nei det er sant. En annen fortsetter refleksjonen: Det er vel mest om å gjøre i fht de som har færrest timer at vi hjelper til å presisere at de eventuelt trenger hjelp til dette også. De som har store hjelpebehov og mange vedtakstimer..der er det vel mer opp til oss..det er ikke så vanskelig å argumentere for datahjelp, for de fleste strever jo i fht kommunikasjon, sosiale relasjoner osv. Erfaringene som ble formidlet fra det danske Herbor prosjektet, var at til tross stor grad av utviklingshemming og funksjonshemming, så hadde mange stor glede av å kommunisere over nettet. Det at mange trengte hjelp, mente de ikke var så overraskende. Dette er jo ei gruppe som ville trenge hjelp til mye uansett. Representanter fra Kommunikasjonssenteret i Hillerød som var engasjert i å drive Herbor prosjektet, formidlet at det var av helt avgjørende betydning at miljøpersonalet fikk opplæring. Dessuten var deres erfaring at så lenge foreldrene hjalp sin sønn eller datter så gikk alt bra, men når miljøpersonalet skulle overta så stoppet det ofte opp. HVA BRUKER UNGDOMMENE INTERNETT TIL? Hva fikk vi ellers vite om hva unge mennesker med utviklingshemming brukte nettet til, og som kan gi en pekepinn på hva som trengs av kunnskap? Alle 10 vi intervjuet var på Facebook, og de fleste også på Nettby men Facebook var foretrukket. Bare to hadde nettilgang på mobiltelefonen sin, og en av de to opplyste at hun sjeldent brukte det pga. dyrt abonnement. 11

12 Alle de 10 vi intervjuet kommuniserte med andre på nettet, og kommunikasjonsformen var i all hovedsak chatting. De chattet aller mest på Facebook og Nettby, men noen av dem brukte også andre chattesteder for eksempel kosekroken.no, chat.no. og tagget.com. Oj der var det mange gutter som ville snakke. Intervjuer kommenterer Hanne som har logget seg inn på kosekroken.no (ei chatteside) og skrevet ung jente 23 vil du taste med mæ? Hanne fortsetter å skrive i et raskt tempo. Snakker du med tre samtidig? spør intervjuer. Hanne skriver videre. Intervjuer fortsetter å kommentere: En er ikke i Norge men i Kosovo, men vil komme til Norge. En fra Oslo å ja han heiv du nettopp ut og skreiv du e for gammel (Intervjuer ler) og en fra kommunen her. De grønne er pålogget forklarer Hanne. Ingen av de 10 hadde blogg, eller hadde noen gang hatt det. Mail sendte de så å si aldri og fikk også sjelden. En av de 10 vi intervjuet måtte ha hjelp til alt han skulle gjøre på nettet. Flere andre oppgir at de har skrive- og lesevansker. Likevel er chatting det foretrukne. Det kom litt overraskende på oss. Vi snakket om hvorfor det kunne være sånn. Man chatter på et svært muntlig språk, ofte dialekt og med forkortelser. Nettkommunikasjon er preget av ufullstendige setninger, og kommer ikke med røde streker under feilskrevne ord. Når man er online så får man umiddelbar respons på det man formidler. Tilbakemeldingen gir tekststøtte for det neste svaret man eventuelt gir. Respons her-og-nå er noe som mange mennesker med utviklingshemming har glede av. Som Hanne sa: De grønne er pålogget. De var tilgjengelige for en prat og her var det ingen som sa at de måtte vente litt. På spørsmål om de bruker webkamera, så oppgir to at de ikke gjør det. En har gjort det bare en gang. Mens de andre 7 er fortrolig med bruken, og flere nevner Skype som det de bruker. Alle 7 oppgir at de bare bruker kamera til utvalgte personer. Jeg bruker webkamera når jeg snakker med et par av kompisene, men jeg liker best uten. (Otto) Æ snakker med kjæresten på webkamera, men ikke noen andre. (Sofie) Ja Skype det e råstilig! Æ snakker med pappa. (Ole) 12

13 Alle brukte nettet til underholdning i mer og mindre grad. De opplyste at de hørte musikk, så filmsnutter (YouTube mest populært), leste nyheter og var inne på NRK og TV2 og så TVserier og filmer. Sigurd og læreren sitter og viser intervjuer snarveiene Sigurd har fått laget seg. NRK sport..bodø Glimt eller trav, forteller Sigurd intervjuer. Det er hans lidenskaper. To av jentene opplyser også at de ser en del på mote og interiør. Ingen handlet på nettet. Noen hadde prøvd en gang eller to. Regninger ble også oppgitt ble betalt av foreldre eller ble ordnet av hjelpeverge. De som er hjemmeboende har sannsynligvis ikke så mange regninger å betale. Vi spurte heller ikke om de hadde bankkort, - noe som netthandel fordrer. De som bodde hjemme sa at foreldrene ordnet opp i regninger og økonomi. De som bodde for seg sjøl formidlet at hjelpevergen eller andre hjelper dem med regninger. Vi hadde også et par avsluttende spørsmål om de viste hva nettvett var. Bare et par hadde et vagt svar, men gjennom samtalen formidlet de mye kunnskap om nettvett. Hør bare på Hanne da hun svarer intervjuer på om hun har møtt nye facebookvenner på ordentlig: Ja en gang. De va litt skummelt men det gikk no bra. Jeg møtte han på en kafe. Sverre vet heller ikke hva ordet betyr, men da intervjuer tidligere i samtalen spør om hva han svarer hvis han får en venneforspørsel på Facebook fra noen han ikke kjenner, så sier han: Da sjekker jeg hvilke felles venner vi har først, og så går jeg inn og ser hvem de er. Det kan jo være noen jeg ikke husker. Flere av de vi snakket med lot være å bekrefte at passordet skulle huskes til neste gang. Eller når alle som oppgir at de bruker webkamera, forteller at de bare bruker det mot utvalgte personer de kjenner godt så som kjæreste, pappa og kompis. OPPSUMMERING Det fremkommer et tydelig generasjonsskille når det gjelder digitale kunnskaper blant miljøpersonalet, slik en ser i befolkningen for øvrig. Dette generasjonsskille er like tydelig blant mennesker med utviklingshemming. Av vår undersøkelse så fremkom det at den kommunale omsorgs- og avlastningstjenesten ikke hadde tradisjon for å tilby datahjelp som en naturlig del av tjenesteytingen. 13

14 De ungdommene vi intervjuet, som hadde kommunal avlastningstilbud, hadde ikke tilbud om gjestenett på institusjonen. Ei jente fortalte hun tyvkoblet seg på et usikret nett i nabolaget når hun var på avlastningsopphold. Likevel er mennesker med utviklingshemming på nettet. Av de vi snakket med, så brukte de Internett mest til å kommunisere med andre, la seg underholde og å hente frem informasjon. Deres Internettbruk er lik andre unge voksnes bruk av Internett. Vi vet at det vil kunne aktualisere seg spørsmål om hvem skal bestemme over dataen, for enkelte personer med utviklingshemming. Det vil være utfordrende i hjelperelasjonen. Det er grunn til å merke seg at disse enkelte personene det her er snakk om, har som regel vansker med å regulere seg på andre områder i livet også. Det er ingen spesielle lovbestemmelser som gjelder på dette området, så mandatet man har som foreldre eller kommunal tjenesteyter, gjelder innenfor de ordinære rammene. Noe av det vårt forprosjekt har vist, er et misforhold mellom behov og tilbud. Med det tenker vi på at flere trenger hjelp og støtte til sin data- og nettbruk enn de som får det i dag. I tillegg er det en stor gruppe som enda ikke har fått muligheten til å prøve seg. Flere av disse vil sannsynligvis kunne ha hatt nytte og glede av ulike ting med en data og et Internett. Brukergrensesnittet kan for noen kanskje være i overkant komplisert, men her går utviklingen svært fort. De digitale verktøy blir stadig enklere og mer selvforklarende. I vår forundersøkelse så fremkom også bekymring for at enkelte skulle ukritisk eksponere seg eller la seg utnytte og lure på Internett. Noen var også bekymret for tilgangen til nettsteder som tilbyr ulike porno- og voldsfilmer. I vår oppsummering av forprosjektet Internett for alle?, så synes vi å se at den største utfordringen ligger i at mennesker med utviklingshemming også trenger støtte og hjelp på dette området. Flere trenger hjelp til data- og Internettbruk, enn de som får det i dag. Mennesker med utviklingshemming trenger hjelpere og støttepersoner som bryr seg og er nysgjerrige på en god og trygg måte. 14

15 Det er lett å kjenne seg igjen i Henriette når hun skal finne utav om Skal vi danse skal starte opp denne høsten. Intervjuer spør: Kan du se om det kommer i år? Ja..kor æ ska klikke da.. oj! Superkviss det begynner klokka 10 i kveld men det va ikkje det æ skulle gå inn på men superkviss e arti! Henriette forgaper seg i ulike programmer. Intervjuer spør etter ei stund: Ka va det du skulle finne ut av i stad? Ja.det va. ska vi danse..her her kan æ skrive det. Der står det noe. Bli kjent med skal vi danse deltagerne der står det ja neste lørdag begynner det!! Da har bror min bursdag. 15

16 Les mer: