Trude Teige Noen vet Krim
Trude Teige Havet syng, roman, 2002 Matminne frå mors kjøkken, kokebok, 2003 Lene seg mot vinden, roman, 2004 Havlandet Herøy, dokumentar, 2006 2009 H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard), Oslo www.aschehoug.no Satt med Adobe Garamond hos Type-it AS, Trondheim 2009 Papir: 80 g Holmen Book Cream 1,6 Printed in Sweden ScandBook AB, Smedjebacken 2009 ISBN 978-82-03-19549-5 ISBN 978-82-525-7316-9 (Bokklubben)
Til Bjørn
1 18. august 1966 Gutten dro ned buksene. Ikke et ord ble sagt. Tårene presset seg fram og rant nedetter kinnene da riset traff ham, enda han prøvde alt han kunne ikke å gråte. Han talte inni seg. Én, to, tre, fire, fem halvveis. Han var så fryktelig redd. Han forstod ikke hvorfor han måtte være her, hvorfor han var tatt med hit, bort fra mor og far. Han sa til seg selv hver kveld når han la seg, at han måtte være flink og stor gutt, han måtte ikke tisse i senga. For hvis han oppførte seg pent, ville noen helt sikkert ta ham hjem igjen. Det skulle bare være for noen dager, det hadde pappa sagt. Og pappa var egentlig snill. Men han våknet nesten hver natt, av sin egen gråt, våt av svette og tiss. De første dagene hadde de bare skiftet på senga, sett strengt på ham og sagt at han måtte slutte med det. Det hjalp ingenting. For han var så redd, han hadde vondt i magen hele tiden, og i hjertet også. De skjønte ikke at det var derfor han tisset på seg. Seks, sju, åtte, ni, ti. Han dro opp buksene, men møtte ikke blikket til mannen som slo, stirret bare i gulvet, bet tennene sammen for å tvinge tårene tilbake, men de fortsatte å renne. Fremdeles med bøyd nakke gikk han ut på gangen. Mannen fulgte etter, åpnet døren til kottet under trappa. Han ville gjort hva som helst for å slippe å gå inn der. Han kunne heller fått ti slag til. Det gjorde vondt når noen slo, men det gjorde mye von- 7
dere å sitte i mørket og vite at han var helt alene. Helt alene i hele verden. Han var bare fem år, men det var ikke lenge til han fylte seks. Og en dag ville han bli stor og sterk. Da skulle han ta igjen. Når han tenkte på det, ble han mindre redd. Men bare litt. Han rullet seg sammen på gulvet, holdt armene rundt seg selv og gråt uten lyd. Ingen måtte høre ham. Han hadde ikke lov til å gråte.
5. mars 2002 Han stod helt stille ved skogkanten på den andre siden av tjernet og så mot huset. Han hadde stått slik lenge, urørlig. Han var kledd i svart; svart lue, svart bukse og svart hettegenser. Sekken på ryggen var også svart, der hadde han alt han trengte for de nærmeste dagene. Det kom til å ta tid. Han ville at det skulle ta tid. Han så på klokka, vendte blikket opp mot himmelen over trekronene, ventet på mørket. Tunge skyer hastet over himmelen. Snart ville det begynne å regne, for det var blitt mildere de siste dagene. Han kjente et svakt sug i mellomgulvet, men han var ikke nervøs eller urolig, bare opprømt. Tiden var inne. Snart var det fullført, balansen ville være gjenopprettet. Det eneste som forstyrret ham, var lukten av skogen. Han elsket den lukten; lukten av trygghet, lukten av det gode. Skogen var hans venn. Det var her han hørte til. Når han la seg på sitt hemmelige sted i gapahuken under den store furua, der ingen brukte å ferdes, kjentes det som å legge seg inntil en stor favn; han var liten og omsluttet av en godhet som ingen mennesker kunne gi ham. Da kunne han sove uten de vonde tankene. Han var helt trygg. Intet vondt kunne skje. Han lukket øynene, i et kort øyeblikk kunne han høre lyder fra en fjern fortid; bjellene fra sauene på enga, kuene som gresset og hesten som vrinsket i innhengningen, han kjente lukten av 9
nyslått gress, den stikkende følelsen fra soltørket høy, duften av sommer, varm mose på store steiner, og han følte at alt dette ble så nær som om det var sant. Her. Nå. Slik han hadde tenkt så mange ganger som barn, slik han hadde følt når han var alene og kunne drømme at alt var der for ham, at alt var godt. Men det var ikke sant, for det var ikke slik livet var, ikke slik det hadde vært. Det var bare en forstillelse. Han slapp pusten sakte ut gjennom nesen, åpnet øynene og så seg rundt. Alt var forfallent og gjengrodd, det var helt stille, som om det ikke fantes liv her. Han måtte passe på å holde fokus, ikke ta luktene innover seg, ikke kjenne på det han aldri fikk, det tapte, bare tenke på det han skulle utføre, gjøre det han hadde brukt så lang tid på å forberede. Hele livet. Stille gikk han langs skogkanten, rundt tjernet, til baksiden av låven, så småsprang han til stallen, snek seg langs veggen, sprang over en liten åpen plass til han var på baksiden av huset. Han stanset, lyttet med alle sanser skjerpet, syntes et kort sekund han så en skygge i kjerret nede ved gjerdet, stod helt stille, men verken hørte eller så noe. Hvem ville finne på å komme hit en sånn hustrig kveld, tenkte han og smilte overbærende av seg selv. Alle de dagene, kveldene han hadde stått ved skogkanten, hadde han nesten aldri sett fremmede, bare noen få som hadde gått tur eller jogget på stien forbi huset. Han satte sekken ned, åpnet den, tok på seg de tynne latekshanskene og dro luen godt nedover hodet. Så snek han seg tett inntil veggen, bøyde seg under kjøkkenvinduet, gikk opp trappa og inn i vindfanget. Han hørte hundene gjø da han hevet hånden, banket på og gikk inn uten å vente på svar, for han visste de var hjemme. De var alltid hjemme.