Hermann Hesse Siddhartha En indisk diktning Oversatt fra tysk av Trond Winje Innledning ved Paulo Coelho
Innledning Den første gangen jeg holdt et eksemplar av Siddhartha i hånden, var i 1967. Jeg var 20 år og hadde blitt tvangsinnlagt på et psykiatrisk sykehus av foreldrene mine. Min daværende kjæreste sendte meg boken, og jeg husker at jeg satt på sengen & tok av det brunaktige papiret med langsomme bevegelser. Jeg var døsig av medisinene, og ved første blikk på omslaget en hvit vannlilje som søvnig hvilte på overflaten av en elv husker jeg at jeg tenkte: «Hvem er Hermann Hesse?» Jeg hadde aldri hørt om verken ham eller den veldige påvirkningen denne boken hadde på min generasjon, men jeg antok at han var svært betydningsfull siden tenåringskjæresten min hadde sendt den til meg. Sekunder etter falt jeg i en dyp, drømmeløs søvn. Da jeg våknet, var det hvite ettermiddagslyset borte, jeg befant meg på cellen med blikket vendt mot en lekkasje i taket. Lysene fra bilene utenfor flakket av og til over rommet, og etter hvert husket jeg boken ved siden av sengen. Før jeg åpnet den trodde jeg at jeg visste hva den handlet om, men allerede etter de første sidene ble jeg forvirret. Jeg trodde jeg skulle lese historien om et hellig menneske, men Siddharthas uro var overraskende menneskelig. Naivt spurte jeg meg selv: «Hvordan kan et menneske som har nådd opplysning, bære på så mange mørke følelser, så mange redsler?» Her sto jeg ansikt til
ansikt med historien om et menneske som kjempet mot farens autoritet, og enda viktigere, mot skjebnen som samfunnet hadde bestemt for ham. Jeg hadde aldri forestilt meg at utilfredshet og opprør kunne vokse i hjertet til et slikt menneske. Siddhartha ble holdt fram som et eksempel. Alle forventet at han ville bli en sann brahman, en hengiven prest som tok opp arven etter sin far. Men i hjertet sitt fornemmet han at den hellige læren var mangelfull, og trangen til å begi seg ut og oppdage den sanne sti på egen hånd vokste. Rastløsheten var bare altfor gjenkjennelig, og før jeg visste ordet av det, var jeg fullstendig oppslukt av historien og rede til å slå følge med Siddhartha på hans vandringer. Jeg befant meg på en celle, men i ånden reiste jeg langs de støvete veiene i India, og i likhet med Govinda, hans beste venn, bestemte jeg meg for å følge i de uforutsigbare fotefarene til et menneske som ivrer etter å bli opplyst. Lite visste jeg at boken var i ferd med å opplyse en hel generasjon utenfor det gitterbeslåtte vinduet. På samme måte som den talte til min rastløse sjel talte den til mange andre unge, idealistiske menn og kvinner over hele Vesten. Selv om boken ble skrevet på 1920-tallet og ble utgitt i USA først på 1950-tallet, var det ikke før på 1960-tallet den virkelig begynte å øve innflytelse. Dens renskårne prosa og opprørske karakter fant gjenklang i lengslene til en generasjon som søkte seg bort fra konformitet, materalisme og ytre makt. I en verden der vi kunne gjennomskue regjeringers løgner og udugelige ledere som ikke maktet å tilby klare alternativer, trådte Siddhartha fram som et symbol; symbolet for dem som søker sannheten sin egen
sannhet. Hesse forsto flere tiår før min generasjon og sikkert flere kommende generasjoner denne uroen, det indre behovet hos unge for å finne sin egen vei, behovet vi alle har for å gjøre krav på det som virkelig og rettmessig er vårt: vårt eget liv. Forfatteren selv, drevet av higen etter selvinnsikt, måtte arbeide seg gjennom en rekke avgjørende erfaringer før han kunne fullføre romanen. Mens han arbeidet med komposisjonen, skrev han til venner og innrømmet hvor vanskelig oppgaven var. Den første delen, som handlet om kvaler og tvil, falt ham lett, mens den andre var mye vanskeligere. Dette var delen der Siddhartha navnet som på sanskrit betyr «han som har nådd målene sine» skulle nå opplysning. Hvordan kan en forfatter behandle et tema han ikke har noen egen erfaring med? Hvordan kan man sette ord på en komplett fremmed følelse? Et målrettet dypdykk i Buddhas lære gjorde det mulig for Hesse å oppnå liknende avanserte innsikter. Men dette visste jeg ikke i 1967. Jeg ble sluppet ut av det psykiatriske sykehuset få dager etter at jeg hadde lest hele boken. Jeg husker fremdeles den solfylte morgenen da jeg kunne beskue det gitterbeslåtte vinduet mitt fra utsiden. Jeg tenkte på de såkalt sinnssyke menneskene der inne som overfor meg hadde innrømmet at de valgte å bli avskåret fra verden fordi den var for vanskelig å forholde seg til. Og jeg tenkte på Siddhartha, som gjorde et dypdykk inn mot selve livets kjerne, for å finne sin vei. Jeg trakk pusten dypt denne morgenen, et åndedrag som søkte å favne alle duftene verden kunne tilby, og jeg avla et løfte: at jeg skulle velge livet.
Paulo Coelho
Første del
Kjære, ærede Romain Rolland! Helt siden høsten 1914, da også jeg plutselig fikk merke den kvelden nød i åndens verden som nylig var brutt innover oss, og vi rakte hverandre hånden fra fremmede strender i troen på den samme overnasjonale nødvendighet, helt siden dengang har jeg ønsket en gang å gi Dem et tegn på min kjærlighet og på samme tid en prøve på mitt virke og et blikk inn i min tankeverden. La denne første del av min ennå ufullendte indiske diktning være tilegnet Dem i vennlighet fra Deres Hermann Hesse
Brahmanens sønn Siddhartha, brahmanens vakre sønn, den unge falk, vokste opp i skyggen av huset, i solen over elvebredden blant båtene, i skyggen av pileskogen, i skyggen av fikentreet vokste han opp sammen med Govinda, sin venn, brahmanersønnen. Solen brunet hans lyse skuldre ved elvebredden, under badet, under den hellige vask, under de hellige offerhandlinger. Skygger fløt i hans sorte øyne under guttelekene i mangolunden, under de hellige offerhandlinger, når moren sang, når hans lærde far belærte ham, når de vise talte sammen. Siddhartha hadde allerede deltatt i de vises samtaler, hadde øvet seg med Govinda i talekunstens dueller, øvet seg med Govinda i betraktningens kunst, i fordypelsens tjeneste. Han forstod allerede lydløst å si Om, ordenes ord, si det lydløst inn i seg med innåndingen, si det lydløst ut av seg med utåndingen, med samlet sjel, med pannen omgitt av glansen fra sin klarttenkende ånd. Han forstod allerede å fornemme Atmans vesen i sitt indre, uforgjengelig, ett med verdensaltet. Glede sprang ut i farens hjerte ved synet av sønnen, den lærenemme, den vitebegjærlige, han så en stor prest og vismann vokse frem i ham, en fyrste blant brahmanene. Fryd sprang ut i morens bryst når hun så ham gå, når hun så ham sitte ned, og når han reiste seg, Siddhartha, den sterke, den vakre, han som gikk med slanke ben, som hilste henne med fullkommen verdighet.
Kjærlighet rørte seg i de unge brahmanerdøtrenes hjerter når de så Siddhartha gå gjennom byens gater med lysende panne, med kongeblikk, med de smale hoftene. Men mer enn alle elsket Govinda ham, vennen, brahmanersønnen. Han elsket Siddharthas øyne og hans rene stemme, han elsket hans gange og den fullkomne verdighet i hans bevegelser, han elsket alt hva Siddhartha sa og gjorde, og aller mest elsket han hans ånd, hans høye, brennende tanker, hans glødende vilje, hans høye bestemmelse. Govinda visste: denne mann blir ingen vanlig brahman, ingen doven offertjener, ingen havesyk høker med trylleformularer, ingen ond og listig prest og heller ikke et snilt, dumt får i den store hjord. Nei, og heller ikke han, Govinda, ville bli en slik brahman, som det finnes titusener av. Han ville følge Siddhartha, den elskede, den herlige. Og når Siddhartha engang ble en gud, når han engang gikk inn til de strålende, da ville Govinda følge ham, som hans venn, som hans følgesvenn, som hans tjener, som hans spydbærer, hans skygge. Slik elsket alle Siddhartha. Han skapte en indre jubel hos alle, var til glede for alle. Men han, Siddhartha, skapte ingen jubel i sitt indre, var ikke til glede for seg selv. Når han vandret blant rosene i fikenhaven, når han satt i de blålige skyggene i Betraktningens lund, når han vasket sine lemmer i det daglige forsoningsbadet, ofret i mangoskogens dype skygger med fullkommen verdighet i hver geberde, elsket av alle, til glede for alle, bar han dog ingen glede i sitt hjerte. Drømmer og rastløse tanker kom hvirvlende til ham fra elvevannet, kom funklende fra nattens stjerner, smeltet inn i ham fra solens stråler, drømmer kom til