ALLER FØRST!! TAKK FOR INVITASJONEN TIL DENNE KONFERANSE! v/andreas Urrang Simonsen, Helse Fonna, Haugesund sjukehus JEG KOMMER FRA HAUGESUND SJUKEHUS, PSYKIATRISK BLOKK. SYKEHUSET ER INNTAKSSYKEHUS FOR TIL SAMMEN 1012 KOMMUNER PÅ HAUGALANDET, DVS. I HAUGESUNDREGIONEN, MED ET SAMLET INNBYGGERTALL PÅ CA 110.000 INNBYGGERE. DETTE ER DA I STORE TREKK REGIONEN MELLOM BOKNAFORDEN OG HARDANGERFJORDEN Bakgunn ( Vårt prosjekt er ikke enestående! og jeg tror ikke at vi, på noen måte, er kommet så meget lengre enn andre på dette området, til det er det for mange psykiatriske avdelinger/sykehus som helt sikkert har like gode og gjerne bedre prosjekter gående!!!) Jeg vil begynne med å gi: HONNØR TIL Organisasjonen Voksne for Barn" (tidligere Mental Barnehjelp ) har utviklet et Opplæringsprogram på oppdrag av Statens Helsetilsyn. Det er nemlig denne organisasjon, som i stor grad er inspirasjonskilde for vårt prosjekt i Haugesund. Voksne for Barn s Opplæringsprogram kom istand som følge av en undersøkelse i 1996, en undersøkelse som hadde vist særdeles nedslående resultater. I tillegg viste undersøkelsen at svært få i hjelpeapparatet rundt den psykisk syke voksne pasient hadde kunnskap om barns behov når omsorgspersonen ble psykisk syk. Inntrykket fra denne undersøkelsen var faktisk at barna til psykiatriske pasienter i overveiende grad hadde en tendens til å bli usynlige / eller glemt for de ansatte i voksenpsykiatrien. Dette kanskje også fordi det for mange fagpersoner kan være både tungt og vanskelig å ta inn over seg også barnas smerte, i tillegg til de voksnes. Opplæringsprogrammets hovedmål kan sies å ha vært et ønske om å utvikle en prosess i de psykiatriske sykehusavdelinger som skal sikre disse barna! Det bør nemlig ikke framstå som noen hemmelighet for noen av oss, at der er en påvirkning mellom foreldres sykdom og barns symptomer! Organisasjonen Voksne for Barn uttalte at det både blant foreldre og hjelpere hadde lett for å utvikle en holdning der en undervurderer barnas påkjenninger! Psykisk lidelse hos foreldre er en stor risikofaktor! Men risikofaktor er ingen årsak men sannsynligheten for at barna vil kunne pådra seg en psykisk lidelse er større. Samtidig har forskningen vist at ulike psykososiale støttetiltak reduserer risikoen for å utvikle psykisk lidelse,og øker de unges mestringevne. (Killen 1991, Pope 1995, Trymbo 1996, Cicchetti&Toth 1997 og Cowling 1999) I skriv av 13. febr. 1996 ba Fylkeslegen i Rogaland om en redegjørelse, om hvordan barn av psykisk syke foreldre blir ivaretatt ved psykiatrisk avdeling v/ Haugesund sjukehus.. I tillegg ba han om svar på hvilke tiltak/rutiner som fantes eller evt. var under planlegging slike tiltak skjedde kun sporadisk! pålegg fra våre lovgivere!
Av Stortingsmelding nr. 25 1996/97, Om psykiske lidelser og tjenestetilbudene, framkommer den voksenpsykiatriske helsetjenestens plikt til å bidra til å identifisere også barns behov, og å ta ansvar for å etablere godt samarbeid med barne og ungdomspsykiatrien, barnevernet og primærhelsetjenesten. Høsten 2000 ble 3 fylker i landet invitert til å ta del i Opplæringsprogrammet. Rogaland var et av dem! Egentlig er det rett av meg her å gi uttrykk for; at denne invitasjonen kom just in time. For mange blant de ansatte, og særlig blant sykepleierne hadde rett ofte i forkant luftet sin bekymring for en del barn av våre pasienter. Derfor var motivasjonen stor i hele personalgruppa for at noe måtte skje i forhold til barna. Og flere blant sykepleierne valgte å ta del i Opplæringstilbudet! Det var derfor helt naturlig at vårt prosjekt, kun ble kalt Barneprosjektet, og det startet opp den 12. november 2001. Prosjektet s hovedmål har vært: å møte alle barn som har en av foreldrene innlagt i den voksenpsykiatriske avdeling så vil jeg si litt om: Gjennomføring/ Prosjektoppstart: Det ble først nedsatt en prosjektgruppe beståene av en psykiatrisk sykepleier fra hver av de 3 psykiatriske postene. Dessuten 2 kliniske sosionomer fra voksenpsykiatrien, og ikke minst 2 kliniske sosionomer fra barne og ungdomspsykiatrien alle ansatte i de psykiatriske poster ble skriftlig og muntlig orientert om prosjektet, og hver av sykepleierne som sitter i prosjektgruppen har også hatt et særlig ansvar for å sikre den interne oppfølging i hver av postene. ved hver ny innleggelse ble det så konkret etterspurt hvorvidt pasienten har (omsorgen for) barn. Der dette ble bekreftet, var kluet, at det umiddelbart fra posten sendt en skriftlig melding til de to kliniske sosionomene i den barne og ungdomspsykiatriske avdeling. ( Det er utarbeidet et enkelt skjema for dette. På skjemaet oppgis navnet på pasientens primærkontakter) en av de kliniske sosionomene ved BUPP tar så kontakt med en av pasientens primærkontakter og avtaler en felles samtale med pasienten. Det er utarbeidet en mal for denne samtalen. (Gjennom denne samtalen med pasienten får vi en del informasjon om hva
barna skal ha blitt fortalt, hvem som har fortalt, hvor barna nå bor, og hvilke bekymringer pasienten gjør seg omkring barnas situasjon.) det tas så kontakt med evt. ektefelle/samboer det avtales tid for samtale/ samvær med barna. (samt hvem som skal delta) Tallmateriale I løpet av det første halve året, som strakk seg over perioden 12. november 2001 12. mai 2002 hadde barneprosjektet fått henvist til sammen 42 pasienter, med til sammen 77 barn. Av disse barna har vi hatt samtale/ samvær med 68 barn og unge. (Årsaker til at vi ikke har hatt kontakt med alle barn, kan være at fedre, som har vært innlagt, ikke har kontakt med verken barnet eller moren. Kun i et tilfelle ble kontakt nektet, i et annet tilfelle ble barnevernet kontaktet direkte) I inneværende år, pr. 01. november 2002, har vi snakket med 35 voksne pasienter og 67 barn. Pasientens reaksjoner En entydig erfaring, så langt, er, at langt de fleste voksenpsykiatriske pasienter er bekymret for barna sine, og de viser stor bekymring for hvordan deres egen sykdom kan innvirke på barna. De har ofte følt det vanskelig å vite hvordan de selv skulle orientere barna sine. Flere har forsøkt å bortforklare symptomer, eller bruke somatiske sykdomssymptomer, (magehodesmerter, eller ofte søvnvansker) som forklaringsmodell for sin væremåte eller for sitt fravær fra hjemmet. Det har for øvrig vært særlig interessant å notere, at mange av pasientene har hatt til dels sterke kommentarer omkring egen oppvekst med en psykisk syk mor eller far, og av den grunn hilst dette nye tilbud til barn velkommen! Barnas reaksjoner I vårt prosjekt skjelner vi mellom 2 former for kontakt! De yngste, aldersgruppen 0 12 år, der er kontakten basert på samvær! Disse samværene skjer i regi av en av de to kliniske sosionomene fra den barneog ungdomspsykiatriske avdeling. De legger vekt på å ha et tilrettelagt rom med tilgjengelig tegne, leke, og formingsmateriell. I alderen 13 18 år blir det i langt større grad lagt opp til en samtaleform, der det blir lagt vekt på konkret kunnskapsformidling! Tenåringer i denne situasjon har et stort behov for kvalifisert kunnskap! Veldig ofte er barna feilinformert, eller de lider fordi de har mangelfull informasjon. Barn /unge har et stort behov for at der blir satt ord på situasjonen. De har somregel lenge følt på galskapen, men har ikke fått ting på plass på grunn av at de har manglet de rette ordene. Det viktigste i samtale med disse barn / unge må være å, frata dem ansvar for mors eller fars sykdom.
Dessuten vil det i samtalen være viktig å formidle en følelse til barnet, at det blir sett, hørt, og at det får svar på spørsmål. Så vil det være slik, i samtale med barn/unge, som med voksne, det vil være tilliten/relasjonen man oppnår, som avgjør i hvor stor grad barnet vil åpne seg, og dermed også si noe om hvor stort utbytte det kan bli av denne ene samtalen. Noe av det barna har fortalt oss er, skammen de til tider føler over sin syke mor eller far, slik at de derfor ikke tørr invitere venner med seg hjem. Dette fører ofte igjen til en ensom tilstand med få sosiale kontakter. Det verste er kanskje den skyldfølelse som mange opplever. Ofte bærer disse barna også på stor angst for framtiden. Disse barna er generelt bærere av mye sorgfølelse og lite glede! Men ofte kan.. Barns fantasier være verre enn virkeligheten! Da kan det være veldig godt å få lov til å være med å korrigere! Disse barnas situasjon oppleves i det hele tatt ofte veldig uforutsigbar dette fører til utrygghet! en barndom med mye angst og bekymring og derfor lite glede! Det har vært gjennomført hos oss, at, som en hovedregel skal den voksne pasients primærkontakt være med på samtalen med barna. Det er ofte denne person som kjenner den voksne best, og som kan fortelle om mor/far, og svare på spørsmål som direkte gjelder den voksne pasient. Tanken har dessuten vært at det skal ligge et læringsaspekt i dette, da primærkontaktene for den voksenpsykiatriske pasient ikke er vant til denne type barnesamtaler, i samme grad som de BUPP ansatte. Som sagt har det vist seg at mange av de barna vi har vært i kontakt med, har slitt med en vond skyldfølelse, og trodd at de i større eller mindre grad kan ha vært medvirkende årsak til at den voksne ble syk. Mange beskriver konsentrasjonsvansker på skolen, søvnvansker (innsovningsvansker), til dels alvorlige psykosomatiske symptomer. Andre kan virke noe forstrekt (parentifisert), ved at de har påtatt seg oppgaver og ansvar de ikke er modne for. Mange av barna hadde spørsmål om den voksnes sykdom. Hvorvidt mor el far blir frisk igjen Noen hadde tanker om at den syke forelder kunne dø av sykdommen. Eller hvorvidt de vil kunne få samme sykdom selv. Mange av de eldre barna hadde registrert den voksnes psykiske vansker lenge før innleggelse, eller at noen hadde informert om denne. Barna syntes i stor utstrekning å ha forsøkt å ta hensyn. Barna har rapportert om dårlig samvittighet for at de ikke har tatt nok hensyn eller hjulpet nok til.
Noen vurderinger/ erfaringer etter 1 år Så langt har vårt tilbud kun omfattet innlagte pasienters barn i akuttenhet og i allmenpost De langt fleste blant pasientene har gitt utrykk for tilfredshet over at det nå blir satt fokus på barnas situasjon. Men også blant de ansatte har dette arbeidet med barna blitt hilst velkommen og har blitt opplevd meningsfullt og inspirerende. Prosjektet har rent organisatorisk forholdt seg til pasientenes primærsykepleiere. De 2 som har kommet over fra BUPA har opplevd at personalet på postene har vært interesserte og motiverte, og det har utviklet seg et godt samarbeid med en rekke av de som arbeider med pasientene i miljøet. Arbeidet med barna kan være tidkrevende. En samtale kan være noe lite. Det gir et for dårlig grunnlag til å vurdere risikomomenter på en forsvarlig måte. Flere barn har likevel blitt henvist til behandlingsopplegg i den barne og ungdomspsykiatriske blokk. Notatene fra samtalene føres inn i pasientens journal. Det er da opp til den enkelte individualterapeut om vedkommende vil forholde seg til en eventuell bekymring eller ikke. Vi vil ta sikte på å utvikle nærmere samarbeid med den voksnes terapeut. Det har også blitt et til dels stort tankekors, at mange pasienter gjennom terapi ofte får hjelp til å bearbeide ting fra egen oppvekst, mens tilsvarende tilbud om å hjelpe dem å se hvordan de selv fungerer som foreldre for egne barn, bare skjer sporadisk!!! Dessuten for mange barn kan det være veldig godt å få besøke den voksenpsykiatriske avdeling, og få en bekreftelse på, at mange voksne har slik sykdom, og at mange andre barn også har en psykisk syk mor eller far. Til slutt / Videre planer Det viktigste nå vil være å gripe fatt i den polikliniske virksomheten. Alle barn mellom 0 18 år, hvor en av foreldrene starter opp med poliklinisk behandling, fra og med 01.01.2003 vil få samme tilbud som innlagte pasienter. Flere ansatte med interesse for barn må rekrutteres til samtale med barn over 13 år. Gruppetilbud for barn/unge av psykisk syke foreldre er under planlegging Behov for et egnet og eget, permanent, barnerom, der disse samvær/ samtaler kan finne sted. Senior/klinisk sosionom Andreas Urrang Simonsen