Stemmer teller, avgjør kamera?

Erling Sivertsen Stemmer teller, avgjør kamera? Et aspekt ved representasjonen av politikere i presse, fjernsyn og ukeblad gjennom 25 år Notat 3/2002 ISSN 0805-8075 Høgskulen i Volda Møreforsking Volda 2002

Forfattar: Erling Sivertsen Utgjevar: Høgskulen i Volda ISSN 0805-8075 Sats: Erling Sivertsen Trykk: Høgskulen i Volda Opplag: 30 Distribusjon: Haugen Bok, 6100 Volda. Tlf (ISDN): 70 07 45 00 Faks: 70 07 45 50 E-post: ekspress@haugenbok.no SFS bok Volda, pb. 278, 6101 Volda Tlf (ISDN) : 70 07 53 85 Faks: 70 07 53 86 E-post: sfsbok@hivolda.no Om notatserien: Notat er ein serie med ulike slag publikasjonar av mindre omfang, t.d. forprosjektnotat, foredrag, artikkelutkast o.a. Eit hovudføremål med serien er å stimulere til publisering og fagleg debatt i miljøet. Spreiinga går i hovudsak til fagmiljøet i Volda, til eksterne fagmiljø og personar som forfattaren/forfattarane ønskjer kommentarar frå. Kvar forfattar er ansvarleg for sitt arbeid. 2

Innledning Politikerne har lenge likt eksponeringen i mediene bedre enn den Stortinget gir. De sier ikke nei til å delta i Holmgang, i Redaksjon 21 eller Tabloid. De er stadig oftere å treffe i de mange prateshowene, og er oftere enn før med på mange ablegøyer i fjernsynssammenheng. For i løpet av 90-årene ble de mer opptatt av hvordan de framsto i de levende fotografiene fjernsynet formidler, og mindre opptatt av hvordan de framsto i avisenes ubevegelige fotografier. Politikerne oppsøker kameraer. Fjernsynet ble arenaen alt foregår på, og da på fjernsynets premisser. Politikk på politikernes premisser blir sjeldnere vist på fjernsyn. Direktesendingene fra Stortinget kommer sjeldnere enn før, spontanspørretimen er kuttet ut. Men heller ikke til Se & Hør, Allers, Kvinner og Klær og Henne sier de nei. De er oftere å se i ukeblad, og på ukebladenes premisser poserer politikerne som fotomodeller. Politikerne har erkjent at det ikke bare er stemmer som teller. Etter krigen var devisen i analyser av norsk politikk: Stemmer teller, stemmer avgjør, deretter konstaterte Stein Rokkan (1966): Stemmer teller, ressurser avgjør. Så kunne en konstatere: Stemmer teller, media avgjør. I dag kunne det være på sin plass å stille det provoserende spørsmålet: Stemmer teller, avgjør kamera? I denne artikkelen redegjør jeg kort for viktige trekk ved dagens fotografi, ved forpliktet fotografi, samt pressefotografiet der dette trekket er et kjennetegn. Deretter skal jeg beskrive utviklingen av regisserte pressefotografier av politikere i avisene, før jeg argumenterer for og beskriver sceneskiftet fra avis til fjernsyn og ukeblad. Fjernsynet er scenen for partilederne, og et stadig viktigere ledd i partienes inntrykksforvaltning. Til slutt skal jeg vise at parallelt med dette har politikere latt seg invitere av ukebladene, ofte for å bli stylet, koreografert og fotografert som modeller. Politikerne søker til og blir definert inn i populærkulturelle formater. 3

Fotografiet Om fotografi og grafikk brukes i nyhetskonteksten, brukes de for å fortelle noe til noen. Gjennom nyhetsformidlingens representasjon av elementer fra virkeligheten manipuleres, forandres og fordreies noe. Utvalget av fotografiene, bearbeidingen, organiseringen av dem, henvendelsesformen og konteksten legger noe til deres innhold og uttrykk. Fotografen og fotografiet spiller en sentral rolle når troverdighet blir skapt. Fotografiet blir ikke minst tilskrevet troverdighet fra nyhetsinstitusjonen. Fotografiet tilhører ikke fotografen ene og alene, fotografiet tilhører også leseren. Fotografene viser de fram på bestemte måter, leserne ser det også på sine måter. Tilknytningen fotografiet har til dokumentariske, realistiske og autentiske verdier har vært sterk siden det oppfunnet midt på 1800-tallet. Fotografene ble beskrevet på en euforiserende måte, de var utrustet med granskende, sultne og spørrende øyne. Dokumentar- og seinere pressefotografen var forpliktet overfor de rammer råstoffet satte. Manipulasjon har aldri vært ukjent aspekt ved fotografiet, men et desto mer fortrengt aspekt. Det er blitt manipulert på en rekke måter, av fotografen før opptaket, under opptaket, og etter opptaket. Noen ganger er bruddene på verdiene sanksjonert som positive, andre ganger er de blitt stemplet som negative. Manipulasjon et tråkig begrep og er blitt definert på forskjellige måter, og er gjerne knyttet til den fortløpende diskusjonen om fotografiets status som representasjon. Opplevelsen av, synet på og bruken av fotografiet er historisk forankret, det er tidsforankret og stedsspesifikk. Det er etablert en vell av sjangrer der fotografiet er blitt brukt, vurdert og diskutert. Fotografiets henvendelsesform varierer med sjanger. I en kontekst legges det tekniske verdier til grunn, i annen dokumentariske, i en tredje etiske og ikke minst legges det estetiske og poetiske til grunn. For fotografene har veien mot en anerkjennelse på linje med andre bildekunstnere har vært lang. Bildekunstnere møtte det med skepsis og bitende kommentarer, fotografiet fascinerte Edvard Munch, men han ga det en lavere status enn maleriet fordi det var ubrukelig i både himmel og helvete. Modernismen problematiserte det fotografiske ved fotografiet, med fotografier om fotografier ble representasjonen problematisert. Under 4

modernismen ble fotografiet betraktet som unikt med evne både til å beskrive og dokumentere på en sann måte som overgikk maleri, tegning, skulptur og andre medier. Postmodernismen problematiserer fotografiets forhold til andre bilder, med sceniske, filmiske og maleriske fotografier, og det veves inn i andre høy- så vel som lavkulturelle visuelle uttrykksformer og formater. Det handler om maskeringer og avmaskeringer, om refotografering, pastisj og om distanse snarere enn nærhet til den fotografiske tradisjon. Lek og spill snarere enn alvor. Grafikk og fotografier er representasjoner. De presenterer noe igjen med noe annet. Fotografiet peker på en fraværende referent som en gang var nærværende. Det handler om det fraværendes nærvær. Tiden har gått og blitt historie på samme vis som fotografiet. Fotografiet noen ser her og nå er dermed en effekt av referenten der og da. Fotografiet får dermed en besynderlig realisme-effekt få andre medier er forunt. Det blir likevel for enkelt å si med Tina Turner: What you see is what you get. For fra fotografens hold er fotografiet noe avsluttet (derav de mange hentydninger til døden), men fra betrakterens hold er det noe påbegynt, og betrakteren tilfører det noe mens det flettes inn i en videre virkelighetsoppfatning. Derfor er det snarere: What you get is more than you see. Det handler om det fotografiske paradoks. Du har bare to øyne, men mange måter å se på. Rett ofte de seinere årene er spørsmål om fotografiets troverdighet og verdi som dokumentasjon satt på dagsorden. De er utløst av informasjonsteknologiens reduksjon av forskjellen mellom en rekke bildemedier, idet den bygges opp omkring en enhetlig digitalisert standard, slik at de kan lages, lagres, bearbeides og formidles digitalt. Denne reduksjonen er mer kjent under begrepet konvergens. Skillet mellom bevegelige og ubevegelige bilder, skillet mellom faksjon og fiksjon, og skillet mellom dokument og argument er blitt mer problematisk enn noen gang. Informasjonsteknologien benyttes til stadige revisjoner av etablerte sjangrer og fortellingsmønstre. Det blir skrevet bøker om bilder snarere enn fotografi, om det private øye, om det figurerende øye, om det rekonfigurerte øye, og ikke minst om hyperfoto, hypersignifikasjon og hyperrealitet. 5

Bøkene handler om fjernsynsbilder oftere enn pressefotografi. Og pressefotografene har stadig oftere møtt fjernsynsfotografene i døren når begivenheter rapporteres. Fjernsynsbildene fortalte om attentatet på John F. Kennedy, opptøyene på Den Himmelske Freds Plass og terroraksjonen mot World Trade Center, ikke fotografiene. Oftere og oftere er det de bevegelige bildene snarere enn pressefotografenes ubevegelige man husker. Men i refleksjonsprosessen etterpå spiller pressefotografiene og dokumentarfotografiet - fortsatt en viktig rolle. Faksimile 1 Fotografiets indeksikalitet blir understreket av pressefotografer, nyutdannete pressefotografer synes å ha et reflektert forhold til dette aspektet. Engel i snø, fra 13.12.1998 trykt i Dagbladet, av Robert S. Eik viser avtrykket av overdoseoffer nummer 128 kåret til Årets bilde 98 demonstrerer dette. At fotografiet er blitt satt under press blir særlig problematisk i pressen. Om vi kan stole på fotografiet er drøftet og drøftet innenfor journalistenes og pressefotografenes rekker i flere år nå. Debatten er farget av praktikernes dagsaktuelle problemer og en snever teoretisk og historisk horisont. Å tilføre debatten en teoretisk tyngde og historiske dimensjoner synes presserende. For presisjon er fraværende snarere enn nærværende. Når fotografier blir manipulert er det ikke virkeligheten som manipuleres, slik journalister i mediene påstår, men fotografiet av virkeligheten. Gang på gang blir hissige påstander ført til torgs, den mest vanlige er at nå er virkeligheten igjen blitt manipulert. Det synes ikke å synke inn at det er fotografiet - representasjonen - som er blitt manipulert. Et lite mindretall har lenge bejublet at fotografiet er befridd fra sin representasjonsbyrde, mens det store flertall stiller seg uforstående til denne jubelen. På dette feltet som på andre felt møter man det kulturelle etterslep, og avantgardens sukk. 6

Fotografiets forhold til virkeligheten er komplisert. I noen kontekster som for eksempel i en kunstnerisk kontekst, er det mer uforpliktet overfor virkeligheten. I den journalistiske konteksten er det forpliktet overfor virkeligheten. Pressefotografiet har en indeksikalsk relasjon til virkeligheten, men det er desto ikke mindre en ramme og tolkning pressefotografene (re)presenterer. Selv om pressefotografene er forpliktet, er de likevel ikke bastet og bundet. Estetiske kontekster legitimerer seg selv, mens det sistnevnte er avhengig av en ytre legitimering. Det er som dokumentarfotografi situasjonsbestemt, formålsbestemt, tidsbundet og indeksikalsk. Grep som har fungert før får en forrang. Fotografiet i estetiske kontekster er ikke like bundet av sin tid, og vurderes ut fra kunstneriske kvaliteter. Grep som har fungert før forkastes, isteden søkes det nyskapende og overskridende. Når det handler om fotografiets troverdighet, kan det ikke i noen kontekst i kraft av seg selv hevde en troverdighet. I den journalistiske konteksten er det fortrinnsvis den journalistiske institusjonen og den journalistiske henvendelsesform som forplikter og hevder fotografiets troverdighet. Det er ikke lenger rom for å hevde at den fotografiske teknologien garanterer for fotografiets troverdighet, den er nå først og fremst institusjonelt garantert. Denne historiske og teoretiske forankring er det ikke vanskelig å overse, for det er så lett å legge mer vekt på det tekniske ved fotografiet snarere enn det kulturelle, retoriske og diskursive som til sammen danner den institusjonelle forankring. Eller det er så lett å la det bli med den tekniske forståelsen som ligger i utsagnet: What you see is what you get. Men det er altså ikke så enkelt. For også de forpliktete pressefotografiene konstruerer en representasjon av verden for oss. De formidler noe mer enn det vi ser. Også pressefotografene konfronteres med det fotografiske paradoks. 7

Fra pressen Det skjedde et sceneskifte og et linseskifte mot slutten av forrige århundre. Inntil fjernsynet og ukebladene overtok hadde avisene i mange år vært en arena for pressefotografier der politikerne ble regissert av pressefotografene. Da kunne pressefotografene skape spissformulerte fotografier til neste dags avis. Det er ikke få politikerfotografier av denne typen som har stått på trykk i norske aviser fra de første budsjettbildene med Per Kleppe i hovedrollen kom på trykk i midten av 70-årene til de omtrent forsvant i 90-årene. Et klimaks ble nådd da finansminister Gunnar Berge poserte med en ispose på hodet, for å illustrere at statsbudsjettet kunne bli oppfattet som bakrusmedisin for landet, på VG førsteside da forslaget til statsbudsjett for 1987 ble presentert i 1986. Faksimile 2 Disse regisserte fotografiene av finansminister Per Kleppe preget førstesiden av Dagbladet gjennom flere år i slutten av 70-årene. 8

Faksimile 3 Finansminister Gunnar Berge på VGs førsteside da forslaget til statsbudsjett for 1987 ble presentert av VG 6. oktober i 1986. Med disse pressefotografiene fikk pressefotografiet flere oppgaver enn å dokumentere. Dets understrekende, poengterende og kommenterende oppgaver ble forseggjort og tydeliggjort. Det spissformulerte pressefotografiet hadde gode dager, og er beskrevet og drøftet i flere artikler i slutten av 80-årene (Sivertsen 1987, 1988, 1989). Journalister har alltid forenklet og filtrert hendelser, trukket fra og lagt til, og slik skapt et rammeverk for en formidling av hendelser. For 20 år siden tydet mye på at de foretrakk å forstå, beskrive og kommentere politiske begivenheter i lys av et dramaturgisk rammeverk. Å anlegge en slik dramatiserende vinkling var på langt nær forkastelig. Tvert imot var den leservennlig. Dermed kunne skillet mellom de skrivende og fotograferende journalister bli nedbygget. Faksimile 4 En ikke uvanlig førsteside fra 80-årene med Carl I Hagen, her i Dagbladet (14.9.83). 9

Samarbeid ble viktigere og tydeligere. Virkemidlene ble økonomisert. Den skrivende journalisten brakte forståelse, mens den fotograferende journalisten bidro til å formidle opplevelse. Målet var et godt naboskap mellom tekst og bilde. Samtidig har bruken av en dramaturgisk ramme for å forstå mediene, samspillet mellom mediene og samspillet mellom mediene og politikere og andre kilder vært et godt grep i medieforskningen. De regisserte og spissete fotografiene var først tabloidavisenes bildespråk. Etter hvert ble hangen til å lage spissformulerte fotografier utbredt i alle aviser, fordi herming er utbredt også her. Men dels også fordi bildeforståelse fra sportsfotograferingen smittet over på fotograferingen på andre arenaer, til og med den politiske arena, og dels fordi underholdning ble alle tings målestokk. Faksimile 5 Johan J. Jakobsen (SP) advarte Høyre mot staurbæring i Aftenposten (16.7.88). Over tid kunne det bli påvist ulike dramatiserende grep i teamets rutiner og praksis. Grepene skulle få folk til å kveppe til. Heve øynene. Reagere. Flire. Siden politikk ofte står om strid og konflikter, ble bilder hvor en duell var tema velbrukte og sjablonmessige. Likedan ble det bygget opp scener hvor det ble konkurrert. Et tredje 10

grep som gjerne ble gjentatt spilte på vold. Det fjerde regigrepet var at politikerne gjorde korte visitter i uvante roller. Den direkte foranledning for det femte grepet ble kjente ordtak eller slående formuleringer knyttet til årstidene. Et sjette grep var avhengig av gode rekvisitter, medbrakt av fotografen - eller funnet på stedet. Ettersom grafikk ble vanligere ble også grepet der politikere samspiller med grafiske illustrasjoner populært. Og endelig ble grepet der fotografi ble koplet med avistegning brukt. Faksimile 6 Johan J. Jakobsen, Einar Førde, Kjell Magne Bondevik og Erlend Rian har en ledig gapestokk til Carl. I. Hagen i Dagbladet (12.8.87). Overraskelsesmomenter og metaforbruk er viktig i all retorikk, så også i de spissformulerte bildene. Men de ble fort utslitt. Derfor måtte de stadig fornyes og vinkles alternativt. Noen av grepene led etter kort tid av slitasjeskader, og forsvant. I begynnelsen var det først og fremst på fotografene utspill at politikere ble regissert, etter hvert tok også politikerne initiativet, og det ble hip som happ hvor initiativet lå til et regissert fotografi. Mot slutten av perioden med regisserte politikerfotografier, ble fotografene brukt av politikerne mer enn de kunne bruke politikerne for å skape 11

spissformulerte fotografier til avisene. Disse forholdene og et fokus på etikk og teknikk blant fotografene, førte til at disse fotografiene hadde uttømt oppgavene sine i avisene. Dagbladet markerte på mange måter slutten på de spissformulerte politikerfotografiene med artikkelen; Ja vel, fotograf (Dagbladet 4.10.92). Faksimile 7 To eksempler på pressefotografier fra henholdsvis Aftenposten 5.8.01(Foto: Arash A. Nejad) og Dagbladet 4.8.01 (Foto: Tore Sandberg) etter at pressefotografene hadde lagt det spissformulerte pressefotografiet bak seg. De viser at det er andre verdier enn hvorvidt politikeren lar seg regissere som søkes. Pressefotografene har nærmet seg politikerne på en annen måte enn før i 90-årene. Nyhetene ble dokumentert med et forpliktet fotografi som hevder fotografiets troverdighet. Et eksempel er et fotografi av nettopp pensjonisten Per Kleppe (AP) fra Aftenposten (5.8.01). Mens ett annet er et fotografi av Høyre-lederen Jan Petersen fra Dagbladet (4.8.01). 12

Faksimile 8 Faksimilen av siden fra VG (19.07.89) der Anne Enger Lahnstein (SP) poserte hjemme på kjøkkenbenken understreket en fotografs refleksjon over en annen fotograf i arbeid. Mens faksimilen av Høyre-lederen Kaci Kullman Five viser hvor tett fotografer går på politikere, fotografiet ble presentert slik i VG valgdagen i 1993. Handlingen å fotografere politikere kom også til uttrykk i pressefotografiene. De refleksive fotografiene forteller om politikere og om pressefotografenes refleksjon over det å fotografere politikere (Sivertsen 1996). Pressefotografene går også tettere på politikerne, om ikke i selve fotograferingen, så i beskjæringen med bildebehandlingsprogrammet Photoshop. Førsteside-fotografiet av Kaci Kullman Five på selveste valgdagen i 1993 vakte oppsikt, og harme. 13

Faksimile 9 Dagbladets markering av slutten på en epoke med spissformulerte pressefotografier 4. oktober 1992. 14

Faksimile 10 Dagbladets markering av slutten på en epoke med spissformulerte pressefotografier 4. oktober 1992, like før neste års forslag til statsbudsjett skulle presenteres. 15

I 90-årene ble representasjonen av politikere, som pressefotografene hadde dominert i 70- og 80-årne, overtatt av andre grupper av fotografer. Den første og viktigste gruppen var fjernsynsfotografene, den andre var ukebladfotografene. Nå var det fjernsyns- og ukebladfotografenes tur til å formidle politikere på jakt etter oppmerksomhet. Fjernsyn og ukeblad kunne svare bekreftende på politikernes spørsmål: Er det noen kamera her? La meg først ta utviklingen fjernsynet før jeg tar opp utviklingen i ukebladene. til fjernsyn En kunne la seg lede ut i fristelsen og vært frekk. Stilt spørsmål. Hva tenkte hun da? Den gangen. Hva tenkte den nyutnevnte kulturministeren på da hun høsten 2001, en lørdag kveld, under rituell avspising av tacos og hjemmelaget pizza i de tusen hjem, midt i beste sendetid, i programmet Den store klassefesten, stilte seg ved siden av Dan Børge Akerø, grep mikrofonen og begynte å synge en kjent Grand Prix-slager: Fra en radio strømmer gamle melodier (Backe Madsen 2001:38) Dette skrev Dagens Næringsliv om Valgerd Svarstad Haugland (Krf) i et portrettintervju, og påpekte dermed at politikere er underlagt en streng regi i fjernsynet. Regien er minst like mye tilstede i fjernsynet, men de dramaturgiske grepene er annerledes enn i pressen. Mens de spissformulerte fotografiene av politikere i all hovedsak var en del av nyhetsdramaturgien i pressen, er den først og fremst en del av underholdningsdramaturgien i fjernsynet. Faksimile 11 Programleder Oddvar Stenstrøm i sving i Holmgang på TV2 med politikere som gjester. Politikerne er hyppige gjester i Redaksjon 21, Holmgang eller Tabloid. Her er opptreden og deltakelse knyttet til saker i nyhetsbildet, og programmene har et sterkere underholdningselement enn de regelmessige nyhetssendingene. I pressen kunne politikeren ta 16

styringen, i fjernsynet ligger styringen et annet sted. I fjernsynet blir politikere presset inn i et underholdningsformat. Det er program med et klart underholdningsformat som står i fokus i denne artikkelen. Her blir kjente politikere definert som underholdningsartister. Denne rammen definerer politiske saker som uinteressante om de da ikke kan være grunnlaget for en sketsj. Fjernsynet skal formidle opplevelse og ikke forståelse til publikum. De henvender seg ikke til seerne forstått som borgerne, men som et publikum. Forskjellen er stor. Politikere som innordner seg fjernsynets underholdningsregi er enda fjernere fra den klassiske politikerrolle enn politikerne som innordnet seg pressefotografenes regi. Fjernsynet blir dermed en stadig viktigere katalysator for politikerrollen. Faksimile 12 Tabloid: Valget 2001 fire statsministerkandidater møtte til debatt i TV2s lokaler i Oslo. Fra v. og rundt bordet: Kjell Magne Bondevik, Jens Stoltenberg, Pål T. Jørgensen, Jan Petersen og Carl I. Hagen før Tabloid startet. (Foto: Scanpix) Fjernsynet har en innebygd dramaturgi som passer dårlig for politikk. Den politiske hverdag er preget av ord, tall og vedtak som langsomt fører til at hverdagen vår blir endret. Det gir dårlig fjernsyn. Fjernsynets løsning er å skape dueller, motsetninger, krangel i de regulære nyhetssendingene og i debattprogrammene. Det handler om å vinne og å ta seg ut. Politikerne kommer til fjernsynet en etter en for å delta i underholdningsprogram. De kom til Otto Jespersens program OJ, og han stilte liksomspørsmål til politikerne, slik at seerne både ble nervøse på politikerens vegne for hva de ville svare, og lattermilde på grunn av svarene. Politikerne kom til programmene Direkte lykke og Bombay Surprise uviss på hva Anne-Kat. Hærland, kvinnen bak programmene, ville gjøre for å latterliggjøre dem for seerne. Kommunikasjonen skjer som om ingen autoritet sto bak i dagens fjernsyn, skriver Espen Ytreberg (2000) i boken Brede smil og spisse albuer. Her har han fortalt om hvordan fjernsynet overtaler, og hevder fjernsynet nå i 17

mindre grad tilbyr et vindu, og i større grad tilbyr en iscenesatt overflate av underholdning. Og på denne overflaten skjer alt bare på liksom. De kommer også til fjernsynet og blir reportere. Jan Simonsen er et eksempel på dette da han var utsendt reporter for Metropol under åpningen av Enka. I den rollen er de også med på ablegøyer foran kamera. Faksimile 13 Jan Simonsen (Frp) som utsendt reporter for fjernsynskanalen Metropol da danseog skjenkestedet Enka for homofile og lesbiske åpnet i Oslo. Bilder fra TV2 (03.10.01). Også i Synnøve Svabøs fjernsynsprogrammer, først i NRK og så i TV2, er politikere en viktig del av dramaturgien. Det begynte med korte stuntreportasjer til programmet Rondo ledet av Petter Nome. Her møtte Svabø Jens Stoltenberg (AP) utkledd under stuntet som magedanserinne, Grete Knudsen, Kjell Mange Bondevik (KRF), Valgerd Svarstad Haugland (KRF), Åse Kleveland (AP) og Jan P. Syse (H) utkledd som Elvis. Hun fikk politikerne til å vifte med en plakat der det stod; Elvis lever, mens de sang kjente Elvis-sanger etter beste evne. Og sist, men ikke minst handlet et stunt om et møte med ukjente AUF-medlemmer sammen med Trond Giske (AUF), også dette er blitt bevart for ettertiden i videoen Synnøve stunts (NRK 1995). I stuntene for Rondo og i programmet Baluba åpnet hun for en ny programlederstil med selvironi og parodi Wenche Mühleisen (1998) har analysert og beskrevet som en postfeministisk og erotisert kritikk av den maskuline kulturen. Mens Jo Nesbø (2000) har utnevnt politikere som søker fjernsynskamera nærmest for enhver pris for de nye hoffnarrene. 18

Synnøve Svabø har med sine stuntreportasjer fått statsministere til å framstå på en måte vi er uvant med å se politikere. Hennes stunt i programmet Weekend Globoid fra 1998 i forhold til Thorbjørn Jagland (AP) er blitt brukt for å selge nye programformater. Her fikk hun Jagland til å sjekke om hennes brystmål var 36.9. Det ble et grep Jagland skulle vært foruten, og et viktig steg for Svabø. Mens Thorbjørn Jaglands politiske markedsverdi dalte jevnt etter dette opptrinnet, gikk Synnøve Svabøs markedsverdi oppover. Den ble så høy at arenaen og honoraret fra NRK ble for lavt, og hun kunne innta TV2 sin underholdningsarena. Faksimile 14 Et Synnøve Svabø stunt i programmet Weekend Globoid fra 1998 i forhold til Thorbjørn Jagland gikk ut på å få ham til å sjekke om hennes brystmål var 36.9. Foto: SCANPIX - Har statsråden grått etter nederlaget? var ett av spørsmålene Svabø stilte nettopp Jagland i første programmet i fredagsserien TV2000 på TV2 høsten 1999. Også her i denne programserien var det Svabø som førte forførte deltakerne som er uten sjanser overfor programlederens innøvde kvikkhet. Om motstanderne av dette politiske uttrykket vinner fram med en motstrategi basert på andre verdier, og en politikk med andre uttrykk enn den som har preget den 19

politiske arena de siste årene, er et åpent spørsmål. Men det ser ikke lovende ut når Jagland, en av kritikerne av staffasje og påfunn for å tekkes mediene, stadig lar seg regissere. Hvilke holdning til politikk og valgkamp signaliserte han da? Faksimile 15 Jens Stoltenberg ble litt matt da Synnøve Svabø kledde av ham smokingjakka og kysset ham intenst under Amandapris-utdelingen i Haugesund i 1999 (http://www.dagbladet.no/kultur/1999/08/29/175683.html). I boken Brev (Jagland 1995) kritiserte han staffasje, påfunn og det å ta seg ut, i andre bidrar han til dette. Det kan vanskelig bli kalt for annet enn dobbelkommunikasjon. Jens Stoltenberg er også blitt gjort til latter for hele fjernsyns-norge under Amandapris-utdelingen i 1999. På direkten kledde Synnøve Svabø av ham smoking-jakken og kysset ham. Det etterlot leppestiftmerker og et ansiktsuttrykk som røpet at hadde han kunnet synke ned i scenen der og da, ville han gjort det. Eller at flest mulig seere akkurat da så på TV2, og ikke NRK. Det to siste årene har en rekke politikere vært gjester underholdningsprogrammet Den store klassefesten som NRK har brukt store ressurser på. I Dan Børge Akerøs program har vi møtt politikere fra store og små partier: Ellen Horn (AP), Jens Stoltenberg (AP), Carl I Hagen (FrP), Kjell Magne Bondevik (KrF), Per Kristian Foss (H) og Kristin Halvorsen (SV) for å nevne noen. Rollene er forskjellige, og 20

noen politikere blir tildelt mer krevende roller enn andre. Det er helt andre kriterier enn politiske som bestemmer dette. Ofte blir ukjente sider ved politikerne trukket fram og brukt for å få fram latteren hos publikum i studio og hjemme i stuene. Her er det gamle klassekamerater med morsomme historier, konkurranser og quiz, sang og spill, gamle svart-hvitt fotografier, og av og til en og annen film med handholdt kamera der den nåværende politikeren springer rundt i sitt eget fødselsdagsselskap i familiens intimsfære. Programmene ga høy rating for NRK, men ble ratingen for politikerne tilsvarende? Kanskje koster det mer enn det smaker med synkende respekt for politikk og politikere når de stadig blir latterliggjort på liksom. Da blir liksom ikke det som formidles ubetydelig. I det siste programmet våren 2001 møtte daværende statsminister Jens Stoltenberg Kristin Halvorsen (SV). Ifølge VG (19.4.01) moret begge seg med Dan Børge Akerø, de to klassene og publikum. Jens Stoltenberg liker seg i slike fjernsynsleker, og synes ikke det går utover hans integritet får vi vite i Bo Brekkes dokumentar; Politikerne og pressen danser- men hvem fører? (Brekke 1999). Faksimile 16 I programmet Den store klassefesten på NRK1 møtte blant annet Jens Stoltenbergs klasse Kristin Halvorsen klasse påsken 2001. På seinsommeren 2001 var det bryllup på Slottet, og i den anledning arrangerte Regjeringen en middag for brudeparet. De kvinnelige regjeringsmedlemmene fikk 21

medieoppmerksomhet i sin jakt på passende kjoler til middagen. Mest oppmerksomhet fikk statsråd Karita Bekkemellem Orheim som var blitt kåret til Regjeringens mest velkledde av VGs moteekspert da stortingsrepresentantene feiret avslutningen av stortingsperioden (VG Nett 14.08.01). NRK Sommeråpent merket seg dette og fulgte opp med å regissere en kjoleprøving for statsråden i et av programmene. Derfor gikk ikke valget av en kroppstett sølvfarget kjole til middagen upåaktet hen i avisenes bryllupsdekning. Heller ikke TV2 ville gå glipp av dette og sendte både en og to ganger innslaget der hun skred ned en vindeltrapp i sin festkjole koreografert av fjernsynsfotografene. Det er et paradoks at jo mer politikerne har gjort for å tekkes folket gjennom opptrinn i mediene, jo mer de har gjort for å komme nærmere folket, dess større er politikerforakten blitt. The Love Affair with the Lens, slik Nicholas Jones (1995) har uttrykt det, kan koste mer en det smaker. Meningsmålinger gjennom flere år har vist at folks tiltro til politikerne har beveget seg en vei mot et bunn-nivå - i perioden denne artikkelen dekker. og til ukebladene I samme periode har ukebladene brakt en rekke regisserte fotografier av kjente politikere, og har på den måten overtatt som eksponeringsarena for politikere som før var forbeholdt dagspressen. Hvis mediekåte politikerfotografier forekommer i avisene, fins de nå på featuresidene. Den rene modellposeringen skjer oftest i regi av ukeblad. Her dominerer fotografer med all sin erfaring fra reklame og motefotografering. Det er langt mellom fotografer med dagspresse-erfaring. Regien fra fjernsynet likner ukebladenes regi. Men det er for ukebladenes del snarere en reklamedramaturgi og en underholdningsdramaturgi enn en nyhetsdramaturgi som blir lagt til grunn for fotograferingen av politikere. Anne Enger Lahnstein, Mikkel Wara, Erik Solheim og Valgerd Svarstad Haugland, for å nevne noen, har alle vært fotomodeller. Alle har de flyttet grenser. De poserer ikke etter pressefotografenes regi som i 70- og 80-årene for å illustrere og poengtere 22

politiske budskap. Nå i 90-årene er det sin politiske image de odler i møte med motefotografer, stylister, frisører og coloring-eksperter. Dessuten får leserne diskret vite hvilke motebutikker som lånte politikerne fjær for anledningen. Dette er ikke bare praksis i ukebladene, tv-skjermen er blitt klesdesignernes viktigste catwalk. Både politikernes og journalistenes klær skal eksponeres (Bjørnstad 2001).. Faksimile 17 Anne Enger Lahnstein poserte som modell for Se & Hør nr 14 i 1989, og vakte betydelig oppsikt i politiske kretser for dette. Det vakte oppsikt da Anne Enger Lahnstein (Sp) etter at klær og make-up var tilrettelagt av stylisten, stod fram som fotomodell i Se & Hør (14/89) under tittelen: Mest sexy i Senterpartiet. I ukebladet som på tidlig 90-tallet passerte et opplag på 314900, poserte hun iført selskapskjole og trendy klær med country-snitt. Avisene begynte straks å spekulere i hva det var som nå stod på spill for henne politisk. Med denne modelljobben flyttet hun grenser for hvor langt en politiker vil gå i konkurransen om velgerne. Hun gjorde det lettere for de som skulle følge etter som modeller. Seinere ble det Mikkel Waras (Frp) tur til å posere for NÅ (19.12.1991). Også han ble stylet og kunne la seg fotografere som en vaskekte fotomodell. Et av bildene viste at ham uten jakke og slip, iført blitzernes kostyme. Uten synlige problemer markedsførte han klær, om ikke dårligere enn markedsføringen av liberalistisk politikk. Noen 23