kraftverk49
Kraftverk er en antologi med dikt og prosa av uetablerte skrivere. Kraftverk ble utgitt første gang i 2002. Fra 2007 ble Kraftverk også lansert som internettbasert tidsskrift. I 2014 kommer Kraftverk med 3 utgaver: Nettutgaver vår og høst (nr. 48 og 49) og papirutgave i desember (nr. 50). Kunst, kultur og psykisk helse i Bergen kommune står bak utgivelsene. Et overordnet mål for KKPH er å stimulere til økt kunst- og kulturdeltakelse blant psykisk syke, med fokus på det skapende. Leder for Kunst, kultur og psykisk helse er Livelin Remme. Nettutgaver kan leses og papirutgaver bestilles på www.kkph.no www. kkph. no Utgiver: Bergen Kommune Kunst, kultur og psykisk helse ved Bergenhus og Årstad kulturkontor Formgivning: Ian J M Holcroft Roast, Bergen ISSN: 1502-9883 Kraftverk Redaktør: Henning H. Bergsvåg Redaksjon: Linn Kornerud Mariann Dalen Husveg Torfinn Langelid Randi Magnussen Gunnar Staalesen Kontakt redaktør Fanny Holmin: E-post: kraftverk@bergen.kommune.no Adresse: Bergenhus og Årstad kulturkontor, Kraftverk ved redaktør, Neumannsgate 1, 5015 Bergen Telefon: +47 957 75 332 Kontakt for salg eller andre spørsmål: E-post: livelin.remme@bergen.kommune.no Telefon: +47 55 56 94 73 En stor takk til bidragsytere og samarbeidspartnere. Det er ikke tillatt å kopiere fra dette tidsskriftet, uten med samtykke fra forfattere og utgiver. Vil du sende oss tekster? Mer informasjon finner du her: http://www.kkph.no/litteratur/
Innhold 34 tekster: 28 dikt og 6 prosatekster 4 8 FORORD Redaktør Henning H. Bergsvåg ESSAY Test. Ein, to tre. Tekst Mette Karlsvik 18 21 Benken Einar Sagen Uvær 38 Veien til Jerusalem går over en bro på Hardangervidda Helge Gabrielsen 58 59 Jeg tegnet deg for hardt Drømmehuset Ole Horvli 22 23 24 25 Esben B-J Jaer En himla morgen Reise hjemmefra Vi må dypere enn lyset Grethe Larsen (Belønning) Gunhild Hofstad 40 41 42 43 44 45 På vent Indre konversasjon Hemmelig gravsted Havgapet Hilde Johansen Skjørtejeger Under overflaten Jan Villåsen 60 62 63 64 68 Vi mætsjer hverandre Ole Pust Søvnløs Forlatt på St. Franciskus Hospital Runa Adelsten Jensen Ich ruf zu dir herr Jesu Christ Etter barnehagen 26 Hytte, plastfigurer og sommer Gunnar Buer 46 Based on a true story Johanne Magnus 70 Simen Kjærsdalen Fin i dag 28 Haustbarn Harald Juul 52 53 Sommaryret fell stilt Svai Knut Olav Daasvatn 75 Stine King (Langtur på gummihjul) Terje Leifson 30 34 Munnvask Drømmeland og andre jorder Helene Larsen 54 55 56 Signaler Om vi er fortsettelse Før vi ble en havbunn 76 Blues i solnedgang Vidar Kolås 57 Veiskille Lindusen
EN VÅT BARNEHANSKE LIGGER I GRØFTEKANTEN. Henning H. Bergsvåg FORORD Henning H. Bergsvåg (f.1974) debuterte i 2000 med diktsamlingen Newfoundland, og har siden gitt ut fire bøker, senest Den engelske hagen i 2013. Han har studert ved Skrivekunstakademiet i Hordaland og Litterär Gestaltning ved Gøteborgs universitet. I 2000 og 2002 var han leder for Bergen Internasjonale poesifestival. Fra 2007 har han sittet i styret for Den norske Forfatterforening og en onsdag i måneden driver han arrangementrekken Poesidigg på Cafe Opera i Bergen.
Velkommen til Kraftverk 49 som kanskje har blitt en av de fineste utgavene så langt. En lang rekke med ordverdener å forsvinne inn i og være i. Fornemmelser og bilder som kan oppstå inne i deg og kanskje sette spor. Her har en rekke skrivere satt seg ned og forsøkt å formidle sine stemninger, sine perspektiver på tilværelsen. Hvorfor skriver vi? Ofte for å formidle følelser, dele dem med verden, men følelser er aldri nok for å lage en god tekst. Man må skape noen bilder, noe for leseren å gripe fatt i. Følelser er vanskelig å gripe fatt i, de svever forbi, hvis ikke de henger seg fast i noe. Noe konkret. For eksempel en rød trillebår i regnet, med hjulet opp, snurrende. En katt som sitter i tunet. Et tørkestativ som dreier, rykkvis i regnet. Vi trenger bilder, enten de refererer til den konkrete virkeligheten eller blir et bilde på en tilstand, situasjon eller stemning. Litteratur foregår slik: Først har forfatteren et bilde i hodet, dette forsøker han å omgjøre til ord. En slags koding, disse kodene er bokstaver på et ark. Leseren møter bare disse ordene på papiret. Leseren møter aldri det opprinnelige bildet som var i forfatterens hode. Bildet som leseren skaper i sitt eget hode ut ifra disse bokstavene, vil alltid være annerledes enn det forfatteren tenkte. Og det vil bli et nytt dikt hos hver eneste en som leser det, ulike spor diktet etterlater hos 5
leseren. Det er derfor så deilig når et dikt inneholder konkrete detaljer. Farger, lukter! En stol, et vindu, lukten av en svidd grandiosa. Noe som vi alle kan forestille oss, og som vi alle har private assosiasjoner til. Noe sanselig. Forfatteren er leserens øyne, ører, hender og nese i teksten. For en fantastisk mulighet! Dette må man vite, og dette må man bruke. Nå blir det en stund til neste vanlige nummer av Kraftverk. Nummer 50 er et jubileumsnummer, med Fanny Holmin som redaktør, med nye essay fra Kraftverks mange talentfulle skrivere og også en del med skjønnlitterære høydepunkter fra tidligere nummer. Vi gleder oss til det! Takk til alle som støtter oss, og takk for fabelaktig bidrag fra Mette Karlsvik som har skrevet en sår og modig tekst om å møte sine egne frykter i møte med verden og skrivingen. God lesning! Henning H. Bergsvåg, redaktør
7
TEST. EIN, TO, TRE. TEKST. Et essay av Mette Karlsvik Mette Karlsvik (født 1985) er en norsk forfatter og journalist. Karlsvik kommer fra Frei på Nordmøre og har studert ved blant annet universitetet i Glasgow og Skrivekunstakademiet i Hordaland. Debuterte med boken Vindauga i matsalen vender mot fjorden i 2005, en bok som ga henne Vesaas debutantpris. Har siden vært produktiv og gitt ut en rekke bøker i de fleste sjangere, og vunnet flere litterære priser. Bli Björk fra 2011 ble nominert til Brageprisen.
Ground control to Major Tom. Eg kallar opp for siste gong! Livet gir og livet tar. Rett etter at eg får e-post frå Kraftverk; ein invitasjon til å skrive eit essay, får eg ein farleg e-post. Han er frå ein streng person, ein som er eldre enn meg, og ofte belærande, moraliserande, irettesetjande. Eg skjønnar av temalina at det er eit brev som krev av meg at eg er sterk. Er eg sterk nok, idag. Det står ein raud prikk ved eposten. Den raude prikken antydar at eg ikkje har lese han. Det raude lyset held meg vaken om natta, og alarmert om dagen. Det går slik i eit døgn, to, snart sju. Eg tenkjer på den uopna e-posten kvar dag, og tenkjer på det i dag. Eg trur at brevet er ei oppseiing, eit farvel, eit dokument som stadfestar at eg mistar alt: At eg mistar familien min, mannen min, vennene mine, huset, arbeidsoppdraga, pengar, posisjon, utsjånad og ære. Eg trur at eg mistar fatninga av å lese brevet. At eg mistar grepet, mistar taket, mistar tankane, mistar pusten, mistar mobilen i asfalten støtt og stadig, og VISA-kortet og svevnen; innsoving, og roen som får alt til å gro. Eg fryktar å miste håret, og miste tennene. Eg kan ikkje miste fatninga. Eg har fått eit skriveoppdrag som eg ikkje ønskjer å miste. Skriveoppdrag var noko eg måtte ta. No får eg det. Det blir noko å gripe til. Oppdraget held meg saman. Eg samlar tankane kring logisk arbeid. Kjenslene blir holdt i kragen. Logikken tar over. 9
Eg tar oppgåva med å skrive eit essay. «Essay» er i denne teksten tolka som «ein test». Testen handlar om e-posten frå den strenge personen, og kva den gjer med skriveprosessen min. Eg har jo fått fri tøyler frå redaktøren av Kraftverk. Henning skriv at eg kan reflektere rundt forfattargjerninga, om skriveprosessen, slike ting, seier Henning. Han gir meg tøylene. Eg skal halde ein tekst i tømmene. Ein heil skriveprosess skal eg temme, halde saman. Må halde meg saman, halde fatninga. Ein må vere fatta, skal ein skildre det å miste fatninga. Eg kan ikkje vere galen i halen om eg skal skrive ein crazy tekst. Ein skal vere frisk for å formidle galskap godt. Berre då kan eg vise med språket korleis det står til. Og enn så lenge står det godt til. Eg har jo ikkje opna e-posten, den som eg veit vil ta frå meg fatninga. Den e-posten, den har eg nesten glømt. Den andre, altså. Den frå Kraftverk, den som tilbyr meistring av angsten i kvardagen. Rasjonelt språkarbeid fordriv frosten i sinnet. OPPDRAGET Flygaren mistar ikkje fatninga. Jagarflygaren må vere særleg fatta. Operative jagarflygarar, og særleg dei som flyg for NATO, kan berre ikkje komme ut av det. Kva som enn skjer, kva dei enn erfarar av påkjenningar: Dei kan berre ikkje miste grepet, kan ikkje puste for fort, miste pusten, miste oversikta over oppgåver. Jagarflygaren må kunne prioritere rett sjølv om det er press frå alle sider. Frå fleire kanalar kjem det instruksar. Det handlar om å
prioritere rett. Å prioritere familie er viktig. Det er viktig å halde ein kontakt med familie og slekt. Om ein så berre kan snakke litt om veret, så er det viktig å ta opp tråden og lage ei virtuell luftbru. Kanskje er det difor at eg er flygar. Altså, at eg er forfattar. Stort sett skriv eg skjønnlitteratur. Altså, at eg prøver å lage kunst. Kunstbøkene mine har eit gjentakande motiv. Det kan ikkje kallast eit gjentakande tema. Tema er eit innhald. Det er djupt inne i noko. Tema er pakka inn i motivet. Motivet mitt er ofte flygaren. I lag med flygaren kretsar eg rundt noko. Flygaren og eg kretsar kring Kristiansund, kring Island, kring kloden. Kring krigen, kring kjærleiken, havet døden. Vi har ikkje kommet inn i det. Eg kretsar berre rundt tema, med denne flygaren. DOMINO Flight WF101 er ei familierute, er folksam og full. Folk skal heim til til jul. Akkurat denne dagen, ein av dei siste i desember, er føraren av WF101 ufordra. Dagen er forblåst, seier folk. Folk seier slikt, som at det er ein forblåst dag, ein kald førjulsdag. Vinden deisar inn i flyet. Men Dash 8 er flexi som eit fleksi glas med solo. Det er sjølstendig, er trygt på seg sjølv, og sikrare enn dei store, stive boeingflya. Frå småbyen ved kysten køyrer eg inn i landet: Køyrer så langt vegen går, sett att bilen på ein parkeringsplass, og går på ski den siste biten. Skiløypa bles att bak oss. Familien er samla på hytta til bror min. Vi prøver å samle oss, etter eit tap. 11
Far min, mors mann, mormors svigerson er ikkje her lenger. Vi sørgar. Men rutina gjer sjølv den tyngste børa lettare å bære. Vi går på ski, som ein gjer, i fjellet, når familien er samla. Å gå på ski blir frirommet mitt. Eg går langt på ski. Opp på snaufjellet, og innover vidda. Vinden bles snøen av viddene. Sporet er skarete. Nedturen kjennest farleg. Eg fryktar å ramle, og blir stiv i rørslene. Når eg er stiv, er det lettare å ramle. Eg kan ikkje lenger gå tur aleine. Vi går tur, som familie. Fire, i rekke, oppetter skisporet. Den eldste først, så den nest eldste, før den nest nest eldste, og atters; eg. Vi går opp bakken, og til vidda. Vinden bles snøen av sporet. Sporet har skare i seg. Eldstemann, som er noko beinskjør, blir redd for å ramle. Ho blir stiv. I ein unnabakke ramlar ho. Den som kjem etter ho ramlar over henne. Nest nest eldstemann ramlar over dei to første. Eg, som kjem sist, ramlar eg også. Ho som ligg nedst tar imot tyngda av oss alle. Alle fire får vondt, på kvar våre måtar. Dette liknar prosessen av å få ein tekst til å ta av, og til å lande. Skriveprosessen kan ta av, av seg sjølv. Ord bygger på ord bygger på idear, og blir til setningar. Eg liker å vere den som står til ansvar for desse setningane. Det er på godt og på vondt. Går det godt, er eg stolt. Nokre gongar er dominoeffekten destruktiv. Ord bygger på ord, og blir til setningar. Og eg er den som gir setningane liv. Teksten spurde ikkje om å komme til. Han kan skulde på meg. Eg har ansvar, som forelder. Har eg ikkje? Nokre
gongar kan det vel vere feil å legge ansvaret utanfor seg sjølv. Nesten alltid er det dårleg for karakteren å skulde på noko utanfor seg. Eg tenkjer på meg sjølv når eg skriv om skrifta: Nokre gongar er eg ikkje sterk nok til å ta ansvar. Eg får ikkje landa det eg har byrja. Eg skriv frå meg ansvar. Nesten alltid skjer det fordi eg ikkje strekk til. Eg tok på meg for mykje. Det er ikkje turbulensen som er for stor. eg fangar ikkje meg sjølv i fallet. Eg mistar fotfestet heilt og fullt, og ramlar langt. Om nokon berre hjelper til med å feste føttene igjen, kan eg komme meg opp att, med eiga hjelp. Heldigvis bur eg jo i Noreg. Der skal det vere offentlege instansar som tar imot, når familiane ikkje klarar seg sjølv. KOMME SEG VIDARE Når vi kjem ned til hytta, har vi vondt. Vi er grinete. Jula blir til nyttår, og nyttår til nyttårsstorm. Stormen ble snøen av spor og vegar. Vi reiser kvart til vårt. Dei finn att til sitt. Dei blir fatta igjen. Eg bruker tid til å samle meg. Eg er treig. Andre framstår kjappe. Dei er kanskje mjuke. Kanskje er eg stiv. Er det difor eg kretsar kring dei same motiva, og ikkje blir ferdig med dei. Er det difor eg analyserer utan å komme til konklusjon, og går og går, utan å komme til døra. Eg ønsker sterkt å komme vidare. Eg hugsar ein uopna e-post i e-postboksen min. E-posten er frå ein som er eldre enn meg, ein som eg fryktar. Han er ofte streng 13
mot meg, denne personen som er eldre enn meg. Det er ofte moral, nye perspektiv og kunnskapar å hente frå kommunikasjon frå den eldre personen. Eg tar tak i e-posten, og opnar han. Sjølv om eg er førebudd på at det er eit strengt brev, så blir eg sett ut. Frå den utsatte posisjonen, kan eg sjå alt frå ein ny vinkel. Når adrenalinet har lagt seg, når eg igjen har taket på tankane, og sansinga nærmar seg noko normalt, då ser eg frå den nye vinkelen. Og det får vere konklusjonen, frå testen: Eg landa. Teksten kom i lufthamnen. Nokre gongar er dét det mest viktige, det å lande. Kva måte ein landar på er, nokre gongar, underordna. Nokre gongar er det viktigaste å komme ned til bakkenivå, til der balansa mellom hydrogen, oksygen, karbon og andre gassar er godt for folk. Nokre gongar er det viktigaste å komme til mor jord, og kjenne, på kroppen, at det finnst ein menneskevennleg grunn. Gjennom millionar av år har folk tilpassa seg kloden. Det å frykte ting har visst ein plass i evolusjonen. Frykt skal bidra til overleving. Men noko i meg motsett meg å betre kjent med redsle. Den blir berre meir framand for meg då. Eg blir framand for meg sjølv når eg ikkje også kjenner på den redde sida av meg. Mette Karlsvik
15
16
17
Benken Arne sit på benken og ventar. Det har han gjort mange gonger før. Han sit tolmodig på benken og ventar til det blir hans tur. Han sit på venterommet til Nav. Har venta i fleire timar. Ventar på ein saksbehandlar skal rope navnet hans eller eit nummer han har fått utlevert. Han veit aldri kven saksbehandlaren er. Det er alltid ein ny som spør om det same. Den han snakka med sist er kanskje borte. Er sjukemeldt, har permisjon eller på kurs. Men det har han ikkje noe med har dei sagt. Må bare sitje på benken og vente til noen har tid å snakke med han. Snakke med han gjer dei vel ikkje. Stiller bare dei same spørsmåla og glor på ein skjerm. Ser ikkje på han. Er heller ikkje interessert å høyre kva han har å fortelje. Personlege spørsmål får han ikkje svar på. Arne har tenkt det er mykje bortkasta tid å sitte der å vente dag etter dag for både han og Nav. Har forlengst mista trua på å
få hjelp til å kome vidare i livet. Han har blitt ein Navar med dagpengar som einaste grunn. Men gamal vane er kanskje ein anna grunn. I det siste har Arne merka han har blitt avhengig av å sitje på benken. Har blitt ein vane. Likar å sitte på benken. Saknar benken. Ikkje bare på Nav, men mange andre plassar også. Hos doktoren, tannlegen og over alt det er benkar han kan sitje og vente. Sit han ikkje på eit eller anna venterom kan han gjerne sitte på ein benk i parken eller byen. Kva han ventar på veit han ikkje alltid. Er ikkje viktig. Mange gonger kan han bli sitjande i fleire timar og tenkje på alt han skal gjere viss han bare fekk det som han ville. Men alt han har oppnådd hittil i livet er å sitje på benken. EINAR SAGEN 19
Uvær Jeg stikker en avskjed gjennom hjertet ditt og mens sjelen søker visum til den ensomme høsten ser jeg angrende på de små perlene som vandrer nedover kinnet ditt som sorgsoldater ESBEN B-J JAER 21
EN HIMLA MORGEN GRETHE LARSEN Vi går kveldsturer i hverandres landskap før det grønne blir grønt nok hører stillheten ruge mellom forlatte sommerhus aner robåtens søvn på kne i sitt vintertelt mens april står lumsk og former lune smilehull I natt åpnet våren mens vi sov brettet liljene ut og solen og akkurat denne himla morgenen kjennes allting så riv ruskende rett
REISE HJEMMEFRA GRETHE LARSEN Og når du ror fra land uviss på retninga vit da at jeg har sunget kompasset inn i huda di og alle kart i verden er lest for deg ved sengekanten Jeg er de små lanterner langs leia fyrtårna som ennå blinker fra knauser og skjær i farlige farvann Fra alle havner du er innom skal jeg vinke med morild i øyet og nista du fikk med kjærlighet og tusen somre håper jeg skal rekke for seilasen din 23
VI MÅ DYPERE ENN LYSET Dagene vi bor i luker timer fra årene våre mens vi tråkker i betongpollen og vætes av regn i uknuselig glass Vi er som månen bundet i sin bane som treet i skumring når det teller sine årringer Vi må dypere enn lyset for å finne et univers av ømhet i oss være en flomblandet dråpe for å finne retningen bort fra våre egne mursteinskniplinger GRETHE LARSEN
(BELØNNING) Har klær mangler barn har lyst mangler mann gi meg et håp om at alt vil ordne seg en gang * sykdommen løsner livet fester seg det var ikke forgjeves å vente GUNHILD HOFSTAD 25
Hytte, plastfigurer og sommer Det er stille. De andre har gått å lagt seg for kvelden. Jeg sitter igjen i stuen og leser. Utenfor kan jeg høre at det har begynt å regne. Det pisker inn på hyttevinduet. Jeg gjesper. Så tenker jeg tilbake i tid. Det var sommer og vi lekte utenfor hytten på svabergene. Jeg husker røttene som lå utover steinene. De var lette å snuble i. Vi hadde små figurer i plast. Griser, sauer, hester og små blå fugler som så ut som papegøyer. Sjøen var ikke langt unna. Det var varmt i vannet. Solen var stor og skinnende og det luktet sommer. Innenfor hytten lå det en skog. Furutrær. I ett av dem hadde vi en huske. Den hang i en tykk gren som stod vinkelrett ut fra trestammen. Vi kalte treet for Mr. Pettersen. Mor roper. Det er middag. Kjøtt og spaghetti. Sammen med maten drikker vi rød saft. Vi er tre søsken og jeg er yngst. På svabergene ligger de små plastfigurene våre. Det begynner å blåse og noen av de faller overende. Hytten ligger så nært at vi kan høre sjøen.
Nede på bryggen ligger den gamle robåten. Jeg var nede og så til den i dag. Like fin og holdbar. Med den rodde vi ut for å fiske. Langt der ute kunne vi se store tankbåter og lasteskip. Eller kanskje en stor seilbåt med fulle seil glidende gjennom sjøen, i lag med måkene som glir gjennom luften over den. Tilbake sitter jeg i stolen. Øynene er lukket og jeg føler en indre ro. Nå har det stoppet å regne. Det er igjen stille. GUNNAR BUER 27
HAUSTBARN ho var fødd under jomfruas teikn ei jomfru har hang til tennking og analyse når leksene var gjort skreiv ho om fjerne land og ukjende kulturar som berre ho visste noko om på skulen gjorde ho tinga sine heller godt men ho skjønte at fantasien hjå elevane vart undervurdert ein dag tok ho med seg boka med dikta sine og spurde frøken om ho fekk lese nokre av dei som elleveåring byrja ho å skrive dikt det var morosamt så ho skreiv minst eitt dikt kvar kveld ho las eit dikt om reisa til eit heilt ukjend land om korleis det gjekk føre seg då dei kryssa verdenshava
elevane sat med opne munnar og lytta på ho etter opplesinga var det fortsatt heilt stilt så tok frøken ordet og sa at klassen hadde fått ei forfatterinne som dei sikkert kjem til å høyre meir til i åra som kjem så braut applausen ut HARALD JUUL 29
MUNNVASK HELENE LARSEN Jeg sitter øverst i trappen og titter ned Jeg får ikke sove. Hvorfor får jeg ikke sove? Jeg får bare sitte der og se på mamma i den grå sofaen Mamma som snakker nå, eller er det bare TV en TV en er enda våken og ikke engang NRK har sagt god natta og jeg får ikke sove Jeg sitter der, øverst i trappa, og ser ned, mellom sprinklene, at mamma sitter der. Har hun strikketøy? Strikketøy som kanskje blir en genser Kanskje til meg, hvis ikke pappa koker den i vaskemaskina Noen ganger gjør fedre det, men de mener det ikke og kjeften full De får kjeften full av mer enn kjøttboller, liker vi egentlig kjøttboller? Jeg tror ikke det, jeg liker ikke svenske kjøttboller, jeg liker kjøttkaker, hardt stekt, nesten svidd på grillen og brød over og brød under og en skive tomat. Har du husket løken? Det lukter løk i huset og jeg har grått. Jeg har grått for jeg skulle hjelpe til å hakke på kjøkkenet, jeg skar meg ikke, jeg var flink og flittig, men tårene, de kunne jeg ikke stoppe, enda jeg egentlig
ikke gråt, de var bare en elv. En elv du kunne seile på. Og til slutt, kom du kanskje til havet sammen med Karius og Baktus. Har jeg pusset tennene? Jeg tror ikke det. Mamma måtte gjøre det for meg. Hun var flink til å pusse tennene. Pappa gjorde det når mamma var i møter. Men fedre pusser så hardt. De er ikke på innsiden, sånn som mødre. Men fedre, de er gode som gull og holder meg godt i hendene. Pappa og hånden hans, jeg kunne gå på stranda i Joguslavia, på stranda, og bare være kjempestor, enda jeg var tre år, for pappa, han holdt meg oppe med bare hånden. Det var mørkt og det kunne vært natt, men jeg sov ikke, for vi så på ringer på strandparaden. Ringer i sølv. Er jeg ekte? Jeg sitter, øverst i trappa og titter ned. Den er nesten som en bro, den binder dagen og natten sammen. Jeg vil male trappa, så den er i regnbuen. Nederst i trappa, der skal skatten, en hund sitte. Og den sier voff med bare øynene, ingen lyd, for inne, inne har hunder innestemme. Innestemme har ikke hunder, så det heter egentlig stillhet. Det er bare halen som slår som en trommestikke. Jeg spiller gammel jegermarsj i hodet. Jeg har lagt musikkarieren på hylla, jeg har bare ikke sagt det til noen enda, for jeg har ikke egentlig hatt noen karriere. Jeg var bare en helt vanlig skolekorpsklarinettist uten gehør. Hører du? Pip sier klarinetten om du ikke får det til. Kan du Lisa gikk til skolen? Jeg tripper i trappa. Farmor, farmor. Jeg sitter i trappa og tenker på farmor. Hun som lagde far. Eller pappa, som jeg kaller han. Hun sa vi måtte skynde oss så vi ikke kom for sent. Så buksa ikke ble våt, den som enda ikke var betalt, den helt nye i butikken. Det var bare en sang, men jeg husker den. Fram og tilbake på bildekk i 31
barnehagen. Liker du slike husker? Jeg elsker dem. Å elske det er å leve, det største din sjel kan få. Jeg pakker inn minnet i dyna, det er tid for å legge seg nå. Om jeg ikke får sove, så kan du. For jeg, jeg hviler på laurbærene, på graven min, til evig tid. Fra jord er du kommet, til jord skal du bli. Nå må jeg vaske munnen min, for vi snakker ikke om døden. Ikke når vi lever. Ikke når vi er unge. Men i tiden etterpå, vil noen snakke om oss, slik jeg nå forteller deg at farmor kunne en sang om å ikke tisse på seg. Puss puss så får du en suss, og jeg og Flode går hånd i hånd i sengen. Jeg har bamser og kosedyr og dukker og legoklosser, for inni meg er jeg bitteliten. Kan du se meg, i bittesmåenes land? Mamma, jeg vil hjem, jeg vil hjem til trappa, jeg vil sitte øverst og så kan du hente meg ned og jeg sitte på ryggen din mens du synger En elefant kom marsjerende. Veien var så fascinerende, at den tok med seg en til. Kanskje pappa? Og så storebror? Og vi kan leke helt til jeg sovner. Sang mormor for deg? Det er så mye man ikke vet, selv om man sitter og følger med. Følger med og ser regnbuer, trapper og bindeledd og familietrær. Det er så mye jeg ikke vet og aldri får vite. Jeg bare vet, at her og nå, sitter jeg og venter på elefanten i rommet. Den er meg.
33
Drømmeland og andre jorder HELENE LARSEN
De sitter slik, lett bøyd, holder hverandres kvinneblader noveller, skilsmisser, tips om opp og ned styrke og vekt og tyngst av alt er virkeligheten Polske damer på sommerferie. I Norge. Plukker bær. Bleke av solen som ikke reiste hit, som dem. Solen fulgte ikke kalenderen, almanakken, arbeidsplanen. De plukker jordbær for oss - ta et strå og tred meg på - uten at de har jordbæruke. Eller kanskje har de det? Jeg kjenner ikke kvinnekroppen så godt at jeg kan svare. Jeg kjenner i alle fall ikke deres. Jeg vet de har rett på lunsjpause, noe om en halvtime per skift, men menopause vet jeg lite om. Jeg vet i det hele tatt lite om bærplukkerne. Vi har ikke engang hilst, jordbærpikene og jeg, jeg har bare sett dem fra bilen på veien. Helt på jordet, er lønningene deres, langt under mål. Likevel gir disse pengene håp om bedre kår et helt år. Alt er relativt. Corner er mål. 35
Andre, tar jobb som byggearbeidere. Under takst bygger de blokker, hus og sykehus før mannen i gata har stått opp om morgen og etter han har lagt seg om kvelden, sovner og drømmer om utepils og late nye sommerdager. Mannen i gata er både kvinne og mann. Han er et uttrykk, om mennesker som er vanlige. Vanlig er relativt, jeg sa jo det, alt er relativt og han er en dame med giftering. Jeg bygger i lange baner. Som Bergensbanen i legoklosser og rommet mitt i dukkeformat. Alt blir i miniatyr før vi maksimerer det i illusjon. Vi tyr til drømmene hvis virkeligheten mangler fotfeste, da dikter vi virkeligheten litt mer virkelig. Tyngst av alt er virkeligheten, jeg sa jo det, og er den eneste som kan holde oss fast til jorden, som en barnehånd som griper min og skoen strammer rundt lesten. Jeg leser i avisa, der virkeligheten er skrevet ned. Pepperkakebyen er pakket vekk. Julen ligger under sengen, i kasser. Mange kasser. Menneskene rundt meg har begynt å planlegge flat mage og: Sommerferie i koloni. De sitter slik, bøyd over feriekataloger. Tur til Syden. Charter, full pakke med bamseklubben inkludert. Julepakkene under sengen. På kanten av sengen, der er jeg. Der er jeg og ser på klossene i rommet. Skapet, går oppover med sokker, bukser, jakker og lue i. Bokhyllen lener seg mot veggen og rommer eiendeler og historier (mine). Vannglasset står på toppen av hylla og skjelver: Skål! Noen har glemt det igjen (Du). Storm i vannglass ser på meg og jeg kjenner speilet på veggen, på badet, innenfor døren. Kvadratisk. Der inne,
er det firkanter overalt. Gulvet har fliser som et annet standard bad. Til lands og til vanns. Helt normalt, alt er relativt, og jeg flyter. På den lengste klossen i rommet, der er jeg på flytebrygge. Jeg ligger i den. Hele den lange kroppen min. Rett ut, før jeg setter meg opp. Paradoksalt nok, er sengen både lengst og lavest. Jeg vet ikke om det rimer. Jeg skriver historie om en fisketur. Jeg fisker etter tankene dine og tar på meg vadestøvler. Bena rekker lenger ned enn til gulvet. Gulvet lager hav. Jeg har vann til knærne. Jeg er på fisketur, kaster loss, mens noen forsøker å fortøye båten eller brygga, de fester med bolter, for jeg går under for bølgene, haiene og tennene ber om tannpuss. Det har gått tre år. Det er bare å ta årene fatt, ro, ro til fiskeskjær, og kaste loss. Barnet ser på meg. Tre år av meg, livet mitt, har jeg ikke pusset tennene? Hva vil tannfeen si, hvis tennene faller ut? For de gjør det snart, og nesten hver natt i drømmene mine. Tennene faller ut om natten når de slutter å skjære mareritt-melodi. De detter ut av munnen på meg, som om det var noe jeg ikke skulle sagt og skrek det likevel. Jeg forsøker å fortøye skipene. Det er ti ubåter i vannglasset, hvis du har spist rundstykker med jordbær på. Tyngst av alt er virkeligheten og jeg biter den i meg. (AU, jeg traff tungen). Alt er relativt og de kommer igjen neste år jordbærpikene, virkeligheten, drømmene, julen og chartertur. 37
VEIEN TIL JERUSALEM GÅR OVER EN BRO PÅ HARDANGERVIDDA En jernbanebro av stein, bygget på 1890-tallet etter romersk prinsipp hvor tyngden holder alt på plass Jeg kjenner tyngden i marg og årer mens jeg spaserer over mellom møtende tog Slik er jeg også satt sammen, men ikke akkurat nå HELGE GABRIELSEN 39
- PÅ VENT - Hvor var du, da jeg hadde lagt tanke-teoriene i en skuff og krøllet huden min inn i hodet? Satt du virkelig der ved siden av meg og knøt fantasiens agnliner, og tok du dem med deg inn i kyssene da jeg kom hjem med ny hud? HILDE JOHANSEN
- INDRE KONVERSASJON - Når mørket kommer på besøk setter hun på kaffen finner fram bestemors servise og dekker på til to så lytter hun høflig, sier jasså, sier du det nipper litt kaffe og slik sitter de til det trekker seg rolig ut døren og blir borte. HILDE JOHANSEN 41
- HEMMELIG GRAVSTED - Nå og da besøker jeg det hemmelige gravstedet til hender som tok på brystene mine for aller første gang. Det har en mykhet jeg kan vandre langs og gresset gror på en fortid som ville. HILDE JOHANSEN
- HAVGAPET - fire grader sør for sammenheng ligger et fugleberg du kan reise dit og plukke lydene de kan kokes kakkes under stjernene og bære en hel sivilisasjon fem grader øst for svelget ditt finnes ekkoet det gnager som en forlatt unge i en skrå verden av fugleskitt. HILDE JOHANSEN 43
SKJØRTEJEGER Plutselig merkes det smyger seg oppunder skjørtekanten stryker kilende oppover kvinnelår En skikkelig skjørtejeger Ikke lett å stoppe en sommerbris. JAN VILLÅSEN
UNDER OVERFLATEN kan du føle sinnsroen der et tåketeppe brer seg ut kan du høre melodien når det glitrer i ei frostsprengt gran kan du gli med lette trinn på speilblank syltynn is kan du følge takten i et snøfnuggs lekne dans hvis alt vi ser er bare halve livet kanskje er det nettopp slik at resten må vi skape selv med tankespinn og drømmevev JAN VILLÅSEN 45
Based on a true story JOHANNE MAGNUS
Jeg heter Ellinor og bor sammen med mor i 18. etasje i en brun blokkleilighet. Far forsvant da jeg var tre år. Med en koffert og en matpakke spaserte han ut av leiligheten en dag regnet slo sidelengs. Jeg fulgte skrittene hans fra vinduskarmen. Han gikk inn i heisen. Jeg holdt ham fast med blikket, ut på gaten og helt til han forsvant inn i en svart drosje. Tilbake stod mor med klamme kinn i en sliten morgenkåpe og jeg med et spørrende blikk. Minner fra den opprivende kvelden har jeg fortsatt, men jeg har aldri pratet med noen om det som skjedde. Selv ikke med mor. Mor er kortvokst og lubben, bruker sterk sminke og går med litt for trange bukser. Hun sitter i kassen på Rema 1000 og er glad i sterk kaffe. Hver dag fra kl 07.00-16.00 stirrer hun ned på samlebåndet. Armene hennes beveger seg som en maskin når varer kommer mot henne. Jeg har selv sett det, de dagene jeg har skulket skolen for å henge på senteret. Mor scanner varer og spør kunden om de vil ha pose. Noen spør også om de kan få en 47