Søkelys på arbeidsmarkedet 1/2004. Alderspensjon og arbeidsincentiver. Privat arbeidsformidling. Inkluderende arbeidslivsvirksomheter

Søkelys på arbeidsmarkedet 1/2004 Alderspensjon og arbeidsincentiver Privat arbeidsformidling Inkluderende arbeidslivsvirksomheter Lønnskonsekvenser av arbeidsinnvandring Lønnsgapet mellom kvinner og menn

Søkelys på arbeidsmarkedet 1/2004 årgang 21 ISSN 0800-6199 Omslag: Abalone as Trykk: Allkopi Utgis med støtte fra Arbeids- og administrasjonsdepartementet, hvert halvår, av Institutt for samfunnsforskning, Munthes gate 31, postboks 3233, Elisenberg, 0208 Oslo. Redaksjon: Pål Schøne (redaktør), Guttorm Aanes (redaksjonssekretær), Erling Barth, Fredrik Engelstad, Trygve Gulbrandsen, Geir Høgsnes, Ragnhild Steen Jensen, Marianne Røed, Jon Rogstad og Hege Torp Abonnement koster kr. 200,- pr. år. Ved bestilling av mer enn 10 eksemplarer er prisen kr. 150,- pr. årsabonnement. Abonnement kan bestilles via www.samfunnsforskning.no eller Institutt for samfunnsforskning Postboks 3233 Elisenberg 0208 OSLO Telefon: 23 08 61 17 Telefaks: 23 08 61 01 E-post: isf-publ@samfunnsforskning.no Besøk gjerne tidsskriftets hjemmesider: www.samfunnsforskning.no/sokelys

Innhold Redaksjonelt Pris på deltid? 1 Sysselsetting og mobilitet Jan Erik Askildsen, Espen Bratberg og Øivind Anti Nilsen Svingninger i sykefraværet: Er arbeidsledigheten avgjørende? 3 Arild Aakvik, Svenn-Åge Dahl og Kjell Vaage Hvem går av med tidligpensjon? 13 Jon Erik Dølvik EU-utvidelsen og arbeidsinnvandring: Grenser for solidaritet? 21 Ledighet Hege Torp Vil mer utdanning gi høyere yrkesaktivitet og mindre arbeidsløshet? 33 Hege Torp Mens vi venter på oppsvinget 50 Lønnsutvikling Tor Erik Olsen Kjønnssegregering i industrisektoren 55 Erling Barth og Harald Dale-Olsen Lønnsforskjellene mellom kvinner og menn i et 30 års perspektiv 65 Ellen K. Nyhus Forholdet mellom arbeidstakerens psykologiske kapital og lønn 75 Arbeidsmiljø og avtaleverk Solveig Osborg Ose Arbeidsmiljø og sykefravær: Kartlegging og analyse på bedriftsnivå 85 Odd Nordhaug, Erik Døving og Ingerid W. Nordhaug Kompetanse i norske bedrifter: Verdiskaping, drivkrefter og behov 101 Karen M. Olsen Hvor dårlige er midlertidige jobber? 114 Aagoth Elise Storvik Bruken av brukerundersøkelser 122 Torunn Skåltveit Olsen Inkluderende arbeidsliv for hvem? 133 Debatt Per-Morten Larsen Pengepolitikken og arbeidsmarkedet 141 Forskningstema Ragnhild Steen Jensen Feministisk geografi bidrag til arbeidsmarkedsforskningen 153 Søkelys på Norden Donald Storrie Ökningen av tidsbegränsade anställningar i Sverige 161 Forfatterveiledning 173

Forfattere i dette nummeret Jan Erik Askildsen Dr. oecon., professor ved Universitetet i Bergen. Erling Barth Dr. polit., samfunnsøkonomi, forsker ved Institutt for samfunnsforskning, Oslo og professor II ved Universitetet i Tromsø. Espen Bratberg Dr. polit, samfunnsøkonomi, professor ved Universitetet i Bergen. Svenn-Åge Dahl Cand. polit., forsker ved Samfunns- og næringslivsforskning, Bergen. Harald Dale-Olsen Dr. polit., samfunnsøkonomi, forsker ved Institutt for samfunnsforskning, Oslo. Jon Erik Dølvik Dr. philos., sosiologi, forskningsleder ved Forskningsstiftelsen Fafo, Oslo. Erik Døving Dr. oecon., forsker ved Samfunns- og næringslivsforskning, Bergen. Ragnhild Steen Jensen Dr. polit., samfunnsgeografi, forsker ved Institutt for samfunnsforskning, Oslo. Per-Morten Larsen Cand. polit, samfunnsøkonomi, rådgiver i Arbeids- og administrasjonsdepartementet, Oslo. Øivind Anti Nilsen Dr. oecon., førsteamanuensis ved Universitetet i Bergen. Ingerid W. Nordhaug Bachelor of Social Science, forskningsassistent ved Samfunns- og næringslivsforskning, Bergen. Odd Nordhaug Dr. philos., sosiologi, professor ved Norges Handelshøyskole, Bergen. Ellen K. Nyhus Dr. oecon, forsker ved Høgskolen i Agder, Kristansand. Karen M. Olsen Cand. polit., sosiologi, forsker ved Samfunns- og næringslivsforskning, Bergen. Torunn Skåltveit Olsen MSc Econ (Industrial Relations), forsker ved Høgskolen i Agder, Kristiansand. Solveig Osborg Ose Dr. polit., samfunnsøkonomi, forsker ved Sintef Helse, Trondheim Tor Erik Olsen Cand. polit, sosiologi. Donald Storrie Doctorate in Economics, forsker ved Centre for European Labour Market Studies (CELMS), Nationalekonomiska institutionen, Göteborgs universitet. Aagoth Elise Storvik Dr. polit., sosiologi, forsker ved Institutt for samfunnsforskning, Oslo. Hege Torp Lic. philos., samfunnsøkonomi, forskningsleder ved Institutt for samfunnsforskning, Oslo. Kjell Vaage Dr. polit., samfunnsøkonomi, førsteamanuensis ved Universitetet i Bergen. Arild Aakvik Dr. polit., samfunnsøkonomi, førsteamanuensis ved Universitetet i Bergen.

Redaksjonelt Pris på deltid? Høsten 2003 nedsatte Regjeringen et offentlig utvalg for å utrede deltid i arbeidslivet. Utvalgets mandat er å utrede årsaker til uønsket deltid og eventuelt fremme forslag til tiltak for å redusere forekomsten av uønsket deltid. I mandatet gitt av regjeringen heter det videre at utvalget skal utrede årsaker til deltid og vurdere hvordan bruken av deltid påvirker den samlede yrkesdeltakelsen og fleksibiliteten i arbeidsmarkedet, herunder ulike gruppers tilknytning og adgang til arbeidsmarkedet. Utvalget skal avgi sin innstilling innen 1. oktober 2004. I utvalgets mandat er det mye fokus på årsaker til deltid, mindre på effekter. La oss derfor benytte anledningen her til å diskutere noen mulige effekter av deltidsarbeid. Effekter av deltidsarbeid kan diskuteres på mange nivåer og i forhold til ulike utfall. I det følgende begrenser vi oss til å se på mulige individuelle effekter på lønn. Først litt godt kjent stoff: For det første, deltidsarbeid i Norge er i hovedsak kvinnearbeid. For det andre, omfanget av deltidsarbeid er stort blant norske kvinner. Omtrent en av fire kvinner arbeider deltid i følge SSBs Arbeidskraftundersøkelse. For det tredje, gruppen av deltidsarbeidende kvinner er sammensatt. En stor andel av de deltidsarbeidende arbeider deltid fordi dette er en arbeidstid som passer dem. Deltidsarbeid gir økt fleksibilitet til å kombinere arbeid og hjemmeliv på en håndterbar måte. I tillegg er det en andel som arbeider deltid fordi de ikke får heltidsarbeid. Den første deltidstilpasningen er det vi kan kalle tilbudsstyrt ved at den er et resultat av kvinners ønske om deltidsarbeid. Den andre deltidstilpasningen kan vi litt forenklet kalle etterspørselsstyrt, ved at kvinnen ønsker å tilby mer arbeid, men de er begrenset på etterspørselssiden. Disse kan vi noe upresist kalle ufrivillige deltidsarbeidere. Det bør tillegges at kvinner også kan være begrenset i sitt arbeidstilbud av andre grunner enn begrensninger på etterspørselssiden, som for eksempel helseproblemer eller manglende barnehageplass. Forskning viser at fremveksten av deltidsarbeid i Norge i hovedsak har vært tilbudsstyrt, og denne gruppen er kjennetegnet av en tilknytning til arbeidsmarkedet som ligner mye på heltidsarbeidere, for eksempel knyttet til ansettelseskontrakter og fagforeningsmedlemskap. Dette gjelder i mindre grad for dem som arbeider ufrivillig deltid. Forskning viser at disse arbeider færre timer, de har oftere midlertidige kontrakter og de er i mindre grad fagorganisert. Vi har ennå ikke gjort noe forsøk på å overbevise leseren på hvorfor det i utgangspunktet skulle være interessant å diskutere sammenhengen mellom deltid og timelønn. Hvorfor skal timelønn avhenge av antall arbeidstimer? Innenfor økonomisk forskning er det mange gode hoder som har lansert teorier for hvorfor det kan tenkes å være en slik sammenheng. Teoriene er mange og prediksjonene spriker. La oss plukke ut to sentrale teoretiske bidrag som peker i samme retning, og som kanskje også har en viss relevans for norsk arbeidsliv. Teorien om personkapital med Gary Becker i spissen predikerer en positiv sammenheng mellom formell utdanning og timelønn. Utdanning gir høyere produktivitet og høyere produktivitet gir høyere lønn. Videre vet vi at utdanningsnivået i gjennomsnitt er lavere blant deltidsarbeidere enn blant heltidsarbeidere. Teorien om personkapital predikerer at når utdanningsnivået øker så vil den potensielle lønnen også øke. Som en konsekvens vil de ønske å tilby flere arbeidstimer. Derfor, arbeidstakere med mer formell utdanning vil med større sannsynlighet Søkelys på arbeidsmarkedet 1/2004, årgang 21, 1 2. ISSN 0800-6199 2004 Institutt for samfunnsforskning

2 Søkelys på arbeidsmarkedet arbeide fulltid, og de vil (på grunn av høyere formell utdanning) ha høyere timelønn. Teorien om monopsonistisk diskriminering er annen teori som også predikerer lavere timelønn for deltidsarbeidere enn for heltidsarbeidere. Et eksempel på hva denne teorien sier er som følger: Det kan argumenteres for at deltidsarbeidere er mindre mobile enn heltidsarbeidere. Deltidsarbeidere vil for det første kunne være mindre villige til å betale høye transportkostnader for å komme på jobb. For det andre vil de sannsynligvis være mindre mobile generelt fordi deltidsarbeidere ofte er kvinner, og disse er ofte husholdningsmedlemmet med den laveste inntekten. Dersom mobiliteten er lavere blant deltidsarbeidere enn heltidsarbeidere, vil arbeidstilbudet deres være mindre lønnsfølsomt sammenlignet med arbeidstilbudet til heltidsarbeidere. Dersom arbeidsgiverne i det lokale arbeidsmarkedet utnytter sin makt (monopsoni-makt), vil de sette timelønnen til deltidsarbeidere lavere enn timelønnen til heltidsarbeidere. I hvilken grad arbeidsgiver har makt til å sette lønnen til deltidsarbeidere lavere enn for heltidsarbeidere, vil avhenge av mange andre faktorer, blant annet av tilstedeværelsen av fagforeninger og tariffavtaledekning i yrket eller bransjen. I tillegg vil lover og reguleringer på arbeidsmarkedet selvsagt påvirke nivået på lønnsforskjeller mellom deltidsansatte og heltidsansatte. Det finnes en bred internasjonal empirisk litteratur som har forsøkt å tallfeste sammenhengen mellom arbeidstimer og timelønn. Det er nok riktig å si at resultatene spriker, men majoriteten av undersøkelsen finner at deltidsarbeidere har lavere timelønn enn heltidsarbeidere, også etter kontroll for observerte kjennetegn som utdanning, yrkeserfaring og ansiennitet. Et annet funn er at det er stor variasjon mellom yrker og bransjer. Et generelt mønster som avtegner seg - som også er relevant i forhold til det norske arbeidsmarkedet - er at timelønnsforskjellene i gjennomsnitt er større i land med få reguleringer i arbeidsmarked (for eksempel Storbritannia og USA) enn i land med mange reguleringer i arbeidsmarked (for eksempel Sverige og Nederland). Majoriteten av studiene skiller ikke mellom frivillig og ufrivillig deltid, men de som har gjort det finner et klart mønster: Lønnsgapet er størst for de som arbeider ufrivillig deltid. Det betyr at de som er begrenset på etterspørselssiden er de som lønnsmessig kommer dårligst ut. I hvilken grad er dette relevant stoff i forhold til norsk arbeidsliv? Det norske arbeidsmarkedet er kjennetegnet av relativt omfattende reguleringer og god tariffavtaledekning. Det norske lovverket diskriminerer i liten grad mellom heltids- og deltidsansatte. Videre er det som nevnt slik at majoriteten av norske kvinner som arbeider deltid, arbeider frivillig deltid og har en arbeidsmarkedstilknytning som ligner heltidsansatte. Det er derfor grunn til å tro at vi plasserer oss nærmere landene med små lønnsforskjeller mellom heltidsansatte og deltidsansatte enn landene med store lønnsforskjeller. Det kan likevel være grunn til å se nærmere på den gruppen av deltidsarbeidere som definerer seg som ufrivillig deltidsarbeidere. Dette er en gruppe som har lavere utdanning, færre arbeidstimer og de finnes ofte i yrker med dårligere tariffavtaledekning. Nettopp slike kjennetegn som de internasjonale studiene finner, henger sammen med lavere timelønn. Dersom det er slik også i Norge at ufrivillige deltidsarbeidere etter kontroll for observerte kjennetegn har lavere timelønn enn både frivillige deltidsarbeidere og heltidsarbeidere, er det et interessant spørsmål om hva som kjennetegner mobiliteten inn i og ut av denne statusen. Dersom gjennomstrømningen er høy (og de fleste går over til frivillig deltid eller heltid) vil det sannsynligvis bety at den negative effekten av ufrivillig deltidsarbeid er forbigående, altså intet stort problem. Motsatt, dersom gjennomstrømningen er lav, vil tilstanden i større grad være en terminaltilstand, med større negative konsekvenser for de som rammes. Når deltid er frivillig og beskyttet av et godt lovverk, er det liten grunn til bekymring. En eventuell bekymring bør rette seg mot den gruppen som arbeider ufrivillig deltid. Disse er klart begrenset i sin arbeidsmarkedstilpasning. Det er også her man sannsynligvis vil finne de største lønnsforskjellene.

Sysselsetting og mobilitet Jan Erik Askildsen, Espen Bratberg og Øivind Anti Nilsen Svingninger i sykefraværet: Er arbeidsledigheten avgjørende? Hvilke økonomiske faktorer kan forklare at sykefraværet synes å følge konjunkturforløpet? I denne artikkelen ser vi på noen av de undersøkelsene som er gjort, både nasjonalt og internasjonalt, omkring dette temaet, og diskutere ulike hypoteser som kan forklare denne empiriske korrelasjonen. Vi presenterer også noen hovedresultater fra en egen undersøkelse om befolkningens langtidssykefravær basert på paneldata fra KIRUTdatabasen. Disse tyder på at sykefraværets konjunkturfølsomhet først og fremst er et resultat av atferden til arbeidstakere med en stabil arbeidsmarkedstilknytning. 35 prosent av norske arbeidsgivere mener at høy ledighet fører til lavere sykefravær. Dette tallet fremkommer i en undersøkelse utført for Deloitte & Touche. 1 Samtidig kan man ut fra den samme undersøkelsen lese at 52 prosent av arbeidsgiverne er uenig at den økende ledigheten fører til lavere sykefravær i bedrift. 2 Fra en forskers synspunkt kan det være interessant å gripe fatt i denne problemstillingen: Hva vet vi om sammenhengen mellom sykefravær og ledighet, og hvilke politikkimplikasjoner kan det ha at fraværet synes å følge konjunkturutviklingen? I figur 1 nedenfor ser vi at det er en sammenheng mellom arbeidsledighet, eller mer generelt konjunkturutviklingen, og sykefraværet. Når arbeidsledigheten øker, går sykefraværet ned. Undersøkelser fra en rekke land har vist samme forløp. For Norge er sammenhengen nærmere analysert av Askildsen et al. (2002), Dyrstad og Ose (2001), og Nordberg og Røed (2003), mens Johansson og Palme (1996) viser at regionale forskjeller i ledigheten i Sverige forklarer de regionvise forskjeller i sykefraværet. Av andre relevante studier viser vi til Thalmaier (1999) for Tyskland, Kenyon og Dawkins (1989) for Austrialia, og Leigh (1985) for England. Det er naturlig å trekke fram tre forklaringer på at sykefraværet følger konjunkturforløpet. For det første kan en tenke seg en ren helsemessig effekt, ved at høyere tempo og økt stress under høykonjunkturer fører til mer sykdom. Dernest kan den økte etterspørselen etter arbeidskraft føre til at personer med dårligere helse kommer inn på arbeidsmarkedet. En slik forklaring kalles en sammensetningshypotese. Til sist framholder vi at arbeidstakerne i gode tider kan være mindre bekymret for å være lengre og oftere borte fra jobben enn i dårlige tider. Dette kalles gjerne for disiplineringshypotesen. Vi vil relatere forklaringene til utformingen av den norske sykelønnsordningen, både gjennom kompensasjonsgrad og bruk av egenmeldinger, og på det grunnlaget trekke mulige politikk-konsekvenser. Først vil vi imidlertid plassere det norske sykefraværet i et internasjonalt perspektiv. Søkelys på arbeidsmarkedet 1/2004, årgang 21, 3 12. ISSN 0800-6199 2004 Institutt for samfunnsforskning

4 Søkelys på arbeidsmarkedet Figur 1. Arbeidsledighet og sykefravær 1980-2002 Fraværsdager 16,0 14,0 12,0 10,0 8,0 6,0 4,0 2,0 Manglende data 7,0 6,0 5,0 4,0 3,0 2,0 1,0 % Ledighet 0,0 0,0 1980 1982 1984 1986 1988 1990 1992 1994 1996 1998 2000 2002 Ant. fraværsdager per ansatt betalt av Folketrygden Arbeidsledighet Sykefraværet i Norge og andre land I Norge, som i mange andre land, er kostnadene forårsaket av sykefravær betydelige. I 2002 var kostnadene til sykepengeutbetalinger fra Rikstrygdeverket 23 milliarder, og en regner at bedriftene betaler et tilsvarende beløp. Sykefraværet var 8 prosent av totalt antall arbeidsdager, i gjennomsnitt 13,9 dager per arbeidstaker. Det norske sykefraværet er høyt i en internasjonal sammenheng. Med utgangspunkt i tall fra DICE-databasen (CES-ifo 2002) og OECD Health Data 2003, finner vi at Norge er blant landene med aller høyest sykefravær. Basert på tall fra 1999 og 2000, hadde Norge et sykefravær på 6,5 prosent målt i tapte arbeidsdager, mot 4,0 prosent i Sverige, 4,2 prosent i Tyskland og 5,8 prosent i Nederland. Videre viser tall fra DICE-databasen at Norge er at av de land der sykefraværet koster mest i form av tapte produksjonsinntekter, målt som prosentandel av BNP. Den samme databasen gir også en oversikt over utformingen av ulike lands sykelønnsordninger. Sammen med Luxenbourg er Norge det eneste landet av de i alt 18 landene i DICE-databasen som har 100 prosent kompensasjon fra første dag og ut over 100 dager. Det norske sykelønnssystemet kan derfor trygt sies å være blant de mest generøse i verden. Dette kan være med på å forklare at Norge har et svært høyt sykefravær i forhold til andre land. Et forsikringssystem med god dekning kan nemlig gi den uheldige virkningen at det blir et for stort forbruk. Vi skal også se at de samme argumenter som kan forklare et høyt fravær ved god kompensasjonsgrad også kan forklare at sykefraværet svinger over konjunkturforløpet. Økonomisk teori som forklaring på sykefraværet La oss i utgangspunktet slå fast at helsetilstanden er den viktigste forklaringsfaktoren for sykefravær. I tillegg finnes også viktige økonomiske forklaringsfaktorer både for nivå og variasjoner i sykefravær. I økonomisk teori er det vanlig å forklare sykefravær med utgangspunkt i en modell for arbeidstilbudet, se Allen (1981). Anta at en arbeider med bestemt helsetilstand og bestemte personlige karakteristika handler slik at nytten av konsum og fritid blir størst mulig. Fritid inkludere her også tid borte fra jobben når en er syk. For det første vil fraværet da påvirkes av helsetilstanden, slik at fraværet blir høyere jo dårligere helse individet har. Det kan forklares med at nytten av fritid øker relativt til nytten av konsum når en er syk. Dernest vil det tapet en lider ved sykefravær være viktig for hvor stort fravæ-

Svingninger i sykefraværet 5 ret blir. Jo mindre en taper ved et fravær, jo flere og lengre fravær vil en ønske. Hvor stort tapet blir, avhenger av det totale inntektsbortfallet en kan lide ved et fravær. Gjennom sykelønnsordningen er arbeidstakerne i Norge forsikret mot inntektsbortfall ved sykdom. Vi vet fra forsikringsteorien at ordninger med god forsikringsdekning gir opphav til såkalt atferdsrisiko. 3 Det betyr at forsikringstakeren endrer sin atferd etter at forsikringsavtalen er inngått. Hvorvidt atferdsrisiko representerer et problem er avhengig av informasjonsfordelingen mellom de ulike partene. Arbeidstaker er forsikret av bedriften ved kortere fravær, og Rikstrygdeverket (RTV) ved lengre fravær. Ved lange sykefravær kan vi også oppfatte det slik at bedriften er forsikret av RTV, siden RTV overtar lønnsansvaret. Det er to former for atferdsrisiko. Den første formen for atferdsrisiko oppstår fordi en forsikringstaker gjennom å være tilknyttet en forsikringsordning har reduserte eller manglende insentiver til forebygging. Det kan være diskutabelt i hvor stor grad dette er relevant for arbeidstakernes atferd. Imidlertid kan bedriftens atferd tenkes å bli påvirket, bedrifter kan ha reduserte insentiver til forebygging av lengre sykefravær siden ansvaret for forsikring ut over 16 dager for det meste tilligger RTV. Den andre formen for atferdsrisiko oppstår fordi den forsikrede, arbeidstakeren, vil kunne kreve utbetalt kompensasjon i tilfeller der det ikke er åpenbart at et forsikringstilfelle har oppstått. Denne andre formen for atferdsrisiko oppstår fordi den sykemeldte, og eventuelt vedkommendes lege, vet bedre enn arbeidsgiver og RTV om et meldt sykefravær er nødvendig og av riktig omfang. Vanligvis forebygges de skisserte atferdsproblemene med ulike former for medforsikring og egenandeler. 4 Når det gjelder egenandeler, er disse fraværende for de fleste lønnsmottakere i det norske systemet. 5 Derved vil det, som nevnt over, bli etterspurt mer fritid og observeres flere fraværsdager i Norge enn i land med høyere egenandeler. Empirisk finner vi også en støtte for dette ved at Norge altså har et høyere sykefravær enn land som Tyskland, Sverige og Nederland, som alle har egenandeler i sine sykelønnsordninger. Selve lønnskompensasjonen er imidlertid ikke det eneste økonomiske mekanismen som har betydning for omfanget av sykefraværet. Nåtidig og fremtidig konsum, samt fritid, kan også tenkes å bli påvirket av en mulig straff knyttet til fravær. En slik straff kan bli eksplisitt inkorporert i den teoretiske modellen vi skisserte over. Straffen kan være tapt inntekt ved eventuell arbeidsledighet hvis mye fravær fører til at en ansatt mister jobben 6, eller til reduserte karrieremuligheter som gir lavere fremtidige inntekter. Hvis arbeidsledigheten generelt er høy, vil det generelt være både en høyere sannsynlighet for å miste jobben, og det vil ha mer alvorlige konsekvenser å bli ledig ved at det blir verre å finne en ny jobb. Følgelig vil straff eller et mulig tap i inntekt ved mye fravær bli oppfattet som å være høyere ved høy arbeidsledighet. Hvor sterkt disiplinerende ledigheten virker, avhenger selvsagt av i hvilken grad fravær bidrar til innskrenkninger, og hvor sterkt den enkelte føler at eget fravær påvirker sannsynligheten for å være den som eventuelt blir oppsagt. Det har i Norge ikke vært noen betydelige systemendringer i sykelønnsordningen siden 1978, da karensdagen ble fjernet og egenmelding innført. Vi nevner likevel at det 1984 skjedde en innstramning i bruken av egenmeldinger. Derfor er det vanskelig å teste omfanget av problemer knyttet til atferdsrisiko med norske data fra de seneste årene. Ser vi på effekten av de tidligere endringene i sykelønnsordningen, viser Mastekaasa (1987) at liberaliseringene av sykelønnsordningen først i 1974, fra tre karensdager til en, og så fjerningen av karensdagen sammen med introduksjon av egenmeldinger i 1978, begge førte til en økning i korttidssykefraværet for menn, men ikke for kvinner. Dyrstad og Lysø (1998) og Dyrstad (1999) finner tilsvarende for kortidsfraværet. Imidlertid rapporteres i de to siste undersøkelser motstridende resultater for fraværet når det gjelder innskjerpingen i retten til egenmeldinger i 1984. I Sverige var det en betydelig innstramning av sykelønnsordningen i 1991, og

6 Johansson og Palme (2002) viser at innføringen av en karensdag og 20 prosent egenandel ved sykefravær ut over en dag, førte til en reduksjon i fraværet. Funnene fra både Norge og Sverige tyder således på at arbeidstakerne synes å reagere som forventet når egenandeler og andre kostnader ved et sykefravær øker. Nivået på lønnskompensasjonen ved fravær er imidlertid som nevnt ikke den eneste økonomiske faktoren som kan bidra til å forklare omfanget av sykefraværet. Den omtalte modellen av Allen gir som antydet over et grunnlag for å se på arbeidsmarkedsutviklingen som disiplinerende på atferden, og dermed sykefraværet. Søkelys på arbeidsmarkedet Arbeidsledighet som disiplinerende på sykefraværet Vi illustrerte innledningsvis ved figur 1 sammenhengen mellom sykefravær og arbeidsledighet. Sammenhengen gjelder både for korttids- og langtidssykefravær. Med bakgrunn i økonomiske teori er den tilsynelatende empiriske regulariteten lettest å forklare for korttidssykefraværet. Da er det arbeidsgiver som betaler sykelønna. Samtidig er det ved helt korte fravær på mindre enn tre dager ikke krav om egenmelding. Antakelsen om atferdsrisiko slik vi forklarte det over, innebærer da at noe av sykefraværet er det som i dagligtale kalles skoft. Et slikt scenario kan gies en interessant tolking i lys av effektivitetslønnsteorien (Shapiro og Stiglitz 1984). I Barmby et al. (1994) vises det til hvordan denne teorien kan brukes til å forklare et fravær som ikke åpenbart er begrunnet i sykdom. Her er det informasjonsfordelingen mellom bedrift og ansatt som er avgjørende. Det antas at arbeidsgiverne bare delvis kan kontrollere de ansatte og kartlegge grunnen til et fravær. Høy lønn eller høy arbeidsledighet vil da virke disiplinerende. Tap av et arbeidsforhold medfører tapt inntekt når lønn er høyere enn beste alternativ, for eksempel ledighetstrygd. De ansattes risiko ved et urettmessig fravær vil være liten når arbeidsledigheten er lav. I slike situasjoner er det lett å skaffe seg alternativ sysselsetting om arbeidsgiver skulle komme med trusler om sanksjoner grunnet et påstått ulovlig fravær. Ved høy ledighet forholder det seg annerledes. Arbeidsgiver kan tilby lavere lønnspremie og kan forvente mindre skoft rett og slett fordi den implisitte trusselen om å være den som mister jobben får folk til å begrense produktivitetsreduserende atferd, inkludert ikke-lovlig fravær. Effektivitetslønnsteorien er mindre egnet til å forklare langtidssykefravær, spesielt i Norge der Folketrygden betaler mesteparten av lønna ved fravær ut over 16 dager. Det kan likevel tenkes at liknende argumenter kan brukes. En forklaring på en mulig eksistens av atferdsrisiko når det gjelder lengre sykefravær er imidlertid ikke mulig uten at vi samtidig ser på rollen til legene. Fravær ut over tre dager krever en legeerklæring, og fravær ut over åtte uker en ny vurdering av lege. I denne situasjonen er det et potensielt informasjonsproblem mellom lege og pasient. Pasientens virkelige medisinske tilstand er ofte ikke observerbar for legen. Dette gjelder spesielt innenfor den etter hvert betydelige gruppen av subjektive lidelser som er grunnlag for mange sykmeldinger, typisk muskel-skjelettlidelser og psykiske lidelser, se Tellnes et al. (1990). Legen vil i slike tilfeller kunne være villig til å gi sykmeldinger etter etterspørsel fra sine pasienter, uten at de fullt ut kan vite om det er nødvendig av medisinske grunner. En interessant studie foretatt i Norge er gjennomført av Larsen et al. (1994). Blant de kartlagte sykmeldinger finner de at i 95 prosent av de tilfeller en sykmelding blir etterspurt av pasienten, blir denne gitt. I relativt sett færre tilfeller blir sykmelding skrevet ut når det er legen som foreslår det. Med bakgrunn i et slikt mønster kan en betrakte legen som en agent for pasienten (McGuire 2000). Det er ikke urimelig å anta at denne etterspørselen etter sykemeldinger kan følge konjunkturforløpet. Grunnen er at det som nevnt over kan være forbundet med mindre risiko for den enkelte å forlenge et sykefravær i gode tider enn i dårlige tider. Konsekvensen er at sykefraværet stiger når arbeidsledigheten går ned, og faller når den øker, slik de komparativ-statiske re-

Svingninger i sykefraværet 7 sultater fra Allens modell over antydet. Denne forklaringen på sykefraværet blir ofte kalt for disiplineringshypotesen. Den innebærer at de etablerte arbeiderne, også kalt innside-arbeiderne, i gode tider har svakere incitimanter til å unngå sykefravær, og omvendt i dårlige tider med høy arbeidsledighet. 7 Vi ser at det kan gjelde både for korttids- og langtidssykefravær. Helsetilstand og ledighet Den observerte sammenhengen mellom ledighet og sykefraværet kan gies flere andre forklaringer. Først og fremst er det mest nærliggende å tro at sykefraværet rett og sett skyldes at folk er mer syke når ledigheten går ned. Økte krav til innsats kan føre til flere ulykker, samt mer stress og jobbrelaterte sykdommer. Dette kan forklares av bedriftenes atferd. Siden arbeidsgiver ikke betaler lønna ved langtidssykefravær, har de mindre insentiver til å endre forhold ved arbeidsplassen som kan føre til dårligere helsetilstand hos de ansatte, og derved sykefravær. Det er imidlertid ikke åpenbart at stress knyttet til jobbsituasjonen skulle gi opphav til mest sykdom i gode tider, når ledigheten er lav. Det er like god grunn til å tro at jobbusikkerhet som følger av høy arbeidsledighet kan føre til sykdom, slik det indikeres i studier av Stansfeld et al. (1999), Kivimäki et al. (1997), Rael et al. (1995) og Leigh (1991). 8 De viser at sykefravær er relatert til de fysiske og psyko-sosiale jobbetingelser, som eksempelvis jobbsikkerhet. I så fall ville en kunne tenke seg at høy ledighet gir høyt sykefravær, altså det motsatte av hva vi har observert for Norge og flere andre land. Ingen av analysene gir imidlertid noen entydige svar på hvordan helsetilstanden utvikler seg mellom perioder med ulik grad av jobbsikkerhet. Det er likevel interessant å merke seg at både Stansfeld et al., i en undersøkelse basert på data fra Whitehall II-studien, og Kivimäki et al. basert på data for offentlig ansatte en finsk by på begynnelsen av 1990- tallet, at korttidssykefraværet er høyest når jobbusikkerheten (målt med trusler om oppsigelse hos Stansfeld et al. og arbeidsledighet hos Kivimäki et al. ) er minst. Når det gjelder langtidssykefraværet, argumenterer Stansfeld et al. for at dette vil øke når faren for å miste jobben øker, grunnet jobbusikkerhet som gir negative helseeffekter. Når de likevel ikke finner en slik effekt, begrunner de det med at det i størst grad er arbeidstakere med dårligst helse som forlater arbeidsmarkedet når antall ansatte reduseres. Varianter av denne forklaringen blir ofte framholdt som en konkurrerende hypotese til disiplineringshypotesen nevnt over. Når arbeidsledigheten går ned som en følge av at etterspørselen etter arbeidskraft har økt, blir det etter hvert behov for å tiltrekke nye grupper arbeidstakere til arbeidsstyrken. Derfor ser vi også at nivået på den totale arbeidsstyrken følger konjunkturforløpet. De nye arbeidstakerne vil en kunne forvente at i gjennomsnitt har dårligere helse enn de arbeidstakerne som er i arbeidsstyrken hele tiden. Men det må også bety at når ledigheten øker, så er det de marginale (og relativt sett sykere) arbeidstakerne som må gå først. Konsekvensen blir at det registrerte sykefraværet blir relativt sett høyere i gode tider enn i dårlige tider 9. Sykefraværet er altså relatert til sammensetningen av arbeidsstyrken. Vi benevner denne forklaringen sammensetningshypotesen (ofte også referert til som en marginaliseringshypotese). Vi ser umiddelbart at sammensetningshypotesen og disiplineringshypotesen gir opphav til samme effekt på fravær over konjunktursykelen, og at det således ved empirisk testing er vanskelig å skille dem fra hverandre. For så vidt er det ingen grunn til at ikke begge forklaringer spiller en viss rolle. Dyrstad og Ose (2001) og Arai og Thoursie (2001) finner imidlertid liten støtte for sammensetningshypotesen som forklaring på utviklingen av sykefraværet i Norge og Sverige. I Askildsen et al. (2000b) argumenterer vi for at sykefraværet blant marginale arbeidstakere må være svært høyt om det skal forklare den sterke økningen i det samlede sykefraværet utover på 1990-tallet.

8 Disiplinering eller marginalisering? Som gjennomgangen foran viser, er det ganske godt etablert at det er en sammenheng mellom konjunktursvingninger og sykefravær. Vi har også presentert ulike forklaringsmodeller for denne sammenhengen. I dette avsnittet tar vi for oss et eget arbeid, Askildsen et al. (2002), der vi spesielt ser på sammensetningshypotesen. Mens tidligere norske undersøkelser av sykefravær stort sett bruker data på bedriftsnivå, bruker vi individdata. Datagrunnlaget er databasen KIRUT (Klienter Inn i og RUndt i Trygdesystemet). KIRUT inneholder data om trygdeforhold fra Rikstrygdeverket, supplert med data om sosial bakgrunn og arbeidsmarkedstilpasning. Av spesiell interesse her er at databasen inneholder opplysninger om alle sykefravær betalt av Rikstrygdeverket. 10 KIRUT inneholder data om 10 prosent av befolkningen i arbeidsfør alder og følger individene fra 1989 til midten av 1990-årene. I denne undersøkelsen har vi tatt for oss alle arbeidstakere i KIRUT (med unntak av statsansatte) som var registrert i Arbeidstakerregisteret i minst ett kalenderår i perioden 1990-1995. For å avgrense oss fra arbeidstakere med spesielt høyt eller lavt sykefravær p.g.a. alder, har vi bare inkludert arbeidstakere i alderen 30-55 år. For dette utvalget har vi funnet årlige opplysninger om sykefravær og andre forhold av betydning. Vi har altså et seks års panel, bestående av vel 96 000 individer. Siden kriteriet for å ta med et individ i vårt utvalg bare er at det enkelte individ skal ha vært registrert som arbeidstaker i ett år, er panelet ubalansert: det består av individer som er representert med alt fra ett til seks år. I undersøkelsesperioden 1990-1996 var arbeidsledigheten først økende, for så å avta fra 1993. Vi undersøker først sammenhengen mellom nivået på arbeidsledigheten og sykefravær i dette hovedutvalget. Ideen vår er nå som følger: Hvis det er en sammenheng mellom sykefravær og situasjonen på arbeidsmarkedet, og denne sammenhengen i hovedsak drives av endringer i sammensetningen av den sysselsatte arbeidsstyrken, så skal Søkelys på arbeidsmarkedet sammenhengen svekkes hvis vi ser bort fra marginale arbeidstakere. De marginale arbeidstakerne blir nemlig sysselsatt eller ikke avhengig av om etterspørselen etter arbeidskraft øker eller avtar. For å gjennomføre sammenligningen definerer vi stabile arbeidstakere som de som var i arbeid i alle de seks årene undersøkelsen omfatter. Hypotesen er altså at en eventuell sammenheng mellom sykefravær og arbeidsløshet skal være svakere i panelet av stabile arbeidstakere enn i hovedpanelet, som også omfatter marginale arbeidstakere. Før vi skisserer de viktigste resultatene, må det sies litt om metode. Sykefravær i løpet av et år på individnivå kan måles som antall sykefraværstilfeller eller antall dager sykefravær i løpet av året. Siden de aller fleste ikke har noe fravær overhodet, skiller vi i analysen bare mellom de som har minst ett sykefravær i løpet av et år, og de som ikke har det. Vi kaller individ i s tilbøyelighet til sykefravær i år t for Y it *. Dette er differensen i nytte mellom fravær og ikke-fravær. Videre kaller vi arbeidsledigheten for U it og andre kontrollfaktorer for X it og skriver modellen som Y it * = U it + X it + i + it. Her er it et feilledd, mens i er uobserverte egenskaper ved individ i. måler effekten av arbeidsledigheten, som altså er vårt hovedanliggende, og måler effekten av andre kontrollfaktorer. En viktig egenskap ved paneldata er at de gir oss mulighet til å korrigere for uobserverte egenskaper. Ikke minst i denne sammenhengen er dette viktig, siden vi ikke har data om den enkeltes helse, som opplagt påvirker den enkeltes nytte. Y it * kan ikke observeres, men er en indikatorvariabel for om individ i har fravær i år t eller ei: Definer 1 Yit 0 dersom Yit* 0 dersom Yit* 0 Dersom fravær observeres, tolkes det altså

Svingninger i sykefraværet 9 som indikasjon på at differansen i nytte er positiv. Vi har nå en modell for diskrete utfall, som kan estimeres med logistisk regresjon. Det innebærer at vi estimerer sannsynligheten for at Y it antar verdien 1. Siden vi har med paneldata å gjøre, bruker vi panelvarianten: Fasteffekt logitmodellen. Her differensieres i ut av modellen, slik at det implisitt kontrolleres for alle uobserverte faktorer som er konstante over tid. Kontrollvariablene i X omfatter alder, erfaring, inntekt og familierelevante forhold. Kvinner og menn blir analysert separat. For den fulle analysen henviser vi til Askildsen et al. (2002); her kommenterer vi bare noen av hovedresultatene. Tabell 1. Sannsynligheten for å ha et eller flere sykefravær utover arbeidsgiverperioden Sannsynligheten for å ha et eller flere sykefravær betalt av RTV Totalutvalg Stabile arbeidstakere Menn Kvinner Menn Kvinner 10,2% 16,0% 9,8% 15,8% Når vi ser på fordelingen av fravær i totalutvalget, finner vi at i et gitt år har i gjennomsnitt 10,2 prosent av mennene og 16,0 prosent av kvinnene ett eller flere sykefravær. Når vi avgrenser oss til utvalget av stabile, er de samme andelene henholdsvis 9,8 prosent og 15,8 prosent, altså nesten identiske. Gjennomsnittstallene sier imidlertid ikke noe om eventuelle sammenhenger mellom sykefravær og nivået på arbeidsledigheten. Når vi så estimerer modellen beskrevet foran, finner vi imidlertid en slik sammenheng: Økt arbeidsledighet (vi bruker gjennomsnittlig årlig arbeidsledighet i bostedsfylket) reduserer sannsynligheten for et sykefravær i totalutvalget. Hva så når vi begrenser utvalget til stabile arbeidstakere? Som vi påpekte foran: Hvis sammenhengen mellom arbeidsledighet og sykefravær i hovedsak skyldes at arbeidstakere med høy tendens til fravær går ut og inn av arbeidsstyrken, ville vi forvente at sammenhengen ble svekket i utvalget av stabile. Det viser seg imidlertid at det er det motsatte som skjer: Virkningen av arbeidsledighet er større og mer presist bestemt i det begrensete utvalget. Tabell 2. Marginaleffekter fra en sannsynlighetsmodell med kontroll for både observerbare og uobserverbare karakteristika (fixed effect logit) Totalutvalg Stabile arbeidstakere Menn Kvinner Menn Kvinner Marginaleffekt -0,003-0,004-0,005-0,005 Note: Marginaleffekter er regnet ut på grunnlag av signifikante koeffisientestimater. I tabell 2 viser vi hvordan arbeidsledigheten påvirker sannsynligheten for å ha et langtidssykefravær. Tallene i tabellen er marginaleffekter, og de er målt for en person som i utgangspunktet har en fraværsannsynlighet på 10 prosent. Marginaleffektene viser hvilken effekt en liten endring i ledigheten vil ha på fraværsannsynligheten. Resultatene gjelder etter at vi har korrigert for observerte og uobserverte egenskaper ved det enkelte individ. Marginaleffekten av at ledigheten øker med 1 prosentpoeng viser at sannsynligheten for å få et langtidssykefravær minker med 0,5 prosentpoeng for stabile arbeidstakere. Er for eksempel sannsynligheten for å havne i ledighet i utgangspunktet 10 prosent, reduseres sannsynligheten for fravær til 9.5 prosent. Tallene i tabell 2 er ikke dramatiske, men husk at de gjelder for en periode på begynnelsen og midten av 1990-tallet, før vi fikk den sterke økningen av sykefraværet. Vi ser at totalutvalget, som også inkluderer de med en løsere tilknytning til arbeidsmarkedet, reagerer svakt på økning i ledighet. Sammenlikner vi marginaleffekten for de stabile arbeidstakerne med totalutvalget, ser vi at den er klart størst for de stabile arbeidstakerne. Dette betyr at sannsynligheten for å ha et langtidsfravær i stor grad påvirkes av ledigheten, men at effekten blir svakere når tallmaterialet også omfatter arbeidstakere med en løsere tilknytning til arbeidsmarkedet. Et slikt resultat tyder på at den sykliske atferden til de stabile arbeidstakerne påvirker

10 langtidssykefraværet. Vi har lite holdepunkt for å si at det samme er tilfellet for arbeidstakere med en løsere tilknytning. Selv om vi finner at det under oppgangstider blir flere i arbeidsmarkedet som kan sies å ha en løs tilknytning til arbeidsmarkedet, og selv om disse har et høyere sykefravær enn mer stabile arbeidstakere, er denne økningen i henhold til vår analyse ikke nok til å skape en syklisk variasjon i ledigheten. Vårt tallmateriale gir derfor liten støtte for at sammensetningshypotesen driver svingninger i sykefraværet. Derimot gir funnene en viss støtte til disiplineringshypotesen. 11 Det kan innvendes mot analysen at den bare omfatter fravær utover arbeidsgiverperioden. Selv om det hadde vært ønskelig med individdata også for de kortere fraværene, svekker ikke dette resultatene når det gjelder langtidsfravær. Det er heller ikke opplagt at den manglende effekten av sammensetningen av arbeidsstyrken på forholdet mellom ledighet og fraværstilbøyelighet skulle dukke opp hvis vi kunne analysere de kortere fraværene. Det må i hvert fall kunne slås fast at det ikke er funnet indikasjoner på at den negative sammenhengen mellom sykefravær og arbeidsledighet skyldes sammensetningen av arbeidsstyrken. 12 Tvert om bør etter vår mening videre forskning omkring denne sammenhengen ha som siktemål å øke forståelsen av atferden til dem som er stabile medlemmer av arbeidsstyrken. Konkluderende merknader Vi har pekt på at det synes å være et mønster beskrevet ved at en økning i sykefraværet henger sammen med en reduksjon i ledigheten. Det er flere mulige forklaringer på denne sammenhengen. Tar vi utgangspunkt i økonomisk teori, finner vi en ganske sterk og entydig støtte til at økonomiske insentiver er tilstede og har betydning for fraværsbeslutninger. Egenandeler og medforsikring som rammer arbeidstakere så vel som bedrifter vil med all sannsynlighet påvirke nivået på sykefravær. Derfor er det grunn til å se på kompensasjonsordninger i sykelønnssystemet hvis en vil påvirke sykefraværet. Det er Søkelys på arbeidsmarkedet å forvente at egenandeler for arbeidstakerne, enten det er i form av karensdager eller mindre enn 100 prosent kompensasjonsgrad, vil redusere virkningen av en atferd som fører til et overforbruk av antall dager sykemeldt. Likeledes vil en egenandel for bedriftene ved langtidssykefravær kunne redusere en atferd hos bedriftene som stimulerer til at det legges bedre til rette for tiltak som hindrer sykefravær. Dette betyr imidlertid ikke at der kan være gode effekter av andre tiltak, slik som ordningen med et Inkluderende arbeidsliv. Problemet her er imidlertid at slik arbeidsledigheten utvikler seg nå, kan det være vanskelig å skille effekter fra dette tiltaket fra konsekvensen av de hypoteser vi har presentert her. Et viktig resultat fra våre undersøkelser er at vi ikke kan forkaste en hypotese om at endringer i sykefraværet over konjunktursykelen blir drevet av atferden til etablerte arbeidstakere, altså at der er en viss støtte for en disiplineringshypotese også når det gjelder langtidssykefravær. La oss til slutt påpeke endringen i den empiriske regulariteten mellom sykefravær og ledighet som vi synes å observere de siste årene. En grunn kan være at det er spesielle grupper som nå rammes spesielt av ledighet. Det kan også forklares med en viss treghet i forventningsdannelsen. Til sist kan det skyldes at ledigheten oppfattes som midlertidig, og således lite truende for store arbeidstakergrupper. Det blir en oppgave for senere forskning å klarlegge mer presise årsakssammenhenger. Noter 1. Se pressemelding fra Deloitte & Touche, 22.09.03 2. 13% av de spurte har svart vet ikke eller ikke funnet spørsmålet aktuelt. 3. På engelsk benyttes uttrykket moral hazard om en slik atferd. 4. Se Zweifel og Breyer (1997) for en nærmere diskusjon av optimale forsikringskontrakter i helsemarkedet 5. Full lønnskompensasjon gis i henhold til loven opp til 6G. Offentlig virksomhet og mange større bedrifter betaler likevel full sykelønn også ut over 6G.

Svingninger i sykefraværet 11 6. I Norge kan man ikke sies opp under sykdom. Imidlertid er det vanskelig å gardere seg mot at fravær er et forhold som en bedrift tar hensyn til ved innskrenkninger. 7. Boone og van Ours (2002) bruker i en undersøkelse på nederlandske data tilsvarende argumenter for å forklare det samme sykliske mønsteret i rapporterte ulykker på arbeidsplassen. 8. For en gjennomgang av studier om årsaker til sykefravær, se Anker (2002). 9. Dette er også implikasjonen fra modellen til Allen som vi skisserte over. 10. Unntaket er statsansatte, som ikke har registrert sykefravær i KIRUT av administrative årsaker. Statsansatte er derfor ekskludert fra undersøkelsen. 11. Vi gjør oppmerksom på at vi strengt tatt ikke tester de to hypoteser mot hverandre. Vi får imidlertid et grunnlag for å si om den ene av hypotesene kan representere en betydelig forklaringsfaktor. 12. Samme type konklusjoner er også beskrevet i Askildsen et al. (2000a). Referanser Allen, S. G. (1981) An Empirical Model of Work Attendance. Review of Economics and Statistics 63: 77-87. Anker, M. M. (2002) Litteraturoversikt over årsaker til sykefravær. HEB notat 01/02, Program for helseøkonomi i Bergen, Universitetet i Bergen. Askildsen, J.E., E. Bratberg og Ø. A. Nilsen (2000a) Sickness Absence over the Business Cycle. Working Paper 0400, Department of Economics, University of Bergen. Askildsen, J.E., E. Bratberg og Ø. A. Nilsen (2000b) Hva kan forklare det økte sykefraværet?. Magma 3(5), 46-53. Askildsen, J.E., E. Bratberg og Ø. A. Nilsen (2002) Unemployment, Labour Force Composition and Sickness Absence: A Panel Data Study. Discussion Paper No. 466, IZA-Bonn. Arai, M. og P. Skogman Thoursie (2001) Incentives and Selection in Cyclical Absenteeism. FIEF Working Paper No. 167, Trade Union Institute for Economic Research, Stockholm. Barmby T., J. G. Sessions og J. G. Treble (1994) Absenteeism, Efficiency Wages and Shirking. Scandinavian Journal of Economics 96: 561-566. Boone, J. og J. C. van Ours (2002) Cyclical Fluctuations in Workplace Accidents. Manuscript, Tilburg University. CESifo (2002) DICE Reports Work Lost Due to Illness - an International Comparison. CESifo Forum 4: 36-40. Dyrstad, J..M. (1999) Påvirker endringer i sykelønnsordningen sykefraværet Søkelys på arbeidsmarkedet 16, 219-225. Dyrstad, J. M. og N. Lysø (1998) Økonomiske faktorer bak sykefraværet. Norsk Økonomisk Tidssskrift, 155-184. Dyrstad, J. M. og S. O. Ose (2001) Non-linear Unemployment Effects in Sickness Absence: Discipline or Composition Effects?. Mimeo, Department of Economics, Norwegian University of Science and Technology, Trondheim, Norway. Johansson, P. og M. Palme (1996) Do Economic Incentives Affect Work Absence? Empirical Evidence Using Swedish Micro Data. Journal of Public Economics 59, 195-218. Johansson, P. og M. Palme (2002) Assessing the Effect of Public Policy on Worker Absenteeism. Journal of Human Resources, 37: 381-409. Kenyon, P. og P. Dawkins (1989) A Time Series Analysis of Labour Absence in Australia. Review of Economics and Statistics 71, 232-39. Kivimäki, M., J. Vahtera, L. Thomson, A. Griffiths, T. Cox og J. Pentti (1997) Psychosocial Factors Predicting Employee Sickness Absence During Economic Decline. Journal of Applied Psychology 82, 858-872. Larsen, B. A., O. H. Førde og G. Tellnes (1994) Legens kontrollfunksjon ved sykemelding. Tidsskrift for den Norske Lægeforening 114: 1442-1444. Leigh, J. P. (1985) The Effects of Unemployment and the Business Cycle on Absenteeism. Journal of Economics and Business 51: 159-170. Leigh, J. P. (1991) Employees and Job Attributes as Predictors of Absenteeism in a National Sample of Workers: The Importance of Health and Dangerous Working Conditions. Social Science and Medicine, 33: 127-137. Mastekaasa, A. (1987) Økende sykefravær?. Søkelys på arbeidsmarkedet, 12: 155-159. McGuire, T.G. (2000) Physician Agency. I: Culyer, A. J. og J. P. Newhouse (red.), Handbook of Health Economics Volume 1A, Amsterdam, Elsevier, ch. 9. Nordberg, M. og K. Røed (2003) Absenteeism, Health Insurance and Business Cycles. Working Paper 17:03, Health Economic Research Program, University of Oslo.

12 Søkelys på arbeidsmarkedet Rael, E., S. Stansfeld, M. Shipley, J. Head, A. Feeney og M. Marmot, (1995) Sickness Absence in the Whitehall II Study, London: The Role of Social Support and Material Problems. Journal of Epidemiology and Community Health 49: 474-481. Shapiro, C. og J. E. Stiglitz (1984) Equilibrium Unemployment as a Worker Discipline Device. American Economic Review 74: 433-444. Stansfeld, S., J. Head, og J. Ferrie (1999) Short- Term Disability, Sickness Absence, and Social Gradients in the Whitehall II Study. International Journal of Law and Psychiatry 22: 425-439. Tellnes, G., D. Bruusgaard og L. Sandvik (1990) Occupational Factors in Sickness Certification. Scandinavian Journal of Primary Health Care, 8: 37-44. Thalmaier, A. (1999) Bestimmungsgrunde von Fehlzeiten: Welche Rolle spielt die Arbeitslosigkeit?. Discussion Paper No. 62, Institute for the Study of Labor (IZA), Bonn. Zweifel, P. og F. Breyer (1997) Health Economics, Oxford University Press, Oxford.

Arild Aakvik, Svenn-Åge Dahl og Kjell Vaage Hvem går av med tidligpensjon? Antall pensjonister med AFP har økt fra 10 000 i 1996 til nesten 34 000 i 2002. Antall uførepensjonister har også økt i denne perioden, så ordningen med AFP ser i liten grad ut til å avlaste uførepensjonen. Blant personer som er sysselsatt ved fylte 63 år, er det flere kvinner enn menn som fortsatt er sysselsatt ved fylte 65 år. Kvinner bruker AFP i mindre grad enn menn, og det er de ikke-gifte kvinnene som skiller seg ut med høy yrkesdeltakelse. Ordningen med avtalefestet pensjon (AFP) ble opprettet etter forhandlinger mellom partene i arbeidslivet (LO og NHO) i 1988. En viktig begrunnelse for ordningen var å gi arbeidstakere som hadde stått lenge i slitsomme jobber, muligheten til å gå av med pensjon før fylte 67 år. Ordningen kom i gang fra 1. januar 1989. Personer som var fylt 65 år før 1. januar 1989, og som jobbet på en arbeidsplass som var med i ordningen, fikk da muligheten til å gå av med avtalefestet pensjon. Dette gjaldt i første omgang kohortene født i 1922 og 1923. Over tid har det vært en betydelig vekst i ordningen. I 2002 var det 33 475 AFPpensjonister, mens det i 1996 bare var i overkant av 10 000 personer med AFP. Bak denne veksten ligger det flere forhold. Først og fremst er ordningen utvidet til å omfatte en langt større aldersgruppe. Også antall bedrifter som omfattes av ordningen er utvidet. For eksempel kom bankansatte med i 1995, mens virksomheter med offentlig tilknytning (NAVO) kom med i 1997. Endelig er tilbøyeligheten til å benytte seg av AFP gått betydelig opp, og det er dette forholdet vi setter søkelyset på i denne artikkelen. I den økonomiske litteraturen om tidligpensjonering er fokus i stor grad på sammenhengen mellom pensjonering og personkarakteristika og trekk ved pensjonsordningene (se for eksempel Wadensjö 1996). Det blir blant annet fokusert på hvordan finansielle insentiv påvirker pensjoneringsbeslutninger (se for eksempel Hernæs et al. 2000). I samfunnsdebatten ellers er søkelyset på betydningen av arbeidsmiljø og andre trekk ved bedriften. I en studie som er under arbeid (Aakvik et al. 2004), vil vi ha tilgang til data som tillater en sammenfattende analyse, hvor vi kan diskutere i hvilken grad ulike utstøtningsmekanismer kan forklare tidligpensjoneringsatferd, i tillegg til frivillig avgang. Er det forhold på arbeidsplassen som legger føringer på tidligpensjoneringsatferden, eller er det individuelle forhold som er viktige for beslutningen om å gå fra arbeid til AFP og andre tidligpensjoneringstilstander? Er det preferanser for fritid og prioritering av familieforhold som påvirker om folk benytter seg av AFP, eller er det helsemessige årsaker og forhold på arbeidsmarkedet som er av betydning? Tilnærmingen i denne artikkelen er for det meste eksplorativ. Vi studerer noen viktige hovedtrekk i tidligpensjoneringsatferden og presenterer analyser basert på data fra Statistisk sentralbyrås tidligpensjoneringsregister. Registeret omfatter alle yrkesaktive personer fra fødselskohortene 1929-1934. For disse har vi en lang rekke sosioøkonomiske og demografiske opplysninger. I tillegg inneholder registeret opplysninger om arbeidsplassen til hvert enkelt individ. Det er viktig å presisere at vi har fokus på ordningen med AFP. Vi har et selektert utvalg av personer som fortsatt er i arbeid i en alder av 63 år. Nedre aldersgrense for AFP i den perioden vi analyserer, er 63 år, Søkelys på arbeidsmarkedet 1/2004, årgang 21, 13 20. ISSN 0800-6199 2004 Institutt for samfunnsforskning

14 slik at vi får med alle arbeidstakere som er aktuelle for AFP i perioden vi analyserer. Tidligpensjoneringsatferd for personer som er yngre enn 63 år lar seg ikke analysere med våre data, noe som er en viktig begrensning først og fremst for analyse av uførepensjonering. Vi tar i denne omgang heller ikke hensyn til at det kan være viktige forhold ved bedriftene som påvirker om de har knyttet seg til AFP-ordningen. Dette må taes hensyn til når resultatene skal vurderes. Den videre strukturen i artikkelen er som følger. I neste avsnitt gjøres det rede for bakgrunnen for problemstillingen. Deretter diskuteres ordningen med AFP og hva som var motivasjonen for å innføre denne, samt en oversikt over relevant nasjonal forskning. Vi følger personer som var i jobb ved fylte 63 år over tid for å analysere i hvilken grad disse personene går av med tidligpensjon før grensen for alderspensjon ble nådd. Den empiriske analysen presenterer deskriptiv statistikk for å belyse kjønns- og sektorforskjeller i tidligpensjoneringsatferd. Deretter diskuteres resultatene, mens noen konkluderende merknader blir gitt i det siste avsnittet. Søkelys på arbeidsmarkedet Høy yrkesdeltakelse, men økende tidligpensjonering Den skandinaviske velferdsmodellen er karakterisert ved å ha relativt generøse velferdsordninger for de som står utenfor arbeidsstyrken samtidig som det legges stor vekt på at flest mulig personer skal være i arbeid. Modellen med vekt på høy yrkesdeltakelse for alle aldersgrupper har i stor grad lykkes. Selv om bare rundt halvparten av personer i aldersgruppen 60-64 år er sysselsatte (grovt sett ca. 100 000 arbeidstakere i Norge), er andelen sysselsatte personer i denne aldersgruppen betydelig høyere i Norge enn i mange andre land. Gjennomsnittet for de 15 EU-landene var 24 prosent i 2002 (33 prosent for menn og 16 prosent for kvinner). Arbeidstilbudet, målt i antall timer per uke, for de som er i arbeid i denne aldersgruppen, er noe lavere i Norge sammenlignet med arbeidsstyrken ellers (Vaage 2003). Antall yrkesaktive kvinner i aldersgruppen 62-66 har vært relativt stabilt over tid, mens antall menn i arbeidsstyrken for denne aldersgruppen har gått ned med over 30 prosent siden folketrygden trådte i kraft i 1967. Kvinners inntreden i arbeidsmarkedet var etter 1967 i stor grad basert på deltidssysselsetting. I dag er mer enn 55 prosent av alle kvinner over 16 år i arbeidsstyrken i heltidsjobb. Samtidig som antall arbeidstakere over 62 år totalt sett har gått betydelig ned, har forventet levealder både for menn og kvinner økt med rundt 5 år siden 1970. Forventet levealder ved fødsel er cirka 82 år for kvinner, mens den er rundt 76 år for menn. Fertiliteten har gått ned fra ca 2,8 barn per kvinne da folketrygden ble innført til rundt 1,9 barn per kvinne i dag. Flere eldre og færre unge vil kunne resultere i større skattetrykk og forsørgelsesbyrde for den yrkesaktive befolkningen som finansierer kontantytelsene i velferdsstaten. Det er mange grunner til at yrkesaktive personer går av med pensjon før fylte 67 år. Den sannsynligvis viktigste årsaken for frivillig tidligpensjonering er at den personlige økonomien tillater det. Insentivene til å forlate arbeidsstyrken styrkes, isolert sett, når kompensasjonsgraden og valgmulighetene øker. Dette modifiseres selvsagt av andre betingelser individene står overfor, så som personlig helse, graden av slit og stress på arbeidsplassen, pensjonsrettigheter osv. Endelig påvirkes beslutningen av individenes preferanser for fritid, hvor prioritet til familieliv og fritidsaktiviteter øker tilbøyeligheten til tidligpensjonering. Alt dette betyr at personer med samme insentiv og valgmuligheter, men med ulike preferanser kan ta ulike valg. Tilsvarende vil personer med like preferanser, men som står overfor ulike finansielle insentiv, kunne ta ulike beslutninger. Uførepensjon har tradisjonelt vært den vanligste formen for tidligpensjonering i Norge. I dag mottar over 300 000 personer uførepensjon. Som det går fram av tabell 1, har AFP bare i ubetydelig grad, og bare for menn, overtatt som pensjonsform for den aldersgruppen vi studerer. I begrunnelsen for