Dagbok fra Tønsbergfjordens befestninger 1905 - året som endret våre liv Erlend Larsen www.aar1905.no
Utgiver: E-forlag, 2010 Første gang utgitt 2006 (trykket versjon) Omslagstegning: Erling Sylte, Sylte Illustrasjon Kart: Utarbeidet av Arild Kjæraas ISBN-13: 978-82-997486-0-5 (Trykket versjon) 978-82-93057-00-0 ISBN-10: 82-997486-0-7 (Trykket versjon) Skrift: Book Antiqua 11 pkt Layout: Print Konsult, Andebu Copyright: Erlend Larsen Papirversjon av boken kan kjøpes i bokhandelen eller hos www.e-forlag.no Merk bestillingen e-bok, og få den til lavere pris.
Innholdsfortegnelse Kart over Tønsbergfjorden... 4 Forord... 5 Del 1 De store linjene...7 Bakgrunn for konflikten... 9 Hæren... 16 Grensefestningene... 25 Våpen... 31 Materiell og erfaringer... 34 Sjøforsvaret... 38 Utfallet av en krig... 45 Hverdagsliv... 54 Del 2 Dagbok fra Tønsbergfjordens befestninger...57 Personregister... 58 Kapittel 1... 59 Kapittel 2... 80 Kapittel 3... 96 Kapittel 4... 109 Kapittel 5... 130 Kapittel 6... 146 Kapittel 7... 159 Del 3 De kalde bakgrunnsdataene...165 Den norske flåten ved mobiliseringen 13. september... 166 Tønsbergfjordens befestninger... 169 - Våpen og ammunisjon... 169 - Organisasjon... 173 - Øvelsene... 175 - Soldaten... 177 Hendelseskalender... 179 Ordforklaringer... 184 Kilder... 187 Kart over Østlandet... 189 3
4
Forord Unionskrisen er en av vår histories mest dramatiske perioder. Likevel har unionsoppløsningen gradvis blitt fortrengt fra vårt kollektive minne. Kanskje mye av årsaken er at det ikke lenger lever noen som opplevde krisen, og som kan fortelle om opplevelsene. Om 20 år finnes det heller ikke noen som kan fortelle om vår kamp mot tysk okkupasjon, og enda en del av vår historie blir gradvis fortrengt fra vårt kollektive minne. Kanskje har vi ikke sett betydningen av den enorme innsatsen som ble gjort for å få oss ut av unionen. Politisk, økonomisk, militært og menneskelig ble det ofret mye. Kanskje undervurderer vi konflikten nettopp fordi det ikke ble krig, og vi ikke fikk noen minnesteiner og heltehistorier for ettertiden. To års studier av en lang rekke bøker, aviser, nettsteder og prosjektoppgaver om unionsoppløsningen er knyttet sammen til en historie som presenteres i del 2. Fortellingen drives fremover gjennom samtaler, skrevet ned i dagboks form. Alt som skjer i boken både store og små hendelser er hentet fra virkeligheten. Enkelte av personene har også eksistert i det virkelige liv. Men jeg har tillagt dem synspunkter og holdninger for å gi historien bredde. Dette kunne vært en stor bok om de store linjer, politikk og forhandlinger de bøkene er allerede på markedet. Dette er en bok som tar utgangspunktet i ett fiktivt menneskes opplevelser på Håøya mellom Melsomvik og Nøtterøy. Og hans forhold til de store linjene som foregår parallelt med livet som adjutant ved Tønsbergfjorden befestninger. Når vi snakker om «grensevakten», så tenker vi på alle dem som gikk vakt ved svenskegrensa. Vi har lett for å glemme Sjøforsvarets betydning. Historien har heller ikke tillagt Tønsbergfjorden den betydningen området fortjener. Denne boken tar for seg soldatene som tjenestegjorde om bord i våre krigsskip i Skagerrakeskadren og ved Tønsbergfjordens befestninger. Hadde det blitt krig, så ville det vært store kamphandlinger nettopp her. 5
Boken er delt inn i tre deler. Del en oppsummerer på en kortfattet måte de store linjene i 1905. I del to følger vi adjutanten ved Tønsbergfjordens Befestninger gjennom dette urolige året. Del tre inneholder oversikter over materiell og fartøyer som ble brukt. 1905 er året som endret våre liv. Vi kunne vært ett lydrike under Stockholm i dag. Eller vi kunne vært innlemmet som en del av Sverige. Vi kunne ha snakket svensk! Men politisk kløkt i kombinasjon med ett troverdig forsvar og voksende svensk forståelse for vår rett til selvstendighet, satte en stopper for det. Men dette oss mye! Først og fremst vilje til forsakelser. Vi som lever i dag tror at bruddet med Sverige var en selvfølge. Det var det ikke. Stokke, november 2006 6
Del 1 De store linjene 7
8
Bakgrunn for konflikten Vår handelsflåte vokste fra å være verdens 8. største til å bli verdens 3. største i perioden fra 1850 til 1875. Norge markerte seg som et land med selvstendig og særpreget kultur i siste del av 1800-tallet. Nordmenn hadde blant annet deltatt på flere verdensutstillinger. Veve- og emaljearbeider var i tillegg til dragestilen det som sto for det typisk norske. Både hoteller og restauranter ble oppført i denne stilen som ble kalt Art Nouveau, og som var på høyden på begynnelsen av 1900-tallet. Bjørnstjerne Bjørnson ble tildelt Nobelprisen i litteratur i 1903. Knut Hamsun var midt inne i sin forfattergjerning. Edvard Munch og Gustav Vigeland var begge aktive kunstnere i 1905. Det var nasjonalistiske strømninger i Norge som i resten av Europa på slutten av 1800-tallet. Man dyrket fram nasjonale særtrekk. Behovet for selvstendighet økte. Ikke minst vår økende kontakt med omverdenen, i handel som i kultur, skapte et ønske og et behov for et eget konsulatvesen. Truet med krig Norge var et selvstendig rike i union med Sverige. Svenskene aksepterte at vi hadde en egen grunnlov og eget Storting. Vilkårene vi levde under var nedfelt i Riksakten av 1815. De to rikene skulle ha felles konge og stå sammen i krig. Ellers var de uavhengige av hverandre. Dette var teorien. Utenriksministeren var alltid svensk. Den norske regjeringen fikk ikke ha egen utenriksminister. Ministeren utnevnte for det meste svenske konsuler. I 1892 kom vårt første ønske om eget konsulatvesen, men kong Oscar II nektet å sanksjonere loven. I 1895 krevde norske politikere igjen et eget konsulatvesen, men kongen nektet. Svenskene truet med krig, og det ble panikk på Stortinget. Vi hadde ikke noe forsvar å snakke om, så politikerne la konsulatsaken død den 7. juni. På dagen ti år før Stortinget oppløste unionen. En krig med Sverige ville vært nytteløst i 1895. Holdningsendring Venstre hadde regjeringsmakt i syv av de ti årene mellom 1885 og 1895. De var et fredsparti med tro på nøytralitet og internasjonal voldgift. Venstre trodde dette ville gjøre krig overflødig. Spesielt forsvaret fikk merke partiets sparepolitikk. Marinens byggeprogram stoppet mer eller mindre opp, og øvelsene var få og kortvarige. Forsvaret råtnet på rot. 9
Kort tid etter nederlaget den 7. juni 1895 skiftet Venstre holdning til forsvaret. De forstod at det ville bli umulig å løsrive seg fra Sverige uten å ha et sterkt forsvar, og foreslo en ekstrabevilgning til Forsvaret på 15,4 millioner kroner. Svenskene så med forbauselse på den nye forsvarsaktivismen. Det hadde vært god norsk politikk å ligge bak svenskenes brede rygg. For å spare penger. Og for å opprettholde ryktet som en «fredsstat». Startet skytterlag Venstre fryktet at kongen skulle bruke forsvaret vårt mot Stortinget, og ønsket derfor å undergrave kongens militære kommandomyndighet. Høyre så på sin side Russland som den store trusselen mot Norge. Derfor sluttet partiet opp om unionsforsvaret og unionen. Venstres drømmeforsvar var en Folkevæpning som bestod av skytterlagsmedlemmer. I 1881 startet Venstre like gjerne egne skytterlag, Folkevæpningssamlagene. Det sportslige stod sentralt, men det ble også drevet militær eksersis. Bevegelsen fikk stor oppslutning, og allerede i 1883 hadde de ca 300 lag og 9000 aktive medlemmer. Skytterlagene var i tråd med venstresidens ideer om geriljakrig. I 1891 begynte Venstre å øke kontrollen med forsvaret. De plasserte aktivt offiserer som tilhørte Venstre i viktige posisjoner. Og etter 1895 begynte altså en voldsom opprustning. De neste ti årene kjøpte vi inn fire panserskip, 25 torpedobåter, grensefort ble bygget ut, Hæren fikk både franske mitraljøser og nye Krag-Jørgensen gevær i tillegg til nytt og moderne artilleri. Lydrike Grensefestningene ble bygd ut for drøye to millioner kroner. Panserskipene kostet 19 millioner kroner, og tok 20 prosent av statsbudsjettet. En solid investering av et fattig land. Sosialt viktige saker ble nedprioritert. Fokuset var satt på oppløsning av unionen. Et forsvar som var nedprioritert, og som hadde forfalt gjennom mange år skulle oppdateres. Panserskipene ble en stor investering for et fattig land. Foto: Nasjonalbiblioteket, Billedsamlingen. 10
For sammenligningens skyld: Dagens investeringer i fem nye fregatter med helikoptre og missiler koster oss 18 milliarder kroner, eller fire prosent av statsbudsjettet. I 1903 kom et forslag fra Sverige som vår regjering tolket som et gjennombrudd i konsulatsaken. Våre to lands regjeringer fikk en felles oppfatning av at vi kunne ha hvert vårt konsulatvesen innen unionen. Men i 1904 trakk den svenske regjeringen seg fra det kommunikeet de var med på å utarbeide året før. De kom derimot til Norge med sine «lydrike punkter.» Dette gikk blant annet ut på at de norske konsulene skulle være underlagt utenriksministeriet i Stockholm. Utenriksministeren skulle også ha det siste ordet både ved utnevnelse og oppsigelse av konsuler. Strategi Venstre vant valgene i 1897 og 1900 på et radikalt program. Det fikk Høyre til å legge om kursen i mer nasjonal retning. Høyre gikk i 1903 til valg på å starte forhandlinger med Sverige om konsulatspørsmålet. Høyre og Venstre hadde i flere år vært enige om at vi skulle ha norske konsuler. Uenigheten gikk på fremgangsmåten. Høyre mente vi skulle følge den lange lovlinjen. Det betydde at tre Storting skulle behandle saken. Det radikale Venstre og sosialistene gikk for «beslutningslinjen.» Det betydde at Stortinget på selvstendig grunnlag skulle erklære opprettelsen av et norsk konsulatvesen. Flertallet gikk for «den korte lovlinjen» som innebar at Stortinget skulle forlange et norsk konsulatvesen etablert fra 1. april 1906. Storsvenskene var veldig imot eget norsk konsulatvesen. De mente at Kieltraktaten av 1814 bestemte at Sverige og Norge skulle være samlet. Dette synet vant frem i Sverige, og svenskene la militært press på det norske Stortinget. En krenkelse Men nå hadde det norske forsvaret fått en styrke som ga troverdighet. I tillegg var det svenske forsvaret inne i en omorganiseringsprosess som gjorde dem sårbare. I mai 1905 vedtok Stortinget konsulatloven. Men kong Oscar nektet å sanksjonere loven. Da gikk regjeringen av. Kongen klarte ikke å etablere noen ny regjering. Stortinget var da av den oppfatning at kongen ikke klarte å fylle de kravene som er stilt til han i grunnloven, og erklærte enstemmig at unionen var oppløst og kongen avsatt den 7. juni 1905. I Sverige slo 7. juni vedtaket ned som en bombe. De hadde aldri trodd det norske Stortinget skulle våge noe slikt. Den svenske Riksdagen kalte derfor inn til en ekstraordinær riksforsamling hvor de satte ned et utvalg, «Särskildt utskott,» med 24 medlemmer. 12 fra hvert av de to kamrene. Utvalget konkluderte med at det norske bruddet hadde 11
krenket kongen og den svenske æresfølelsen. Dette var ikke nok til å starte en krig, selv om to av medlemmene var villige til å gå så langt for å gjenopprette unionen. Flertallet i utvalget aksepterte den norske unionsoppløsningen, men presiserte at unionen ikke kunne oppløses før Sveriges konge og Riksdag ga sin tilslutning. Utvalget krevde at vi skulle oppfylle en rekke betingelser. Blant annet at unionsoppløsningen fikk støtte i folket gjennom en folkeavstemning. Karlstadforhandlingene Den 31. august begynte forhandlingene om unionsoppløsningen i Karlstad. De viktigste kravene var: 1. Landene skulle løse alle konflikter ved den internasjonale voldgiftsdomstol i Haag. 2. Det skulle opprettes en ti kilometer bred demilitarisert sone mellom landene langs den sørlige grensen, helt til 61. breddegrad. 3. De svenske samenes beiterettigheter i Norge skulle garanteres. 4. En avtale om transittrafikken over grensen skulle inngås. En av de vanskeligste sakene var kravet om å legge ned de norske grensefestningene. Her hadde vi brukt store summer på festninger som svenskene krevde vi skulle sprenge bare få år etter at de stod ferdige. Svenskene hadde ingen festninger innenfor denne sonen, så for dem var ikke dette kravet noe offer. Kun de historiske delene av Kongsvinger og Fredriksten festninger fikk vi beholde. Forhandlerne kom etter hvert til enighet, og i oktober godkjenner Stortinget og Riksdagen avtalen om unionsoppløsningen. Folkeavstemning Enkelte av borgerskapets kvinner fikk stemme i kommunevalg fra 1901. Kvinner hadde ikke stemmerett ved valgene i 1905, selv om mange protesterte. Men kvinnebevegelsen mobiliserte, og startet en omfattende underskriftskampanje til støtte for unionsoppløsningen. 22. august leverte de en liste til stortingspresidenten med 279.878 underskrifter. Kvinnene hadde mobilisert sine krefter en gang tidligere. I 1889 samlet de inn 600.000 kroner som ble brukt til å kjøpe inn torpedobåten Valkyrjen. Denne ble overlevert forsvarsministeren 17. mai 1896. Enkelte svensker mente at unionsmotstanderne terroriserte unionstilhengerne, og skremte dem fra å støtte unionen. Frontene ble veldig harde dagene før folkeavstemningen. Det var et enormt press fra Regjering, Storting og presse. Ingen opposisjon måtte få komme frem å gi inntrykk av splittelse i folket. Erklærte unionstilhengere ble mobbet. I enkelte tilfeller gikk det hardt for seg. Noen steder ble det 12
Fra folkeavstemmingen i Tønsberg. Foto: Nasjonalbiblioteket, Billedsamlingen. demonstrasjoner utenfor uniontilhengernes boliger. Ved et tilfelle kastet demonstrantene stein mot vinduene. Unionstilhengere så på folkeavstemningen som en ren komedie. Det var bare de færreste som våget å stemme nei, eller la være å stemme. Flere reiste bort for å slippe å stemme. Men dette handler nok om så få mennesker at deres stemmer ikke ville gjort noe vesentlig utslag på resultatet. Det var bare stemmerett for menn over 25 år som hadde bodd minst fem år i Norge. Var man fattigunderstøttet eller straffedømt, fikk man ikke stemme. 87% av alle menn hadde stemmerett. 368.208 stemte for oppløsning av unionen, 184 stemte i mot. Sett fra utlandet Svenskene ønsket å opprettholde unionen for å være den førende makt i Skandinavia, politisk og militært. Til en viss grad var våre styrker en del av svenskenes maktbase. Forsvaret av unionen var basert på at våre to lands forsvar skulle stå samlet mot en fiendtlig invasjonsstyrke. Russland var Sveriges arvefiende. Svenskene hadde derfor behov for unionen. Unionen var også en garanti for svenskene mot en tofrontskrig. I Norge var det mange som bekymret seg for et russisk angrep. For dem var unionen en garantist for fred. 13
Grev Wedel Jarlsberg Norges utenrikspolitiske stilling var høyst usikker. Det var svenskene som styrte utenrikspolitikken, og vi hadde ingen formening om hva de øvrige landene rundt oss mente om våre rettigheter. Derfor ble Fridtjof Nansen sendt til London. Han hadde en veldig gjennomslagskraft, og England kom etter hvert på gli i sitt syn på Norden. Svenskene sendte sitt motstykke til Nansen ut i verden, oppdageren og vitenskapsmannen Sven Anders Hedin. Vi hadde ingen norsk utenriksminister, men Grev Wedel Jarlsberg fylte deler av den rollen. Også den danske utenriksministeren var en viktig støttespiller for Norge, til umåtelig irritasjon for svenske representanter i København. Den danske utenriksministeren var forferdet over de svenske truslene mot Norge. Det gikk så langt at han på vegne av Danmark truet svenskene med krig. Stormaktene Striden i Skandinavia var vevet inn i den europeiske maktbalansen. Stormaktene så ikke på unionsstriden som en intern konflikt, de spilte derfor en aktiv rolle under forhandlingene. Flere land var skeptiske til unionsstriden fordi de fryktet at det skulle smitte over til lokale konflikter i egne land. Russland og Tyskland ønsket å beholde unionen av hensyn til maktbalansen i Europa. Også Frankrike og Storbritannia hadde sterke interesser. Ingen kunne derfor utelukke at det kunne bli aktuelt med intervensjon, noe enkelte kretser i Sverige ønsket og de fleste i Norge fryktet. De Skandinaviske landene hadde av historiske, kulturelle og økonomiske årsaker forskjellig tilknytning til stormaktene. Svenskene hadde et nært forhold til Tyskland, og vi til England. Samtidig var de internasjonale spenningene en fordel for oss, stormaktene ønsket i utgangspunktet ikke enda et konfrontasjonsområde i Europa. Britisk støtte Russerne led store tap i krigen mot Japan, og mistet mye av sin påvirkningskraft. Russland ville støtte den svenske kongen ut fra et monarkisk prinsipp (oss kolleger i mellom), men samtidig mente de at et splittet Skandinavia ville tjene Russlands interesser best. Stormaktene måtte anerkjenne unionsoppløsningen, de satt derfor med nøkkelen, og måtte påvirkes av norske sendemenn. Ved å gå inn for den danske prins Carl og den britiske kong Edward VIIs datter Maud som ny konge og dronning, var støtten fra Storbritannia nesten garantert. Ingen stormakter anerkjente Norge før Sverige godkjente Karlstadforhandlingene. Den fredelige oppløsningen av unionen var et resultat av historisk utvikling, politisk håndtering, mellomfolkelig nærhet og militær tilstedeværelse til lands og til vanns. 14
Forsvar Mellom 1870 og 1900 økte forsvarsbevilgningene i Storbritannia, Frankrike og Sverige med 100 prosent. I Tyskland og Norge økte den med 400 prosent. Selv om ikke sammenligningen er god, så illustrerer den vår enorme opprustning. Militærteknologien var gjennom en revolusjon i siste halvdel av 1800-tallet. Man gikk fra munnladere til repetergevær, fra seilskip med glattborede forladerkanoner i skutesiden til dampdrevne fartøyer av pansret stål med riflete bakladerkanoner i dreibare tårn. Kanoner og gevær fikk en ekstremt mye lengre rekkevidde, høyere presisjon og ildhastighet. I tillegg kom helt nye våpensystemer til, som sjøminer og torpedoer. Og ny teknologi som trådløs telegrafi og avstandsmålere. Vekstsmerter Opprustningen skapte vekstsmerter og kvalitetsbrist. Skippertaksmentaliteten passer ikke på forsvarspolitikken. Mangel på kvalifisert befal, svak organisering og ledelse kunne vippet et tallmessig sterkt forsvar av pinnen. Det viktigste ved den militære opprustningen var ikke å vinne en krig, men å tvinge partene til å vise en tilbakeholdenhet og kompromissvilje for å unngå en situasjon som kunne ende opp med krig. Man kan trygt si at vår militærmakt bidro til at det i det hele tatt ble forhandlinger. Svenskene hadde flere ganger brukt sine militære til å true våre politikere, nå var tiden inne for å si stopp. Akseptert av svenskene Opprustningen ble akseptert av svenskene fordi man på slutten av 1800-tallet så for seg at russerne kunne invadere Sverige via norsk territorium. De så nok ikke for seg at våre våpen kunne bli brukt mot unionen. Vår opprustning styrket med andre ord unionsforsvaret. Man mente også at Norge var i ferd med å bli så viktige ute i verden at Norge kunne være et selvstendig mål. Det ble besluttet å sette opp festninger rundt Kristiania også på vestsiden, men de ble aldri bygd ut på samme omfattende måte som festningsverkene øst for hovedstaden. Sjøforsvaret fikk nye fartøyer for å stanse landsetting langs kysten. Man så for seg at russerne også kunne gå i land på svenskekysten og marsjere derfra til Kristiania. Grensefestningene og forsvaret av Glommalinjen skulle gi oss tid nok til å mobilisere hæren vår til forsvar mot russiske styrker som man ventet ville marsjere opp fra Strømstadområdet. Dette var rådene fra befestningskomiteen av 1899, som bestod av mange Høyrefolk. Lite visste de at de var en del av Venstres spill mot unionen. 15
Hæren Organisasjon Det ble innført alminnelig verneplikt i Sør-Norge fra 1876, og i Nord- Norge fra 1897. Soldatene var vernepliktige i 16 år i perioden mellom de fylte 18 og 50 år. I løpet av disse årene tjenestegjorde soldatene i alle de tre oppbudene Hæren var bygd opp av; linjen, landvernet og land-stormen. Verneplikten innledes med rekruttopplæringen. Den var på 90 dager i kavaleriet og 80 dager i feltartilleriet. Infanteriet, sanitetstroppene, kystog bergartilleriet hadde en rekruttskole på 48 dager, ingeniørvåpenet hadde 60 dagers rekruttopplæring, og trenet i ingeniørvåpenet hadde 50 dager. Øvrige tren hadde kun 18 dagers rekruttopplæring. Etter rekruttopplæringen gikk soldaten rett over i en øvelse på 24 dager. Denne øvelsen hadde de sammen med landvernets 7. årsklasse. Det vil si menn som var inne på repetisjonsøvelse seks år etter rekruttopplæringen (legger du til det første året de var inne, så får du betegnelsen 7. årsklasse). En førstegangstjeneste for en infanterist var den gangen bare på til sammen 72 dager. Til forsvar for den korte førstegangstjenesten kan en jo nevne at taktikken infanteriet benyttet var veldig enkel. Man organiserte troppene i tette skytterlinjer, slik man hadde gjort det da de brukte munnladningsgevær. Etter førstegangstjenesten hadde menn en årlig trening eller repetisjonsøvelse på 24 dager. Dette var planen, men i praksis varierte tjenestetiden etter trusselbildet og økonomi. Venstre gjennomførte sparepolitikk, og lot Forsvaret få lide. Linjen De første seks årene en mann var rulleført i Hæren, var han i linjen. Grunnloven fastslo at det bare var linjen som kunne benyttes til krigstjeneste utenfor landet. Det vil si at dette var det eneste oppbudet kongen hadde innflytelse på, og som kunne brukes som en del av unionsforsvaret. I 1814 utgjorde linjen 70 prosent av Hærens styrker. Gjennom Vernepliktsloven av 1887 svekket Venstre kongens innflytelse over Hæren ved å redusere linjen til 35-40% av den totale styrken. Dette ble gjort ved å etablere landstormen. Linjen skulle være på maksimalt 18.000 korporaler og menige, i tillegg kom offiserene. 16
Landvernet Deretter ble soldaten rulleført seks år i landvernet. Landvernet ble delvis ledet av yrkesbefal og delvis av vernepliktig befal. Landvernet ble rustet opp en periode før 1905. De kunne benyttes til krigstjeneste hvor som helst i Norge, men ikke utenfor landets grenser. Landvernet hadde årlige bataljonsøvelser på 18 dager forlenget til 24 dager i budsjettet for 1900 og 1901. Landstormen var omstridt i militære kretser. Lav prioritet skulle i utgangs-punktet gi en dårlig avdeling, men erfaringen ble veldig god. Illustrasjon: Nasjonalbiblioteket, Billedsamlingen. Landstormen Til slutt ble de vernepliktige menn rulleført i Landstormen i fire år. Landstormen var som nevnt et nytt begrep i 1887, skapt for å styrke den delen av Hæren som lå utenfor Kongens fulle rådighet. Landstormen ble kun ledet av vernepliktige og forhenværende lønnet befal. De skulle brukes til lokalforsvar, men kunne også brukes til støtte for linjen og landvernet. Alle skikkede mellom 18 og 50 år som ikke var plassert andre steder ble plassert i landstormen Omstridt nytteverdi Satsningen på landstormen medførte at grensevakten i 1905 bestod av godt voksne og modne menn. Årsklassen 1888 var i utgangspunktet de eldste innkalte menige (det vil si at de gikk rekruttskolen i 1888. De var født omkring 1870, og var ca 35 år gamle i 1905). 17
Sivilister ble oppfordret til å delta i en krig mot Sverige. Folkevæpningen var Venstres drømmeforsvar. En lett organisert folkehær som var styrt av folket selv. Faksimile fra Hærens erfaringsrapport fra unionskonflikten. 18
Infanteriets landstormsavdelinger var satt opp med 10,15mm Jarmannsgevær, mens linjeavdelingene hadde Krag-Jørgensen. Kavaleriets landstormkorps hadde på sin side ikke hester. Mange av landstormavdelingene hadde store mangler av befal, og det befalet som møtte var ofte gamle. Østerdalen landstormbataljon hadde en kommandersersjant på 70 år. Landstormen ble preget av at de var lavt prioritert. Nytten og verdien av landstormstroppene var omstridt innen militære kretser. Men på tross av lav prioritet fikk de en svært god attest etter at grensevakten var ferdig. Mannskapene var de eldste, men også de mest erfarne soldatene. De repeterte raskt opp gammel kunnskap, lærte raskt nytt stoff, og hadde en holdning som gjorde et overraskende godt inntrykk. Spesielt det tallrike, presise og raske fremmøtet av befal og menige vitnet om en god ånd og en militær punktlighet. Deres disiplin og moral var eksemplarisk. Folkevæpningen I tillegg til hæren planla man med Folkevæpningen som skulle angripe svenske kolonner og leirer. Svenskene skulle aldri få ro. De skulle angripes natt og dag. Krigen skulle føres med en skytter bak hver en stein, på folkemunne ble de kalt «dødsgjenger.» Motstandsviljen og offerviljen i folket var stor, antagelig mye større enn vi klarer å forestille oss i dag. De hadde en fedrelandskjærlighet som vi ikke klarer å forstå omfanget av. Spesielt kaptein H. Angell romantiserte nordmenns fedrelandsfølelse i boken Fortællinger fra grænsevagten 1905 (Aschehoug, 1905). Om nordmenns fedrelandskjærlighet bare var det halve av Angells beskrivelse, så overgår fedrelandsfølelsen likevel vår fatteevne. Urskog Skytterlag lå i høyeste beredskap. Høland skytterlag organiserte en avdeling frivillige på 50 mann som sto vakt i Setskog. På Bjørkelangen ble det stiftet eget skytterlag denne sommeren. De organiserte seg for å kunne delta i kamphandlinger. På Kongsberg meldte det seg 700 skytterlagsfolk i september. Det var en milits i nær sagt hver en bygd og by. Det kan ha vært med så mange som 43.200 skyttere i Folkevæpningen. Forsvaret planla å bruke partisanstyrker nærmest grensen. Oppdraget var å sinke fienden, påføre dem størst mulig tap, og fortsette med aktiv strid etter at svenskenes hovedstyrke hadde passert. Dermed ville svenskene tvinges til å holde igjen større styrker for å bekjempe disse små avdelingene. Patruljer inn i Sverige Også mer organiserte militære styrker ble planlagt brukt bak svenske linjer. Ti patruljer ble klargjort for å gå inn i Sverige. Oppdraget var å gjennomføre aktiv strid med sabotasjeaksjoner bak fiendens linjer. 19
Patruljene bestod av to mann fra ingeniørvåpenet og fire infanterister fra henholdsvis Hedemarkens og Smaalenenes linjebataljon. Soldatene kom fra lokale trakter, og skulle være lokalkjente. Planleggingen kom i gang i månedskiftet juni-juli. Soldater ble tatt ut og gitt trening i sprengning. Ordre og kart hvor anbefalte fremrykningsveier var tegnet inn, ble oppbevart i lukkede konvolutter. Soldatene skulle ha med seg penger, sprengstoff, verktøy og kart over Sverige. Aktuelle mål var broer og jernbane. En av patruljene skulle ødelegge veistrekninger, de ni andre skulle ødelegge jernbanestrekninger. Patruljene skulle ikke trene sammen før ordren ble utlevert. Oberstløytnant Luwzov skulle selv gi patruljeførerne en orientering om oppdraget, fienden og utstyret de skulle ha med seg. Luwzow ville så gi patruljeførerne oppdragskonvolutten, før patruljeførerne kvitterte ut kontanter. De skulle gjennomføre innkjøpene før de reiste til Kongsvinger eller Fredriksten hvor de skulle møte infanteristene som skulle være med i patruljen. Tjenesten Den norske hæren var en kadrehær. Det vil si at den relativt korte opplærings- og øvingstiden for soldater og offiserer bare kunne kompenseres ved at i det minste offiserene hadde en standardisert og flerårig yrkesutdanning ved krigsskolen. Soldatene hadde kort militærtjeneste, og fikk ikke tilstrekkelig med øvelser til å bli gode. Derfor satset man på utdannelse av befal, både offiserer og underoffiserer. Ved å la kyndige militært utdannede kadrer (det vil si befalet) lede øvelsene for soldatene, fikk man det man kaller kadrehær. Tjenesten begynte klokken 0500 med revelje, og varte til klokken 1700. Såfremt det ikke var nattøvelser eller andre oppdrag. Tjenesten var hard med endeløse utmarsjer, stridsøvelser og bevoktningsoppdrag. Dagene gikk med til vaktoppdrag, feltarbeider og våpentjeneste. Særlig i grålysningen var det streng patruljering. Videre var det sykkelpatruljer til steder hvor det var god oversikt utover terrenget. På fritiden spilte de mye kort, og så frem til at avisene kom. Folk fulgte godt med i nyhetene. Kosten kunne nok være ensformig, men kraftig. Det gikk mye på kjøtt og ertesuppe. Offiserene i stab så på brigadens planer, stillingene i avsnittet, direktiver for forskansninger, skogsraseringer og så videre. Halvtropper og pelotonger Mannskapene ble organisert i halvtropper, ledet av en korporal eller visekorporal. To halvtropper ble til en tropp, ledet av en korporal eller underoffiser. To tropper ble til en pelotong med en offiser som sjef, 20