Kan ferjefri E-39 gi bedre levekår?

Prosjektrapport nr. 4/2013 Kan ferjefri E-39 gi bedre levekår? Regionforstørring, jobbtilbud og uføretrygding Helge Røed, Arild Vangstad, Knut Hidle og Thore Karlsen, Agderforskning

Agderforskning Tittel: Kan ferjefri E-39 gi bedre levekår? Om uføretrygding, jobbtilbud og regionforstørring Forfattere: Helge Røed, Arild Vangstad, Knut Hidle og Thore Karlsen Agderforskning Gimlemoen 19 N-4630 Kristiansand Telefon 48 01 05 20 Telefaks 38 14 22 01 E-post post@agderforskning.no Hjemmeside http://www.agderforskning.no

Agderforskning Forord Denne rapporten er utarbeidet av Agderforskning på oppdrag fra Statens Vegvesens prosjekt Ferjefri E-39 mellom Kristiansand og Trondheim. Formålet med rapporten er å belyse om integrasjon i større bo- og arbeidsmarkedsregioner (BA-regioner), som følge av redusert reisetid, kan påvirke andelen uføretrygdede. Uføretrygding har store samfunnsøkonomiske konsekvenser, både i form av Statlige utgifter til uføretrygd og tapt verdiskapning på grunn av utelukking fra arbeidslivet. I rapporten har vi vurdert hvordan ulikheter i levekår mellom regioner, målt som andel uføretrygdede i befolkingen i aldersgruppen 18-67 år, kan påvirkes av regionforstørringsprosesser i de deler av landet som i særlig grad vil bli påvirket av utbyggingen av ferjefri E-39 mellom Kristiansand og Trondheim.

Innhold FORORD 1 FIGURER 3 TABELLER 3 SAMMENDRAG... 4 1 INNLEDNING... 6 2 UFØRETRYGDING I NORGE... 7 2.1 Geografiske ulikheter i uføretrygd... 8 2.2 Mulige årsaker til regionale ulikheter i uføretrygding... 10 2.3 Omstillinger i arbeidslivet... 11 3 ARBEIDSMARKEDET OG UFØRETRYGDING... 13 3.1 Mulig sammenheng mellom jobbtilbud og uføretrygding... 14 3.2 Uføretrygding og regionkategorier... 18 3.3 Uføreandel og næringsstruktur... 20 4 UFØRETRYGDING I REGIONENE LANGS E-39... 22 5 EN ILLUSTRASJON AV MULIGE EFFEKTER AV REGIONFORSTØRRING PÅ ANDEL UFØRETRYGDEDE 3 EKSEMPLER... 25 5.1 Stavangerregionen og Haugesundsregionen... 26 5.2 Ålesundsregionen og Molderegionen.... 28 5.3 Kristiansandsregionen og Mandalsregionen... 30 5.4 Mulig samlet effekt for de tre regionene... 32 VEDLEGG 34 REFERANSER... 57 2

Agderforskning Figurer Figur 1: Andel uføretrygdede og jobbtilbudet i de 20 regionene med høgest og lavest andel uføretrygdede... 16 Figur 2: Uføreandel og næringsstruktur... 20 Tabeller Tabell 1: BA-regioner, uføreandel, jobbtilbud, befolkning... 19 Tabell 2: BA-regioner, uføreandel og jobbtilbud... 23 Tabell 3: Mulig årlig effekt ved integrasjon av arbeidsmarkedene i Stavanger- og Haugesundsregionene... 27 Tabell 4: Mulig årlig effekt ved integrasjon av arbeidsmarkedene i Stavanger- og Haugesundsregionene... 27 Tabell 5: Mulig årlig effekt ved integrasjon av arbeidsmarkedene i Ålesundsog Molderegionene... 29 Tabell 6: Mulig årlig effekt ved integrasjon av arbeidsmarkedene i Ålesundsog Molderegionene... 29 Tabell 7: Mulig årlig effekt ved integrasjon av arbeidsmarkedene i Mandalsog Kristiansandsregionene... 31 Tabell 8: Mulig årlig effekt ved integrasjon av arbeidsmarkedene i Mandalsog Kristiansandsregionene... 31 Tabell 9: Mulig årlig effekt ved integrasjon av arbeidsmarkedene i de tre regionene samlet... 32 Tabell 10: Mulig årlig effekt ved integrasjon av arbeidsmarkedene i de tre regionene samlet... 33 3

Sammendrag Omfanget av uføretrygding er et betydelig økonomisk og samfunnsmessig problem i Norge. Antall uføretrygdede utgjør over 300 000 personer og de samlede utbetalinger til uføretrygd over 60 milliarder kroner. Det er store regionale variasjoner når det gjelder andelen uføretrygdede i forhold til befolkningen i aldersgruppen 18 til 67 år. En del av disse ulikhetene kan forklares ut fra forskjeller i alderssammensetningen i befolkningen (mange eldre). Uføretrygding kan ikke utelukkende forstås som et helseproblem og de regionale forskjellene kan ikke nødvendigvis forklares gjennom ulikheter i helsetilstanden mellom regioner og fylker. Regioner og fylker som har hatt store omstillinger i næringslivet har en større andel uføretrygdede enn andre. I denne rapporten forstår vi uføretrygding som en mismatch mellom tilbudet på jobber og den enkeltes fysiske, mentale og intellektuelle evner til å utføre jobbene. Denne rapporten viser en mulig sammenheng mellom andel uføretrygdede i en region og jobbtilbudet i regionen (antall jobber i forhold til befolkningen i aldersgruppen 18-67 år). Det er også et mønster som viser at regioner som har en sysselsettingstyngde innenfor industri, primærnæringene og offentlig virksomhet, har en høgere andel uføretrygdede enn regioner som har sin sysselsettingstyngde innenfor de tjenesteytende næringene. Vi ser også at storbyregionene og de mellomstore regionene har et bedre jobbtilbud og en lavere andel uføretrygdede enn småbyregioner, tettstedregioner og regioner med spredt bosetting. Dette kan indikere at det er en sammenheng mellom arbeidsmarkedet i form av tilgjengelighet og mangfold og muligheten for å bli uføretrygdet. I rapporten har vi vurdert jobbtilbud og andel uføretrygdede i de BAregioner (bo- og arbeidsmarkedsregioner) som berøres sterkest av Ferjefri E-39 prosjektet, som er tenkt fra Kristiansand til Trondheim. Dette veiprosjektet kan føre til regionforstørring og integrasjon av flere regioner. Det kan få innflytelse på både jobbtilbudet og andelen uføretrygdede. Som en illustrasjon på dette presenterer vi eksempler på hva en integrasjon kan bety for de følgende tre regionene: Haugesund/Stavanger, Ålesund/Molde og Mandalsregionen/Kristiansand. Eksemplene viser en mulig samfunnsmessig gevinst gjennom reduserte utbetalinger til uføretrygd og en samfunnsmessig tilleggsgevinst av at en person går over fra uføretrygd og inn i arbeidsstyrken (skatteeffekt, økt inngang avgifter, økt forbruk osv.). Ut fra bestemte forutsetninger viser anslagene en mulig årlig effekt på 388 millioner for laveste 4

Agderforskning anslag, mens et noe høyere anslag viser en effekt på 582 millioner kroner for disse tre regionene samlet (en reduksjon på andel uføretrygdede på henholdsvis 1 og 1,5 prosentpoeng). I kapittel 4 er det også vist større gevinster ved andre forutsetninger. Med disse forbehold mener vi at det kan være noen interessante koplinger som det ville være spennende å forfølge i et større forskningsprosjekt. Dersom man kan påvise sammenhenger mellom infrastruktur og levekår kan dette være nyttig kunnskap for samfunnet som helhet. 5

1 Innledning Bedre infrastruktur, og dermed ofte forutsatt kortere reisevei, hevdes å ha betydning på bedrifters konkurranseevne gjennom mer effektiv distribusjon av varer og tjenester og bedre tilgang på kompetent arbeidskraft. På den negative siden, fra bedriftens ståsted, kan kortere reisevei og et større arbeidsmarked medføre høyere lønnskostnader innenfor noen bransjer, med press på lønnsomheten som resultat. For menneskene vil et utvidet arbeidsmarked kunne gi positive effekter gjennom større valgmuligheter, større fleksibilitet og mulig høyere lønn innen noen deler av arbeidsmarkedet. Den samfunnsmessige nytten er vanskelig å beregne og det er mange usikkerhetsmomenter i slike beregninger knyttet til årsak og virkning, og i hvilken retning disse sammenhengene går. Men det kan tenkes at bedre infrastruktur, og implisitt et større potensielt arbeidsmarked, kan medføre en bedring i levekår, reduserte trygdeutgifter, høyere skatteinngang, økt forbruk etc. fordi jobbtilbudet øker. I dette prosjektet har vi lansert en ide om en mulig effekt av større arbeidsmarkedsregioner knyttet til reduksjon av antall uføre i en region. Ideen er at regionforstørring og dermed arbeidsmarkedsforstørring gir større jobbtilbud (definert som både tilstrekkelig bredde og mengde i jobbtilbudet innenfor 45 minutters avstand fra bosted), og at det kan medføre at andelen på uføretrygd reduseres. De store regionale forskjellene på andel av befolkningen som mottar uføretrygd skulle kunne tilsi at det er en mulig sammenheng mellom jobbtilbud og uføreandel, men det er mange faktorer det må kontrolleres for dersom denne type analyse skal videreføres. Forutsetningen for dette tankeeksperimentet er at vi tror at det er en andel av uføretrygden som skyldes manglende jobbtilbud. 6

Agderforskning 2 Uføretrygding i Norge Den langsiktige trend er at antall uføre øker, selv om tallene kan variere litt fra kvartal til kvartal. Antall uføretrygdede i Norge i mars 2013 var 309 000 personer. Antall uføretrygdede i Norge øker, mens andelen uføretrygdede i befolkningen i den aktuelle aldersgruppen har gått litt ned. Andelen av befolkningen i aldersgruppen 18-67 år som mottok uføretrygd utgjorde 9,5 % ved utgangen av 2012. 1 Veksten i det samlede antall uføretrygdede kan ha sammenheng med at vi er inne i en sterk vekst i de eldre aldersgruppene, der andelen uføretrygdede naturlig nok er størst. Disse gruppene kommer også til å vokse sterkt i noen år framover. En annen årsak kan være at innføringen av ordningen med tidsbegrenset uføretrygding fra 2004, førte til en opphoping av uføretrygdede på vent og at disse nå kommer inn i statistikken for fullt. Nedgangen i andel uføretrygdede (fra 10,6 % i 2003 til 9,5 % i 2013) har først og fremst sammenheng med den sterke befolkningsveksten i yrkesaktive aldersgrupper i Norge, på grunn av den store innvandringen. Selv om antall uføretrygdede vokser, reduseres andelen uføretrygdede som en andel av den yrkesaktive befolkning. Det generelle bildet er likevel at uføretrygding i Norge holder seg stabilt over tid og at bildet forandrer seg lite, selv om vi går flere år tilbake. Ulike regjeringer har gjennom mange år hatt som mål å redusere både antallet uføretrygdede og andelen av befolkningen på uføretrygd. For det norske samfunnet betyr uføretrygding tapte årsverk og tapt verdiskapning. Og for den norske staten betyr det store antall uføretrygdede tapte skatteinntekter og store bundne utgifter over statsbudsjettet. For de som får uføretrygd, betyr det som ofte redusert levestandard, sosial isolasjon og en stigmatisering fra myndigheter og omgivelser. Til tross for mange uføretrygdede har Norge en yrkesdeltakelse som er blant de høgeste i verden. I vårt land ligger yrkesdeltakelsen i aldersgruppen 18-67 år på omlag 70 %, mens yrkesdeltakelsen i OECD-området ligger omkring 1 Kilde: Nav.no 7

65 % og for noen lands vedkommende betydelig lavere. Den sterke yrkesdeltakelsen er en del av den grunnleggende styrken i norsk økonomi. Norge er blant de land i OECD-området som har hatt den sterkeste utviklingen i arbeidsproduktiviteten og at det er dette som gjør det norske næringslivet konkurransedyktig. Dette er oppnådd gjennom store i omstillinger i både næringsstruktur og på den enkelte arbeidsplass. De fleste jobber er blitt mer krevende både når det gjelder arbeidsintensitet og kompetansekrav. Uføretrygden er en grunnleggende del av hele det norske velferdssystemet og har som formål å sikre inntekt og levestandard når arbeidsevnen svikter. Som alle de andre universelle velferdsordningene har uføretrygden bred politisk oppslutning. Samlede overføringer til uføreytelser i 2012 var på om lag 60 milliarder og med om lag 300 000 uføretrygdede får en et gjennomsnitt på omtrent kr. 200 000,-. 2 (I kapittel 5 har vi brukt 200.000 kr. som grunnlag for beregningene.) Misbruk av uføretrygden forekommer, men omfanget er usikkert. NAV avdekket i 2012 selv 49 tilfeller av misbruk av uføretrygd for et samlet beløp på 24 millioner kroner. 3 I forhold til en samlet utbetaling på over 60 milliarder kroner til over 300 000 uføretrygdede utgjør det en liten andel. Politikken for å begrense tilgangen på uføretrygdede har pendlet mellom vektlegging av pisk (straff) eller gulrot (belønning). Gjennom pisken har ulike regjeringer søkt å stramme til den administrative behandlingen og de medisinske kriteriene for uføretrygd. Det har også vært diskutert å gjøre uføretrygd mindre fordelaktig økonomisk. Gulrøttene har bestått av ulike tiltak innenfor rehabilitering og arbeidstrening. Verken tiltakene innenfor kategorien pisk eller kategorien gulrot har altså gitt resultater i form av reduksjoner i det samlede omfanget av uføretrygding, selv om mange av tiltakene isolert sett har gitt gode resultater for den enkelte. 2.1 Geografiske ulikheter i uføretrygd Analyser av de regionale ulikhetene i uføretrygding kan være en god inngang til å forstå årsakene til denne formen for eksklusjon fra arbeidslivet og dermed til å utvikle strategier for reduksjoner i omfanget av uføretrygdingen. 2 Kilde: SSB og Nav.no 3 Kilde: Nav.no 8

Agderforskning De regionale variasjonene i uføretrygding har vært temmelig stabile over lang tid, se vedlegg 1 for nærmere detaljer. Andel uføretrygdede beregnes av andel på uføretrygd i forhold til arbeidsdyktig alder, definert som alderen 18-67. Med basis i vedlegg 1 kan vi gi følgende regionale beskrivelse. Østfold og Telemark har den høgeste andel uføretrygdede blant de norske fylkene (13,3 %) og ligger 3,8 prosentpoeng over landsgjennomsnittet på 9,5 %, mens Oslo har den laveste andelen uføretrygdede og ligger 4 prosentpoeng under landsgjennomsnittet. Halvparten av de norske fylkene har en andel uføretrygdede som ligger over landsgjennomsnittet. Østfold og Telemark (begge 13,3 %) ligger altså på topp i andel uføretrygdede i den aktuelle aldersgruppen. Også Hedmark (12,5 %), Nordland (12,5 %) og Aust-Agder (12,6 %) ligger minst tre prosentpoeng over landsgjennomsnittet. I den andre enden av skalaen finner vi Oslo (5,5 % uføretrygdede) og Akershus (6,5 % uføretrygdede), som ligger henholdsvis 4 prosentpoeng og 3 prosentpoeng under landsgjennomsnittet. Også Vestlandsfylkene ligger bedre an når det gjelder andel uføretrygdede med andeler betydelig under landsgjennomsnittet. Rogaland har en andel uføretrygdede på 7 %, Hordaland 7,7 %, Sogn og Fjordane 7,9 % og Møre og Romsdal 8,8 %. Det er viktig å understreke at en del av disse ulikhetene kan forklares med ulik alderssammensetning i befolkningen. De fylker som har en befolkning med forholdsvis mange i de yngste og mest arbeidsføre delene av befolkningen, har også lav generell andel uføre, mens de fylkene som har en større del av befolkningen i de eldre arbeidstakergruppene (for eksempel over 60 år) har en høgere andel uføretrygdede. Analyseavdelingen i NAV har utarbeidet en oversikt over andel uføretrygdede i de ulike fylkene i Norge, justert for ulikheter i alderssammensetningen i befolkningen. 4 Dette gir et noe annet bilde av den regionale fordelingen av andel uføretrygdede. Aldersjusteringen (se vedlegg 2) av tallene fører til at fordelingen av andelen uføretrygdede mellom fylkene jevnes ut. Den aldersstandardiserte andelen uføretrygdede i Oslo, Hordaland, Sør-Trøndelag, Vest-Agder og Rogaland, som har en ung befolkning, vektes opp, mens andelen uføretrygdede vektes ned i alle andre fylker. Oslo har landets yngste befolkning og vektes opp med 1,4 prosentpoeng, men har likevel landets laveste andel uføretrygdede. Hedmark og Oppland har landets eldste befolkning og andelen uføretrygdede vektes derfor ned med henholdsvis 1,4 prosentpoeng og 1,2 prosentpoeng. 4 Kilde: Nav.no 9

Selv om aldersstandardiseringen reduserer forskjellene mellom fylkene, er det fortsatt betydelige forskjeller. Den aldersstandardiserte forskjellen mellom Østfold, som har landets høgeste aldersstandardiserte andel uføretrygdede og Oslo, som har landets laveste aldersstandardiserte andel uføretrygdede, utgjør 5,5 prosentpoeng. Ulikheter i alderssammensetningen i befolkningen gir ikke tilstrekkelig forklaring på ulikhetene i andelen uføretrygdede mellom fylkene i Norge. Forskjellene er likevel så store at studier av årsakene til ulikhetene kan være interessante og gi bedre forståelse av de forhold som fører til uføretrygding. 2.2 Mulige årsaker til regionale ulikheter i uføretrygding Uføretrygden er i utgangspunktet knyttet til den enkeltes helsetilstand og legene har en sentral rolle i tildeling av retten til uføretrygd. Etter loven skal hovedkriteriet for tildeling av uføretrygd være at ervervsevnen er redusert med minst 50 % på grunn av sykdom, skade eller lyte. Legene er portvoktere for tilgangen til uføretrygd. Fastlegene har en nøkkelrolle i denne sammenhengen. Krokstad, Johnsen, og Westin (2002) har i en studie vist at økningen i antall uføretrygdede har kommet til tross for mer objektive mål på helsetilstanden i befolkningen. (Som for eksempel gjennomsnittlig levealder, som har indikert en bedring i folks helse.) Med utgangspunkt i et materiale fra Helseundersøkelsen i Nord-Trøndelag og Rikstrygdeverkets database hevder de at andre forhold enn sykdom, skade eller lyte spiller en avgjørende rolle for utviklingen i antall uføretrygdede. De dominerende diagnosegruppene når det gjelder uføretrygding er i hele perioden fra 2001 til 2010 lettere psykiske lidelser og muskel- og skjelettsykdommer. Dette har endret seg lite samlet sett. Totalt omfatter disse to store diagnosegruppene om lag 62 % av alle uføre. Det har vært en økning i andelen uførepensjonister med psykiske lidelser, mens for muskel- og skjelettlidelser er det omvendt. Her har andelen uførepensjonister gått ned. Ved utgangen av 2010 var ca. 93 700 personer uførepensjonert grunnet en muskel- og skjelettlidelse, mens over 93 300 uførepensjonister hadde en psykisk lidelse. I tillegg til disse to store diagnosegruppene har ca. 7 % av de uføre sykdommer i nervesystemet, og 6 % har sykdommer i sirkulasjonssystemet. 5 5 Kilde: Nav.no 10

Agderforskning Datatilfanget når det gjelder ulikheter i helsetilstanden i fylkene i Norge er ganske begrenset. Folkehelseinstituttet har imidlertid utarbeidet fylkeshelsebarometer for alle fylkene i Norge som gir et bilde av både helsesituasjon og faktorer som påvirker helse (se vedlegg 5). Materialet gir ingen informasjon om omfanget av de mest alminnelige diagnosene i forhold til uføretrygding. Det dreier seg i stor grad om lettere psykiatri og muskel/ skjelettlidelser. Fylkene med mange uføre skiller seg ut fra landsgjennomsnittet på mange områder, men bare i begrenset grad på områder som har direkte relevans for de tyngste diagnosegruppene når det gjelder uføretrygding. Alle fylker med mange uføre har høge rater når det gjelder selvmord og dette kan være en indikasjon på at de pyskiske problemene i befolkningen generelt kan være høgere enn for gjennomsnittet av landet Fylkene med lavest andel uføretrygdede ligger under landsgjennomsnittet på de fleste indikatorene, bortsett fra at Oslo ligger høgt på selvmordsstatistikken. Generelt sett kan det sies at de regionale helseforskjellene mellom ulike deler av Norge ikke er så store at det i seg selv kan forklare ulikhetene i andel uføretrygdede mellom fylkene. Det statistiske grunnlaget er mangelfullt når det gjelder de mest alminnelige uførediagnosene, men det er ikke grunnlag for å anta at de objektive diagnosene er så forskjellige at det i seg selv betinger slike ulikheter i tilbøyelighet til uføretrygding som vi kan finne. 2.3 Omstillinger i arbeidslivet Situasjonen i arbeidsmarkedet er et av flere forhold som kan påvirke ulike former for utstøting fra arbeidslivet. Mange av studiene av årsakene til uføretrygding har dreid seg om egenskaper ved uføretrygdede og potensielle uføretrygdede. Det kan være like viktig å studere hvilke egenskaper ved arbeidsmarkedet som bidrar til ulikheter i uføretrygdingen mellom ulike regioner i Norge. I Norge har det vært gjort omfattende registerstudier av personer som mister jobben (Bratsberg, Fevang, og Røed 2010; Rege, Telle, og Votruba 2012). Begge disse studiene viser at det å miste jobben fører til sterk økning i helserelaterte ytelser utover sykepenger og øker sannsynligheten for å bli uførepensjonert. Økningen er større for menn enn for kvinner. I konkurranseutsatte næringer er dette mest utpreget. Fenomenet viser seg i liten grad avhengig av den alminnelige situasjonen i næringslivet. Man kan ikke hevde at det er 11

på grunn av svake konjunkturer at de har vanskelig for å komme seg inn i andre jobber, men det kan heller ikke utelukkes at dette har en viss innvirkning. Globalisering og økt konkurranse medfører større krav til produktivitetsforbedringer i næringslivet, noe som har store konsekvenser for arbeidstakerne og stiller store krav til omstillingsevne. Dette er krevende for mange arbeidstakere og det kan synes som om de regioner og fylker som har hatt størst omstillinger/nedleggelser også er de regioner og fylker som har høgest andel uføre. Det kan være tegn som tyder på at dette er en av de prisene arbeidstakere må betale på grunn av globaliseringen og det sterke omstillingspresset i Norge. En skal ikke se bort fra at det kan være en sammenheng mellom store omstillinger i industrien og nivået på andel uføre i de ulike fylker og regioner. Fylker som Østfold, Telemark og Agderfylkene er tradisjonelt sterke industriregioner og ligger i dag høyt på uføreandel. Også på regionnivå kan det synes som om de industriregioner som har gjennomgått store omstillinger har høg andel uføretrygdede. Eksempler på dette er Tinn (Rjukan), Notodden og Mo i Rana. Omstillingene i arbeidslivet kan imidlertid ikke i seg selv forklare de store ulikhetene i andelen uføretrygdede mellom fylker og regioner i Norge og er derfor heller ikke et tilstrekkelig kunnskapsgrunnlag for forståelse av de mekanismer som fører til høg andel uføretrygdede. Eventuelle sammenhenger vil det være behov for å analysere nærmere. 12

Agderforskning 3 Arbeidsmarkedet og uføretrygding Uføretrygding kan ikke utelukkende forstås som et helseproblem. Heller ikke omstillinger og nedleggelser i arbeidslivet gir en fullgod forklaring på veksten i uføretrygdingen og de regionale variasjonene. Uføretrygding kan også forstås som en situasjon der den enkeltes ressurser (fysiske, intellektuelle og mentale) ikke samsvarer med det tilbudet av jobber som fins i arbeidsmarkedet. Denne rapporten er ment å peke på en bredere tilnærming og dermed en mulig forklaring i tillegg til andre på uføreandelen i de ulike regioner. Det arbeidsmarkedet en befinner seg i kan også ha en betydning. I et lite arbeidsmarked, med for eksempel stor andel fysisk krevende jobber og /eller jobber som krever spesialkompetanse eller spesiell utdanning, kan det føre til at forholdsvis mange ikke klarer å oppfylle de krav arbeidsmarkedet stiller. Selv om det finnes jobbtilbud i et større arbeidsmarked, kan det tenkes at noen ikke har de fysiske og mentale ressurser som er nødvendig for å pendle over lengre avstander. Den enkeltes fysiske,intellektuelle og mentale ressurser Tilbudet av jobber som "matcher" ulike menneskers ressurser Det er vanskelig å se en sammenheng mellom andel arbeidsledige og andel uføretrygdede. Det kan skyldes det lave nivået på arbeidsledigheten i Norge og at en stor del av den kortvarige arbeidsledigheten er kortvarig og må regnes som en form for friksjon i arbeidsmarkedet. Oslo har i perioder vært blant de regioner i Norge som har hatt høgest ledighet og det kan være et tegn på dynamikk og styrke i arbeidsmarkedet. Med dette menes at selve ledighetsnivået i seg selv ikke forteller alt om en region. Hvis ledigheten består mye av friksjonsledighet og ikke strukturelle utfordringer, kan det være 13

et tegn på stor bevegelse og aktivitet mellom etterspørsel og tilbud av arbeidskraft. Det kan imidlertid tenkes at det kan være andre forhold ved arbeidsmarkedet som har stor betydning for de geografiske variasjonene i andelen uføretrygdede. I denne rapporten forstår vi uføretrygding som en «mismatch» og dermed ubalanse mellom den enkeltes fysiske, intellektuelle og mentale ressurser og det tilbudet av jobber som finnes innenfor en rimelig avstand til bostedet. I denne rapporten vil vi spesielt se på sammenhengen mellom andelen uføretrygdede i ulike bo- og arbeidsmarkeder og tilbudet av jobber i forhold til befolkningen i arbeidsaktiv alder og variasjonsbredden i dette tilbudet. Vi vil benytte begrepet jobbtilbud definert som det samlede tilbudet jobber sett i prosent av befolkningen i aldersgruppen (18-67 år), som en målestokk på styrken i arbeidsmarkedet. Jobbtilbudet i de norske regionene varierer fra 94,2 % (Kongsberg) og til 54,9 % (Kåfjord) For å vurdere sammenhengen mellom arbeidsmarkedet og uføretrygding har vi valgt å benytte en geografisk inndeling som samsvarer med de faktiske jobbmarkedene. Kommunene er i mange tilfeller for små enheter for dette formålet og heller ikke fylkene utgjør rimelige enheter for slike analyser. Vi har derfor basert oss på Juvkam (2002) inndeling av landet i 161 ulike bo- og arbeidsmarkedsregioner. De fleste av disse BA-regionene omfatter mer enn en kommune og noen av regionene utgjør store områder på tvers av fylkesgrensene. Inndelingen i BA-regioner er i hovedsak basert på ulike kombinasjoner av tre kjennetegn ved kommunen: plasseringen i senterstrukturen, pendling mellom kommuner og reisetid mellom kommunesentra. 3.1 Mulig sammenheng mellom jobbtilbud og uføretrygding Når vi vurderer jobbtilbud og andel uføretrygdede i de 161 ulike BAregionene i Norge finner vi et sammenfallende mønster mellom mengden av jobber (jobbtilbudet) i forhold til befolkningen i yrkesaktiv alder (18-67 år) og andelen uføretrygdede. Denne sammenhengen viser at jo høyere jobbtilbud jo lavere uføreandel og omvendt. I vedlegg 3 finnes oversikt over alle bo- og arbeidsmarkedregioner med oversikt over jobbtilbudet (antall tilgjengelige jobber i prosent av antall innbyggere i aldersgruppen 18-67 år) og andelen uføretrygdede i den samme regionen. Regionene i tabellen er 14

Agderforskning rangert fra de regioner som har den laveste andel uføretrygdede til de regioner som har den høgeste andel uføretrygdede. Jobbtilbudet (antall sysselsatte i forhold til befolkningen i aldersgruppen 18-67 år) påvirkes også av hvor mange som faktisk er uføretrygdede. Likevel er mengden av jobber et uttrykk for hvor lett det er for personer med ulike ressurser å finne seg en plass i arbeidslivet i en region. Forholdene i boligmarkedet påvirkes også av uføretrygding. Det gjelder særlig når vi kommer på kommunenivå og det er en av grunnene til at vi har valgt BA-regionene som analysenivå. I kommuner med svak befolkningsutvikling vil det ofte være vanskelig å få solgt boliger og det betyr at mange som har problemer på arbeidsmarkedet ikke får solgt sine boliger og blir innelåst i et svakt arbeidsmarked. Lave boligpriser i slike kommuner kan føre til at uføretrygdede skaffer seg boliger i slike kommuner for å komme ut av en fattigdomsfelle. Det er en klar tendens til at regioner som har et sterkt/godt jobbtilbud har en lav andel uføretrygdede og at regioner som har et svakt tilbud av jobber har en høg andel uføretrygdede, selv om det også finnes avvik fra dette mønsteret. For å illustrere en mulig sammenheng mellom uføretrygding og jobbtilbud har vi plottet de 20 regionene i Norge med høgest andel uføretrygdede og de 20 regionene i Norge med den laveste andelen uføretrygdede sammen med data som viser jobbtilbudet i de samme regionene. 15

95,0 90,0 A N D E L J O B B T I L B U D 85,0 80,0 75,0 70,0 65,0 60,0 55,0 5,0 10,0 15,0 20,0 25,0 UFØREANDEL Figur 1: Andel uføretrygdede og jobbtilbudet i de 20 regionene med høgest og lavest andel uføretrygdede Figur 1 viser de regionene som er i hver ende av skalaen for uføretrygding. Bildet er ikke så utpreget når det gjelder de regionene som beveger seg rundt gjennomsnittet for landet når det gjelder andel uføretrygdede, se tabellen i vedlegg 3. 16

Agderforskning Illustrasjonen viser situasjonen i de sterkeste regionene og de svakeste regionene og bildet er selvsagt ikke så tydelig for de mange kommunene som ligger i et mediannivå både når det gjelder uføretrygding og jobbtilbud. Det tydelige bildet for de svakeste og de sterkeste regionene bekrefter imidlertid en mulig sammenheng mellom der jobbtilbudet er og andelen uføretrygdede. I vedlegg 3 i rapporten vises en oversikt over samtlige BA-regioner i Norge og jobbtilbudet og uføreandelen i disse regionene. Vi skal ganske kort kommentere nærmere noe av det bildet som tegner seg. Til tross for en stor innvandrerbefolkning og opphopning av storbyproblemer (rus, kriminalitet etc.) er den store Osloregionen (som omfatter over en million innbyggere) blant de regioner i Norge som har lavest uføreandel og det sterkeste jobbtilbudet. Osloregionen, som omfatter Oslo og et stort antall andre kommuner i Østlandsområdet, har en andel uføre på 6,3 % av befolkningen i aldersgruppen 18-67 år og dette er 3,2 prosentpoeng lavere enn landsgjennomsnittet. På samme måte har Osloregionen et jobbtilbud til befolkningen i aldersgruppen 18-67 år som tilsvarer 86,1 % av befolkningen i regionen. Mulighetene til å finne en plass i arbeidslivet som passer med den enkeltes ressurser er derfor gode. Den andre store vekstregionen i Norge, Stavangerregionen har tilsvarende tall, både når det gjelder uføretrygding og jobbtilbud. Situasjonen i Sogn og Fjordane kan oppfattes som et paradoks. Fylket har svak befolkningsutvikling, negativ innenlands flyttebalanse (flere flytter fra enn til) og lav urbaniseringsgrad (uten større byer), men har en gunstig situasjon både når det gjelder andel uføretrygdede og jobbtilbudet. Det gjelder regioner som Sogndal (7,3 % uføretrygdede og jobbtilbud til 85,9 % av befolkningen) og Førde (7,3 % uføretrygdede og jobbtilbud til 88,8 % av befolkningen). En hypotese kan være at folk i dette fylket har større tilbøyelighet til å flytte fra regionen og at denne mobiliteten i befolkningen bidrar til å opprettholde et godt arbeidstilbud og en lav andel uføretrygdede. En nærmere analyse av dette faller utenfor rammen for denne rapporten. Dette positive bildet når det gjelder uføretrygding og jobbtilbud kan ses i store deler av BA-regionene på Vestlandet. Sørlandet er en landsdel som skiller seg ut med en høg andel uføretrygdede og for noen regioners vedkommende også et svakt jobbtilbud. Mandalsregionen (Mandal og Lindesnes kommuner) har for eksempel en andel uføre 17

på 15,6 % (6,1 prosentpoeng over landsgjennomsnittet) og et jobbtilbud tilsvarende 65 % av befolkningen i aldersgruppen 18 til 67 år. Også Risørregionen (Risør og Gjerstad kommuner) kommer svakt ut. Risørregionen har en andel uføre på 15,7 % (5,7 prosentpoeng over landsgjennomsnittet) og et jobbtilbud 59,4 % av befolkningen i aldersgruppen 18-67 år. Det er bare et par regioner i Norge (Bindal og Kåfjord) som har et dårligere jobbtilbud enn Risørregionen. Situasjonen for Risørregionen lettes av at regionen har en viss pendling mot Arendalsregionen (Arendal, Tvedestrand, Grimstad, Åmli og Froland). 3.2 Uføretrygding og regionkategorier Det er også en mulig sammenheng mellom typer av regioner, slik de kategoriseres av Juvkam (2002) og andel uføretrygdede i disse regionene. Som et vedlegg til rapporten (vedlegg 4) finnes en oversikt over alle de norske regionene inndelt etter regionkategorier med oversikt over både uføreandel, jobbtilbudet, befolkningen i aldersgruppen 18-67 år, antall uføre og antall arbeidsplasser. Tallene i vedlegg 4 viser et tydelig hierarki når det gjelder både uføreandel og jobbtilbud. De største og mest sentrale regionene har både et bedre arbeidstilbud og en lavere andel uføretrygdede. Osloregionen har, som nevnt, både den laveste andel uføretrygdede og det beste jobbtilbudet. I gruppen av storbyregioner regnes Stavanger, Bergen, Trondheim, Tromsø, Drammen, Kristiansand, Grenland og Sarpsborg/Fredrikstad. Både når det gjelder andel uføretrygdede og jobbtilbudet er disse byregionene svakere enn hovedstadsregionen, selv om andelen uføretrygdede ligger 0,6 prosentpoeng under landsgjennomsnittet. Det er imidlertid meget store variasjoner blant storbyregionene. Stavangerregionen ligger på linje med Osloregionen når det gjelder andel uføretrygdede, mens både Grenland og Sarpsborg Fredrikstad ligger på en uføreandel over 13 %. I gruppen av mellomstore byer finner vi byer som Hamar, Lillehammer, Molde, Ålesund, Arendal osv. I denne kategorien er uføreandelen litt høgere enn landsgjennomsnittet, men det er store variasjoner også blant de mellomstore byene. 18

Agderforskning Tabell 1: BA-regioner, uføreandel, jobbtilbud, befolkning Regiontype Uføreandel Jobbtilbud Befolkning 18-67 år Uføre 2011 Arbeidsplasser Hovedstad 6,3 86,1 822801 52 126 708786 Storbyer 8,9 79,2 1032830 91 850 818287 Mellomstore byer 10,3 76,2 570896 59 034 435304 Tettsteder 11,7 77,0 279142 32 705 214897 Småbyer 11,9 72,5 381180 45 158 276343 Spredtbygd 12,4 74,6 70198 8 713 52334 Kilde: SSB og NAV Regionkategoriene tettsteder og småbyer har mange felles trekk både når det gjelder jobbtilbudet og uføreandelen. Tettstedene har et bedre jobbtilbud enn småbyene, men de to kategoriene ligger på omtrent det samme nivået når det gjelder uføreandel. Også i disse kategoriene er det store variasjoner innenfor gruppene. De spredtbygde regionene er flest i antall og mange av disse regionene utgjøres av en eneste kommune. De har et gjennomsnittlig jobbtilbud på 74,6 % og en gjennomsnittlig uføreandel på 12,4 %. Næringsstrukturen i ulike regiontyper viser hvordan de deler av sysselsettingen som vokser sterkest (les tjenesteyting) er tyngst i hovedstadsregionen og storbyene for øvrig. Dette er den vesentligste årsaken til at jobbtilbudet er mye sterkere i disse regionene og lavere i regioner preget av småsentra og spredt bebyggelse. Osloregionen og de øvrige storbyregionene har en dominerende rolle når det gjelder sysselsettingen innenfor informasjon og kommunikasjon, tjenesteyting, finans og forretningsmessig tjenesteyting, mens småsenter regionene og regioner preget av spredt bebyggelse har et sterkt innslag av industri, bygg og anlegg og primærnæringene. I de spredtbygde regionene med et senter på mindre enn 1000 innbyggere, der landbruk og fiskeri/akvakultur utgjør 17,9 % av sysselsettingen mens disse næringene i storbyregionene (mer enn 50 000 innbyggere i regionsenteret) bare utgjør 1,8 % av sysselsettingen. 19

For finans og forretningsmessig tjenesteyting er bildet helt annerledes. Det er nå en av de største næringene Norge og vokser raskest. I Osloregionen utgjør denne næringsgruppen 21,2 % av sysselsettingen og i de øvrige storbyregionene 14,3 % av sysselsettingen. For landet som helhet utgjør denne næringen 13,2 % av sysselsettingen og er svakere representert jo lavere ned i hierarkiet av regioner du kommer. Denne dynamiske næringen med høg lønnsevne er altså en av de næringene som er sterkest utviklet i de aller største regionene og har stor effekt på jobbtilbud og næringsliv. 3.3 Uføreandel og næringsstruktur Tallmateriale fra alle landets kommuner fordelt på 161 bo- og arbeidsmarkedsregioner viser noen interessante trekk knyttet til uføretrygdede og næringsstruktur. Vi har plassert de 30 regioner med lavest uføreandel i en gruppe kalt lav uføre og sett på en oppsummert næringsstruktur for denne gruppen. Tilsvarende har vi tatt de 30 regioner med høyest uføreandel og lagt på næringsstruktur. I figuren nedenunder vises de næringer med størst utslag i form av at næringsandelen er forskjellig fra gruppen med lav uføreandel til gruppen med høy uføreandel. En del næringer som transport, varehandel, undervisning og helse og sosial er relativt likt representert i begge grupper. Figur 2: Uføreandel og næringsstruktur 10,0 % 9,0 % 8,0 % 7,0 % 6,0 % 5,0 % 4,0 % 3,0 % 2,0 % 1,0 % 0,0 % Lav uføre Høy uføre Kilde: SSB og NAV 20

Agderforskning Figur 2 viser at gruppen med lav uføre er høyt representert med næringer som kommunikasjon (IKT), tjenesteyting (eiendomsmegler, juridisk bistand, reklame og regnskap), finansielle tjenester og forretningsmessig tjenester (utleie arbeidskraft, reisebyrå og vakttjenester). Når det gjelder gruppen av de regioner med høy uføreandel er disse representert med en høyere andel primærnæring, industri og bygg/anlegg. Tertiærnæringene er større representert i regioner med lav uføreandel og at primær og sekundærnæringer er tilsvarende representert i regioner med høy uføreandel (Figur 2). I denne omgang viser vi kun til den potensielle sammenheng og igjen vil en måtte utføre grundigere studier for å vurdere hvilke sammenhenger som faktisk foreligger. 21

4 Uføretrygding i regionene langs E-39 Som nevnt foran ligger Vestlandet generelt sett godt an når det gjelder andel uføretrygdede. Men også i beltet langs E-39 er det regioner med en andel uføretrygdede godt over landsgjennomsnittet. Regionene på Sørlandet ligger betydelig over landsgjennomsnittet. Det gjelder også storbyregionen Kristiansand, som har en uføreandel som ligger 1,1 prosentpoeng over landsgjennomsnittet. Mandalsregionen (Mandal og Lindesnes kommuner) ligger 6,1 prosentpoeng over landsgjennomsnittet og er blant de regioner i Norge som har høgest andel uføretrygdede. Egersund ligger helt på landsgjennomsnittet når det gjelder andel uføretrygdede, mens de tretten kommunene i Stavangerregionen er blant de regioner i Norge som har det beste arbeidsmarkedet (jobbtilbud 86,6 %) og den laveste andelen uføretrygdede (6,4 %). Stavangerregionen er i denne forbindelse sammen med Osloregionen de sterkeste regionene i Norge. Selv om Haugesundsregionen ligger litt under landsgjennomsnittet når det gjelder andel uføretrygdede, er det en betydelig forskjell mellom Stavangerregionen og Haugesundsregionen. Andelen uføretrygdede mellom de to regionene i Rogaland avviker med 2,8 prosentpoeng. Alle regionene langs E-39-trassen i det sentrale Hordaland ligger under landsgjennomsnittet når det gjelder andel uføretrygdede. Det gjelder for Stord (8 % uføretrygdede) og Bergensregionen (7,7 % uføretrygdede). 22

Agderforskning Tabell 2: BA-regioner, uføreandel og jobbtilbud Region Kommuner Uføre andel Jobbtilbud Kristiansand Kristiansand, Songdalen, Søgne, Vennesla, Lillesand, Birkenes, Iveland, Marnardal 10,6 80,7 Mandal Mandal, Lindesnes 15,6 65 Farsund Farsund, Lyngdal 12,0 71,1 Flekkefjord Flekkefjord. Kvinesdal, Lund (Rogaland) 12,9 73,2 Eigersund Egersund, Sokndal, Bjerkreim 9,5 70,3 Stavanger Haugesund Stavanger, Sandnes, Randaberg, Sola, Gjesdal, Klepp, Rennesøy, Time, Strand, Kvitsøy, Hå, Finnøy, Forsand Haugesund, Sveio, Tysvær, Karmøy. Bokn, Etne, Ølen, Vindafjord 6,4 86,6 9,2 74,7 Stord Stord, Fitjar, Bømlo, Tysnes 8 75,3 Bergen Bergen, Askøy, Fjell, Os, Samnanger, Osterøy, Sund, Meland, Øygarden, Lindås, Vaksdal, Radøy, Fusa, Austerheim 7,7 80,8 Gulen/Masfjorden Gulen, Masfjorden 8,5 76 Fedje Fedje 11,2 82,9 Høyanger Høyanger, Balestrand 9,8 69,8 Førde Førde, Naustdal, Jølster, Gaular 7,3 88,8 Eid-Gloppen Eid, Gloppen 7,7 78,7 Ålesund Molde Ålesund, Sula, Skodje, Giske, Ørskog, Haram, Sykkylven. Stordal Molde, Aukra, Fræna, Gjemnes, Eide, Nesset, Midsund, Vestnes 12 74,3 8,8 81,6 Tingvoll-Sunndal Tingvoll, Sunndal 9,8 75,2 Surnadal Surnadal, Rindal, Halsa 11,3 75,6 Trondheim Trondheim, Malvik, Klæbu, Melhus, Skaun, Midtre Gauldal, Selbu, Leksvik, 8,8 80,9 Stjørdal, Rissa Kilde: Regioninndelingen er basert på Juvkam (2002). De andre tallene i tabellen er fra Nav.no 23

Det er tidligere pekt på at Sogn og Fjordane har en gunstig situasjon når det gjelder andel uføretrygdede. Det gjelder også Høyanger, som er en industriregion preget av store omstillinger og nedbemanninger, men likevel bare har en uføreandel så vidt over landsgjennomsnittet. Jobbtilbudet i Høyangerregionen er også svakt med jobbtilbud til bare 69,8 % av befolkningen i aldersgruppen 18-67 år. De fire kommunene i Førderegionen har et meget sterkt arbeidsmarked (jobbtilbud til 88 % av befolkningen i aldersgruppen 18-67 år) og en andel uføretrygdede (7,7 %) som ligger 1,8 prosentpoeng under landsgjennomsnittet. Det er grunn til å merke seg at jobbtilbudet i Førderegionen er sterkere enn i Stavangerregionen. I forhold til resten av Vestlandet skiller Ålesundsregionen (Ålesund, Sula, Skodje, Giske, Ørskog, Haram, Sykkylven, og Stordal) seg ut som en region med høg andel uføretrygdede. Ålesundsregionen har 12 % uføretrygdede og et jobbtilbud til 74,3 % av innbyggerne i den aktuelle aldersgruppen. Ålesund har altså en andel uføretrygdede som ligger 2,5 prosentpoeng over landsgjennomsnittet. Molderegionen (Molde, Fræna, Aukra, Gjemnes, Eide, Nesset, Midsund og Vestnes kommuner) har derimot en andel uføretrygdede under landsgjennomsnittet (8,8 %) og et jobbtilbud til 81,6 % av den arbeidsføre befolkningen. De øvrige regionene langs E-18 Møre og Romsdal som Tingvoll/Sunndal og Surnadal ligger litt i overkant av landsgjennomsnittet når det gjelder andel uføretrygdede. 24

Agderforskning 5 En illustrasjon av mulige effekter av regionforstørring på andel uføretrygdede 3 eksempler Formålet med denne rapporten er ikke å belyse endringer i bo - og arbeidsmarkedene langs en ny E-39 fra Kristiansand til Trondheim. Redusert reisetid på grunn av ferjefrie forbindelser kan føre til at flere regionale arbeidsmarkeder kan integreres i større BA-regioner langs en ny E-39. Dette kan også føre til en utvidelse av tjenestetilbud i regionene. Utvidelse og styrking av lokale arbeidsmarkeder og tjenestetilbud kalles for regionforstørring (Engebretsen og Gjerdåker 2012). Regionforstørring innebærer at de funksjonelle BA-regionene blir større gjennom økt pendling og hverdagsreiser, som f.eks. handel eller bruk av kulturtilbud. Engebretsen og Gjerdåker (2012) har gjennomført beregninger av potensialet for regionforstørring i Norge. Deres beregninger viser at potensialet er størst i blant annet Ryfylke, Haugalandet og søndre Sunnhordaland. De planlagte bru- og tunnelprosjektene i E-39 ferjefri prosjektet kan føre til at regionstrukturen i denne delen av landet endres på sikt. Mulige regionforstørringseffekter kan være at: Stavangerregionen og Haugesundsregionen blir til en stor BAregion. Stord-regionen blir koplet sammen med Bergensregionen. Ålesundsregionen og Molderegionen blir koplet sammen til en stor BA-region. En mulig effekt av regionforstørring gjennom bygging av en ferjefri E-39, og dermed en større arbeidsmarkedsregion, kan være redusert andel uføretrygdede. Vi skal i det følgende illustrere mulige effekter av regionforstørring med noen tenkte eksempler når det gjelder andelen uføretrygdede. Vi gjør oppmerksom på at det er helt enkle beregninger vi kommer til å presentere. I beregningene antar vi at det er en sammenheng mellom bygging av ferjefri E-39, regionforstørring og redusert andel uføretrygdede. Regionforstørring gjennom bygging av ny E-39 innebærer en mulighet for at flere som i dag faller utenfor arbeidsmarkedet kan få muligheten til å prøve seg i et større arbeidsmarked. Det er derfor vi kaller dette for en illustrasjon. Det er ikke mulig å tallfeste potensialet eksakt for: Reduksjoner i eksklusjon fra arbeidsmarkedet (uføretrygding), Økt tilgangen på nye jobber innenfor rimelig pendlingsavstand, Reduksjoner i utbetalinger til uføretrygd og 25

Økning i verdiskapningen gjennom økt yrkesdeltakelse. Som illustrasjoner har vi valgt å belyse mulige effekter for noen gitte tallstørrelser og dermed for mulige konsekvenser av en regionforstørring. Vi gir eksempler på mulige effekter av en regionforstørring mellom Stavangerregionen og Haugesundsregionen, mellom Ålesundsregionen og Molderegionen og en sterkere integrasjon av Mandalsregionen med Kristiansandregionen. Vi gir eksempler på effekten av en reduksjon i prosentpoeng uføreandel opp mot den mulige samfunnsmessige gevinst ved at noen går ut av uføreandelen og inn i produktivt arbeid. Vi forutsetter for alle tre eksemplene: Gevinsten ved reduksjon av uføretrygd er kr. 200 000 som er gjennomsnittlig utbetalt uføretrygd pr. uføretrygdet i Norge, jfr. kapittel 2). Et sett av intervaller med mulig reduksjon uføreandel i prosentpoeng som varierer fra ett til tre prosentpoeng To alternative beløp på den samfunnsmessige gevinst av at en person går over fra uføretrygd og inn i arbeidsstyrken. Disse beløpene settes til kr. 200 000 og kr. 300 000, og tilsvarer lønnsutbetaling. Vi forutsetter at dette både innebærer en reduksjon i antall uføretrygdede og en økning i yrkesdeltakelsen. 5.1 Stavangerregionen og Haugesundsregionen Den reduserte reisetiden mellom Stavangerregionen (Stavanger, Sandnes, Randaberg, Sola, Gjesdal, Klepp, Rennesøy, Time, Strand, Kvitsøy, Hå, Finnøy, Forsand kommuner) og Haugesundsregionen (Haugesund, Sveio, Tysvær, Karmøy, Bokn, Etne, Ølen, Vindafjord kommuner) kan føre med seg en utvikling mot en felles BA-region. Over tid kan dette føre til en konvergens både når det gjelder jobbtilbud, lønnsnivå, boligpris - og andel uføretrygdede i befolkningen. I denne sammenhengen er det effektene når det gjelder andel uføretrygdede og deres deltakelse i arbeidsmarkedet som belyses. En mulig utvikling i denne regionen kan være at andel uføretrygdede i Haugesundsregionen gradvis reduseres til nivået i Stavangerregionen, og dermed reduseres med ett prosentpoeng fra 9,2 prosentpoeng til 8,2 prosentpoeng. 26

Agderforskning Tabell 3 angir mulighetsrommet for gevinst for de ulike intervallene av reduksjon i uføreandel og en årlig tilleggsgevinst pr. trygdet ved overgang til lønnet arbeid på NOK 200 000. Tabell 3: Mulig årlig effekt ved integrasjon av arbeidsmarkedene i Stavanger- og Haugesundsregionene Befolkning i aldersgruppen 18-67 år i Haugesundsregionen 65 749 Antall uføre i Haugesundsregionen 6 056 Uføreandel i Haugesundsregionen 9,2 % Gjennomsnittlig årlig uføretrygd pr. trygdet NOK 200 000 Årlig tilleggsgevinst pr. trygdet ved overgang til lønnet arbeid NOK 200 000 Reduksjon i uføreandel Reduksjon i antall uføretrygdede Reduksjon i uføretrygd (mill. kr) Tilleggsgevinst ved overgang til lønnet arbeid (mill. kr) Sum gevinst 1 pst.poeng 657 131 131 263 1,5 pst.poeng 986 197 197 394 2 pst.poeng 1 315 263 263 526 2,5 pst.poeng 1 644 329 329 657 3 pst.poeng 1 972 394 394 789 Tabell 4 angir mulighetsrommet for gevinst for de ulike intervallene av reduksjon i uføreandel og en årlig tilleggsgevinst pr. trygdet ved overgang til lønnet arbeid på NOK 300 000. Tabell 4: Mulig årlig effekt ved integrasjon av arbeidsmarkedene i Stavanger- og Haugesundsregionene Befolkning i aldersgruppen 18-67 år i Haugesundsregionen 65 749 Antall uføre i Haugesundsregionen 6 056 Uføreandel i Haugesundsregionen 9,2 % Gjennomsnittlig årlig uføretrygd pr. trygdet NOK 200 000 Årlig tilleggsgevinst pr. trygdet ved overgang til lønnet arbeid NOK 300 000 Reduksjon i uføreandel Reduksjon i antall uføretrygdede Reduksjon i uføretrygd (mill. kr) Tilleggsgevinst ved overgang til lønnet arbeid (mill. kr) Sum gevinst 1 pst.poeng 657 131 197 329 1,5 pst.poeng 986 197 296 493 2 pst.poeng 1 315 263 394 657 2,5 pst.poeng 1 644 329 493 822 3 pst.poeng 1 972 394 592 986 27

Med utgangspunkt i en reduksjon i andel på uføretrygd på ett prosentpoeng vil den samfunnsmessige gevinsten kunne være mellom 263 millioner kroner og 329 millioner kroner. 5.2 Ålesundsregionen og Molderegionen. Det er også store forskjeller mellom Ålesundsregionen (Ålesund, Sula, Skodje, Giske, Ørskog, Haram, Sykkylven, og Stordal) og Molderegionen (Molde, Fræna, Aukra, Gjemnes, Eide, Nesset, Midsund og Vestnes kommuner) når det gjelder både jobbtilbud og andel uføretrygdede. Ålesundsregionen har en andel uføretrygdede på 12 % og ligger 2,5 prosentpoeng over landsgjennomsnittet. Ålesundsregionen har et jobbtilbud til 74,3 % av befolkningen i aldersgruppen 18-67 år. Molderegionen er betydelig sterkere med en uføreandel på 8,8 % (0,7 prosentpoeng under landsgjennomsnittet) og et jobbtilbud til 81,6 % av befolkningen i den aktuelle aldersgruppen. På sikt må en kunne regne med at andelen uføretrygdede i Ålesundsregionen kan reduseres til Molderegionens nivå. Her forutsetter vil imidlertid at det skjer en reduksjon i andel uføretrygdede i Ålesundsregionen tilsvarende ett og et halvt prosentpoeng. Bakgrunnen for det noe høgere anslag på reduksjonen i Ålesundsregionen enn for Haugesundsregionen er at nivået er godt over landsgjennomsnittet. Tabell 5 angir mulighetsrommet for gevinst for de ulike intervallene av reduksjon i uføreandel og en årlig tilleggsgevinst pr. trygdet ved overgang til lønnet arbeid på NOK 200 000. 28

Agderforskning Tabell 5: Mulig årlig effekt ved integrasjon av arbeidsmarkedene i Ålesunds- og Molderegionene Befolkning i aldersgruppen 18-67 år i Ålesundsregionen 18 926 Antall uføre i Ålesundsregionen 2 264 Uføreandel i Ålesundsregionen 12,0 % Gjennomsnittlig årlig uføretrygd pr. trygdet NOK 200 000 Årlig tilleggsgevinst pr. trygdet ved overgang til lønnet arbeid NOK 200 000 Reduksjon i uføreandel Reduksjon i antall uføretrygdede Reduksjon i uføretrygd (mill. kr) Tilleggsgevinst ved overgang til lønnet arbeid (mill. kr) Sum gevinst 1 pst.poeng 189 38 38 76 1,5 pst.poeng 284 57 57 114 2 pst.poeng 379 76 76 151 2,5 pst.poeng 473 95 95 189 3 pst.poeng 568 114 114 227 Tabell 6 angir mulighetsrommet for gevinst for de ulike intervallene av reduksjon i uføreandel og en årlig tilleggsgevinst pr. trygdet ved overgang til lønnet arbeid på NOK 300 000. Tabell 6: Mulig årlig effekt ved integrasjon av arbeidsmarkedene i Ålesunds- og Molderegionene Befolkning i aldersgruppen 18-67 år i Ålesundsregionen 18 926 Antall uføre i Ålesundsregionen 2 264 Uføreandel i Ålesundsregionen 12,0 % Gjennomsnittlig årlig uføretrygd pr. trygdet NOK 200 000 Årlig tilleggsgevinst pr. trygdet ved overgang til lønnet arbeid NOK 300 000 Reduksjon i uføreandel Reduksjon i antall uføretrygdede Reduksjon i uføretrygd (mill. kr) Tilleggsgevinst ved overgang til lønnet arbeid (mill. kr) Sum gevinst 1 pst.poeng 189 38 57 95 1,5 pst.poeng 284 57 85 142 2 pst.poeng 379 76 114 189 2,5 pst.poeng 473 95 142 237 3 pst.poeng 568 114 170 284 Med utgangspunkt i en reduksjon i andel på uføretrygd på ett og et halvt prosentpoeng vil den samfunnsmessige gevinsten kunne være mellom 114 millioner kroner og 142 millioner kroner. 29

5.3 Kristiansandsregionen og Mandalsregionen Det er også store forskjeller mellom Kristiansandsregionen (Kristiansand, Søgne, Songdalen, Marnardal, Vennesla, Iveland, Birkenes og Lillesand kommuner) og Mandalsregionen (Mandal og Lindesnes kommuner) når det gjelder jobbtilbud og andel uføretrygdede. Til å være en storbyregion ligger Kristiansandsregionen høgt når det gjelder andel uføretrygdede, men utviklingen har vært gunstig de siste årene. Mandalsregionen er blant de svakeste småbyregioner i Norge, med en andel uføretrygdede på 15,6 % og et jobbtilbud til 65 % av befolkningen i aldersgruppen 18-67 år. En reduksjon av reisetid og en tryggere trafikk mellom Mandalsregionen og Kristiansand kan føre til en sterkere integrasjon mellom arbeidsmarkedene i Kristiansandsregionen og Mandalsregionen. I dag er kjøretid mellom Mandal og Kristiansand om lag en time og noe lengre tid til Lindesneskommune. Det har vært en rekke trafikkulykker på denne veien og det kan tenkes at noen kvier seg for å kjøre daglig på denne veien. På sikt må en kunne regne med at andelen uføretrygdede i Mandalsregionen kan reduseres til Kristiansandregionens nivå. Her forutsetter vil imidlertid at det skjer en reduksjon i andel uføretrygdede i Mandalsregionen tilsvarende to prosentpoeng. Bakgrunnen for det noe høgere anslag på reduksjonen i Mandalsregionen er at nivået er særlig høgt over landsgjennomsnittet når det gjelder andel uføretrygdede. Tabell 7 angir mulighetsrommet for gevinst for de ulike intervallene av reduksjon i uføreandel og en årlig tilleggsgevinst pr. trygdet ved overgang til lønnet arbeid på NOK 200 000. 30