Styreleder Bernt E. Bauge Årsmøtetale NTO, mandag 11. juni 2012 NTO 50 år noen skråblikk litt frem og tilbake Den 12. desember 1962 møttes 21 menn og en enslig kvinne Werna Gerhardsen representerende syv teatre og en opera- og ballettinstitusjon. Formålet var å stifte De norske teatres forening (Dntf). Denne begivenhet feirer vi i år i beskjedne former riktignok, som det kler seg en forening som ikke er til for seg selv, men for å muliggjøre våre medlemmers neste premiere, neste forestilling, neste konsert. Å bla i historiske dokumenter gir en ofte følelsen av at lite er nytt under solen. En følelse av at visse forhold i livet er underlagt en uforanderlighetens lov. Sigrid Undset sa at menneskenes hjerter forandres ikke. Og i hvert fall kan det se ut som om mange av denne forenings hjertesaker er og blir uforandret. Hør bare her: I 1962 ble man enige om å vedtektsfeste bl.a. følgende hovedformål: «Å arbeide for en tilfredsstillende løsning av pensjonsspørsmålet ved de norske teatrene» (!). Nå skal det i edruelighetens navn sies at selv om pensjonsspørsmålet stadig er en av denne forenings hovedutfordringer, så er problemstillingen i dag først og fremst en slags speilvending av den man så for seg i 1962. Da handlet det om å skape verdige forhold for arbeidstakerne. Det tok riktignok tretti og et halvt år fra etableringen av foreningen til en pensjonsordning kom på plass i teatersektoren, nemlig den 1. juli 1993. Jeg husker det godt. Det var en meget viktig milepel! Riktignok var den noe skuffende for de mange som gjennom et langt liv i norsk teater hadde håpet på og jobbet for å få den på plass, men som måtte konstatere at 30 til 40 års ansiennitet i bransjen ikke ble bakt inn i ordningen. Vi har fortsatt mange slike medarbeidere rundt om, som nå etter hvert går av for aldersgrensen, men som bare godskrives opptjening fra de hittil siste 19 år. Nok av det, som det heter. Vi forvalter nå landets kanskje beste pensjonsordning for medlemsbedriftenes ansatte, i likhet med de ansatte i stat og kommune. Men denne ordningen er også blitt vår akilleshæl vi har ikke lenger finansielle muskler til å bære konsekvensene av den uten stadig å måtte løpe til «vår rike onkel i Amerika» (=Akersgata), trekke spillkortet og kanskje kunne hente ut mer penger fra «Kulturløftet» - til dette viktige formål i og for seg, men som dessverre ikke kaster noe som helst synlig av seg i politikkens offentlighet. Men alternativet ikke å gjøre noe vil likevel fort kunne gi dramatisk negative og synlige konsekvenser. For departementet må jo dette fortone seg som et trasig evighetsspill. I hvert fall når man i budsjettproposisjonen for et par-tre år tilbake skrev inn at «man med dette anså at pensjonsproblemet var løst en gang for alle». Mens vi altså allerede nå er i full gang igjen i pensjonskarusellen. Evigheten må føles kort i departementet. Men hvor lenge
var nå Adam i Paradis? Uansett, vi setter pris på departementets vilje til igjen å gå inn i disse problemstillinger, og ikke minst evnen til å bidra til løsning! Mye annet har også skjedd siden foreningens etablering. Et lite tilbakeblikk på institusjonsfeltet over de siste 30-40 år bekrefter det også sett med mine egne øyne og ører, som har vært en del av denne sektoren i mer enn halvparten av foreningens levetid. Mye er oppnådd og mangt er endret: Det er naturlig å peke på endringene i statens tilskudds- og styringsregime. Underlig er det å tenke på at man på seksti-tallet faktisk opererte med en slags incentivordning lenge før det begrepet var oppfunnet der det offentlige tilskudd økte i takt med antall solgte billetter. Har noen forsket på og analysert effekten på teatrenes repertoar som følge av det systemet den gang? Et interessant særtrekk på sytti- og åtti-tallet var den mer etatlignende relasjonen mellom institusjonene og departementet når det gjaldt arbeidsgiverspørsmål. På den tiden var det departementet selv som hadde eierskapet til overenskomstene med arbeidstakerorganisasjonene og som forhandlet tariffavtalene. Institusjonslederne og denne forenings direktør var bare med som bisittere. Dette førte dessverre til lite institusjonstilpassede eller formålstjenlige tariffavtaler. Men det hadde den finansielle fordel at teatrene og orkestrene fikk full etterskuddsvis refusjon av enhver fremforhandlet lønnsøkning. Jeg kan nok erindre at mye kreativitet ble brukt på å skrive ut heldekkende regninger og kanskje vel så det til eierne de såkalte «lønnsmerutgiftsrefusjonene». Et annet forhold var det stående krav at 10 % av bevilgningen skulle øremerkes investering og vedlikehold. Vi kan spørre oss: Var dette bare en regel til unødig byrde og besvær og uttrykk for utidig departemental innblanding, eller var det ganske enkelt en fornuftig husholdningsregel? Hvilke institusjoner kan i dag vise til en slik ressursdisponering som også ivaretar institusjonens langsiktige interesser utover de kunstneriske krav her og nå? Dette til tross, det var den gang stadige økonomikriser i norsk teater, og departementet ble etter hvert så vidt bekymret for den slette styringen rundt om at det på ett tidspunkt slo ut i et statsrådsforslag om en ny ledelsesstruktur, der en rent økonomiansvarlig direktør måtte overordnes den kunstnerisk ansvarlige teatersjefen. Sånt måtte det selvsagt bli bråk av. Og forslaget ble trukket tilbake. Det tror jeg vi skal være glade for. Men så har det også foregått en gradvis profesjonalisering (eller byråkratisering som noen vil kalle det) av institusjonenes ledelser, administrasjoner og støttefunksjoner. Selv om jeg vil hevde at mye fortsatt gjenstår på dette området, er det heldigvis slik at det i dag i langt større grad er de kunstneriske, publikumsmessige og kulturpolitiske perspektiver som preger det offentlige ordskiftet enn kriseoverskrifter om mangelfull økonomistyring. Men at mange av våre medlemsvirksomheter fortsatt er å betrakte som underledet og underadministrert ifht. samtidens krav til profesjonelle arbeidsgivere, kan neppe underslås.
Selve paradigmeskiftet i bevilgnings- og styringsregimet fant sted rundt 1990, der dagens rammetilskuddssystem ble innført og forhandlingsansvaret overført fra departementet til teaterforeningen. Dette tilsynelatende «frisleppet» fra staten ble imidlertid hentet inn igjen av en gradvis innføring av dagens mål- og resultatstyringssystem. Men institusjonene ble selvstendiggjorte, styrer og ledelser ansvarliggjorte. Det var slik vi ville ha det. Og slik har vi det fortsatt. Men når vi i vår tid frustreres av at lønnsveksten stadig overstiger den omregningsfaktoren som finansdepartementet årlig fastsetter, er det kanskje ikke til å forundres over at man av og til kan bli litt nostalgisk. Noe var enklere før da vi bare kunne sende regningen til staten Ikke uten grunn snakker vi fortsatt om sytti-tallet som det ti-år da «melk og honning» fløt i norsk teater. Men så glemmer vi lett at åtti-tallet var inflasjonens tiår, der manglende kompensasjon for den galopperende prisstigningen på varer og tjenester var et vedvarende problem for svært mange teatre. Nei, vi skal ikke romantisere fortiden. Det er utvilsomt slik at ressursgrunnlaget for norske teatre og orkestre er blitt betydelig styrket siden den gang, og ikke minst i de senere år takket være «Kulturløftet». NTO har selv dokumentert dette som del av vårt innspill til Enger-utvalget. Og det er fortsatt utsikter til vekst. Ja, det er i det hele en nokså enestående tid vi står oppe i. Selve politikkområdet er blitt viktigere, aktørene og institusjonene er blitt flere og infrastrukturen stadig bedre. Perioden vi har vært inne i må karakteriseres som historisk når det gjelder utbygging av teatre, konserthus, operahus og kulturhus. Et nærliggende uttrykk for denne formidable veksten er at NTO har vokst fra sine 8 medlemmer i 1962 til i jubileumsåret å ha 44 medlemmer innen profesjonell scenekunst og musikk. Som årlig når et publikum på om lag 2,5 millioner over hele landet. Samtidig som den offentlige pengestrømmen har vokst, synes jeg det er viktig å fremheve at vi også har sett en betydelig endret holdning i vår sektor til private penger. Vi kan kanskje snakke om en gradvis avtakende og stadig svakere form for privat allergi: Denne allergien var inntil ca 1990 av nærmest profylaktisk karakter - altså påstått dødelig ved nærkontakt med kilden. Den gikk deretter over til en mer ordinær høysnue, mens vi i dag faktisk snakker om en forbeholdsløs og het omfavnelse av nesten enhver kilde til private midler. Men denne gradvise endring til positiv og aktiv søken etter alternative finansieringskilder har også lært oss at det heller ikke her finnes noen Sareptas krukker. Jeg tror vi skal erkjenne at potensialet er begrenset, i hvert fall for hele feltet sett under ett. Og det er etter vår mening nokså naivt å tro at private penger skulle være «friere» enn de offentlige, som enkelte i media har hevdet. Det ligger som regel føringer og forpliktelser også med slike penger. Men det er samtidig gode og viktige penger på marginalen det er tross alt på marginalen at kunsten skapes -, og vi skal selvsagt bruke feltets kreative hoder både for å styrke vårt ressursgrunnlag fra denne del av samfunnsøkonomien og ikke minst for på denne måten å øke vårt samspill med andre sektorer av samfunnet. Dette bringer meg inn på et annen vesentlig endring vi kan lese over tid, formulert mer som et spørsmål enn som en påstand: Jeg tror vi kan si at sektorens holdning til samfunnet rundt
seg har utviklet seg. Institusjonene er i dag i mindre grad «seg selv nok» man har fått et mer «utenfra og inn»- perspektiv på sin virksomhet. Bevisstheten om vår samfunnsrolle er blitt sterkere og tydeligere vi deltar mer i samfunnet rundt oss og vi samarbeider aktivt med andre sektorer. For det er ikke slik at institusjonslederne sitter på sin pidestall og ikke relaterer sin virksomhet til samfunnet rundt seg. De fleste ser det for eksempel som helt naturlig å utvikle kunstneriske prosjekt for 2014 som kan relateres til grunnlovsjubileet. Samtidig vil jeg advare mot en tendens blant kulturlederne selv til en tenkning om at kulturinstitusjonene skal måtte definere sin samfunnsrolle for vidt for å legitimere sin eksistens. Det er de færreste institusjoner gitt å kunne ha et løpende samarbeid med NHO eller ha rom for utstilling med det siste innen møbeldesign Et viktig aspekt ved vårt endrede blikk på samfunnet rundt oss er den aktivt positive holdning til det såkalt «frie feltet». Her har utviklingen gått fra mistenksomhet og utestegning til et interessert og integrert samarbeid til beste for vår kjerneoppgave. For det som heldigvis og selvsagt ikke har endret seg i løpet av disse femti årene, er selve kjernen i samfunnsrollen institusjonenes hovedoppgave: «Å produsere og formidle god kunst av høy kvalitet til et bredt publikum». Om vi har lykkes med oppgaven får andre vurdere. Dette skal det jo for øvrig forskes på fremover, skal vi tro Grund-utvalget. Men i tilbakeblikkets ånd og til spørsmålet om nyheter under solen det var tankevekkende å lese Jan Landros artikkel i BT her i vinter knyttet til publikumsaspektet: Han viser til at det i snart 40 år har vært et uttalt politisk mål å demokratisere kulturen her i landet, men at forskning viser at lite er endret: De sosiale skjevhetene består utdanningsnivå, yrkesstatus, alder, bosted og kjønn er fortsatt bestemmende. Lite synes altså å være nytt. Men det han ikke sier noe om, er at publikumstallet samlet sett innen vår sektor holder seg forbausende stabilt til tross for en betydelig skjerpet konkurranse om publikums tid og penger. Og for 2011 økte publikumstallet med hele 10% sammenliknet med snittet over de fire foregående. Det resultatet er ikke kommet av seg selv. Så mye er tross alt også gjort under solen. Og vi tar selvsagt imot kulturministerens utfordring om et intensivert arbeid for tilgjengeliggjøring av våre kunstformer og inkludering av nye publikumsgrupper. Samtidig er det interessant at departementet i en stortingsmelding i 1974 påpekte at (sitat:) «man må likevel godta at mange menneske ikkje vil vere interessert i eller mottakeleg for kulturelle tilbod enda om tilhøva blir lagde til rette for dei. Ingen bør tvingast til kulturell aktivitet». Jeg synes det er greit å ta en fot i bakken med dette utsagnet. Også kulturpolitikkens og institusjonenes påvirknings- og gjennomslagskraft er og bør vel også være begrenset. Som Landro uttrykte det: «Vi må respektere og forstå hverandres kulturbruk og kulturelle valg».
Men vi anerkjenner selvsagt kulturpolitikkens legitime rett til å gjøre valg og angi retning. Og som sådan er vi helt innforstått med de tre hovedmålene som er definert for vår sektor og som har ligget fast i mange år: Gjøre musikk og scenekunst av høy kunstnerisk kvalitet tilgjengelig for flest mulig Fremme kunstnerisk utvikling og fornyelse Målrette virksomheten og utnytte ressursene best mulig Disse tre sektormålene er formulert på et tilstrekkelig overordnet nivå og de oppleves stadig relevante. Og de legger kunstens egenverdi til grunn. Men NTO har alltid vært på vakt mot mulige signaler om en mer instrumentell kulturpolitikk som primær legitimering eller at ett politisk satsningsområde gjøres til en overstyrende politisk føring, som implisitt kunne bety nedprioritering av andre mål og satsninger. Vi har sett det som vår plikt å holde fanen høyt når det gjelder armlengdes avstand-prinsippet. Kunstnerisk frihet, egenart og kvalitet må legges til grunn for styringsdialogen. Men min oppfatning er at i all hovedsak er dette stadig gjeldende praksis i norsk kulturpolitikk. Og jeg kan se at denne vinterens offentlige ordskifte omkring dette tema muligens er å likne med de fem fjøra og hønsene. Og jeg betviler ikke kulturministerens utvetydige forsikringer om fastholdelse av prinsippene. Men jeg håper at vi alle i foreningens femtiende år erkjenner at det jevnlig er behov for og at vi også ser verdien av diskusjoner om kunstnerisk frihet og definisjonene av armlengdes avstand i kulturpolitikken, også fra Stortingets talerstol. Et blikk på situasjonen i Europa ellers forteller oss at intet humanistisk prosjekt noen gang kan tas for gitt. Styre og sekretariat er opptatt av at NTO kan være lyttepost og formidler av viktige signaler fra institusjonslivet og våre medlemmer. Det er essensielt at NTO kan opprettholde sin rolle som fritt og uavhengig talerør på vegne av de 44 institusjonene innen det norske musikk- og scenekunstfeltet. Senest har vi nå gitt våre innspill til det utvalget som skal foreslå eventuelle endringer i kulturpolitikken for de første årene av denne forenings andre halvsekel. Kanskje en passende sammenfatning av vårt innspill er at vi ser et behov for «konsolidering». Som forening opplever vi å bli lyttet til. Vi har slik det står formålsfestet i våre vedtekter: «innflytelse som toneangivende og troverdig part i spørsmål som angår sektoren». Den rollen og det ansvaret vil vi søke å ivareta og videreutvikle også gjennom de neste femti år.