Det sterkeste kjønn En studie av kjønnsrepresentasjonen i sportsjournalistikken på TV JB2900 Tverrfaglig fordypningsoppgave Kandidatnummer: 437 Bachelorstudium i journalistikk ved Høgskolen i Oslo og Akershus Juni 2015 1
Prolog «Når kvinner til og med har begynt å snakke om sport, da er bunnen nådd. Dette er det endelige beviset på at det norske samfunnet er i ferd med å gå i oppløsning.» Dette sto i et leserinnlegg dagen etter at Karen-Marie Ellefsen hadde vært programleder i Sportsrevyen på NRK første gang. Hun var Norges første kvinnelige sportsreporter på TV da hun ble ansatt i NRK i 1979, og måtte tåle mye tyn i en mannsdominert bransje. «Jeg måtte i mye større grad enn mennene bevise hva jeg dugde til. De som jobbet i sportsredaksjonen den gangen hadde vanskeligheter for å tro at en jente kunne være interessert i sport», forteller Ellefsen (intervjuet, 13.5.2015). Drøye 20 år senere mottok ekspertkommentator Lise Klaveness disse tekstmeldingene da hun begynte å kommentere fotball for TV 2: «Få den dama vekk! Få kjerringa ut!». «Du er en ræva kommentator, godt jeg slipper å se deg og ditt stygge ansikt!». Sjikaneringen ga seg altså ikke, til tross for at det var blitt mer vanlig med kvinner i sportsjournalistikken. I dag er Klaveness fotballkommentator og -ekspert for NRK. Og hun påstår at ting har blitt bedre. «Det var klart verst på den tiden. Nå er det definitivt annerledes. Folk kommer bort til meg og ønsker å fortelle meg at jeg er velkommen og at de er fornøyd med min innsats», sier hun (Dagbladet, 20.4.2015). Det er bra! Det er slik det burde være. Men er det faktisk slik situasjonen er? Bare få dager tidligere gikk nemlig den svenske fotballkommentatoren Johanna Gåra ut og fortalte at hun gir seg foran skjermen etter at hun er blitt hetset på nettet. Hatmeldinger mot henne florerte på Twitter, og hun ble kalt verdiløs (Dagbladet, 19.4.2015). Dette viser at sjikanering mot kvinnelige sportsjournalister fortsatt eksisterer i dagens samfunn. Det kan umulig være like rosenrødt som Lise Klaveness skal ha det til. Jeg lurer på hva alle disse hat-følelsene mot kvinnelige sportsjournalister egentlig munner ut i. Handler det om at sport fortsatt blir sett på som en guttegreie? Handler det om at det er for få kvinner i norsk journalistikk, og at det er fremmed og skremmende for oss? Eller er jenter rett og slett «ræva» til å kommentere sport? Jeg måtte teste mine teorier rundt bordet i et middagsselskap, et middagsselskap bestående av mange sportsidioter. Helt tilfeldig slapp jeg spørsmålet: «Hvordan er hun Lise Klaveness som kommentator?». Det var som å slippe en bombe. «Forferdelig dialekt!», «Hun har ikke peiling på fotball!», «Hun er så stygg ass». Beklager Lise Klaveness, men jeg tror du tar feil. Jeg tror ikke situasjonen er så annerledes nå som for ti år siden. Eller som for 36 år siden. Jeg tror fortsatt det er hardt å være kvinnelig journalist i sporten. Mens hatkommentarene ble kastet rundt bordet, tenkte jeg stille for meg selv: Nå har jeg funnet fordypningsoppgaven min. 2
Innholdsfortegnelse Del 1: Innledning, avgrensning, problemstilling og viktighet 1.1. Innledning, avgrensning, problemstilling 1.2. Viktighet Del 2: Teori og tidligere forskning 2.1. Teori 2.2. Tidligere forskning Del 3: Metode 3.1. Utvalg 3.2. Datamatrise 3.3. Tidsperiode 3.4. Kvantitativ analyse av lengre studiosendinger 3.5. Kvalitative intervjuer 3.6. Generalisering, validitet og reliabilitet Del 4: Funn og analyse 4.1. Større mannsdominans de siste årene 4.2. Kvinner slipper ikke til i de mest populære idrettene 4.2.1. Kjønnsfordeling i dekningen av fotball 4.2.2. Kjønnsfordeling i dekningen av langrenn 4.2.3. Kjønnsfordeling i dekningen av hopp 4.3. Store forskjeller på programleder- og reporterrollen 4.3.1. Kjønnsfordeling programledere 4.3.2. Kjønnsfordeling reportere 4.3.3. Kjønnsfordeling eksperter og kommentatorer 4.4. NRK slipper til utradisjonelle kvinnetyper i lenger sendinger 4.5. Kvinnene i TV 2 dominerer i programlederrollen 4.6. Sammenligning korte og lange sendinger 4.7. Kvinner viser mer hud enn menn Del 5: Oppsummering 5.1. Svar på problemstillingen 5.2. Videre forskning Del 6: Litteraturliste 3
Del 1: Innledning, problemstilling, avgrensning og viktighet Del 1.1. Innledning, avgrensning og problemstilling «Færre kvinner enn menn ser ut til å finne glede i å sitte en kveld og overgå hverandre i kunnskaper om fotball- og skøyteresultater, og flere menn enn kvinner husker antakelig hvor de var da Oddvar Brå brakk staven [ ]» (Eide, 2012 s. 151). Sport har vært forbundet med menn i en årrekke. Helt fra barske, greske menn konkurrerte i femkamp under antikkens olympiske leker i Hellas, til det første verdensmesterskapet i fotball for menn ble arrangert i 1930 og fram til i dag hvor 114 millioner seere fulgte årets Super Bowl-finale. For menn. Det finnes ingen Super Bowl-finale for kvinner. I dag er sport mer tilgjengelig enn noen gang, på grunn av at vi lever i en mediert tid. Vi kan se sport på TV-en, sport på PC-en, sport i avisa, sport på radio, sport i bladhylla på kiosken og mange andre steder. Mye av dette formidles av sportsjournalister. I 2015 er 90,4 prosent av medlemmene i Norske Sportsjournalisters Forbund menn, og 9,6 prosent kvinner (Sollie, 27.5.2015). I denne fordypningsoppgaven ønsker jeg å fokusere på journalistene. Det har blitt skrevet og forsket mye på hvor mye plass de ulike kjønnene får som kilder, men jeg ønsker å undersøke hvor mye plass de kvinnelige og mannlige sportsjournalistene får. Jeg ønsker å se på hvilke roller de ulike kjønnene har, hvilke idretter de får snakke om og om det er forskjeller fra de korte nyhetssendingene til de lange studiosendingene. Norsk mediebarometer for 2014 forteller at 74 prosent av befolkningen så på TV i løpet av et døgn i 2014 (SSB, 14.4.2015). Dette er det akkurat samme tallet som i 2013, noe som forteller at TV som medium holder seg stabilt populært blant publikum, i motsetning til avis, som stadig synker (SSB, 14.4.2015). Færre og færre har et fast avisabonnement og løssalget går dårligere, og som en konsekvens av dette blir sportssidene i avisene stadig færre. Men på TV er situasjonen litt annerledes. Store idrettsarrangementer får stadig mer TV-tid, TV 2 har startet en egen sportskanal og NRK fyller stort sett hver helg i vinterhalvåret med sportssendinger fra morgen til kveld. Jeg ønsker derfor å fokusere på TV som medium i min oppgave. I denne fordypningsoppgaven ønsker jeg å undersøke kjønnsrepresentasjonen i sportsjournalistikken på TV. Hvordan er situasjonen i 2015? Hvordan har den utviklet seg de siste årene? Problemstillingen min lyder derfor som følger: Hvordan er kjønnsrepresentasjonen blant journalistene i sportsredaksjonene på TV i dag? Hvilken retning går utviklingen i? Representasjon er et sentralt begrep i denne problemstillingen. Den 4
britiske kulturteoretikeren og sosiologen Stuart Hall, sa følgende om begrepet representasjon: «It does mean to present, to image, to depict to offer a depiction of something else» (1997). Han mener altså at ordet betyr å presentere eller skildre noe. Mediene presenterer eller skildrer en framstilling av virkeligheten, men hva om mediene ikke presenterer et riktig bilde av virkeligheten? «Dersom media ikkje presenterer eit utsnitt av verkelegheita, men skaper ei verkeligheit, får dei kanskje folk til å tru på dette verdsbildet som media representerer. Endrar media dermed det verdsbildet folk sjølve har?» (Schwebs og Østbye, 2007, s. 153). Jeg har en hypotese om at kvinnerepresentasjonen i TV-sportsredaksjoner er ganske lav. Dersom dette stemmer, vil publikum etter hvert godta at kvinnene er i mindretall og tenke at det er slik det skal være? Hva vil dette ha å si for den mangeårige kvinnekampen som våre tippoldemødre, oldemødre, bestemødre og kanskje til og med våre mødre har kjempet? Eller hva med den moderne kvinnen som faktisk er interessert i sport? Det bringer meg over til neste del, nemlig hvorfor dette er viktig. Del 1.2. Hvorfor er dette viktig? Den tidligere manageren til Liverpool Football Club, Bill Shankly sa følgende: «Noen mener fotball er et spill på liv og død. Det er så mye viktigere enn som så» (Nettavisen.no, 12.7.2009). Dette kan man le av, men det ligger noe sannhet i det. Sport er en viktig del av livet til så mange millioner mennesker rundt omkring i verden. Mange prioriterer sportsnyheter om fotballkamper og hockeysluttspill framfor utenriksnyheter om sult, krig og død hver eneste dag. Idretten hadde en lav status før 1920-tallet, og Gerd von der Lippe tror idretten i manges øyne fortsatt tilhører noe lavkulturelt (2010, s. 36). Men tallene fra Statistisk sentralbyrås mediebruksundersøkelser viser at sport var den tredje mest sette kategorien på TV i 2014, foran både debatter, kulturprogrammer og andre sjangre (Medienorge.no, 2015). Dette er en type journalistikk som opptar mange menneskers mediebruk, og dermed spiller sportsjournalistene en viktig rolle. Schwebs og Østbye skriver i Media i samfunnet at mediene skaper virkelighetsoppfatningen for folk flest (2007, s. 153). Ifølge Statistisk sentralbyrås statistikker rundt folkemengde fra 1. januar 2015, utgjør kvinnene i Norge 49,7 prosent av befolkningen (19.2.2015). Fra et demokratisk likestillingsperspektiv er målet lik deltakelse fra kvinner og menn. Dersom kvinnene er sterkt underrepresentert i sportsjournalistikken, ikke bare blant kildene, men også blant journalistene, er ikke mediene med på å presentere et balansert utsnitt av virkeligheten. Dette er særlig viktig på TV. Her er journalistene mye mer synlige, siden man ser og hører dem. Veslemøy Kjendsli understreker dette når hun skriver at 5
fjernsynet som medium i stor grad blir oppfattet som mer ekte og autentisk og har høy troverdighet (2008, s. 169). Denne oppgaven handler om noe viktigere enn fotballresultater, idrettsklisjeer og sportens plass i mediebildet. Den handler om at flere menn enn kvinner framstår som eksperter. Den handler om at kvinner kun får være programledere. Denne oppgaven handler om kjønnsfordelingen mellom kvinner og menn. «Kanskje er mediene mindre viktige enn vi tror. Kanskje betyr ikke den dramatiske underrepresentasjonen av kvinner i de tunge nyhetsmediene noe for kvinners selvoppfatning. Men gradvis tar vi inn over oss at vi lever i en medietid, en mediert tid, der virkeligheten eller nyhetsversjonen av den tidvis blir opplevd som fiksjonsfilm, og film eller såpeopera som virkelighet. Da betyr de kanskje en del likevel?» (Eide, 2012, s. 140). Ja, da betyr de kanskje en del likevel? Vi lever nemlig, som Eide skriver, i en tid hvor mediene spiller en stor rolle i vår hverdag, og det vi ser på skjermen oppfatter vi som virkeligheten. Ikke bare om idrettsutøveren på TV-en er kvinne eller mann, men også om reporteren, programlederen, eksperten eller kommentatoren på skjermen er kvinne eller mann. Kjønns- og likestillingskampen er en konflikt som har betydd og fortsatt betyr mye for mange, og det er en konflikt som har pågått mye lengre enn sport har blitt vist på TV. Kvinnebevegelsen har pågått i større eller mindre grad siden midten av 1800-tallet, og kvinner har kjempet for sine rettigheter i samfunnet og for en endring i fastlåste kjønnsroller. I Norge har vi kommet langt, faktisk lengre enn de fleste, men jeg har en hypotese om at vi fortsatt har en lang vei å gå når det kommer til sportsjournalistikken. Del 2: Teori og tidligere forskning Del 2.1. Teori Ifølge Elisabeth Eide (2012), er mediene fortsatt mannsdominerte, og jo høyere du kommer i en medieinstitusjon, jo færre kvinner møter du på. Likevel er ikke situasjonen statisk. I dag er 17 prosent av norske sjefredaktører i aviser kvinner [ ] (2012, s. 135 og 136). Det finnes ennå en slags uformell arbeidsdeling i mediebransjen, der rollene i redaksjonene til en viss grad følger tradisjonelle kjønnsrollemønstre. «Kvinnelige journalister finnes i størst grad i ukeblad, dernest i fagpresse og etermedier, og til sist i dagspresse. Innen de tradisjonelle mediene finnes kvinner i større grad på feature, i mindre grad på sport, utenriks og økonomi» 6
(Eide, 2012, s. 138). Eide legger likevel til at etermediene, altså TV og radio, er unntaket her, at det er sporten i avismediene som i størst grad fortsatt er dominert av mannlige reportere. Dette er en teori jeg skal undersøke i min oppgave, da jeg er på jakt etter å finne ut hvordan kjønnsfordelingen er i ett av etermediene, nemlig TV. Gerd von der Lippe intervjuet Susann Michaelsen, journalist i NRK-sporten, til boken Et kritisk blikk på sportsjournalistikk. Susann fortalte at det var mannfolkene som i stor grad bestemte hvem som skulle dekke hva. Dette er kanskje ikke så rart heller når NRK Sporten på den tiden hadde en mannlig sportssjef, tre mannlige redaksjonssjefer og åtte mannlige vaktsjefer (2010, s. 132). Den store mannsdominansen blant sportsjournalistene resulterer ikke bare i at det kun er menn som får snakke på skjermen. Den resulterer også i at menn bestemmer hva det skal snakkes om. Del 2.2. Tidligere forskning I 1991 skrev Elisabeth Eide forskningsoppgaven Kvinnebildet i norsk dagspresse. Der ser hun på kvinnelige kilder i en rekke aviser, hvor stor plass de får og hvilke kvinner som blir omtalt. Julie Gjørven, Margunn Grønn og Helle Vaagland kom med en oppdatering av undersøkelsen i sine fordypningsoppgaver i 2000 (Save, 2014, s. 5). I fjor, 2014, undersøkte Ida Save kvinnerepresentasjonen i riksavisene, mens Åsta Hoem Hagen undersøkte kvinnerepresentasjonen i regionsavisene. Fra 1979 til 1989 økte andelen kvinnelige artikler fra ni til 14 prosent. Undersøkelsene fra 1999 viste at tallene hadde stagnert rundt 14 prosent (Save, 2014, s. 5-6). I elevundersøkelsene fra 2014 kom det fram at kvinnelige artikler utgjorde 21 prosent av alle nyhetsartikler i de tre regionsavisene som ble undersøkt (Hagen, 2014, s. 15), mens kvinner utgjorde 20 prosent av nyhetsartiklene i riksavisene (Save 2014 s. 14). Jeg skal ikke se på kvinnelige kilder eller hvor mye kvinnene er representert i mediene i mine undersøkelser. Men det er likevel interessant å se på denne forskningen som er gjort på kvinnerepresentasjonen i norsk dagspresse de siste 36 årene. Den globale medieundersøkelsen fra 2010 viser nemlig at kvinnelige journalister i noe større grad enn mannlige velger kvinnelige kilder. Den viser også at kvinnelige reportere utfordrer stereotypier om kjønn i større grad enn mannlige (Eide, 2012, s. 141). Spørsmålet er derfor: Kan den svake kvinnerepresentasjonen i mediene ha noe å gjøre med den svake kvinnerepresentasjonen blant journalistene? I 1991 var 31,4 prosent av medlemmene i Norsk Journalistlag kvinner. I 1997 hadde kvinneandelen vokst til 36,1 prosent, mens i 2014 utgjorde kvinnene 43,56 prosent av medlemmene (nj.no, 4.2.2014). Kvinnerepresentasjonen blant journalistene har altså vokst, 7
det samme som kvinnerepresentasjonen i mediene blant kildene, til tross for at kvinnene som kilder i mediene fortsatt ligger et stykke bak. Hvordan er så situasjonen når det kommer til sportsjournalistikk? Ida Save fant i sin fordypningsoppgave ut at 15 prosent av alle sportsoppslagene i de riksavisene hun undersøkte var kvinnelige. Hun fant også ut at kun 10 prosent av kildene på sportssidene var kvinner (2014, s. 20). Dersom dette gjenspeiler seg i kvinnerepresentasjonen blant sportsjournalistene, er det ingen tvil om at det er en meget skeiv fordeling mellom kvinner og menn. Det er dette jeg skal prøve å finne ut. Jeg skal også se på de ulike rollene mannlige og kvinnelige sportsjournalister får i en TVsportsredaksjon. Turid Øvrebø er førstelektor ved journalistutdanningen i Volda og hun har forsket på kjønn og makt de siste 15 årene. Hun har særlig sett på kjønnsfordelingen i TV 2 nyhetene og NRK Dagsrevyen (VG, 16.8.2014). Kjønnsrollene i disse nyhetssendingene vil nok skille seg litt fra fordelingen på sportssendingene, men det er likevel interessant å se på denne forskningen, siden det dreier seg om TV som medium, som er det jeg skal undersøke også. I en artikkel til VG fra i fjor forteller hun om kjønnsforskjellene når det gjelder programlederrollen. «Standardparet vi kjenner fra programledere i fjernsyn er den unge, attraktive kvinnen og den erfarne, godt voksne mannen. De gir hverandre glans: Hun får glans fra hans makt og kompetanse, og han får fra hennes ungdommelighet og attraktivitet», sier Øvrebø (VG, 16.8.2014). Hun påpeker videre at ifølge hennes egen forskning har NRK brutt noe med denne klisjeen de siste fem årene. Hun har funnet at andelen kvinnelige journalister og ankere i Dagsrevyen er rundt 50 prosent, mens den i TV 2 Nyhetene er under en tredel. «TV 2 er mer preget. Nå er det ikke så påtagelig lenger i Dagsrevyen. Det har vært det, og NRK skal ikke unnskyldes, men TV 2 er mye mer preget av denne kjønnsdelingen i dag», sier hun (VG 16.08.14). Del 3: Metode «Metoder er framgangsmåter som skal gi svar på spørsmål og sikre kvaliteten i den kunnskapen vi får. Slik binder metoden sammen problemstillingen og analysen» (Østbye mfl., 2013, s. 14). Det er derfor viktig å finne metoder som hjelper meg i å svare på problemstillingen min, som lyder: Hvordan er kjønnsrepresentasjonen blant journalistene i 8
sportsredaksjonene på TV i dag? Hvilken retning går utviklingen i? For å svare på den må jeg først og fremst se på situasjonen i dag: Hvor mange kvinnelige og hvor mange mannlige journalister er representert i sportsjournalistikken på TV i dag? Jeg må også se på sportsnyheter og -sendinger fra noen år tilbake i tid, slik at jeg får sammenlignet og sett på utviklingen. Det understreker Østbye: «For å kunne underbygge påstander om årsakssammenhenger trenger vi data over tid. Også for andre resonnementer er det viktig å ha informasjon om personer eller situasjoner på ulike tidspunkter. Det er for eksempel nødvendig når vi skal studere endringer» (Østbye mfl., 2013, s. 203). Jeg skal se på hvor mye plass hvert av kjønnene får, hva de får snakke om og hvilke roller de har. Dette innebærer at jeg må se på sportsnyhetene og jeg må telle. Jeg har derfor valgt å gjennomføre en kvantitativ innholdsanalyse. «Med kvantitativ innholdsanalyse mener vi dataregistrering og analyseteknikker som søker mot en systematisk, objektiv og kvantitativ beskrivelse av innholdet i et budskap» (Østbye, 2013, s. 208). Jeg skal nå gå nærmere inn på min kvantitative analyse, og si noe om utvalget, enhetene og variablene og tidsperiodene jeg har valgt. Jeg har også valgt å benytte meg av kvalitative intervjuer for å få erfaringsbaserte forklaringsmodeller på funnene fra den kvantitative innholdsanalysen. Dette skal jeg komme nærmere inn på i del 3.5. Til slutt i kapittelet skal jeg si noe om generalisering, validitet og relabilitet, for å drøfte hvorvidt det går an å konkludere noe ut i fra denne forskningen. Del 3.1. Utvalg Siden jeg har valgt å fokusere på TV som medium i min oppgave, har jeg tatt utgangspunkt i landets to ledende TV-kanaler, nemlig NRK 1 og TV 2. TNS Gallups undersøkelse «Norsk TV-meterpanel» viser at 47,9 prosent av befolkningen så på NRK 1 i løpet av et døgn i 2014, mens 41,4 så på TV 2 (Medienorge.no, 2015). Kanalen som er nærmest dette er nede på 25 prosent, noe som understreker at NRK 1 og TV 2 er de to kanalene i landet med absolutt størst oppslutning. Disse kanalene har begge faste sportssendinger knyttet til nyhetene hver dag gjennom hele året, i tillegg til større studiosendinger i forbindelse med mesterskap, cuper og ligaer. Dette er to ganske forskjellige kanaler, da NRK er et statlig eid kringkastingsselskap, mens TV 2 er landets største reklamefinansierte TV-kanal. Likevel finnes det mange likheter mellom kanalene som gjør det mulig å sammenligne dem. Nettopp dette er viktig, jeg var nødt til å finne sendinger som er forholdsvis like i oppsett og i tid, slik at de er sammenlignbare. Jeg endte opp med å se på sportsdelen i NRK Dagsrevyen og sportsdelen i NRK Kveldsnytt. Dette er to korte 4-5-minutters sendinger med programleder i studio som introduserer reportasjene. Hos TV 2 har jeg kikket nærmere på sportsnyhetene klokken 18:50 og 9
sportsnyhetene klokken 21:25. Disse sendingene har samme struktur, med programleder i studio som presenterer de ulike reportasjene. TV 2s sendinger er litt lengre, rundt 6-7 minutter. Det blir dermed ikke en helt presis sammenligning, siden TV 2 har mer plass til reportasjer, lengre reportasjer og flere journalister. Jeg mener likevel disse to sendingene er såpass sammenlignbare at de gir et godt nok bilde til å kunne si noe om hvordan kjønnsrepresentasjonen er. Del 3.2. Datamatrise Helge Østbye skriver i Metodebok for mediefag: «For at vi skal kunne bearbeide datamaterialet i en kvantitativ innholdsanalyse, må dataene i utgangspunktet kunne defineres i form av en datamatrise, det vil si at vi må definere enheter, variabler og variabelverdier» (2013, s. 212). Jeg har registrert alle dataene mine i et kodeskjema. Enhetene i kodeskjemaet mitt er journalistene i NRK og TV 2. Helge Østbye skriver at som oftest er det en person som er enheten, og for hver person skal man registrere de samme opplysningene eller spørsmålene. Hvert av spørsmålene blir en variabel (2013, s. 164). De ulike variablene og verdiene jeg har brukt i kodeskjemaet er: - Kjønn: Hvilket kjønn er journalisten? - Alder: Hvor gammel er journalisten? - Tid: Hvor lenge får journalisten snakke? - Rolle: Hvilken rolle har journalisten? (Reporter, programleder, ekspert eller kommentator) - Idrett: Hvilken idrett er det snakk om? - Soft/hard: Er det myke eller harde nyheter? - Hud: Hvor mye hud viser journalisten? «De egenskapene eller variablene vi vil arbeide med, må springe ut av problemstillingen» (Østbye mfl., 2013, s. 216). Det er nok først og fremst variablene «Kjønn, «Tid», «Rolle» og «Idrett» som har hjulpet meg å svare direkte på problemstillingen, de kan nemlig si noe om hvordan kjønnsrepresentasjonen er og hvordan kjønnene er fordelt utover ulike roller og idretter. Jeg valgte likevel å ha med noen flere variabler, for å kunne si mer om hvordan representasjonen av journalistene er. Helge Østbye skriver at selv om kvantitativ betyr at vi 10
sikter mot en tallmessig beskrivelse av materialet, betyr ikke det at vi må utelate alle kvalitative egenskaper ved materialet. «Vi kan lage variabler og kategorier som fanger opp kvalitative egenskaper ved tekstene» (2013, s. 208). Noen av mine variabler er kvantitative og enkle å kode, for eksempel hvor gamle journalistene er. Dette finnes det bare ett svar på. Dersom man skal avgjøre hvor mye hud journalisten viser, er dette mer basert på tolkning. Det er viktig at analysene mine er etterprøvbare, altså at en annen person kunne foretatt den samme analysen, og kommet fram til de samme resultatene. Dersom man har med variabler med kvalitative egenskaper, blir det litt ekstra utfordrende å få til denne etterprøvbarheten, nettopp fordi de kvalitative variablene er basert på skjønn. For å få til en så etterprøvbar og nøyaktig analyse som mulig, har jeg testet kodeskjemaet mitt på noen andre. I begynnelsen lot jeg to andre få analysere de samme sportssendingene som meg, for så å se hva de hadde plottet inn i skjemaet. De to variablene det var mest usikkerhet rundt var «Hud» og «Harde eller myke nyheter». Etter å ha sett gjennom deres svar, og sammenlignet dem med mine, lagde jeg en beskrivelse av disse to variablene og hvor grensen gikk. Den beskrivelsen fulgte jeg konsekvent gjennom hele analyseprosessen. Østbye understreker hvor viktig dette er: «Ofte blir materialet kodet av flere kodere. Det er derfor viktig å ha svært presise beskrivelser av variabler og kategorier. Da blir det mulig for andre forskere som går gjennom det samme eller et tilsvarende materiale, å komme fram til samme resultat» (2013, s. 208). Det er likevel viktig å nevne at særlig disse to punktene er basert på skjønn og tolkning, og har kvalitative kvaliteter. Det er dermed ikke sikkert at en annen person ville fått nøyaktig samme resultat som det jeg har fått. Del 3.3. Tidsperiode Jeg har nå funnet enhetene og variablene jeg skal bruke i analysen, men ikke tidsperioden. Et sportsår er preget av mange ulike hendelser, konkurranser, cuper og mesterskap, og disse vil på ulike måter være med å prege nyhetsbildet. Dersom jeg hadde valgt å se på dekningen sammenhengende i en uke under OL i Sotsji i 2014, ville dette ha dominert nyhetsbildet, og ingen andre idretter ville sluppet til. Dette ville ødelagt representativiteten i materialet. «Det er derfor bedre å velge det som kalles en konstruert uke, for eksempel første mandag i januar, tirsdag drøye to uker etter, onsdag to uker etter det igjen osv. til en har et tilstrekkelig antall nyhetsdager» (Østbye, 2013, s.215). Det var dette jeg gjorde. Gjennom en konstruert uke i 2015 har jeg registrert sportssendinger fra både NRK og TV 2. Jeg valgte en konstruert uke som startet mandag 23. februar 2015 og som sluttet søndag 12. april 2015. Grunnen til at jeg valgte akkurat disse ukene var for å telle data fra perioden mellom Verdenscupen i langrenn 11
og Tippeligaen i fotball, som er de to store TV-idrettene her i landet. Da jeg startet i februar, var det et par uker igjen av langrennssesongen, og da jeg avsluttet i midten av april, var fotballsesongen litt i gang. Dermed ville fordelingen mellom langrenn og fotball forhåpentligvis bli ganske jevn. Som jeg nevnte tidligere i oppgaven var det viktig at jeg så på data over tid, på grunn av at problemstillingen min også handler om utvikling og hvordan situasjonen har endret seg. Jeg har derfor sett på de samme sportsnyhetene fra en konstruert uke i 2011, altså fire år tilbake i tid, slik at man kan se hvordan utviklingen har vært. «Den nest vanligste formen for tidsfeilslutning er at informasjonen er fra ulike tidspunkter, og at målingene ikke er sammenlignbare» (Østbye mfl., 2013, s. 203). Jeg hadde denne utfordringen da jeg gjorde mine målinger fra 2011. Sportsnyhetene fra de samme datoene som jeg hadde målt i 2015 var det ikke mulig å få tak i fra 2011 på grunn av rettighetsbelagt innhold. Jeg valgte derfor å se på perioden mellom fotballsesongen og skisesongen på høsten istedenfor på våren. Her er det også noen uker i mellom de to store TV-idrettenes sesonger, og dermed ville fordelingen mellom fotball og langrenn forhåpentligvis være på ganske lik linje med den fra 2015. Det gjør likevel analysen litt mindre nøyaktig. Det er også viktig å nevne at jeg kun har sett på én nyhetssending per dag i den konstruerte uken fra 2011, mot de to nyhetssendingene fra 2015. Dette gjør at sammenligningen blir litt upresis, og må tas med i betraktningen dersom noen skal gjøre de samme analysene som jeg har gjort. I tillegg, som en siste svakhet, var det ingen sportssending søndagen i 2011, fordi det var finale i håndball-em på det tidspunktet. Dette svekker også undersøkelsen min. Jeg vurderte å ikke telle søndagen fra NRK på den samme dagen, men jeg valgte å ta den med fordi TV 2s sendinger jevnt over er litt lengre. Dermed tror jeg at jeg oppnådde et jevnere og mer sammenlignbart resultat enn hvis jeg hadde droppet NRKs sending også. Det kan altså oppstå noen utfordringer når man skal analysere TV-klipp, rent praktisk. Dette understreker også Østbye, som skriver at det kan være enda vanskeligere å få tak i radio- og TV-programmer enn artikler i papir- og nettaviser (2013, s. 216). I utgangspunktet hadde jeg planlagt å se på sportssendingene fra NRK og TV 2 fem år tilbake i tid, altså i 2010. Men jeg klarte ikke å få tak i disse sendingene. Dermed måtte jeg kun gå fire år tilbake i tid, altså til 2011. Jeg tror likevel ikke det vil bli et problem å se på utviklingen, for TV er et medium som utvikler seg raskt og mye har skjedd bare på fire år også. Del 3.4. Kvantitativ analyse av lengre studiosendinger Men sportsjournalistikken på TV er ikke bare korte nyhetssendinger. Det kan være alt fra lange sendinger i forbindelse med Ski-VM, til intervjuer og referater i pausen av en 12
håndballkamp eller OL-studio på kveldstid. På grunn av den begrensede tiden vi har hatt med denne fordypningsoppgaven, har jeg ikke hatt mulighet til å gå i dybden på alle slike sendinger. Jeg ville likevel se på noen lengre sendinger, nettopp for å dekke mer av stoffmiksen i sportsredaksjonene, og for å se på flere journalistroller på TV. Under de korte sportsnyhetssendingene er det kun programleder- og reporterrollen som er i fokus, mens under de lange sendingene opptrer både kommentatorer og eksperter i tillegg. Dermed vil jeg ha mer belegg for mine analyser og oppsummeringer mot slutten av oppgaven. Det var viktig å finne to lengre studiosendinger fra NRK og TV 2 som var sammenlignbare. Valget falt på NRKs «Veien til Ullevaal», som er en 45 minutters lang studiosending fra Norgesmesterskapet i fotball for menn. Denne sendingen inneholder både reportasjer og diskusjon mellom programleder og ekspert i studio. Hos TV 2 har jeg valgt programmet «Fotballkveld» som er en 50 minutters lang sending som sendes hver søndag etter at Tippeligarunden for menn er ferdigspilt. Den har samme struktur som «Veien til Ullevaal», med reportasjer, programledere og eksperter i studio, og er derfor sammenlignbar. Her har jeg brukt det samme kodeskjemaet som i analysen av de korte nyhetssendingene, med unntak av variabelen om hvilken sport det gjelder, siden alt er fotball. Også her har jeg sett på de samme sendingene fra noen år tilbake i tid, for å se på utviklingen. Her var det derimot vanskelig å få tak i sendinger fra 2011, men mulig å se på de fra 2010. Derfor er de lange studiosendingene fra fem år tilbake i tid. Dette gjør at sammenligningen mellom de korte sportssendingene og de lange ikke blir helt presist, siden de er hentet fra to ulike år. Del 3.5. Kvalitative intervjuer Som jeg har vært inne på, finnes det svakheter ved mine analyser. Noen av sendingene er ikke helt sammenlignbare på grunn av ulike lengde, andre sendinger fikk jeg ikke tak i på grunn av rettighetsbelagt innhold. Helge Østbye skriver at det finnes ulike måter å styrke et prosjekts validitet eller gyldighet på, blant annet med triangulering. «Når det gjelder metodisk triangulering, forsøker forskeren å kompensere for svakheter ved én metode ved å bruke også andre metodiske tilnærminger» (2013, s. 126). Fordi den kvantitative analysen min har noen svakheter, har jeg også valgt å gjennomføre kvalitative intervjuer, for å styrke prosjektets validitet. I tillegg finnes det noen fordeler ved kvalitative intervjuer som man ikke får gjennom kvantitative analyser. Man kan få informasjon som det ellers ville vært vanskelig å få tilgang til (Østbye mfl., 2013, s. 103). Ved å ha en samtale med noen kan man få tilgang til personens tanker og følelser, det vil man ikke få tilgang til ved å se på sportssendinger på TV. En kan også få kommentarer og bekreftelser eller avkreftelser på data fra andre kilder, i 13
tillegg til å prøve ut egne hypoteser (Østbye mfl., 2013, s. 103). Jeg var veldig interessert i å høre intervjupersonenes erfaringer og om de stemte overens med resultatene fra mine analyser. Dersom de har samme oppfatning som mine resultater, vil dette underbygge mine funn mye mer. Dersom de ikke kjenner seg igjen i resultatene, vil dette svekke reliabiliteten i analysene mine. Det vil uansett være veldig nyttig å få høre deres erfaringer, det vil gi meg en større innsikt. Jeg valgte å intervjue Karen Marie Ellefsen fra NRK, Ida Nysæter Rasch fra NRK og Annemarta Giske fra TV 2. Karen Marie Ellefsen var den første kvinnelige reporteren som ble ansatt i en TV-sportsredaksjon, hun var den første kvinnelige sportskommentatoren på TV og hun jobber fortsatt i NRK Sporten. Hun kan derfor si mye om hvordan situasjonen har forandret seg og hun kan si noe om kjønn og de ulike journalistrollene, siden hun har vært innom samtlige. Ida Nysæter Rasch har vært i NRK i ni år. Hun begynte der i praksis mens hun studerte journalistikk på Høgskolen i Oslo, og siden har hun gått gradene i NRK Sporten. I dag leder hun langrennsendingene gjennom hele vinteren. Annemarta Giske har jobbet i TV 2 Sporten siden 2006, og i dag er hun fast anker og også reporter. Hun har vært i TV 2 alle årene jeg har undersøkt i mine analyser, og kan derfor komme med sine erfaringer og hvordan de stemmer overens med mine analyser. Jeg har jobbet som tilkallingsvikar i NRK parallelt med noe av arbeidet til denne oppgaven, og dette gjør at det kan dukke opp etisk dilemmaer, siden jeg har valgt å intervjue to stykker fra arbeidsplassen min. Svein Brurås skriver følgende om journalisters integritet og dobbeltroller i Etikk for journalister: «Journalisten kan lett møte seg selv i døra og havne i problematiske dobbeltroller som følge av engasjementer på fritiden: [ ] gjennom bijobber og så videre» (2010, s. 55). Jeg mener likevel at det ikke er særlig problematisk, siden hensikten med de kvalitative intervjuene med Ellefsen og Rasch er å bekrefte eller avkrefte mine resultater og å få en dypere innsikt. Dersom jeg derimot skulle benyttet meg av observasjon som metode, ville det vært vanskelig og vært helt objektiv, og det ville vært mer problematisk. Det er vanlig å skille mellom tre intervjutyper: Ustrukturerte, semistrukturerte og strukturerte. I de ustrukturerte intervjuene er tema og spørsmål lite definert på forhånd. Dette er mer uformelle samtaler som ofte brukes for å gi forståelse av forhold som forskeren ikke har oversikt over, eller når forskeren ønsker å trenge dypere inn i informantens begrepsapparat, forståelsesmåter og handlingsmåter. Semistrukturerte intervjuer kjennetegnes av at temaene det skal spørres om, er definerte på forhånd. Men også denne intervjuformen gir store rom for fleksibilitet siden det er mulig og naturlig å forfølge overraskende innspill og å stille 14
oppfølgingsspørsmål. I strukturerte intervjuer er derimot spørsmålene definerte på forhånd og svarmulighetene er fortrinnsvis åpne. Spørsmålene stilles gjerne med utgangspunkt i et skjema, og svarene kan lett framstilles i tabeller (Østbye mfl., 2013, s. 104-105). Da jeg intervjuet Karen-Marie Ellefsen benyttet jeg meg av formen semistrukturert intervju. Jeg hadde temaer og noen spørsmål klargjort på forhånd, men likevel lot jeg samtalen gå i den retningen det var naturlig, avhengig av hennes svar. Jeg intervjuet Rasch og Giske senere i prosessen, da alle analysene og resultatene var klare. Da trengte jeg mer konkrete kommentarer på mine resultater, og derfor benyttet jeg meg av strukturerte intervjuet hvor alle spørsmålene var definerte på forhånd. Jeg merket at kvalitative intervjuer som metode ga meg mange av fordelene som Helge Østbye nevnte. For det første fikk jeg testet mange av hypotesene jeg hadde, og jeg fikk sammenlignet mine analyseresultater med intervjuobjektenes erfaringer. I tillegg fikk jeg adgang til informasjon og følelser som ga meg en ny og større innsikt i temaet. Jeg har hele tiden vært engasjert i temaet jeg skriver om, men etter intervjuene med Ellefsen, Rasch og Giske ble jeg engasjert på en helt annen måte. Dette har hjulpet meg og motivert meg i arbeidet videre. Jeg tror også den informasjonen og innsikten jeg fikk etter disse intervjuene har gitt meg en bedre idé om hvordan man kan forske videre på dette området senere. Jeg håper og tror at intervjuobjektenes kommentarer vil være med å gi leserne av denne oppgaven en større innsikt og et større engasjement for temaet. Del 3.6. Generalisering, validitet og reliabilitet I vurderingen av et forskningsprosjekts metodiske kvalitet er det vanlig å diskutere tre aspekter eksplisitt: Generalisering, validitet og reliabilitet (Østbye mfl., 2013, s. 124). Validitet handler om hvor godt man klarer å måle det man har til hensikt å måle eller undersøke. Det er tolkningen av dataene som valideres, ikke selve målemetodene eller testene. Validitet er det samme som gyldighet, og dreier seg først og fremst om relevansen av data og analyse i forhold til problemstillingen. Reliabilitet betyr pålitelighet, og gjelder kvaliteten i innsamlingen, bearbeidingen og analysen av data. Stor grad av validitet og reliabilitet betraktes som forutsetninger for at en skal kunne generalisere funnene i analysen (Østbye mfl., 2013, s. 124). Generalisering handler om hvorvidt analysens funn kan gjøres allmenngyldige (Østbye mfl., 2013, s. 124). Det innebærer at vi slutter fra noe vi vet, til noe vi ikke vet. «Vi trekker slutninger på grunnlag av utsagn, fakta eller data som på en eller annen måte kan dokumenteres, til mer helhetlige forståelser, sammenfatninger, forklaringer, hypoteser, teorier eller liknende» (Østbye mfl., 2013, s. 231). Jeg skal nå se på disse aspektene i min oppgave, for å finne ut om det går an å generalisere noe på bakgrunn av mine 15
analyser. Når det gjelder validitet mener jeg at relevansen av dataene og analysene i min oppgave er i samsvar med problemstillingen min. Problemstillingen min handler om representasjonen av kvinner og menn i mediene, og dermed er det relevant å bruke kvantitativ innholdsanalyse ved å telle hvor mange kvinner og menn som får snakke og hvor lenge de får snakke, for få håndfast og konkret dokumentasjon på status quo. Problemstillingen min handler også om utvikling over tid, og derfor er det viktig å hente data fra ulike tidsperioder. Siden problemstillingen min handler om kjønnsrepresentasjonen i sportsjournalistikk på TV generelt, har jeg valgt å se på landets to klart største TV-kanaler når det kommer til sport. Det ville blitt en ufullstendig undersøkelse dersom man skulle utelatt den ene eller andre. Som jeg nevner i del 3.2. er det ikke alle variablene som er like vesentlige for å svare på problemstillingen min. Jeg mener likevel det var lurt å ta dem med, for å kunne gi litt grundigere forståelse av formen på representasjonen/framstillingen. Validitet handler også om hvor godt man klarer å måle det man skal undersøke, og som jeg også nevner i del 3.2 har jeg med noen variabler med kvalitative egenskaper, som åpner opp for tolkning. Dette gjør at det er litt vanskeligere å måle, fordi det baserer seg på skjønn. Men jeg valgte som sagt å la noen andre teste noen av sportssendingene, slik at jeg fikk en forståelse av hvordan andre tenker, og dermed var det lettere å sette opp presise beskrivelser av de mer kvalitative variablene. På bakgrunn av alt dette mener jeg at validiteten i undersøkelsene mine er ganske solid. Når det gjelder reliabiliteten i undersøkelsene mine, er det noen svakheter som senker kvaliteten på analysen. For det første at jeg ikke fikk tilgang til sportsnyhetene på TV 2 søndagen i 2011. For det andre at jeg kun teller én nyhetssending per dag i 2011, mot to sendinger per dag i 2015. Alt dette er med på å svekke reliabiliteten, altså kvaliteten, i undersøkelsene mine. Men det er også derfor jeg har valgt å benytte meg av metodisk triangulering, for å kompensere for svakhetene ved den kvantitative analysen min (Østbye mfl., 2013, s. 126). Det store spørsmålet er: Kan vi generalisere noe på grunnlag av de analysene jeg har gjort? Svaret er nei. Jeg har gjort en altfor liten undersøkelse til at man kan trekke noen slutninger eller teorier som vil være representative for virkeligheten. Jeg har kun gjort analyser fra en konstruert uke på hver kanal, noe som er for lite. Jeg har også kun sett på to tidsperioder, og det er for lite til å kunne si noe endelig om hvilken retning utviklingen går i. Jeg måtte sett på enda flere ulike sportssendinger for å komme med en representativ konklusjon på hvordan kjønnsrepresentasjonen er i sportsjournalistikken på TV. Men selv om jeg ikke kan konkludere med noe, kan man se på tendenser og trender, og det kan være vel så interessant. 16
Del 4: Funn og analyse I dette kapittelet følger en oversikt over funnene fra innholdsanalysen. Jeg har tatt for meg de ulike funnene i hver sine deler av kapittelet, hvor jeg først presenterer selve funnet og faktaene, deretter trekker jeg fram tidligere forskning som er gjort på området og diskuterer funnene med intervjupersonene for å høre om mine resultater stemmer overens med deres erfaringer. Jeg tar først for meg innholdsanalysene av de korte nyhetssendingene. Mot slutten av kapittelet ser jeg på resultatene fra de lange sendingene, før jeg helt til slutt kommer med en sammenligning av de lange og korte sendingene. Del 4.1. Større mannsdominans de siste årene 100 % Kjønnsrepresentasjon, NRK og TV 2, 2011 og 2015 80 % 60 % 40 % 20 % 0 % NRK 2011 TV 2 2011 NRK 2015 TV 2 2015 Menn Kvinner Tabell 1: Kvinnelige og mannlige journalister i NRKs og TV 2s sportsredaksjoner, uavhengig av journalistrolle (reporter, programleder osv.). Målt over en konstruert uke i 2015 og i 2011. Totalt er 169 personer med i analysen. Oppgitt i prosent. Resultatene av mine undersøkelser viser at i løpet av en konstruert uke i 2015 er 78 prosent av alle journalistene som opptrer på NRKs og TV 2s sportsnyheter menn (uavhengig av journalistroller), mens kvinnene representerer 22 prosent. Den samme undersøkelsen fra 2011 viser at 69 prosent av alle journalistene var menn, mens 31 prosent var kvinner. Kjønnsrepresentasjonen blant journalistene i landets to ledende sportsredaksjoner på TV var altså jevnere for fire år siden. Jeg skal nå se nærmere på de ulike kanalene hver for seg. I løpet av en konstruert uke i 2015 er 81 prosent av alle journalistene som opptrer i Sportsnyhetene på NRK menn (uavhengig av journalistrolle), mens kvinnene representerer 19 prosent. Da jeg kikket på de samme sportsnyhetene fra 2011, fant jeg at 74 prosent av alle 17
journalistene var menn, mens 26 prosent var kvinner. Når man ser dette i sammenheng med hvordan sportsredaksjonen i NRK er sammensatt i dag, er ikke funnene veldig overraskende. I NRK Sporten er 23 prosent av de ansatte journalistene i 2015 kvinner. Det er kun 1/5 av journalistene som er kvinner i løpet av min konstruerte uke i 2015, noe som stemmer ganske godt overens med hvor mange kvinner som er ansatt i redaksjonen. Det er likevel oppsiktsvekkende at kvinnerepresentasjonen har gått ned med sju prosentpoeng. Ifølge mine innholdsanalyser av TV 2s sportssendinger fra 2015 er 76 prosent av alle sportsjournalistene som opptrer på skjermen i form av å være programleder, reporter, ekspert eller kommentator i løpet av en konstruert uke menn, mens 24 prosent er kvinner. Resultatene av mine innholdsanalyser fra 2011 viser at 66 prosent var menn i løpet av en uke, mens 34 prosent var kvinner. I sportsredaksjonen i TV 2 anno 2015 er 18 prosent av de ansatte journalistene kvinner. Likevel har kanalen høyere kvinnerepresentasjon enn NRK i løpet av en konstruert uke. Det var likevel en svak kvinnelig representasjon i TV-sportsredaksjonene både i 2011 og i 2015, slik søylediagrammet over viser. Det er også åpenbart at den kvinnelige andelen av sportsjournalister har gått ned både i NRK og i TV 2 på disse fire årene. Det kan selvfølgelig ha noe med nedskjæringer i bransjen å gjøre. I tillegg er dette kun en analyse gjort over én konstruert uke i 2015 og én konstruert uke i 2011, så det kan være tilfeldig. Gerd von der Lippe, professor ved Høgskolen i Telemark, har undersøkt kjønnsfordelingen blant sportsjournalistene til boken Et kritisk blikk på sportsjournalistikk. Til artikkelen «Fotball på høye hæler» på Forskning.no forteller hun at hennes analyser viser tendenser til at en del kvinner kun er sportsjournalister i korte perioder. «Som sportsjournalist må man dekke stevner i weekender, og det passer ikke så godt sammen med morsrollen som samfunnet og kvinnene selv krever» (Forskning.no, 13.11.2010). Da jeg presenterer resultatene mine for Annemarta Giske i TV 2 Sporten gjennom vårt intervju over mail, stemmer ikke mine funn helt overens med hennes erfaringer. «Jeg tenker umiddelbart at det sikkert stemmer, men at det høres litt lite ut. Da jeg begynte som sportsjournalist i 2003 var vi ikke så mange jenter på banen. Men jeg synes det har vært en jevn tilstrømning av jenter, og at det stadig er flere av vårt kjønn som vil jobbe med sport. Også i TV 2» (Giske, intervjuet 29. mai 2015). Da jeg møter Karen-Marie Ellefsen i kantina på NRK Marienlyst for vårt intervju, synes hun umiddelbart at resultatene fra mine innholdsanalyser er interessante, men at de viser en 18
skremmende trend. Men hun er ikke overrasket. «Det er fortsatt tendenser til at mannfolkene får de største sjansene, de mest prestisjetunge sendingene og de viktigste sakene. Gutta blir sendt ut på ting som blir lagt merke til, ting de får vist seg fram på. Det blir ofte sagt at jentene må vise seg fram mer, men problemet er at jentene ikke like ofte får muligheten til de store sjansene hvor de får vist seg fram» (Ellefsen, intervjuet 13. mai 2015). Del 4.2. Kvinner slipper ikke til i de mest populære idrettene «Greit at du har blitt fast ansatt, men hold deg unna fotballen!» Den beskjeden fikk Karen- Marie Ellefsen tidlig i sin karriere. Kollegaen hennes måtte avbryte ferien sin for å lage et to minutters-langt referat fra en Vålerenga-kamp siden Karen Marie var det eneste alternativet. «Fotballen har alltid vært litt hellig for gutta», forteller hun (intervjuet 13. mai 2015). Videre har jeg undersøkt om den lave kvinnerepresentasjonen gjorde seg spesielt merkbar i bestemte idretter. Her har jeg valgt å slå sammen resultatene fra NRK og TV 2, da det ikke var noen store forskjeller eller interessante funn ved de ulike kanalene. Det er mer interessant å se på tidsperspektivet, altså: Hva lager kvinner saker om i dag kontra i 2011, og hvilke forandringer har skjedd på disse fire årene? 100 % 90 % 80 % 70 % 60 % 50 % 40 % 30 % 20 % 10 % 0 % Dekning av ulike idretter 2011 og 2015 fordelt på kjønn Menn Kvinner Tabell 2: Hvordan kjønnsrepresentasjonen er i dekningen av de ulike idrettene i sportsredaksjonene i NRK og TV 2, sammenslått. Målt over en konstruert uke i 2015 og en konstruert uke i 2011. Totalt 129 reportere er med i analysen. Totalt 10 ulike kategorier (idretter) med i analysen. Oppgitt i prosent. 19
4.2.1. Kjønnsfordeling i dekningen av fotball Gerd von der Lippe skriver i Et kritisk blikk på sportsjournalistikk: «Siden sportsredaksjonene oftest er dominert av middelaldrende fotballinteresserte menn, ser vi foreløpig ikke mange kvinnelige reportere kommentere fotballkamper» (2010, s. 132). Dette var i 2010. Mine analyser bekrefter at det heller ikke har blitt noen flere kvinner som lager fotballsaker de siste årene, snarere tvert i mot. I løpet av en konstruert uke i 2015, lagde mannlige journalister i landets to ledende TV-kanaler 81 prosent av alle fotballsaker i sportsnyhetene. Det betyr at kvinnelige journalister fikk bidra med 19 prosent. Kjønnsfordelingen var jevnere for fire år siden, for i 2011 lagde de mannlige sportsjournalistene 77 prosent av fotballsakene ifølge mine analyser, mens kvinnene lagde 23 prosent. TV 2 har rettighetene til mye av fotballen på TV i Norge. Annemarta Giske er ikke overrasket over den store mannsdominansen når det gjelder fotball. «Det er stadig flest gutter som jobber som sportsjournalister uansett, og fotballsaker er en stor del av TV 2s dekning. Dermed er det ikke så rart at det er flest gutter som jobber med fotballstoff. Men vi har en kvinnelig programleder for Fotballkveld, og flere kvinnelige sportsjournalister som utegående fotballreportere, og på desken. Og det har blitt mye bedre de siste årene, så jeg ser en positiv utvikling her» (Giske, intervjuet 29. mai 2015). 4.2.2. Kjønnsfordeling i dekningen av langrenn Det er også store forskjeller i kjønnsrepresentasjonen når det kommer til langrenn. I løpet av en konstruert uke i 2015 ble 7 prosent av alle langrennsakene i landets to største TV-kanaler laget av kvinner, mens 93 prosent ble laget av menn. Dette er en svært ujevn kjønnsfordeling, særlig med tanke på at langrenn er en stor idrett i Norges både når det kommer til deltakelse og publikumsinteresse. Men på dette feltet har det skjedd en forandring de siste årene, for i 2011 lagde de mannlige sportsjournalistene i NRK og TV 2 100 prosent av alle langrennsakene i løpet av en konstruert uke. Hvorfor er kjønnsfordelingen så ulik når det kommer til langrenn? Jeg mener det er enda mer bemerkelsesverdig enn fotballen. «NRK sitter med TV-rettigheter til alle de store norske vinteridrettene helt frem til og med våren 2016»(Aftenposten, 28.2.2014). Derfor satses det stort på langrenn i rikskanalen. På grunn av denne satsingen er det sannsynlig å tro at mange kvinnelige journalister har like mye kunnskap og interesse for langrenn som menn. Kan en forklaring på den lave kvinnerepresentasjonen være at langrenn har høy status blant idrettene i Norge, og de kvinnelige journalistene får ikke jobbe med de mest populære idrettene? Elisabeth Eide skriver at kvinner oftere jobber med «mykt» stoff, og at kvinnelige journalister er 20
underrepresenterte på områder som har høy prestisje i mediene (2012, s.138). Hvis man drar dette over til sportsjournalistikken, kan man si at kvinner oftere lager saker om idretter som ikke har like høy prestisje? I Norge har langrenn høy status. Hele 1 982 000 nordmenn så Petter Northug gå inn til gull på femmila under ski-vm i Falun (Langrenn.com, 2.3.2015). Det er over en tredjedel av Norges befolkning. Er det derfor kvinnelige journalister ikke får lage langrennsaker? Ida Nysæter Rasch har ledet langrennsendingene på NRK de tre siste vintrene, mine resultater rundt den lave kvinnerepresentasjonen blant journalister som lager langrennsaker stemmer med hennes oppfatning. «Det er jo sånn fordi det er menn som har reporteransvar for denne idretten. Dette kan være tilfeldig, men det kan også skyldes at mange kvinner ikke kan eller ønsker jobber som innebærer så mye reising» (Rasch, intervjuet 3.6.2015). Hun bekrefter dermed at det kan ligge noe sannhet i Gerd von der Lippes teorier om at kvinner kun er sportsjournalister i korte perioder på grunn av mye reising. 4.2.3. Kjønnsfordeling i dekningen av hopp En annen idrett det har skjedd en utvikling de siste årene er i hopp. I løpet av en konstruert uke i 2011 lagde kvinnelige journalister i NRK og TV 2 67 prosent av alle hopp-sakene, altså godt over halvparten. Men de siste årene har skihopp fått mer oppmerksomhet og blitt en mer populær idrett blant publikum. I juli 2014 skrev Dagbladet at skihopp for første gang hadde flest TV-seere blant alle FIS' vinteridretter. Vinteridretten hadde samlet 2963 millioner TVseere i sesongen 2013/14 (Dagbladet, 4.7.2014). Analyseselskapet Sponsor Insight måler fortløpende populariteten til de forskjellige idrettsgrenene i Norge, og kunne i april 2015 fortelle at skihopp var oppe på 5. plass, foran fotball. I tillegg var skihopping, sammen med alpint, den idretten som hadde steget mest i popularitet gjennom vinteren (Dagbladet, 10.04.15). På bakgrunn av dette er det interessant å se på tallene fra mine undersøkelser fra 2015. De viser nemlig at trenden er snudd, nå er det de mannlige sportsjournalistene i NRK og TV 2 som står for 67 prosent av hopp-sakene, mens kvinnene har gått ned til 33 prosent. Har denne økende representasjonen blant mannlige sportsjournalister som dekker skihopp noe å gjøre med den økende interessen for skihopp i Norge? I så fall er det igjen interessant å se på Eides teori om at kvinnelige journalister er underrepresenterte på områder som har høy prestisje i mediene (2012, s. 138). Hopp har økt i popularitet blant publikum og dermed fått mer plass i sportssendingene. Men samtidig har det blitt færre kvinnelige journalister som dekker denne idretten. 21