Frank Aarebrot 200 år på 200 sider En kavalkade over Norges historie etter 1814
FORORD Denne boka er basert på en forelesning jeg holdt i NRKs regi i forbindelse med grunnlovsjubileet, med tittelen 200 år på 200 minutter. Det ligger i sakens natur at oppdraget var å si noe om samfunnsutviklingen etter at Eidsvollsforsamlingen reiste hjem i mai 1814. Jeg ser det slik at våre grunnlovsfedre satte i gang to prosjekter denne våren for 200 år siden. Det ene var et demokratiseringsprosjekt, og det andre var et nasjonalt uavhengighetsprosjekt. Begge prosjekter er blitt videreutviklet i de 200 årene som er gått med noen tilbakeslag og ingen av dem er fullført. Så vel demokrati som uavhengighet er i bunn og grunn idealer og idealer er noe vi streber mot uten at vi på et gitt tidspunkt kan si «Nå er vi blitt det ideelle demokrati!» eller «Nå har vi oppnådd den totale nasjonale selvråderett!» Det er selve prosessen som fascinerer meg. Generasjoners strev med å nærme seg idealene. I en ramme på 200 minutter, eller som i denne boka, 200 sider, sier det seg selv at det er umulig å tegne et fullstendig bilde av samfunnsutviklingen. Jeg ser på min virksomhet som å være en statsvitenskapelig flanør en eldre akademiker på spasertur gjennom historien. Jeg hilser på noen på min vei, andre treffer jeg ikke selv om de er viktige, og atter andre kan jeg ha kommet i skade for å overse. Jeg ser at jeg har nevnt relativt få av mine akademiske kollegaer, selv om mange av dem har bidratt til diskusjonen om demokrati og 5
uavhengighet gjennom tidene. Likeledes er norske idrettshelter og bildende kunstnere bortimot fraværende, til tross for deres betydning for vår opplevelse av å være et folk. Ja, mange av mine personlige forbilder er ikke med. Måtte de tilgi meg. Hvert kapittel tar utgangspunkt i et tiår, med både tilbakeskuende kommentarer og med perspektiver som peker fremover. For hvert tiår har jeg prøvd å presentere endringsprosesser og sentrale aktører der noe skjedde i akkurat det tiåret som var viktig for den fremtidige utviklingen. La meg få rette en takk til NRKs Steinar Birkeland og Thomas Hellum som ga meg denne unike muligheten til å formidle mitt syn på Grunnloven og historien til det norske folk. En stor takk til Kagge Forlag som har lagt forholdene godt til rette for meg. Endelig skylder jeg Olav Garvik en stor takk for hans skjønnsomme transkribering av foredraget og for mange kreative samtaler om nødvendige supplerende kommentarer og opplysninger. I den grad det finnes feil og grelle utelatelser er dette mitt ansvar alene. Bergen, 28. juni 2014 Frank Aarebrot
HVORDAN VAR DET MULIG? Når mindre stater blir til eller skifter regime, er den direkte årsaken sjelden å finne innad i samfunnet. Det var ikke endringer internt i Norge som gikk forut for frigjøringsverket på Eidsvoll, like lite som det var interne forhold som igangsatte de nye statene og regimene på Balkan i 1990-årene. De avgjørelsene som gjorde det mulig for 112 menn å forfatte en grunnlov og velge en konge 17. mai 1814 på Eidsvoll, ble fattet i London, St. Petersburg og Paris. De norske aktørenes bidrag og fortjeneste var at de evnet å utnytte de muligheter som den utenrikspolitiske situasjonen skapte. Danmark-Norge hadde gjennom en ganske vinglete nøytralitetspolitikk klart å holde seg utenfor revolusjonskrigene og napoleonskrigene frem til 1807. Dette året ble et skjebneår i Norden. Sett fra London var den dansk-norske flåten et problem. Etter at engelskmennene hadde vunnet slaget ved Trafalgar i 1805 og fjernet den franske marinetrusselen, var faktisk Danmarks og Norges marine den største flåtestyrken utenfor Storbritannias kontroll. Man så med bekymring på at denne flåten kunne komme til å blokkere forbindelsen til Russland gjennom Øresund. Engelskmennene stolte rett og slett ikke på vår nøytralitet. Den 16. august 1807 landsatte Storbritannia derfor en ekspedisjonsstyrke på Sjælland som beleiret København og tvang regjeringen til å overgi marinen til dem den 6. september. Dette 9
«flåteranet» brakte Danmark og Norge inn i napoleonskrigene som alliert på Frankrikes side. NORDMENN SULTET Også i Paris fikk nederlaget ved Trafalgar store konsekvenser. Napoleon måtte oppgi enhver drøm om å invadere sin erkefiende på den andre siden av Kanalen. I stedet satset han på en økonomisk utmattelsesstrategi. Senhøstes 1806 utstedte han et dekret om at all britisk eiendom på franskkontrollert område skulle konfiskeres, britiske statsborgere skulle interneres og britiske handelsskip skulle nektes anløp i alle havner på det europeiske kontinent. Britene svarte på denne «fastlandsblokaden» med en marineblokade av kontinentets kyster. Franske og allierte handelsskip skulle erobres, og mannskapene sendes til krigsfangenskap i Storbritannia. Dette fikk store konsekvenser for Danmark og Norge, som ble delt i to av britiske krigsskip. Det var mange Terje Vigener som havnet i «prisonen», og folk i Norge sultet når det danske kornet uteble. Denne blokaden varte i hele perioden mellom 1807 og 1814. For Norge hadde den mangelfulle kontakten med Danmark også noen positive konsekvenser. Det ble nødvendig å opprette et provisorisk regjeringsråd i Christiania, som senere gjorde det mulig å ha regjeringsmøter i Norges hovedstad allerede i mars 1814 altså før grunnloven var ferdig. Det kan også hevdes at den relative isolasjonen var med på å fremskynde etableringen av et norsk universitet i 1811. SÅ KOM JEAN BAPTISTE BERNADOTTE I 1807 undertegnet den russiske tsar Alexander og Napoleon en uventet fredsavtale. Russland, som tidligere hadde vært alliert med blant annet Storbritannia og Sverige, sluttet seg nå til fastlandsblokaden. Dette satte Storbritannia og Sverige under press, og ledet Sverige inn i en 10
tofrontskrig i 1808 og 1809. På den ene fronten måtte Sverige kjempe mot Russland, og mot Danmark-Norge på den andre fronten. Det gikk dårlig for svenskene, som tapte Finland til Russland, mens den norske hæren, ledet av prins Christian August, jaget svenskene tilbake over over grensen. I Sverige fikk kong Gustav IV Adolf skylden for nederlagene. Han og hans familie ble avsatt ved et statskupp i 1809, og den barnløse oldingen Karl XIII ble tatt til konge. I et kort mellomspill ble den dansk-norske hærføreren fra 1808, Christian August, valgt til svensk kronprins, men han døde uventet i 1810. Deretter kom turen til den franske marskalken Jean Baptiste Bernadotte som ble svensk kronprins under navnet Carl Johan. For Norges fremtid var det viktigste ved alle disse omveltningene en fundamental endring i svensk politikk. I kjølvannet av tapet mot Russland ga Sverige simpelthen opp håpet om å ta Finland tilbake. I stedet satset man på å få Norge som erstatning. CHRISTAN FREDERIK GREP SJANSEN Nå hadde Sverige flaks. Freden mellom Russland og Frankrike brøt sammen. Napoleon invaderte Russland i 1812 med katastrofale følger. Hans soldater lå igjen som frosne lik på de russiske steppene. Siden Sverige hadde avfunnet seg med at Finland nå var russisk, var det intet i veien for at Sverige kunne slutte seg til den store alliansen mot Napoleon, sammen med Russland, Preussen og Østerrike. I oktober 1813 møttes disse i «folkeslaget» ved Leipzig. Her tapte en nyrekruttert fransk hær. De fire seierherrene forfulgte franskmennene helt til Paris. Napoleon abdiserte og ble sendt til Elba. Forhandlinger om en ny orden i Europa kom i gang våren 1814 i Paris. Her måtte Carl Johan være til stede. Etter slaget ved Leipzig deltok størsteparten av den svenske hæren i marsjen mot Paris. Men en tredjedel av hæren fulgte Carl Johan på 11
«Folkeslaget» ved Leipzig 1813, der Napoleon led et avgjørende nederlag.
Sveriges kronprins, Carl Johan. Døpt Jean Baptiste Bernadotte (1763 1844).
en omvei nordover mot Danmark, der de truet med å hærta Jylland. Regjeringen i København hadde ingen muligheter til å hindre en slik okkupasjon, og 14. januar 1814 ble Norge avstått til Sverige i Kieltraktaten. Den 24. januar mottok stattholderen i Norge, den danske prins Christian Frederik, meddelelsen om dette. Han må også ha fått vite at Carl Johan måtte dra sporenstreks til Paris for å fremme Sveriges interesser ved stormaktenes forhandlingsbord, og at han neppe ville være tilbake før til sommeren. Dette skapte det vi statsvitere kaller et mulighetsrom våren 1814. Christian Frederik ville bruke denne muligheten til å reise opprørsfanen mot Kieltraktaten. De mennene som møttes på Eidsvoll, benyttet på sin side muligheten til å gi Norge en grunnlov.
Eidvollsbygningen.
1814 DEMOKRATIETS VUGGE Eidsvollsbygningen er det fremste symbolet på det som skjedde i 1814. Her ble selveste Grunnloven meislet ut. Litt svulstig uttrykt kan man si at nettopp her sto demokratiets vugge i det nye, mer selvstendige Norge. Eidsvollsmennene satte punktum for sitt arbeid 17. mai. Det er derfor helt naturlig å holde fast på Eidsvoll og starte der når vi skal se tilbake på demokratiutviklingen i de to hundre årene som er gått. Men Eidsvoll er bare en liten del av demokratihistorien. Grunnlovsverket er bare det første skritt i utviklingen mot selvstendighet og demokrati. Nasjonal selvstendighet og demokrati var begge gigantiske prosjekter som ble satt i gang i 1814. Ingen av de to prosjektene er blitt fullført på 200-årsdagen. Det er viktig å ha dette i minnet, for hver generasjon må etterlate seg en ny versjon av friheten og demokratiet. Det første var like viktig som det andre. Vi må ikke glemme at pionerene på Eidsvoll sto overfor den store utfordringen det var å sikre nasjonens selvstendighet overfor det rare og uforutsigbare landet vi kaller utlandet, etter at vi hadde vært en del av Danmark i flere hundre år. At grunnloven ble undertegnet 17. mai 1814, er barnelærdom. Men Norge fikk faktisk to grunnlovsdager i 1814. Først 4. november kom den grunnloven landet ble styrt etter i de 91 årene frem til unionsoppløsningen i 1905. Denne novembergrunnloven kom til fordi 17
Danmarks kronprins, Christian Frederik (1786 1848).
Unionsmerket var merket som sto øverst til venstre i det norske og det svenske flagget i unionstiden, den såkalte sildesalaten. verken Sverige eller stormaktene anerkjente Eidsvollsforsamlingens selvstendighetserklæring. Eidsvollsmennene valgte også danske Christian Frederik til norsk konge, og heller ikke dette godkjente svenskene og stormaktene. De insisterte på at Kieltraktaten skulle oppfylles. 26. juli angrep følgelig Carl Johan Norge med stormaktenes fulle støtte. Svenskene invaderte Østfold og hadde en viss fremgang, men nordmennene bet godt fra seg. Krigen kunne bli mer kostbar enn godt var. Den 7. august sendte Carl Johan et brev til Christian Frederik der han foreslo fredsforhandlinger. Den svenske og norske kronen skulle forenes, men den norske grunnloven skulle respekteres. Dette godtok Christian Frederik, og 14. august ble Mossekonvensjonen vedtatt. Christian Frederik abdiserte, og valg til et «overordentlig» Storting ble utskrevet. Dette Stortinget hadde som oppgave å foreta de nødvendige endringer i 17. mai-grunnloven for å ta hensyn til en personalunion med Sverige. 17. mai-grunnloven ble egentlig aldri gjennomført før disse unionsforhandlingene. Den reviderte grunnloven var altså ikke ferdig før sent på høstparten altså 4. november. 20
«Grunnlovens far», Christian Magnus Falsen (1782 1830). TO PRINSER STEG FREM Midt i dette dramaet sto altså de to prinsene, en dansk og en svensk Christian Frederik og Carl Johan. Begge ble senere konger i sine respektive land. De hadde begge behov for å legitimere sin trone. For å gjøre det fant begge ut at det var gunstig å få norsk støtte. På det forberedende stormannsmøtet i februar 1814 rådet professor Georg Sverdrup Christian Frederik til å be det norske folk om å støtte kravet om tronen. Den forsamlingen vi minnes for grunnloven på Eidsvoll, ble altså sammenkalt først og fremst for å støtte Christian Frederik i tronkravet. Det samme hadde Carl Johan til hensikt da han tok initiativ til forhandlingene i Moss. Derfor tilbød han den norske regjeringen å forhandle på Grunnlovens grunn. Som fransk revolusjonær var han i den paradoksale situasjon at han på ingen måte hadde noe personlig krav på å bli konge. Han hadde jo ikke blått blod i årene! Derfor var han smart nok til å innse at han burde bli legitimert gjennom folkets vilje. Flere store menn ja, det var bare menn blir forbundet med grunnlovsarbeidet på Eidsvoll. Likevel er det Christian Magnus Falsen som regnes som Grunnlovens far. Det står skrevet med rene ord på 21
sokkelen av statuen av ham. Det var også helt naturlig at han mange år senere fikk sitt kontrafei på et av våre mer berømte frimerker. Falsen var en jurist på 32 år med bakgrunn som sorenskriver i Follo da han dro til Eidsvoll. Han samarbeidet nært med den danske prinsen, og det er ellers en del av grunnlovshistorien at Falsen var sterkt påvirket av den amerikanske grunnloven fra 1787 og den franske fra 1791 da han skrev sitt utkast. HANS NIELSEN HAUGE BLE DØMT Forresten, ble virkelig demokratiet sikret på Eidsvoll? Nei, dessverre. Og det er ett av paradoksene. En tredje dato er derfor også viktig i 1814: 23. desember. Da ble Hans Nielsen Hauge stilt for retten og dømt i Christiania. Han ble dømt til å betale en bot på tusen riksdaler i sølv. Hauge hadde nemlig dristet seg til å forkynne Guds ord uten å ha teologisk embetseksamen. Slikt kunne ikke tolereres den gang. Derfor ble han dømt etter en eneveldig dansk konges forordning. Det var riktignok slik den gangen at kongen i København tillot folk å holde små husmøter rundt om i hjemmene. Men Hans Nielsen Hauge ble en farlig mann av flere grunner, ikke minst fordi han var så populær og fikk folk til å flokke seg rundt ham. Dette skjedde allerede mange år før begivenhetene i 1814. Haugianerne ble en maktfaktor. En ting var at Hans Nielsen Hauge holdt vekkelsesmøter da kunne prest og lensmann plutselig dukke opp og si at den slags møter ikke var tillatt. Hauge løp bokstavelig talt omkring i landet mens han prediket, det sies at han strikket mens han løp lediggang er som kjent roten til alt ondt. Mer alvorlig var det at han startet bedrifter for å bringe folk ut av fattigdommen. Det gjaldt ikke minst saltkokerier. Nær sagt hele Sunnmøre ble mer eller mindre skapt av Hans Nielsen Hauge på denne måten. Dermed kom det til konfrontasjoner med dem som drev forretninger der fra gammelt av og som nøt godt av kongelige privilegiebrev fra eneveldet. 22
Hans Nielsen Hauge (1771 1824), lekpredikant og grunnleggeren av den kristne bevegelsen haugianerne. Haugianerne kom altså til å utfordre de privilegerte, de som hadde makten der han ferdes. Og hvem besto flertallet av på Eidsvoll? Var det ikke nettopp embetsmenn og privilegerte bruks- og verkseiere? Hans Nielsen Hauge hadde allerede under det dansk-norske eneveldet blitt dømt til tukthus. Etter noen år under krigen med Sverige i 1808 hadde han så sluppet fri. Man hadde bruk for hans talent som næringsdrivende i nødsårene. Paradokset, midt i frihetsbegeistringen, var at det frie Norges nye makthavere den gang valgte å «feire» sin frihet ved å dømme denne usedvanlige mannen til å betale en kjempebot! Enda merkeligere blir dette når vi tar i betraktning at flere av bonderepresentantene på Eidsvoll var haugianere. LOVVERKET STORT SETT SOM FØR Kan vi da virkelig mene at Grunnloven sikret religionsfriheten? Loven sa bare at den evangelisk-lutherske lære skulle være statens religion, og hindret deretter jesuitter, munkeordener og jøder adgang til riket. Ja, sannelig skal man lese dette med stor velvilje for å finne religionsfrihet. Uten myndighetenes tillatelse var det i hvert fall ennå 23
ikke forsamlingsfrihet. Hvordan skulle det da kunne oppstå noen legal opposisjon? Lovverket besto, med andre ord, i mangt og mye fremdeles av danske eneveldige dekreter, trass i prinsippene som ble vedtatt 17. mai og bekreftet 4. november. Domstolene forholdt seg i all hovedsak til det gamle lovverket. Det var med andre ord fremdeles en lang vei å gå før vi kunne snakke om noe demokrati i Norge. Norge ble det frieste landet i Europa, synes historikerne å mene. Jo, 45 prosent av mennene over 25 år fikk riktignok stemmerett. De fleste av de andre grunnlovene fra napoleonstiden som eidsvollsmennene hadde fremfor seg, ga mer omfattende stemmerett. Hadde Eidsvoll funnet sted i 1804, ville med andre ord vår grunnlov vært en av de mest restriktive i det revolusjonære Europa hva gjelder stemmerett. Men i 1813, etter Napoleons nederlag i slaget ved Leipzig og hans abdikasjon, hadde alle de reaksjonære monarkene kommet tilbake til tronen. Det første de gamle herskerne gjorde, var å rive i stykker grunnlover som var inspirert av den franske revolusjonen. At Norge var mest demokratisk i 1814, er det samme som å si at blant de blinde er den enøyde konge. Det er i beste fall en anakronistisk observasjon. Men vi var friere. La nå det være sagt. Vi var ikke lenger en provins av Danmark eller Sverige. Carl Johan holdt ord. Vi hadde tatt de første, forsiktige skritt mot demokrati.