den siste heksen Rita Hals Gentekos

1 den siste heksen Rita Hals Gentekos

2 Prolog Sagnet om Barbro i Poddeloptet, også kalt heksa fra Herad, har levd i mange år. Endog i dag snakkes det om henne, og interessen for henne er mer levende enn noensinne. Gruppeturer opp til Poddeloptet og til hulene hun gjemte seg i, blir arrangert hver sommer fra Farsund, og mange deltar på disse. Selv jeg har våget meg opp dit. Gjennom årene har alle mytene om henne blitt fortalt og ivrig diskutert, og en av dem er denne: Da hun sto i bålet, kastet hun et garnnøste opp i luften og flyktet deretter fra det hele ved å heise seg opp etter tråden. Så fløy hun som en ekte heks bort, og gjemte seg i steinura ved Kalvenes i Herad. Der ble hun funnet, og igjen bundet til pålen på Engøy og brent. Men siden Barbro er en virkelig person som har levd sitt korte liv i den lange bygda ved Drange og Åptafjorden, har jeg valgt å tro at denne historien bare er ville rykter. Jeg har fortalt om Barbro slik jeg føler på meg at hun var, slik jeg tror at alle begivenhetene skjedde, og om måten alle ryktene om henne oppsto på. Kanskje var det akkurat slik, og kanskje ikke.

3 De fleste av hendelsene, som etterpå resulterte i historiene om at Barbro hadde kastet forbannelse, har jeg funnet i arkiver, historiebøker, avhandlinger og på Internett. Jeg har også snakket med folk fra Herad som vet litt hver om sin berømte sambygding. Navnene på personene i romanen skal stemme, alle unntatt hennes mor og hennes sønn da de ikke er navngitt i noe av materialet jeg har hatt til rådighet. Selve inspirasjonen til å fortelle hennes historie har jeg derimot valgt å tro at jeg har fått fra Barbro selv. Da dette ble foreslått av en venninne av meg en vakker dag i slutten av mai 2008, over en kopp kaffe på terrassen min, kjente jeg plutselig lukten av et bål. Min venninne kjente ingenting, men jeg var ikke i tvil. Så sikker var jeg at jeg reiste meg opp og gikk inn på kjøkkenet for å se etter om kaffetrakteren hadde tatt fyr. Den var avslått og kald. Derfor gikk jeg ut igjen og kikket bortover alle jordene i nærheten av gården vår, med lukten av brent ved i neseborene. Men ingen brant bråte i dag, det var langt ute i mai og godt over tiden for slike sysler, og min venninne kjente fremdeles ingenting.

4 «Du skal se det er Barbro som vil at du skal gi henne et bedre ettermæle», sa venninnen min, Judith Helvig. Spøkte hun? Hun smilte nok, men kanskje mente hun det. Der og da bestemte jeg meg for å skrive denne romanen. Gi Barbro en slags oppreisning. Og i det øyeblikket jeg hadde bestemt meg, forsvant brannlukten øyeblikkelig. På sekundet. Så får mine lesere tro hva de vil. Jeg valgte imidlertid å ta dette som en oppfordring, eller en bønn, fra en kvinne som led en forferdelig skjebne, og i ettertid har blitt omtalt på mange forskjellige måter, de fleste negative. Hun har blitt tillagt trolldomsevner, overnaturlige krefter, og blitt beskyldt for å være ond, «sinnegal», kranglevoren og vanskelig å komme ut av det med. Ja, endog psykopat. Det har til og med blitt spekulert i om hun hadde syfilis, noe som påvirker hjernen til den rammede. Så gal er hun blitt beskyldt for å være. Men hvem har forstått henne? Hvem har skjønt grunnen til hennes bitterhet? I denne romanen har jeg prøvd å gå inn i Barbros hode og hjerte, menneskeliggjøre henne, og ta livet av noen av de mytene som har blitt holdt levende i alle disse årene. Hun var en person som aldri har blitt glemt.

5 Gaten som i dag, via Gåsholmen, går ut til Engøy, der hun så rått og brutalt måtte bøte med livet, bærer hennes navn, Barbros gate. Til minne om det siste mennesket som ble levende brent her i distriktet Lister. Måtte historien om Barbro i Poddeloptet leve videre i manns minne om en forferdelig tid i Norge, der mange uskyldige kvinner og noen menn også som av en eller annen grunn ble mislikt, nådeløst og barbarisk ble brent levende. Barbro den siste heksen 1 Flukten Juni 1667

6 Redselen jagde gjennom henne som en iskald nordvestvind. Den fylte hele kroppen hennes, lammet den og fikk hjertet til å dunke som hammerslag mot ribbeina. Hun pustet fort og livredd. Andpustent, støtvis, og hvert åndedrag rev henne i brystet. I sanseløs panikk løp hun, løp alt hun orket. Krattet hun måtte gjennom, rev armer og bein til blods, lagde riper i det bleke ansiktet hennes, og det lange, rødbrune håret hang fast i greinene, så hun måtte slite det løst. Det gjorde vondt, men hun kjente det nesten ikke. Panikken var alt hun sanset. Den ville skrekken som helt hadde makten over henne. Det suste for ørene, og hun visste at det ikke bare var vinden, men blodet som raste gjennom årene så hodet hennes holdt på å sprenges. Hun måtte klare det! Bare måtte! Ellers ville det gå henne ille. Hun måtte nå hulene før hennes forfølgere ville finne henne. Det gjaldt livet hennes. Hun måtte få gjemt seg og håpe at de mektige mennene ikke visste om den hemmelige nedgangen i ura ovenfor Poddeloptet. Den var godt skjult i terrenget. En tilfeldig forbipasserende ville tro at det bare var en haug med store steiner, ei røys oppe på en liten fjellknatt. Så for ukjente var

7 nedgangen til hulene under alle steinene vanskelig å få øye på. Men hun visste nøyaktig hvor de var. Hun hadde visst om dem så lenge hun kunne huske. Hun hadde vært der nede flere ganger, og fra tid til annen hadde hun gjemt urteposene sine der. Det hadde vært et bra gjemmested som hun hadde vært sikker på at ingen visste om. Langt borte fra nysgjerrige øyne hjemme på Poddeloptet. Og nå måtte hulene gjemme noe mer enn bare posene hennes. Nå måtte de skjule henne selv. Det kunne ikke være langt igjen nå. Det virket som en evighet siden hun redselslagent hadde styrtet ut hjemmefra. Sjokket over det hennes ektemann fortalte henne, hadde skremt henne slik at hun umiddelbart styrtet ut av huset med kurs for det eneste skjulestedet hun kjente til. Over kjøkkenbordet, midt i kveldsmåltidet, hadde Rasmus i en kald og likegyldig tone sagt at kongens menn hvert øyeblikk kunne komme og hente henne for å stille henne for retten, anklaget for hekseri. Og for det var straffen døden. Det var noe alle visste. Henrettelse ved bål og brann. Slik mange før henne hadde lidd.

8 Tanken ga henne panikk. Hun kjente hvordan hjertet syntes å sprenge seg ut. Hun måtte rekke å få gjemt seg i tide, men veien opp hit virket så mye lengre i dag. Vanligvis pleide det bare å ta henne noen minutter, under et kvarter, trodde hun, å nå opp, men i dag syntes veien uendelig. Hvor lenge hadde hun løpt slik? Kanskje var det ikke var mer enn noen få minutter, men hun så tiden i et annet perspektiv i disse forferdelige minuttene. Den fantes liksom ikke. Sto bare stille og omsluttet henne som et truende vakuum. Et tomrom som hun måtte kjempe seg ut av før katastrofen ville ta henne igjen. Ingenting annet enn trusselen og hennes navnløse redsel eksisterte lenger. Tanken på hva de gjorde med dem de mistenkte for å være hekser, fikk henne til å løpe enda fortere. Hun presset seg forover. Skoene hadde hun løpt av seg, så steinene i den solvarme jorda skar seg inn i de bare føttene da hun kløv oppover ura mot hulene. Men hun kunne ikke kjenne etter om det gjorde vondt. Det betydde ingenting nå. Bålet ville gi henne mye mer smerte dersom hun ikke fikk gjemt seg.

9 Så var hun endelig oppe. Hun rettet seg opp og løftet hodet. Der så hun dem, de store steinene oppe på den lille fjellknatten hun sto på. Uklart så hun den grå ura, for øynene hennes sto fulle av tårer. Foran de største steinene var nedgangen til hulene, knapt synlig, nesten helt skjult av det høye gresset og de tett sammenvokste prestekravene. Hun satte seg på huk mens pusten gikk i såre små hikst, så lette hun med føttene og fant hullet der hun visste at det var, og langsomt senket hun seg nedover og nedover Den lunkne, sorte jorda drysset nedover hodet hennes mens hun presset seg gjennom den trange åpningen. Hun holdt pusten for å gjøre seg smalere, og hjalp til med hendene for å skyve den slanke, lille kroppen sin dypere og dypere ned, helt til hun nådde bunnen og befant seg i en mørk og trang liten sjakt. Rommet var bare en halv meter bredt og helte 60 grader nedover mot selveste hulen. Hun blunket med øynene, dels for å få bort tårene, dels for å venne seg til tussmørket her nede. Det hadde vært strålende sol der hun kom fra. En varm junidag. En dag hun under normale omstendigheter ville ha nytt og gledet seg over. Hun sto i noen sekunder og prøvde å roe ned pusten.

10 Hit ville nok ikke kongens menn komme. Her ville det ikke være plass til en voksen mann. Det var så vidt det var plass til henne, og hun var ikke storvokst. Men hun måtte videre. For sikkerhets skyld. Om de skulle finne åpningen der oppe og kikke ned, så måtte de ikke se henne. Hun måtte komme seg helt inn til den store hulen innenfor. Hun tok de få skrittene som behøvdes, la seg på kne og krøp mot den trange, lille åpningen. Igjen holdt hun pusten, presset først skuldrene så resten av kroppen gjennom hullet, og så var hun inne. Inne i det totale mørke. Hun gyste og dro inn pusten så langt hun kunne, og slapp den så ut igjen som et langtrukkent sukk. Her var det stort nok til at hun kunne stå oppreist, hulen var like stor som stua hjemme. Møysommelig kom hun seg på beina. Ikke en lyd var å høre her nede, bare hennes egen forte og redde pust. Hun sto dørgende stille og kjente hvordan hjertet arbeidet i den anspente kroppen. Men nå kunne hun vel slappe av? Her kunne de vel ikke finne henne? Dersom da ikke Rasmus fortalte dem om hulene Han visste om dem, og han hadde sikkert skjønt at det var her hun ville gjemme seg. Men ville han henne virkelig så vondt?

11 Hun visste ikke. Kanskje. Etter alt som hadde vært mellom dem, først glødende lidenskap, så kiv og krangling. Utroskap hadde det også vært, og til tider hadde hun mistenkt at han hadde hatet henne, fryktet henne og ønsket å være kvitt henne. Likevel, ville han virkelig at hun skulle bli henrettet? Brent på heksebål? For det var det som ventet henne om han anga henne. Tre andre kvinner herfra hadde lidd denne forferdelige skjebnen for noe over 50 år siden. Selv om det var lenge siden, så pratet folk ennå om Else Storhoffue og hennes datter, Karen. De hadde begge øvd trolldomskunster, sa folk, så straffen hadde vært velfortjent og rettferdig. Det samme ble sagt om den tredje, Anne Sørkræmmer, som også hadde blitt henrettet på samme dag som Else. Velfortjent og rettferdig, du liksom! Brutalt og rått var det det var! Hvor uvitende og overtroiske folk var! Og redde for alt de ikke forsto. Hadde virkelig disse stakkars kvinnene inngått pakt med djevelen? Det var det vel ingen som helt sikkert visste. Kanskje hadde det bare vært falske anklager. Slike som de som var fremsatt mot henne selv nå. Disse enkle menneskene forsto ganske enkelt ikke mer enn det som kunne sees med det blotte

12 øyet. De skjønte overhodet ikke tankenes enorme kraft, og i tillegg at en god del av ulykker som skjedde, bare kom av deres egen angst og påvirkning. Men rett skal være rett, tenkte hun, kanskje hjalp mystiske ritualer også til, men det var ingen trolldom i det. Ritualene var bønner og ønsker sendt til høyere makter, sammen med de forskjellige hjelpemidlene fra naturen. Naturen som vi alle er en del av, tenkte hun videre. Alt dette visste hun, Barbro Osmundsdatter, og det samme hadde nok disse tre andre uheldige kvinnene også kjent til. Og det hadde kanskje vært alt de hadde vært skyldige i. Kanskje. De hadde nok også kunnet mer enn naboene sine, det var det nok ingen tvil om, men hadde de bundet seg til djevelen? Nei, det var slett ikke sikkert. De kunne ha vært like uskyldig anklaget som hun selv nå var blitt. Kanskje hadde de til og med brukt sine evner til gode gjerninger. Men kan hende i tillegg noen mindre edle også. Noe måtte det jo ha vært som hadde provosert myndighetene.

13 Men de, deres anklagere, disse såkalte ærverdige og høybårne, både futen, presten, kongens menn og til og med de vanlige, misunnelige naboene, hadde allikevel vært mye mer skyldig enn dem, tenkte Barbro bittert der hun sto med hamrende hjerte nede i hulens mørke. Hvor onde de er, alle disse, samt bødlene som kaldblodig piner i hjel uskyldige kvinner på et brennende bål. Kvinner som meg sjøl, tenkte hun videre, for nå var det i all sin gru til fulle gått opp for henne at også hun var kommet i den samme kategorien som alle de pinte og drepte kvinnene. Alle de antatte trollkvinnene. Så skremmende virkelig som i dette øyeblikket hadde det aldri stått for henne før. Overflatisk hadde det nok streifet henne at hun kunne bli innklagd, men hun hadde stolt på at Rasmus ville gå god for henne, slik at alle anklagene ville prelle av, maktesløst renne ut i sanden og dermed bli henlagt. Men her nede alene i mørket trengte tankene seg på med en kraft som skremte henne ytterligere. Alt det hun hadde nytt av makt og triumf over hvor redde mange var for henne, skulle det nå bli hennes bane? Men det fantes også noen som hadde sluppet unna bålet. Ja, det gjorde det jo, alle hadde hørt om Kirsten Snabbe. Det var

14 historien om henne som i disse årene hadde latt Barbro tro at heksebålenes tid var forbi. Så sant man hadde en ektemann til å forsvare seg, kunne man være trygg. Så truslene og forbannelsene hun hadde latt regne over folk hun hadde falt ut med, og skammen hun hadde kastet på dem, hadde ikke virket så farlig da. Hun hadde aldri trodd at dette som nå hendte, skulle skje. Nei, aldri hadde hun regnet med at de skulle komme etter henne. Hun hadde vært sikker på å slippe unna med sine impulsive forbannelser over bygdefolket. Kirsten Sivertsdatter Snabbe var jo blitt frikjent fra anklagene. Hennes ektemake hadde vitnet godt om henne og beskrevet henne som «en god og kristen kvinne». En annen kvinne herfra hadde også blitt innstevnet for «ubekvemmelige og uhørlige ønsker og malelidelser». Men også hun ble frikjent etter vitneprov fra sin ektemake, ble det fortalt i bygda. Så det var flere år siden noen var blitt brent i dette distriktet. Men ville Rasmus gjøre det samme for henne dersom hun skulle bli funnet og stilt for retten? Ville han sverge på hennes

15 uskyld og samle underskrifter fra elleve naboer på hennes godhet? Hun visste ikke. Med en sår følelse kjente hun hvordan tvilen fylte henne. Rasmus hadde nok ingen gode følelser for henne lenger. Og så var han feig, både svak og kujonaktig. Det var nok lite trolig at han ville stille opp for henne, ja. Og gode vitnemål fra naboene, nei det kunne hun se langt etter. Den eneste hun hittil hadde trodd at hun kunne regne med, var Rasmus. Hun hadde jo hele tiden trodd på hans støtte, og dermed aldri følt seg i faresonen. Men det var før den gang hun ennå hadde trodd at det var noen varme følelser mellom dem. Men nå Nei, nå var det annerledes, og hun var slett ikke sikker på Rasmus lenger. Sannsynligvis ville ingen ta henne i forsvar, trodde hun. Selv ikke hennes mann. Det ble Barbro bare mer og mer sikker på der hun sto nede i mørket med alle de vonde tankene som raste inni det redde hodet hennes. Nei, nå trodde hun ikke lenger at Rasmus ville løfte en eneste finger for å frelse henne fra bålet. En kald pil skjøt gjennom mellomgulvet da tankene hun tidligere hadde trøstet seg med, ble til visshet om noe annet. Visshet om det grusomme som nå til slutt hadde innhentet henne. For ville noen i hele denne bygda, ja i hele verden, for den

16 saks skyld, komme for å redde henne? Ville noen av dem hun kjente, kalle henne for «kristelig dannekvinne»? Nei, aldri i livet! Bare tanken på det var helt urimelig. Ikke en eneste levende sjel som hun visste om, ville gi henne et slikt skussmål. De kalte henne alle for det motsatte. Hele bygda var imot henne. Hun visste det. Ingen la skjul på sitt hat. Hun var en utstøtt. Det var prisen for å være fryktet. Nå slo det tilbake på henne. Nå skulle regningen betales. Konsekvensene av makten hun hadde nytt. Alle hun kjente, hadde bare vondt å si om henne. Tanken fikk det igjen til å gå kaldt gjennom henne. Ingen ville forsvare henne dersom hun skulle trenge det. Så følgene ville bli de aller verste. Uten tvil. Hun visste det med sikkerhet, så kongens menn måtte aldri finne henne her! Hun måtte holde seg skjult så lenge hun kunne her nede. Holde seg skjult? Hvor lenge kunne hun være her nede i steinura før hun trengte mat og drikke? Hvor lenge kunne hun sitte her i mørket alene? Hun ville dø her nede. Herregud, hun ville dø her! Men heller her enn på et brennende bål. Heller dø av sult og tørst eller fryse i hjel. Det var kaldt her. Hun kjente det

17 nå. Kaldt og fuktig, så hun grøsset av kulde. Huden på armene nuppet seg av den kalde luften som strøk over dem. Hun visste ikke hvor lenge hun hadde stått slik, helt stille i stummende mørke med alle de dystre tankene sine, da hun hørte dunkene av skritt over seg. Mørke mannsstemmer kom avdempet ned til henne gjennom det mørke steintaket. Hun hørte at de ropte til hverandre, men stemmene var så ulne og svake at det var så vidt at hun kunne skjelne ordene: «Her er den! Her er åpningen.» Skrekken fylte hele henne, lammet henne, så hun knapt greide å puste. De hadde funnet hulene! De visste hvor de var. Og de visste kanskje at hun var her også. Rasmus måtte ha sladret. Så fort at hun knapt visste hva hun gjorde, famlet hun seg frem til et sted der hun visste at det var en trang tunnel inn mot en annen og mye mindre hule. Hun skalv slik at det var så vidt at hun fant åpningen. Men der var den. Hun så ingenting, men hun kjente hulrommet da de famlende fingrene hennes gled over veggen. Med stemmene over seg som syntes å komme nærmere og nærmere, ålte hun seg inn i den trange tunnelen.

18 «Ser du noen?» lød det bak henne. «Ser du henne?» «Nei, men hun må være her inne et sted» Desperat klorte hun seg fremover. Det var så trangt at det var så vidt at hun ikke satt fast i de fuktige steinveggene. De klemte om kroppen, slik at det føltes som om de ville kvele henne. Holde henne fast slik at forfølgerne hennes lettere skulle finne henne. Men om det var trangt for henne her, hvordan skulle det da bli plass til store mannskropper? Nei, de kunne ikke komme etter henne her. ennes krafset på den kalde steinen, og hun sparket fra med føttene. «Jeg hører noe», ropte det fra den store hulen hun nettopp hadde forlatt. g vet hvor hun er!» Herre Gud! De må ikke finne meg! De må ikke! De kan vel ikke komme gjennom denne trange passasjen? Nå er jeg fremme Her er det et lite hulrom Her kan de ikke komme. de skrekk hørte hun at de ba. Det måtte være det de gjorde, for de unisone stemmene messet noe der oppe. Eller var det ikke der oppe? Var det fra den store hulen, like i nærheten av der hun lå sammenkrøpet med hamrende hjerte? De monotone røstene kom nærmere og nærmere. Nå hørtes det ut som om de sang en

19 salme, og etterpå hørte hun hvordan de ropte til sin gud om hjelp til å utføre hans misjon: å finne og uskadeliggjøre den onde heksen. de vel ikke rare sjansen nå. Nå som de fikk den strenge guden sin, som sikkert også hatet slike som henne, med seg på laget. Med ham med seg ble det nok de som kom til å vinne. Det var nok bare et tidsspørsmål når de ville finne henne, trodde hun. Hun krøp mismodig sammen inne i den trange sjakten og ventet på det hun fryktet ville komme. Kroppen hennes var stiv av redsel. s blendet henne plutselig, så hun la hendene over øynene mens hjertet slo seg oppover brystet mot halsen, og føltes som om det like godt kunne komme ut av munnen hennes. Pusten gikk i samme takten. Den hørtes ut som små hikst. r inne!» ikke være sant! De kunne jo ikke finne henne her! Jo, de kunne. Nå som de hadde alliert seg med Vårherre. Men de kunne i alle fall ikke komme inn her og få henne ut. Det kunne de vel ikke? Det var altfor trangt. g nølende tok hun hendene bort fra øynene og kikket mot åpningen like foran seg. Først så hun ingenting. Alt var bare lys. Men så skimtet hun en mørk skikkelse, som etter hvert ble

20 klarere og klarere for henne, og kom nærmere og nærmere. Han var kledd i røde klær, soldatuniform så det ut som, og han var liten. Like liten som henne, ja, kanskje enda mindre. Det lyse håret strittet ut fra hodet hans, og ansiktet var rødt av anstrengelse der han møysommelig akte seg fremover. Nærmere og nærmere kom han. av redsel, og han smilte. Et ondt smil, syntes hun. deg snart, Barbro Osmundsdatter», sa han triumferende. tet hun. «Nei! Gå vekk fra meg!» t! Nå som jeg snart har deg.» t vilt med beina. Men det nyttet ingenting. Han grep fatt i dem, en hard arbeidsneve om hver av dem, og rykket til. Så mye styrke det var i de små hendene! Viljeløst ble hun dratt ut av sitt skjulested., din djevel!» ropte hun, men det hjalp ingenting. nnes skled gjennom tunnelen og ut i den store hulen. Og nå var det ikke mørkt her lenger. Hulen var opplyst av oljelampene som de fire mennene her inne bar. De sto i en sirkel, alle med røde uniformsjakker, sorte bukser og sorte slagstøvler. Kongens uniform. De stirret alvorlige på henne og den lille mannen som hadde hentet henne ut. Men kunne han kalles en mann? Han var

21 vel bare et barn. Tolv år kanskje, eller enda yngre. Lykta som han hadde brukt da han hadde funnet henne, hang og slang i hånda hans, slik at lysstrålene hoppet og danset på veggen bak ham. Som lysende spøkelser spratt de opp og ned, frem og tilbake, og gjorde at skyggene av mennene tårnet seg oppover den mørke veggen og ble til kjempestore riser. Svære og illevarslende. ikke se på dem, så hun satte et par sinte øyne i den lille soldaten, for det var jo tross alt han som var minst skremmende. Hun spyttet mot ham mens øynene slo gnister av sinne og forakt. Hun så at han ble rød av harme, men han sa ingenting. Det rakk han ikke, for en annen stemme skar seg inn i ørene hennes. En røst mye grovere, med en myndighet som en konge, en autoritet som røpet at det måtte være han som var lederen for denne utsendingen. nt vi deg, heks! Bind hendene hennes!» e seg mot der stemmen kom fra. Det var den største av dem alle, en mann hun kjente som Ingvar Log, som snakket til henne. Hun så modig opp på ham, men svarte ikke. I stedet spyttet hun igjen. Men det gjorde ikke noe inntrykk på ham. Han bare sendte henne et kaldt blikk, snudde seg mot mannskapet sitt og snakket så igjen. Denne gangen med bydende stemme:

22 om håndleddene hennes og få henne så opp herfra!» Ordren lød som et piskesmell i ørene hennes. Det var som om hun følte snerten fra pisken slå mot ansiktet. ten, karer, vi har ikke hele dagen, og det er langt ned til Farsund!» lle ikke! Hun måtte avlede dem. Dra ut tiden, for hvert minutt hun var fri, telte nå. Bare tanken på at de skulle ta i henne, disse fiendtlige mannfolkene, fikk det til å grøsse i henne. Hun ville forbli her nede i mørket, forsvinne fra dem og alle andre som ville henne ille. Bli borte på samme måten som en ånd eller et spøkelse løser seg opp når sola stiger opp over horisonten. Ja, hun måtte lure dem. Om det virkelig var så at hun kunne trolle Om hun hadde de kreftene som de strebet henne etter livet for, da kunne hun vel overliste dem? Men hun visste at det ikke var slik. Deres Gud var sterkere enn henne. ikkje lest den bøna og sunge den salma, så hadde dåkke ikkje fonne meg i da heller!» ropte hun anklagende og satte de lynende øynene hatefullt i herr Log. Han snudde seg et øyeblikk mot henne igjen, og blikket han målte henne med, var det samme som det en streng skolemester mønstret en dum og uskikkelig elev med. Et overbærende halvsmil mens han løftet arrogant på

23 øyenbrynene. Og så snudde han seg med en utstudert likegyldig mine bort fra henne. ok tak i henne. To av dem grep hendene hennes og surret dem sammen med en tykk taustump av hamp, så grep de henne hardt, en i hver arm og en tredje la begge hendene på baken hennes og skjøv henne mot utgangen. Eller var de kanskje to som skubbet og dyttet henne oppover mot lyset og den varme luften utenfor? Det kunne være det samme. Hun hadde ingen sjanser likevel. De dro henne med seg. Puffet og slepte henne oppover og fremover, og snart var de ute i den lunkne sommerluften. t de et øyeblikk, og hun merket at de alle stirret på henne. De granskende øynene deres gjorde henne ille berørt. Det kjentes som om de åt henne med de kåte mannfolksøyekastene. Hva glodde de på? Hun måtte se ut som om hun var kommet direkte opp fra møkkjelleren. Men hva for rolle spilte det egentlig? De ville nok aldri la henne unnslippe uansett. m var det. En så overjordisk vakker kvinne. De kunne ikke la være å meske seg med det fristende synet. Under andre omstendigheter Overjordisk, ja det var det hun var. Eller passet underjordisk bedre? Alt fandenskapet holdt jo til under jorda, visste de, og det var der de hadde hentet henne også, var

24 det ikke? Der hun utøvde sine ritualer og sitt trollskap. En Satans heks, en trollkvinne. Og slik var det vel hun så ut også. En skjønnhet som bare den underjordiske kunne ha smykket henne med. Det rødbrune håret hang langt og glødende i sola nedover den svaie og smale ryggen i den lyse bomullskjolen. Kjolen var skitten og håret var floket, men likevel utstrålte hun en skjønnhet og en verdighet som var større enn hos noen kvinne de hittil hadde sett. Hun sto der midt blant dem med en mine som skulle hun ha vært en dronning. Under disse ydmykende forholdene hvordan greide hun det? Var det hennes overnaturlige evner som gjorde henne så forskjellig fra de andre bondekonene i bygda? Kunne hun skape seg og se ut slik hun selv ønsket? Til tross for det harde arbeidet hun alltid hadde måttet utføre for å få den skrinne gården deres til å brødfø seg og familien? Kunne hun holde seg helt uberørt av alt det nødvendige slitet? Fremstå som en yndig fe under alle slags omstendigheter? det nok. Huden hennes var hvit, og så skjær at den virket gjennomsiktig, ikke solbrent og grov. Og munnen var rød og perfekt formet. De store og mandelformede øynene var grønne. Like grønne som sjøen som slo oppover strendene utenfor Farsund, det lille tettstedet de var kommet fra. Og disse øynene

25 var det nok som mest av alt røpet henne. For dette var hekseøyne. Grønne som en katts. r hun vakker, men var ikke mange hekser det? Og var ikke de unge og vakre av dem de farligste? De var kjent for å fortrolle menneskene rundt seg med sin skjønnhet. Slik at de kunne forføre dem, ta herredømme over dem og senere kaste forbannelser over dem. Og endog forføre Satan sjøl, så han skulle gi dem makt og evner til å gjøre sine onde gjerninger. Ja, sånn var det, de visste det, og denne så i sannhet ut som en ekte heks. Både håret og øynene talte sitt tydelige språk. Klagene på henne som hadde kommet inn til fogden, var utvilsomt sanne. nene samt den unge drengen som hadde hentet henne ut, var overhodet ikke i tvil om at det var en ekte trollkvinne de hadde foran seg. Den ene av dem som holdt om armene hennes, gjorde med den andre korsets tegn for sikkerhets skyld. Hun så foraktelig på ham. r!» hveste hun og geipte. ollkjerring», kommanderte Ingvar Log, og henvendt til mennene sine: «La oss komme oss ned til Farsund med henne. Jo før, jo heller. Fogden venter på henne.»

26 kanossagangen. To mannfolk dro henne med seg, mens en tredje puffet henne hver gang hun prøvde å stanse. Og det gjorde hun rett som det var. De skulle ikke få henne uten kamp, selv om hun godt nok visste hvor fånyttes det var. De var mange flere enn henne, og de var alle sterkere enn henne. Hun hadde ingen sjanser mot alle disse mennene. Alt hun strevde, alt hun strittet imot, ingenting hjalp. Ubønnhørlig ble hun trukket fremover, mot den lille gården der hun hadde bodd helt siden hun giftet seg. Gården de kalte Poddeloptet. Der Rasmus var med sønnen deres. Forræderen. Min angiver av en ektemann, tenkte hun bittert. og kjentes het ut etter tiden inne i den kalde hulen. Den gjorde kinnene hennes røde. Sammen med sinnet og skammen. Hun hadde tapt mot overmakten. De hadde funnet henne helt der inne i den trange hulen, fanget henne som et byttedyr og slept henne med seg. For en forsmedelse. Og for en forferdelig ulykke! Hun var på vei til en skremmende og fryktelig skjebne. Hun visste det, visste det med hele seg. Men frivillig ville hun aldri la fogden i Farsund få henne. Hun skulle i hvert fall ikke gjøre det lett for disse mennene. Og hun ville aldri vise dem hvor redd hun var.

27 dt ansikt og øyne som flammet av raseri, glodde hun fra den ene til den andre av sine fangevoktere. Så festet hun det fiendtlige blikket på lederen av flokken. og dumme jevele e dåkke», freste hun mot ham. «Lette å lede e dåkke au, bare det kjeme ein som stende høgere i makt enn dåkke. Eg e inga heks! Bare så dåkke veitt det!» sint i hendene som var klemt sammen av taustumpen, og sparket den ene av mennene som tviholdt på henne, på skinneleggen. oll!» skrek han, slapp henne og fiket etter henne. Raskt bøyde hun seg unna og rakte tunge til ham. nfolk! Rødmen bredte seg over det brede ansiktet til soldaten. Eide hun ikke skam i livet? Og ingen respekt for øvrigheten? Han satte et par øyne i henne som nærmest spiddet henne. Men hun flirte bare. Herregud, var hun ikke redd? terne kikket undrende på hverandre. Visste hun ikke hva hun gikk til, eller trodde hun at hun kunne trolle seg vekk? Fly på sopelimen sin bort fra både fogden og rettsvesenet? Ja, slik var det nok, for det hvite ansiktet med de røde kinnene røpet ingen angst. Ingen skrekk syntes på henne, hun viste ikke annet enn sinne og forakt.

28 o var ikke den samme innvendig som utvendig. Inni seg kjente hun hvordan hjertet hamret, hvordan en isende storm raste, en angst som rev henne i stykker. Jo lenger bort fra skjulestedet hennes de kom, jo hardere herjet stormen inni henne. Men aldri i livet om de skulle få det å vite. Nei så menn om de skulle få glede seg over å kue henne! Disse harde og brutale karene skulle aldri få nyte hennes svakhet og hennes redsel. Hun kneiste med nakken, idet huset som hun eide sammen med sin husbond, reiste seg opp foran dem. ten ironisk å se gården nå. Den lå der så mye kjærere enn noen gang tidligere, badet i solskinn, så nær, men likevel så fjern for henne. Uoppnåelig nå. Ville hun noen gang få komme tilbake hit? Bli fri og leve her som før? Neppe. I beste fall ville hun bli landsforvist og fratatt alt hun eide. at tårene truet med å komme opp i øynene, og svelget desperat for ikke å vise hvilket inntrykk hennes hjemgård nå gjorde på henne. Poddeloptet, som hun hadde hatet før. Nå skulle hun ha gitt hva som helst for å kunne komme tilbake dit. Aldri hadde bruket hennes vært skjønnere og mer tiltrekkende enn akkurat nå. Men så var jo også hele naturen rundt dem på sitt vakreste på denne