Om å skrive semesteroppgave i statsvitenskap På tampen av hvert semester er korridoren på Institutt for sosiologi og statsvitenskap fylt til trengsel av høyrøstet ungdom. De fleste er lettet for de har har skrevet en god semesteroppgave og fått den godkjent. Andre har kun skrevet stil. Stiler duger ikke. Stilenes forfattere klumper seg sammen i krokene i bitter visshet om at nå får de ikke gå opp til eksamen! Denne veiledningen er først og fremst til dem som frykter at de ikke har brutt ut av skolestilens form. Denne veiledningen sier noe om semesteroppgavens form. Den sier ingenting om det arbeidet som går forut for skrivingen. Dette er ikke en veiledning i lesemetoder eller forskningsmetoder. Det er en veiledning til ferdigstilling av tekst. Den har til hensikt å peke på enkelte grunnleggende retningslinjer for god vitenskapelig uttrykksform. Én ting må være klinkende klart i utgangspunktet: Det finnes ingen standardoppskrift på en virkelig god semesteroppgave for noe av det som gjør en besvarelse virkelig god er jo nettopp at den sprenger standardoppskriftens rammer. Det finnes imidlertid oppskrifter for den rimelig gode besvarelse. Den skrives av forfattere som holder seg til noen enkle, generelle kriterier for god akademisk form. De fire viktigste hjørnesteinene for en rimelig og oppgave er er at den er logisk disponert, empirisk belagt, teoretisk informert og skrevet med godt, klart språk. Disposisjon En god semesteroppgave består av tre deler: en innledning, en drøftende hoveddel og en avslutning. Innledningen skal presentere og avgrense en problemstilling gjerne i form av et klart, konkret spørsmål. Det er viktig å legge arbeid i innledningen. Den setter tonen for oppgaven og bestemmer dens disposisjon. Innledningen skal gi en konsis presentasjon av hva oppgaven handler om -- og skal gjøre det slik at leseren får lyst til å fortsette. 1 Enkelte studenter går tror at en semesteroppgave skal bygges opp som en kriminalfortelling -- at de må sette opp en problemstilling i første avsnitt og gi leseren en overraskende løsning i siste. Det er en farlig misforståelse. Sensorer hater oppgaver som ikke røper handlingen allerede i første avsnitt! De venter ikke bare at oppgavens innledning skal inneholde en god problemstilling; de venter også at den skal vise en plan for hvordan problemstillingen skal takles og at den skal antyde hva svaret er. Her 1 Særlig er det viktig å legge arbeid i oppgavens første setninger. En journalist vet at artikkelen hennes ikke vil bli lest dersom de første linjene ikke fanger leserens interesse. Hun er derfor villig til å bruke allehånde tricks -- god problemstilling, humor, paradoks, sjokk -- for å få leseren interessert i temaet. En student har ikke dette problemet. En student vil alltid få oppgaven sin lest. Men leserne av studentoppgaver har alltid dårlig tid. De leser ikke alltid oppgaver med full konsentrasjon i ro og mak på kontoret. De leser der det faller seg på bussen, under lunchen, i badekaret, i trafikkø, på fisketur, i reklameavbrekket under nattfilmen mens partneren heter mer chips og dip... Og de leser fort. En student har derfor mye å vinne på å pirre sensors akademiske interesse i de aller første linjene. For det er i de første linjene at hun vinner (eller taper) sin sensors gode vilje. Mye er vunnet dersom tekstens første to-tre setninger fanger leserens interesse -- og mye kan være tapt dersom den ikke gjør det. Ikke le av William Hesseltines 7. bud: 'Thou shalt strike thy reader hard with thy first sentence' (Merrill 1980, p. 10). 1
er et godt førsteavsnitt som går rett på sak: Jens Arup Seip skrev i 1963 at Norges politiske utvikling etter 1814 har gått gjennom tre faser: 'embetsmannsstaten', 'flerpartistaten' og 'ettpartistaten'. Men mye har endret seg i norsk politikk på de 30 årene som er gått siden Seip skrev sin berømte artikkel. Hva har skjedd med Seips 'ettpartistat' i løpet av disse årene? Denne oppgaven viser at de endringer som har funnet sted siden 1960-tallet i stemmegivningen ved stortingsvalg og i den norske partiflora er uttrykk for krefter som har svekket 'ettpartistaten'. Oppgaven drøfter den rivende utviklingen av norsk økonomi, av massemedia og av politiske 'grasrotbevegelser' som i løpet av 1970-årene tæret på etterkrigstidens 'ettpartistat'. Den legger vekt på den hurtige utviklingen av internasjonale faktorer -- globaliseringen av økonomi og finans, Europas integrasjon, Sovjetunionens sammenbrudd og den kalde krigens endelikt -- som har bidradd til å rive bort 'ettpartistatens' nasjonale forutsetningene. Oppgaven trekker på Robert Dahls argumenter i avslutningen og konkluderer med at Norges politiske utvikling nå er inne i en fjerde utviklingsfase og at denne kan betegnes som 'det internasjonalisterte polyarki'. 2 En semesteroppgaves hoveddel skal drøfte og utrede problemstillingen som er presentert i innledningen. Hoveddelen bygges opp rundt et argument. Den skal presentere relevant informasjon (data og fakta) på en måte som belyser problemstillingen og leder opp til en grunngitt posisjon. Som regel må denne utredningen deles opp i overkommelige porsjoner. Hoveddelen kan godt stykkes opp i flere seksjoner, og disse kan skilles fra hverandre med mellom-overskrifter. Seksjonene må disponeres med omhu. De må serveres i en rekkefølge som passer argumentet. Det er i regelen vanlig at definisjoner og begrepsavklaringer står langt fremme i hoveddelen; presentasjon av litteratur og empiri følger som regel like etter -- og er alltid belagt med kilde uansett plassering. Egne drøftinger følger som regel etter at kjente argumenter er presentert. Oppgaven om Seips ettpartistat åpnet med følgende innholdsfortegnelse som antyder argumentets struktur og seksjonenes disposisjon. Innledningen (seksjon 1) følges av en hoveddel som er stykket opp i to seksjoner (seksjonene 2 og 3). INNHOLDSFORTEGNELSE: 1. Innledning 2. Ettpartistatens vekst og fall 2.1 Seips ettpartistat 2.2 Arbeiderpartiets hegemoni i etterkrigstiden 2.3 Tærende krefter hjemme 2.4 Tærende krefter ute 3. Norge, Europa og Verden: Ettpartistaten og det internasjonale polyarki 4. Avslutning 2 Det følgende førsteavsnittet er en katastrofe. Det er skrevet i unnvikende, passive vendinger og fylt med tomme standardformuleringer. Dette førsteavsnittet sier ingenting: Her diskuteres Norges politiske utvikling i lys av Jens Arup Seips teorier om ettpartistaten. Først søkes problemstillingen klargjort ved hjelp av ulike eller perspektiver. Så brukes forskjellige modeller og perspektiver til å analysere ulike sider ved den politiske utvikling i Norge. Så introduseres drøftingsdelen som tar sikte på å belyse den politiske utviklingen ved å sammenholde konkret politisk aksjon med teorier og forklaringsmåter. Til slutt vil oppgaven prøve å sammenfatte analysen og komme fram til en avsluttende konklusjon. 2
Avslutningen skal hurtig repetere problemstillingen og kort gjengi argumentets hovedpunkter. En god avslutning inneholder i tillegg til en kort oppsummering også noen betraktninger om argumentets natur, om hva oppgaveskriveren har lært, om oppgavens forhold til faglitteraturen, om konklusjonene kan generaliseres og en kort drøfting av alternative problemstillinger som det kan være verd å utforske senere. Empiri I en vitenskapelig sammenheng bryr ingen seg om hva vi synes eller tror. Men alle bryr seg om hva vi kan demonstrere. For å demonstrere noe trenger vi 'empiri'. Med empiri mener vi åpent tilgjengelig informasjon. Et argument er empirisk når det bygger på opplysninger som er allment tilgjengelig. Enhver vitenskelig fremstilling må være utstyrt med så nøyaktige kildehenvisninger at leseren lett kan finne frem til de opplysningene som fremstillingen bygger på. All vitenskap bygger på systematisk tvil. Alle seriøse lesere vil gjennomgå et vitenskapelig argument med et tvilende blikk. Aller seriøse forfattere må derfor utstyre teksten sin med henvisninger som gjør enhver tvilende leser i stand til å finne frem til de opplysningene som fremstillingen bygger på og dermed gå argumentet nærmere etter i sømmene om han skulle ønske det. I vitenskapelige fremstillinger må alle faktaopplysninger belegges. Sitat må alltid ha pinlig nøyaktige referanser. 3 Det er ikke nok å henvise til 'mange studier viser at'; teksten må konkret vise hvilke studier det dreier seg om. En vitenskapelig drøfting kjennetegnes ved sin empiriske forankring. Kildene er argumentets ankerfeste. Referansene er argumentets ankerkjetting. De forbinder argumentet med kildegrunnlaget. En akademisk forfatter må identifisere de kildene han bygger på. Han skal ikke bare opplyse om hvor eller hvem han henter empirien fra; han plikter å opplyse på en slik måte at en skeptisk leser lett kan finne samme kilde og undersøke originaldokumentet på egen hånd. Referanser bør derfor inneholde sidetall. Direkte sitat skal alltid følges av referanse med sidetall. For få år siden var det vanlig å gi referansene i fotnoter eller sluttnoter. I dag er det mer vanlig å skille mellom to typer referanser: opplysende noter og kildehenvisninger. Opplysende noter gjengis nederst på siden (som fotnoter) eller etter teksten (som sluttnoter). Kildehenvisninger gis som regel i paranteser i selve teksten. I 3 Mange studenter er ikke klar over at de fleste norske universitetslærere har vendt seg til å oversette de vanligste studentuttrykk til klart norsk. Her følger en kort liste over formuleringer som forekommer hyppig i norske semesteroppgaver sammen med oversettelser til klart sensornorsk: STUDENTER SKRIVER: SENSOR OVERSETTER TIL: Historien viser at... Jeg husker fra gymnaset at... Det er vanlig å anta at... Jeg og gutta er temmelig sikre på at... Forskere hevder at... Jeg mener å ha hørt på en forelesning at... Studier viser at... Jeg leste engang (men jeg husker ikke hvor det var) at... Nyere studier viser at... Jeg leste temmelig nylig (men jeg husker ikke hvor det var) at... Amerikanske forskere hevder at... Jeg så på CNN at...... etc.... at nå kommer jeg ikke på flere eksempler. 3
parentesen nevnes da forfatters etternavn, årstall for utgivelse av verket som det refereres til og sidetall. For eksempel slik: Gilpin (1987) skriver at politisk økonomi drejer sig om forholdet mellom politik og økonomi. I mange år stod imidlertid politik og økonomi med ryggen til hinanden i studiet av internasjonale forhold, og blev studeret som adskilte systemer (Hettne 1989; Sørensen 1991). Den liberale tradisjon var baggrunden for denne opdeling. Økonomien blev forstået som et område præget av samarbejde og gensidige fordele; den økonomiske sfære var grundlæggende en sfære preget av harmoni hvor markedskrefterne ville tilvejebringe den optimale situasjon for de involverede parter. Den politiske sfære derimod, var området for konflikt og rivalisering; i politikens sfære herskede magten, ikke retten, og væbnet kamp mellem staterne måtte altid betragtes som en nærliggende mulighed (Spero 1985, ss. 2f). 4 Denne 'parantesmetoden' forutsetter at en bibliografi presenteres etter teksten (og etter eventuelle sluttnoter). I denne bibliografien skal alle referansene listes alfabetisk etter forfatterens etternavn. Videre skal det gå klart fram av hver enkelt tittel om den refererer til en bok eller til en artikkel! 5 Legg merke til at tittelen på bøker og navnet på tidsskrift er understreket mens tittelen på artikler står i hermetegn. De følgende eksempler viser hvordan de bibliografiske referansene settes opp: For bøker: Spero, Joan E. (1985). The Politics of International Economic Relations, London: Allen & Unwin. For artikler: Aardal, Bernt (1993). "De unges valg: protest eller apati?" Tidsskrift for samfunnsforskning, vol. 34, no. 5/6, ss. 459-79. For antologier: Müller, Harold (1992), "German Foreign Policy after Unification", i Paul B. Stares (ed.), The New Germany and the New Europe, The Brookings Institution, Washington, D.C., ss. 126-76. Tabeller må også forankres empirisk. De skal ha en beskrivende overskrift og alltid forsynes med en presis kildehenvisning nederst. For eksempel slik: 4 Hensikten med referanser er å gjøre det lett for leseren å kontrollere oppgavens empiriske grunnlag. I avsnittet overfor burde forfatteren ha utstyrt referansene til Gilpin (1987) og (Hettne 1989; Sørensen 1991) med sidetall. Det ville ha hjulpet en tvilende leser med å finne nøyaktig de opplysningene som dette eksempelets forfatter har hatt i tankene. Legg merke til f'en som følger etter 2-tallet i (Spero 1985, ss 2f); den betyr at referansen finnes på side 2 og den følgende side -- altså, side 2 og 3. Det er også vanlig å se referanse til f.eks. (Spero 1985, ss. 2ff); som viser til en diskusjon som finnes på 'side 2 og følgende sider'. 5 Artikler skal stå i hermetegn mens boktitler skal være understreket (eventuelt stå i kursiv). Denne enkle regelen er noe som forbausende mange studenter først lærer når de får hovedoppgaven i retur fra sitt instituttkontor -- med beskjed om at oppgaven ikke kan sendes ut til eksterne sensorer før alle referansene er skrevet riktig. Den som trenger eksempler kan finne dem i teksten på denne siden, i litteraturlisten bakerst i denne pamfletten og i nær sagt hver eneste fagtidsskrift. 4
Partivalg etter kjønn. Skoleundersøkelsen 1993 (prosent av alle spurte) Gutter Jenter Arbeiderpartiet 16 19 Senterpartiet 16 19 Høyre 15 12 SV 13 24 FrP 16 7 KrF 4 5 RV 4 3 Andre 16 11 Kilde: Aardal (1993, s. 474). Den beste måten å lære mere om disposisjon og empiriske standarder er å lese fagtidskrift. Les artiklene der med tanke på form. Tidsskriftartikler er så å si alltid godt disponert. I tillegg sier seriøse fagtidskrift fra om hvilke vitenskapelige standarder og empiriske normer de forventer at artikkelforfatterne skal følge. 6 Teori En semesteroppgave skal være teoretisk forankret. Men den skal ikke være teoretisk forstokket. Oppgaven kan gjerne forfekte en bestemt teori. Men en oppgave skal ikke være noen trosbekjennelse. Dette er ikke så enkelt som det høres ut. Teoribegrepet er omgitt av uklarhet. Det er stor strid om hva 'teori' betyr. Begrepet 'teori' kan defineres på mange forskjellige måter. Ethvert vitenskapelig fagfelt har mange (ofte motstridende) teorier. Vitenskapsfilosofer har i flere hundre år trettet om teoribegrepet uten å komme fram til en klar definisjon. En av grunnene til denne vedvarende tretten er politisk: de forskjellige definisjoner av teoribegrepet har forskjellige vitenskapsteoretiske, metodologiske og ideologiske overtoner. Enkelte studenter kan synes at faget blir mer oversiktlig dersom de griper fatt i én bestemt teori eller teoritradisjon og holder seg til den. Det er en dårlig strategi. En begynnende student som sverger ved en bestemt teori som om den var Sannheten og Lyset oppfattes i beste fall som akademisk umoden, og i verste fall som påståelig. Sensorer forventer til syvende og sist av en student både i semesteroppgaver og på eksamener at hun demonstrerer innsikt i og forståelse for fagfeltets teorimangfold. Det er derfor viktig å vise uavhengighet i forhold til de mange teoriene som finnes i faglitteraturen. For å skjære gjennom vitenskapsfilosofiens gordiske knuter kan vi kort og godt si, at det finnes to svært forskjellige definisjoner av 'teori'. Den ene ser teori som en samling regelmessigheter ('korrelasjoner' eller 'lover'). Den andre betrakter teori som et forklaringsprinsipp. Den andre definisjonen er den mest alminnelige i dagens 6 I Norge er det vanlig å følge normen som er beskrevet i Tidsskrift for samfunnsforskning. Men alle seriøse fagtidskrift forklarer sine lesere og bidragsytere hvilke standarder og normer de har til empirisk belegg. Disse forklaringene finnes som regel på omslagets innside. 5
samfunnsvitenskaper. 7 Synet på teori som et forklaringsprinsipp går hånd i hånd med en mer generell forståelse av hva teoretisk forankring innebærer og hvilken rolle teori spiller i faget. Når en statsviter blir spurt om hvorfor deltagelsen ved siste valg var lavere enn på lenge, innleder han ofte svaret med en kort skisse av velgeres sosiale ressurser, livserfaringer, mobiliseringsgrad osv. (Pettersen 1988). Det han dermed gjør er å skissere grunnbegrepene i de teoriene som karakteriserer fagfeltet: Han presenterer de vanligste forklaringsprinsippene for valgadferd. Ved å liste dem opp i en slik innledning, så ordner og mobiliserer han den kunnskap han måtte trenge for et utfyllende svar. Når en statsviter blir bedt om å undervise et grunnfagskurs, begynner hun som regel med en presentasjon av fagfeltets mest ruvende teorier. En slik begynnelse gir studentene en oversikt over faget. Det er vanlig å innlede studiet av offentlig politikk med en oversikt over de tre klassiske teoritypene om 'staten som makt', 'staten som rett' og 'staten som legitimitet' (Østerud 1992, ss. 49ff). Denne innledningen gir en organiserende ramme rundt fagfeltet. Presentasjonen av teoritypene bidrar til å ordne fagfeltets informasjon og til å skape oversikt over fagets kunnskap. Likedan er det vanlig å begynne studiet av Internasjonal Politikk med en oversikt av de tre vanligste teoritradisjonene 'realismen', 'pluralismen' og 'globalismen' (Knutsen 1992, ss. 234ff). Teoribegrepet er vanskelig og omstridt. Men det er viktig å holde fast ved en grunnleggende forestilling: At teorier er tankebygninger. Teorier er ikke beskrivelser av verden; de er grove forenklinger og abstraksjoner og de tilhører tankens verden! Grunnfagsstudenter glemmer ofte dette. De forveksler ofte det forklaringsprinsippet som danner kjernen i en teori med en beskrivelse av virkeligheten de kan for eksempel finne på å skrive at 'Norge er en segmentert stat' (når de burde ha skrevet at 'ifølge Johan P. Olsen kan norsk politikk best forstås i lys av teorien om den segmenterte stat'); de kan finne på å skrive at 'u-landene fører en globalistisk utenrikspolitikk' (når de burde ha hevdet at 'u-landenes utenrikspolitikk kan best forstås i lys av den globalistiske teoritradisjon. De blander sammen 'teori' og 'empiri'. 8 7 En mer omstendelig måte å si dette på er at en teori er en antagelse som søker å forklare påviste regelmessigheter (eller 'korrelasjoner' eller 'lover'). En grei forklaring for statsvitere finnes hos Waltz (1979, ss. 1-15). Slike definisjoner er viktige. Det står stor strid om dem fordi måten vi definerer 'teori' på har viktige konsekvenser for vår forståelse av hva teoretisk forankring innebærer og hvilken rolle teori spiller i faget. Den definisjonen som er gitt her (at 'teori er et forklaringsprinsipp') innebærer blant annet at en teori er en antagelse og at den tilhører tankens verden, ikke virkelighetens. Den innebærer også at teorier postulerer visse regler eller regelmessigheter som betegner sammenhengen mellom begivenheter innenfor et bestemt saksområde -- i naturen, i det menneskelige sjeleliv, eller i samfunnet. Forenklet sagt: en forsker 'forklarer' begivenheter ved å henvise til disse regelmessighetene. Den innebærer også at et fagfelt kan karakteriseres gjennom sine teorier, at teoriene utgjør en organiserende ramme rundt fagfeltets spesifikke kunnskap. 8 Grunnfagsstudenter er ikke de eneste som i den ideologiske kampens hete kan glemme dette. På 1970- tallet blandet mange engasjerte radikalere Karl Marx' utlegninger om kapitalismens indre lovmessigheter med en beskrivelse av norsk virkelighet; og på 1980-tallet forvekslet mange ivrige liberalere Milton Friedmanns postulater om det frie markedets selv-reguleringene egenskaper med en beskrivelse av økonomiske prosesser og transaksjoner. Selv professorer kunne, dersom de var reformivrige nok, glemme at Marx' og Friedmanns teorier, til syvende og sist, er antagelser (Eco 1992, ss. 39ff). Både Marx of Friedmann postulerer forklaringsprinsipp som utvilsomt bidrar til dypere forståelse av økonomiske og politiske prosesser i det norske samfunnet. Men begge forfatterne forfekter i all hovedsak teorier. Ingen av dem beskriver noen samtidig sosial virkelighet! 6
Språk En samfunnsviters viktigste arbeidsredskap er språket. Det bør holdes rent og skarpt. Det bør benyttes formålsrettet og selvbevisst. Språket i en semesteroppgave skal formidle et statsvitenskapelig argument på en klar måte. Teksten skal være lett å lese. Argumentet skal være ikledt et aktivt og klart språk. La oss ta det aktive språket først: Statsvitenskapen er opptatt av aktører som deltar i den autoritative fordeling av samfunnets verdier. Statsvitere søker å klargjøre hvem som er de viktigste aktørene, hvordan de handler, og hvilke ressurser de besitter og hvilke beveggrunner de har. En grunnregel for statsvitenskapelige utredninger er at de må ikles et aktivt og avslørende språk. Statsviteren bør sky som pesten de formuleringer som brukes av de politiske aktørene selv, for politikere og embetsmenn ønsker ofte å gardere seg med unnvikende ord. En byråkrat vil kanskje foretrekke å si at 'en kommisjon vil bli nedsatt for å undersøke saksgangen nærmere'; en statsviter vil vite hvordan kommisjonen er sammensatt. Han vil vite hvem som er med! Passive setninger inneholder ikke noe handlende subjekt. Den passive formen er naturlig å bruke dersom forfatteren er uvitende om hvem som handler (eller dersom han ikke ønsker å avsløre hvem som handler), dersom han ønsker å unnvike forpliktelser eller å tildekke bestemte saksforhold. Når Stortinget drøfter et forslag om høyere lønn til seg selv, ønsker de som regel ikke å forklare hvem som fremmet forslaget. De nøyer seg med å si at 'et forslag ble fremmet om høyere lønn for Stortingets medlemmer'. En statsviter vil vite hvem det var som fremmet forslaget, hvem som støtter det, hvilken komite som skal behandle det og hvem som sitter i behandlingskomiteen. Når en nyhetsoppleser i Dagsrevyen sier at 'det kom til kamphandlinger i dag i Rwandas hovedstad, Kigali', så er det uvitenhet som gjør at han uttrykker seg i passiv form; han vet rett og slett ennå hvem som startet kampene og hva de slåss om. En statsviter vil nettopp søke å avklare hvem de stridende partene er, hvem som begynte, hvilke ressurser de har (for eksempel i form av våpen og soldater) og hva de slåss om. Mange passive formuleringer i en semesteroppgave gir inntrykk av uvitenhet. Dersom oppgaven i tillegg mangler kilder, bekrefter dette inntrykket av at forfatteren har tynn faktakunnskap om enmet sitt. En statsviter ønsker, til syvende og sist, å utvikle forklaringer som kan belyse den autoritative verdifordelingen i samfunnet i et enkelt land eller i verdenssamfunnet. Hun ønsker, til syvende og sist, å vite hvorfor noe skjedde hvorfor 'et forslag ble fremmet'? hvorfor bomber ble sluppet? Veien frem til svaret er ofte lang og kronglete; den omfatter som regel delspørsmål som hvem var involvert? hvem som tjente på begivenheten og hvem som led skade; hvilke ressurser aktørene trakk på? hvordan fikk aktørene aktivisert ressursene? når fant de viktigste begivenhetene sted? hvorfor akkurat på dét tidspunktet...? En statsvitenskapelig fremstilling bør reflektere slike problemstillinger. For, som Harold Lasswell (1936) oppsummerte i sin klassiske definisjon, 'politics is always concerned with who gets what, when and how'! En statsvitenskapelig forfatter må bestrebe seg på å bruke aktive setninger. Leserne vil som regel tolke passive fremstillinger som manglende kunnskaper hos 7
forfatteren. På samme måte må en statsviter bruke klart, uhildet språk. Hun må omgå klisjeer og unngå retoriske floskler, for disse vil også kunne skape et inntrykk av uvitenhet ellr partiskhet. Det er stor forskjell på å skrive om politikk og å skrive politisk. Statsvitere analyserer det politiske liv; men de må passe seg for selv å bli talerør for politiske interesser. En semesteroppgave i statsvitenskap skal ikke være et redskap for spesielle politiske doktriner og ideologier. Fordi språklige klisjeer kan vekke bestemte politiske assosiasjoner hos den skaptiske leser, må de unngås. Sky standardformuleringer fra partipolitikkens demagogiske liv. Skriv ikke 'den frie verden' når du skriver om USA eller EU. Tenk deg godt om før du betegner fremmedfiendtlige aksjoner som 'nazistiske' eller 'fascistiske' det er et langt sprang fra høyrøstet pøbel i Brumundal til Hitler-Tysklands organiserte nasjonalsosialisme. Unngå tendensiøse adjektiver gjør ikke som Klassekampen som i sin tid rapportete at 'politimannen ble rammet av en velfortjent stein'. Språket som brukes av organisasjons- og administrasjonsmennesker er ofte unødig snirklete. Fordi statsvitere bruker tekster fra organisasjons- og administrasjonslivet som kilder, er de utsatt for smittefare. Snirkelspråk kan være utslag av uvitenhet. Det kan også være utslag av bevisst kamuflasje. Det mest sannsynlige er vel likevel at store mengder akademisk ull i årenes løp har hopet seg opp i den faglige sjargong. Statsvitere kan skrive at 'kommunen har ikke kapasitet når det gjelder materiell' når de mener at 'kommunen mangler materiell'. De kan finne på å skrive at 'kvaliteten på vannet er dårlig' når de mener at 'vannet er dårlig'. Snirkelspråket er særlig fremtredende hos folk som skriver om penger. De kan finne på å skrive at 'man mangler informasjon om kostnadsnivået' eller sogar at 'man kjenner ikke prosjektets kronemessige konsekvens'. Det de burde si er: 'vi vet ikke hvor dyrt det blir'. 9 Samfunnsvitenskap har et svært dårlig språkrykte. Legg ikke stein til byrden med mindre da fundamentet for motivasjonens referanseramme kan probat og stringent integreres med adekvat konsekvens. 10 9 Legg merke til språket hos politikere som ikke klarer å holde de offentlige utgiftene innenfor de rammene som budsjettet har trukket opp. Når budsjettet sprekker skulle man tro det var på sin plass å betegne dette som en budsjettsvikt. Men det er et ord man sjelden hører. Politikerne taler ofte isteden om 'skattesvikt'. Det er altså ikke budsjettet som svikter; det er virkeligheten i form av skatteinngangen. 10 Det er nyttig å være klar over at samfunnsvitere kan søke om å et spesielt hjelpemiddel i disse sammenhengene: den såkalte samfunnsvitenskapelige verbalkompilator (Vinje u.d., s. 119). GRUPPE I GRUPPE II GRUPPE III GRUPPE IV GRUPPE V GRUPPE VI GRUPPE VII 1 med utgangspunkt i 1 integrert 1 målsetting 1 modifiseres 1 tilbudet 1 innenfor rammen av 1 det politiske liv 2 med hensyn til 2 optimal 2 mobilitet 2 differensieres 2 rutinene 2 vedrørende 2 utviklingen 3 angående 3 strukturell 3 informasjon 3 generaliseres 3 tendensen 3 i forbindelse med 3 samfunnet 4 hva angår 4 implisitt 4 synergieffekt 4 komprimeres 4 hypotesen 4 med henblikk på 4 næringslivet 5 på bakgrunn av 5 seriøs 5 projeksjon 5 evalueres 5 strukturen 5 i relasjon til 5 byråkratiet 6 i betrakning av 6 konstruktiv 6 respons 6 polariseres 6 indikasjonene 6 når det gjelder 6 maktforholdene 8
Skriv vanlig språk. Skriv at 'statsministeren høster epler' (skriv ikke: 'Statsministeren gjør epler til gjenstand for innhøsting'). Skriv at 'bedriften dominerer markedet' (og ikke 'bedriften innehar en dominerende stilling på markedet'). Bruk ikke unødige abstraksjoner skriv ikke 'et graveredskap' når du mener 'en spade'. Dersom noen har drukket brus, er det ikke nødvendig å skrive at 'de konsumerte karbonholdig leskedrikk'. Skriv ikke at 'differansen mellom prestasjonsnivå og aspirasjonsnivå er eksessiv' dersom du kan skrive at 'det er stor avstand fra det vi kan til det vi vil'. En faglig fremstilling må inneholde termer og begreper fra statsvitenskapens fagfelt. Men fremstillingen må være lettlest og klar. Det er viktig å finne den rette balansen mellom faglig tyngde og lettlesthet. Vei aldri budskapet ned med unødig faglig sjargong. Når dette er sagt, så må det legges til at en god semesteroppgave må inneholde mer enn klart språk: Den må i tillegg ha noe å si. En semesteroppgave er en sakprosatekst og skal inneholde et klart, overordnet budskap. Disse avsnittene handler om ferdigstilling av tekst. Den søker ikke å forklare hvordan man kan finne en god statsvitenskapelig problemstilling og utvikle et klart, overordnert argument. Det som betones her, er at det er viktig for en oppgaveforfatter å sørge for at argumentet utfolder seg logisk for leserens indre øye. Gode oppgaver tar i bruk forskjellige virkemidler som bidrar til at budskapet utfolder seg på en logisk måte. Tegn og avsnitt er to slike virkemidler. Tegn som punktum, komma, kolon; semikolon og tankestrek bidrar til å definere setningene -- tekstens minste meningsbærende enheter. Tegn bidrar til å servere tekstens budskap ett lite poeng av gangen. Tegnsetting skal sørge for at setningene ikke blir lenger enn nødvendig. Hver setning skal helst inneholde ett enkelt poeng -- ingen sakprosasetning skal være uten saksinnhold, og ingen setning skal være overlesset med poenger. 11 Alle vet at tegn er et stilistisk virkemiddel og at tegnsetting bidrar til å definere setningene. Langt færre er klar over at avsnitt også er et stilistisk virkemiddel. Bruksanvisningen er slik: Slå en terning. Plukk ut det ordet fra GRUPPE I som tilsvarer antall øyne på terningen. Slå en gang til; gå til GRUPPE II og plukk ut det ordet som tilsvarer antall øyne. Fortsett på samme måten med de andre gruppene. Hvis du etter sju kast kommer fram til tallrekken 3-2-1-5-6-5-6, har du fått følgende samfunnsvitenskapelige setning: 'Angående optimal målsetting evalueres indikasjonene i relasjon til maktforholdene'. Det bør neves at dette hjelpemiddelet kommer i to versjoner: Den lille verbalkompilator som gis til alle statsansatte ved tiltredelse av fast stilling, og den store verbalkompilator som kun gis til sosiologer og statsvitere. Det er den lille kompilator som gjengis her. 11 Følgende avsnitt virker unødig tungt fordi det er så langt. 'Velferdsavgiften fra næringen har prosentvis vist en jevnt synkende tendens i alle driftsårene fra og med 1956, og når velferdsavgiften fra sjøfolk og redere for året 1971 kun utgjør 4,3 prosent av fondets totale utgifter og 6,6 prosent av fondets utgifter eksklusive forretningsdriften, gir dette dekning for å uttale at næringens direkte bidrag til den offentlige velfredsvirksomhet må anses som relativt beskjeden sammenliknet med de offentlige midler som stilles til disposisjon'. Det er 75 ord i denne perioden, og leseren får ikke de hvilepausene han har vendt seg til i moderne skriftspråk. Perioder som er så lange som denne bør stykkes opp. Dersom vi deler teksten opp etter de poenger som presenteres, får vi fire perioder istedet for én. Da blir teksten mer oversiktlig: 'Velferdsavgiften fra næringen har prosentvis vist en synkende tendens i alle driftsårene fra og med 1956. For året 1971 utgjør velferdsavgiften fra sjøfolk og redere bare 4,3 prosent av fondets totale utgifter og 6,6 prosent av fondets utgifter. Da er ikke forretningsavgiften tatt med. Næringens bidrag til den offentlige velferdsvirksomhet må derfor anses for relativt beskjeden sammenliknet med de offentlige midler som stilles til disposisjon'. 9
Avsnittet er et pusterom. Det viser at en del av argumentet er slutt og at en annen begynner. Det finnes ingen regel for hvor langt et avsnitt skal være. Men det finnes en grov tommelfingerregel: Et avsnitt skal kunne stå alene. Det skal være et selvbærende element i teksten. Mens bruken av tegn reguleres av den enkelte setnings indre logikk, 12 så reguleres avsnittene av tekstens overordnede budskap. De skal brukes med selvbevisst tanke på at de skal tjene det overordnede argument. En tekst som er vilkårlig oppdelt i avsnitt mangler presentasjonslogikk. Den er tung (og tidkrevende) å lese og bidrar til å skape et inntrykk av at teksten mangler et overordnet budskap hvilket den i mange tilfeller også gjør. 13 Både tegn og avsnitt deler en tekst opp i sine enkelte bestanddeler og bidrar til at det overordnede budskapet serveres et lite stykke ad gangen. En god skribent vet hvordan han skal forme tekstens individuelle setninger slik at hver og en inneholder et klart poeng. Videre kan han kunsten å sette poengene sammen på en slik måte at hvert enkelt ledd i en tankerekke føyer seg naturlig sammen til et større budskap. Det er et tidkrevende håndverk å sette sammen et avsnitt som glatt leder leseren fra ett moment til det neste. 14 Når vi skal redegjøre for et mer komplisert saksforhold, er det alltid en utfordring å smi de mange leddene i en lang tankerekke sammen til et lett og ledig avsnitt. Men det er en god tommelfingerregel å finne et ordensprinsipp som virker naturlig i sammenhengen og stille leddene opp en logisk rekkefølge. Forsøk først med en kronologisk rekkefølge; det er ofte ikke mer som skal til. 15 12 Kommareglene kan tjene som eksempel her: Dersom en periode består av to sideordnede hovedsetninger, skilles disse med komma. Vi setter komma etter en bisetning som står foran en hovedsetning eller er innskutt i en hovedsetning. Vi setter komma foran en bisetning når den unødvendig for meningen i den hovedsetningen som den er innskutt i. Vi setter som regel også komma mellom setninger som er bundet sammen med de sideordnende konjunksjonene og, eller, men, for. ('Statsministeren kjøpte en trombone, og tenkte at hun skulle lære å spille duett med finansministeren'.) Vi setter ikke imidlertid ikke komma mellom to sideordnede predikater ('Statsministeren gikk inn i en butikk og kjøpte instrumenter til hele regjeringen'.) Og vi setter ikke komma foran nødvendige bisetninger. ('Statsministeren kjøpte en trombone, og tenkte at hun skulle lære å spille duett med finansministeren som var så god at han spilte i rockeband'.) 13 I dag finnes det to vanlige typer avsnitt i norsk sakprosa. Det ene markeres med linjeskift og innrykk på ny linje. Det andre markeres med to linjeskift uten innrykk (såkalte 'blokkavsnitt'). Enhver forfatter kan fritt velge avsnittstype, men bør bite merke i følgende to poeng. (1) Bruk aldri begge typer i samme tekst. (2) Vær oppmerksom på at den første typen brukes i tidsskrift og bøker med sans for kvalitet og faglig innhold. Den andre typen benyttes i forretningsbrev, byråkratiske rapporter, eksperimentell poesi og i mange bruksanvisninger for elektriske produkter fra Asia. 14 Følgende eksempel inneholder flere fullstendige setninger. De danner imidlertid ikke noe avsnitt med klar mening fordi forfatteren ikke har latt setningene falle i en logisk rekkefølge: 'En tekst som er vilkårlig oppdelt mangler presentasjonslogikk. Avsnitt skal brukes med selvbevisst tanke på at de skal tjene det overordnede argument. Bruken av tegn reguleres av den enkelte setnings indre logikk, mens bruken av avsnitt reguleres av tekstens overordnede budskap. Det skal være et selvbærende element i teksten. Det finnes en grov tommelfingerregel: Et avsnitt skal kunne stå alene. Det markerer at en del av argumentet er slutt og at en annen begynner. Det finnes ingen regel for hvor langt et avsnitt skal være. Avsnittet er et pusterom. Få er klar over at avsnitt også er et stilistisk virkemiddel. Alle vet at tegn er et stilistisk virkemiddel og at tegnsetting bidrar til å definere setningene'. 15 Den følgende bruksanvisning for kaffekoking er dårlig sakprosa. Teksten er tung å lese fordi setningesleddene er plassert i en temmelig tilfeldig rekkefølge: 'Vannet skal koke raskt opp, og det skal helles i 10
Avslutning Studenter må skrive semesteroppgaver som er gode nok til å bli belønnet med 'bestått'. Men hva ligger i den vage betegnelsen 'god nok'. Hvilke kriterier legges til grunn når en semesteroppgave bedømmes som 'god'? Den engelske forfatteren George Orwell (1945) ga en gang følgende seks språkvettsråd: (i) Bruk aldri uttrykk, språkbilder eller metaforer som du er vant til å se på trykk. (ii) Bruk aldri et langt ord dersom du kan klare deg med et kort et. (iii) Dersom det er mulig å fjerne et ord, så ta det bort. (iv) Bruk aldri et passivt uttrykk når du kan bruke et aktivt. (v) Bruk ikke fremmedord, vitenskapelig uttrykk eller faglig sjargong dersom du kan finne et vanlig ord eller et hverdagsuttrykk som uttrykker det samme. (vi) Bryt disse rådene dersom dette vil gjøre budskapet klarere. Det finnes (dessverre) få klare kriterier for en 'god' oppgave utover de generelle retningslinjer som er antydet ovenfor. Oppgaver er forskjellige i temavalg, form, lengde, teoretisk og metodisk orientering. Individuelle besvarelser varierer like mye i lengde, form og stil som individuelle studenter. Det er like upassende å gi studenter ordre om å skreddersy oppgavene sine etter en bestemt mal som det er å kreve at de alle tar på klær av samme snitt og størrelse. Det finnes det ingen standard oppskrift for hvordan en 'god' oppgave skal se ut. Dette betyr ikke at alt er lov. Det er et minimumskrav at oppgavens problemstilling og argument må komme fram på klarest mulig måte. Og dette gjøres i regelen ved å strebe etter logisk disposisjon, empirisk belegg, teoretisk tyngde og et godt, klart språk. Utover dette må oppgavens form og stil tilpasses anledning og argument liksom et godt klesantrekk må tilpasses anledning og kroppstype. En semesteroppgave er en anledning hvor en student skal stille sin kunnskap i best mulig lys. Den representerer som regel en høytidelig anledning. Den student er alltid sikker som kler oppgaven sin i vitenskapelig festantrekk. Torbjørn Knutsen (NTNU) en rein kjele. Smak alltid på kaffen før den blir servert. Kjelen må ikke være fullere enn at det er god kokeplass. La vannet koke og rør kaffe ned i vannet. Gi kaffen et oppkok. Når en heller fra kjelen må en holde den støtt, slik at det ikke kommer grut med i serveringskanna når en heller. La gjerne kaffen stå og klare seg ca. 10 minutter. Til én liter vann går det med ca. 7 spisesjeer kaffe.'. Denne rotete bruksanvisningen kan forbedres betraktelig dersom setningsleddene stokkes om og ordnes kronologisk: 'Ha vann på en ren kjele. Den må ikke være fullere enn at det er god kokeplass. Kok vannet raskt opp, og rør kaffen nedi. Til én liter vann går det med ca. 7 spiseskjeer kaffe. Gi kaffen et oppkok. La den stå og klare seg ca. 10 minutter. Smak alltid på kaffen før den blir servert. Hell kaffen forsiktig over på en serveringskanne'. 11
LITTERATUR: Backman, Jarl (1985), Att skriva och läsa vetenskapliga rapporter, Studentlitteratur, Lund. Eco, Umberto (1992), Wie man eine wissenschaftliche Abschlussarbeit schreibt, C.F. Müller, Heidelberg Hempel, Carl G. (1962), 'Explanation in Science and in History', in R. G. Colodny (ed.), Frontiers of Science and Philosophy, University of Pittsburgh Press, Pittsburgh, ss. 9-33 Homans, George C. (1986), 'Fifty years of Sociology', in Annual Review of Sociology, vol. 12, ss. xiii-xxx Johnsen, Egil B. (1995). Den andre litteraturen. Cappelen, Oslo Knutsen, Torbjørn L. (1992), A History of International Relations Theory, Manchester University Press, Manchester. Lasswell, Harold D. (1936), Politics: Who Gets What, When, How, Peter Smith, New York Merrill, Horace S. (1980), 'Basic Rules for Writing History', The Maryland Historian, no. 1 Orwell, George (1945), 'Politics and the English Language', Shooting an Elephant and Other Essays, Harcourt Brace Jovanovich, New York Pettersen, Per A. (1988), 'Hjemmesitterne: Hvor, Hvem og Hvorfor?', Norsk Statsvitenskapelig tidsskrift, vol. 4, ss. 291-316 Seip, Jens Arup (1988), Om å skrive hovedoppgave, Universitetsforlaget, Oslo. Stigen, Anfinn og Knut Erik Tranøy (1980), 'Teori'. I Aschehougs og Gyldendals store norske leksikon. Kunnskapsforlaget, Oslo Vinje, Finn-Erik (uten dato), Norsk i embets medfør, NKS-forlaget, Oslo Østerud, Øyvind (1992), Statsvitenskap. Innføring i politisk analyse, Universitetsforlaget, Oslo 12