Norsk Standard - Kritisk dokumentarfilm om dagens norske "barnevern", og dets historiske rolle som statens fryktbaserte social engineering, kontroll- og undertrykkelsesmekanisme. «Norsk Standard» er en dokumentarfilm om politikken og praksisen som føres innen det vi kaller for barnevernet. Filmen viser hvordan tradisjonen med statlig kontroll av familien har dype røtter i Norge. Dette er en politikk som i realiteten startet lenge før den første barnevernloven trådte
i kraft i år 1900 og som har utviklet seg gradvis til det systemet vi står overfor i dag. Opprinnelig publisert på: altombarnevern.no Filmen Norsk Standard er snart klar til publisering. Informasjon om dette vil publiseres her og en rekke andre steder, samt på min nettside altombarnevern.no ~ Kathrine Den positivistiske skolen i kriminologi som oppsto i Italia på slutten av 1800-tallet hadde stor påvirkning på norske forhold og med dens innflytelse startet en ny epoke i den norske stats kontroll av barn og familier. Den raskt voksende filantropiske bevegelsen som fokuserte på fattigdom og «barneredning» begynte rundt midten av 1800-tallet å kreve at staten skulle involvere seg i forhold som angikk de lavere klasser og gjennom et samarbeid mellom private organisasjoner og den norske stat vokste behovet for kontroll og myndighetsutøvlse i det offentlige. Samtidig vokste det frem en rekke nye profesjoner rundt de vanskelige barna, barna staten trengte å beskytte seg mot. I en uavbrutt linje fra slutten av 1800-tallet frem til i dag hvor det uttalte målet er å «å svekke familiens makt og frihet» har premisset for barnevernet hele tiden vært å utøve sosial kontroll mot de gruppene som til enhver tid anses som en trussel mot den sosiale orden.
Fortellingen som fra det offentliges side er konstruert rundt verdens første barnevernlov og verdens første barnevern har lenge vært en kilde til stolthet i Norge, men det er noen innvendinger mot den offisielle versjonen av denne delen av vår nasjons historie. Professor Tove Stang Dahl forsøker gjennom sin doktoravhandling «Barnevern og Samfunnsvern- om stat, vitenskap og profesjoner under barnevernets oppkomst i Norge» å lage en mot-diskurs mot den rådende oppfatning av at barnevernet er konstruert for å beskytte sårbare barn mot overgrep og omsorgssvikt i egen familie. Hun mener den første barnevernloven og de påfølgende reformer av denne loven stammer fra et behov hos den herskende klasse for å utøve sosial kontroll. Mot slutten av 1800-tallet var det en frykt i borgerskapet som trusselen om pest, sykdom og opprør i den fattige arbeiderklassen representerte. I dag er det andre avvik som alarmerer og setter igang det offentliges behov for sosial kontroll, men det som ikke har endret seg på de siste hundre årene er premisset for statens behov for å involvere
seg i familiene ved bruk av tvang. I kjølevannet av den positivistiske skolen i kriminologi vokste det frem en rekke nye profesjoner som skulle redde barn fra fattigdom og moralsk forfall gjennom et nytt «diagnose- og behandlingsapparat». De barna man før satte i fengesel for å ha forbrutt seg mot straffeloven skulle nå, i steden for en avgrenset straff, få en diagnose og sendes til behandling på ubestemt tid i en raskt voksende sektor, hvor skolehjem som for eksempel Bastøy, var ansett som løsningen på de problemene disse fattige barna representerte for samfunnet. Barna unngikk nå å bli stilt for retten og dømt, for det nye regimet skulle ikke anses som straff, men som behandling. At barn uten faktisk å ha brutt loven, ble fratatt sin frihet i årevis ved å interneres i hva som anses som asyl-lignende fasiliteter, ble ansett som et stort fremskritt innen sosialpolitikken. Det medisinske vitensregimet i Norge på 1930-tallet introduserte ny forskning som skulle komme «ugresset» og «parasittene» til livs en gang for alle. Med én stemme mot ble loven om tvangssterilisering innført i 1934. I dag er det såkalt ny forskning innen psykologi som skal hjelpe staten med å kontrollere de familiene de anser som «avvikere» på et eller annet plan. Det er intet nytt under solen, den norske stat innfører stadig nye lover som skal gjøre det lettere for den herskende klasse å kontrollere og forme «de uverdige» samfunnsborgerne. Filmen vil vise at det frøet som ble plantet i slutten av 1800-tallet, i dag, litt over hundre år etter, har blitt til en fullvoksen plante hvis røtter forgrener seg ut i alle lag og grupperinger i det norske samfunnet. Hver dag tar den norske stat i gjennomsnitt fem barn uten forvarsel bort fra sine biologiske foreldre i såkalte akuttvedtak. De blir på ubestemt tid satt i «behandling» på barnehjem eller i fosterhjem. Grunnene til denne utstrakte
tvangsbruken fra statens side mot sin egen sivilbefolkning, har ikke endret seg siden den første barnevernloven trådte i kraft. En ekspertgruppe nedsatt av regjeringen Stoltenberg «Raundalen-utvalget» sier i 2012 at en av hovedgrunnene til at vi bør svekke det biologiske prinsipp og også svekke familiens makt og frihet er at staten har et ansvar for å sørge for at barn i Norge vokser opp og blir «gode og produktive borgere til det beste for nasjonen». «Nasjonens gull» arbeiderne skal gjennom et infløkt lovverk og en effektiv offentlig etat kontrolleres og formes til det beste for Norge. Foreldrene til disse barna staten skal redde trenger heller ikke bryte noen lov for å bli fratatt retten til å være omsorgspersoner for sine barn mistanke om at omsorgssvikt skjer, eller kan komme til å skje en eller annen gang i fremtiden er bevis nok for å ta barn bort fra sine foreldre i en stat som stadig øker tvangsbruken mot sine innbyggere. Eva Michalakova is a Czech citizen that has lost custody of her two sons to the Norwegian state apparatus. «Norsk Standard» er en tittel som er hentet fra en barnevernsarbeider. Hun uttalte offentlig at alle barn i Norge
det være seg om de er norske statsborgere eller ikke har rett til å vokse opp under norsk standard. Det var implisitt at den norske standarden er høyere enn det man forventer at barn i andre land lever under. Som filmskaper og konstruktør av denne filmfortellingen, så er jeg langt fra overbevist om at den norske standarden er så høy som vi tror. Faktisk så viser den informasjonen jeg har samlet inn om barnevernet som et statlig system, og de forhold barn under offentlig omsorg lever under, at den norske standarden er forskrekkelig lav. Spesielt gjelder dette standarden for rettssikkerhet barn og familier har i møte med et repressivt statlig regime som barnevernet faktisk er. FN har gjentatte ganger bedt Norge om å undersøke de underliggende årsakene til det høye antallet barn som blir fratatt retten det er å vokse opp i egen familie. FN har også bedt Norge om å skolere Menneskerettighetene. både advokater og dommere i Det er også rapporter fra det offentlige selv som gir stor grunn til bekymring for at standarden her i landet er for lav når det gjelder å sikre barns oppvekstvilkår og trygghet. Man bruker begrepet «omsorgssvikt» for å forklare statens nødvendige inngripen i familielivet. Men man snakker sjelden om den massive «offentlige omsorgssvikten» som rammer barn som blir tatt av barnevernet og som uten tilstrekkelig tilsyn og sikkerhet lever under det man i mange tilfeller må anse som barnemishandling. Det er lett for oss å innse at tvangsinternering av fattige barn på skolehjem som Bastøy ikke var til barnets beste. Det er langt vanskeligere å erkjenne at de samme prinsippene, den samme tvangsbruken og den samme smerten «de vanskelige barna» følte for hundre år siden også er gjeldende i dag. Jeg har over et tidsløp på fire år fulgt flere familier som opplever tvangsbruk fra barnevernet. Dette prosjektet er også
en del av min master-oppgave ved NTNU hvor jeg skriver spesielt om såkalte «sakkyndige rapporter» som anses for å være ekspertuttalelser fra psykologer om barn og familier, og som anvendes som bevismateriale i barnevernssaker. Les også: Professor Arild Linneberg Justismord, karakterdrap og konstruerte fortellinger i retten