En god start. Å lykkes med omsorgssentre og bosetting av enslige mindreårige flyktninger

En god start Å lykkes med omsorgssentre og bosetting av enslige mindreårige flyktninger

En god start Å lykkes med omsorgssentre og bosetting av enslige mindreårige flyktninger I 2015 kom det rekordmange enslige mindreårige asylsøkere til Norge. 859 av dem var under 15 år, og er det statlige barnevernets ansvar å gi et tilbud til. De fleste kom i løpet av høsten. Over 90 prosent av barna under 15 år får vedtak om opphold. Målet er at de skal bosettes i en kommune innen tre måneder etter vedtak om opphold. Norske kommuner skal i 2016 bosette 4400 enslige mindreårige flyktninger under 18 år. Barn skal prioriteres ved bosetting. Økningen i antallet ankomne barn gjør at kommuner med og uten erfaring fra bosetting av denne gruppen, nå må bygge opp kapasiteten for å bosette mange flere enslige mindreårige enn tidligere. Kommunene kan vurdere ulike omsorgsløsninger og ha et differensiert bo- og omsorgstilbud ved bosetting av enslige mindreårige slik at barnet får gode oppvekstbetingelser. På kort tid har Aleris bygget opp et av Norges største kompetansemiljøer på å arbeide med barn som kommer til Norge uten omsorgspersoner: I juni 2015 bodde 13 barn i våre omsorgssentre. I april 2016 er tallet over 200. Aleris hadde lang erfaring fra omsorgssentre og bosetting av barn også før den store økningen i ankomster høsten 2015. Gjennom profesjonelt og målrettet miljøarbeid har vi bred erfaring fra hva som skal til for å gi barna omsorg, støtte og opplæring slik at de får de beste forutsetninger til å lykkes med skole, trivsel og delaktighet både i sosialt liv og på sikt arbeidsliv. Vi kan på kort tid bistå kommuner med å etablere fungerende bo- og omsorgsløsninger for enslige mindreårige flyktninger og bidra til at kommunene oppfyller sine bosettingsvedtak. Vi kan også bidra med rådgivning og opplæring ved kommunenes egne løsninger. I denne brosjyren vil du møte noen av medarbeiderne og barna, som gir et lite innblikk i sin hverdag. Vi beskriver også mer detaljert hvordan Aleris jobber med bosetting av enslige mindreårige flyktninger. Vår erfaring er at en god start er det viktigste grunnlaget for å lykkes med et liv i Norge.

HVERDAGEN I ET OMSORGSSENTER FOR ENSLIGE MINDREÅRIGE ASYLSØKERE Et trygt og annerledes hjem Aleris over 30 omsorgssentre er små, midlertidige internasjonale familier for over 200 barn som er kommet til Norge uten foreldre. På to timers varsel hentet Guro fem gutter under 15 år fra tre land og flyttet inn i et bolighus på Østlandet. Oppgaven: Legge grunnlaget for god integrering i Norge. En av guttene viser smilende frem gitaren sin. Han har også et stort talent innenfor boksing. Det er fredag i vinterferien 2016. En gutt sitter hjemme i sofaen og spiller tv-spill. En annen hører på afghansk musikk på rommet sitt. I første etasje lukter det parfyme. - Vi startet med å dra på IKEA, skru møbler og innrede et hus. I begynnelsen var det derfor mye praktisk arbeid. Da vi var ferdig med det kunne vi ha fokus på miljøterapi med guttene og kartlegge hvem de er og hvilke behov de har, forteller Guro. Som sosionom og avdelingsleder i Aleris har hun ansvar for den daglige driften av omsorgssenteret på oppdrag fra Barne-, ungdoms- og familieetaten (Bufetat). Jobben innebærer personalansvar for seks miljøarbeidere som på skift bor sammen med guttene i det som fra utsiden ser ut som et vanlig bolighus. På innsiden rommer det en helt spesiell familie. - Ingen av guttene kunne norsk og de snakker tre ulike språk. Vi måtte være kreative i kommunikasjonen. I starten var det mye armer og ben, tegninger og tegnspråk, forteller hun. På oppdrag fra Bufetat opprettet Aleris på svært kort tid over 30 omsorgssentre over hele landet: Finne og leie egnede boliger, ansette og lære opp personell. - På en måte var det greit at alt var nytt for alle, både for dem og oss, sier Guro.

To av guttene er brødre og deler rom. Det nyopprettede omsorgssenteret ble tett fulgt opp av tre kontroller: Først Fylkesmannen som alle guttene snakket med, deretter Godkjenningsmyndigheten og til slutt Aleris intern kvalitetskartlegging. - Tiden en utfordring Innen tre uker etter at barna flytter inn, skal omsorgssenteret sende en Kartleggings- og oppfølgingsplan (KOPP) til Bufetat, som vurderer om det er behov for oppfølgingsvedtak. Deretter får barna en handlingsplan (MAP) som sikrer at behov gjort i KOPP og oppfølgingsvedtak blir fulgt opp og jobbet med i det daglige arbeidet. Den korte tiden er en utfordring. - På bare tre uker skal de fortelle livshistorien sin til folk de ikke har fått en relasjon til ennå. Det er veldig tøft for dem, sier Guro. Barna har ingen papirer. Ingen vet noe om dem fra før. Tre uker med kartlegging er kortere tid enn på en vanlig akuttog utredningsinstitusjon i barnevernet der man allerede har mye informasjon om barna. Samtidig er et omsorgssenter ikke en akuttinstitusjon; ettersom barna blir der lenge mens de venter på å bli bosatt i en kommune. - De åpner seg nesten aldri på tre uker. Det er vanskelig å snakke om alt så fort, nikker miljøarbeideren Asad. Han har selv vært gjennom flukten til Europa og Norge, veien gjennom asylprosessen og til slutt oppholds- og arbeidstillatelse. Med hans erfaring har guttene en som forstår mye av det de har vært, og går gjennom. Over 90 prosent av enslige mindreårige asylsøkere får vedtak om opphold. Målet er at de skal bosettes i en kommune innen tre måneder etter at de får opphold. Barn skal prioriteres. I februar 2016 har de fem guttene mellom 13 og 15 år bodd et halvt år i Norge. Fire av dem venter på bosetting. En av guttene har ikke fått opphold. Han venter på uttransportering. Fra flukt til hverdagsliv En vanlig uke står guttene opp, spiser frokost og går på skolen. Mens barna er på skolen, gjør miljøarbeiderne innkjøp, administrativt arbeid og ordner i huset. På ettermiddagen lager miljøarbeiderne middag sammen med guttene og hjelper til med lekser. Noen av guttene går på fotball, boksing eller andre aktiviteter. - Mange er veldig motiverte for leksene. De vil at vi skal sitte lenger med dem så de kan gå videre med ekstraoppgaver, forteller Asad. Rundt halv ni er det kveldsmat. Klokken ti skrus internett av, og da skal alle være på rommet sitt. Noen hører på musikk til de sovner. Guttene har også faste oppgaver og ansvar hver uke: Støvsuge, kjøkkenansvar, sette inn i oppvaskmaskinen, feie uteplass, vaske badet, gulv og tømme søppel. Hvis rom og fellesarealer er vasket får de ukepenger hver onsdag. Banning eller ikke godkjent vask kan gi trekk i ukelønn. Det kan bli en del krangling. - Miljøarbeiderne er hele tiden med dem. Vi forklarer at dette forventes av dem når de kommer til et bofelleskap eller familie, og i situasjoner der det kanskje ikke så mange voksne rundt til å veilede, sier Guro. Etter skolen på fredag er det felles aktivitet. Det har blant annet vært aking, smake på pinnekjøtt, svømming, kino og skøyter. - Svømming er nok den aktiviteten de liker best, men der sjefen kanskje er mest engstelig. Noen tror nemlig de er små havfruer selv om det er ganske langt unna sannheten, ler Guro. Lørdag står de opp litt senere og spiser en felles frokost. Da får de tilgang på sukker i teen. - Da er det rene julekvelden, de er veldig opptatt av sukker! Sukker og o Boy står ellers innelåst på personalkontoret, forklarer Guro.

Holder kontakt med venner og familie Guttene drar jevnlig på besøk til venner på andre omsorgssentre i nærheten. De har også kontakt med familie og slektninger i hjemlandet eller andre land. Noen har allerede fått seg norske venner som har vært på besøk på omsorgssenteret. De har også blitt med norske venner hjem. Miljøarbeiderne følger med og er til stede for guttene hele tiden, passer på og setter grenser. - En av guttene har en bror han ofte er hos. Da har vi sjekket at det faktisk er broren, og at det er en ordentlig fyr som vil gutten vel, sier Guro. Samtidig er ikke alt bare solskinn. Miljøarbeiderne vet at barna har frustrasjon og uro i seg og ser når de er slitne. Noen av guttene har opplevd drap, flukt, fysisk og psykisk mishandling. Noen kan ha hørt at pappa ble skutt, på telefon. Flere er redde for politiet. To av guttene har fått traumehenvisning til BUP (barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk). - Vi tåler at de blir sinte og roper, det kan også skje i et vanlig hjem. Men vi aksepterer ikke trusler. Hvis det blir krangling eller konflikter er det best å gå inn og løse situasjonen før den eskalerer. Gå en tur, eller at en miljøarbeider setter seg sammen med dem, sier Guro. Egnet personal er viktig Medarbeiderne er minst 50 % fagutdannede. De jobber turnus og bor to og to sammen med guttene på skift mandag-torsdag, torsdag-mandag. Å bo sammen med fem gutter med ulike språk og annerledes kulturer der noen kan ha traumer og der vanlige tenåringsutfordringer kommer på toppen, er ikke en jobb for alle. - Du må tåle en støyt og være tålmodig. Alle medarbeidere får opplæring, og har prøvetid. Personlig egnethet er viktig i denne jobben, sier Guro. Mye å lære Omsorgssenteret skal likne et hjem, med en profesjonell mor og far som gir guttene oppdragelse og omsorg. Guttene skal bli best mulig forberedt på alt de trenger å vite når de skal bosettes i en kommune. Det er viktig å være konsekvent på samme måte som med norske tenåringsbarn. Å komme til Norge er en enorm overgang fra et annet system og en annen kultur. Guttene har mye nytt de må lære, og absolutt alt må forklares: Hva forventes av deg, hygiene, respekt, sosiale regler, vente på tur, hvordan de skal oppføre seg, respekt overfor kvinner, takle motstridende beskjeder. - Og trafikkregler, skyter Asad inn. I Afghanistan er det nemlig ikke særlig til trafikkregler. Måten ting forklares på, kan også by på utfordringer: - I starten er det en del misforståelser. For eksempel var en av guttene på skolen og ble fortalt at det var friminutt. Da gikk han hjem. Man må forklare at friminutt betyr å gå ut og inn igjen, og ikke ut og hjem, forteller Guro. Det er heller ikke åpenbart hva som skjer når en beskjed er gitt. - Her på huset er det demokrati. Guttene kommer fra land der de er vant med en god blanding. I Afghanistan har vi for eksempel flere typer slags styre: Litt anarki, litt demokrati, litt sharia, og litt kongedømme, ler Guro. Hennes rolle som leder er også uvant for dem. - De er vant til at sjefen er den som alltid er til stede i butikken. Jeg er jo stort sett ikke her, men har det overordnede ansvaret og kommer innom hver fredag for å ha husmøte, sier hun. Hverdagen i et omsorgssenter ligner mye på et vanlig hjem.

Husmøte Hver fredag ettermiddag fyller 12 personer stuen. Fem ungdommer fra tre land, fire tolker og tre miljøarbeidere deltar i det ukentlige, svært så internasjonale husmøtet. Noen spørsmål stiller guttene direkte på norsk, andre går via tolk. I stort sett munter stemning hagler det i to timer med alvorlige og trivielle spørsmål, over en jevn summende lyd av snakking på fire-fem språk samtidig. Forskjellen mellom prinsipper, regler og enkelthendelser, hva som skyldes kulturelle forskjeller og hvilken rolle og myndighet som gjelder hvor, når og hvorfor, er ikke opplagt for guttene. Formålet med husmøtet er å snakke om husregler og bosetting. Møtene ender stort sett opp med å handle mest om sukker. Guro leder møtet: - I dag tenkte jeg at vi skal snakke litt om bosetting, ta opp om det er andre ting dere ønsker å diskutere, og gå gjennom husreglene vi er blitt enige om for at vi skal ha det hyggelig sammen. - Hvis jeg mister id-kortet. Blir jeg da kastet ut av Norge? - Nei, da må du komme til oss så skal vi skaffe deg et nytt. Du blir ikke kastet ut av Norge. - Han lurer på hvorfor kan vi ikke ha sukker i teen? - Det er fordi dere ikke får mer tannlege nå før bosetting. Det er god omsorg å passe på tennene deres. - Men du, en ting, vær så snill, ikke mer løksuppe! - Hvis dere ikke liker maten, kan dere bli med miljøarbeiderne ut og handle det dere vil ha. Dere kan påvirke hva dere skal spise. - Hva gjør jeg om jeg mister mobilen? - Da får dere komme til oss, så kan vi skaffe en ny mobil. Men det betyr ikke at du får den samme bare en nyere modell! Guttene ler. - Han lurer på hvorfor kan vi ikke få sukker i teen når vi har gjester. De får sukker på andre omsorgssentre. - Alt kan ikke være helt likt alltid. Her i huset har vi våre regler, og så har de andre regler på andre omsorgssentre. Det er god omsorg å passe på tennene deres. - Jeg vil gjerne ha en ny tolk. - Hvis du er misfornøyd med tolken, så må du si fra til oss. Da kan vi skaffe ny. Skriv ned hvorfor du vil ha en annen tolk. Så melder vi det tilbake. - Jeg vil helst ha en kvinnelig tolk på 15 år. - Pass deg, ellers blir det løksuppe hele neste uke! - Nei, vær så snill ikke løksuppe, ikke løksuppe! Mer latter i stuen. - Jeg trenger klær. Til sport. - Si fra hva slags klær og hva du mangler, så ser vi på det. - Han vil gjerne snakke om det som skjedde her om dagen. - Jeg tror ikke vi skal diskutere den episoden her, jeg skal ha en samtale med alle dere enkeltvis snart så vi tar det da. Husker dere, i husreglene vi er blitt enige om så står det at vi snakker godt om hverandre. Skal vi gå gjennom husreglene? Der ser dere at sjokoladepålegg, kakao, juice, brus, egg og yoghurt er lov bare i helger. - Hvorfor egg? - For det blir så mye krangling rundt egg. - Bare i helger, hvorfor? - Og vi vil ikke ha suketter! - Hvorfor kan ikke gjester overnatte? - Fordi huset er så lytt, det blir for mye bråk. Skal vi snakke om bosetting, eller skal vi snakke om sukker? - Og hva om vi får besøk, er det lov med sukker da? - Kommunene er heldige Guro mener guttene stort sett er disiplinerte og motiverte. De omfavner norsk kultur. De prøver nye ting, de er nysgjerrige, de lager og smaker på norsk og utenlandsk mat. De fleste følger skolen greit og de lærer kjapt. Mens alle kom til Norge uten å kunne språket, kommuniserer de allerede et halvt år senere mye på norsk. De har fremtidsdrømmer på lik linje med norske ungdommer. En av guttene vil bli politi. De andre drømmer om å bli lege, tannlege, forfatter, og dikter. - Jeg vil si at de fungerer godt på tross av alt det de forteller og har opplevd. De blir lett kjent med andre mennesker, de integreres fint, og de har masse humor. Det er selvfølgelig ting å jobbe med. Men de kommunene som får våre gutter er veldig heldige, avslutter Guro. Fakta Aleris Omsorgssentre for enslige mindreårige asylsøkere Per april 2016 har Aleris over 200 enslige mindreårige asylsøkere under vår omsorg ved over 30 omsorgssentre over hele Norge, på oppdrag fra Barne-, ungdoms- og familieetaten (Bufetat). Aleris har drevet omsorgssentre siden 2008. Et omsorgssenter drives i hovedsak etter samme regelverk og prinsipper som et bofellesskap i barnevernet. Traumebevisst omsorg er et bakteppe. Vi har fokus på kontinuitet, forutsigbarhet, fast struktur, at de har et positivt dagtilbud og fritidsaktiviteter. Beboerne er ungdom er under 15 år som kommer til Norge uten foreldre eller omsorgspersoner og som søker asyl. I 2008 og 2009 bidro vårt miljøpersonale i omfattende grad med bemanningen ved Eidsvoll statlige omsorgssenter for enslige mindreårige. I denne perioden og senere har vi også leid ut bemanning til andre omsorgssentre og til mottak for enslige mindreårige asylsøkere over 15 år. I perioden 2002-2007 hadde Aleris ledelse og miljøpersonale ved Vårli mottak for enslige mindreårige asylsøkere under 15 år. Siden 2000 har vi hatt enslige mindreårige flyktninger plassert i våre bofellesskap.

HVERDAGEN I EN EM-BOLIG: BOSETTING AV ENSLIGE MINDREÅRIGE FLYKTNINGER Vil hjelpe andre som kommer til Norge Faraz (18) kom til Norge som enslig mindreårig asylsøker. Nå har han fått opphold, bor sammen med en annen ungdom i en kommune, går bygg- og anleggslinjen på videregående skole og jobber fast i dagligvarebutikk ved siden av. - Jeg er veldig fornøyd, sier 18 år gamle Faraz. Han er hjemme fra skolen og har litt feber, men fortsatt tid til en prat og en kopp te. Afghansk musikk strømmer ned fra loftet. - Respekt er viktig. Man må ikke tenke på seg selv hele tiden, man må tenke på andre. Når man kommer fra et farlig sted er det vanskelig. Den ene gangen er det jeg som ikke har mat, og har det vanskelig. En annen gang er det andre som ikke har mat. Jeg er veldig fornøyd nå. Men alle må hjelpe hverandre, mener Faraz. Han har lyst til å bruke sin erfaring i arbeid med andre som kommer alene til Norge. - Jeg kan også hjelpe andre barn som er i samme situasjon jeg var i da jeg kom, sier han. Nå er Faraz bosatt sammen med broren sin i en av Aleris boliger for enslige mindreårige flyktninger, en såkalt EM-bolig, på oppdrag fra en kommune på Østlandet. Én miljøarbeider er alltid sammen med dem. Søsteren bor på et asylmottak i nærheten. I skole og jobb Faraz får gode skussmål på skolen. Og nå skal han finne seg lærlingeplass. Skolen har ikke funnet praksisplass ennå, så han skal lete litt selv. - Jeg skal ta litt aktivt kontakt ut, snakke med tømrere, snakke med sjefen min i butikken. Han kjenner flere folk. Men han har ikke lyst til å miste meg da, smiler Faraz. -Han vil ha meg på jobb.

I fire år har Faraz jobbet i det som startet som et arbeidsmarkedstiltak i en dagligvarebutikk, der Aleris betalte beløpet NAV vanligvis refunderer til arbeidsgiver. Etter god innsats ble Faraz ansatt, og nå jobber han fast på tirsdager, sitter i kassen og er høyt verdsatt av sjefen. Hvis Faraz ikke finner lærlingeplass, vurderer han å ta et friår for å jobbe. - Det er du som bestemmer om du skal ta et friår og jobbe eller om du skal fullføre skolen. Vi kan råde deg til hva som er lurt, men det er du som bestemmer, sier Lars. Lars er avdelingsleder i EM-boligen og prosjektleder i Aleris for å ivareta kvaliteten i tilbudet til enslige mindreårige asylsøkere etter den store strømmen av ankomster høsten 2015. Femmer i norsk - Det har ikke alltid vært slik, men nå er du fornøyd og det er hyggelig å se, sier Lars. Faraz har bodd i EM-boligen siden 2012, broren flyttet inn i 2014. - Mye ble bedre etter at du fikk bo sammen med broren din. Og så har vi jo vært og besøkt søsteren din, sier Lars. - Jeg så noen barn fra et omsorgssenter nylig, de er så små, ler Faraz. - Sånn var du også, sier Lars. Litt etterpå kommer 17 år gamle broren til Faraz hjem fra skolen. Han har akkurat gjort det bedre på skolen enn sin norske kompis. - Jeg har hørt at noen har fått femmer i norsk? sier Lars. Broren til Faraz smiler bredt. Han forteller at han planlegger å søke sommerjobb. - Husk at det er veldig populært å få sommerjobb. Så om du ikke får den første jobben, må du ikke gi opp, men søke flere steder, sier Lars. De to brødrene fra Afghanistan er veldig ressurssterke, og har et sterkt ønske om og motivasjon for å lykkes. - De har ikke vært her så lenge og nå får den ene en femmer i norsk. Det er imponerende, sier Lars. *Navnet Faraz er endret. Fakta: EM-bolig i Aleris En EM-bolig drives etter de samme prinsippene som et omsorgssenter eller bofellesskap i barnevernet, på oppdrag for norske kommuner. Traumebevisst omsorg er et bakteppe. Vi har fokus på kontinuitet, forutsigbarhet, fast struktur, at de har et positivt dagtilbud og fritidsaktiviteter. Beboerne er ungdom er under 18 år som har oppholdstillatelse i Norge. De kommer enten som følge av en direkteplassering fra kommunen, fra et omsorgssenter i regi av Bufetat, eller som kvoteflyktninger. Siden 2009 har Aleris drevet flere bofellesskap for enslige mindreårige flyktninger bosatt i kommune, samt hybler med oppfølging på oppdrag fra blant annet Trondheim, Bærum, Oslo, Bergen og Skien kommuner. Siden 2006 har vi hatt enslige mindreårige asylsøkere og flyktninger i flere av våre familiehjem.

EN VIKTIG JOBB: Å LYKKES MED INTEGRERING OG BOSETTING - Gi dem tiden de trenger Språkopplæring, redusere usikkerhet, jobbtrening og tillit: Aleris har lang erfaring fra å gi enslige mindreårige asylsøkere og flyktninger en god start i Norge i de ulike fasene fra asylsøknad og skole, til opphold, bosetting og jobb. - Min hovederfaring fra denne jobben er at barna og ungdommene trenger tid. Det er viktig at de får den tiden de trenger for å integreres. Du og jeg ville også trengt tid om vi plutselig skulle lære å leve i en afghansk kultur, sier Lars. Som prosjektleder for enslige mindreårige asylsøkere (EMA) i Aleris har Lars et overordnet ansvar for kvaliteten i tilbudet, og ansvar for å melde inn kapasitetsoversikt, rømninger og inn- og utflyttinger til Barne-, ungdoms- og familieetaten (Bufetat). Han er utdannet psykiatrisk sykepleier. Allerede i 2009 var han med og startet en bolig for enslige mindreårige flyktninger (EM-bolig). Til nå har Aleris blant annet bosatt afghanere, eritreere og kvoteflyktninger fra Somalia i EM-boliger på oppdrag fra kommuner. Disse ungdommene har opphold, og bosettes i en kommune i en bolig med personal. - Det er viktig å skape skreddersydd tilbud som passer for barnet. De har jo ingen andre, vi tar hele omsorgsansvaret, sier Lars. Viktig å heve nyansenivået i språket Et viktig fokus i EM-boliger er norskopplæring. Miljøarbeiderne hjelper til med lekser og til å utvide ordforrådet. Å snakke godt norsk legger forholdene til rette for god integrering og at ungdommene kan gå inn i norske miljøer.

- Vi har sett at motivasjonen kan stoppe opp i det de kan gjøre seg forstått. Så begynner de på videregående skole, der det er høyere krav til nyanser i språket. Da får de det vanskelig og tøft, sier Lars. Aleris har god erfaring med at det å blande etnisiteter bidrar til god språkutvikling. - Da må alle snakke norsk, og norsk blir det de har felles. Sammensetningen i EM-boliger og omsorgssentre er derfor noe vi diskuterer med Bufetat, sier Lars. Han tror også det er lettere å bli godt integrert på et litt mindre sted. - På et større sted blir det fort at man søker seg til trygghet og til sine egne, akkurat som vi ville gjort om vi skulle flyttet til Afghanistan. Rollespill som jobbtrening I EM-boligen får ungdommene hjelp til alt de trenger for å kunne bo for seg selv: Skaffe nettbank, sparekonto, kjøpe vaskemaskin, skaffe jobb eller studiested. Det er mye ungdommene skal ordne før de blir 18. Et eksempel er en 17 år gammel gutt fra Eritrea som skulle søke jobb. Først fikk han hjelp til å skrive CV. - Så skulle han gå rundt og presentere seg, og der stoppet det litt. I en slik situasjon er han like spent som alle oss andre, sier Lars. Miljøpersonalet forklarte gutten hvordan man går frem. Deretter spilte de daglig leder mens gutten presenterte seg for dem med CV. - Etterpå hadde vi veiledning der vi har gikk gjennom hva gutten sa, og spurt ham om han ville ansatt seg selv. Svaret hans var nei, forteller Lars. Slike rollespill skaper en fin arena for veiledning og refleksjon. - Har selvstendighet Det er stor forskjell på en norsk og en afghansk 14-åring. En afghansk 14-åring har ofte i flere år allerede bidratt til familiens økonomi ved å gjete sauer eller hjelpe til på en eller annen måte. De har også klart å ta seg den lange reisen til Norge. - Når de kommer i omsorgssenter, må vi ikke glemme at mange er vant med å ha ansvar i hjemmet og vant med å være selvstendige. En viktig del av oppgaven er å ta tak i selvstendigheten de har og gi dem ansvar å følge opp her, slik at de lærer å bruke sin selvstendighet på en god måte her i Norge, sier Lars. Ungdommene er i en fase hvor de skal bli mindre avhengige av sine omsorgspersoner, samtidig som de i Norge trenger mer støtte og veiledning enn de ville ha trengt hjemme. Som andre ungdommer utvikler de seg fysisk, følelsesmessig og seksuelt. Alt dette kan være vanskelig for dem å takle selv om de i utgangspunktet er ressurssterke og selvstendige ungdommer. Tid er også et viktig aspekt når det gjelder å arbeide med traumer, en problematikk Aleris er spesielt oppmerksomme på. - Barnet har kanskje vært på reise i ni måneder med menneskesmuglere som har behandlet dem dårlig. Hvorfor skal de da stole på oss etter første dag? Det tar tid å oppnå en god relasjon med et barn som grunnlag for å jobbe med traumer, sier Lars. Kulturforskjeller og frustrasjon Kulturforståelse er også en spennende utfordring. Når man snakker med enslige mindreårige i omsorgssentre eller EM-boliger, er det viktig å tenke etter om man har samme forståelse. Lars har flere eksempler: - Tegn- og fingerspråk kan fort bære galt av sted. Tommel opp, som vi gir hverandre når noe er bra, betyr for eksempel noe helt annet i Afghanistan. Han fortsetter: - I flere land bruker de ikke toalettpapir. Da kan en god strategi være å starte med å lære bort viktigheten av god håndhygiene i stedet for å si at de gjør noe feil og definere dem som uhygieniske, sier Lars. Et annet eksempel er fra et omsorgssenter der barna ba om klær. Miljøpersonalet var kreative og gavmilde, og tok med fine klær fra sine barn som barna ved omsorgssenteret

kunne arve. Men barna ved omsorgssenteret ville ikke ha dem, og kastet dem. - Vi definerer det som utakknemlighet og manglende gjenbruk av fine klær. Men så spurte vi oss litt frem, og da spurte et av barna: Men hvem har dødd? En annen spurte: Hvordan vet jeg hva slags sykdom han som eide jakken hadde? For dem var brukte klær assosiert med smittsomme sykdommer og død. Da er det jo ikke så rart at de ikke ville ha klærne. Lars mener det er viktig å være litt treåring, spørre og være nysgjerrig. Hvorfor gjør de som de gjør? - Usikkerhet og frustrasjon er ofte en årsak til utageringer. Usikkerhet er en utfordring for miljøpersonale. En 13-åring kan bli misforstått som misfornøyd, når han eller hun egentlig er usikker. Lars mener det også er viktig å være bevisst på å se signaler tidlig. Med faste møtetidspunkter, bruke mer tolk, og å være interessert, spørrende og nysgjerrig, slik at man finner årsaken til frustrasjonen. - De har savn etter familien, bekymring for lillebror. Det kan være at de ikke får tak i mamma, eller at noe er skjedd. Vi må spørre om hvorfor de er frustrert, og ikke bare grensesette. Vi har jobbet mye med dette i våre boliger og da har vi også fått ned frustrasjonsnivået, sier Lars. Ikke vanskelig å rekruttere Personalet ved omsorgssentrene og EM-boligene rekrutteres blant dem som søker seg til Aleris. - Dette er ikke en jobb for alle, og personlig egnethet og motivasjon er viktig. Mange av dem vi rekrutterer begynner som ekstravakter. Da får både de og vi sett om jobben passer. Vi har alltid øynene åpne for hvem som har gjort en god innsats i et engasjement, det kan fort lede til en fast jobb, sier Lars. Godt samarbeid med Bufetat, kommunene og naboene Omsorgssentrene baserer sitt arbeid på Bufetats informasjonspakke for private omsorgssentre, der asylprosessen, hva som skal være gjort innen de første ukene, roller og ansvar er klart definert. Lars berømmer Bufetats arbeid. - Bufetat har gjort veldig mye bra. De har gjort en fantastisk jobb med å lage en standard som gir et bra grunnlag for en god jobb. Det samme gjelder kommunene, sier Lars. Aleris har opplevd stor positivitet fra kommunene, naboer og nærmiljø. Når et lite sted med noen tusen innbyggere plutselig får 20 barn over tre alderstrinn fra flere land, så kan det by på utfordringer for små kommuner å sørge for nødvendig oppfølging. - Kommunene har imponert meg, de har håndtert dette veldig bra. En kommune vi ringte til, svarte oss at de hadde ventet lenge på en telefon, og at skolen var klare til å ta imot barna på mandag. Dersom barna er interessert i idrett, blir de meldt inn i nærklubben. De blir godt tatt imot i fotball- eller kulturklubber, og av naboer. Miljøpersonale følger opp foreldresamtaler med skolen, og tar initiativ til at barna deltar i dugnader og tar del i det nabolaget gjør. Folk tar selv kontakt. Naboer ringer på hos omsorgssentrene og har laget vafler. Forskjell mellom EM og EMA De enslige mindreårige asylsøkerne (EMA) er veldig opptatt av hva som vil skje fremover. Ungdom som har fått opphold og bor i en EM-bolig er mer langsiktig og krever en litt annen jobb. Ungdommene kan slå seg mer til ro. - Selv om de fleste barna får bli i Norge, er et omsorgssenter et korttidstiltak med mye usikkerhet. Barna der er ikke ferdig med reisen. De venter på opphold. Om de får det, blir de glade, men så begynner ventetiden på at de skal kunne flytte til en kommune. De har midlertidig opphold, så må de søke på nytt deretter. Han mener det er uheldig om barna blir for lenge i omsorgssenter mens de venter på bosetting. Det beste er om de blir bosatt der de har begynt integreringen, begynt på skole, fått venner og knyttet kontakter. - Vi har gode erfaringer med å gi god omsorg og hjelpe dem til å få en god start i Norge både på omsorgssenter og i EM-bolig. Vi vet en del nå om hva som bør gjøres i de ulike fasene og hvordan man bør jobbe med både personalgruppen og barna for å få det til å fungere. Den kompetansen håper vi kommer til nytte for kommuner og andre som trenger det, sier Lars.

ALERIS ARBEID MED BOSETTING Bosetting av enslige mindreårige flyktninger i kommunene Aleris er landsdekkende og har lang og bred erfaring fra å drive omsorgssentre for enslige mindreårige asylsøkere på oppdrag fra Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir) og bofellesskap og andre tiltak for enslige mindreårige flyktninger med opphold, på oppdrag fra kommuner. Denne erfaringen gjør at vi har bred faglig og praktisk kompetanse på hvordan man etablerer og driver velfungerende bofellesskap både for barn under 15 og de mellom 15 og 18, samarbeid med relevante instanser i kommunen og hva som skal til for å gi barna grunnlaget for en vellykket integrering i lokalsamfunnet og i Norge. Ifølge Bufdirs Rundskriv Q-05/2015 kan bo- og omsorgstiltak kjøpes av private tilbydere, dersom det innebærer at kommunen kan bosette raskere i gode, tilpassede omsorgstilbud. Aleris kan på kort tid etablere bo- og omsorgsløsninger for enslige mindreårige flyktninger som skal bosettes i kommunen, og bidra til at kommunen oppfyller sitt bosettingsvedtak for 2016 samt IMDis mål om at enslige barn skal bosettes innen tre måneder etter vedtak om opphold. Vi kan også etter kommunens ønsker skreddersy andre tiltak som hybel med oppfølging eller familiehjem/fosterhjem og nødvendige tiltak som dekker barnets eller ungdommens hjelpebehov. Norske kommuner skal i 2016 bosette 4400 enslige mindreårige flyktninger under 18 år. Av disse er rundt 880 barn under 15 år. Bufetat bosetter enslige mindreårige flyktninger under 15 år, mens IMDi har ansvaret for å bosette de over 15. Nasjonalt utvalg for mottak og bosetting mener enslige mindreårige flyktninger skal prioriteres for rask bosetting. Ingen barn bør bo lenge under midlertidig omsorg. Målet er at enslige barn skal bosettes innen tre måneder etter vedtak om opphold. Enslige mindreårige flyktninger er uten omsorgspersoner i Norge. Bosetting av denne gruppen forutsetter et tilpasset apparat i kommunene som sørger for trygghet, omsorg, veiledning og gode oppvekstsvilkår. De fleste vil trenge tett oppfølging av kommunen. Mange har også hatt opplevelser fra hjemlandet eller fra flukten som de trenger hjelp til å bearbeide. Tidligere var det vanlig at enslige mindreårige flyktninger ble bosatt av kommuner som hadde spesialisert seg på dette. Fordi behovet for å bosette enslige mindreårige har økt kraftig, er flesteparten av kommunene derfor nå anmodet av IMDi om å ta imot enslige mindreårige flyktninger. Økningen gjør at kommuner med og uten erfaring fra bosetting av denne gruppen, så raskt som mulig nå må bygge opp kapasiteten for å bosette mange flere enslige mindreårige enn tidligere. IMDi råder kommunene til å vurdere ulike omsorgsløsninger og ha et differensiert bo- og omsorgstilbud når kommunen skal bosette enslige mindreårige slik at barnet får gode oppvekstbetingelser. Fosterhjem er en vanlig løsning spesielt for enslige mindreårige flyktninger under 15 år. For de fleste kommuner vil det være vanskelig å rekruttere tilstrekkelig med fosterhjem for å bosette barna innen målet om tre måneder etter vedtak om opphold, i tråd med det økte behovet. Det er også krevende å finne fosterhjem til gruppen mellom 15 og 18 år. Et alternativ til fosterhjem som IMDi skisserer, er et bofellesskap som bemannes etter behov. Kilde: Aleris, www.imdi.no

Aleris bofellesskap for enslige mindreårige flyktninger Om bofellesskap Et bofellesskap kan typisk ha 5 beboere, eventuelt færre eller flere. Bofellesskapet vil ivareta de enslige mindreåriges behov og ha som mål å sørge for en god integrering av barna og ungdommene. Gjennom miljøterapi jobber vi aktivt og målrettet for å legge til rette for en positiv utvikling som best mulig sikrer at barna fungerer i hverdagen og utvikler seg, og at de kan mestre det å klare seg selv når de etterhvert skal flytte ut og klare seg på egenhånd. Bolig Aleris finner og leier en bolig i kommunen som er egnet for formålet. Boligen vil ligge i et boligområde med grei avstand til skoler og fritidsaktiviteter. Barna har eget rom og boligen vil inneholde tilstrekkelig med fellesarealer til å ivareta barnas behov. Vi kan også etablere og drifte botiltak i lokaler kommunen eier eller andre løsninger etter kommunens ønsker. Bemanning Boligen bemannes av kvalifisert miljøpersonale hvorav minst 50 % er fagutdannet, og har både barnevernfaglig og flyktningfaglig kompetanse. Personalet får tett oppfølging og faglig opplæring og regelmessig veiledning. Vi legger vekt på at det blant de ansatte finnes noen med svært god lokalkunnskap. Vi benytter i hovedsak medleverturnus slik at de samme voksne er på jobb noen døgn sammenhengende og slik skaper stabile rammer for barna. Boligen har en daglig leder i 50 % stilling som i tillegg til å delta i driften vil ha det faglige ansvaret, bl.a oppfølging, veiledning og samkjøring av personalet, og deltagelse i eksterne møter rundt den enkelte ungdommen. Beboerne og bosettingsgrunnlag Enslig mindreårig flyktning med oppholdsvedtak gitt av UDI, og med opphold bak seg som asylsøker i omsorgssenter (under 15 år) eller mottak (15-18 år), eventuelt overføringsflyktning (UNHCR) med ankomst direkte til kommunen. Kommunen har vedtak om bosetting av enslige mindreårige flyktninger, og avtale med IMDi. Enslige mindreårige kan ha barnevernvedtak, som kan gjelde til fylte 23 år. Kommunens refusjon fra staten gjelder til barnet fyller 20. (Rundskriv Q-05/2015). Kommunen kan deretter inngå avtale med Aleris Barnevern om en bo- og omsorgsløsning for barnet/ungdommen. Samarbeid med kommunen Aleris kan inngå avtale med en kommune på den måten som er mest hensiktsmessig for kommunen. Vi har erfaring fra flere ulike avtaler. En avtale mellom Aleris og en kommune forutsetter tett samarbeid og rapportering, etter kommunens krav og ønsker. Kommunen får en kontaktperson hos Aleris med det overordnede, formelle ansvar for avtalen og det vil bli utviklet forpliktende rutiner for samarbeidet mellom denne kontaktpersonen, bofellesskapet og kommunen. Daglig leder for boligen hos Aleris vil avgi rapporter til kommunen og delta i møter og annet samarbeid med kommunen etter nærmere avtale, og delta i samarbeid med den eller de instanser kommunen bestemmer. Avtale Avhengig av hva type bofellesskap, målgruppe og antall beboere, inngår Aleris og kommunen avtale om døgnpris. Døgnpris vil dekke husleie, driftsutgifter bolig, bilutgifter, lønnskostnader til medarbeidere, ansattes veiledning og interne og eksterne kurs, møter, tolking, vikarer, felleskostnader administrasjon, samt ungdommenes klær, lommepenger, mat, reiser, fritidsutstyr og Samarbeid med andre Aleris samarbeider tett med det offentlige slik som skole og andre opplæringsinstitusjoner, helsevesen og verge, samt klubber og foreninger innen kultur og idrett hvor ungdommene vil delta. Samarbeidet med skole er særlig viktig, og vil involvere daglig leder og primærkontakt. Det gjelder også på området helse og fritid. Somatisk helse og psykisk helse ivaretas først og fremst gjennom fastlege og BUP. Tannhelse sikres gjennom regelmessig besøk hos tannlege. Kartlegging og handlingsplan For barn under 15 år lager omsorgssenteret en kartleggings- og oppfølgingsplan (KOPP) Kartleggingen skal resultere i en mål- og arbeidsplan (MAP), som oppdateres ved behov. UDI eller asylmottaket lager en individuell kartleggings- og tiltaksplan (IKTP) for de mellom 15 og 18. Når barnet eller ungdommen har fått innvilget opphold og skal bosettes i en kommune, blir disse planene et viktig grunnlag for kommunen som skal ta imot dem slik at kommunen kan legge best mulig til rette for barna. For å forebygge alvorlige hendelser har Aleris også egne rutiner for å risikovurdere våre beboere og sette inn ekstra tiltak og ressurser der det vurderes som nødvendig.

Yngre barn familiehjem/fosterhjem For yngre barn der bofellesskap ikke er aktuelt, kan Aleris Barnevern tilby familiehjem eller fosterhjem. Vi har flere hjem med erfaring med barn med annen etnisk bakgrunn enn norske. Ta kontakt med oss for mer informasjon. Vanlige barn og ungdom med spesielle historier Et viktig utgangspunkt er at enslige mindreårige flyktninger er som barn og unge flest. Vår erfaring er at de er svært motiverte for å gå på skole og gjøre en innsats for skape seg et liv og en fremtid i Norge. Samtidig erfarer vi at mye ved deres bakgrunn og situasjon er helt spesiell, og kan kreve behov for oppfølging fra kommunens side. Barna kommer alene til Norge uten omsorgspersoner. De har opplevd kontaktbrudd eller tap av foreldre og/eller annen familie, noe som gjerne fører til savn, bekymring og noen ganger sorg. De kommer gjerne fra land eller områder med konflikt og krig, og har ofte hatt en lang reisetid bak seg hvor de kan ha vært utsatt for ekstreme situasjoner. De kan ha vært utsatt for traumatisk eksponering og ha psykiske ettervirkninger. De har en annen språk- og kulturbakgrunn som gjør at norsk språk og identitet og rolle blir en stor utfordring. Ofte er skolebakgrunnen fra hjemlandet mangelfull, og de har vært gjennom en lang venteperiode med stor usikkerhet rundt egen fremtid før bosetting i en kommune. Barnas egentlige historie blir ofte ikke fortalt. Mange kommer også med et oppdrag, ofte ikke definert av dem selv, som kan skape press og forventninger overfor personer i hjemlandet og som de ikke kan snakke om. Vi regner med deg! Aleris Barnevern har et motto overfor de enslige mindreårige: Vi regner med deg! Vi mener det er viktig at enslige mindreårige flyktninger får utvikle seg som andre barn og unge. Vi ser ingen motsigelser mellom det å være vanlige barn eller ungdom, og det å ivareta deres spesielle behov og en situasjon med mye som er ukjent og usikkert. Grunnlaget for omsorgsmetodikken vi anvender, er den samme vi benytter overfor barn og unge generelt, men forutsetter også at miljøpersonalet har god opplæring og innsikt i det som kan være spesielt med enslige mindreårige. Vi legger stor vekt på at miljøpersonalet har god kunnskap om hvilken bakgrunn enslige mindreårige kan ha og hvilke erfaringer og opplevelser de kan ha hatt. Slik kunnskap er nødvendig for å følge med på barnet eller ungdommens utvikling og forstå dets reaksjoner, gi omsorg og veilede. Noen viktige elementer i dette er: Omsorg og utvikling Trygghet og stabilitet Struktur og forutsigbarhet Gode rutiner og oppfølging Skole, utdanning og opplæring Fritidsaktiviteter Motivasjon og deltagelse Nye arenaer og sosiale nettverk God helseoppfølging somatisk og psykisk Identitet Struktur for boligen og for døgnet/uken Matlaging og ernæring Fritidsaktiviteter samt utflukter/turer sammen Nettverksbygging lokalt Opplæring i personlig økonomi Medvirkning Ansvar for arbeidsoppgaver Mulig kontakt med familie Kulturell/religiøs tilhørighet Voksne som bryr seg om Primærkontakt Bygge relasjoner Norskferdigheter og kulturforståelse Aktiviteter i dagliglivet Erfaring Aleris Barnevern (Ungplan & BOI) har 25 års erfaring med å drive barneverntjenester på vegne av det offentlige. Vi har gjennom mange år hatt mange barn og unge med annen etnisk bakgrunn i våre barneverntiltak, også barn fra innvandrer/flyktning-familier. Vi har også lang og bred erfaring med enslige mindreårige asylsøkere og flyktninger. Per februar 2016 har Aleris over 200 enslige mindreårige asylsøkere under vår omsorg ved over 30 omsorgssentre over hele Norge, på oppdrag fra Bufdir. Vi har drevet omsorgssentre siden 2008. Siden 2009 har vi drevet flere bofellesskap for enslige mindreårige flyktninger bosatt i kommune, samt hybler med oppfølging på oppdrag fra blant annet Trondheim, Bærum, Oslo, Bergen og Skien kommuner. I 2008 og 2009 bidro vårt miljøpersonale i omfattende grad med bemanningen ved Eidsvoll statlige omsorgssenter for enslige mindreårige. I denne perioden og senere har vi også leid ut bemanning til andre omsorgssentre og til mottak for enslige mindreårige asylsøkere over 15 år. I perioden 2002-2007 hadde Aleris ledelse og miljøpersonale ved Vårli mottak for enslige mindreårige asylsøkere under 15 år. Siden 2006 har vi hatt enslige mindreårige asylsøkere og flyktninger i flere av våre familiehjem. Siden 2000 har vi hatt enslige mindreårige flyktninger plassert i våre barneverninstitusjoner.

Fokus på kvalitet ISO-Sertifisering Aleris Barnevern (Ungplan & BOI) er ISO-sertifisert etter Systemer for kvalitetsstyring ISO 9001:2008. Vi har utarbeidet en kvalitetshåndbok jf. ISO-standard 9001:2008. Den gir en innføring i vår bedriftsfilosofi, samt gjør rede for hvordan vi fyller kravene i Standarden. Vårt hovedfokus er primæroppdraget og prosessen som beskriver denne. Kvalitetshåndboken skal være godt kjent for alle som arbeider hos oss, og et supplerende dokument til vårt internkontrollsystem. Brukermedvirkning Aleris Barnevern har fokus på brukermedvirkning i alle deler av sin tjenesteyting. Retten til å medvirke i utformingen av eget tjenestetilbud er forankret i ulike deler av lovverket. I praksis betyr dette at beboeren skal medvirke og ha en stor grad av selvbestemmelse. Felles kvalitetssystem Aleris etablerte i 2012 en konsernovergripende kvalitetsorganisasjon for å optimalisere arbeidet med kvalitetsforbedring, og legge til rette for måling og sammenligning av kvalitet mellom landene. Aleris jobber målrettet for å få et så samordnet og systematisk kvalitetsarbeid i konsernet som mulig, slik at vi kan forbedre oss og gi brukerne best mulige tjenester. Organiseringen av kvalitetsarbeidet bidrar til at feil og forbedringsområder avdekkes, og til at vi får et godt grunnlag for å gjøre gode risikovurderinger. I tråd med nasjonale krav og føringer, har Aleris et omfattende system for internkontroll i alle våre virksomhetsområder. Aktuelle resultater av internkontrollene analyseres og rapporteres til divisjonsledelsen. Når internkontrollen avdekker avvik eller forbedringsområder, gjennomføres det tiltak for å hindre nye avvik og for å forbedre kvaliteten. Tiltakene følges nøye helt til tiltakene som er satt inn har gitt resultater. Dette er i tråd med PUKK-metodikken (Planlegge-Utføre-Kontrollere-Korrigere-) for systematisk forbedringsarbeid. Virksomheten gjennomgår jevnlig grundige kontroller gjennom eksterne tilsyn og kvalitetskontroller, internrevisjon og internkontroll. Alle oppdragsgivere kan komme på varslet eller uanmeldt besøk, og de nasjonale tilsynsmyndighetene gjennomfører varslede og uanmeldte tilsyn. Aleris ønsker tilsyn og kontroll velkommen. Tilsyn er ikke bare en viktig kontroll med at regler og prosedyrer følges. Det er også nyttig faglig rådgivning, ved at eventuelle forbedringsmuligheter blir fanget opp slik at vi kan justere tjenestene ved behov. Kvalitet innebærer også å lære av våre feil og redusere risiko. Vi benytter også et system for uønskede hendelser og avvik, slik at vi best mulig kan lære av vår feil og på den måten redusere risiko for alvorlige hendelser og situasjoner. Brukerundersøkelser For å sørge for at ungdommene får best mulige tjenester i våre omsorgssentre og bofellesskap, har Aleris satt i gang et kvalitetsarbeid med å undersøke hvordan ungdommene har det. Dette gjøres blant annet gjennom brukerundersøkelser. Arbeidet er i en tidlig fase og Aleris vil presentere resultater av arbeidet når det er klart. For spørsmål knyttet til dette arbeidet, ta kontakt med Reidar Holst Christensen, Direktør Kvalitet og utvikling reidar.holst.christensen@aleris.no

For mer informasjon, kontakt: svein.arne.rosland@aleris.no halvor.andresen@aleris.no reidar.holst.christensen@aleris.no Aleris Omsorg Norge Du kan også kontakte et av våre regionkontorer direkte. Oversikten finner du her: www.aleris.no/her-finnes-vi/