Høgskolen i Sør-Trøndelag Høgskolestyret Vedtakssak Dato: 19.09.12 (ettersendt 12.09.12) Til: Høgskolestyret Fra: Rektor Sak: Fullmakt til å begjære påtale ovenfor høgskolens statstjenestemenn m.m. HS-V-024/12 Saksbehandler/-sted: SPO / organisasjonsdirektør Tidligere sak(er): Vedlegg: Lenke til tidligere saker, lover og regelverk: vedlegg 1: PM-1995-17 vedlegg 2: PM-1995-26 Straffeloven LOV-1902-05-22-10 79-80 Statens personalhåndbok PM 1995-17 Påtale ved økonomiske misligheter inkludert FADs retningslinjer og PM-1995-26 Henvisning til HiSTs måltavle (http://www.hist.no/content.ap?thisid=131) Strategiområde Hovedmål Delmål Effektiv forvaltning Risikomomenter til vedtaksforslaget: (Vurderinger ift risikobildet er beskrevet nærmere i saksframlegg) Økonomiske konsekvenser Ja Nei x Kommunikasjonsmessige Ja x Nei konsekvenser Annen risikovurdering Side 1 av 5
Forslag til vedtak: 1. Rektor gis fullmakt til å begjære påtale for økonomiske misligheter høgskolens statstjenestemenn (tilsatte) gjør med verdier og interesser som høgskolen forvalter eller fører tilsyn med. Denne fullmakt kan ikke delegeres videre. 2. Styret ber rektor utarbeide retningslinjer og prosedyrer for behandling av andre lovstridige forhold Sammendrag: Straffeloven gir vårt departement anledning til å delegere fullmakt for begjæring av påtale for så vidt gjelder verdier eller interesser som HiST forvalter eller fører tilsyn med. KD har videreformidlet denne fullmakt til høgskolens styre, men begrenser den til å gjelde «økonomiske misligheter» gjort av våre statstjenestemenn (tilsatte) og åpnet for at høgskolestyret kan delegere fullmakten videre til rektor selv. Det bør utarbeides retningslinjer for hvordan høgskolen skal håndtere andre lovstridige forhold i henhold til Straffeloven. Eksempler på slike forhold er: o Andre straffbare forhold gjort av våre statstjenestemenn o Forhold hvor HiST som organisasjon er fornærmet, for eksempel innbrudd o Forhold hvor HiST som organisasjon ikke er fornærmet men hvor fornærmelsen skjer mot en person involvert i HiST-virksomhet. SAKSFREMSTILLING: 1. Bakgrunn for saken Konkret gjelder denne saken delegering av påtale-fullmakt fra høgskolestyret til rektor, men behandler også momenter i forhold til anmeldelser av for eksempel innbrudd. Kunnskapsdepartementet har de siste år i tildelingsbrevet gitt høgskolens styre fullmakt til å begjære påtale ved økonomiske misligheter gjort av høgskolens statstjenestemenn, og gitt styret mulighet til å delegere fullmakten til rektor. Grunnlaget for KD sin delegering av fullmakt til høgskolestyret om begjæring av påtale, finnes i straffelovens 74, fjerde ledd: Retten til å begjære påtale på statens vegne utøves av departementet, som kan gi fullmakt til annet offentlig organ eller tjenestemann for så vidt gjelder verdier eller interesser som vedkommende forvalter eller fører tilsyn med. I tildelingsbrevet for 2012 (vedlegg 1 om fullmakter) har KD gitt HiST følgende fullmakt: Side 2 av 5
I PM 1995-17 og PM 1995-26 omtales kun situasjoner hvor statstjenestemenn (våre tilsatte) begår økonomiske misligheter, underslag og lignende. Mislighetene beskrives ved «dette gjelder alle typer misligheter og uansett om de knyttes til forvaltningen av penger, verdipapirer, materiell, fast eiendom m.v.», og dekker dermed også tyveri etc. FAD sine generelle retningslinjer sier: For å sikre ensartet behandling av slike saker, skal det organ som er gitt fullmakt til å begjære påtale, forelegge spørsmålet om påtalebegjæring skal fremmes for Administrasjonsdepartementet til uttalelse, jf Justisdepartementets rundskriv av 21. desember 1935 og brev til samtlige departementer av 24. juli 1991 Videre sies det i PM 1995-17: Underslag og tyveri (også grovt) fra statlig arbeidsgiver, påtales av det offentlige, enten etter begjæring av staten som fornærmet, eller når almene hensyn m.v. krever påtale, jf. straffelovens 264, første og andre ledd. Det samme gjelder alminnelig bedrageri og utroskap, jf straffelovens 280, andre ledd. Grovt bedrageri og grov utroskap er undergitt ubetinget offentlig påtale, men også her vil i praksis anmeldelse og påtalebegjæring fra fornærmede normalt måtte foreligge for at etterforskningen skal komme i gang. I tillegg er det i PM 1995-17 retningslinjer som beskriver hvordan HiST skal vurdere situasjonen, framdriften og reaksjoner, inklusiv personalsak, når våre tilsatte gjør økonomiske misligheter. Ovennevnte føringer og retningslinjer gir rektor et godt grunnlag for korrekt saksbehandling og beslutning om anmeldelse med begjærings av påtale. Andre lovbrudd Det kan være nyttig først å omtale substansen i begrepene anmeldelse, begjæring av påtale samt tiltale. Anmeldelse er den formelle handling som HiST gjør når høgskolen fremmer en sak for politiet om mulig lovstridig adferd med kjent eller ukjent gjerningsmann. Ved å begjære påtale mener høgskolen at det foreligger et opplagt og dokumentert lovbrudd av kjent gjerningsmann, og høgskolen ønsker at lovbryter tiltales og straffes for lovbruddet. Uten slik begjæring i anmeldelsen blir det opp til påtalemyndigheten om slik påtale skal reises ut fra almene hensyn, eller om lovbruddet er så grovt at det rammes av straffelovens bestemmelser om ubetinget offentlig påtale. Tiltale tas ut av påtalemyndigheten/statsadvokatene i de saker de vurderer at bevisene er tilstrekkelig for å få kjent tiltalt dømt. Side 3 av 5
Andre lovbrudd fra våre tilsatte (statstjenestemenn) enn «økonomiske misligheter» hvor HiST som organisasjon er fornærmet: Andre lovbrudd enn «økonomiske misligheter» gjort av høgskolens tilsatte skal bringes inn for KD til vurdering og behandling i henhold til straffelovens 74. Høgskolen kan i tillegg reagere med personalsak i henhold til Tjenestemannslovens paragrafer. Lovbrudd gjort av andre en våre tilsatte eller av ukjent gjerningsmann: Her bør høgskolen skille mellom to hovedgrupper en hvor HiST er fornærmet og en hvor HiST tilsatte/ledere blir oppmerksom på at et mulig lovbrudd som ikke rammer HiST som organisasjon direkte, for eksempel vold mot tilsatte eller studenter. HiST som fornærmet: Det klassiske tilfellet er hvor HiST har blitt påført et økonomisk tap gjennom for eksempel hærverk, innbrudd eller tyveri. I alle slike tilfeller er det rimelig at ledelsen i HiST gjør en vurdering om det økonomiske tap, behov for reaksjon etc. tilsier at saken bør anmeldes til politiet. Det bør tilstrebes at alle deler av høgskolen reagerer likt i slike saker, noe som kan sikres gjennom sentral administrativ saksbehandling og gitte retningslinjer. Det er et behov for utarbeidelse av nærmere retningslinjer og saksbehandlingsregler i denne sammenheng. Observerte/rapporterte lovbrudd hvor HiST som organisasjon ikke er fornærmet Ved et hvert brudd på Straffeloven kan den fornærmede alltid anmelde forholdet til politiet og eventuelt begjære påtale. Spørsmålet her er om HiST som organisasjon har en plikt til å anmelde eller hjelpe til med å anmelde lovbrudd hvor HiST som organisasjon ikke er direkte fornærmet. Straffeloven inneholder en generell plikt til å avverge straffbare forhold. 139 sier (utdrag): 139. Med bot eller fengsel inntil 1 år straffes den som unnlater å anmelde til politiet eller på annen måte å søke å avverge en straffbar handling eller følgene av den, på et tidspunkt da dette fortsatt er mulig og det fremstår som sikkert eller mest sannsynlig at handlingen vil bli eller er begått. I juni 2010 ble avvergingsplikten skjerpet, særlig i lys av alvorlige straffbare forhold så som overgrep og voldtekt. Frem til lovendringen var det et vilkår for avvergingsplikt at man hadde pålitelig (sikker) kunnskap om at handlingen var begått eller var i gjære. Plikten er nå skjerpet slik at den inntreffer allerede hvor det fremstår som mest sannsynlig at handlingen vil bli begått. En løs mistanke er imidlertid ikke tilstrekkelig for at avvergingsplikten skal inntre. Plikten inntrer først når vedkommende har konkrete holdepunkter for at en alvorlig straffbar handling vil skje. Normalt vil det ikke være tilstrekkelig at den mistanken er rettet mot har begått tilsvarende handlinger før. Etter lovendringen er det også straffbart å medvirke til ikke å søke å avverge en alvorlig straffbar handling. Å overtale noen til ikke å avverge en alvorlig straffbar handling er et eksempel på en medvirkningshandling. Side 4 av 5
Alle i HiST har derfor en individuell avvergingsplikt når det rapporteres/observeres sannsynlige straffbare forhold. Å videreformidle sin observasjon til en tilsatt/leder fritar derfor ikke den enkelte for avvergingsplikten. Høgskolens inngripenen bør være avhengig av alvorlighetsgraden til lovbruddet og i hvilken relasjon til høgskolens aktiviteter fornærmelsen skjedde. For mindre alvorlige lovbrudd kan for eksempel høgskolen hjelpe den fornærmede å gjennomføre en anmeldelse, for mer alvorlige lovbrudd bør høgskolen antakelig selv anmelde uansett om den fornærmede ønsker det eller ei. En annen vurderingsdimensjon er om høgskolen kun skal inngripe i tilfeller i høgskolens lokaler. Slike vurderinger er av meget vanskelig og sensitiv art, noe som tilsier at nærmere retningslinjer og prosedyrer bør utredes og iverksettes. 2. Rektors vurdering Rektor mener det er viktig at anmeldelser og begjæring om påtale behandles korrekt fra høgskolens side, i tråd med formell fullmakt og med hensyn til de parter og institusjoner som er involvert. Rektor mener at høgskolen som hovedregel bør anmelde alle lovbrudd og begjære påtale der høgskolen har fullmakt til dette etter en samlet vurdering av retningslinjer og anbefalinger fra KD/FAD. Rektor ønsker å fastsette retningslinjer for hvordan høgskolen skal håndtere lovbrudd fra våre statstjenestemenn som ikke er økonomiske misligheter. I tillegg vil rektor utarbeide retningslinjer for håndtering av observerte/rapporterte lovbrudd hvor HiST som organisasjon ikke er direkte fornærmet. 3. Lover, regelverk og tidligere vedtak Se forside / rektors vurdering. 4. Økonomiske og kommunikasjonsmessige konsekvenser (risikovurdering) Ingen spesielle Side 5 av 5
PM 1995-17 Påtale ved økonomiske misligheter... - SPH http://sph.dep.no/personalmeldinger/1995-pmer/pm-1995-17-patale-ved-okonomiske... Side 1 av 3 11.09.2012 Gå til innhold Gå til søk Statens Personalhåndbok PM 1995-17 Påtale ved økonomiske misligheter... Forsiden > Personalmeldinger > 1995 PMer > PM 1995-17 Påtale ved økonomiske misligheter... Planleggings- og samordningsdepartementet Arbeidsgiveravdelingen PM 1995-17 Påtale ved økonomiske misligheter (underslag mv) i statstjenesten 1995.09.06 Til Statsforvaltningen og Riksrevisjonen Gjelder Sph pkt 215.1-4 Bakgrunn for rundskrivet: Administrasjonsdepartementet vil med dette rundskriv presisere og systematisere de regler som gjelder for påtale ved økonomiske misligheter (underslag mv.) i statstjenesten. Dette rundskriv erstatter Justisdepartementets rundskriv G 52/84 av 22. februar 1984 og rundskriv G 78/85 av 3. juni 1985. Endringer i forhold til gjeldende retningslinjer punkt 1-9 er uthevet. Nytt punkt 7 inneholder en presisering av hvilke momenter det er naturlig å legge vekt på ved vurderingen av om påtale bør begjæres eller ikke. Frist for påtalebegjæring - behov for rask saksbehandling: Det følger av straffelovens 80, at begjæring om offentlig påtale må settes frem senest 6 måneder etter at den som er berettiget til å begjære påtale, er kommet til kunnskap om den straffbare handling og hvem som har foretatt den. Rask behandling av saken er viktig, både av hensyn til bevisene, fristen for påtale og fordi straffereaksjon ikke bør komme for lenge etter lovbruddet. Kompetanse til å begjære påtale - delegasjon: Underslag og tyveri (også grovt) fra statlig arbeidsgiver, påtales av det offentlige, enten etter begjæring av staten som fornærmet, eller når almene hensyn m.v. krever påtale, jf. straffelovens 264, første og andre ledd. Det samme gjelder alminnelig bedrageri og utroskap, jf straffelovens 280, andre ledd. Grovt bedrageri og grov utroskap er undergitt ubetinget offentlig påtale, men også her vil i praksis anmeldelse og påtalebegjæring fra fornærmede normalt måtte foreligge for at etterforskningen skal komme i gang. Påtalebegjæring fremsettes av vedkommende fagdepartement, eventuelt annet offentlig organ eller tjenestemann som er gitt fullmakt til dette, jf. straffelovens 79 fjerde ledd. Administrasjonsdepartementets samtykke: For å sikre ensartet behandling av slike saker, skal det organ som er gitt fullmakt til å begjære påtale, forelegge spørsmålet om påtalebegjæring skal fremmes for Administrasjonsdepartementet til uttalelse, jf Justisdepartementets rundskriv av 21. desember 1935 og brev til samtlige departementer av 24. juli 1991. Hvis det på grunn av beløpets størrelse eller av andre årsaker er åpenbart at tiltale og straff må begjæres, jf retningslinjene pkt 7, kan det organ som er gitt fullmakt til å begjære påtale likevel gjøre dette uten at saken på forhånd er tatt opp med Administrasjonsdepartementet.
PM 1995-17 Påtale ved økonomiske misligheter... - SPH http://sph.dep.no/personalmeldinger/1995-pmer/pm-1995-17-patale-ved-okonomiske... Side 2 av 3 11.09.2012 Administrasjonsdepartementet har gitt Postens sentralledelse (tidligere Postdirektoratet), og NSB Hovedkontoret fullmakt til selv å avgjøre om det skal begjæres påtale i saker om økonomiske misligheter, uten at saken forelegges Administrasjonsdepartementet, jf brev av 17. februar 1992 til Samferdselsdepartementet. Tilsvarende fullmakt er gitt til Arbeidsdirektoratet ved Administrasjonsdepartementets brev til Kommunal- og arbeidsdepartementet av 15. juni 1995. Administrasjonsdepartementet ber om at følgende retningslinjer blir fulgt i saker om underslag, tyveri, bedrageri og utroskap i statstjenesten: 1. Fagdepartementet eller eventuelt annet organ som er gitt fullmakt til å begjære påtale etter straffelovens 79, fjerde ledd, skal underrettes så snart det foreligger mistanke om misligheter. Dette gjelder alle typer misligheter og uansett om de knytter seg til forvaltningen av penger, verdipapirer, materiell, fast eiendom m.v. En bør ikke avvente resultatet av interne undersøkelser. Det er ingen forutsetning at noen bestemt person er mistenkt. 2. Riksrevisjonen skal underrettes omgående, bl.a. av hensyn til revisjon av regnskapene. Slik underretning skal gis av den virksomhet som oppdager mislighetene. 3. Ved mistanke om mislige forhold i statstjenesten, bør politietterforskning ikke begjæres før det er grunn til å tro at forholdene kan lede til straffereaksjon. Det vil ofte være formålstjenlig at det først foretas inspeksjoner og andre undersøkelser fra sentrale administrative myndigheter (Riksrevisjonen, skattefogden, departementet, m.v.) for å få avklart om forholdene er så grove og alvorlige at politianmeldelse og straffereaksjon bør komme på tale. 4. Når anmeldelse i tilfelle er inngitt, må virksomheten på anmodning bistå politiet slik at etterforskningen kan bli mest mulig rasjonell. Opplysninger kan normalt gis uten hinder av taushetsplikt, jf forvaltningslovens 13b nr 6. Henvendelser fra politiet må prioriteres. Vanligvis må virksomheten selv, eventuelt med bistand fra Riksrevisjonen, foreta de regnskapsmessige undersøkelser som skal til for å avdekke f.eks. et underslag. 5. Normalt bør den tjenestemann som mistanken rettes mot få uttale seg. Dette må imidlertid bare gjøres når det ikke er særlig fare for bevisforspillelse. Forvaltningsloven gjelder ikke for statens opptreden som fornærmet i en straffesak. 6. Den mistenkte bør få mulighet til å gjøre opp for seg økonomisk. Ved en eventuell avtale om tilbakebetaling bør det søkes oppnådd tvangsgrunnlag etter tvangsfullbyrdelseslovens 7-2(a). Hvorvidt minnelig avtale om betalingsordning kan resultere i at påtalebegjæring ikke fremsettes, må vurderes konkret bl.a. ut fra forholdets grovhet og den oppofrelse mistenkte viser for å reparere den voldte skade, se forøvrig pkt 7. 7. Spørsmålet om forholdet skal påtales, må avgjøres konkret. Normalt skal det begjæres påtale dersom beløpets størrelse overstiger kr 25.000.-, eller forholdet har rammet kunder eller andre utenforstående. På den annen side, har man i praksis akseptert at påtalebegjæring ikke fremsettes dersom beløpet er under kr. 10.000.- og utenforstående ikke er rammet. Dette er imidlertid bare utgangspunkter for vurderingen. Andre momenter kan være i hvilken grad forholdet har svekket etatens anseelse, om uskyldige er blitt mistenkeliggjort, om mistenkte har hatt en særlig betrodd stilling, om forholdet er en engangsforeteelse eller har foregått over tid, om vedkommende tidligere har vært innblandet i tilsvarende forhold, om påtalebegjæring er en forutsetning for utbetaling av eventuell forsikring, om forholdet er innrømmet, om beløpet er dekket, personlige forhold, om det reageres administrativt med f.eks. avskjed eller ordensstraff, osv. 8. I forbindelse med begjæring om tiltale og straff bør også statens eventuelle erstatningskrav begjæres pådømt under straffesaken, jf straffeprosesslovens 3 og kapittel 29. Hvis tapets størrelse ennå ikke er klarlagt, bør det tas forbehold om å komme tilbake til erstatningsbeløpet. Erstatningskravet bør som regel også inneholde krav om forsinkelsesrenter, jf lov om forsinkelsesrente av 17. desember 1976 og Justisdepartementets rundskriv av 22. februar 1979. 9. Når det gjelder avskjed, suspensjon eller ordensstraff, vises det til Lov om statens tjenestemenn m.m. av 4. mars 1983 nr 3 14-19 [ 14, 15, 16, 17, 18, 19] og forvaltningslovens regler. Hvis det faktiske forhold er tilstrekkelig opplyst, bør spørsmålet behandles uavhengig av en eventuell straffesak. Dersom det er på det rene at tjenestemannen har gjort seg skyldig i straffbare forhold som kan begrunne avskjed etter tjenestemannslovens 15, vil det være særlig uheldig om vedkommende oppebærer lønn i lengre tid fordi en vil avvente resultatet av straffesaken. 10. Det påhviler alltid det organ som er gitt fullmakt til å begjære påtale, å underrette Riksrevisjonen om den avgjørelse som er fattet. Etter fullmakt Odd Bøhagen Espen Gaard
PM 1995-17 Påtale ved økonomiske misligheter... - SPH http://sph.dep.no/personalmeldinger/1995-pmer/pm-1995-17-patale-ved-okonomiske... Side 3 av 3 11.09.2012
PM 1995-26 Presisering og endring av PM nr 17/95... - SPH http://www.sph.dep.no/personalmeldinger/1995-pmer/pm-1995-26-presisering-og-en... Side 1 av 1 11.09.2012 Gå til innhold Gå til søk Statens Personalhåndbok PM 1995-26 Presisering og endring av PM nr 17/95... Forsiden > Personalmeldinger > 1995 PMer > PM 1995-26 Presisering og endring av PM nr 17/95... Planleggings- og samordningsdepartementet Arbeidsgiveravdelingen PM 1995-26 Presisering og endring av PM nr 17/95 om økonomiske misligheter (underslag mv) i statstjenesten 1995.11.27 Til Statsforvaltningen og Riksrevisjonen Gjelder Sph pkt 215.1-4 På bakgrunn av omtalen av PM 17/95 i media den senere tid, finner Administrasjonsdepartementet det nødvendig å presisere at påtale kan begjæres overfor statstjenestemenn som har begått underslag og andre økonomiske misligheter uansett beløpets størrelse. Dette er, og har alltid vært, gjeldende praksis. Som det fremgår av PM 17/95 skal det imidlertid alltid foretas en totalvurdering, hvor beløpets størrelse kun er ett av flere momenter. Det må føres en streng praksis. Riksrevisjonen og Administrasjonsdepartementet må underettes om avgjørelser som fattes (se nedenfor). I media er retningslinjene fremstilt på en slik måte at det synes som om økonomiske misligheter under kr. 10.000.- automatisk innebærer at det ikke skal begjæres påtale. Dette er ikke korrekt. For å unngå ytterligere misforståelser, utgår beløpsantydningene i PM'et og punkt 7 endres slik (ny tekst uthevet): "Spørsmålet om forholdet skal påtales, må avgjøres konkret. Ett moment vil være beløpets størrelse. Videre om forholdet har rammet kunder eller andre utenforstående. Andre momenter kan være i hvilken grad... osv." I tillegg endres punkt 10 slik: "Det påhviler alltid det organ som er gitt fullmakt til å begjære påtale, å underrette Riksrevisjonen og Administrasjonsdepartementet om den avgjørelse som er fattet. Det skal således fremgå både om påtale er begjært eller ikke, og om eventuelle andre reaksjoner er benyttet overfor tjenestemannen." Til slutt vil vi presisere at det ikke er gjort noen endringer i fagdepartementets fullmakt til å delegere sin påtalerett etter straffelovens 79, 4. ledd. Uansett om fagdepartementet velger å utøve retten til å begjære påtale selv, eller delegere den ut til underliggende virksomheter, skal imidlertid spørsmålet om påtale overfor statstjenestemenn legges frem for Administrasjonsdepartementet til uttalelse. Unntak fra denne plikten til å forelegge spørsmålet om påtale for Administrasjonsdepartementet, er gjort for Postens sentralledelse, NSB Hovedkontor og Arbeidsdirektoratet. Unntak er videre gjort for andre organer som er gitt påtalerett etter straffelovens 79, 4. ledd når det eråpenbart at påtale må begjæres. Det vil således være saker hvor man er i tvil om påtale bør begjæres, eller hvor man ønsker å unnlate påtale, at Administrasjonsdepartementets uttalelse skal innhentes. Etter fullmakt Odd Bøhagen Espen Gaard