årgang 1 - nummer 2-2005

årgang 1 - nummer 2-2005 Medlemsblad for Norges sopp- og nyttevekstforbund sn- 2/2005 1

Lokalforeningene Vefsn Nyttevekstforening http://www.nyttevekstforeningen.no/vefsn/ Boks 210, 8651 Mosjøen. Leder: Kristian Karlsen. Øvrige styre: Åsa Hellem, Inger Hvidsten og Jonny Løe. Salten naturlag Aud Pedersen, Åse Bøilestad Breivik, Bernt Gunnar Østerkløft, Rune Bjarghov, May-June Knutssøn, Ingvild Gabrielsen og Helga Vik. Trondheim Nyttevekstforening v/inger Christin Aune, Lokes veg 53. 7033 Trondheim. Styret: Inger Aune, Berit Austeng, Margot Nystad, Turid Rustad og studieleder Solvor Thonstad. Nyttevekstforeninga, Ålesund Leder: Kari Mette Tollås Veblungsnes, Furumyrv. 13 A, 6018 Ålesund. Øvrige styre: Berit Carlsen, Osvald Grande, Perry Larsen og Signy Seljebotn. Risken, Molde og omegn soppforening http://www.nyttevekstforeningen.no/risken/ Leder: Wenche Eli Johansen, Uglevegen 15, 6425 Molde. Øvrige styre: Aud Brunvoll, Marit Myhre, Magnar Husby og Arne Løkketangen. Sunnfjord Nyttevekstforening Leiar: Harald Eriksen, Aarberg, 6973 Sande. Øvrige styre: Øystein Lange, Hilde Bergljot Gjørvad, Randi Lange og Anne Johanne Schei. innhold Nordfjord sopp- og urtelag Leder: Anne Bråten Seljeset, 6793 Hornindal. Øvrige styre: Kari Thomasgard, Ståle Hatlelid, May Helen Flaten og Aud Kobberstad. Studieleder: Anne Bråten Seljeset. Soppforeningen i Bergen http://www.soppforeningen.net/ Adr. Postboks 2315 Solheimsviken, 5824 Bergen. Leder: Josef Fessl. Øvrige styre: Geir Blom, Eli Dalland, Anne Døskeland, Åge Oterhals og Helge Svartveit. Voss sopp- og nyttevekstlag. Leiar: Bjørn Fremming, Groadalen 5, 5700 Voss. Øvrige styre: Sigurd Klyve, Liv Pedersen og Ellen Bøe Sjøgren. Haugaland sopp- og nyttevekstforening http://home.no.net/hausony/ Adr. Gro M. Hetland, Fartein Valensgt. 6c, 5500 Haugesund. Leder: Gunnbjørg Lomeland. Øvrige styre: Ingebjørg Stene Jacobsen, Erna Lindøe og Wenche Lindvik. Nyttevekstforeningen, avd. Sør-Rogaland, Jærsoppen Adr. Rogaland Arboret, Espeland, 4300 Sandnes. Leder: Kirsten Olafsrud Vest vik. Øvrige styre: Wenche Håland Jørpeland, Anita Sæle vik, Ellen Bø Nedrehagen og Tor Larsen. Fortsettes tredje omslagside 2 sn- 2/2005

årgang 1 - nummer 2-2005 Utgiver Norges sopp- og nyttevekstforbund Postboks 61 Blindern, 0313 OSLO Telefon: 22 15 17 60 Bankkonto: 2901.11.39688 Org. nr. 940593336 www.soppognyttevekster.no post@soppognyttevekster.no Styret Geir Fjeld, leder Nils Tjøstheim, nestleder Wenche Eltervaag Håvard Kauserud Finn Børre Stokholm Jon-Otto Aarnæs Varamedlemmer Johnny Løe Tore Ruud Inger Lise Østmoe Daglig leder/redaktør Torborg Galteland Redaksjonskomite Klaus Høiland Finn Børre Stokholm Anna-Elise Torkelsen ISSN 1504-4165 Trykk: RK Grafisk AS innhold Leder... 4 Groblad Rolv Hjelmstad... 5 Sopp i fokus... 10 Har du tygget kvae? Klaus Høiland... 12 Soppforgiftning? - soppbestemmelse pr telefon! Kolbjørn Mohn Jenssen... 15 Boletaria... 21 Nye kremler for Norden Per Marstad... 22 Oxyporus philadelphi (Parmasto) Ryvarden - ny for Norge Leif Ryvarden... 25 Vårfagerhatt -funnet ny for Nord-Norge Mats G Nettelbladt... 27 Nytt fra Forum for soppfargere... 28 Bokanmeldelser... 30 Nytt fra lokalforeningene... 35 Prøve for soppsakkyndige... 45 Sopp- og nyttevekstprat rundt latinen Oliver Smith...4 6 sn- 2/2005 3

Ta med kurven ut Vi er en helt ny organisasjon og samtidig bærer vi på tradisjonene av to ganske gamle foreninger. Det innebærer store forventninger både fordi vi skal innfri det moderforeningene var, og fordi vi skal se fremover og være noe nytt. Det er mye som skal på plass på kort tid og vi håper vi kan komme så mange av forventningene som mulig i møte. Her vil jeg fortelle litt om hvordan vi ser for oss bladet framover. Vi ønsker at det skal være noe å lese for alle de interessegruppene vi hadde moderforeningene og har i forbundet. Det skal være noe for både den som leter etter sjeldenhetene i soppskogen og for den som helst har matauk i blikket. Det skal være noe for den som er interessert i hva planter og sopp har vært og kan brukes til. Heftene vil gjenspeile de sesongene vi er i. Det første nummeret blir et vårnummer, deretter ett sommernummer, ett høstnummer og ett vinternummer. Årets siste nummer vil bli preget av noe mer dyptpløyende stoff. Her blir det noe å fordype seg i, mens vi venter på at vi atter kan ta kurven med ut. Torborg Galteland, Redaktør 4 sn- 2/2005

Groblad Menneskene har til alle tider søkt i naturen etter urter som kan være til hjelp mot sine mange plager. Man trenger ikke nødvendigvis dra til andre verdensdeler for å finne slike nyttige vekster. På våre hjemlige veikanter og gårdsplasser vokser en av de mest anvendelige medisinplantene, nemlig groblad. Mye trolldomstro og magi har vært knyttet til bruken av groblad. Et sagn forteller om en hoggorm som var slått fordervet, og som tullet seg inn i groblad og ble «god igjen på timen». I norrøn folkemedisin anså man ormen for å ha legende krefter, og mange trodde derfor at de bladene som hoggormen hadde ligget på hadde størst legekraft. Groblad beskrives av greske og romerske leger allerede i antikken. De både benyttet og priste urten. Siden groblad nærmest er en «hersker over veikantene», vokste urten nøyaktig der den trengtes mest. Veifarende var ofte utsatt for ulykker, overfall, skader, bitt og blødninger. Og de som gikk til fots kunne være plaget av tunge, såre føtter. Alt dette var plager hvor de gamle legene foreslo å bruke groblad. Blant annet anbefalte Dioscorides groblad ved blødninger og blodtap, hundebitt og brannsår. Plinius kalte groblad et ufeilbarlig middel etter bitt av ville dyr. Det latinske slektsnavnet på groblad, Plantago, betyr fotsåle, og viser til at romerne brukte urten på soldatenes såre føtter. Groblad (Plantago major) er lett kjennelige på sine ovale til eggrunde blad med læraktig konsistens. Normalt har bladene sju nerver, men antallet kan variere, og alt mellom tre og ni er vanlig. Blomstene sitter tett i tett i smale, stive og opprette aks. Groblad forekommer særlig der mennesker og dyr ferdes, og i Norge er planten vanlig nord til Troms, men sjelden i Finnmark. Opprinnelig er groblad hjemmehørende i Europa og tempererte deler av Asia, men planten har i løpet av de siste hundreårene spredt seg med mennesket fra Europa og ut over hele verden. Planten fulgte med våre forfedre over til andre kulturer og kontinenter, og indianerne i Nord-Amerika ga den navnet «blekansiktets fotspor». Grobladfrø har et slimlag ytterst i frøskallet som gjør at de kleber seg til alt de kommer i berøring med, som fottøy, Rolv Hjelmstad (tekst og foto), rolv.hjelmstad@oppdal.com sn- 2/2005 5

Groblad (Plantago major) er lett kjennelige på sine ovale læraktig blad med nærmest parallelle nerver. Blomstene sitter tett i tett i smale, stive og opprette aks. redskaper og vognhjul. Når vi så vet at en enkelt grobladplante kan produsere rundt 20 000 frø, er det lett å forstå at planten har klart å «erobre» nesten hele verden. En annen egenskap ved planten som bidrar til dens store evne til å overleve, er at det knapt finnes noen annen plante som tåler så mye tråkk som groblad. Mange hageeiere betrakter grobladet som et problematisk ugras i plenen, men etter å ha lest om alle de gode egenskapene til denne planten, vil noen kanskje se på den med litt blidere øyne. Bladene av groblad kan plukkes gjennom hele sommeren. De kan brukes friske, eller tørkes for seinere bruk. Frøene samles når de er modne. Det gjøres ved å klippe av frøstandene og la dem tørke på et brett eller i en papirpose. Frøene kan deretter ristes ut. 6 sn- 2/2005

Får sår til å gro Groblad er altså en velkjent legeplante som har vært anvendt helt siden antikken, bl.a. som et sårhelende middel. Også i vår hjemlige folkemedisinske tradisjon har man i århundrer kjent til anvendelsen av groblad på infiserte sår. Det ble sagt at «baksiden trekker og fremsiden leger«. Med det mente man at baksiden av bladet var best til å trekke ut verk og forurensinger fra såret, mens oversiden av bladet fikk såret til å gro. Noen mente at man fikk best virkning hvis man stakk små hull i bladet med en nål, og ofte trakk man ut nervene, som enkelte mente var giftige. Også som avkok kunne groblad brukes ved mange forskjellige slags plager, slik som øreverk, astma, magebesvær, halsesyke, epilepsi, ødemer og hoggormbitt. Bladene kunne dessuten henges i en snor rundt halsen, og skulle da beskytte mot lopper og lus. Sebastian Kneipp, som er kjent for sine vannog urtekurer, beskriver hvordan groblad i folkemedisinen har vært brukt på sår: «Når folk på landsbygda har skadet seg på arbeid, leter de raskt opp blad av groblad, og gir seg ikke med å klemme på bladene før de får ut noen dråper plantesaft fra de heller harde bladene. Denne plantesaften drypper de enten direkte på det ferske såret, eller de fukter en liten fille med saften og plasserer den på det skadete stedet. Hvis bladene nekter å gi fra seg sin medisinske plantesaft, og bare blir myke og litt fuktige når de gnis, blir bladene selv plassert på såret... Planten syr det gapende såret sammen med en gylden tråd, og på samme måte som at rust aldri angriper gull, vil all råttenskap og grohud flykte fra grobladet». En «uttrekkende» urt Groblad kan med hell legges på insektstikk og slangebitt for å trekke ut giften. Eksakt hvilke Signaturlæren Signaturlæren er en gammel medisinsk teori om at man skal velge legemidler ut fra kjennetegn som stemmer overens med sykdommen. For eksempel gulfarget middel mot gulsot. kjemiske stoffer som er årsak til denne egenskapen er lite kjent, men vi kan på en måte skjønne hvorfor det er slik når vi ser hvordan planten vokser. Dette er i følge Matthew Wood et godt eksempel på «signaturlæren» (se faktaboks). Groblad vokser nemlig på hard og tett jord, noe som viser at urten har evnen til å trekke ut de næringsstoffene den trenger fra en hardpakket jord. «Hva den kan gjøre for seg selv, kan den også gjøre for mennesker», sier Wood. Slik kan groblad brukes Et annet eksempel på at signaturlæren «er gyldig» når det gjelder groblad, har vi fra William Coles (1657). Han mente at grobladet hadde stor affinitet til munnhulen fordi bladene ser ut som en tunge. Dette lyder litt fantasifullt, men det stemmer faktisk at groblad er en urt som er svært anvendelig ved plager knyttet til munnen og tennene. Groblad er en «fuktig og kjølig» urt. Noen spesielle, lange nerver går gjennom bladet, og disse inneholder slimstoffer og fiber. Slimet beroliger og kjøler ned irritert vev, slimhinner og hud, og fibrene stimulerer peristaltikken i tarmene. Groblad synes også å ha en viss virkning på nervene. Urten ser ut til å virke beroligende på betente nerver, og hjelper til å gjenopprette en skadet nervefunksjon. Denne egenskapen reflekteres også i «signaturlæren»: lange, kraftige bladnerver går gjennom bladet, noe sn- 2/2005 7

Fakta Andre norske navn: Vegablad, lækjesblad,lækjes blekke, vegblokk, sårblad, gardsgras, griseblad, grisetunge, griseøyre, groblokke, hønseblad, jonsok gras, plåsterblad. Navn på andre språk: ENGELSK: Common Plantain, Greater Plantain, Broadleaf Plantain, Rippleseed Plantain, Waybread, White Man s Foot. DANSK: Glat vejbred, Bredbladet vejbred, Kæmpe, Stor vejbred. SVENSK: Groblad, Gårdsgroblad. FINSK: Piharatamo. ISLANDSK: Græðisúra. TYSK: Wegerich, Grosser Wegerich. FRANSK: Plantain majeur. Viktige innholdsstoffer: Iridoider (bl.a. aucubin, som også forekommer hos øyentrøstartene), flavonoider (heriblant apigenin), garvestoffer, slim, kiselsyre og enzymer. Aucubin øker nyrenes utskillelse av urinsyre, apigenin er betennelseshemmende. alle kan se hvis de river over et groblad. Groblad synes å kunne ha en virkning på alle slimhinner. Urten har evne til å rense og desinfisere slimhinnene, og av den grunn er groblad brukt ved betennelser i luftveiene. Den demper irritasjonene, virker avkjølende, smører slimhinnene og fjerner slim. «Tørkede blad av groblad gir en utmerket te mot innvortes slimopphopninger» sier Kneipp. Han likte å kombinere groblad med lungeurt (Pulmonaria officinalis), en annen plante som er effektiv ved infeksjoner i lungene. Groblad er en slektning til loppekjempe (Plantago psyllium), en urt hvor man bruker frøene som avføringsmiddel fordi frøskallene trekker til seg fuktighet og svulmer opp i tarmen. Dette er en egenskap som også frøene til groblad har. Men til tross for at groblad stimulerer avføringen, er urten også et opptørkende middel ved diaré og dysenteri. Urten er altså en regulator som kan virke begge veier. Samtidig vil slimstoffene i frøene beskytte slimhinnene i tarmen. I korte trekk har vi et middel som stimulerer aktiviteten i tarmene, beskytter og smører tarmveggene, og hjelper til med å få ut avføringen. I sine bøker om kjerringråd har Miriam Wicklund flere eksempler på bruk av groblad mot ulike plager, bl.a. kviser, eksem, psoriasis, hevelser og forstuinger. På kviser kan man legge en bit groblad og sette en plasterlapp over. Dette er et råd som også Annemarta Borgen gir i sin bok Urtehagen på Knatten. Ved eksem og psoriasis lager man et avkok av bladene og vasker huden flere ganger daglig med dette avkoket. Plager med hevelser og forstuinger kan dempes ved å legge knuste groblad på det smertefulle stedet og dekke det til med en bandasje. Mot forkjølelse og bronkitt rådes man til å bruke groblad som urtete eller gurglevann. Urtete av groblad har også hjulpet mot magekatarr, og 8 sn- 2/2005

kløende insektstikk lindres ved å gni stikkene med knuste groblad. Av groblad lages et homøopatisk middel som heter Plantago. Plager som middelet blir brukt mot er øreverk og tannverk, men middelet gis også ved sengevæting Slik bruker du groblad Det er best å plukke friske groblad og presse ut saften fra bladene, både for utvortes og innvortes bruk. Et varmtvannsuttrekk kan lages fra frisk eller tørket urt ved å helle kokende vann over noen blader. Ved plager i tennene og gummen kan man skylle munnen med slik grobladte. Man kan også lage en olje av groblad og smalkjempe (Plantago lanceolata) for å lindre kløende hud. Like deler med fint opphakkede blader av de to artene skal ligge og trekke i kaldpresset solsikkeolje. Den kan tilsettes litt eterisk olje av timian (10 dråper til 50 ml av oljen). Dette er et fint liniment ved hoste og bronkitt hos barn. Groblad kan spises Bladene av groblad er spiselige, og kan brukes friske i salater, eller kokes for anvendelse i stuinger eller urtekaker. De unge bladene er best, da eldre blader gjerne er beske og har grove og seige nerver som må fjernes før bladet spises. Groblad smaker generelt lite, og passer derfor best sammen med andre urter. Aktuell litteratur Bjertnæs, Aa. 1997. Groblad, meitemark og krutt. Kjerringråd og folkelig behandling i 1000 år. Gyldendal Norsk Forlag. Blumenthal, M. 2000. Herbal Medicine. Expanded Commision E Monographs. Integrative Medicine Communication. Bown, D. 2002. The Royal Horticultural Society New Encyclopedia of Herbs & Their Uses. Dorling Kindersley. Chevallier, A. 1998. Politikens bog om lægeplanter. Politikens Forlag A/S. Høeg, O. A. (red). 1984. Våre medisinske planter. Det Beste. Fischer-Rizzi, S. 1996. Medicine of the Earth. Legends, recipes, remedies Rudra Press. Hillker, L. 1991. Naturens egen legebok. Teknologisk forlag. Holck, P. 1996. Norsk Folkemedisin. J. W. Cappelens Forlag. Hoppe, E. 1992. Dyrking og bruk av urter. Mortensen. Hutchens, A. 1991. Indian Herbalogy of North America. Shambhala. Lockie, A. 2002. Homeopati. N.W.Damm & Søn AS. Mabey, R. 1989: Politikens bog om helbredende urter. Politikens Forlag. McIntyre, A. 1995. Kvinnens urtebok. Grøndahl og Dreyers Forlag A.S. Skard, O. 2003. Ville vekster - røtter i kulturhistorien. Landbruksforlaget. Svanberg, I. 1998. Människor och växter. Bokförlaget Arena. Tierra, L. 1997. The Herbs of Life. The Crossing Press, (4.print). Torkelsen, A.-E. 1992. i den grønne gryte... Landbruksforlaget. Wicklund, M. 1989. Kjerringråd for små og store plager. Tiden Norsk Forlag. Wicklund, M. 1991. Flere kjerringråd for hjem og helse. Tiden Norsk Forlag. Wicklund, M. 1997. Kjerringråd i lange baner. Tiden Norsk Forlag A/S. Wood, M. The Book of Herbal Wisdom. Using Plants as Medicines. North Atlantic Books, 1997. Østen, S. 1994. Kjerringråd og overtro. Orion Forlag A/S.

Sopp i fokus Melsneglehatt Limacella glioderma (Fr.) Maire Skivesoppordenen (Agaricales), familie Amanitaceae Økologi: Barskog, helst på kalkrik jord. Utbredelse: Det er 43 registrerte funn i Soppdatabasen til Botanisk museum, Oslo, fordelt på fylkene Akershus (4), Aust-Agder (4), Buskerud (8), Hedmark (2), Møre og Romsdal (1), Oppland (4), Oslo (1), Telemark (11), Vestfold (7) og Østfold (1). Beskrivelse: Hatt 4-6 cm bred, klokkeformet til hvelvet med lav pukkel, kastanjebrun, til rødbrun, slimet i fuktig vær. Skivene er hvite. Stilken er 5-8 cm høy, 1-1,5 cm tykk og har en trådet ringsone. Over ringsonen er stilken hvit, nedenfor rødbrun og trådet/vatret. Kjøttet er hvitt med sterk melaktig smak og lukt. Sporene er 4-5 µm, hyaline, glatte og runde. Soppen er uspiselig. Kommentar: På en tur med Tromsø Soppforening i august 2003 fant vi melsneglehatt i en kalkrik barskog (gran og furu) i Straumsbukta, Tromsø kommune. I august 2004 fant vi den også i Skibotndalen, Storfjord kom mune. Dessuten ble melsneglehatt funnet under den nordiske soppkongressen i Rana 1976. Disse kollektene fra Nordland og Troms ligger i herbariet i Tromsø og er ikke registrert i soppdatabasen til Botanisk museum, Oslo. Per Marstad (tekst og foto) 10 sn- 2/2005 1/2005

Sopp i fokus Slimsneglehatt Limacella illinita (Fr.: Fr.) Murr. Skivesoppordenen (Agaricales), familie Amanitaceae Økologi: Barskog, helst på kalkrik jord. Utbredelse: Det er kun fire registrerte funn i Soppdatabasen til Botanisk museum, Oslo, fordelt på fylkene Buskerud, Oppland, Telemark og Troms. Det nordligste funnet er i Skibotndalen, den vokser i kalkrik furuskog, og jeg fant den i august 1995. Beskrivelse: Hatt 4-9 cm bred, halvkuleformet til hvelvet med pukkel, hvit, gulhvit til gråhvit, dekket av et tykt slimlag i fuktig vær. Skivene er hvite. Stilken er 5-8 cm høy og 0,5-1 cm tykk, hvit og slimet i fuktig vær. Øverst har den en antydning til slimring. Kjøttet er hvitt. Ubetydelig lukt og smak. Sporene er 5-6 x 4-5 µm, hyaline, glatte og nesten runde. Soppen er uspiselig. Kommentar: Arten er rødlistet (R). Per Marstad (tekst og foto) sn- 2/2005 1/2005 11

Har du tygget kvae? Onkel Henry var fra Brevik, det pittoreske lille tettstedet i Grenland. Engang hadde det bystatus, var til og med egen bykommune, men det var da seilskuter og trelast ennå var en viktig del av norsk handelsvirksomhet altså lenge før oljeeventyret og børstraktorene, og innlemmelsen i Porsgrunn kommune. Bestefaren til onkel Henry hadde til og med vært skipper på ei seilskute. Og onkel Henry sjøl hadde nesten seilt Jorda rundt. Ikke rart at jeg tok det for gitt at det han ikke visste om skip og sjø, ja, det visste nok heller ikke Kaptein Krok, Kaptein Nemo eller Kaptein Sorte Bill... Så får han heller tilgis den gangen han som liten gutt skulle bære en breddfull pøs med tjære og kom til å søle alt ut over det splitter nye seilet på snekka til bestefaren. Det ble visst et flott bumerke! Tjære kan vi få fra furu, men det er gran det skal handle om nå. Onkel Henry var ikke bare fullbefaren til sjøs, han klarte seg også svært bra til lands. Han lærte meg iallfall å tygge kvae. Kvae har jo som en av funksjonene å tette igjen sår i bark og ved hos bartrær. Grovt sett består den av terpentin (hovedsakelig pinen) og harpiks (som er en blanding av faste terpener, fenylpropanoider og gummistoffer). Etter hvert som terpentinen fordamper består kvaen mer og mer av den faste harpiksen. Dette tetter jo effektivt igjen sårene på treet. Barn har lenge kjent til at når kvaen tørker inn blir den til godkvae, som kan brukes til tyggegummi. Ved tyggingen skjer det tydeligvis noe kjemisk med kvaen mulig reaksjon med enzymer i spyttet den blir seig, gummiaktig og fargen skifter ofte fra gulhvit eller beige til lyserød eller nesten lilla. Kanskje dette er grunnen til at ballongtyggegummien er lyserød? Smaken er akkurat som hva det er det smaker av kvae. Noen synes det er forfriskende og godt, andre synes det er kvalmende og vondt. I gamle dager syntes barna sikkert at dette var godt, eller iallfall morsomt, men etter at tyggegummien gjorde sitt inntok i butikkene og kioskene, er kvaetyggisen blitt en norsk, etnobotanisk kuriositet lik barkebåt, kongleku, sløkesprøyte og andre botaniske barneleker. Onkel Henry lærte meg at kvaen kom i tre kvaliteter: Gullknapp er den gjeveste, dernest kommer fløtekvae og til slutt rennekvae som er helt ubrukelig og bare setter seg fast i tennene. Disse magiske navnene lærte jeg lenge før jeg forsto at det hele henger sammen med hvor lenge kvaen hadde vært på treet og terpentinen fått fordampet. Gullknapp, fortalte Onkel Henry, har form som ei lita rund perle. Den er gullgul og skal helst være gjennomsiktig. Det er relativt lite på hvert tre, så vi må pirke løs flere gullknapper skal vi ha en god tyggis. I følge Høeg (1975) skal den helst Klaus Høiland, klaus.hoiland@bio.uio.no 12 sn- 2/2005

Tre kvaliteter av kvae. Til venstre: gullknapp. I midten: fløtekvae som en klump innimellom rennekvae. Til høyre: rennekvae. (Oslo, Bygdøy 2005. Foto: Klaus Høiland.) sprette opp i små stykker når vi trykker neglen mot den. Gullknapp består av nesten ren harpiks, og konsistensen er derfor hard og sprø. Vi finner de beste gullknappene på solsida av stammen, fordi kvaen her tørker fortest ut. Den kan også bli samlet i større mengder på grantrær der tretåspetten har vært. Om vinteren spiser den kvae som den får ved å hakke ringer i barken rundt stammen (Haftorn 1971). Høeg (1975) nevner ringagrån som nettopp er trær med ringer i barken, her finner vi ofte fineste slag godkvae, dvs. gullknapp. Onkel Henry lærte meg den edle kunsten å tygge gullknappen riktig. Vi må begynne forsiktig med fortennene for å unngå at kvaen tygges i umedgjørlige småbiter. Når kvaen har blandet seg med spyttet, merker vi at den blir seigere og mer medgjørlig. Og er vi riktig heldige, får vi en fin lyserød tyggis etter et kvarters tid. På grunn av at terpentinen for det meste har fordampet er smaken relativt mild og ganske behagelig. Fløtekvae er mellomkvaliteten. Fordelen er at det alltid er mye av den, og klumpene er store. Den fins som mer eller mindre uformelige masser, oftest sammen med rennekvae. Mye fløtekvae kan vi finne på steder hvor barken har vært sterkt såret. Vi finner den både på sol- og skyggesida, men kanskje vel så ofte på skyggesida. Fløtekvae er myk og inneholder vanligvis så pass mye terpentin at smaken nok helst interesserer de mest ihuga kvaetyggerne. Ved tyggingen blir den oftest hvit og kremaktig derfor fløtekvae. Det er heller ikke til å unngå at noe fester sn- 2/2005 13

seg i tennene, iallfall for de ferskeste kvalitetene. Onkel Henry fortalte at fløtekvae bare ble tygget som erstatning dersom han ikke fant noen brukanes gullknapper. Om rennekvae er det ikke mer å si enn at den er klisset, setter seg fast i tennene og smaker vondt av terpentin. Høeg (1975) nevner i boka «Planter og tradisjon» gullknapp som vanlig navn på den beste godkvaen i grandistrikter, f.eks. fra Drangedal (som ligger nær Grenland, der Onkel Henry var fra). Han nevner også rennekvae, eller rettere sagt rennærskoe. Fløtekvae nevner han ikke her, men i ei seinere bok, «Barkebåt og kongleku» (Høeg & Hjort 1991), tar han opp navnet. Men det var fordi jeg også fortalte Høeg den samme historien. Kilder: Haftorn, S. 1971. Norges fugler. Universitetsforlaget, Oslo. Høeg, O.A. 1975. Planter og tradisjon. Floraen i levende tale og tradisjon i Norge 1925-1973. Universitetsforlaget, Oslo, Bergen, Tromsø. Høeg, O.A. & Hjort, H. 1991. Barkebåt og kongleku. Tradisjonelle barneleker med ville vekster. Universitetsforlaget, Oslo. http://biologi.uio.no/plfys/haa/leks/ - Halvor Aarnes: Botanisk og plantefysiologisk leksikon Jeg trenger fløyelspluggsopp til et veggteppe! Jeg arbeider med et veggteppe, en rose-komposisjon. Alt garn jeg bruker er soppfarget. Soppen er selvplukket og fargingen selvgjort. Men jeg trenger mye fløyelspluggsopp til den rette bakgrunnsfargen, her i distriktet er det altfor lite. Janne på «Freden» JOHAnnE E. GJEnGEDAL Til veggteppet trenger jeg ca. 2,5 kg tørket fløyelspluggsopp. Jeg betaler iht. retningslinjer fra Forum For Soppfargere: Kr. 100,- pr. 100 g tørket (min. mengde). Hvis du tror du kan hjelpe, ta gjerne kontakt straks! kontakt min mann freddie langrind, mobil 481 44 047, fax 3333 9472, e-post: f-langri@frisurf.no 14 sn- 2/2005

Soppforgiftning? - soppbestemmelse pr telefon! Når det er mistanke om soppforgiftning er det alltid viktig å bestemme soppen korrekt, slik at man kan iverksette riktig behandling, eller fastslå at behandling er unødvendig. Siden høsten 1988 har Mycoteam as hatt en «soppforgiftningstjeneste» for Giftinformasjonen. I de første årene var tjenesten basert på en personsøker og at «vakthavende» soppekspert måtte ringe tilbake til pasient, lege eller sykehus. Dette var en tjeneste som var lite effektiv. Etter hvert utviklet mobiltelefonene seg til å bli både små og rimelige og tjenesten var dermed lettere å gjennomføre. De to siste årene har vi tatt i bruk telefon med mulighet for direkte mottak av bilder og nedlasting av e-post med bildevedlegg. Dette er til stor hjelp ved kritiske bestemmelser av sopp. Hvordan bestemme sopp pr telefon? Er det mulig å bestemme sopp pr telefon nei, vanligvis bestemmer vi ikke sopp, men vi utelukker muligheten for giftige sopp. Med god soppkunnskap og de rette spørsmål så kommer man i de fleste tilfeller tilstrekkelig langt til å foreta en bestemmelse som er «sikker nok» til enten å sette i gang en behandling eller å utelukke en soppforgiftning. Det er viktig at «vakthavende» stiller enkle spørsmål som alle kan gi entydige svar på. Eksempel på dette er Hva er hattens diameter (bruk linjal)? Hvordan ser hatten ut på undersiden? Stilkens lengde og tykkelse, farger (litt vanskeligere)? Hattens form (hvelvet, flat eller nedsunket i midten) og ikke minst hvor vokste soppen? På gressplen, i skogen og da hvilken type skog (granskog, løvskog, bjørkebeltet ). Etter at man har fulgt registreringsskjemaet og stilt disse spørsmålene kan man svært ofte utelukke muligheten for alvorlige soppforgiftninger. Eventuelt må man få tilsendt bilder av soppen eller man får tilsendt soppen med drosje, tog eller fly eller man får tak i en lokal soppsakkyndig som bedre kan beskrive/identifisere den aktuelle soppen. Kunnskap om soppenes voksested og utbredelse er viktig. Hvert år er det spørsmål om mulig forgiftning med grønn fluesopp, men når henvendelsen kommer fra Østlandsområdet, er det Kolbjørn Mohn Jenssen, Mycoteam as sn- 2/2005 15

raskt å fastslå at det dreier seg om en grønnkremle. Grønn fluesopp forekommer i hovedsak i bøke- og eikeskog langs kysten fra Oslo til indre fjordstrøk i Møre og Romsdal, mens grønnkremle er vanlig i nærheten av bjørk over hele landet. Hvem benytter soppforgiftningstelefonen? I et normalt soppår er det mellom 300-600 henvendelser, og 90 % av disse gjelder barn som spiser sopp ved en tilfeldighet. Det er kun et fåtall av disse barna som blir soppforgiftet. I 2004 var det ca 450 henvendelser og ingen alvorlige soppforgiftninger. Når det gjelder uvelhet/forgiftninger hos voksne som har spist sopp, er bestemmelsesarbeidet ofte enklere enn hos barn. Som regel vet de voksne hva de har spist (eller i hvert fall hva de tror de har spist) og det er ofte klassiske forvekslingsarter som blir spist. En forgiftning med kraftige magesmerter 5-12 timer etter at man tror man har spist røyksopp eller sjam pinjonger, gir straks mistanke om hvit fluesopp. Slik forveksling opptrer annethvert år. Enkelt er det også med steinsoppen som smaker svært vondt gallerørsopp klarer ingen å spise nok av til å bli dårlig. I tillegg til tobente soppspisere har vi hvert år en rekke (20-40) henvendelser vedrørende hunder som er soppforgiftet, ja endog katter og undulater blir soppforgiftet, men hvordan eventuelle giftstoffer virker inn på en fugl, sier soppboken svært lite om. Hvilke sopp bestemmes hva er «bestselgerne»? Vi som besvarer soppforgiftningstelefonen merker godt svingninger i soppsesongene fra år til annet Figuren viser utbredelsen til grønn fluesopp til venstre og grønn kremle til høyre. Grønn fluesopp forekommer i hovedsak i bøke- og eikeskog langs kysten fra Oslo til indre fjordstrøk i Møre og Romsdal, mens grønnkremle er vanlig i nærheten av bjørk over hele landet. 16 sn- 2/2005

og ikke minst merker vi når soppsesongen begynner rundt i landet. Det er helt klart en overrepresentasjon av «små, brune sopp på gressplen». Disse soppene kan være vanskelige å bestemme, de er variable både i form og utseende, enkelte arter varierer også sterkt i farge med fuktighetsforholdene (soppen er «hygrofan»). Slåttesopp er svært vanlig og nok den soppen som oftest spises av barn her i landet. Ser vi på utbredelsen av denne soppen, står den i min soppflora som sjelden og den er bare registrert 45 ganger i Norge (se kart), men jeg vil anta at vi bestemmer soppen over 100 ganger i løpet av en sesong. Den er trolig meget vanlig i gressplener over hele landet rett etter nedbør. I et normalt år er det rødskrubb som gir flest forgiftninger. Spises soppen rå, er man tilnærmet garantert kraftig oppkast/diare. Spises det flere biter av rå rødskrubb (en halv hatt) kan sykehusinnleggelse bli resultatet. I 2004 var det kun fem slike henvendelser. Honningsopp er også en gjenganger blant forgiftnings tilfellene. Soppen er variabel både i farge, form, størrelse og ikke minst i voksested (enkeltstående på røtter eller sterkt knippevoksende på stubber). Det er flere arter av honningsopp, men her nøyer vi oss med følgende stikkord for å bestemme soppen: Slåttesopp er registrert 45 ganger i Norge, men den er nok en av våre aller vanligste «plensopper». Slåttesopp varierer i hattfarge fra brunsvart via lillabrun til beige avhengig av fuktforholdene. Soppen kommer få dager etter kraftig nedbør. sn- 2/2005 17

Hatten er alltid fint fnokket, småskjellet, stilken er 1 cm bred (se etter selv både unge og gamle eksemplarer har en cm bred stilk!), den er lys over ringen, og stilken har guloliven flekker ved basis. Har et barn tygd på denne soppen, går det 5-7 timer før oppkast og uvelhet melder seg, og har barnet spist en hatt, går det 15 minutter før kraftig uvelhet opptrer. Sist soppsesong var det bare en håndfull slike forgiftninger, mens det var ca 70 (!) forgiftningstilfeller i 2003 av honningsopp hos barn. Tilberedt honningsopp gir også forgiftninger enkelte ganger, men da gjerne spist i store mengder for eksempel som honningssoppsuppe for treg mage En annen lett kjennelig sopp som vokser i knipper på gressplen er klokkeformet med grå hatt og en hvit, hul stilk: grå blekksopp. Denne er kjent for å gi en antabuslignende forgiftning sammen med alkohol, men hvert år er det tilfeller hvor den spises rå av barn og disse får ofte en tilsvarende reaksjon med rødming i brystet, hjertebank og uvelhet. Utrolig nok spises rød fluesopp også hvert år. Noen spiser unge eksemplarer tatt for å være røyksopp, mens enkelte utlendinger er lykkelige og tror de har funnet delikatessen keiserfluesopp. Resultatet er dessverre kraftig uvelhet når den spises i større mengder «som keiserfluesopp». Soppen er lett å bestemme pr telefon, men når kreative, små barn moser en rød fluesopp, putter den på en Colaflaske, blander den med vann og drikker så er ikke fragmentene enkle å bestemme over telefon. I dette tilfellet ble soppen (Colaflasken med innhold) levert inn for mikroskopi. Skarpe risker ser ut til å kunne gi forgiftninger hos barn. Lakrisriske (NB! som tørr er den uten melkesaft og med mild smak) er en kraftig mage/ tarm irriterende sopp. Sprøtt kjøtt og karakteristisk, krydderaktig lukt gjør at soppen lar seg «fjernbestemme». Alle bildene på høyre side er av honningssopp. Variasjonen er stor. Skivefargen varierer fra hvitt til svart, hatten fra lys honningfarget til svart, fra enkelt- til knippevoksende. Men stilken er alltid 1 cm bred og nederst på stilkbasis er fargen oliven. Skarpe risker er i noen tilfeller mistenkt for å gi kraftig forgiftning/koma hos barn, men endelig bevis mangler på dette. Det som er sikkert er at hunder blir meget alvorlig syke av skarpe risker, dødsfall har forekommet blant hunder. Hunder spiser mye rart, og små trevlesopp gir meget kraftig forgiftning (muscarinforgiftning). Faktisk har vi hatt tilfeller der katter som har blitt dødssyke av trevlesopp. Enkle bestemmelser, men hva sier man? I en del tilfeller lar soppene seg bestemme til art, men på spørsmålet om soppen er giftig eller ikke gir litteraturen ikke svar. Våre registreringer viser at raggkjuke og beltekjuke ikke gir reaksjoner, mens svillesopp gir forgiftninger, - selv om dette ikke er nevnt i litteraturen. Den oransjerøde slimsoppen ulvemelk, spises hvert år atskillige ganger av barn tilsynelatende uten noen reaksjoner, mens besk lærhatt gir en kraftig mage-tarm reaksjon. Følges moderne salatoppskrifter som anbefaler oransje begersopp, er jeg rimelig sikker på at det oppstår mageproblemer. Vi får altså forespørsler om en rekke forskjellige sopp som knapt nok har vært spist før, og i hvert fall ikke som rå. Her er kunnskapen om innholdstoffer og mulige forgiftninger foreløpig svært mangelfull. Vanskelige sopp Det er klart at en del soppbestemmelser er svært van ske lig pr telefon. Små, brune sopp som vokser 18 sn- 2/2005

sn- 2/2005 19

Flatklokkehatt er en vanlig og giftig sopp. Disse eksemplarene vokste på bark i en barnehage! på trematerialer er et mareritt flatklokkehatten kan være vanskelig nok når man har den i hånden og beskrevet pr telefon er den nærmest umulig å bestemme. Det er kanskje ikke så rart at de fleste bilder vi har fått oversendt er av små, brune sopp. Klarer vi ikke her å utelukke flatklokkehatt og ingen annen bestemmelse er mulig, gis det beskjed tilbake om at det sannsynligvis dreier seg om flatklokkehatt, som inneholder samme giftstoffer som grønn fluesopp og hvit fluesopp, og behandling igangsettes deretter. Ferdigstekt og tilberedt sopp er likeledes umulig å bestemme pr telefon, men da vet som regel soppplukkeren hva han eller hun tror er plukket og mulige feilbestemmelser kan vurderes. Hvert år er det en håndfull porsjoner med stekt sopp og litt mageinnhold som analyseres faktisk holder mikroskopiske kjennetegn seg godt både gjennom en stekeprosess og en delvis fordøyelse. Hvit fluesopp er flere ganger bekreftet ut fra rester av slike blandinger. Alvorlige soppforgiftninger Alvorlige soppforgiftninger dreier seg som regel om forgiftninger med hvit fluesopp. I et normalt år er det 1-3 slike tilfeller. Forgiftninger med spiss giftslørsopp har hittil ikke kommet via soppforgiftningstelefonen selv om redselen for slike forgiftninger ofte er tilstede. Latenstiden er lang (3-7 dager) og ofte diagnostiseres soppen på forgiftningssymptomene med «influensaliknende» tilstand og nyresvikt. Høsten 2004 hadde vi en spesiell forgiftning 7 mann var innlagt på sykehus med kraftig soppforgiftning som diagnose. Legen opplyste om at det var spist en stor sopp med rødfarge på rørlaget, blek hatt og tykk, rosafarget stilk SATANSOPP tenkte jeg, men den finnes jo ikke i Norge, men nei, legen glemte å si at han ringte fra Syd-Frankrike Hva gjør man ved en mulig soppforgiftning? Ta alltid vare på rester av soppen (avfall, matrester og lignende) eller prøv å finne en maken sopp. Alle henvendelser om mulige soppforgiftninger skal rettes direkte til Giftinformasjonen (22 59 13 00 døgnvakt). Her vurderes telefonhenvendelsene og noen kobles videre til soppforgiftningstelefone n. Hvis vi er sikre på eller har mistanke om mulig soppforgiftning, er det alltid Giftinformasjonen (eller legen) som kobles inn og styrer den videre behandlingen. Personene som betjener soppforgiftingstelefonen har ikke medisinsk kompetanse. Vi sitter kun på gode soppkunnskaper. Spiser du bare de soppene du sikkert vet er gode matsopper så slipper du å snakke med oss på soppfo rgiftningstelefonen! 20 sn- 2/2005