HERBJØRG WASSMO Tidligere utgitt:

Disse øyeblikk

HERBJØRG WASSMO Tidligere utgitt: Vingeslag. Dikt, 1976 Flotid. Dikt, 1977 Huset med den blinde glassveranda. Roman, 1981 Det stumme rommet. Roman, 1983 Juni-vinter. Hørespill, 1983 (Solum) Veien å gå. Dokumentarroman, 1984 Mellomlanding. Hørespill, 1985 (Solum) Hudløs himmel. Roman, 1986 Tora (Huset med den blinde glassveranda / Det stumme rommet / Hudløs himmel) Storbokutgave, 1987 Dinas bok. Roman, 1989 Lite grønt bilde i stor blå ramme. Lyriske tekster, 1991 Vingeslag / Flotid. Dikt 1976 77. Ny utgave, 1992 Lykkens sønn. Roman, 1992 Reiser. Fire fortellinger, 1995 Hemmelig torsdag i treet. Bildebok, ill. av Mariann Hennie Hafseng, 1996 (Damm) Karnas arv. Roman, 1997 Det sjuende møte. Roman, 2000 Lite grønt bilde i stor blå ramme. Lyriske tekster. Ny utgave, 2002 Flukten fra Frank. Roman, 2003 Et glass melk takk. Roman, 2006 Hundre år. Roman, 2009

Herbjørg Wassmo Disse øyeblikk Roman

Gyldendal Norsk Forlag AS 2013 www.gyldendal.no Printed in Sweden Trykk/innbinding: UAB PRINT-IT Sats: Type-it AS, Trondheim 2013 Papir: 80g Holmen Book Cream 1,6 Boken er satt med Sabon 11/13,5 pkt. Omslagsdesign: Terese Moe Leiner ISBN 978-82-05-45686-0 Alle Gyldendals bøker er produsert i miljøsertifiserte trykkerier. Se www.gyldendal.no/miljo

Til Wenche Marit min søster

I

Ung fisker og avtrykk i hud Hun glir baklengs mot det hun ikke vet. Kveldsdogg stiger opp av myrene og vannet. Som fremmed pust. Gjør alt uvirkelig. Legger seg i tollegangene når hun ror. Gnissingen av årene blir fjerne sukk. Fiskeren har ansiktet mot henne og kan se leia. Løfter hånden og markerer hvor de skal. Hun justerer retningen med slake åretak uten å si noe. Ro er noe hun kan. Han egner krokene. To senete fingre henter sprellende mark fra molda i blikkboksen. Den har hull i lokket så de skal få luft til han trenger dem. Arme krek de er. Han tar dem etter tur. Snøret har mange angler. Marken vrir seg standhaftig rundt metallet. Så slipper han snøret ut. Søkket tar dem med ned. Helt til bunns. Han drar et par favner opp og nykker nå og da. Som et tidsfordriv. Mens han tenker på noe annet. Forteller om det han ser. Fjellene. Vannene innenfor. Alt det som hører til farsarven han skal ha. Han har planer med gården. Bare han blir eldre og kan overta. Sauer, turisme og ørretfiske. Bensinpumpe ved riksveien, det blir en gullgruve. Alle må ha bensin! sier han og smiler. De tre fiskene ligger i båten med en sekk over da de går i land.

10 Skal vi ikkje ta dem med? spør hun. Seinar, sier han. Det skal vise seg at det er en slags egenskap. Han gjør det han egentlig vil i øyeblikket. Alt annet blir senere. Akkurat nå er han ferdig med realskolen og har sommerferie. Smiler triste smil med lukket munn og snakker lavt og ivrig. Hun burde gå til hytta foreldrene leier av faren hans. Men gjør det ikke. Det er dogg i gresset opp til huset. Hun går barbeint og kjenner vann sukke mellom tærne. Gangdøren jamrer. Trappen knirker. Så er de i rommet i andre etasje. Natten kommer inn gjennom det åpne vinduet, plutselig full av sollys. Hun sitter på sengen og puster inn kjølig friskhogd furu. Og dette merkelige ved en annens hud. Et støvete munnspill ligger på nattbordet. De er to. Nær. Han tar fletten hennes i hånden og ser på den. Veier den liksom. Slipper den igjen og smiler. Først er huset helt stille. Hun lytter til stillheten. Så, som om de begge har ventet på det, kommer den lamme kvinnens rop nedenfra. Begge vet at hun er der. Hun roper på sønnen sin. Han har ikke øyne. Hun vet de er blå, men de har falt inn i hodet hans. Øyenlokkene hans sitrer i nattelyset. Munnen er rosa. Håret er stort med dype viker. Blondt, nesten grønt. Nå reiser han seg og setter på platespilleren. Tangomusikk. En mannsstemme synger på tysk. Så går han ut i gangen og ned trappen. Da han kommer tilbake, sier han at moren hans vet at hun er her, men det gjør ingenting. Så skrur han opp musikken. De danser tett inntil hverandre i det vesle rommet. Den lamme moren hans danser med under gulv-

11 bjelkene. Men hun roper ikke mer. Svinger bare rundt og rundt med dem fordi de ikke kan annet enn å la henne svinge med. Kvinnen sitter på en krakk ved kjøkkenbenken og har vanskelig for å snakke. Ansiktet er litt skjevt. Allikevel snakker hun. Det er bare å bli stående og vente ved døren etter at hun har sagt frem ærendet. Å kjøpe et spann med melk. Sett deg, jente, sier den eldre. Hun har ikke stedets dialekt, men bryter på et tonefall langt sørfra. Hun gjør som hun sier. Ensomhet fyller rommet som et ekko. En nysgjerrighet er mellom dem. Små kvasse klør og varme. Som en kattunge kravlende i fanget. Hun liker moren hans uten å kjenne henne. Ansiktet har avtrykk av gråt. Men hun gråter ikke. Hun befaler å skjenke kaffe av kjelen som står på ovnen. Ta deg ei lefse, sier hun. De står på et fat på bordet. Fluene er der allerede. Moren hennes ville ha satt et lokk på. Eller lagt en kopphåndduk over. Da hun går, tenker hun at hun aldri har hatt et slikt møte før. At det er enestående. Fluene har hun nesten glemt. Hun sitter ved vinduet i hytta og tror at han kommer forbi. Snart. Hun vet at han går den gamle veien når han skal fiske i fossen. Men han kommer ikke. Han har annet fore. Hun vet ikke om han er viktig for henne. Men han har på en måte satt et avtrykk i huden hennes. Et splitter nytt øyeblikk. Hun visste ikke at hun kunne kjenne annet enn avsky for hud. *

12 Hun har begynt på realskolen. Geiteramsen i bakkene har blomstret av helt opp til toppen. De får undervisning i en tyskerbrakke og hun kjenner nesten alle. De sitter tett og er sammen i fritiden. I alle fall de som ikke må kjøre buss hjem. Han er visst sjelden i bygda nå for tiden. Hun ser ham et par ganger, men på avstand. Man kan jo ikke akkurat rope etter noen man bare har møtt et par ganger. Han er eldre enn henne og sklir vel fort av sted. De andre snakker om ham uten at hun deltar. Egentlig har hun ikke bruk for ham. Hva skulle det være til? Hun hører at moren hans er enda sykere. Av og til ser hun for seg ansiktet hennes og hører henne si at hun skal ta seg ei lefse. Det blir fort oktober. På en fest på lokalet ser hun ham danse og le. Han har flaske på lommen. Jakken henger tungt ned på den ene siden. Han er en annen enn om sommeren. Det er vel dressen og slipset som gjør det. Han står i en krets av jenter hele tiden. Er visst veldig populær og ser henne ikke. Hun kjenner sjenansen som en snøfonn rundt seg. Danser med guttene i klassen. Musikken er langt borte. Da hun går hjem, kjenner hun en diger boble vokse i brystet. Hun prøver å puste lett for at den ikke skal sprekke. Den kommer opp i halsen og smaker ikke bra. Høsten vil ha henne tvers gjennom strikkejakken.

Rock Hun lener seg opp mot en vegg og lar seg ta på. Huden nupper seg under en annens hender. Den lager ørsmå skjellaktige hindre og vil verne seg. I hodet er en radio som sier lytt. Kjenn! Dette er nå. Du skal kjenne hvordan det er. Ikke heft deg med at det er en måse på taket. Den klamrer seg til mønet og skriker. Hun legger hodet bakover og lukker øynene for å være for seg selv. Det er ikke gutten som skremmer, men at det kjennes som om hun ikke kan komme unna. Hun hører ham snakke, men begriper ikke hva han sier. Han oppdager at hun bare står der. Så lar han hendene synke. Det e i orden, sier han og slipper henne. Måsen skriker. Hun er den samme som før. Står bare rolig slik at hun kan bli tydelig for seg selv igjen. Ellers blir hun ikke synlig for de andre. De andre er de som ler. Hvisker. Står sammen i klynger. De som vet alt hun ikke vet. For eksempel hvorfor gutten fra i sommer ikke kontakter henne. De som kanskje har sett at hun skjelver når hun må si frem noe stående ved pulten. De tyske bøyningene. Preposisjonene. Og ved tavlen, de lange rekkene av uløste ligninger. De som vet

14 at huden hennes nupper seg, svetter. For så å tørke inn. Begynne å lukte. Noen samler bevis. Eksaminerer. Skriver ut vitnemål. Vandelsattester. Behandler søknader om skoleplass. Andre sitter bak kjøkkengardinet og vet alt hun ikke har rukket å tenke igjennom om seg selv. De er glade eller sinte, men aldri tomme. De har rett til å dømme. Til og med om det de ikke vet, men tror de aner. Faren er fremdeles oppe og sitter på kjøkkenet med fliret sitt. Hun går ikke inn, men lukker døren uten å si noe og uten å hente brødskiva hun trenger. Drikker bare rett fra springen over håndvasken på badet. Døren har en solid jernnøkkel som dikteren en gang vridde om. Det lukter av vått håndkle og gammel damp. Det rødmalte badekaret med løveføttene og den irrede koppertanken ser fremmed ut. Kald aske ligger på brettet under ovnen. En gang satt dikteren i badekaret, tenker hun. Dikteren hadde også en kropp. Det er en merkelig tanke. Nå eier kommunen alt sammen. Men dikteren er død. Han er bare skam og svik mot Fedrelandet. Faren betaler leie for at de skal bo der. Faren er hvor som helst i rommene. Også om natten. Vinteren er våt kald ull. Og latter på den toårige private realskolen. Hun vet ikke alltid hva hun ler av. Det gjør ingenting. Det viktigste er å le. Hun danser rock med en som er eldre enn henne og skal bli elektriker. Man kan le av det han sier. Han synger og siterer tekster fra en hun ikke har lest. De danser på ungdomshusene rundt om i bygdene. Trekkspill og gitar som prøver å hulke likt det man hører

15 i radio. Foreldrene er ikke der. Hun tenker at hun kanskje ikke har ledd før. Men det må jo være feil. Prøver å huske hva hun kan ha ledd av før hun begynte å danse rock. Kommer ikke på noe spesielt, men noe må det jo ha vært av artighet. Hun savner søskenbarna på det stedet de har flyttet fra. Greier ikke å huske noe av det, men det var nok der latteren var. Er det vanlig å ha glemt livet sitt når man er femten år? tenker hun, og ønsker at moren, søsteren og hun skal bo alene. Men det er farens bygd de bor i nå. Hans mor, tante og bror bor i det okergule huset. Ikke langt fra det store hvite som dikteren en gang bodde i. Nå leier foreldrene hennes noen rom i andre etasje. Elektrikerlærlingen tar henne med på hybelen hos den gamle damen han leier hos. Det er ikke lov. De lister seg opp trappen med skoene i hånden. Han steker egg og flesk på en gammel kokeplate som han har satt en ny bryter på. Etterpå lufter han grundig ut så ikke matlukten skal sette seg, for da blir den gamle fortvilet. Hun er helt sikkert over femti. De sitter med korslagte legger i sengen og spiser, hutrende foran det åpne vinduet med frostroser mellom sprossene. Rosene begynner å gråte fra innsiden mens de sitter der. Det sipler sparsomt. Flesket får kald svor mens hun spiser. Han sier at hun må spise fortere før maten blir kald. Han smiler stort. Øynene skinner fra mørket. Bare nattlampen er tent. Han har ledninger, støpsler og verktøy liggende på gulv og bord. Alt knirker. Trappen, døren, stolen, sengen. Veggene har ører og øyne. Allikevel er de bare måtelig stille i lengden. Han er ikke særlig

16 sjenert. Helt nær lukter han frisk såpe og etterbarberingsvann. Hun skal ikke danse så hardt og lenge at hun kan falle. Allikevel danser hun. Hun har ballerinasko og sort taftskjørt med strikkbelte i livet. Har selv sydd det. Én eneste stor sirkel med et hull til midjen i midten. Det ser artig ut når hun legger det flatt på gulvet. Underskjørtet er stivt og vipper når hun beveger seg. Skjørtet beskytter henne. Verden kan ikke ta henne. Hun kjenner seg levende og modig. Kanskje har hun nesten vokst fra å svime av? I lynraske øyeblikk klamrer hun seg til den utstrakte elektrikerneven. Så slipper hun den og holder seg selv svevende i verdensrommet.

Å gå til Sverige på besøk Hun er ikke redd for faren lenger. Sier det til ham, at hun har skrevet alt ned, og hender det noe med henne, så er det en som kan finne det. Han flakker med blikket, stirrer på henne og renner på dør. Faren gjør alltid det når han er sint eller fornærmet for et eller annet. Hun har lenge tenkt at han ikke er noe menneske. Bare noe man er nødt til å ha der. Etter hvert forstår hun at hun har et slags overtak. Prøver å la være å tenke på at han kan avsløre at denne ene som vet hvor beviset er gjemt, er hun selv. Hun viser sin falske makt. Dersom søsteren, moren og hun sitter ved kjøkkenbordet og prater når han kommer hjem, stopper hun å snakke. Og hun ser ikke på ham. Det legger seg et seigt lag over fremtoningen i døren. Ugjennomtrengelig gørr som man må unngå å se på. Akkurat som den gamle gryta i trankokeriet på Øya med stinkende harsk tran på bunnen. Hun greier å snu stemningen i rommet ved det hun tenker om skikkelsen i døren. Moren og søsteren stopper også opp og blir stille. Som om de også vet. Men det kan ikke bli sagt. *

18 Faren har bestemt at de skal gå til søsteren hans i Sverige. Ingen hun kjenner har gjort noe slikt. Hun ser for seg at de skal streife over fjellet som sauer i en liten flokk. Bare det at sauene slipper å bære sekk, kan nappe strå der det faller seg og krype under en hammer når det blir kveld og legge seg til å tygge. Å gå på tur med faren er som å gå med en radio ikke helt innstilt på rett stasjon. Den sender hele tiden ut ordrer, klager og historier uten mening. Og raseriutbrudd. Først skal de reise med buss til det stedet som er nærmest grensen. Så skal de gå med sekk, soveposer og telt over fjellene. Faren pakker kompass og kart, moren og hun pakker alt det andre. Hun hjelper moren med å skrive lister. De må sove minst to netter i telt underveis, sier han, og ha mat for minst fire dager i fall de får uvær eller skodde og blir liggende værfaste. Han er konge mens han forklarer og dirigerer. Farmoren, onkelen og tanten rister på hodet. De sitter i det okergule huset sitt og rister på hodet. Men de kritiserer aldri faren så hun hører. Hun vet ikke om det er fordi hun gruer for turen, men hun kaster opp nesten hver morgen og svimer av mer enn hun pleier. Æ vil ikkje være med! sier hun en morgen til moren. Tøv! svarer moren og så er det avgjort. Når den vesle søsteren er positiv, så må hun også være det. Sannheten er at hun alltid har likt best å betrakte fjell på avstand. Eller som et nødvendig onde man må over for å komme frem dit en må. Akkurat som skigåing. Hele barndommen, mens de bor på Øya, må hun gå på ski om vinteren for å komme noe sted. På skolen, på utedoen, til prestegården, biblioteket og butikken. Men hun kjenner

19 seg ufri på de der plankene. Føttene blir slaver og kan ikke danse slik hun vil. Hun liker seg best i fjæra, langs strendene. Rennende, svingende, flyende. Hun gjør det helt selv og har kontroll. Er slik laget at dersom hun kjenner at hun mister kontroll, så faller hun. Det regner på det stedet der de skal gå rett til fjells. De små forkrøplete bjørkebladene glitrer alle steder. Lyngmoene er lodne av væte. Over høydene langt der oppe går verden i blå og grå soner. Ugjennomtrengelig og langt borte. De skal gå i gummistøvler og ha turnsko i sekken for de har ikke råd til å kjøpe fjellsko. Da mannen som skal vise dem veien opp til turistløypa ser hva de har på beina, mener han at de har et problem. Enten våte av svette i gummistøvler eller våte av fuktig lyng i tøysko. Han mener at de har dårlig utstyr i det hele tatt. Tynne soveposer og telt uten bunn. Men det er for sent nå. Det er bare å gå, mener faren. Etter at kjentmannen har snudd, blir det morens skyld at de har så dårlig utstyr. Hun har kjøpt symaskin på avbetaling uten å tjene en rød øre. Det er jo alltid han som må betale, sier han. Han skjenner opp fjellsiden så lenge han har pust. Ingen svarer. Han knytter knuter i endene på et stort lommetørkle. Det bærer han på hodet som en sjeik. Av og til tar han det av og vrir svette og regn ut av det. Etter hvert glemmer han å skjenne, men begynner å snakke om alt mulig annet. Stort og smått. Hadde man kunnet skru av lyden på ham, så kunne man fått fred til å dra inn lukten av småbjørk og våt lyng, man kunne gledet seg over at skylaget splitter opp og at himmelen over toppene ser ganske klar ut.

20 Da de har kommet opp den første stigningen, prøver han å være hyggelig med søsteren og gir henne sjokolade. Han rekker en bit til henne også, men hun tar ikke imot. Kan ikke spise noe han har tatt i. De drikker av en bekk og hviler litt. Hadde ikke faren vært og hadde ikke hun vært så kvalm, så hadde dette vært ganske bra, tenker hun. Det er lite å gjøre med det annet enn å late som om han ikke er der. Om kvelden da de skal sette opp teltet, viser det seg at halvparten av teltpluggene mangler. Da han ikke blir ferdig med å skjenne på moren fordi hun ikke har kontrollert at de var der, kjenner hun plutselig at hodet revner. Et stort brøl kommer ut. En lyd hun aldri har hørt før. Hun renner bort til ham med teltstaven i begge hender. Så denger hun løs på ryggen hans mens hun brøler usammenhengende setninger som like godt kunne vært på kinesisk. Da han snur seg, fortsetter hun å slå uten å ense hvor hun treffer. Han blir stående med begge armene foran ansiktet. Hun brøler og brøler, slår og slår. Helt til hun hører søsterens vettskremte gråt bak seg. Det er moren som tar fra henne teltstaven og gir en kort befaling. Ti still! Det er moren som etter hvert får opp teltet med de få pluggene de har. Hun fortøyer det i småkjerr og stein etter som. Systematisk og uten å si et ord. Faren har for lengst gått sin vei. Ryggen hans ble borte bak en stor stein. Hun skammer seg og er samtidig tilfreds over at hun har fått ham til å fjerne seg. Søsteren og hun sanker ved til bålet og moren får det til å brenne. Mens de venter på at suppevannet skal koke, snur moren seg og betrakter henne nøye.

21 Du skal passe dæ så du ikkje blir som han, du, sier hun lavt. Faren plastrer morens store gnagsår og skjenner så smått fordi hun ikke har sagt fra før. Ingen svarer. Det er heller ikke noe å svare på. Kunne han ha stoppet gnagsåret? Skulle han ha båret henne? Har noen noen gang vært vitne til at faren prøver å bære moren for å gjøre livet lettere for henne? Nå vil han gjøre alt lettere ved å skjenne for at hun har fått gnagsår. Han lager streker på kartet med en tømmermannsblyant og bruker kompass. Han er den eneste som kan bruke kompass. Trolig den eneste i hele verden. Allikevel går de seg vill. Etter hvert finner de den merkede turløypa igjen og alt blir rolig. I alle fall roligere. Den vesle søsteren er en helt. Hun klager ikke over noe og lar krøllene hoppe og sprette i sol og vind. Men da de kommer til ei elv som etter kartet ikke skal være der, nekter hun å gå over. Hun tør ikke at faren bærer henne over. Tør ikke at moren bærer henne over. Hun vil at de to søstrene skal gå hjem igjen. Vi kan gå lenger opp på dennan sida og se om elva er smalar der, forsøker hun å overtale den vesle. Og slik blir det. Foreldrene skal vente på andre siden. Faren bærer over sekken hennes også. Så sliter jentene seg opp ei li langs elva. Ormegresset er så høyt at hun ikke ser søsteren foran seg. De er heldige, over kammen flater landskapet seg ut. Elva kommer fra et vann som har flommet over breddene. Men der oppe kan de ta av seg på beina og vasse over uten fare for å bli tatt av vannfallet. De kommer nedover på riktig side av elva og blir tatt imot. Hun tørker av selene

22 på sekken sin med en mosedott. Faren har hatt den på kroppen. Han holder en lang tale om at det er viktig ikke å gi opp, men søke løsninger. Det er viktig å holde sammen og ikke miste motet. Viktig å ta hensyn til det svakeste ledd og ikke miste humøret, lyder det. Hun går bak en stein og kaster opp. Moren spør om hun er dårlig og hun svarer at hun er frisk som en fisk. For å bevise det ler hun høyt. Fjellet hermer hult etter henne. Det skal vise seg at de bruker fem dager på å gå over fjellkjeden de kaller Kjølen. Det er et helt riktig navn på en forlist båt. Skodda kommer sigende da de er på det høyeste. Der er det også kaldest og våtest. Den siste dagen har de ikke mat, bare litt havregryn og noen buljongterninger. Teltet er vått. Soveposene er våte, selv om faren grøfter rundt soveplassen med en liten spade han har rappet fra Heimevernet. Den femte dagen steker sola og faren orienterer dem etter kart og kompass, vinkende og ropende som en hærfører. Ned lier og oppover bakker. Gjennom kratt og kjerr og over moer og elver. Han er seierssikker og sier hele tiden at det bare er tre mil igjen eller så. Hun kjenner seg helt utkjørt og tenker at det er fordi hun skulle hatt det månedlige som er stoppet opp. Moren blør derimot rikelig. Fra underlivet, fra gnagsår og fra skrubbsår på begge albuer. Søsteren er plastret på begge knærne. Faren har fått alle myggstikkene. Har hovnet opp i ansiktet. Da han klager, mumler hun halvhøyt at det kler ham. Moren hører det og ser advarende på henne.

23 Den vesle søsteren har lært at det ikke nytter å sutre, men på det våteste og kaldeste prøver hun seg litt. Moren bærer henne noen skritt, så setter de seg ende ned en lang stund. Søsteren gråter stille og snyter seg i de kastanjebrune korketrekkerne. Moren holder henne tett, tett. Helt til hun ikke orker å gråte mer og smetter ut av favntaket. De har hengt det våte tøyet til tørk utenpå sekkene og setter en fot foran den andre i det uendelige. Til og med han har sluttet å snakke. Derimot puster han. Puster og puster og setter den ene foten tungt foran den andre. Faren er alltid i veien for verden. Mennesker hun møter. Hendelser. Faren er en skygge hun alltid prøver å viske vekk, men det går ikke. Hun vet jo at det ikke går. Han har makt til å invadere drømmene hennes så hun plutselig står midt ute på gulvet i svarte natten. Han sender stinkende avsky tvers gjennom alle ting. Om hun så sitter i kirken, er skyggen hans til stede i alle kroker. Dersom han faller om nå, død, så er vi nødt til å la ham ligge. Jeg kan slippe å se ham mer, tenker hun. Så kommer ravnene og fjellrevene og er glad for å få noe å spise. Så mus og andre smågnagere. Hele tiden mygg og knott og spyflue. Hele tiden. Til sist vil beingrinden ligge der hvit og polert i sollyset. Da vil alt være renset og ute av verden, tenker hun. Jeg vil også være renset, men i verden. Og uten at hun rekker å forhindre det, har hun sendt en tankebønn opp til Vår Herre. Fjern ham! Nå! Vær så snill. Idet tanken blir bevisst vet hun hvor ond hun er. Hvor grenseløst ond hun er. I tillegg er hun ikke i stand til anger. Hun legger tomlene under selene på sekken for å lindre gnagsårene, og tvinger seg til å tenke på ondskapens enestående beskaffenhet. At den har makt til å holde henne

24 gående. Uten denne ondskapen ville hun for lenge siden vært borte. Da de endelig kommer ned til folk, en liten rød stue med røyk fra skorsteinen, tror hun ikke at det er virkeligheten, men bare noe hun innbiller seg. Et lite eventyrhus godt skjermet mellom høye furuer med nyperoser rundt. Man kan vente på at heksen kommer ut for å fange dem og ete dem til kvelds. Hun tror at hun gir seg etter de andre for å være litt alene. Men knærne blir borte under henne. Og det siste hun sanser er den friske lukten av syregress. Så fylles munnen og alt forsvinner. Hun våkner til farens historie om hvordan de gikk seg vill i skodde og han allikevel fant retningen ved hjelp av kart og kompass. Ordene strømmer ut av kvalmen. Lettelsen ved å være kommet til folk blir øde som blåmyr i ville fjellet. Senere erindrer hun lukten av nypesuppe og lyden av det nordsvenske språket.

Alt kommer for en dag Hun må få dem til å tro at hun har det moro, så de ikke oppdager hvordan det er fatt. Hører selv at latteren er skingrende som en usmurt sykkelbrems i bratta. Men hun får dem til å le. Høyt. Moren liker at hun har venner på besøk og er alltid hyggelig. Hun lager mat. De spiser og drikker kakao. Jentene fra skolen og hun. Danser i den store tomme stuen i første etasje, for ingen bor der for tiden. De har platespiller med. Det er tango, vals og rock. Mest rock. Hun greier ikke å huske hva låtene heter, eller hvem som synger. Med ett unntak. Elvis. Blue Suede Shoes. Hun er allerede kvalm før de begynner, og faller av og til. Ikke bare når hun danser. Sett deg, sier moren med mild stemme. Søsteren har lagt seg og de er alene. Du har lagt jevnt på deg? fortsetter moren. Hun har sett det. Forstått det. Det var ikke bare rock og dansing med elektrikerlærlingen. Så kommer det for en dag, som man sier. Alt kommer for en dag. Den eneste bebreidelsen moren kommer med er at hun var så uvettig at hun gikk over fjellene uten å si noe.

26 Æ vesste det ikkje, trudde det ikkje, kunne ikkje tru det, påstår hun med pistrete stemme før hun gir seg over. Først er det stille. Forferdelig stille. Man kan tenke seg at det går flere dager før moren endelig snakker. Så, så, det blir nok ei råd, sier hun. Men hun kan høre at selv moren tviler. Den store runde ovnen i stuen er kald. Med sine jernborder og figurer når den nesten til taket. Moren har nettopp svertet den, og vasket hendene. Nå rekker hun frem håndkleet så hun kan snyte seg. Sverte og kluter ligger i en pappeske ved koksboksen. Rødda du opp dettan sølet etter mæ? Så laga æ mat, sier moren og reiser seg. Hun har skam i magen. Dersom hun ikke greier å finne en løsning, så kan hun bare dø. Alt haster, men hun forstår ikke hva hun skal gjøre. Livet er oppdelt i måneder nå. Bare sju og en halv måned igjen. Hun ler høyt sammen med hvem som helst og forbereder seg. Av og til går hun turer ned til den høye brua over strømmen. Dypt nede er det steiner og mørkt vann. Det tar ikke mange sekundene. Hun vet jo det. Elektrikerlærlingen kommer og vil forlove seg med henne. De står ved gangtrappen og han er plutselig en fremmed uten at hun vet hvordan det har gått til. Hun må si det som det er, at hun ikke kan forloves. Korfor ikkje? vil han vite. Hun greier ikke å finne noen fornuftig grunn og rister bare på hodet. Han tar hånden hennes og sier at det er greit, så går han. I bakken opp til veien snur han seg en gang og smiler.

27 Dagen etter kommer moren hans og sier at de må gifte seg. Det er da bare rett og rimelig, sier den vesle vakre moren hans. Hun har vært på besøk hos henne og spist lapskaus. Det var regnvær og de satt inne og spilte kort. Moren hans smilte hele tiden og lot dem vinne. Som om de skulle være småunger. Hennes mor står ved benken og knar brøddeigen ferdig selv om de har fått besøk. En brøddeig kan aldri vente. Det vet besøket også. Moren snur seg og tørker av hendene på forkleet. Langsomt. Så legger hun en ren kopphåndduk over deigen i tretrauet. De e berre to unga ennu. Det e vanskelig nok at de skal ha dettan banet, om de ikkje også skal bale med å være gift. De må heller tenk på å få sæ et levebrød så de kan forsørge ungen og sæ sjøl. Skal de ha kverandre så ordna de det når de blir meir voksen, sier moren og setter på kaffe. Det er en lang tale til moren å være. Hun ser Jesus ligge i morens armer og smile. Han har tornekronen på og små lubne armer. Over morens hode henger fullmånen som en glorie. Jesus trøster moren med at alt kommer til å gå bra. Han strekker kroppen sin ut og setter føttene på gulvet. Så står de der ved siden av hverandre og smiler til henne. Moren og Jesus. Som om de skulle være søsken. Hun er der sammen med dem, og hun er der ikke. Moren stryker Jesus over tornekronen og stikker seg. Jesus drar et plaster opp fra kjortelen og setter på fingeren hennes. Det virker som om de har nok med sitt og har glemt henne.

I skammens vindu Den første tiden etter at kvalmen har gitt seg spiser hun grove brødskiver og nyrørt bringebær. Drikker melk som en kalv så hun blir stinn og rund. Det passer akkurat for å kamuflere tilstanden. Allikevel blir hun innkalt til skoleundersøkelse. Som om hun skulle ha noe farlig smittsomt. Doktoren undersøker og spør en masse som hun glemmer med en gang hun har svart. Foreldrene får brev i posten. Hun slutter på realskolen og leser på egen hånd. Folk hun møter på veien stirrer tomt på henne uten å si noe. Som om hun ikke skulle vært der. Hun slår blikket ned eller til siden. Er de flere, så begynner de straks å hviske når hun har passert. Så slutter hun å gå ut mens det er lyst. Faren gråter og sier hun har brakt en fryktelig skam over familien. Farmoren kommer på besøk med fyrstekake i ei tretine. Sier at hun ikke er den første og ikke vil være den siste som får en unge uten å være gift. Det trøster ikke faren. Han omtaler henne som skammen. Faren går på kontoret før hun har stått opp. Når han kommer hjem og setter seg i den beste stolen og sukker,

29 er hun alt på rommet som hun deler med søsteren. Slik håper hun at han ikke skal plage moren. Da begynner han å snakke i gangene om at den jenta har skjemt ut hele familien. Moren minner ham om at skammen er at de andre beboerne hører ham. Morens lave bydende stemme når henne gjennom veggen. Da går faren til det okergule huset og familien sin. Der kan han sikkert både gråte og rope. Og moren får fred til å gjøre alt slikt som må bli gjort. Det blir tidlig mørkt nå. Hun har en stor anorakk med hette. En kveld gjør hun det hun har tenkt på. Klatrer opp. Rekkverket på brua er iskaldt. Strømmen freser kom. Den er stri. Hun kjenner på en skrekk som er nesten like stor som skammen i magen. Det er ikke godt å vite hva som gjør henne mest kvalm. Hun venter på at hun skal svime av så hun slipper å gjøre det selv. Det er visst fryktelig syndig å gjøre det selv. Men må hun, så må hun. Gud kan ikke nå henne med straff når hun ikke er mer. Og oppstandelsen er så allikevel ikke for slike som henne. Hun har tenkt mye på hvem som vil savne henne. Det er ikke mange. Den vesle søsteren er kanskje den eneste. Hun vil jo ikke forstå noe som helst. Mormoren, kanskje, men hun har så mange. Har mistet folk hele livet og er vant til det. Farmoren vil gråte. I alle fall med det samme. Den gamle tanten vil trolig sørge og sukke, men vil hun savne henne? Familien vil få et stort problem mindre. Hun vet jo det. Etter begravelsen vil de finne noe annet å tenke på. Til og med moren. Hun har gjort morens tilværelse nesten ikke til å bære. Har sett ansiktet hennes når hun kommer fra butikken og har måttet møte folk. Blast.

30 Tomt. Som et avglemt bilde i en fargebok. Vil hun være lettet? De kan si at hun hadde så lett for å falle, at de egentlig har ventet på det. Det har jo hendt at hun har ligget på bakken med kroppen i helspenn og fråde om munnen. Kanskje er det slik det har skjedd? At hun på en eller annen måte må ha bøyd seg over rekkverket og fått et anfall? Så har det bare uforvarende hendt. Faren vil trekke et lettelsens sukk og gråte når folk ser på. Han vil fortelle en dramatisk historie til alle som orker å høre, om noe han ikke var vitne til. Glad som en lerke om våren. Hun er et stort problem for faren. Han har for lengst forstått at han ikke kan vite hvor han har henne eller hva hun kan finne på. Nå sitter hun der og klamrer seg fast til et iskaldt rekkverk og synes synd på seg selv. Det har hun nok etter faren, tenker hun. Dypt der nede holder vannmassene på å snu. Det er slik det er. Når havet flør, kommer vannmassene gjennom den smale åpningen og inn i den innestengte bukta. Hun har hjulpet onkelen flere ganger med å ro båten igjennom akkurat mellom flo og fjære når strømmen ikke er så stri. Noen ganger fosser det. Men ikke nå. Strømmen holder pusten og venter på henne. To ærfugler dukker opp mellom de store steinene og glir rundt i virvlene som om ingenting står på. Lyset på brua blinker i hannens mørke fjær. Hunnen er bare gråbrun. Husene inne på odden har sort omriss som om hun skulle ha tegnet dem. Vil hun slå seg i hjel med det samme, før strømmen fører henne med ut? Hvor lang tid tar det å drukne? Hvorfor vet hun ikke noe så viktig? Ydmykende nok så kommer det noen gående. I mør-