Magasinet. Kona ble mann. Ettersekstenårs samlivmistet Marianne (44) sin Mette (38). Dagbladet lørdag 22. mai2010

Magasinet Dagbladet lørdag 22. mai2010 Foto:AgneteBrun Ettersekstenårs samlivmistet Marianne (44) sin Mette (38). Kona ble mann

Innhold Uke20 20 62 Utgir MILF-bok: Alexia Bohwim (40), mor. «Alle er i dag inneforstått med tenåringsslang» Facebook var et ungdomsfenomen. Så ble det omfavnet av de eldre. Litt på samme måte er det med begrepet «MILF». Det startet som en chatteromsforkortelse for en eldre, attraktiv kvinne; i år er det navn på en bokklubbroman. Det er mulig Alexia Bohwim (40), som har skrevet den romanen, ikke vil få med seg alle landets jevnaldrende kvinner på at «det er det som er vår generasjon». Men hun slipper å måtte forklare dem hva forkortelsen står for. Det slapp i alle fall jeg, da jeg fikk i oppdrag å risse opp den norske «MILF»- historien. Parterapeuter, medievitere, riks-milfer alle er i dag inneforstått med tenåringsslang. Ei av dem ba bare om å få lukke kontordøra først. Simen V. Gonsholt, journalist i Magasinet Tungt: Marianne Knudsen må forsone seg med at kona Mette Vold skal bli Marcus, og at hun har fjernet brystene. Nå er de tatt fra meg. Jeg synes det er tungt, sier Marianne til Magasinet. Foto: Agnete Brun Solliklart 12 Didrik Solli-Tangen (23) blir ikke overrasket hvis han vinner finalen i Melodi Grand Prix. Småkongedømme 70 8 Det er ikke bare mor og far som lider når barnet får styre familien. Respons 11 Fritt ord: Thomas Hylland Eriksen 34 Profil: Jimmy Wales 40 Aktuelt: D-dag for dykkerne 46 Portrettet: Terje Riis-Johansen 52 Kulturen: The Cavern Club 59 Øyeblikket: Bård Ek 75 Ærlig talt: Kjartan Brügger Bjånesøy 76 Det beste jeg vet: Dielam 80 Robinson&Fredag: Soria Moria bar & bistro 83 Hiav: Molekylær gastronomi 84 Magaquiz 87 Hjernetrim 89 Nemi 90 Kryssord 6 MAGASINET 22. mai 2010

Magasinet Besøksadresse: Havnelageret, Langkaia 1, Oslo Postadresse: Pb1184 Sentrum, 0107 Oslo Telefon: 24 00 10 00 E-post: magasinet@dagbladet.no ANSVARLIG REDAKTØR Lars Helle lahe@dagbladet.no MAGASIN- REDAKTØR Jane Throndsen jth@dagbladet.no LEDER MAGASINET Asbjørn Halvorsen aha@dagbladet.no UTGAVESJEF Rannveig Korneliussen rak@dagbladet.no AD Sigmund Nordal sno@dagbladet.no JOURNALISTER Hallgeir Opedal hop@dagbladet.no Heidi Molstad Andresen han@dagbladet.no Rønnaug Jarlsbo (perm.) rja@dagbladet.no Bjørg Aftret baf@dagbladet.no Kjartan Brügger Bjånesøy (perm.) kbb@dagbladet.no Trude Lorentzen tlo@dagbladet.no Susanne Sollid Kaluza (perm.) ssk@dagbladet.no Bente Frøytlog (perm.) bfro@dagbladet.no Bernt Jakob Oksnes bok@dagbladet.no Eirik Alver eal@dagbladet.no FOTOGRAFER Agnete Brun abru@dagbladet.no Jørn H. Moen jhm@dagbladet.no REDIGERERE Kjersti Skotheim ksk@dagbladet.no Trond Erling Pettersen tep@dagbladet.no TYPOGRAFER Gunn Kristin Magerholm gma@dagbladet.no Steffen Olsen sto@dagbladet.no Vigdis Eline Lønborg Jensen (perm.) velj@dagbladet.no RESEARCHER Anne Schjølberg asc@dagbladet.no Utmerkelsen er et kvalitetsstempel fra Norsk Designråd, en anerkjennelse for vellykket bruk av design. 241 393 trykksak Magasinet er trykt etter strenge miljømessige krav og kan bruke det offisielle miljømerket Svanen. Trykk: Aktietrykkeriet AS Annonseinfo www.dagbladet.no/annonseinfo PRODUKTANSVARLIG/ANNONSE Jacob Svenningsen jsv@dagbladet.no Magasinet har ikke ansvar for ubestilt materiale. Magasinet betinger seg retten til å lagre og utgi innkjøpt materiale også i elektronisk form, herunder å legge stoffet inn i et elektronisk arkiv, og å gjøre dette tilgjengelig i tilknytning til Dagbladets nettutgave eller i andre publikasjoner. Unntak fra dette må avtales skriftlig. 8 MAGASINET 22. mai 2010

Manndomsprøv HOVEDSAKEN Tekst: Rønnaug Jarlsbo Foto: Agnete Brun og privat Marianne Knudsen (44) er glad hun ikke visste hva hun gikk til da kjæresten Mette Vold (38) bestemte seg for å bli mann. qqq

en En dans på hormoner: Her ser Marianne kjærestens nye penis for første gang. Samlivet har ikke vært enkelt etter at Mette i 2004 bestemte seg for å bli Marcus.

«Marianne, forlater du meg hvis jeg tar den operasjonen og blir mann?» Mette Vold q Mette, går du med en drøm om å bli mann? Det er en lat helgemorgen i 2005. Ekteparet Mette og Marianne har fri, de har ligget og småpratet lenge om alt og ingenting da Marianne stiller ektefellen og kjæresten gjennom mer enn ti år spørsmålet. Mette blir stum. Perpleks. Hvordan kan Marianne spørre om noe sånt? Hvordan kan hun ha forstått at det nettopp er det Mette drømmer om? Noen måneder seinere er det Mette som stiller spørsmål: Marianne, forlater du meg hvis jeg tar den operasjonen og blir mann? Skolejente: Mette med kjole og lange fletter klar for sin første skoledag. I sitt aller første minne sitter Mette Vold på gulvet i stua i huset på Abildsø i Oslo. I ettertid antar hun at hun kan være omkring fire år. Familiealbumet viser ei lita jente med åpent, nysgjerrig blikk. Hun har kjoler på alle bildene, og søte sko med en liten hæl på mange av dem. En imponerende og usedvanlig velpleid hårmanke bølger nedover den spede ryggen. Mettes første minne består av en stemning: Skuffelse. Skuffelsen pakker henne inn, omslutter hele henne og er umulig å unnslippe. Hvordan kan Gud ha vært så slem at han skapte henne som jente? «La Mette være som hun er,» sa pappa, og stort sett var jeg det. Bortsett fra at jeg måtte ha langt hår og av og til kjole. Det føltes som å gå i karnevalsutstyr. Og så gikk jeg på dans. Jeg hatet det. Selv når vi var to jenter måtte jeg alltid danse jente. Ellers, når jeg fikk velge selv, lekte jeg med biler og raste rundt på sykkelen min. Selvfølgelig ble jeg ertet fordi jeg var så gutteaktig, men jeg valgte likevel å være den jeg var og lekte aldri med dokker eller testet ut sminke eller sånne typiske jentegreier. Det gikk egentlig greit, inntil jeg kom i elleveårsalderen og begynte å få litt pupper og sånn. Da ble jeg kjempeskuffet. En stund trøstet jeg meg med at når jeg ble voksen, så kunne jeg dra til Amerika og operere meg til mann. Det hadde jeg lest om i et ukeblad mamma hadde. Så skjønte jeg på et eller annet tidspunkt at det kanskje ikke var så enkelt. Det hendte at jeg tenkte at «dette går aldri», men jeg prøvde å leve likevel. Mette snakker aldri med noen om hvordan hun har det. Hun konfirmerer seg, fullfører skolen, dyrker fotointeressen sin, studerer til TV-fotograf, starter sitt eget firma. Hun har noen få gode kamerater, men er mest sammen med familien og liker seg aller best på hytta med faren. 22 år gammel møter hun 28 år gamle Marianne blonde, sprudlende, skravlete, morsomme, sosiale og utadvendte Marianne. VINTER 2008: Mette og Marianne sitter ved siden av hverandre i en blå sofa i leiligheten sin på Lindeberg i Oslo. Det har gått 14 år siden de traff hverandre ved en bardisk på et av hovedstadens lesbesteder. Jeg kunne ikke tro det da Marianne sa at hun var forelsket i meg. Den gangen satt jeg for det meste taus i et hjørne og lyttet til hva andre snakket om. Marianne var så høyt oppe, jeg var ofte langt nede, sier Mette. Hun har aldri tenkt på seg selv som lesbisk, men som en mann som forelsker seg i kvinner. Mette var helt motsatt av hva jeg trodde jeg lette etter. Hun var harmonisk, virket sterk, usnobbete og jordnær og hun lyttet, sier Marianne når hun blir spurt om hva hun falt for ved den usminkede, reserverte jenta med det korte, mørke håret. Selv om jeg anser meg som mest lesbisk, har jeg vært sammen med både menn og kvinner. Fellestrekket har vært at de var ganske like meg selv. Mette var annerledes. Med henne trengte jeg ikke å slåss om oppmerksomheten. Vi var ying og yang. Vi kompletterte hverandre, også praktisk: Vi har aldri kranglet om hvem som skal støvsuge. Jeg er den huslige, partyfikseren, mens Mette har tatt seg av bilen, det tekniske, elektriske og all snekringen. Dessuten delte vi fire viktige interesser: Foto, fjellet, skogen og naturen og sansen for å sitte rundt et hyggelig bord med ei bøtte rødvin og gode venner, ikke sant? Marianne hadde en drøss med venner, som jeg fikk på kjøpet, sier Mette. Fra den ryddige stua er det panoramautsikt over Groruddalen.Marianne har tent stearinlys, fra høyttalerne kommer lav gresk musikk. Veggene er dekorert med kunst og familiebilder. På den mest iøynefallende plassen i stua henger bildet fra partnerskapsinngåelsen sommeren 2000. Begge har på seg drakta som ble laget til Oslos 1000-årsjubileum samme år. Marianne forteller at hun alltid hadde hatt en hemmelig drøm om å gifte seg i millenniumsåret. At det føles rart at partnerskapet nå formelt er opphørt. Øyeblikket i dobbeltsenga i 2005 ble avgjørende. En tanke var sådd. En mulighet var i ferd med å finne grobunn hos Mette: Skulle hun en dag få oppleve å være den samme utenpå som inni? Kunne Marianne til og med finne på å akseptere at Mette ble mann? Etter flere måneder i tenkeboksen, begynte Mette hos psykolog. Etter et år hos psykologen var det ingen tvil om at Mette var en mann i feil kropp. Den fysiske prosessen kunne begynne. Hver kveld i et halvt år har han smurt hormongelé på huden. I løpet av de siste fire månedene har han fått to testosteronsprøyter. Han har kommet i stemmeskiftet og fått skjeggvekst. Han har påbegynt den delen av prosessen som kalles «real life experience» og har skiftet navn fra Mette til Marcus. Han går på guttedo og får ikke lenger være med på vennegjengens jentemiddager. Jeg ville ha et navn på «M», sier Marcus. Ja, vi har liksom alltid vært M&M, derfor måtte det være noe på «M», sier Marianne. Men jeg ville ikke ha noe søtt. Sammen kom vi fram til Marcus, forteller Marcus. Navneskiftet skjedde på dagen 35 år etter at han ble døpt. Litt fordi det gjorde dagen lett å huske, men mest som en gest til Marcus mor. Hun har jo ikke mistet et barn, men hun har mistet det individet som hun bar på i ni måneder, ga navn og oppdro som jente. Dette er helt utenfor hennes kontroll, sier Marianne. Det er utenfor Marianneskontroll også. Marianne visste ikke mer om diagnosen transseksualisme enn de fleste da ektefellen hennes plutselig fikk denne merkelappen. Er det rart jeg drikker? fleiper hun. Så blir hun alvorlig, og forteller at hun også har vært hos psykolog. Riktignok bare et par ganger. Det var skremmende, jeg grein nesten hele tida mens jeg var der. Da jeg skjønte at Mette kanskje kunne bli q 22 MAGASINET 22. mai 2010

Vil bryte tabuer: Bryllupsbildet, da Marcus fortsatt var Mette. Vi står fram for å vise andre vår måte å takle denne transformasjonen på. Vi vil gi kjønnsopererte et ansikt, både som individ og i relasjon til en partner, sier Marianne (t.h.), som kontaktet Magasinet i 2007 og spurte om vi ville følge dem gjennom prosessen. Foto: Yvonne Holth 22. mai 2010 MAGASINET 23

Mailykke: Marianne og Mette feirer 17. mai i 2000. «Mette er borte. Jeg går gjennom en stor sorg selv om personen fortsatt lever.» Marianne Knudsen q mann, tenkte jeg at det ville ta tid. Kanskje 10-12 år. I hvert fall at vi først skulle feire jul og så påske, og så kanskje dra på sommerferie. Så oppdaget jeg at avgjørelsen ikke hang på meg lenger. Plutselig skulle Mette omtales som «han», og jeg, som har strevd hele livet for ikke å leve A4, befinner meg i et heterofilt forhold! Jeg la meg med en kvinne og våknet ved siden av en mann. Eller: Jeg våknet med en pubertal tenåring med alt det innebærer av kviser og hårvekst og gåduhjem! Det er faktisk ikke bare lett å takle når du er 42 år og bifil. Det er mindre enn ei uke siden brystene ble operert vekk. Marcus har ingenting imot å ta av seg T-skjorta og vise hvor flatbrystet han er blitt. Der hvor Mettes bryster en gang satt, dekker en bred bandasje over to ferske operasjonssår. Han synes allerede det er flaut å se på bilder av seg selv med bryster. Det er jo ikke meg, ikke min kropp! For Marianne er det annerledes: Brystene er en stor del av det kvinnelige med en kvinne. Nå er de tatt fra meg. Jeg synes det er tungt. Marianne spretter opp, og returnerer med et forseggjort etui med påskriften «En siste hilsen fra Mette». Hun åpner lokket, og en gipsavstøpning av Mettes bryster strutter mot oss. Jeg synes allerede de virker større enn de var i virkeligheten jeg, sier Marianne. Jeg er glad jeg er kvitt dem, sier Marcus. Marcus påstår at han ikke har forandret seg inni, men jeg kan love at hestedosene med testosteron har sørget for at den Mette jeg kjente har forsvunnet. Mette var for eksempel veldig tålmodig. For tålmodig! Sier Marcus. Jeg skjønner det, men du må skjønne meg også: De tingene som gjorde Mette stille og innesluttet, får Marcus til å brøle og slå i bordet. Hele reaksjonsmønsteret er forandret, sier Marianne, og fortsetter: Dessuten skal jeg plutselig leve med en annen legning enn det som er naturlig for meg, mens Marcus alltid har likt jenter og dermed bestandig har vært heterofil. Angrer du på spørsmålet du stilte til Mette? Nei, jeg angrer ikke, men må innrømme at jeg ble litt overrasket over at jeg traff blink. Jeg vet at Marcus aldri hadde gått fra meg hvis jeg hadde havnet i en liknende situasjon, eller i en ulykke eller ved sjukdom. Da skal ikke jeg svikte ham heller. I hvert fall skal ingen få si at jeg ikke prøvde å stå i dette sammen med ham. Marianne smiler litt. Men etter at Mette begynte på prosessen med å bli mann og skiftet navn, er jeg bare gift med et kvinnelig personnummer. Jeg er ikke enke og ikke skilt, men Mette er borte. Jeg går gjennom en stor sorg selv om personen fortsatt lever. Når operasjon nummer to er gjennomført og eggstokkene er borte vil Mette også være borte fra Folkeregisterets arkiver. Hun vil være erstattet av Marcus og hans mannlige personnummer. Kanskje stopper prosessen der. Men det finnes ett trinn til. En operasjon som kan gjøre det mulig for Marcus å skifte i herregarderoben i svømmehallen eller stå ved renna i et pissoar. Mange stopper etter de to første operasjonene, rett og slett fordi legene ennå ikke har klart å lage en penis som fungerer godt nok eller ser spesielt bra ut. I hvert fall ikke her i Norge, og hvis vi velger å dra til utlandet, så må vi betale operasjonen selv. Den koster over tre hundre tusen kroner, sier Marcus. Men det er snakk om prioritering, Marcus, sier Marianne. Noen prioriterer ferie med Hurtigruta. Vi kan velge penis. Nok en gang spretter hun opp av sofaen. Denne gangen kommer hun tilbake med en bunke utskrifter fra Internett: Legevitenskapens tilbud til FTM s «female to male». Noen bilder viser mikropeniser, som er konstruert ut fra det kvinnelige kjønnsorganet. Hun plukker fram flere bilder. Viser fram resultatet av phalloplasty, et kjønnsorgan bygget av hud fra innsida av låret eller underarmen. Resultatet ser utvilsomt mer troverdig ut enn mikropenisene. Marianne lener seg fram og legger hodet på skakke: Er dette virkelig vanlig? Ja, jeg bare spør: Det er jo så digert at hjælp! Heldigvis er det mange måter å ha sex på, og et forhold er mye mer enn sex. Jeg har jo kjent dette mennesket i mange år, og forhåpentligvis er ikke kjærligheten mellom oss avhengig av størrelsen på de greiene der. VÅR 2009: Sola skinner ubarmhjertig på de møkkete brøytekantene nedenfor Lindeberg senter. Det er et drøyt år siden Magasinet sist møtte Marianne og Marcus. I tida som er gått har Marcus fjernet eggstokkene. Han har også bestemt seg for å gå gjennom en penisoperasjon. Bydelskafeen ved parkeringsplassen er så godt som tom. Marianne og Marcus har valgt et bord innerst i lokalet, rett under Vålerenga-banneret. Kaffen er så sur at innehaveren ikke vil ha betalt. Marcus sitter med en halvliter foran seg. Marianne har kjøpt et glass rødvin. Hun stryker hånda over svimerkene i det brune bordet. Hun er ikke i det fleipete hjørnet og har heller ikke vært det på en stund. Det er ingen selvfølge at de sitter her ved siden av hverandre nå. De bor fortsatt sammen, men har hatt en turbulent periode. Marianne har vært inne på tanken om å bryte ut av ekteskapet. Egentlig begynte det allerede i fjor høst. Marcus var i full jobb samtidig som han begynte med videreutdanning i multimedia-design, i tillegg til at jeg synes han var utrolig selvopptatt oppå alt annet som handlet om ham. Til slutt spurte han meg ikke engang om hvordan jeg hadde hatt det på jobben. Jeg følte meg ensom og veldig trist og prøvde flere ganger å si til ham at sånn kunne vi ikke ha det. Men han hørte ikke på meg, sa bare at han var nødt til å studere. Til slutt ble det sånn at jeg la meg halv elleve, mens han først kom til sengs ved fem tida om morgenen. Det var aldri anledning til sånne kjærestegreier som å ligge på armen og snakke om hvor- q 24 MAGASINET 22. mai 2010

Nytt speilbilde: Det er februar 2008, brystene er fjernet og Mette er blitt Marcus. Han er glad for forandringen. Marianne er usikker: Brystene er en stor del av det kvinnelige. Nå er de tatt fra meg, sier hun. 22. mai 2010 MAGASINET 25

Milepæl: Mamma Laila og pappa Vidar hilser på Marcus på Rikshospitalet i mai 2008. Eggstokker og livmor er fjernet. Familiekjær: Marcus feirer farens 70-årsdag 19. mai 2008. Han har alltid hatt et åpent forhold til familien sin. Fryktet brudd: Vi hadde det ikke bra. Noe måtte gjøres, forteller Marianne om perioden da kjæresten gikk fra å være tålmodige Mette til testosteronbomba Marcus. q dan dagen hadde vært. Jeg hadde jo tidsfrister i forbindelse med skolearbeidet, begynner Marcus. Itillegg til full jobb og krevende kone, sier Marianne ironisk. Marianne sier at jeg er totalt forandret, men jeg er ikke helt enig. Utenpå, ja, men den indre kjernen i meg som alltid har vært der, den er der fortsatt, sier Marcus. Du har forandret deg, og jeg var rett og slett ikke forberedt på hvor store endringer hormoner kan gjøre med personligheten. Jeg var vant til en voksen kvinne, men plutselig bodde jeg sammen med en pubertal guttunge som bare var opptatt av sex, øl, coca cola, film og seg selv. Det var bare meg-meg-meg, og når jeg prøvde å snakke med deg, spurte du bare om jeg var sikker på at det ikke var jeg som hadde forandret meg! Ved juletider sto det så dårlig til med forholdet at Marianne sa at hun var usikker på om de kom til å fortsette å være sammen. Vi hadde det ikke bra. Noe måtte gjøres. Hvis ikke kunne jeg ikke være med på dette lenger. Da hun sa det tenkte jeg at «dette fikser jeg ikke, jeg kan ikke leve uten Marianne». Plutselig skjønte jeg at forandringene som har skjedd i meg er veldig store, sier Marcus. Heldigvis satte vi oss ned og snakket. Den samtalen ble ganske dramatisk, sier Marianne. Men at vi kom til det punktet at jeg faktisk ønsket å «Plutselig bodde jeg sammen med en pubertal guttunge som bare var opptatt av sex, øl, coca cola, film og seg selv.» Marianne Knudsen forlate Marcus, var avgjørende for at vi fikk hjelp til å se forholdet vårt i et annet perspektiv. Marcus foreslo at de skulle søke hjelp. At de skulle ta kontakt med en familieterapeut som tidligere har vært tilknyttet GID-klinikken (Gender Identity Disorder) på Rikshospitalet og kjenner til hva som skjer hormonelt og mentalt med en som går gjennom kjønnsbekreftende behandling. Han vet dessuten hvilke konsekvenser det kan ha når et forhold går fra å være homofilt til heterofilt, eller omvendt. Terapeuten har rådet dem til å ha fokus på rollefordelingen i forholdet. Det er tøft, men virker veldig riktig. På sikt er dette positivt, tror jeg. Det viktigste nå er at viljen vår til å fortsette sammen er til stede. Og det er den jo, ellers hadde vi ikke søkt hjelp, sier Marianne. Når det er sagt fortjener Marcus ros. Han har virkelig tatt seg sammen, og vi er blitt enige om kompromisser. Et forhold handler jo mye om å gi og ta og om å finne en vei som passer for begge. Jeg må huske å spørre hvordan Marianne har det, og så skal jeg legge meg halv elleve om kvelden. Det blir ikke noe forhold hvis den ene legger seg ved fire-fem tida om morgenen. Du får ikke ligget på armen og småpratet da, sier Marcus. DESEMBER 2009: Marcus! jeg har aldri sett deg med slips før så fin du er! Marcus står i inngangsdøra hjemme hos venninnen, 26 MAGASINET 22. mai 2010

Verdifull arm: Nest siste omgang med hårfjerning på laserklinikken i Oslo. Marcus håper det holder, og at underarmen dermed vil være glatt nok til å bli en troverdig penis. Legen har sagt at hvis det blir nødvendig, så får de ta en runde når huden er flyttet ned til underlivet. Åshild. For 15. gang arrangerer Marcus og Mariannes vennegjeng førjulsfest. Det er også snart fem år siden prosessen med å bli mann startet i Mette Volds hode. Det er fyr på peisen, og leiligheten til vertinnen er dekorert med julenisser og stearinlys. Fra kjøkkenet lukter det Janssons fristelse og gløgg. Jeg hadde slips på 17. mai også, smiler Marcus og legger til at denne jula kiler det skikkelig i magen. Det kjennes ut akkurat som da jeg var liten. Jeg teller dager! Vær klar over at Marcus er den mest normale av oss, opplyser en gjest. De er en mangefasettert gjeng: Heterofile og homofile, barndomsvenner og gamle kolleger, unge og eldre. Alle vet at Marcus ikke snakker om antall dager igjen til julaften. Han snakker om reisen til Belgia 12. januar. Det må jo være skjebnen som gjør at han får reise dit og så på Statens regning! Sier Marianne. Da kjønnsskifteprosessen var i gang fikk alle i vennegjengen en sms med beskjed om at fra nå av het Mette Marcus. Da venninnen Ninozka Markussen mottok tekstmeldingen, måtte hun lese flere ganger. Deretter måtte hun spørre seg selv hvorfor hun ikke hadde vært i nærheten av å forutse dette. Hun, som i ti år har vært sykepleier ved en avdeling på et sykehus i Belgia hvor personer med diagnosen transseksualisme fra hele verden kommer for å foreta kjønnskorrigerende operasjoner. Deretter spurte hun Marcus og Marianne om de ikke ville komme til Gent og snakke med sjefen hennes. Møtet med professor Stan Monstrey førte til at Marcus ble satt på venteliste for peniskonstruksjon, såkalt «radial forearm flap phalloplasty». Siden denne typen operasjoner ikke gjøres i Norge, tenkte Marcus at det kunne være forsøket verdt å søke utenlandskontoret på Rikshospitalet om å få operasjonen dekket. At han kunne få et ja var noe han knapt våget å håpe på. Men det fikk han! I tillegg til at klinikken her hjemme sender en kirurg som skal følge hele operasjonen. Marcus gleder seg sånn! Jeg gruer meg. Eller jeg gleder meg selvfølgelig på hans vegne. Men jeg er veldig usikker på hva utfallet vil innebære for meg. Jeg vil ikke ta sorgene på forskudd, men tenker jo på om jeg til syvende og sist vil tenne på den saken der. Når alt kommer til alt er jeg mer lesbisk enn hetero, sier Marianne. Om bare noen uker vil Marcus være utstyrt med et helt nytt organ. Han vil være en mann som kan stå å tisse. Når han etter hvert får installert en protese i penisen, vil han også kunne gjennomføre et heterofilt samleie. Det er halvannet år siden Marcus fjernet eggstokkene sine som en del av prosessen med å bli mann. Tilfeldighetene ville ha det til at også Marianne i november ble nødt til å fjerne eggstokkene etter at legene fant flere muskelknuter i underlivet hennes. Operasjonssåret har ikke grodd som det skulle. Hun har store smerter, og hevelsene får henne til å føle seg gravid. Ironisk nok, etter som hun for lengst har tatt en avgjørelse om aldri å bli det. Likevel har det vært tøft å innse at det nå ikke er fysisk mulig for meg å få barn. Men Marcus har vært en kjempeflink sykepleier! Han har kjørt meg overalt og vartet meg opp mens jeg har ligget på sofaen, sier Marianne, og legger til: Han er faktisk blitt en skikkelig gentleman. JANUAR 2010: Vent, jeg må inn her! Marianne befinner seg i en tolv etasjer høy sykehusblokk i Gent i Belgia. Klokka er halv tre om ettermiddagen. Marianne har vært våken siden klokka fire om morgenen. Hun har kjørt buss, fly og tog. Marcus ligger i femte etasje, men Marianne bråstopper foran gavebutikken i første. Inngangen er nesten usynlig mellom stativene med oppmuntrende kort og ballonger. Marianne har dårlig tid, men finner straks det hun vil ha: Denne, det må bli denne, roper hun og vifter med en plastpinne med en lyseblå ballong. Den er formet som en fot og dekorert med stjerner og hjerter og påskriften «It s a boy!» Synd at de ikke har «It s a man», men det får gå. Som Marcus sier: «Vil dere se bilde av vår lille prins? Han er 18 cm lang, veier 250 gram og kan godt pakkes inn i et lyseblått teppe», ler hun og vifter med mobiltelefonen. q 22. mai 2010 MAGASINET 27

Fra Mette til Marcus Slik har prosessen vært etter at Mette Vold i 2004 bestemte seg for å skifte kjønn. VÅREN 2004: Går til obligatorisk utredning hos psykolog. Kjærlighetsmøte: Marianne møter Marcus for første gang etter penisoperasjonen på Universitetssykehuset i Gent. Det er mye nytt å forholde seg til, for begge. «Nå er jeg spent på å se hva som skjuler seg under teltet.» Marianne Knudsen Endelig mann: Marcus har gledet seg voldsomt til å se Marianne. Men jeg skulle ønske du ikke kom akkurat når jeg hadde så vondt, sier han til kjæresten. q Den er full av bilder og meldinger fra Marcus om hva han har gjennomgått de siste to ukene. Det første Marianne har gjort hver eneste morgen i fjorten dager, er å ringe Marcus. Hun vet at legene mener at operasjonen har vært vellykket, og hun vet at Marcus dagen før var oppe og gikk for første gang på ti dager. Hun vet også at han nesten ikke har sovet om natta, både fordi groprosessen til det nye organet mellom bena hans fordrer at han ligger urørlig, fordi såret på armen som organet er konstruert av, er så smertefull og fordi han gleder seg sånn til besøk. Er det rart det nå virker som en brutal tålmodighetsprøve for Marianne å måtte stå stille i heisen helt til plastisk kirurgisk avdeling i femte etasje? Marcus ligger innerst ved vinduet på det lille tomannsrommet. Marianne slenger fra seg Kiwi-posen med norske aviser, vossafår og reinsdyrkjøtt på et bord og skal til å kaste seg over det bleke ansiktet øverst på puta. Hun bråstopper. Over midten av senga er det slått opp et hvitt telt. Du, nå er jeg spent på å se hva som skjuler seg under teltet! Er det «den» som holder det oppe? Nei! Stønner Marcus og presser fram et matt smil: Har du pyntet deg for meg? Nesten to uker etter at han har fått festet på penisen som plastikkirurgene har bygget av hud, vev og blodårer fra hans egen arm, har Marcus store smerter i armen og underlivet, men aller mest i magen fordi han nettopp har begynt å spise igjen. Han vet ikke om det er derfor han besvimte i stolen ved siden av senga etter å ha gått den to meter lange turen til toalettet to ganger tidligere på dagen. Jeg var nok litt eplekjekk, men jeg måtte jo pusse tennene godt fordi jeg skulle kline med kona mi. Å, jeg skulle ønske du ikke kom akkurat når jeg hadde så vondt, begynner han, men blir avbrutt av Marianne, som tar hånda hans: Klem meg i hånda og pust. Sånn ja q 1. MARS 2006: Starter psykologbehandling på GID-klinikken (Gender Identity Disorder) på Rikshospitalet i Oslo. 26. SEPTEMBER 2006: Skifter navn til Marcus. 1. APRIL 2007: Begynner med testosteronkrem. Velger å gå over til sprøyter, som tas fire ganger i året livet ut. 5. FEBRUAR 2008: Får operert bort brystene på Rikshospitalet. 13. MAI 2008: Får fjernet eggstokkene og livmor. 2. JULI 2008: Får nytt personnummer og blir mann i alle offentlige papirer og register. 23. JULI 2008: Er på konsultasjon ved Universitetsykehuset i Gent. Har ikke bestemt seg for penisoperasjon, men blir likevel satt på venteliste. VÅREN 2009: Har bestemt seg for penisoperasjon og starter å fjerne hår på underarmen med laser på privatklinikk i Oslo. 18. JANUAR 2010: Får foretatt penisoperasjon ved sykehuset i Gent. Penisen lages av hud fra Marcus underarm. Armen leges med bruk av underhudsfett fra en død person og hud fra Marcus lår. 22. mai 2010 MAGASINET 29

Optimistiske: Forholdet går bra. Vi prater mye om alt. Jeg kan ikke se for meg et liv uten Marianne, sier Marcus. «Jeg aner ikke hvordan det kommer til å gå med oss.» Marianne Knudsen q Et døgn seinere møter Marianne en helt annen mann. Teltet over senga er borte. Det er også Marcus magesmerter. Fargen er tilbake i kinnene. Han har dusjet, pusset tenner og fått på seg joggebukser og ren t-skjorte uten antydning til å svime av. Når han ser Marianne i døråpningen, er han raskt oppe og tar rundt kona si. Med en halvliter cola i den ene hånda og Marianne i den andre, vagger han ut av rommet og nedover sykehuskorridoren. Hver eneste dag har jeg fortalt alle som har giddet å høre på at du skal komme på besøk. Derfor ble jeg så skuffet da jeg var så dårlig i går. Det var ikke sånn jeg ville at du skulle se meg. De slår seg ned i ei lys dagligstue i enden av korridoren. Marcus på ei pute i en stol, Marianne på stollenet, så tett inntil mannen sin som hun kan komme. Gidder du å stikke på rommet og hente et glass? Spør Marcus. Nei. Det kan noen andre gjøre. Jeg vil være her sammen med deg, sier Marianne. Ja, er det ikke interessant å være gift med meg? Spør Marcus. Marianne venter lenge før hun svarer. Jo, mildt sagt. Iløpet av de siste åra føler jeg at jeg har vært sammen med minst tre ulike personer. Tre? Er det noen jeg ikke vet om? Marianne rister taust på hodet. Blikket flakker. Så kommer det: Noen ganger tenker jeg at jeg kanskje burde sagt «nei» til dette. Det er flere enn en som betaler en pris her. Men jeg spurte deg jo, husker du ikke? Spør Marcus. Jeg spurte deg jo om du ville forlate meg hvis jeg tok den operasjonen? Ja, du spurte, sier Marianne sakte. Og må ta en pause igjen. Plutselig renner øynene over. Men det var et umulig spørsmål å svare på, for idet spørsmålet ble stilt visste jeg at prosessen allerede hadde startet og at det var for seint å snu. Men jeg hadde aldri valgt eller sett for meg dette. Og jeg aner ikke hvordan det kommer til å gå med oss. MAI 2010: Marcus har vært innlagt på Rikshospitalet for en ny operasjon etter problemer med urinblæren. Han er fortsatt sykmeldt. Litt slitsomt er det vel for oss begge med denne lange sykmeldingsperioden jeg er inne i nå. Den ble jo lengre enn planlagt minst tre uker til. Om forholdet til Marianne sier Marcus: Det går bra. Vi prater mye om alt og lufter eventuelle problemer. Marianne synes forholdet har utviklet seg positivt. Jeg føler at forholdet vårt bærer fruktene av hard jobbing, pågangsmot og viljestyrke fra begge parter, kjærligheten vår er blitt sterk og respekten er gjensidig. At vi har klart å komme oss gjennom en slik total omstillingiforholdet knapt noe kan vel bli mer utfordrende! Fra å føle meg totalt overveldet og nesten mistroisk til denne transformasjonen, er jeg blitt mer tolerant overfor hvordan andre mennesker kan ha det. Det har vært en spennende reise, og jeg sitter igjen med masse ny kunnskap, nye venner og ekte kjærlighet til Marcus. Marianne ser på kjæresten: Jeg kunne aldri ha fått en bedre mann! h q Transseksualisme Diagnose på personer som ønsker å skifte kjønn. Den første kjønnskorrigerende operasjonen i Norge ble utført for 48 år siden. I dag har 350-400 personer gjennomgått slik behandling på GID-klinikken ved Rikshospitalet i Oslo. 15-20 personer behandles i året. Symptomer: Uoverensstemmelse mellom den psykiske opplevelsen av kjønnsidentitet og ytre kjønn, følelse av å være født i feil kropp, sterkt ubehag med biologisk kjønn og dets sosiale rolle, stort lidelsestrykk med suicidale tanker. Årsak: Ikke avklart. En teori er at komplekse hormonelle mekanismer i hjernen gir såkalt «kryssende kjønnsidentitet». Behandling: Psykiatrisk evaluering, hormoner og kirurgi. Bivirkninger: Biologiske kvinner som behandles med testosteron kan oppleve infertilitet, psykisk ustabilitet, økt sexlyst og økt risiko for diabetes. Biologiske menn som hormonbehandles for å bli kvinner kan få økt risiko for blodpropp, infertilitet, vektøkning, psykisk ustabilitet, leversykdom, gallestein, høyt blodtrykk og hjerne- og hjerteinfarkt. Prognoser: Meget gode når pasienten henvises tidlig. Personer med tidlig debut av symptomer som ikke får behandling utvikler ofte problemer som depresjon, angst, stoffmisbruk og personlighetsforstyrrelser. Kilder: Rikshospitalet, Universitetssykehuset i Gent. Harry Benjamin Ressurssenter, hbrs.no/snl.no 22. mai 2010 MAGASINET 31

Aldri helt komplett mann Vi er nær, men fortsatt ikke i stand til å lage en komplett mann av en kvinnekropp eller omvendt. Jeg tror heller ikke at vi noensinne blir i stand til det, sier professor Stan Monstrey som opererte Marcus på Universitetssykehuset i Gent. Samtidig forsøker vi med små skritt å komme stadig nærmere. For pasienten kan bitte små framskritt utgjøre en stor forskjell i livskvalitet. For ti år siden var vi for eksempel ikke så opptatt av pungen, men etter å ha gjort store framskritt med peniskonstruksjon har vi nå utviklet en ny teknikk som gjør at våre pasienter også kan få en normalt lokalisert pung, sier Monstrey, som med sitt team og siden 1989 har operert nesten 1000 pasienter hvorav halvparten utlendinger. I starten hadde vi en pasient hver tredje måned. Nå utfører vi to-tre operasjoner i uka. Siden 1960-tallet har alle i Norge med kjønnsidentitetsproblemer blitt henvist til Rikshospitalet. Først i 2002 fikk enheten eget budsjett og sin nåværende form, og i dag er den såkalte GID-klinikken (Gender Identity Disorder) en del av et internasjonalt samarbeid bestående av norske, tyske, nederlandske og belgiske eksperter. Dette samarbeidsprosjektet gjorde at Marcus Vold kunne få en såkalt phalloplasty-penis på Statens regning, til tross for at denne typen operasjon ikke gjøres i Norge. Vi tilbyr en annen type operasjon, men tar selvfølgelig hensyn til pasientens ønsker ved valg av metode, sier seksjonsleder og overlege Ira Haraldsen ved GIDklinikken. GID eller transseksualisme er forholdsvis sjeldent, og det er lite mening i at alle gjør det samme. Professor Monstrey holder for eksempel fortrinnsvis på med phalloplasty som er en av tre måter å konstruere en penis på. Vi er bare i stand til å konstruere impotente menn, men det er viktig å få fram at livet dreier seg om mer enn sex for transseksuelle dreier det seg om identitet, sier Haraldsen. En studie publisert sommeren 2009 viste at 80 prosent av pasientene som gjennomgikk phalloplasty i åra 1992-2007, fikk et bedre sexliv. Samtlige oppga at de var i stand til å få orgasme med det nye kjønnsorganet. Samtidig meldte nær 80 prosent om urologiske problemer. Mange av problemene oppstår når pasientene får satt inn protesen som gjør dem i stand til å få ereksjon og ha samleie. Den største utfordringen ved phalloplasty er å få blodstrømmen mellom kroppen og den nye penisen til å fungere. Hvis blodet levrer seg og blodtilførselen stopper opp, kan den nye penisen dø og falle av. Risikoen for at dette skjer er høyest hos røykere og overvektige, men kan også skje andre pasienter. Heldigvis skjer ikke dette ofte. Vi har gjort 400 slike operasjoner og hatt tre tilfeller, sier Monstrey. Opererte Marcus: Stan Monstrey. I dag er vel halvparten av hans pasienter tidlig i 20-åra, den andre halvparten har passert førti. De yngste får et bedre liv enn de eldste. En førtiåring er ofte gift og har familie. De få som angrer på kjønnsbekreftende operasjoner, gjør det fordi prisen blir for høy. De får endelig oppfylt ønsket om å leve som det kjønnet de føler seg som. Samtidig opplever noen å miste familie, barn og venner. Da er det kanskje likevel ikke verdt det. Kriteriene for å få behandling hos professor Monstrey er strenge. Ser vi for eksempel at noen har et veldig begrenset støtteapparat rundt seg, ber vi dem om å komme tilbake når de har tilrettelagt livet sitt bedre. Hva er prognosene for par hvor den ene gjennomgår kjønnsbekreftende behandling? Jeg kjenner til fem par som i utgangspunktet var heterofile, men endte som lesbiske. De er fortsatt sammen, men det betyr ikke at det har vært enkelt. Vi vet ikke om mange som er i samme situasjon som Marcus og Marianne, så alt jeg kan si er at det neppe blir lett. Det vil nok aldri slike forhold være. Snittalderen hos GID-klinikkens pasienter er tjue år, men både Haraldsen og Monstrey mener kjønnsidentitetskonflikt er mulig å oppdage mye tidligere. 70 til 80 prosent av de som har symptomer i barndommen og er registrert i Barne- og ungdomspsykiatrien, utvikler ikke transseksualisme som voksne. Hos noen forsvinner det helt, mens andre blir homofile eller lesbiske, forteller Haraldsen. Også universitetssykehuset i Gent har et barne- og ungdomsprosjekt. Hvis vi klarer å plukke ut barn med sterke tegn på kjønnskonflikt allerede tidlig i tenåra, kan vi følge dem opp tettere og for eksempel forsinke puberteten deres slik at de ikke blir fulle av gale hormoner. Kanskje kan vi operere allerede når de er 18 år, men vi er selvfølgelig veldig, veldig forsiktige. Vi kan ikke gjøre feil, sier Monstrey. h rja@dagbladet.no