Trude Teige. Noen vet En hjelpende hånd. bokklubben

Transkript

1 Trude Teige Noen vet En hjelpende hånd bokklubben

2 Gyldendal Norsk Forlag AS 2009, 2010 De norske Bokklubbene AS, 2014 for denne utgaven Omslagsdesign: Heidi Dowham Omdlagsfoto: Marit Hommedal/Scanpix/TV 2 Trykk og innbinding: ScandBook AB Printed in Sweden, opplag/ ISBN: (Den norske Bokklubben)

3 Noen vet

4 Til Bjørn

5 1 18. august 1966 Gutten dro ned buksene. Ikke et ord ble sagt. Tårene presset seg fram og rant nedetter kinnene da riset traff ham, enda han prøvde alt han kunne ikke å gråte. Han talte inni seg. Én, to, tre, fire, fem halvveis. Han var så fryktelig redd. Han forstod ikke hvorfor han måtte være her, hvorfor han var tatt med hit, bort fra mor og far. Han sa til seg selv hver kveld når han la seg, at han måtte være flink og stor gutt, han måtte ikke tisse i senga. For hvis han oppførte seg pent, ville noen helt sikkert ta ham hjem igjen. Det skulle bare være for noen dager, det hadde pappa sagt. Og pappa var egentlig snill. Men han våknet nesten hver natt, av sin egen gråt, våt av svette og tiss. De første dagene hadde de bare skiftet på senga, sett strengt på ham og sagt at han måtte slutte med det. Det hjalp ingenting. For han var så redd, han hadde vondt i magen hele tiden, og i hjertet også. De skjønte ikke at det var derfor han tisset på seg. Seks, sju, åtte, ni, ti. Han dro opp buksene, men møtte ikke blikket til mannen som slo, stirret bare i gulvet, bet tennene sammen for å tvinge tårene tilbake, men de fortsatte å renne. Fremdeles med bøyd nakke gikk han ut på gangen. Mannen fulgte etter, åpnet døren til kottet under trappa. Han ville gjort hva som helst for å slippe å gå inn der. Han kunne heller fått ti slag til. Det gjorde vondt når noen slo, men det gjorde mye von- 11

6 dere å sitte i mørket og vite at han var helt alene. Helt alene i hele verden. Han var bare fem år, men det var ikke lenge til han fylte seks. Og en dag ville han bli stor og sterk. Da skulle han ta igjen. Når han tenkte på det, ble han mindre redd. Men bare litt. Han rullet seg sammen på gulvet, holdt armene rundt seg selv og gråt uten lyd. Ingen måtte høre ham. Han hadde ikke lov til å gråte.

7 5. mars 2002 Han stod helt stille ved skogkanten på den andre siden av tjernet og så mot huset. Han hadde stått slik lenge, urørlig. Han var kledd i svart; svart lue, svart bukse og svart hettegenser. Sekken på ryggen var også svart, der hadde han alt han trengte for de nærmeste dagene. Det kom til å ta tid. Han ville at det skulle ta tid. Han så på klokka, vendte blikket opp mot himmelen over trekronene, ventet på mørket. Tunge skyer hastet over himmelen. Snart ville det begynne å regne, for det var blitt mildere de siste dagene. Han kjente et svakt sug i mellomgulvet, men han var ikke nervøs eller urolig, bare opprømt. Tiden var inne. Snart var det fullført, balansen ville være gjenopprettet. Det eneste som forstyrret ham, var lukten av skogen. Han elsket den lukten; lukten av trygghet, lukten av det gode. Skogen var hans venn. Det var her han hørte til. Når han la seg på sitt hemmelige sted i gapahuken under den store furua, der ingen brukte å ferdes, kjentes det som å legge seg inntil en stor favn; han var liten og omsluttet av en godhet som ingen mennesker kunne gi ham. Da kunne han sove uten de vonde tankene. Han var helt trygg. Intet vondt kunne skje. Han lukket øynene, i et kort øyeblikk kunne han høre lyder fra en fjern fortid; bjellene fra sauene på enga, kuene som gresset og hesten som vrinsket i innhengningen, han kjente lukten av 13

8 nyslått gress, den stikkende følelsen fra soltørket høy, duften av sommer, varm mose på store steiner, og han følte at alt dette ble så nær som om det var sant. Her. Nå. Slik han hadde tenkt så mange ganger som barn, slik han hadde følt når han var alene og kunne drømme at alt var der for ham, at alt var godt. Men det var ikke sant, for det var ikke slik livet var, ikke slik det hadde vært. Det var bare en forstillelse. Han slapp pusten sakte ut gjennom nesen, åpnet øynene og så seg rundt. Alt var forfallent og gjengrodd, det var helt stille, som om det ikke fantes liv her. Han måtte passe på å holde fokus, ikke ta luktene innover seg, ikke kjenne på det han aldri fikk, det tapte, bare tenke på det han skulle utføre, gjøre det han hadde brukt så lang tid på å forberede. Hele livet. Stille gikk han langs skogkanten, rundt tjernet, til baksiden av låven, så småsprang han til stallen, snek seg langs veggen, sprang over en liten åpen plass til han var på baksiden av huset. Han stanset, lyttet med alle sanser skjerpet, syntes et kort sekund han så en skygge i kjerret nede ved gjerdet, stod helt stille, men verken hørte eller så noe. Hvem ville finne på å komme hit en sånn hustrig kveld, tenkte han og smilte overbærende av seg selv. Alle de dagene, kveldene han hadde stått ved skogkanten, hadde han nesten aldri sett fremmede, bare noen få som hadde gått tur eller jogget på stien forbi huset. Han satte sekken ned, åpnet den, tok på seg de tynne latekshanskene og dro luen godt nedover hodet. Så snek han seg tett inntil veggen, bøyde seg under kjøkkenvinduet, gikk opp trappa og inn i vindfanget. Han hørte hundene gjø da han hevet hånden, banket på og gikk inn uten å vente på svar, for han visste de var hjemme. De var alltid hjemme.

9 2 Kajsa Coren ålte seg mellom de parkerte bilene og løp mot trappeoppgangen mens hun pekte med fjernkontrollen over skulderen og låste bilen, gikk fort opp to trapper, åpnet døren merket «Økonomitorg» og gikk ut på den åpne plassen i stortingsgarasjen. Hun så på klokka og satte opp farten. Thea på fire år hadde slått seg helt vrang denne morgenen. Hun insisterte på å ha på seg prinsessekjolen. Alle forsøk på å forklare at det var altfor kaldt til å ha på den tynne kjolen, at det ikke var karneval i barnehagen, var nytteløse. Til slutt ga hun opp. De som jobbet i barnehagen, fikk tro det de ville om hennes manglende evne til å sette grenser for barnet sitt. Thea hadde tørket tårene og strålte som en sol i prinsessekjolen, helt til de skulle ta på seg yttertøyet i gangen og hun oppdaget at de rosa støvlettene ikke hadde blitt med hjem fra barnehagen dagen før. De blå cheroxene kunne hun ikke ha på seg, de matchet ikke kjolen. På dette tidspunktet var Kajsas tålmodighet oppbrukt. Dessuten skulle Anders på sju år rekke skolen klokka halv ni. Hun kjørte bilen fram til inngangsdøren, hentet den hylende Thea og plasserte henne i barnesetet. Den vesle kroppen stod spent som en bue, og hun måtte presse henne ned i setet med makt for å få festet sikkerhetsbeltet. Anders satte seg inn i bilen uten et ord. Hun knep øynene hardt sammen et lite sekund. Ok. En ny dag. Dette går bra. Livet er godt. Akkurat da ringte telefonen. 15

10 Hei, det er Kajsa. Hun prøvde å høres rolig ut, men lyktes ikke helt. Hallo? Er det fru Coren? sa en mannsstemme. Ja, sa hun. Forstyrrer jeg? Nei da, svarte hun. Men løgnen ble avslørt av skrikene til Thea. Jeg vet ikke om du jeg tror at Har du det travelt? Litt, hva gjelder det? Nei, det er ikke så viktig. Jeg forstår at det ikke passer så godt. Kunne ikke vedkommende bare kort og kjapt si hva det gjaldt? Stadig fikk hun telefoner fra folk som ville henne noe, som brukte lang tid på å komme til poenget, som skulle overtales til å si det de hadde på hjertet, ukjente mennesker som hadde sett en eller annen reportasje hun hadde laget, om whiplash, kreftbehandling eller barnløshet. Eller det var «plageåndene». Alle journalister har en eller flere «plageånder», folk som stadig ringer, som på et eller annet vis har lagt sin elsk på en journalist, særlig etter å ha fått «sin sak» brettet ut en gang. De ringer for å få mer av det samme, mer oppmerksomhet, mer fokus på sin situasjon, de er bitre på samfunnet, ofte med god grunn, men på et eller annet tidspunkt har de fullstendig mistet realitetssansen, og bittert dytter de all skyld for sine begredelige liv over på andre; foreldre, lærere, leger, dommere, politikere og journalister. Men denne gangen var det ikke noen hun kjente. Det er en sak du som er opptatt av de svake i samfunnet, burde Hvorfor blir de ikke straffet? var bruddstykker hun fikk med seg. Jeg hører ikke hva du sier, kan du ringe meg senere? sa hun. Mannen sa et eller annet, men hun hørte ikke hva. Så ble det taust i den andre enden. 16

11 Da de kom til skolen, fremdeles med prinsessen hylende i baksetet, gjorde Anders ingen miner til å gå ut. Nå må du skynde deg, det ringer inn, sa hun. Det var meningen å høres rolig og kjærlig ut, men hun fikk det ikke til, hun strøk sjuåringen på kinnet for å ta brodden av den altfor harde og utålmodige stemmen. Jeg vil ikke på skolen, sa han. Det var bare det som manglet. Hun stønnet. Klart du vil, alle barn liker å gå på skolen. Ikke jeg, sa han påståelig. Det er kjedelig. Ja vel, men det får vi snakke om senere i dag. Gå nå. Da må du være med. Jeg kan ikke gå ifra Thea. Jeg vil ikke. Hun så på ham, ansiktet hans var så nakent, det var like før han begynte å gråte. Hun ville trekke ham inntil seg, si at alt skulle bli bra. Men hun hadde ikke tid. Kajsa sukket tungt. Ok. Hun låste Thea inne i bilen og småsprang mot skoleporten med Anders hengende motvillig i hånden. Da hun sa ha det, begynte Anders å gråte og klamret seg til henne. Til slutt måtte hun rive seg løs. Hun blunket hardt, ga ham en hastig klem som ble altfor hard og sprang tilbake til den rosa prinsessen som fremdeles hylte så høyt at Kajsa hørte det på lang avstand. En eldre dame stod og kikket inn gjennom vinduet på bilen, smilte og vinket til Thea. Hvordan er det du behandler det stakkars barnet, sa hun sint da Kajsa låste opp bilen. Du kan da ikke bare gå fra Så endret ansiktsuttrykket seg. Hun så granskende på Kajsa. Kjenner ikke jeg deg? Nei, sa Kajsa, snudde ryggen til henne og satte seg inn i bilen mens damens hvite puddel gjødde anklagende mot henne. Fillebikkje! Hun svingte ut fra parkeringsplassen, nå klarte hun ikke å svelge bort klumpen i halsen lenger. Hun 17

12 tørket tårene mens hun kjørte til barnehagen, akkompagnert av Theas hylende raseri fra baksetet. Hele tiden så hun for seg ansiktet til Anders. Blir han mobbet, blir han holdt utenfor av de andre barna? Hvorfor blir han aldri invitert med noen av de andre guttene hjem? Hvorfor vil han ikke gå på skolen? Hva er det som er galt? Han var så forsiktig av seg, ikke en av de tøffe guttene, de høyrøstede, de fysisk robuste, han gråt lett, han var så sårbar. Hun kjente seg mislykket. Aldri en morgen som bare flyter stille og rolig, da alt går helt greit. Hvorfor er jeg så sliten hele tiden? Hva er det jeg gjør galt? Etter at hun hadde levert Thea i barnehagen, ringte telefonen igjen. Hun kjente igjen stemmen til mannen som hadde ringt tidligere. Kajsa sukket stille: Ja, hei igjen, sa hun likevel vennlig. Hva var det du ville snakke om? Jeg vet ikke om det er interessant for deg, men det er så mye snakk om å gi barnehjemsbarn oppreisning og erstatning, og da lurer jeg på hvorfor det ikke er noen som snakker om straff? Hvordan da, mener du? Jo, mange av de som begikk disse overgrepene, lever fortsatt. Hvorfor skal de slippe unna? Sakene er vel foreldet? Foreldet? Slike overgrep blir aldri foreldet, sa mannen med hard stemme. Han hadde et poeng, Kajsas interesse var vekket. Hun fikk telefonnummeret hans og lovte å ringe tilbake for å gjøre en avtale om å møtes en annen dag. Samtalen surret i hodet til Kajsa da hun endelig var på vei til jobben. Hun hadde ringt fra bilen og sagt ifra at hun var forsinket til møtet hun hadde avtalt med lederen for sosialkomiteen på Stortinget. Kajsa skulle vise ham en reportasje fra et sykehjem i Oslo. 18

13 Den viste at bare én sykepleier hadde ansvaret for nesten femti pleietrengende eldre om natten. Hun hadde allerede redigert ferdig saken, men ville vise den til noen av stortingsrepresentantene fra opposisjonen før den ble sendt, slik at hun visste hva hun kunne forvente til oppfølgingsreportasjen med politiske reaksjoner dagen etter. Han hadde sovet på sofaen i stuen. Han kjente seg stiv og støl da han våknet i grålysningen. Han hadde sovet dårlig hele natten, minnene lot ham ikke i fred og han husket mer enn han ville. Alt det han hadde strevd med å glemme, kom så altfor nær ham. De to gamle lå sammenkrøpet i hvert sitt hundebur. Kvelden i forveien hadde han avlivet hundebeistene og slengt dem ned i den gamle gjødselkjelleren. Det var helt patetisk at de hadde hunder, to digre, stygge kjøtere. Han hadde sett hvordan de stelte med dem, i den tiden da han observerte dem, sett hvordan de strøk dem med kjærlige hender, hun kunne sitte på trappa lenge og bare stryke og stryke dem, bore ansiktet inn i pelsen og godsnakke med dem. Det var til å bli kvalm av. Da han hadde kommet inn kvelden før, hadde de sittet ved kjøkkenbordet med hver sin dram. Flasken stod mellom dem på bordet. God kveld, sa han. Tonen var høflig. Kvinnen hadde reist seg halvveis opp fra bordet, hysjet på hundene som stod og gjødde i burene. Hva Hvem er du?! ropte hun forskrekket. Han svarte ikke med en gang, ble stående ved døren og betrakte henne. Hun var gammel og tjukk. Håret kunne ikke ha vært vasket på lenge, det klebet seg inntil hodebunnen. Hørte du ikke hva hun spurte deg om? snøvlet mannen. Han hadde mørkebrune munnviker. Så svar da! Sett deg. Han sa det til henne uten å heve stemmen. Det ga ham en god følelse å se at hun dumpet ned på stolen igjen. I noen små sekunder hadde han kjent hvordan nervøsite- 19

14 ten grep ham, gjorde ham liten og forsvarsløs da hun stirret på ham og reiste seg. Men nå hadde han kontroll igjen, nå var det han som var den sterke. Han gikk bort til bordet, grep flasken og helte ut innholdet i vasken. Hva er det du gjør?! ropte mannen. Denne gangen var det han som reiste seg. Kvinnen ble sittende. Han gikk bort til bordet, dyttet mannen i brystet med pekefingeren. Det var nok, han dumpet tungt ned på stolen, sa ingenting, krøket seg litt sammen og så på ham med halvåpen munn. Det er ingen grunn til å hisse seg opp, sa han rolig. Er det vel? Han smilte vennlig mot dem. Ingen av dem svarte.

15 En hjelpende hånd

16 Til Emilie

17 TAPE 1 00:00:10 Jeg vet ikke helt hvor jeg skal begynne... Men jeg tror det første jeg har lyst til å si, er at ingen skal hindre meg i å hevne den uretten jeg ble utsatt for. Det er det viktigste. Så skal jeg komme tilbake til alt det andre etter hvert; hvordan ondskapen ser ut, hvor den finnes. Fru Albertsen slo ut i luften med begge hendene: Borte vekk. Poff! Den gamle damen satt i stolen ved siden av Kajsas mor, Bibbi, på oppholdsrommet. Øynene hennes var oppspilte. Det var tre måneder siden Kajsa hadde begynt å gjøre opptak til en tv-dokumentar om moren. På julaften hadde hun for første gang hatt med kameraet inn på Solgløtt alders- og sykehjem i Asker. Åpningsscenen i dokumentaren skulle vise moren omgitt av barn og barnebarn. De siste fem seks årene hadde Kajsa hatt et spesielt ansvar for å dekke norsk eldreomsorg og helsepolitikk som politisk journalist i Kanal 4. Hun hadde laget mange reportasjer fra sykehjem og andre institusjoner rundt omkring i landet, og hun hadde ofte blitt både rørt og opprørt over det hun opplevde. Men det hadde aldri angått henne personlig. Det var først da moren havnet på Solgløtt at hun virkelig forstod hvordan det var. Som pårørende hadde hun nå en unik mulighet til å gi en virkelighetsbeskrivelse av tilstanden innenfor et 295

18 område som alltid påkalte politikernes oppmerksomhet når det var valgår, men som likevel aldri fikk de sårt tiltrengte ressursene det var behov for. Hun hadde orientert både pasienter, ansatte og pårørende om prosjektet. Det var bare noen få som ikke ville bli filmet. Den første tiden hadde mange oppført seg kunstig hver gang hun slo på kameraet, så hun begynte å bære det med seg hele tiden, også når det ikke var på. Etter hvert var det som om ingen la merke til det lenger. Dermed hadde opptakene blitt mer autentiske og ekte. Uten å svare fru Albertsen stakk hun hånden ned i vesken, tok opp kameraet, la det tilforlatelig i fanget, trykket på opptaksknappen og så i den lille skjermen på siden at hun fikk et fint utsnitt av den gamle damen. Så sa hun: Hva sa du? Én til, svarte fru Albertsen. Poff! Borte vekk! Hun bøyde seg fram og la hånden på Kajsas arm. Øynene var blasse med mørkere ringer rundt pupillene, slik gamle menneskers øyne blir. Hun myste mot Kajsa og fikk to dype rynker fra neseroten og langt opp i pannen. Blikket var intenst. Moren til Kajsa hadde vært på sykehjemmet i nesten to år, og Kajsa hadde blitt godt kjent med fru Albertsen. Hun var en lutrygget dame på åttito år. Huden i ansiktet var som skinnet på en innskrumpet rosin. Hun var usedvanlig pratsom; hun pratet mye og lenge med alle, men aller mest med seg selv. Det var noe av det verste med å besøke moren, alle disse gamle menneskene som befant seg i sin egen verden, som så ting, hørte ting, sa ting, tenkte ting som var uforståelige. Kajsa så på de gamle damene og mennene som satt rundt henne. Flere av dem sov, hodene hang ned mot brystet, noen siklet, en eldre mann prøvde å reise seg opp, men klarte det ikke. Han seg ned i stolen igjen, et drag av oppgitthet strøk over ansiktet hans, men han sa ingenting. Han ble bare sittende og stirre tomt ut i luften mens han plukket på stoffet på armlenet med de lange, tynne fingrene. En kvinne hvis- 296

19 ket, nikket og smilte, som om hun snakket med noen. Så ble hun stille. En annen kvinne stod ved vinduet og kikket ut, innimellom klappet hun i hendene, som om det var noe der ute som begeistret henne. Martin Roland satt i den store elektriske rullestolen sin foran tv-en og så på en eller annen amerikansk såpeserie. Hva tenkte han om det han så? Om livet? Hvordan var det å leve uten barna, blant gamle mennesker som kunne vært hans foreldre, ja til og med besteforeldre? Han satt ikke ofte på oppholdsrommet sammen med de andre, som regel var han i leiligheten sin. Han hadde en liten stue med et tekjøkken, soverom og bad. Kajsa stakk innom og slo av en prat med ham av og til. Vel, snakke kunne han ikke, men han hadde en Rolltalk. Ved hjelp av denne maskinen kunne han slå på tv-en, skifte kanal, slå lyset av og på og gå inn på Internett og kommunisere ved å skrive på pc-en. Han hadde en mus på brillene, og ved å bevege hodet flyttet han piltasten over en skjerm foran seg. Han klarte å klikke på en liten bryter som var festet til hånden, når pilen pekte på et symbol, et forhåndsprogrammert ord eller en bokstav. Martin hadde blitt lam fra nakken og ned i en trafikkulykke for fire år siden. Da hadde han nettopp blitt pappa til barn nummer tre. Kajsa tippet at han var rundt førti år gammel. Hun hadde aldri møtt ham personlig før moren flyttet til Solgløtt,menhunvisstegodthvemhanvar.Førulykkenhadde Martin Roland jobbet for Leger Uten Grenser. NRK hadde fulgt småbarnsfaren over en periode på et halvt år på hans reiser til flere krigs- og katastrofeområder. De hadde vist hans tårer og latter, hans omsorg for de svakeste og hans utilslørte raseri overfor krigsherrer og nasjoner som ikke ytte nok for «å stanse galskapen» og «redde de uskyldige». Det hadde vært noen sterke kryssklipp mellom opptak av ham hjemme med hans egne barn, som gråtende vinket farvel til en far som skulle «ut og redde verden», og legepappaen som satt i en spartansk operasjonsstue og gråt over et barn han ikke hadde klart å redde. 297

20 Nå var det ikke mye som minnet om den sterke, veltalende mannen han hadde vært. Kajsa trodde ikke hun ville gjenkjent ham om hun ikke hadde visst hva han het. Ansiktet var litt oppblåst, det måtte være medisinene som gjorde det. Kroppen var ekstremt tynn, og den ene foten lå i en vridd stilling. Det lange håret som han før hadde hatt i en hestehale var klippet ned til noen få millimeter, sikkert fordi det var praktisk. Fru Albertsens stemme brøt inn i tankene hennes: Ja, sa hun og satte øynene i Kajsa. Borte vekk, hun også. Hvem da? spurte Kajsa, fremdeles med kameraet rettet mot henne. Men fru Albertsen svarte ikke på spørsmålet. Borte, hvisket hun og knep hardt rundt armen til Kajsa. Kajsa så på henne. Hvis hun ikke hadde visst at damen var fullstendig i sin egen verden, ville hun ha trodd at hun var redd. Hva begynte Kajsa. Hysj! sa fru Albertsen da en av sykepleierne kom inn. Hun begynte å nynne med høy stemme, som om hun ville dekke over det hun hadde sagt. Så fint du synger, fru Albertsen, sa pleieren. Sturla Bjerke var avdelingens sjarmør og den yngste av det faste personalet. Med den gylne hudfargen, de mørke øynene og det halvlange, krøllete håret ga han assosiasjoner til begrepet «gresk gud». Han kom helt bort til dem, la armen rundt Kajsas skulder, dro henne inntil seg, gynget fra side til side og nynnet med. «Småfugler sang i busk og kratt så jeg ble rent betatt. Det hender så mangt på Hovedøen en midtsommernatt.» Kajsa trakk seg ut av grepet hans mens hun lot kameraet gli fra fru Albertsen, forbi moren til sykepleieren og tilbake til moren igjen. Sturla satte seg hos Bibbi, og nå var det henne han la armen rundt. Han kunne være fryktelig irriterende. Stadig dukket han opp og stakk seg fram når hun gjorde opptak. 298

21 Hun zoomet inn på ansiktet til moren. Hun satt helt stille og stirret forundret på Sturla, smilte ikke, sang ikke med. Da Kajsa la kameraet i fanget, reiste Sturla seg og gikk ut. Kajsa fulgte etter ham. Er det noen som har dødd? spurte hun. Fru Bakke, svarte han. Var hun så dårlig? Kajsa husket godt fru Bakke. Det var hun som alltid strikket. Strikket og strikket, i gangen, i stuen, på rommet sitt. Hun fortalte at hun laget gensere og jakker, men det ble bare lange remser som ikke kunne brukes til noe. Dårlig og dårlig Alle er vel litt syke her, svarte Sturla. Det er derfor de er på sykehjem, la han til og smilte overbærende til kameraet. Kajsa gikk tilbake til moren. Klokken på veggen viste halv fire. Hun hadde helt glemt at hun hadde en avtale med Ingrid Steffensen, som var sykepleier på morens avdeling. Ingrid hadde hatt et spesielt ansvar for moren til Kajsa, Bibbi, etter at hun flyttet til Solgløtt. Kajsa og Ingrid hadde ofte blitt sittende og prate sammen på rommet til moren når Ingrid hadde tid, og etter hvert hadde de blitt godt kjent med hverandre. Ingrid var ikke bare en dyktig pleier, hun var også et varmt menneske som det var lett å snakke med. En dag i forrige uke hadde moren fått et av sine mange angstanfall da Kajsa var på besøk. Flere pleiere, deriblant Ingrid, hadde kommet til for å ta seg av henne. Kajsa hadde stått gråtende og sett på at de roet ned moren og ga henne en sprøyte. Etterpå hadde Ingrid kommet etter Kajsa da hun var på vei hjem. Kajsas tanker og bekymringer for moren hadde rent ut av henne. Ingrid hadde sagt at hun ville ta seg tid til å prate med Kajsa når hun hadde kveldsvakt denne mandagen. Du trenger å vite mer om tilstanden hennes, hadde hun sagt. Dessuten er det noe jeg har tenkt at jeg vil snakke med deg om, hadde hun lagt til. Jeg trenger et godt råd. 299

22 Ja vel? Ja, du er jo journalist og da er du vel vant til å holde ting for deg selv? Klart det, hadde Kajsa svart. Kajsa reiste seg for å gå og finne Ingrid. Ha det da, mamma, sa hun og trykket morens hånd. Bibbi så ut som hun våknet og kikket opp på Kajsa. Kajsa, som fremdeles hadde kameraet i hånden, zoomet inn på ansiktet hennes. Hva gjør jeg her? spurte moren. Mamma da, du bor jo her, sa Kajsa mildt. Bor her? Jeg bor vel ikke her, jeg vil hjem! Har du lyst på en kopp kaffe, kanskje? spurte Kajsa. Hvorfor tar du meg ikke bort herfra? sa moren. Tårene stod i øynene hennes. Kajsa møtte blikket hennes, så at moren kjente henne, at hun var seg selv. Knuten i brystet strammet til, hun slo av kameraet, satte seg igjen og strøk moren over kinnet. Det er til ditt eget beste, mamma, sa hun med tykk stemme. Moren svarte ikke. Kajsa ble sittende noen minutter hos henne, til hun roet seg. Da hun reiste seg, så moren på henne og sa formelt: Tusen takk for at du kom. Hyggelig med besøk. Hvem er du? sa blikket hennes. Ute i gangen møtte Kajsa en av de andre pleierne og spurte etter Ingrid, men hun var ikke kommet ennå. Det er rart, sa pleieren. Ingrid skulle vært her for lenge siden. Hun pleier aldri å komme for sent, hun må være syk. Kajsa hadde ikke tid til å vente, hun fikk gjøre en ny avtale med henne. Thea og Anders skulle gå fra SFO klokken halv fire, og hun hadde lovet å være hjemme når de kom. Hun gledet seg til barna kom hjem. De dempet fortvilelsen hun alltid følte etter å ha vært på sykehjemmet. Det var i det minste noe i livet hennes som fungerte. Det 300

23 var godt at barna vokste til, ble mer selvstendige. Anders gikk i fjerde klasse, Thea i første. De gikk sammen til og fra skolen hver dag. Det var verre med henne og Aksel. Det var hennes skyld. Men hun kunne ikke noe for det, det var for vanskelig å gjøre noe med, hun visste ikke hvordan. Du er traumatisert, du må debriefes, hadde Aksel sagt, han som var psykiater og hadde behandling av traumatiserte mennesker som yrke. Hun ville ikke debriefes, ville ikke snakke om det som hadde skjedd for nesten tre år siden da hun ble bortført fra sitt eget hjem og holdt fanget i flere dager av en seriemorder. Hun ville ikke snakke om sammenbruddet etterpå, ville ikke kjenne på angsten. Alt hun ønsket seg var normale dager, hverdager midt i tidsklemma; jobbe, komme hjem, lage middag, gjøre husarbeid, ta en joggetur, legge seg inntil Aksel og være trøtt, sovne med en gang. Uten å tenke. Alt skulle være som det hadde vært før, hun ville ikke sykeliggjøres, diagnostiseres og behandles. Ikke av Aksel. Ikke av noen. Hun ville klare seg selv.