Olje og gass i fremtidens energimix Helge Lund De siste tiårene har mange hundre millioner mennesker i fremvoksende økonomier økt sin levestandard betydelig. Mulighet for arbeid, levedyktige lønninger og tilgang på varer som bedrer livskvaliteten er viktige årsaker. Uten tilgang til sikker og rimelig energi ville denne bedringen i levekår ikke vært mulig. Fortsatt utvikling for de som ikke bor i verdens rikeste land, forutsetter tilgang til billig og bærekraftig energi. Selv om usikkerheten er stor på kort sikt, tyder mye på at verdensøkonomien vil fortsette å vokse på lang sikt. En slik utvikling innebærer at verdens energibehov vil fortsette å øke. Hva betyr så dette for den globale etterspørselen etter olje og gass? Etterspørselen etter olje vil dempes av høye oljepriser, energieffektivisering og strammere energi og klimapolitikk. Allikevel er det grunn til å understreke at det å opprettholde verdens oljeproduksjon på dagens nivå vil kreve betydelige investeringer i nye ressurser og nye områder. Når det gjelder naturgass, så forventer vi en økning i etterspørsel de kommende årene. Ressurssituasjonen er god, den vokser og gass er tilgjengelig i mange land. Gass er langt mer klimavennlig enn kull, og gass er nøkkelen til å kunne tilby hele verden elektrisitet på en mer bærekraftig måte. Selv om olje og gass vil spille en vesentlig rolle i verdens energimix i mange tiår, vil innslaget av fornybar også vokse. Men ettersom fornybar energi i dag utgjør en svært liten del av samlet energiforsyning vil det imidlertid ta svært lang tid før slike energiformer vil kunne dominerer energimiksen. En viktig utfordring blir dermed å bidra til at en slik fossil dominert energimiks blir så miljøvennlig som mulig. Da må vi sørge for at gassandelen er høy, at vi utvinner og leverer olje og gass så energieffektivt som mulig og at vi utforsker mulighetene for karbonfangst og lagring. Velstandsutviklingen i den vestlige verden er en historie om økt tilgang til kostnadseffektiv energi. Denne historien er nå i ferd med å gjenta seg for den framvoksende del av verden. Samtidig representerer forbruk av energi en miljømessig og klimamessig belastning. Grensesnittet mellom økonomisk vekst, energiforbruk og klimaproblemer rommer et av våre største dilemma. Nettopp derfor er også balanseringen av hensynet til vekst og velferd på den ene siden mot hensynet til miljø og klima på den andre en av vår tids aller største politikkutfordringer. Det er i lys av de globale utsiktene for energi at Statoil uformer sine strategier og planer. I sin aller enkleste form, består vår olje og gass strategi av tre pilarer: For det første skal vi ta ut det fulle potensialet på norsk sokkel. Så skal vi bruke vår offshore kompetanse til å bygge internasjonale vekstplattformer. Og til slutt, styrke vår posisjon innen såkalte ukonvensjonelle ressurser.
Statoil er et stort selskap. Vi betyr mye for mange mennesker. Da må vi samtidig akseptere at det er diskusjon rundt selskapets prioriteringer. Som et børsnotert selskap er vårt mandat enkelt: vi skal bidra til langsiktig verdiskapning for våre aksjonærer. Vi gjør det innenfor de rammene som ulike lands myndigheter setter for vår virksomhet og innenfor et tydelig verdisett. Men alene er ikke det nok. Vi er også avhengig av å ha samfunnets tillitt for at de samme myndighetene skal gi oss forretningsmuligheter. Utvikling av fornybar energi nasjonalt og internasjonalt Christian Rynning Tønnesen Klimaendringene representerer den alvorligste trusselen menneskeheten står overfor. Men til tross for dystre perspektiver, representerer klimaendringene også muligheter for nasjoner og selskaper som har tradisjoner, ressurser og kompetanse innen fornybar energi. Utvikling og innfasing av fornybar energi blir en av verdens viktigste oppgaver og utfordringer dette århundret. For å stanse den globale oppvarmingen ved 2 til 2,4 grader må utslippene av klimagasser reduseres med 50 til 80 prosent innen 2050, i følge FNs klimapanel IPCC. Samtidig øker behovet og etterspørselen etter energi sterkt på verdensbasis. OECD og IEA forventer en betydelig økt energietterspørsel i dette århundret. Megatrenden er et enormt kull og oljeforbruk med dertil påfølgende CO2 utslipp som igjen vil skape betydelige utfordringer i forhold til togradersmålet. Etterspørselen må derfor i større grad dekkes av fornybar energi som må fases inn og samtidig spille på lag med eksisterende teknologier. Dagens energisystemer er dominert av fossile energikilder, og bare 13 prosent av energiforsyningen er basert på fornybare kilder. Ifølge IPCC er det innen rekkevidde at verdens totale energiforsyning kan bli 80 prosent fornybar innen 2050 dersom nødvendige politiske grep blir tatt. Med en så høy fornybarandel vil konsentrasjonen av klimagasser kunne stabiliseres på rundt 440 PPM og dermed stoppe den globale oppvarmingen på to grader. Utvikling og en rask innfasing av fornybar energi i stor skala gir gode muligheter for både næringsliv, industri og forskning. Mange av de fornybare teknologiene er konkurransedyktige med konvensjonelle fossile energikilder. Andre teknologier har riktignok fortsatt et stykke igjen før de blir lønnsomme, men utviklingen går i retning av økt kostnadseffektivitet. Vindkraft er et godt eksempel. På ti år er vindturbinene blitt større og dermed mer effektive. Store vindparker med færre, men store turbiner utnytter energien bedre og har færre negative miljøvirkninger. Norge har unike fortrinn innen fleksibel og fornybar energi: Vannressursene. Det kan både tas ut mer av eksisterende anlegg gjennom opprusting og utvidelse, samt bygges nye småskala vannkraftverk. Vindressursene. Norge har Europas beste vindforhold. Sett fra et energisynspunkt er potensialet stort. Utenfor kysten er det muligheter for utnyttelse av bølgekraft og havbasert vindkraft, men teknologien er foreløpig umoden og har til dels høye kostnader.
Lagringsplass for CO2. De geologiske formasjonene i Nordsjøen gir oss et potensial for å lagre store mengder CO2 Norge har en god tilvekst av utnyttbar biomasse. Norge har også klare kompetansemessige fortrinn knyttet til vannkraft, elkraftproduksjon, transmisjon og distribusjon av elektrisk energi. Vår maritime kompetanse medfører at vi er godt rustet for utnyttelse av havenergi. Vi har også en avansert materialindustri og prosessindustri, og vi har et meget sterkt forskningsmiljø innen denne sektoren. Når det gjelder maritim virksomhet og offshorevirksomhet har Norge også en meget sterk internasjonal posisjon. Norge har i sum naturressurser, kompetansemiljøer og samfunnsmessige forutsetninger til å bli Europas fremste energi og miljønasjon. Og det beste av alt: Fornybar energi tar aldri slutt. Omlegging til fornybar energi i Europa Norges rolle? Ånund Killingtveit Norge er i en unik posisjon som energinasjon. Vi har store fossile energiressurser samtidig har vi også har store fornybare energiressurser. Den viktigste fornybare energikilden så langt er vannkraft som vi har utnyttet i mer enn 100 år, og som var med på å legge grunnlaget for den industrielle utviklingen i landet i forrige århundre. Vi har også Europas største vind ressurser, med muligheter for å bygge ut en betydelig vindkraft produksjon, både på land og kanskje særlig til havs. Men Norge har også et unikt potensiale for å bidra til at fornybar energi i Europa kan gjøres bedre og mer bærekraftig, ved å tilby såkalt balansekraft fra vårt vannkraftsystem. Det kan fort tenkes at dette bidraget kan bli viktigere for å øke fornybar energi produksjon i Europa, enn ved en storstilt utbygging av mer fornybar energiproduksjon i Norge. Norge er allerede i dag det land i Europa som har høyest andel fornybar energi i sitt samlede energiforbruk, nær 60%, og med en forventet økning til 67.5% fram mot 2020. For elektrisk energi er fornybar andelen allerede nær 100%, og slik har det vært i over 100 år. Selv om den fornybare elproduksjonen i Norge er betydelig, over 125 TWh i året, er dette likevel lite sammenlignet med Europas samlede elproduksjon som nå er nærmere 3500 TWh i året, av dette ca 15% fra fornybar energi. Fram mot 2020 ventes det at fornybar energiproduksjon i Norge vil øke med ca 14 TWh, stimulert av såkalte grønne sertifikater. Økningen ventes å komme først og fremst fra vann og vindkraft. Til sammenligning ventes Europas utbygging av fornybar energi innen EU 27 området å øke med over 500 TWh i det samme tidsrommet, av dette 300 TWh fra vindkraft, 50 TWh fra sol og 50 TWh fra vannkraft. Fram mot 2020 skal fornybar andelen av totalt energiforbruk i EU økes til over 20%, for strømproduksjon til 34%. Det ventes også sterk utbygging videre, med visjoner om et 100% fornybart Europa fram mot 2050. For Europa betyr dette fortsatt sterk satsing på mer vindkraft.
Bakgrunnen for den sterke satsingen på utbygging av fornybar energi i Europa er et ønske om å redusere utslipp av drivhusgasser til atmosfæren, et utslipp som for en stor del, nær 60% globalt sett, kommer fra brenning av fossile energiressurser som kull, olje og gass. Hvis vi ser på produksjon av elektrisk energi globalt så kom (i 2008) omtrent 68 % fra termiske kraftverk, resten i hovedsak fra vannkraft (16%) og kjernekraft (14%). De resterende 2% kom fra biobrensel (1%) og vindkraft (1%) og noen andre fornybare energikilder slik som sol, geotermisk og havenergi. Den sterke veksten i globalt energiforbruk dekkes fortsatt i hovedsak av fossile brensler, og dette ventes å føre til stadig økende utslipp av drivhusgasser, og økende temperatur stigning globalt, dersom det ikke settes inn kraftige tiltak for å redusere utslippene, for eksempel ved å legge om energiproduksjonen. Ett av de antatt viktigste tiltak vil være å få en dreining bort fra bruk av fossile brensler og over mot fornybare energikilder. I tillegg kommer andre mulige tiltak som det å redusere avskogning og redusere andre utslipp av drivhusgasser. Det internasjonale klimapanelet (IPCC) har studert hvilke muligheter som finnes for å legge om energiproduksjon fra fossile kilder og over til fornybar energi, og resultatet er publisert i rapporten The IPCC Special Report on Renewable Energy Sources and Climate Change Mitigation som kom ut tidligere i sommer. Rapporten som gjerne omtales som SRREN gjennomgår i detalj potensiale, kostnader og miljøvirkninger av ulike typer fornybare energikilder, med hovedvekt på 6 teknologier som ventes å kunne gi bidrag av betydning: Sol, Vann, Vind, Bio, Geotermisk og Havenergi. Hovedkonklusjonen i rapporten er at en slik omlegging er fullt mulig, det finnes tilstrekkelige mengder fornybare energikilder (RE) til å gjøre en omlegging, og selv om kostnadene for øyeblikket er høyere for de fleste fornybare energikilder enn for fossil energi, ventes en teknologisk utvikling å drive kostnadene ned til et akseptabelt nivå. Vannkraft er for tiden den eneste fornybare energitype som i stor skala er fullt ut konkurransedyktig med fossil energi, men både bioenergi, vindkraft og solenergi ventes å bli konkurransedyktige i løpet av få år. I rapporten er det laget en rekke (163) framtidscenarier fram mot 2050 der en har studert hvordan fornybar energi kan komme inn og erstatte fossile brensler, og dermed redusere utslipp av drivhusgasser og føre til mindre global oppvarming. Noen av konklusjonene er at overgang til fornybar energi også kan bidra til sosial og økonomisk utvikling, skape større sikkerhet i energiforsyningen og lette tilgang til energi for de mer enn 1.4 milliarder mennesker som i dag er uten tilgang på elektrisitet og gi både miljømessig og helsemessig nytte, samtidig som risiko for alvorlige ulykker knyttet til energiproduksjon reduseres. Men det pekes også på en rekke utfordringer som må møtes og overvinnes for at fornybar energi kan taes i bruk i stort omfang, først og fremst må det være politisk vilje til å stimulere og gjennomføre en slik omlegging. Det pekes også på noen viktige områder der det må settes inn betydelig innsats, to av disse er spesielt relevante og interessante sett i forhold til Norges mulige bidrag: Det blir et stort behov for utbygging av overførings og distribusjons systemer og et stort behov for energilagring for
å utjevne ikke regulerbare fornybare energikilder. Det første skyldes at fornybar energi som regel må produseres langt fra forbruksssentrene, for eksempel som offshore vindkraft i Nordsjø området eller som solenergi i Sahara. Det andre skyldes at de antatt viktigste fornybare energikildene, sol og vind, har høy variabilitet og ikke kan reguleres, noe som fører til overproduksjon i visse perioder, og tilsvarende for lav produksjon i andre perioder. For Europa er dette en spesielt stor utfordring, siden en svært stor andel av fornybar elproduksjon ventes å komme fra vindkraft, og særlig fra offshore vind i Nordsjøområdet. Dette fører til behov for svært kraftige nye overføringslinjer for å få strømmen transportert fram til forbrukerene, for eksempel i Sør Tyskland. Men vindkraft er også svært variabel, og må balanseres med andre kraftkilder, og disse bør jo først og fremst være andre fornybare kilder for å oppnå hovedmålsettingen, å redusere utslipp av drivhusgasser og redusere den globale oppvarmingen. Her kommer vi tilbake til Norges muligheter og unike posisjon i Europa. Forholdet er at det vil bli store behov for såkalt balansekraft, for å utjevne de store svingningene i elproduksjonen i et stadig mer vindkraftdominert system. Dette krever mulighet for lagring av store energimengder i overskuddsperioder. Analyser utført både i Tyskland og Norge antyder behov for lagring av inntil 5 10 TWh i overskuddsperioder med sterk vind, og produksjon fra lagret energi i stille perioder. Den eneste teknologi som i dag tilbys for lagring av så store energimengder er pumpekraftverk, der vann pumpes opp til høytliggende magasiner og returneres for kraftproduksjon i perioden med underskudd. Selv om det finnes mange pumpekraftverk i Europa i dag, er disse stort sett bygget for å utjevne kortvarige variasjon i forbruk over døgnet, og de kan ikke lagre større energimengder og balansere vindkraft. Det norske vannkraftsystemet har i dag stor lagringskapasitet, hele 84 TWh, noe som utgjør 50% av all magasinkapasitet i Europa. Ikke alt dette kan utnyttes for balansering av vindkraft, men potensialet er meget stort. Foreløpige studier antyder at minst 20 000 MW ny kapasitet teknisk sett kan bygges ut for å produsere effekt og balansekraft, og det ved bare å basere seg på bruk av eksisterende magasiner. Dette vil kunne være et svært stort bidrag til å balansere ut vindkraftproduksjon og dermed muliggjøre ambisjonene om en sterk utbygging av fornybar energi i Europa. Dette er anerkjent i EU systemet der mange studier og utredninger om fornybar energiutvikling i Europa peker på og nærmest tar som en forutsetning at vannkraft i Skandinavia (og i særlig grad i Norge) kan bygges ut for å tilby balansetjenester. Denne måten å bruke vannkraftsystemet på vil på den ene siden kunne gi et stort og viktig bidrag til å legge om til fornybar energi i Europa, og dermed bidra til å redusere globale klimaendringer. Samtidig vil det kunne generere store inntekter i Norge ved produksjon av balansekraft, og også skape et stort antall nye arbeidsplasser både under utbygging og senere ved drift av kraftsystemet, og gi mulighet for betydelig industriutvikling. Dette vil kunne bidra til å skape varige arbeidsplasser og inntekter som vi kan trenge i en tid når olje og gassressursene etter hvert reduseres. Det vil selvsagt også være utfordringer og motforestillinger til en slik storstilt utbygging, kanskje først og fremst knyttet til behov for mer omfattende utbygging av overføringssystem for strøm, både til
lands og som sjøkabler. Det vil også kunne bli mer ugunstige forhold i reguleringsmagasinene, selv om en begrenser seg til eksisterende magasin og holder seg innenfor dagens rammer for høyeste og laveste vannstand. Det vil bli større variasjon i vannstand i magasinene, og studier av virkninger på miljøforhold i magasinene blir derfor en sentral oppgave i de mange studiene som må gjennomføres. Her, som ofte ellers i energidebatten, blir et sentralt tema å veie globale virkninger og nytteverdi mot lokale skader og ulemper. Det er ingen tvil om at en slik utbygging og bruk av det norske vannkraftsystemet vil kunne gi svært store bidrag til omleggingen mot fornybar energi i Europa, og trolig kunne være ett av Norges aller viktigste bidrag for å motvirke global oppvarming. Samtidig må en ta de lokale problemer og skadevirkninger på alvor, og gjøre en avveining som ivaretar begge hensyn. Det er da viktig å legge til rette for ordninger slik at inntektsfordelingen føles rettferdig, blant annet må trolig dagens skattesystemer endres slik at de kommunene som får ulemper enten gjennom økt regulering i magasiner eller flere kraftlinjer, også får sin rettmessige andel av den verdiskaping som disse anleggene medfører. Norsk kraftkrevende industri sin rolle i den globale husholdningen Halvard Tveit Norsk metallurgisk industri har vært en av Norges viktigste industrier i oppbyggingen av landet etter 1905. Selv om den har fått avløsning som nasjonal hovedinntektskilde av olje og gass har metallurgisk industri fortsatt en stor betydning både i de kommuner der det ligger smelteverk samt ved å danne basis for mange av de produkter som er en viktig del av vår hverdag. Denne industrien har en unik kompetansebase det er ikke noe annet land som har tilsvarende høy konsentrasjon av smelteverk. Det har vært utført et langsiktig forsknings og utviklingsarbeid som har gitt en basis kunnskap som på utvalgte områder danner global standard. Dette arbeidet har utført mye i bedriftene i samarbeid med NTNU og SINTEF samt andre norske institusjoner. Utdanning ofte av dr.ing har vært en viktig del av dette arbeidet. Det er flere årsaker til Norge bør ta en mer strategisk diskusjon på hvilken nasjonale roller denne industrien skal ha fremover. Det er forfatterens mening at denne industrien forvalter norsk elektrisk energi på en svært god måte. Den standarden som norsk industri setter er også ettertraktet i utlandet, slik at de produkter som vi alle nyter godt av blir laget på miljø og ressursmessig beste måte. Det avtegner seg på flere områder et mulig paradigmeskifte i økonomien, fra at ressurser ikke gir begrensning til en fremtid der tilgang til ressurser vil avgjøre økonomi og velstand. Et prishopp på mange viktige varer rundt år 2005 synes å markere denne endringen. Dersom en slik paradigmeskifte virkelig finner sted kan det bli nødvendig med en nytenkning innen økonomiske samfunnsmodeller og det kan bli ennå mer riktig og viktig å utnytte nasjonale ressurser bedre.
Foredraget vil nevne noen av de utfordringer som denne industrien står overfor. For ferrolegering og silisium er det nå overveiende utenlandske eiere med stor industriell interesse for kompetanse og tilgang til ressurser. Men det er også lengre avstand til Beijing enn til Oslo og det er derfor viktig å skjønne konsekvenser av en ny eierstruktur. Selv med satsing på enøk øker det private og offentlige forbruket av elektrisk energi. Den økningen bør ikke fortsette energien kan benyttes på en bedre måte. Det er nå 18 år siden den fantastiske olympiske festen på Lillehammer i 1994. Det virker ikke å være så lenge siden men 18 år fram i tid gir oss året 2030. Noen av de utfordringene som Norge vil møte da kan vi allerede nå forberede oss på! En videreføring av de tradisjoner, produksjon og kompetanse som Norsk metallurgisk Industri forvalter kan få ennå større betydning i 2030 som et bidrag til den norske velstanden og den globale husholdningen. Utfordringer i internasjonal klima og energipolitikk Arild Underdal En av vår tids aller mest krevende styringsutfordringer ligger i kombinasjonen av og koplingene mellom udekkede og grunnleggende energibehov for store folkegrupper (minst 2 milliarder mennesker), økende produksjon og forbruk i verden sett under ett, og tiltakende risiko for alvorlige og langvarige skade virkninger av de produksjons og forbruksmønstre som dominerer i dag. Fire trekk ved denne styringsutfordringen gjør den helt uvanlig krevende: Den kjennetegnes av meget lange tidsspenn mellom energiproduksjon/ forbruk (og politiske beslutninger om slik virksomhet) på den ene siden og effekter på det globale klimasystemet (og konsekvenser av endringer i klimasystemet for menneskelig livskvalitet) på den andre. «Energipolitikk» og «klimapolitikk» er, på globalt nivå, uløselig koplet til enorme forskjeller i materiell velstand og menneskelig livskvalitet og til hard konkurranse om posisjoner i internasjonale markeder og om makt i internasjonal politikk. Styringsutfordringen kjennetegnes av stor asymmetri mellom på den ene siden sårbarhet for sannsynlige klimaendringer og på den andre siden «skyld» i å forårsake slike endringer og i evne til omstilling. Forebyggende «klimapolitikk» (til forskjell fra tilpasning) er i essens et spørsmål om globale kollektive goder som ingen enkelt stat kan sikre alene og som er knyttet til et meget bredt spekter av menneskelig virksomhet. Den siste kulepunktet peker på to forhold som kan peke i retning av to ulike strategier for å mestre styringsutfordringen. Den ene tar utgangspunkt i at vi har å gjøre med et globalt fellesanliggende
som må ivaretas gjennom et helhetlig globalt regime. En stor innsats er lagt ned de siste to tiårene på å forhandle frem en slik løsning. Vi kan bokføre positive resultater når det gjelder bl.a. fokusering av oppmerksomhet og tilrettelegging av forskningsbasert kunnskap som premisser for politiske beslutninger. Men ser vi på konkrete omstillingstiltak, blir konklusjonen uvegerlig at resultatene er beskjedne og at problemløsningskapasiteten ikke «matcher» utfordringen. Den andre strategien tar utgangspunkt i den kjensgjerning at energi er en helt nødvendig innsatsfaktor i nær sagt all produktiv samfunnsvirksomhet. Det er en dårlig nyhet i den forstand at det, så vidt vi vet i dag, ikke finnes noe enkelt grep som kan løse problemet. Men det er samtidig en god nyhet i den forstand at det finnes et bredt spekter av tiltak som kan bidra til omstilling i retning av mer bærekraftige energisystemer og som samtidig kan gi god mening for et enkelt land, en enkelt bedrift eller sektor, eller et enkelt lokalsamfunn. Det finnes enda flere tiltak som ville gi god mening hvis én eller noen få andre gjorde noe tilsvarende. Viljen til å bidra avhenger i noen grad av hva andre gjør. I det internasjonale forskerfellesskapet som jeg tilhører, gjøres det nå en betydelig innsats for å undersøke hvor langt det er mulig å komme gjennom en strategi som tar utgangspunkt i dette mangfoldet. Foreløpige konklusjoner peker på mulighetsrom som ennå ikke er godt utnyttet. Stilt sammen blir resultatet et mangfold av tiltak som kan gi uoversiktlige og ustabile rammevilkår for både næringsliv og myndigheter. Men så er trolig også det «meta rådet» mitt fagfelt med størst selvtillit kan gi næringsliv og myndigheter for de nærmeste årene dette: Forbered dere på å leve med «clumsy solutions for a clumsy world».