1 BRUK AV NASJONALGALLERIET TIL KUNST FREMTIDIG ALTERNATIV Forslag fra Nasjonalmuseet 22.1.2016 som svar på spørsmål fra Statsbygg i forbindelse med konseptvalg-utredning for Tullinløkka-området Nasjonalmuseet foreslår at Nasjonalgalleriet kan bli et sted for kunstneriske fordypninger, eksemplifisert ved museets rike samlinger, alene eller i kombinasjon med andre samlinger. Museets forslag kommer som svar på oppdrag fra Statsbygg i brev av 12.6.2015, som konsekvens av Stortingets henstilling til regjeringen om å vurdere om «Nasjonalgalleriet kan være en del av Nasjonalmuseets for kunst, arkitektur og design uten en ny totalrenovering». Nasjonalmuseet er i oppdragsbrevet forespurt om å «skissere et mulig faglig akseptabelt og interessant alternativ for fremtidig bruk av Nasjonalgalleribygningen. Rammebetingelsene er byggets fysiske og tekniske tilstand slik det fremstår i dag. Om nødvendig kan forslag til mindre utbedringer inkluderes.» Nasjonalmuseet bes om å ta utgangspunkt i egne samlinger. I tråd med oppdragsbrevet legger ikke Nasjonalmuseet føringer for fremtidig organisatorisk tilknytningsform, og besvarelsen er åpen for at scenariene kan tjene som eksempler også på annen kunstbruk i Nasjonalgalleriet. En forutsetning for alle scenariene er at de vil bygge på kunst som ikke vil bli del av den nye, planlagte basisutstillingen av museets samlinger i Nytt nasjonalmuseum på Vestbanen. Nasjonalmuseets samlinger består av ca 100.000 verk innenfor billedkunst og design. Selv om man i Nytt nasjonalmuseum vil øke andelen verk som vil bli vist i utstilling fra dagens ca 5% opp mot 9-10%, vil det gjenstå betydelige samlinger til rådighet for formidling, og til glede for publikum. Vi foreslår tre ulike scenarier for kunstneriske fordypninger. Hver av disse kan tenkes i hele bygget, alternativt som gjensidig berikende delscenarier. Scenariene er basert på bruk av første og annen etasje i Nasjonalgalleriet. Det legges også til grunn at dagens foredragssal og kafe («Den franske sal») beholdes som i dag, men at dagens butikk og museets grafikk- og håndtegningssamling med besøksfunksjoner flyttes til Nytt nasjonalmuseum og at disse lokalene derfor frigjøres til utstilling eller til andre funksjoner knyttet til utstillingsvirksomheten. Nasjonalgalleriet som arena for skulptur og annen tredimensjonal kunst Et scenario er å bruke Nasjonalgalleriet til utstilling av museets rike skulptursamlinger, gjerne i kombinasjon med malerier, og annen nyere tredimensjonal kunst. Selv om skulptur vil inngå i basisutstillingen i Nytt nasjonalmuseum, vil denne kunstformen ikke spille hovedrollen. Vi har intet glyptotek i Norge, slik man har i Danmark og i andre land. I hele eller deler av Nasjonalgalleriet vil man kunne presentere skulpturens utvikling, med basis i museets rike skulptursamling. Maleri og andre uttrykk vil kunne inngå for å skape
2 stemning og tidsånd, men vil i denne sammenheng spille en birolle. Scenariet vil gjenkalle Nasjonalgalleriets tidlige historie som skulpturmuseum. Gjennom det rike innslaget av portrettskulptur vil man kunne utvikle pedagogiske tilbud knyttet til norsk og utenlandsk personhistorie, som vil gi scenariet et eget kulturhistorisk tilsnitt. Gjennom digitale kanaler vil man kunne koble opplysninger om utstilt portrettskulptur opp mot blant annet Nasjonalbibliotekets databaser innenfor personhistorie. Slike formidlingsgrep har vært foreslått av andre, blant annet i tilknytning til et forslag om å etablere et Portrettgalleri i Nasjonalgalleriet. Første byggetrinn av Nasjonalgalleriet, tegnet av Heinrich Ernst Schirmer, åpnet som Christiania Skulpturmuseum i 1881. Det lille museet var finansiert av Christiania Sparebank og var viet antikk skulptur og gipsavstøpninger. Mens mange museer på midten av det 20. århundre fjernet sine gipsavstøpninger fra utstillingene til fordel for «originalkunst», vender mange museer i dag tilbake til visning av slike avstøpninger. I tillegg til museer som helt er viet den tredimensjonale kunsten (Bode- Museum, Berlin og 1. etg av Albertinum i Dresden), er det i byer som København og Berlin etablert egne visningssteder viet historiske avstøpninger, med stor suksess. Erfaringene viser at hvis den tredimensjonale kunsten vises i passende lokaler og ikke må konkurrere med maleri eller andre medier, blir den gjenstand for stor oppmerksomhet og interesse. I Oslo og omegn finnes det i dag tre viktige steder der man kan komme i kontakt med skulptur av internasjonal betydning: Vigelandsparken og museet, Ekebergparken og Kistefos Skulpturpark. Vårt viktigste skulpturmuseum, Vigelandmuseet, er imidlertid viet bare en kunstner, mens de to siste skulpturparkene er viet samtidskunst. Vårt scenario vil ha sitt tyngdepunkt i eldre og tidlig moderne skulptur, supplert med sine klassiske forutsetninger i antikken, gjennom Nasjonalmuseets betydelige samling av klassisk skulptur. I tillegg vil det kunne etableres en forbindelse til Kulturhistorisk museums samling av norsk treskulptur fra middelalderen. Det kan antydes følgende temagrupper og verkantall som utgangspunkt for dette scenariet, om alle tilgjengelige utstillingslokaler i bygget skal benyttes: Norsk og internasjonal skulptur og tredimensjonal kunst fra 1780 til 1950 (minimum 300 verk) Norsk og internasjonal tredimensjonal kunst fra 1950 til i dag (minimum 200 verk) Den antikke skulptursamling (50 større og flere mindre verk) Den historiske avstøpningssamlingen (minimum 80 større og flere mindre verk) Malerier og verk innen andre medier som er i tråd med scenariet (rundt 50-100 verk) Nasjonalmuseets samlinger omfatter over 700 verk som kan danne utgangspunkt for dette scenariet. Det betyr at minst hele andre etasje (som huser nå cirka 300 kunstverk) kunne fylles med utvalgte verk, mens første etasje kunne benyttes både til utstilling og skreddersydde formidlingstiltak, samt eventuelle skiftende utstillinger innen feltet. Selv om dette scenariet er basert på den eldre og tidlig moderne delen av museets samlinger, åpner det også opp for å utvide perspektivet mot nyere tredimensjonale
3 kunstformer, som installasjon, happening og moderne dans. Det er også mulig å utvide scenariet med fordypninger innen maleri, i dialog med de tredimensjonale kunstverk - men hele tiden på en slik måte at det er de tredimensjonale verkene som spiller hovedrollen. Scenariet vil derfor både ha en forankring i byggets historie som skulpturmuseum, og åpne for samtidige uttrykk med tilhørende formidlingspotensiale. Nasjonalgalleriet som arena for Nordisk maleri og skulptur i første halvdel av det 20. århundre. Scenario med nordisk fordypning. I Nasjonalmuseets presentasjon av egen samling har ofte det nordiske perspektivet og perioden mellom den historiske og den samtidige kunsten blitt stemoderlig behandlet. Museets samling av norsk og nordisk kunst fra det tjuende århundre er omfangsrik. Det foreligger i dag en fornyet interesse for det regionale internasjonalt. Scenariet åpner for fordypninger innen andre fagområder som institusjons- og kunstsamlerhistorie. Det åpner også for interessante møtepunkter mellom museets egen kunst og private samlinger. Dette gjelder særlig den viktige Canica-samlingen, som er bygget opp med det særlige siktepunkt å supplere Nasjonalmuseets samlinger innenfor nordisk modernisme. En slik utstilling vil i utgangspunktet ha en kronologisk struktur, men med tematiske vekslinger og innslag. Variasjon og mangfold vil være stikkord i presentasjonsformen. Forslaget åpner for å kunne gå nærmere inn på temaer som: Paris og Norden rundt 1900 Montparnasse: Nordisk kunstnerliv i Paris på 1910- og 20-tallet Ny Saklighet Krig og sosialpolitisk engasjement Kunsten til folket: Utsmykningsideen i Norden Konkret kunst i Norden Surrealismen Kunsten under fremveksten av velferdssamfunnet Eksempler på norske kunstnere med et betydelig antall verk i Nasjonalmuseets samlinger som er aktuelle i dette perspektivet: Henrik Sørensen, Axel Revold, Per Krohg, Alf Rolfsen, Finn Faaborg, Aage Storstein, Reidar Aulie, Willi Midelfart, Hannah Ryggen, Kai Fjell, Olav Strømme, Arne Ekeland, Rolf Nesch, Erling Enger, Sigurd Winge, Jakob Weidemann, Odd Tandberg og Lars Tiller. Andre aktuelle norske kunstnere: Bjarne Engebret, Thorvald Hellesen, Ragnhild Keyser, Gerda Knudsen, Ragnhild Kaarbø, Borghild Rød Lærum, Bjarne Ness, Gudrun Kongelf, Charlotte Wankel. Aktuelle nordiske kunstnere i samlingen: Ejler Bille, Harald Giersing, Egill Jacobsen, Asger Jorn, Vilhelm Lundstrøm, Sigrid Hjertén, Richard Mortensen, Carl-Henning Pedersen, Edvard Weie, J.F. Willumsen, Nils Dardel, Siri Derkert, Sven Erixon, Isaac Grünewald og Vera Nilsson.
4 Konkret vil en slik presentasjon av nordisk kunst kunne bygge på en todelt struktur der arealene i Nasjonalgalleriets andre etasje, som utgjør 2.165 kvm, benyttes til en presentasjon av kunsten fra 1900 til 1945, mens Nasjonalgalleriets første etasje, med dagens utstillingslokale på 430 kvm eventuelt utvidet med andre frigjorte arealer, vil kunne romme kunst fra 1945 til 1980. Utstillingen vil først og fremst ha ansats i billedkunsten, men siden deler av kunsten har hatt merkbar innflytelse på andre kulturprodukter som mote, design, reklame, teater og musikk vil man på utvalgte steder kunne trekke inne denne typen materiale for å synliggjøre samspillet mellom billedkunsten og en bredere kulturell sfære. En annen mulighet kan være å samle kunsten som trenger strengere klimaregulering i museets andre etasje, mens første etasje benyttes til skulptur og installasjon. Betoningen av det nordiske som tema åpner for store muligheter når det gjelder formidling av nordisk kunst og kultur generelt. Vi ser her for oss at bygningen kan bli et sted viet nordisk kunst og kultur i mer utvidet forstand, et sted for kunst fra Norden der også musikk, dans, litteratur og annen kulturproduksjon inngår. Bygningens eksisterende foredragssal og flere av salene i første etasje egner seg svært godt til dette. Videre kunne man tenke seg et åpent verksted og muligens et Artist-in-residence program for kunstnere fra Norden. Tanken om et sted for kunst fra Norden inviterer til samarbeid med flere norske kunstsamlere som i nyere tid har konsentrert seg vesentlig om områder innenfor Nordisk 1900-tallskunst. Det åpner for et tettere samarbeid mellom Nasjonalmuseet og private aktører, eksempelvis den betydelige samlingen som CANICA har arbeidet frem. Samlingen rommer svært viktige bidrag til fortellingen om den nordiske kunsten, blant annet fordi de har etterstrebet å fylle ut de sider ved denne perioden som per i dag er mindre godt dekket i Nasjonalmuseets samling, en mer rendyrket modernisme enn det Nasjonalgalleriet ervervet i sin tid. Det handler om svært betydningsfulle pionerinnsatser innen norsk og nordisk kubisme, surrealisme og konkret kunst i første halvdel av 1900-tallet, kunst som i dag omfattes av betydelig interesse og som har et stort publikumspotensial. Dernest gode arbeider av Cobra-kunstnerne og Asger Jorn, som er den mest betydningsfulle kunstner fra Norden i generasjonene etter Edvard Munch. --En annen mulig samarbeidspartner som bør nevnes her, uavhengig av dette konkrete scenariet, er Erling Neby. Han har bygget en solid samling av norsk og utenlandsk konkret og geometrisk kunst retninger som fikk lite oppmerksomhet i sin samtid, men som i dag har fått en mer rettmessig fremskutt plass i historien om 1900-tallets kunst. Utvalg fra denne samlingen, som i likhet med CANICA-samlingen har utsøkt «museumskvalitet», er vist i skiftende utstillinger både i Museet for samtidskunst og på Henie-Onstad kunstsenter. Verken CANICA-samlingen eller Erling Nebys samling har i dag noe permanent visningssted, og samlingenes eiere har ikke planer om å etablere egne, private museer for disse. Nasjonalmuseet ser en nasjonal interesse i å sikre tilgjengelighet for disse samlingene for offentligheten gjennom museale visningsmuligheter.
5 Nasjonalgalleriet som arena for utvalgte norske kunstnerskap Et eget utdypningstema vil kunne være utvalgte norske kunstnerskap i perspektiv. Nasjonalmuseet har et betydelig antall verk av norske enkeltkunstnere fra hele det 20 århundre, og særlig fra de siste 50 år. Nøkkelverk av disse kunstnerne vil bli representert i basisutstillingen i det nye Nasjonalmuseet, i skiftende utvalg. Disse kunstnerne vil imidlertid bare bli representert med et lite antall verk, i tråd med museets plan om å vise den store fortelling gjennom norsk og utenlandsk kunst gjennom tidene i det nye museet. Et rikere utvalg av et begrenset antall kunstnere vil kunne vises i Nasjonalgalleriet, i perspektiverende konstellasjoner. Slike dypdykk i enkeltkunstnerskap vil kunne gi interessante små fortellinger der publikum vil følge kunstnernes utvikling og variasjon i nærlesning, som utdypning av den «store fortelling» som fremstilles i det nye museet. Det finnes i Nasjonalmuseets samlinger en rekke kunstnere med betydelig antall verk, både fra mellom- og etterkrigstiden. Eksempler på slike kunstnerskap fra etterkrigstiden: Anna-Eva Bergman (15 malerier, 189 arbeider på papir), (Hanne Borchgrevink 7 malerier, 8 grafiske blad), Bjørn Carlsen (15 malerier, mange i stort format), Jan Groth (8 gobeliner billedtepper i stort format, samt 43 tegninger), Arne Malmedal (24 malerier, 6 tegninger og 21 grafiske blad), Per Maning (76 fotografier i ulike formater), Mikkel McAlinden (84 fotografier, mange i stort format), Bjørn Ransve (33 malerier, mange i stort format, 39 tegninger og 61 grafiske blad), Leonard Rickhard (23 malerier, mange i stort format og 21 tegninger), Tom Sandberg (92 fotografier), Mette Tronvoll (21 fotografier). Eksempler på eldre betydelige norske kunstnerskap i samlingen fra det 20. århundre: Rolf Nesch (12 materialbilder, 5 trykkplater, 197 grafiske blad 3013 tegninger), Thorvald Erichsen (47 malerier, 26 tegninger), Henrik Sørensen (65 malerier, 195 tegninger, 52 grafiske verk) Sigurd Winge (9 malerier og materialbilder, herunder en 29 meter lang frise, 71 grafiske blad) Arne Ekeland (29 malerier og 62 tegninger). Det finnes også et betydelig antall øvrige viktige kunstnerskap innenfor Nasjonalmuseets samling av ca 30.000 verk innenfor tegning og grafikk, som vil kunne supplere presentasjoner innen maleri og fotografi. Hvis man utvider perspektivet vil det også kunne vises dypdykk i den eldre kunsten, for eksempel samlingen på over 1300 tegninger av J.C. Dahl. I dette scenariet vil man presentere kunstnerskap fremfor «kunsthistorie». I konstellasjoner av kunstnerskap vil man oppleve kunstnernes utvikling, deres assimilasjon av kunstneriske tendenser gjennom et lengre kunstnerisk livsløp, deres fabulering i vidt forskjellige retninger eller konsentrasjon om særegne problemstillinger i finstilt fordypning, uavhengig av vekslende tendenser. Det er sjelden man i kunstmuseer kan tillate seg en slik fordypning i kunstnerskap. De fleste museer må ta hensyn til bred representativitet og kronologisk fremstilling, av pedagogiske hensyn. Slik konsentrasjon om kunstnerskap finner man særlig i private museer, som springer ut av private samleres interesse for utvalgte kunstnerskap, og som ikke er bundet av de offentlige museenes krav om bred representativitet. I utlandet finner man mange
6 eksempler på private museer som reflekterer interesse for en utvalgt gruppe kunstnere. Dette scenariet vil kunne gi en meningsfull og pedagogisk fordypning innenfor et slikt materiale, enten det er basert på Nasjonalmuseets samlinger alene eller i kombinasjon med andre samlinger. Bygningens tekniske egnethet I henhold til oppdragsbrevet skal scenariene forutsette Nasjonalgalleriets fysiske rammebetingelser slik de er i dag, eller om nødvendig med enkelte utbedringer. Scenario 1 med skulptur forutsetter ingen eller svært ubetydelige utbedringer med hensyn til klima. Scenario 2 og 3, med hovedvekt på maleri, vil forutsette visse utbedringer av byggets klimatiske forhold. De internasjonale standarder for klima i kunstmuseer er de siste år blitt noe oppmyket i tråd med ny miljøtenkning («grønn protokoll»). Vi forutsetter likevel ikke at Nasjonalgalleriet helt settes i stand til å tilfredsstille disse internasjonale standarder. Disse vil derimot helt ut bli oppfylt i Nytt nasjonalmuseum, og museets mest klimafølsomme og verdifulle materiale (malerier på treplate, Munch-samlingen o.lign.) vil bli stilt ut og magasinert der. Ingen av våre foreslåtte scenarier forutsetter heller innlån av klimafølsom kunst med standarder satt av utenlandske institusjoner. Vi legger til grunn at Statsbygg vil foreta de nødvendige vurderinger med hensyn til hvilke begrensede utbedringer som bør gjennomføres for å imøtekomme de klimatiske krav til kunstbruk i Nasjonalgalleriet som vi har foreslått, i tråd med oppdragsbrevet fra Statsbygg. Det samme gjelder andre gjeldende krav og bestemmelser, for eksempel krav til universell utforming. Nasjonalmuseet vil kunne bistå i denne prosessen for å sikre løsninger som er profesjonelt forsvarlige, fleksible og kostnadseffektive. Konklusjon Nasjonalmuseet mener at de foreslåtte scenarier vil gi faglig akseptable og interessante alternativer for fremtidig bruk av Nasjonalgalleriets bygning. Scenariene kan hver især fungere som fullstendige alternativer til kunstpresentasjon i Nasjonalgalleriet. De kan også lett kombineres, for å sikre ønsket variasjon i opplevelsen i bygget. Alle scenariene vil gi et verdig og publikumsvennlig innhold til den fredede bygningen og stimulere området, uansett om bygningens inngang i fremtiden snus inn mot plassen, slik mange har foreslått, eller fastholdes som i dag. Scenariene baserer seg på et varig grunnlag, og har fleksibilitet med hensyn til behovet for variasjon over tid og presentasjon i dialog med andre, private samlinger. Illustrasjoner Det vedlegges egen illustrasjonsliste