Amal Aden og Håvard Syvertsen Jacayl er kjærlighet på somali en fortelling
Om forfatterne: Amal Aden er en viktig samfunnsdebattant og forfatter. Hun har tidligere gitt ut fem dokumentarbøker som har fått mye oppmerksomhet. «Jacayl er kjærlighet på somali» er basert på en sann historie. Romanen er skrevet i samarbeid med forfatteren Håvard Syvertsen. Håvard Syvertsen er forfatter og oversetter. Han har skrevet seks romaner og tre novellesamlinger.
Om boken: I gata der Sarah bor i Burco i Nord-Somalia, mener folk flest at ære og plikt er viktigere enn kjærligheten. Noen hevder til og med at kjærlighet ikke finnes. Det stemmer selvsagt ikke. Den finnes, men kjærlighet er for mennesker uten ære, for mennesker som ikke eier skam. Sarah er ung og forelsket. Det eneste hun ønsker, er å gifte seg med Mustafa. Da han ber om hennes hånd, blir han brutalt avvist av familien hennes. Han er fattig og fra feil klan. Selv om Sarah blir hardt straffet for å ha oppmuntret ham, er ikke de to unge villige til å gi opp kjærligheten. Men forsøket på å frigjøre seg fra plikt og konvensjoner går ikke slik de håper og drømmer om.
Tilbakemeldinger vedrørende denne boken sendes til ebok@aschehoug.no 2015 H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard), Oslo www.aschehoug.no Tilrettelagt for ebok av Type-it AS, Trondheim 2015 ISBN 978-82-03-35993-4 Bibliotekutgave - kun til utlån gjennom bibliotekene
New York, mai 2015 DET ER BARE EN halvtime siden det skjedde. Jeg sitter her i min nye verden, jeg forsøker å fortelle meg selv at ingenting har hendt. Men det er ikke sant. Det står Mary på pappkruset foran meg på bordet, det er det jeg heter her. De som jobber på Starbucks på Union Square, kjenner meg. «Mary», skriver de på kaffekoppen min uten å spørre. Jeg er ofte innom. Jeg leser navnet. Jeg er Mary nå, ikke Maryan, sier jeg til meg selv, men da moren til Sara kom ut av taxien og skrittet inn på fortauet rett foran meg, ble jeg Maryan. Igjen. Hun kom ut av bilen og så rett på meg, et øyeblikk var det som om hun mistet ansiktet, som om det falt ned foran føttene hennes, men det er selvfølgelig bare tull. Kanskje var det mitt eget ansikt som falt? Sitter jeg kanskje her ved bordet på Starbucks uten ansikt, ikke Maryans og ikke Marys? Jeg vet ikke.
I
Burco, mai 2005 TORGET VAR FULLT AV mennesker, selv om varmen allerede nå på morgenen var intens. Folk sto i klynger og pratet og lo, noen gikk mellom salgsbordene, andre kjeklet om pris. En kvinne holdt opp et kjøttstykke, luktet på det, tok opp et nytt og snuste igjen mens hun prutet med torgkona. Beskjeder og tilrop fløt høylytt mellom bodene. En gammel dame satt på bakken med en duk med egg foran seg. Hun så opp på Sara, smilte tannløst, grep etter henne, 10 000 shilling for ti egg, sa hun, men Sara ristet seg løs. Varmen, menneskene og luktene fra krydderkurvene, frukt- og kjøttbodene, gjorde henne tung i hodet. Hun skulle handle for moren, men mens hun gikk omkring, lette øynene i folkemengden. Lette etter det ansiktet hun så for seg om kvelden når hun skulle sove, og om morgenen når hun våknet. Hun klarte ikke å la være å tenke på Mustafa. Det var ham hun så etter hele tiden. Ingen måtte vite det, ingen måtte vite at Mustafa var den hun tenkte på når hun holdt rundt puten sin før hun sovnet, at det var ham hun så etter når hun gikk til vinduet. Hvis moren spurte henne om hva hun kikket på, svarte hun noe om været eller lyset, hvor fint lyset var. Ikke at moren spurte så ofte, hun hadde nok med sitt. Med klærne sine, skoene, med å bestemme hvilken parfyme hun skulle ha på seg i dag. Hun var opptatt med å gjøre seg klar til å gå på besøk til venninner og få siste nytt.
Sara visste at de var rike. Mens moren hadde dyre klær, parfymer og mange par med sko å velge mellom, var det andre som ikke hadde mat på bordet. Like i nærheten. Moren holdt uansett på med sitt, og Sara kunne stå i fred ved vinduet og se etter Mustafa fra koranskolen, skolen hun ikke fikk gå på lenger. Hun var blitt fjorten og så gammel at det var vanlig å slutte. Moren ville at Sara skulle gjøre det som var vanlig, alt annet kunne det bli snakk av, sa hun. Det virket ikke som om moren tenkte på at det var henne selv og venninnene som snakket, at det kanskje ikke hadde vært så farlig å være annerledes om det ikke hadde vært for dem? Sara savnet skolen. Savnet å gjøre seg klar om morgenen, ordne sjalet rundt hodet, legge Koranen i veska, ta på seg sandalene og gå ut av døra. Den varme luften, de grønne trærne mellom husene, motordur fra biler som fraktet varer. Hun savnet å gå sammen med de andre på den støvete veien, over fotballbanen og inn i den skrinne parken rundt skolen. Mest av alt savnet hun å se Mustafa hver dag. Mustafa som hadde pleid å stå foran i klasserommet og resitere fra Koranen. Han var assistent på skolen, muhaafid, Sara visste at det var fordi han var flink, men av og til tenkte hun at han hadde blitt muhaafid på grunn av stemmen. Klangen i den var mørk og lys på samme tid. En dag hørte hun læreren si at den hadde fylde, da forsto hun den bedre. Det var plass til så mye i den. Det var vakkert å høre på, ordene fikk farge på en annen måte enn når læreren leste. Eller leste, Mustafa leste ikke, han resiterte, uten boka, han kunne alle versene utenat. Han var muhaafid. Det var nesten to år siden han ble muhaafid. Den
dagen hadde moren til Mustafa kokt ris og poppet popkorn til hele skolen, familien hans hadde vært så stolte av ham. Og hun husket sitt eget hjerte, det hadde dunket hardt i brystet da hun gratulerte ham. Når Mustafa resiterte var det som om stemmen gikk inn i kroppen hennes, sammen med øynene hans. Hos andre kunne stemmen og øynene noen ganger si forskjellige ting, men hos Mustafa sa de det samme. Hun kunne ikke betrakte ham så lenge av gangen, bare ganske kort. Ingen måtte merke noe. Ingen måtte merke hvordan blikket hans sank inn i henne når han lot det gli over alle i rommet, og det av og til stoppet ved henne, det lille glimtet hun så i pupillene hans da. Hun kunne ikke smile, ikke slik hun smilte når de to gikk bak de andre på vei til skolen. Ingen måtte merke det, det måtte se tilfeldig ut at de gikk ved siden av hverandre, at de av og til saknet litt bak de andre. Hun og Mustafa. Iblant fikk han henne til å le, og noen ganger var det hun som fikk ham til å le. Hun visste ikke at hun kunne få andre til å le. Det var ikke mye latter hjemme, det var bare Maryan som lo. Ikke moren, ingen av brødrene. Mustafa fikk henne til å føle seg morsom. Hun ville ta på ham, la hånda gli nedover den varme armen hans, varm av sola, varm av hjertet som banket i ham, men hun kunne ikke. Ville, men kunne ikke. På torget kunne de møtes. Blant alle menneskene som gikk mellom bodene, var det ingen som la merke til dem. De kunne møtes i skyggen av lerretsdukene som var spent opp for å beskytte varene. Torgkonene var opptatt med sitt. De snakket høyt, kundene ristet på hodet, for