Informasjonsblad for eldre i Stavanger NR. 3/2013 37. ÅRGANG

Informasjonsblad for eldre i Stavanger NR. 3/2013 37. ÅRGANG

Informasjonsblad for eldre i Stavanger Utgitt av: Stavanger kommune Oppvekst og levekår Redaktør: Stein Hugo Kjelby sthugokj@online.no Redaksjonskomité: Lone Koldby lone.koldby@stavanger.kommune.no Halvor Ingebrethsen halvor.ingebrethsen@lyse.net Mette Bagge mette.bagge57@gmail.com Stein Hugo Kjelby sthugokj@online.no Redaksjonens adresse: «Mortepumpen» Olav Kyrresgt. 23 Servicetorget Postboks 8001 4068 Stavanger Harald Sæther Paulsen harald.paulsen@stavanger.kommune.no Tlf. 51 50 72 44/988 57 133 Bladet kommer ut 4 ganger pr. år og sendes fritt til alle over 67 år i Stavanger kommune Neste nummer kommer ut 5. desember 2013 Stoff må være i redaksjonen 4. november 2013 Forsidebilde: Høsten er fin med sine mange farver. Opplag: 11.000 eksemplarer Layout: Grafica Hundsnes Trykk: Gunnarshaug AS Internett: www.stavanger.kommune.no/mortepumpen På redaktørkrakken: «På an igjen» Etter en fin sommer kom høsten samtidig med at september gjorde sin entré. Kanskje er du også en av mange som føler på at tiden går så alt for fort? Ta for eksempel de fire årene som er gått siden forrige valg. Det er i grunnen ikke så lenge siden vi sist gav vår stemme! Hvert valg er like spennende, i alle fall før valget. Etter valget håper vi at vinnerne skal oppfylle alle sine løfter. Dessverre, hver gang opplever vi at heller ikke denne regjeringen holdt sine løfter. Det ble ikke slik vi ble lovet. Vi føler ofte at vi blir ført bak lyset. Likevel er «det på an igjen». Vi har gått til urnene med fornyet optimisme og håper at vinnerne av valget i denne perioden skal oppfylle det de har lovet. Svært mange har denne gang stemt borgelig. Det må jo være et tegn på at vi har tro på dem! Håper de får sjansen til å vise hva de kan. Optimisme råder i alle fall i Stavanger kommune der en prøveordning med hverdagsrehabilitering i Madla bydel nylig er avsluttet med positive tilbakemeldinger. Nå vurderes det å innføre ordningen i hele kommunen. Hverdagsrehabilitering går ut på at brukeren får rehabilitering i sitt eget hjem. Helsepersonell kommer hjem og gir veiledning tilpasset den enkeltes behov. «De har fått meg på beina igjen» er en gjennomgående respons fra brukere. Les utdrag av evalueringsrapporten på side 26. Å være besteforeldre kan arte seg på mange ulike måter og vi kan nok til tider undre oss på hvordan barnebarna vurderer oss som besteforeldre. Liv Bodil Kallelid gjorde noe med undringen. Under temaet: «Hva er en god bestemor» spurte hun både sine egne barnebarn og elever på Madlavoll skole. Kos deg med svarene på 15. Ha en god og innholdsrik høst!

PROFILEN(e) Jeg kommer snart igjen Et møte med platearbeideren og sangeren Hans Petter Hansen Tekst: Halvor Ingebrethsen. Foto: Privat Det må være noe spesielt med dem; Gunnar Berge og Hans Petter Hansen. Begge hadde sin yrkesutdannelse som platearbeidere på Rosenberg Mekaniske Verksted. Begge vokste opp som «riks-kjendiser» på hvert sitt felt: Berge, blant meget annet, som finansminister. Hans Petter Hansen som sanger og entertainer. Hvem husker ikke Hans Petter Hansen som for mange år siden slo gjennom med sangen vi har valgt som tittel på denne samtalen? Om han ikke er i fokus i den grad som han var ved starten av sin karriere, som startet i 1967, er han fortsatt den samme artisten med gode his torier som passer til repertoaret. I motsetning til mange andre «stjerner» som slukner etter noen år, er Hans Petter (vi bruker fornavnet som da alle vet hvem er) fortsatt, kort og godt en strå lende sanger med en stemme som fremdeles bærer i hvilket som helst konserthus. Men som også bruker stemmen i mindre lokaler og ved ulike anledninger. Han møter oss med stadig nye «hits» uten å forlate den sjangeren han en gang ble kjent for; viser og lokale favoritter som han holder i hevd, vel forankret i byens tradisjoner. Vi møtte ham sist under feiringen av en fødsels dag på skoleskipet «Gann» i slutten av april i år. Der fikk han igjen bevist at stemmen fortsatt har en uvanlig klang og styrke og ville uten tvil ikke hatt problemer med å nå den berømte «høye C» som den svenske «kremtenoren» Jussi Bjørling er blitt så kjent for, når han syn ger «O Helga Natt», spesielt omkring juletider. Mortepumpens «utsendte» fikk under samværet et nærmere bekjentskap med ham hvor vi fikk et lite gløtt inn i den karrieren som startet for 46 år siden. Hans Petter og Grethe er sammen om det meste. Påsken på Mydland Han forteller innledningsvis at det hele startet påsken, og altså 1967 som før nevnt, da han var på Mydland og hadde påskeferie der. Etter hvert fikk han kontakt med medlemmer fra gruppen «Hillbillys» og fikk et nært samarbeid der med Leif Frøiland og Hank Malvin. Jeg tok aldri noen utdannelse i sang utover det jeg følte inne i meg at jeg hadde anlegg for, fortel ler han. Jeg har ingen formell utdannelse i sang, men fikk jo tips og lærte mye om formidling av sang og musikk av disse, fortsetter han. 3

Hans Petter sammen med gode sangvenner. Hans første opptreden var da også sammen med disse to, høsten 1967 hvor han ble presentert som «Pete Hansen for første gang på en norsk scene». Og denne scenen var altså på Vigrestad, får vi vite. Interesse for viser og sanger og inspirasjon fra andre artister, er svaret han gir oss når vi spør om hvordan det hele begynte. Jeg ble imponert og inspirert av sangere som representerte ulike sangarter, så som den svenske verdenstenoren Jussi Bjørling, og vår egen lokale Magnus Samuelsen. Han var jo spesialist på sjømannsviser. Også Norges ukronede revykonge, Arve Opsal hadde jeg sans og respekt for. Men han hadde også flere forbilder innenfor den klassiske musikk form. Der nevner han, foruten Jussi Bjørling, også Mario Lanza som medvirket i så mange flotte musikkfilmer. Operasangeren Pavarotti har også ved siden av alle disse, vært en stor inspirator for meg, sier Hans Petter Hansen, 4 men legger til at sammenligningen med disse må settes i anførselstegn (««). Ingen «læremester» Hans Petter Hansen har ikke hatt noen såkalt «læremester» å vise tilbake til idet han igjen henviser til de navn som allerede er nevnt og som har hatt stor betydning for utviklingen av hans karriere. Men så har han jo selv en utrolig stemme som er like kontrollert så vel i de lave som i de høye tonehøyder. På spørsmål om dette, medgir han at repertoaret krever en stor stemme. Vil synge så lenge han har et publikum Når vi spør ham hvordan fremtiden fortoner seg, sier han at han ønsker å synge så lenge stemmen holder. Og synge for dem som liker å høre på ham. Han er dermed åpen for å være oppmerksom på at det er viktig med selvkritikk dersom den kunstneriske kvalitet begynner å svikte. Imidlertid har vel ingen ennå merket at den kvaliteten på noen måte er i fare.

Kona betyr meget Det er klart at min aktivitet også krever at familien, og ikke minst kona støtter meg. Det er ofte slik at det er den «utøvende» som får oppmerksomheten. Derfor er vi sammen om det meste når det gjelder aktivitet. Vi får derfor også anledning til å reise og oppleve andre sider ved livet. Da drar vi begge to og har fine turer i inn- og utland, bl.a. til Tyrkia og Thailand. Vi har det kjekt og godt sammen, og dette gir oss en fin avveksling i livet, sier den tidligere platearbeideren og den aktive sangeren med et skjelmt blikk til sin kjære Grethe. Epilog Så håper vi at sangeren fortsatt holder mottoet i hevd og fortsatt lever opp til sin egen «hit»: Jeg kommer snart igjen. Fra en opptreden i Thailand. 5

Innhentet av minner For et par måneder siden holdt jeg et selskap på Lille India i Egersund. Vi hadde et variert program for ettermiddagen, diktlesing, sang, for tellinger. Jeg hadde, for eksempel, tatt med den første boka mi, Ansikt mot Asia, som jeg hadde begynt å skrive i India i 1980, i ørkenbyen Jaisal mer i delstaten Rajasthan, og leste noen utdrag for gjestene. Siden kunne jeg ikke la være å tenke på det flere ukerlange oppholdet i byen og mennes kene jeg hadde møtt. Det var lenge siden jeg sist hadde reflektert over denne delen av mitt reiseliv, som altså lå over 30 år tibake i tid. Jeg hadde leid et lite rom på et billig hotell. Der hadde jeg det jeg trengte ei seng, en stol, et bord, et vindu som vendte mot gatelivet utenfor, og for ikke å forglemme min bærbare røde skrivemaskin. Byen hadde sitt kastesystem. De som ikke hadde noen kaste, harijans, bodde i utkanten av byen. Tidlig om morgenen kom de inn til byen for å feie gatene. Jeg husker da en av disse kvinnene banket på hos min nabo, som var muslim, for å be om vann, ikke fikk drikke av et glass, men måtte nøye seg med å få vannet helt over i hendene. Dagene gikk med å skrive og å lese reisenota ter. Det var mye jeg hadde notert etter måneder underveis. I Jaisalmer hadde jeg funnet roen til å bli. Det var avgjørende for skriveprosessen. Så ble det til små turer på byen. En slik dag møtte jeg en I5-åring, en harijan, på et marked. Han kunne litt engelsk. Jeg kjøpte noen grønnsaker og ble med han hjem. Jeg ble tatt vel imot av mora, Dakhu, som fortalte at det var første gang de hadde besøk av noen fra en høy kaste. Jeg måtte da fortelle at i min del av verden hadde vi ikke kaster. Men det hadde hun nok vanskelig for å forstå. Alle i hen nes familie var gatefeiere, mannen i New Dehli, ei datter, en sønn i det militære, ei annen datter var gift med en gatefeier. Men 15-åringen ville bli lege. Han sier han vet det vil bli vanskelig for de 6 Av Reidun Nydal har lite penger. Men mor Dakhu forteller at hun ber hver dag for sønnen at han må få muligheter til å studere. Hotelleieren, opprinnelig fra Pakistan, hadde en sønn som het Raman. Han var skolelærer og var ofte innom hotellet. Han tilhørte en høy klan, men han brydde seg ikke om fordommer, og kunne gjerne ta et tak i gatene med å feie skitt gjen nom de åpne kloakkene, mens naboer kom med spydigheter. Raman bodde i en utsatt del av byen hvor kraf tige vinder i april, før monsunen, blåser inn store mengder ørkensand som kan begrave hele hus. I årevis hadde Raman slåss mot de lokale poli tikerne, for å få bygd en bymur, eller plantet en verneskog, men uten hell. Byens ordfører sa at det ikke nyttet å bekjempe ørkensanden. Om hus ble ødelagt, var det gudenes vilje, mente han. Før et kommunevalg fikk Raman naboene til å aksjo nere. Vi avholder oss fra å stemme, sa han. Men da kom politikerne settende. Ganske snart kjørte alt som fantes av kommunale lastebiler opp. Nå skulle sanden bort. Men bare for noen dager. Etter valget var lastebilene og arbeidsfolkene borte. Sandstormene fortsatte. 12 år tidligere hadde delstatsregjeringen fattet et vedtak om å plante verneskog i området. Men skogen ble bare plantet på papiret. Raman var en svært sosial og reflektert person som åpnet seg for meg om livet i den lille byen. Ekteskapet hans var blitt arrangert og 13 år gamle ble de to sveiset sammen. Det var vanskelig, fortalte han. Vi var knapt mer enn to barn. Hva visste vel vi om ekte skapelig samliv... Takket være selskapet på Lille India ble jeg inn hentet av disse minnene på en ny og levende måte.

Ferietiden er over hva gjør nå det? Anne-Grethe Thesen Godal kan variere fra i underkant av 60 til nærmere 90 år. Bortsett fra i juli og august arrangeres det månedlige rusleturer og søndagsturer samt overnattingsturer om sommeren. I tillegg er det 10 månedlige medlemsmøter med flotte fordragsholdere, kaffe og kringle. Jevnt og trutt prøver turistforeningen å finne ut om tilbudene passer den enkelte og jobber både for å vedlike holde og øke tilbudene. At dårlig vær aldri er en hindring for å komme seg ut, er det også verdt å merke seg. Artikkelforfatteren har nådd et mål og ser fremover mot neste. Ferietiden er over. Selv om vi som pensjonister har ferie hele året, kommer høstfølelsen. Da jeg pensjonerte meg i fjor, tenkte jeg på hva jeg i all verden skulle finne på etter ferien slik at høsten ikke skulle bli så lang. Lite visste jeg da om hvilken gave det er å ha blitt kjent med Stavanger Turistforenings 60+ arbeid. Jeg deler gjerne mine erfaringer i turistfore ningen med Mortepumpens lesere, i håp om at mange flere over 60 år vil være med. Turistforeningen skriver i sin 60+ brosjyre at de vil tilrettelegge et godt og variert program. Det de ikke skriver, er at programmet er så variert og inkluderende at turdeltakernes alder I tillegg til å være med på tur gis det mange muligheter for dugnadsarbeid. Det kan være vedlikehold av de 52 hverdagsturene i Stavan ger, arbeid på hyttene nær Stavanger (Gramstad og Bersagel) og turlederoppgaver. Slik jeg har opplevd turistforeningen, tas alle nye ideer i mot med takk. Hovedsaken er at alle uavhengig av alder, kjønn, norsk eller ikke kan få være med å dele naturopplevelser, godt venn skap og ikke minst holde seg i form. Det beste av alt er at det ikke bare blir med snakket. Gode forslag blir fulgt opp og alle kan utfolde seg om de bare vil. Det er godt å komme med i et miljø hvor det er høyt under taket og rom for å møte mennesker som gjør livet verdt å leve enten det er vår, sommer, høst eller vinter. Bli med da vel! Du trenger slett ikke være i så god form som du tror. 7

Blomstringstur til Hardanger Et fornøyd reisefølge foran bussen et sted i Hardanger. Skipper Worse Ledaal pensjonistforening og Fagforbundets pensjonistklubbs vårtur til Hardanger. Tre dager med Annetur, Hauge i Dalane. Vi startet fra Stavanger i regnvær mandag morgen 13 mai. Bussen var fulltegnet. Leder av Skipper Worse pensjonistforening Hilmar Egeli ønsket alle velkommen til en interessant og spennende tur. Det var en fin gjeng i god stemning med store forventninger til turen. Vår første stopp var lunsj på Åkrafjordtunet. Vi hadde også en liten stopp ved Låtefossen, for å beundre den flotte vannføringen nedover fjellsidene. Vi skulle ha to overnattinger på hotell Ullens vang, og alle så fram til å ta inn på dette flotte 8 hotellet som i dag drives av femte generasjon. Det var et fint hotell med masse historie og god atmosfære. Direktøren tar ofte imot gjestene selv. Underveis fortalte reiseleder utfyllende om pro grammet for turen, og da vi passerte Odda og Tyssedal fikk vi høre om stedenes industrihisto rie. Vi ankom Ullansvang hotell presis kl 16.00 Vi hadde stort program for turen, så allerede første ettermiddag gikk turen til Ullensvang kirke. En flink guide kunne fortelle mye om kirken, som er fra ca år 1260, bygget i engelsk gotisk stil. Kleberstein var mye brukt i kirker

på den tiden. Prekestolen fra ca 1600 tallet var av kleberstein fra Bømlo, som på den tid var regnet som den beste. Engelske arbeidere ble hentet til dette kirkebygget. Guiden for talte også om kirkehistorien og fruktdyrkingen i Lofthus gjennom de gamle tider, og nytten prester og fruktdyrkere hadde av hverandre. Ullensvang kirke ble restaurert i 1957 og orgel fikk de samme år. Glassmaleriet var fra år 1800, en gave fra engelske fiskere som takk for isen som de hentet til fiskingen sin her. I Kinsarvik står en lik kirke. Vi besøkte også Bioforsk Ullensvang hvor vi fikk smake sider/eplesaft. Bioforsk ligger like ved fjorden med flott utsikt til Folgefonna, den tredje største isbreen i Norge. Vi stoppet også i sentrum av Lofthus, hvor vi ble fortalt at her startet frukdyrkingen på 1200 tallet. Tilbake til hotellet var det klart for middag, den store «Hardangerbuffeen». Et meget vek smakende måltid. Etter middagen samlet hele reisefølget seg i en egen salong for sosialt sam vær bl.a. for å bli bedre kjent med hverandre. Dette ga fellesskapet en meget god stemning for resten av turen. Etter samlingen var det underholdning og levende musikk i dansebaren, og andre salonger om noen ønsket å ha det litt roligere. Andre dagen møttes vi til deilig frokost, før fabrikkbesøk til Hardangerbestikk AS i Kin sarvik: Her fikk vi en interessant omvisning i produksjonen og avsluttet med besøk i fabrikk utsalget. Neste post på programmet var turens høyde punkt, besøket til Kjeåsen, en fjellgård i Eid fjord kommune. Vi møtte en lokal guide i Eidfjord. Gården ligger på en avsats i fjellet ca 530 m over havet, inderst i Simadalsfjorden. Det ligger to gårder. Den ene gården hadde fastboende fram til 1962. Den andre gården er fremdeles delvis i drift. En søsterdatter til for rige eier, Bjørg Wiik, kom i 1967. Hun bor i Oslo om vinteren og kommer til Kjeåsen og bor der om sommeren. Hun holder litt av utearealene vedlike med blomster og lignende. Det kommer på den tiden mange turister til Kjeåsen. Bjørg er guide og forteller om livet på gårdene i gamle dager. Gårdene kalles verdens mest utilgjengelige. Gårdene har vært bebodd fra 1650-tallet. Fram til 1974 var framkomsten langs fjorden og opp den bratte fjellsisden. På 1930-tallet ble det bygget en taubane som fraktet mat og andre varer til gårdene. Beboerne måtte bruke stien som før til veien var ferdig i 1974. Bilveien ble anlagt av Statskraftverkene i forbindelse med byggingen av Sima kraftverk, det største i Nord Europa. Bilveien med tunnel er 5 km lang. Så var det tilbake til lunsj i Hardangervid dahallen i Eidfjord. Nå smakte det godt med rømme grøt. Vi kom tilbake til hotellet om ettermiddagen. Timene til middag var til egen disposisjon. Hotellet var en opplevelse, fint å se de forskjel lige fasiliteter og tenke tilbake på livet som har foregått gjennom mange generasjoner. Det var mulig å ta en svømmetur i de fine anleggene, både inne og ute. En tur i nærmiljøet var også fint. Deretter gikk vi igjen til til en god middag og sosialt hyggelig samvær. Så var vi kommet til tredje og siste dag av turen.vi så under kjøreturen Hardangerbrua nesten klar til åpning.noe som etter planen skjer sommeren/høsten 1913. Vi besøkte Norsk Vasskraftverk og Industristadmuseum i Tysse dal, hvor det bl.a. ble vist en 30 min film om Tyssedals industrihistorie. Det var også en omvisning i den nyretaurerte kraftstasjonen fra 1916. Siste stopp før hjemme i Stavanger var lunsj på en kafe i Ølen. Dette var en lærerik og vellyk ket tur, selv om blomstringen ikke var kommet skikkelig i gang p.g.a. sen og kald vår, var det fint fellesskap og meget godt humør under hele turen. Flott arrangert av Annetur fra Hauge i Dalane. Astrid Baardsen, Sekretær 9

Kunstutstilling Gjensyn med Stavangerkunstnere Tekst og foto: Brit Bjørkli Frank Frantzen er først ut av Stavanger-kunstnerne i kafé Breiavatnet i Tante Emmas Hus. Tante Emmas Hus har som formål å være en arena for ulike kulturuttrykk, der eldre er utøvere eller mottagere. Som kjent har det i Kafe Breiavatnet i Tante Emmas Hus i flere år vært holdt jevnlige male riutstillinger. Utøverne har vært både anerkjente kunstnere og selvlærte. Hensikten med utstillin gen har vært både å pynte opp i husets kafe og å vekke nysgjerrighet og interesse for god kunst. I august 2013 startet, et nytt kunstutstillingsprosjekt som blir et gjensyn med sta vangerkunstnere som er gått bort. Det vil bli flere aktiviteter knyttet til hver utstilling, med både foredrag og musikk. Kunstformidler Berit Wathne har det faglige ansvar og pro sjektet er støttet av den kulturelle spaserstok ken i Stavanger kommune. 10 Første kunstner som blir presentert er Frank Frantzen og utstillingen ble åpnet 10. august av Hilmar Egeli. Berit Vatne presenterte kunstneren Frank Frantzen og Arthur Gillies hadde musikalsk innslag. 15. august kåserte Gunnar Mork om sin svoger hvor han fortalte om personen og kunstneren Frantzen. Mange hadde funntet veien til Kafe Breiavatnet både på åpningen og kåseriet. De ble kalt «Stavanger-kolonien», kunst nerne som startet sin karriere i årene etter krigen. Frank Frantzen, (1923-2011), maler og grafiker er den siste av kunstnerne fra denne generasjonen. Han debuterte i Christiansands Kunstfore ning i 1952. Frantzen har vært representert på

Statens Kunstutstilling (Høstutstillingen) 15 ganger, 23 ganger på Vestlandsutstillingen og flere andre utstillinger i inn- og utland. Utstillingen på Kafe Breiavatnet viser maleri er og grafikk laget fra 1943 fram mot år 2000. Bildene på utstillingen er stort sett hentet fra Frantzens atelier hjemme på Sunde i Stavan ger, og fra private hjem. Mange av brukerne av senteret her vil gjen kjenne motivene, og vet også hvem kunstne ren var. «Byen», 1979, olje/lerret. Utstillingen varer frem til 12.oktober. I oktober presenterer vi Gerd Eriksen som var ett av de første kvinnelige medlemmer i BKF. Hun var dessuten den av medlemmene i «Sta vanger-kolonien» som døde først, alt i 1974. Hilmar Egeli åpner utstillingen lørdag 19. oktober kl. 12.00, musikalsk innslag: Kiril Kutin. Torsdag 31. oktober kl.12.00 blir det pre sentasjon av kunstneren ved Gerd Eriksens niese: Turid Stangeland. «Øvre Strandgate, Stavanger», 1994, olje/lerret (I huset bakerst til høyre, nr 79, bodde Frantzen fra 1953 63). Aktuelle kunstnere for 2014 er: ekteparene Irma Bruun Hodne og Erling Hodne, Anna lise Convad og Harald Stokkeland, Rei dar Berge, Andreas Bøe, Oskar Sørreime, Nordahl Eide, Ellef Grythe, Frank Watne og Sverre Lura. Velkommen til Kunstutstillinger på Kafe Breiavatnet i Tante Emmas Hus, Kongsgt. 43, Åpningstider: mandag lørdag, kl. 11.00 15.00. «Oppstilling», 1990, materialarbeid (malt glass/sponplate? 11

Med en isbjørn i hælene Tekst og foto: Kristian Grønn Arktisk fjellandskap. Stedet er et arktisk fjellandskap. Det er dekket med snø og de spisse fjellene svarer til navnet Spitsbergen. Været er høy sol, stille og en beha gelig temperatur. Hva mer kan vi ønske? En leiebil har brakt Bjørg og meg så lang veien er øverst i Adventsdalen, og så var det å ta benene i bruk. Etter ca. en times vandring i et noe dårlig underlag, ser vi noe som går med tunge skritt 5-600 meter lengre inne i dalen. Det må være en isbjørn. Nå er gode råd dyre. Det gjelder å komme seg tilbake til bilen så snart som mulig. Aldri har benene vært så tunge og med et stadig tilbakeblikk «kommer han», kom vi tilbake til bilen med livet i behold. Bilen som var et utmer ket kjøretøy, føltes noe treg i starten akkurat nå. Historien er ikke slutt enda. Jeg syntes å måtte rapportere til sysselmannen/politiet om denne isbjørnen på vandring. Det forekommer og da skal man helst holde seg innendørs og stenge skoleporten. Sysselmannen takket for opplys ningen, men sa det var grunnlag for å gi meg en mulkt. Å gå i ukjent terreng uten våpen var uforsvarlig. Siden jeg tok bryderiet med å rap portere om bjørnen, kunne det «gå opp i opp». Vi skiltes som gode venner. Golfstrømmen denne velsignede energi 12 transportøren med temperert vann fra Karibien og som med vekslende temperament strømmer langs vår kyst, har også en skvett igjen når den kommer til Svalbards vestkyst. Dette naturfeno men gir livsmuligheter til 164 registrerte plante slag og 160 fuglearter, ca. 30 hekker regelmes sig. Her lever polarbjørnen, polarrev, reinsdyr (noe mindre i størrelsen enn den på Finnmarks vidda og den spiser gress), hvalross og sel. La oss sammen oppleve noe av dette. En guidet dagstur på et tidligere fiskefartøy fører oss inn i en fjordarm og så nær isbreen som det er forsvarlig. Isen som har vært kom primert i mange år, kanskje flere tusen, har en annen konsistens og farge (marmorert) enn den vi tar ut av fryseren. Men så er heller ikke virkningen den samme i glasset. Når de små isbitene fra breen eksploderer i glasset, så er stemningen rundt bordet sikret. Tilbake til isbreen der fikk jeg mitt livs foto objekt. På et lite lys grønt/blått isflak lå det vakreste dyr vi har sett i sine naturlige omgivel ser. En brun/grå sel, velproporsjonert for et liv i vannet, stirret nysgjerrig og tillitsfullt med sine vakre øyne og bukkeskjegg. (Se bildet).

Selen ved Nordenskiøldbreen. Rødsildre og Svalbardvalmuen. 13

Sommernatt ved Isfjorden. Av de 164 registrerte planteslag er rødsildre og Svalbard-valmuen de vakreste. Rotsystemet kan bruke flere år på å samle energi til tiden er inne til å «komme opp i dagen». Men så har dagen 24 timer. Blomstene står sammen i tuer for å varme og skjerme hverandre. Tar vi en spasertur til foten av Sverdrupsbreen som ligger i enden av Longyearbyen og har litt tålmodighet, kan du finne fossiler. To fine «avstøpninger» ble vårt utbytte. En trilobitt og et løvblad, som ble anslått til å være 50-100 millioner år gamle. Svalbard de kalde kyster, som vikingene kalte landet, har hatt et varmere klima før Golfstrømmen meldte sin ankomst. Før vi tar farvel med dette annet Norge, tilbrin ger vi siste natten i Bjørndalen ved Isfjorden. Høy sol og blank fjord. Du vil kanskje savne lukten av tang og tare, men sjøen har derimot en forfriskende, kjølig eim. Det kom ingen isbjørn 14 denne gangen, men tusenvis av alkekonger i flokk som flyr ut og inn fra fjellet. Du fornem mer at verden er bak oss og uendeligheten foran. Epilog Longyearbyen navnet etter den amerikanske gruveingeniøren John Munroe Longyear, er i dag et moderne bysamfunn med de fasiliteter som fastboende og turister har behov for. De døde må finne sin siste hvile på fastlandet. Her er rester av et førkrigs gravsted (kors). Men da permafrosten «kastet opp gravene» etter en tid, er dette ikke lengre i bruk. Her kunne man med viss rett si at «de døde sto opp fra graven». Et besøk på Svalbards museum gir en utmerket orientering om gruvedrift, polarforskning, dyreog planteliv. Svalbard har også sin krigshistorie.

Hva er en god bestemor? Tekst: Liv Bodil Kallelid Jeg er heldig som har 11 barnebarn. Naturligvis ønsker jeg å være en god bestemor, men hva innebærer begrepet «god bestemor» for barn og unge i dag? Jeg har selv så mange gode minner fra mine bestemødre, men hva ønsker dagens barn og unge? Alle barnebarna var villige til å la seg intervjue. Torstein, 23 år: Besteforeldre skal skape trygg het. De kan godt være litt strenge. Ingrid, 23 år: En bestemor skal ikke overøse barnebarna med gaver. Ta dem heller med på turer, konserter og slikt som interesserer dem. En bestemor skal ikke være ivrig på å sette grenser, det er foreldrenes oppgave. Maren, 20 år: En bestemor bør ha grått hår. Hun kan godt skjemme ut barnebarna sine, og så bør hun alltid ha kakemat i huset. Ane, 20 år: Barna skal føle at bestemor er glad i dem. Erlend, 18 år: Det er foreldrene som skal sette grenser. En bestemor skal være lun og koselig. Hun bør være interessert i det barnebarna holder på med. Magnus, 18 år: Det er foreldrene som skal stå for oppdragelsen. Bare hvis det er helt nødvendig, skal besteforeldrene blande seg. Det er viktig at besteforeldrene er rettferdige, at de behandler barnebarna likt. Vebjørn, 16 år: Besteforeldre bør ikke skjemme bort barnebarna. De bør ikke gi barna alt de peker på. Simon, 15 år: Besteforeldre bør ha tid til prak tiske ting, for eksempel kjøre barnebarna til tann regulering. De bør involvere seg i barnebarnas hverdag, være interesserte i det de driver på med. Hanna, 13 år: Det er fint når bestemor har midda gen klar når barnebarna kommer fra skolen. Ellers synes jeg nok de kan være mer selvhjulpne med mobiler og andre dibbedutter. Nora, 13 år: En god bestemor skal interessere seg for det vi gjør. Torkel, 11 år: Besteforeldre bør huske hva vi heter, ikke blande navnene våre. De rolser ganske mye. Så fikk jeg låne elevene i en 5. klasse på Madla voll skole. Mange av deres synspunkter er sam menfallende med mine barnebarns. Det går på om å bry seg, om å høre på dem. Også elevene hadde ulike syn på dette med å skjemme bort sine barnebarn. Det interessante er at få ønsker seg Sydenturer eller dyre klær. De vil ha besteforeldre med god tid. Jeg lovet å presentere svarene deres uten navn: Jeg synes at bestemor skal fortelle historier om fortiden. Hun skal gi meg en klem når vi møtes. Det er fint når bestemor skryter av meg. Bestemor skal ikke stresse når vi er der. Hun skal gå med meg til graven hvis bestefar er død. Bestemor skal la meg være i fred når jeg er sur eller sint. En bestemor skal være slik de er og ikke late som om de er 20 år. Hvis det er en person de misliker, ikke snakk om personen når jeg er der. Bestemor skal hjelpe meg med leksene. Det er fint med bestemødre som kan tulle og tøyse med oss. Besteforeldre skal ha spill og sånt i huset, så vi har noe å gjøre på når vi er der. Jeg liker når bestemor henter meg på skolen. Jeg skulle ønske at jeg hadde en bestemor. Da ville jeg ha besøkt henne ofte og sittet på fanget hennes. Det passer å avslutte med en replikk fra en av elevene i 5. klasse: Da kan jo besteforeldrene gjøre alt dette når de leser det. 15

På Flor og Fjære med Bergeland Bydelssenter Karpedammen er populær blant de besøkende. Om vinteren lever karpene det gode liv i et svært kar på Jåttå. Årets sommertur gikk i år til Sør-Hidle og vakre Flor og Fjære. Nærmere 50 svært fornøyde deltakere fra Bergeland Bydelssenter returnerte til Stavanger, denne fine junidagen. Etter å ha vurdert flere reisemål, fant vi ut at Flor og Fjære var et godt alternativ og tok sjansen på at interessen ville være stor nok til å få gjennom ført arrangementet. Og interessen var så absolutt tilstede, hele 47 påmeldte, og det ble tur! store båtene på nært hold. Etter en fin båttur til målet, blir vi mottatt som kongelige. Kokken står på kaien og ønsker velkommen med sine lune kommentarer. En fargesprakende blom sterprakt, stråler mot oss! Værmelderne lovet oss en solrik dag, men det lå et lite skylag som ikke ville slippe taket. Noen syns at det ble litt kjølig, men det ødela på ingen måte den flotte dagen. Vi får en omvisning, med historien om hvordan Flor og Fjære ble til det paradiset det er i dag. Mange av oss har besøk plassen tidligere og blir presentert for nye områder og oaser og vi blir nærmest målløse av alt fra fisker, stauder, vannfall og roser. Dette, samt alt annet vakkert som er nydelig satt sammen i fargekombinasjo ner, kan ta pusten fra de fleste. Det er frammøte på Skagenkaien og om bord i båten. Vi får også gleden av å passere store cruiseskip, som lå til kai. Spennende å se de 16

Det er imponerende hva det har fått til ute på det som opprinnelig var en naken holme. Med kunnskap, kjærlighet til blomster og hardt arbeid har eierne skapt et paradis. Under bevertningen får vi et eget lokale, Naus tet. Maten blir presentert av kokken og denne presentasjonen er som et underholdende standup show veldig festlig! Maten smaker fortref felig og vi må spesielt berømme den deilige fiskesuppen, som blir servert til forrett! kurs og Bridgekurs på høstplanen. I tillegg vil vi arrangere nye kurs i Kaffiposesying, Toveog filting og Pilfletting. Ta kontakt med oss dersom dette høres fristende ut! Vi ønsker alle en strålende og aktiv høst! Det er med et visst vemod at vi drar fra den flot te perlen «Flor og Fjære» og vi har fått en dag fylt med vakre bilder, gode minner og nydelig mat. Som sagt; nesten 50 fornøyde deltakere fra Bergeland Bydelssenter, som har hatt en strålende dag til tross for mangel av solstråler, returnerer til Stavanger Nå er høsten i gang. Vi har mange, spennende aktiviteter på agendaen. Vi ønsker å starte med nye ting, som kan friste «nye» pensjonister og har både «Skriv din egen historie», Gjenbruks Nærmere Edens hage kommer vi ikke. 17

Peder Severin Krøyers besøk i sin fødeby et 125 års minne Av Reidar Frafjord I 1888 fylte P.S. Krøyer 37 år. Han var fortsatt ungkar og hadde ennå ikke blitt dansk statsborger. Det var dette året han malte det kjente bestillingsverket fra det københavnske borgerskapet, «Aftenselskab i Ny Carlsberg Glyptoteket» og dessuten gjorde ferdig sitt berømte «Hip, hip, hurra!» Men det var også det året han forelsket seg i Marie Triepcke. Dessuten; det var i 1888 at han for første og eneste gang besøkte sin fødeby. Peder Severin kom jo som ganske liten til København hvor moren Elen Cecilie og den senere adoptivmoren, hennes søster Bertha Krøyer, var sammen om oppdragelsen i de neste fem årene. Sammen med noen venner var Peder Severin på Norges-tur dette året. I et brev til familien fra «Lærdalsøren, Tirsdag 10 Juli -88», forteller han om hvordan de har krysset landet etter overfarten til Kristiania og skriver videre: «Lørdag d. 21de er vi i Stavanger og derfra skal jeg sende et Par Ord om hvorledes Stavanger ser ud nu.» Med velvillig tillatelse fra registrator Birgitte Johannesson ved Den Hirschsprung ske Samling i København, skal jeg i det følgende gjengi brevet fra Stavangeroppholdet i sin helhet og knytte noen kommentarer til dette: Paa Dampskibet mellem Stavanger og Christiansand, Søndagsaften 21de Juli 88 Naa nu har jeg da været i Stavanger. Kortere Tid end jeg egentlig havde bestemt, nemlig kun fra kl. 11 om Formiddagen i Lørdags indtil kl. 4. Vi havde bestemt at blive i Stavanger Natten over, men det viste sig at Alex. Kjelland ikke var i Byen men taget ud paa Jæderen og saa maatte vi jo derud og besøge ham. Men jeg fik dog saameget se af Stavanger at jeg kan fortælle lidt derom. Stavanger ligger jo meget smukt og Indsejlingen til Byen med de mange gamle Sildeboder var meget malerisk. Vi boede i Jespersens Hotel. Det første vi gjorde var at gaa til Dom- 18 kirken. Den er jo blevet meget restaureret. Alle de gamle Træpulpiturer var tagne bort, som Du vil se af det Fotografi jeg lod sende Dig fra Stavanger, og som Du vel har faaet. Men det er en meget smuk Kirke baade udvendig og indvendig. Dernæst gik vi til Bredevandet og Kongsgaarden. Den gamle Kongsgaard staar uforandret men der er bygget et nyt Fløj til for en del Aar siden. Vi traf tilfældig Rektoren selv, den bekjendte Rektor Sten, Formand for Stortinget, og han viste os selv omkring, viste os den gamle Munkekirke, hvor Skolens Bibliotek er, og de gamle Skolestuer, som endnu stod som det var i gamle Dage. Den gamle Kongsgaardshave er udlagt til offentlig Park og Trærne er saa store at man kun kan se Spidserne af Kirkens Taarne

fra den anden Side av Bredevandet. Derefter opsøgte vi Kjelland som bor i sin Moders gamle Hus, ligeved Siden av Kongsgaarden, med Have ud mot Bredevandet. Men han var jo som sagt ikke hjemme. Saa gik vi rundt om Bredevandet og lidt ud ad Ladegaardsvejen. Hele den store Bakke hvor I kjørte i Slæde nedad i gamle Dage, «Kjelkebakken» (Bergelandsmarken) er nu fuldstændig bebygget, til dels med de Oftedalske Stiftelser. Paa den anden Side af Bredevandet ligefor Domkirken er ogsaa bebygget. Der ligger blant andet ogsaa Jernbane stationen for Banen til Egersund. Derefter tog vi en Vogn og kjørte ud ad Ladegaardsvejen til en Høj som kaldes Aalandspiben, hvor der er en dejlig Udsigt over hele Egnen - den kjender I jo nok. Den Bakke tilhører den Kjellandske Familie. Derfra ser man ogsaa Ledol. Paa Vejen dertil kjørte vi ogsaa langs Hillevaags Vandet, gjennem Hillevaag. Men saa maatte vi ogsaa afsted med Toget til Jæderen. Der blev vi modtagne af Kjelland og hans Familie med aabne Arme. De boer lige nede ved Stranden i en Natur der ligner meget Skagen og Jyllands Vestkyst. Der spiste vi til Aftens og havde det meget morsomt. Havde jeg truffet Kjelland i Stavanger kunde jeg jo have set meget mer af Stavanger og navnlig faaet en Mængde Oplysninger som kunde have interessert Jer, nu faar Du lade Dig nøje med dette og det Synet Fotografierne kan give om hvordan Stavanger nu ser ud. Men vi har jo oplevet og set uendelig meget mer siden jeg sidst skrev. Vi har været i Jotunhejen, højt oppe i den evige Sne, hvor vi har vadet i Sne i Timevis, kravlet paa Klipper, redet og gaaet Dag ud og Dag ind. Aldeles storartet var det og et Vejr var det saa mageløst at Beboerne selv her taler om Vejret som meget usædvanlig. Det har været Solskin hver Dag og en Varme saaat man Troede sig i Syden. Navnlig forleden Dag i Hardangerfjorden. Ja det var som om man var i Italien. Jeg ser af Aviserne at I hjemme har haft det koldt og regnfuldt. Her har det været aldeles modsat. Hardangerfjorden var saa dejlig at jeg neppe nogensinde har set Magen. Vi var ogsaa i Vossevangen, «Hvor det var godt at vara», og hvor vi hørte en riktig gammel Spillemand spillede paa Hardanger fidel, udmærket. I morgen Formiddag, min Fødselsdag, er vi paa Skagen og saa er den Rejse afslutet. Men det er en af de aller smukkeste Rejser jeg har gjort. Nu venligt Hilsen og farvel saalænge. Din hengivne Severin Skriften er vist noget utydelig, men Dampskibet ruller så stærkt at det ikke er mulig at skrive tydeligt. Når man i dag leser dette brevet fra P.S. Krøyer til adoptivmor og mor, er det bemerkelsesverdig å registrere hvor tilsynelatende fortrolig han er med den stavangerske geografi og de lokale Krøyer og Marie Triepeke i forlovelsesdagene i Paris året etter, i 1889. (Tonni Arnold: Balladen om Marie) 19

forhold. Det er åpenbart at Stavanger ikke har vært en glemt plett på jorden for Gjestdahl familien i København! Dette året, 1888, bodde for øvrig begge søstrene i Østersøgade, Elen Cecilie i 110 og Bertha i 108. Peder Severin har nok i mange fortrolige samtaler fått opplysninger om sin fødeby i Norge. Jeg har etterlyst de fotografiene han nevner i brevet, disse burde jo hatt stor lokalhistorisk verdi, men dessverre finnes de ikke i Den Hirschsprungske Samling. Det var altså midtsommer, lørdag den 21. juli i 1888, at Krøyer for første og eneste gang kom på besøk til Stavanger, på en relativt kort visitt. Vi registrerer at brevets datering er feil; søndags aften er 22. juli, og det er da den påfølgende dagen, mandag 23., han vil være på Skagen for å feire sin 37 års dag. Han nevner at de bodde på Jespersens hotell. Dette lå der Mauritzen-gården på hjørnet av Kirkegaten og Prostebakken befinner seg i dag. Vil man hefte seg opp i noen små detaljer, bemerker vi at Vålandspipen er blitt til «Aalandspiben» og Ledaal til «Ledol». Ellers var det vel slik at Kielland bodde i sin fars gamle hus! Jeg slo meg til ro med at Krøyers lørdagsekskursjon i Stavanger var ferdig i 16-tiden om ettermiddagen, og «saa maatte vi ogsaa afsted med Toget til Jæderen». Imidlertid kontaktet lokalhistorikeren Gunnar Skadberg Jernbanemuseet på Hamar og fikk opplysninger om «Rutebog for Jæderen 1888.» Ut fra disse tabellene ble det klart at Krøyer hadde reist sørover med et 1630 - tog og hadde ankommet «Thime Station» kl. 1745. Så hadde han vandret bort til skysstasjonen som lå ved dagens «Ore Libris bokhandel», for å få hesteskyss til Kiellands ferieparadis på Orre. I og med at det ikke var returmuligheter før neste dag, søndag ettermiddag, har nok de to kunstnerne hatt en belivet lørdags aften med god mat og drikke! Først kl 1633 søndagen gikk toget tilbake til Stavanger med ankomst kl. 1750, og senere på kvelden har så Peder Severin Krøyer ristet av seg fødebyens støv for siste gang og gått om bord i det gode dampskipet «Vaagen» som skulle befordre ham videre. Kilder: Den Hirschsprungske Samling, København Tonni Arnold: Balladen om Marie, 1999 Tegning av Jacob Sømme i Gundersen/ Molaug: Minneboken om Stavanger, u.å. Ib Søgaard: Krøyer bag facaden. 2012 Gunnar A. Skadberg: Peder Severin Krøyer, 1999 Hjørnehuset, Jespersens hotell. (Minneboken om Stavanger) 20