CHAMPAGNE OG HETETOKTER Roman Oversatt fra tysk av Marianne Fischer
Champagne og Hetetokter Originaltittel: Bei hitze ist es wenigstens nicht kalt Copyright 2011 Deutscher Taschenbuch Verlag GmbH & Co. KG, Munich / Germany. Published by agreement with Agentur Literatur Gudrun Hebel, Berlin. Omslag: Trygve Skogrand Tilrettelagt for ebok av eboknorden as ISBN: 978-82-83131-06-2 (epub) ISBN: 978-82-83130-68-3 (trykk) Oversetter: Marianne Fischer ved Nye Tillen www.bastion.no
INVITASJONEN Kjære familie og venner. Som dere forhåpentlig vet, fyller Doris feiende flotte femti år den 27. mai. Jeg synes dette er en god anledning til å samle gamle venner rundt oss igjen, slik at dagen kan feires som seg hør og bør. Doris ville sikkert vært enig med meg hvis hun hadde visst noe om dette. Men det fine med denne overraskelsesfesten er at bursdagsbarnet ikke har noen anelse. For at dette skal forbli en hemmelighet, ber jeg dere møte opp ved Hanske gjestgiveri som ligger i gaten vår, presis kl. 12 denne dagen. Festen skal selvfølgelig ikke være der. En buss vil stå klar og kjøre oss til festlokalet (turen tar omtrent førtifem minutter). Dette høres kanskje omstendelig ut, men vi vil jo overraske Doris. Jeg håper dere vil hjelpe meg med å gjennomføre denne planen, og at dere kommer på festen og gleder dere like mye som jeg gjør. Beste hilsen Torsten
Kapittel 1 I trappeoppgangen luktet det stekt løk. Anke satte fra seg handlekurven på gulvet og låste opp postkassen. Tre reklamebrosjyrer og flere små konvolutter falt mot henne. Klistremerket «Nei takk til uadressert reklame» kunne hun ha spart seg. De toskete postbudene ignorerte det så konsekvent at det kunne gjøre henne til morder. Hun låste den lille metalldøren og stappet all posten innimellom matvarene, før hun gikk opp de førtiseks trinnene til leiligheten. Det høyre kneet knirket. Slitasjegikt var diagnosen legen hadde gitt henne for et halvt år siden. «Det er ikke uvanlig når man nærmer seg femti. Du burde svømme, det hjelper å bevege seg», hadde han sagt. Siden da hadde hun vært i svømmehallen annenhver dag. Kneet knirket fortsatt. Dessuten ble hun oftere forkjølet. Og hver måned tjue euro fattigere, det var det månedskortet for morgensvømmingen kostet. I slutten av måneden ville hun si opp abonnementet. Hun kunne uansett ikke fordra klorlukt klokken halv sju om morgenen. Da hun var kommet inn i leiligheten, lot hun døren gå igjen bak seg og lente seg tungpustet mot den. En gang, det var hun sikker på, en gang ville hun flytte til en leilighet som hadde maks fire trappetrinn til inngangsdøren. Eller heis. Hun kippet av seg sandalene, trykket på telefonsvareren, og fulgt av søsterens stemme gikk hun barbent inn på kjøkkenet. «Hei, Anke, det er meg, Martina. Du, Jörg og jeg er bedt bort på lørdag og får ikke barnevakt til Jasper. Kan du hente ham? Vær så snill å ringe meg. Vi skal selvfølgelig gjøre gjengjeld. Vi snakkes senere. Ha det bra.» Med et sukk begynte Anke å rydde inn matvarene. Hadde søsteren
noensinne ofret en tanke på at hun kanskje kunne ha egne planer en gang i blant? Det var jo da ingen selvfølge at Jaspers faddertante tilbrakte hver lørdag alene i sofaen. Men det var det Martina gikk ut fra. Allerede for tredje gang denne måneden skulle hun stille opp som barnevakt for sin sju år gamle nevø. Han kunne jo ikke noe for det. Gutten var bare herlig og den eneste grunnen til at hun lot seg overtale hver gang. Men hun hadde overhodet ikke lyst til å la seg utnytte av Martina hele tiden. Det var den eldstes lodd i livet, tenkte hun og ristet på hodet. Hun hadde alltid vært barnevakt, tidligere for lillesøsteren og nå for hennes sønn. Perfekte, lille Martina i dag var hun pen, klok, velstående, lege, hustru og mor og fremdeles verdens beste datter. Som alltid fikk til alt, om det så gjaldt jobb, barn eller fester i tennisklubben. Men at vidunderlige Martina stadig fikk gud og hvermann og først og fremst sin egen søster til å gjøre ting for seg, det kunne man ikke si noe på. Det var bare god organisering. Anke ble langsomt i dårlig humør. Det ble hun som regel når hun tenkte på Martina. Fordi disse tankene vandret videre og til slutt landet ved moren deres. Hun lukket kjøleskapsdøren hardt igjen og snudde seg. Blikket falt på bunken med post som hun skjødesløst hadde kastet på kjøkkenbordet. Da hun snudde det øverste brevet, fòr hun sammen. Adressen var håndskrevet, skriften elegant og energisk. Hun ville ha kjent den igjen selv om avsenderen hadde manglet. Med brevet i hånden fylte hun vann på kaffetrakteren og hadde kaffe i filteret. En, to, tre måleskjeer og en for smakens skyld. Hun slo på kaffetrakteren og, fortsatt med brevet i hånden, satte hun seg langsomt ved bordet, stirret på konvolutten og slengte den oppå bunken. Hun ville vente til kaffen var ferdig. Resten av posten besto av regninger. Anke kikket raskt på beløpene og la alt til side. Nok en gang måtte hun finne på noe, etterbetalingen til gassverket hadde hun helt glemt. Tankene ble avbrutt da kaffetrakteren ga fra seg den siste gurglelyden. Hun reiste seg,
kastet enda et blikk på den kremhvite konvolutten, tok en kopp ut av skapet og dro kaffekannen langsomt av varmeplaten. Mens hun rørte melk i kaffen, grep hun brevet igjen, snudde det og stirret på avsendernavnet. Etter alle disse årene ble hun fortsatt merkelig til sinns når hun leste det. Det var en blanding av hjertebank og motvilje, svært underlig. Mens hun holdt pusten, tok hun en fruktkniv og åpnet brevet. Hun leste raskt gjennom invitasjonen, og så begynte hun på det andre arket. Hun pustet ut og leste alt langsomt en gang til. Hei Anke. Nå er det allerede ett år siden trettiårsjubileet for videregående og vårt siste møte. Må vi alltid ha en grunn til å møtes? Det er jo bare tåpelig, ikke sant? Men nå har vi i hvert fall en anledning. Jeg vet ikke hvor lenge det er siden du snakket med Doris, og om du er oppdatert, men min kjære nekter plent å feire denne bursdagen. Hun synes det er deprimerende å bli femti. (Det var faktisk de ordene hun brukte). For meg er det en gåte hvorfor hun gjør seg slike tanker, derfor har jeg bestemt at hun må feires. Hvor vi skal, røper jeg ikke, men det kommer garantert til å bli en fin dag. Jeg har nemlig invitert hele den gamle gjengen vår og er sikker på at stemningen vil bli like god som før, da vi fremdeles var unge og uredde. Derfor må dere bli med, du og Katja, dere var jo drømmetrioen. Husk at alt er top secret, slik at Doris ikke får noen anelse og rekker å stikke av. Jeg gleder meg i hvert fall til å se ansiktsuttrykket hennes. Alt godt, Torsten P.S.: Vær så snill, ikke avslør noe! Jeg gleder meg. Anke lot brevet synke og stirret ut av vinduet. For en tåpelig idé. Hvis Doris ikke ville feire, så ville hun ikke. Og det var tydelig at Torsten
ikke forsto hvorfor kona syntes at denne bursdagen var deprimerende. Han var jo tross alt bare en mann og hadde ikke tenkt så nøye gjennom ting før heller. Anke prøvde å regne ut hvor lenge de hadde kjent hverandre. Det måtte være nesten trettifem år. Herregud, det hørtes ut som om de var utgamle. De hadde tatt artium sammen. Doris, Katja og hun hadde vært i redaksjonen til skoleavisen. Tre helt ulike jenter som utfylte hverandre godt. Hverken mer eller mindre. Men de var et bra team. Avisen hadde fått tre priser. Den het «Rebelske stemmer». Sjefredaktør Anke Kerner, layout og foto Doris Goldstein, tekst Katja Severin. Det føltes som to hundre år siden. Nå het Doris ikke lenger Goldstein, men Goldstein- Wagner, et dobbeltnavn selvfølgelig, og fargen på Katjas mahognibrune manke kom fra en tube. Anke skjøv kaffekoppen til side og glattet ut brevet. Det var virkelig en tåpelig idé. Hvordan kunne Torsten komme på noe sånt tull? Nå ble hun nødt til å ringe ham for å fortelle at Ja, hva skulle hun egentlig si? At hun ikke hadde tid den dagen? At hun ikke hadde lyst? Det var bare det som manglet, en hel dag med sentimental skravling om gamle dager. Gjenforeningen for videregående for et år siden og middagen som Torsten hadde invitert til like etterpå, hadde vært mer enn nok for henne. Hvordan ville Doris reagere? Og ville Katja komme? Hun snakket av og til med Doris i telefonen, men hun ringte aldri selv. Det var det alltid Doris som gjorde. De siste gangene de hadde snakket sammen, hadde Anke fått følelsen av at Doris var litt beruset. Men det hadde bare vært en fornemmelse, samtalen hadde ikke vart lenge nok. De hadde ikke så mye å si hverandre lenger. Med Katja hadde hun faktisk ikke hatt noen kontakt i det hele tatt før gjenforeningen. Katja Severin. Den peneste jenta på skolen. Alle guttene hadde vært forelsket i henne, det hadde nesten ikke vært til å holde ut.
Og så hadde hun selvfølgelig gjort stor karriere. Internship, studier og deretter programleder for et underholdningsmagasin i fjernsynet. Anke hadde sett på henne hver kveld. For to år siden var Katja plutselig blitt borte fra skjermen. Ved gjenforeningen hadde hun fortalt at hun var leder for regionskontoret i Kiel, og at hun var blitt lei av å alltid bli gjenkjent på gaten. Tro det den som vil, hadde Anke tenkt i sitt stille sinn. Katja hadde nesten ikke forandret seg. Hun så ut som om hun var midt i trettiårene, og hun snakket sånn også. Anke følte seg gammel og grå ved siden av henne, selv om Katja var et halvt år eldre. Noen ganger ble gener urettferdig fordelt, akkurat som pengene man måtte betale for kosmetiske behandlinger. Anke brettet brevet bestemt sammen igjen og skjøv det inn under fruktskålen. Hun ville ikke være med på disse tåpelighetene, hun ville ikke bruke tid på slike sentimentaliteter. Ikke hun. Det knirket i knærne idet hun reiste seg og gikk ut i gangen for å ringe søsteren. I stedet for å plage seg selv med gamle minner, kunne hun like gjerne snakke i telefonen. Martina svarte etter to ringesignaler. «Hei Anke, har du sjekket voicemailen?» Var det noe Anke ikke kunne tåle, så var det denne jålete bruken av engelske uttrykk. «Jeg sjekker alltid svareren. Når må dere dra på lørdag?» Martina hørtes som vanlig stresset ut. «Senest klokken fire. Vi er invitert til en hagefest hos en tidligere studiekamerat av Jörg. De har kjøpt seg et fantastisk hus ved sjøen, det høres utrolig fint ut. Men det er ingen andre barn der, og du vet jo hvor slitsom Jasper er når han kjeder seg. Kan du passe ham, eller?» Ankes blikk falt på et bilde av nevøen som sto i hyllen. Med bustete, lyst hår gliste han til kameraet, det var umulig å overse mellomrommet mellom tennene hans. Han kunne være en skikkelig rakkerunge, og
tanten snodde han rundt lillefingeren. Martina hadde åpenbart ikke tid til å vente på svar. «Mamma kan ikke, hun har billetter til operaen. Så hva skal jeg gjøre?» Melde avbud? tenkte Anke, men hun hadde ikke lyst til å starte en diskusjon hun uansett ville tape. «Ok, jeg henter ham ved tretiden og leverer ham rundt tolv på søndag. Og du» «Supert», avbrøt Martina henne, «deg kan jeg alltid stole på. Jasper gleder seg. Til gjengjeld kan jeg ta deg med på en fin restaurant en gang. Jeg skal tenke ut noe!» Anke lot være å kommentere det og tok farvel.