FRA TRENERSTIGE TIL TRENERLØYPE FORSLAG TIL NYTT RAMMEVERK FOR NORSK TRENERUTDANNING

FRA TRENERSTIGE TIL TRENERLØYPE FORSLAG TIL NYTT RAMMEVERK FOR NORSK TRENERUTDANNING

FORORD Dette dokument er et forslag til et justert og videreutviklet rammeverk for trenerutdanning i norsk idrett fra prosjektgruppen. Prosjektgruppen har hatt følgende sammensetning: Antero Wallinus-Rinne, prosjektleder, NIF Anja Veum, NIF Erling Rimeslåtten, NIF/OLT Tore de Faveri, Norges Svømmeforbund Torkell Seppola, Norges Gymnastikk- og Turnforbund Øyvind Sørvald, Norges Tennisforbund Kalle Ossiannilsson, Norges Basketballforbund Raik Tietze, Norges Kampsportforbund Jörgen Sandman, Norges Biljardforbund Øyvind Indrebø, Norges Håndballforbund Underveis har også Øyvind Larsen, Norges Fotballforbund, Tor Anders Hanssen, Norges Golfforbund, Anette Eriksen, Norges Skiforbund vært med og bidratt i prosjektgruppen. Prosjektgruppen har i løpet av perioden 23.9.2008 7.9.2009 arbeidet med et nytt rammeverk for trenerutdanning i norsk idrett. Prosjektgruppen har bestått av personer som innehar stor kompetanse innen trenerutdanning og trenerutvikling i norsk idrett. Det har også vært viktig for prosjektet at gruppen har vært representert av små, mellomstore og store forbund som representerer individuelle idretter og lagidretter ettersom rammeverket skal gjelde for alle SF i norsk idrett. Prosjektgruppens kompetansemessige sammensetning har også vært viktig med tanke på få til et produkt som inneholder faglig dybde og bredde, dette har vært spesielt viktig i arbeidet med kompetansekravene på de ulike nivåene. Det har medført en mergevinst for norsk idrett at prosjektgruppens medlemmer innehar høy real- og formal kompetanse innen idrettsfaget, derfor har det vært mulig og trekke linjene helt fra TRENER 1 til TRENER 4. Prosjektgruppen har fått god hjelp av en referansegruppe som har bestått av: Per Vestli, NIF Anna Lena Vilo, Norges Golfforbund 2

Lindis Græsdal, Norges Skytterforbund Marcus Nilsson, Norges Bandyforbund Øystein Haugen, Norges Skøyteforbund Anette Eriksen, Norges Skiforbund Prosjektgruppen har fått viktige innspill fra Dr. Scient., Thorsteinn Sigurjonsson, Høgskolen i Hedmark, Dr. Scient. Eystein Enoksen, Norges Idrettshøgskole, amanuensis Ola Fosnæs, Norges Idrettshøgskole og Rolf Haugen, NIF. Kompetanseutvalget har bidratt med faglige innspill og en positiv holdning under hele prosessen, dette har vært viktig støtte for prosjektleder og prosjektgruppens arbeid. Undertegnede vil også takke følgende personer for viktige bidrag til at prosjektet har kunnet blitt sluttført: Reidun Redfern, for innlegg om coaching og som coach for undertegnede under prosessen. Karina Løwe, student fra Sports Management studiet på NIH for viktig arbeid med informasjon om ICCE, ECC og faglige bidrag i prosessen. Brian Carlsen, student fra Sports Management studiet på NIH for spenstige modellforslag til ny trenerstige. Svein Duggmo, student fra Sports Management studiet på NIH for viktige faglige bidrag på prosjektgruppemøtene og sammenstilling av avdeling Idrett og Ledelse. Jorunn Storehaug, Akilles Forlag, med hjelp til Trenerløypa plakater. Jorunn Fanja Hagen, for korrekturlesing. Andreas Selliaas, NIF for viktige innspill i sluttprosessen. Undertegnede vil herved takke alle for det store engasjementet og det viktige arbeidet dere har gjort for norsk idrett, og en spesiell takk til prosjektgruppens fantastiske engasjement! Antero Wallinus-Rinne /sign./ Prosjektleder 3

SAMMENDRAG Prosjektgruppen har i dette dokument lagt fram et forslag på en nasjonal standard for trenerutdanning i norsk idrett med et rammeverk som beskriver kriterier, prinsipper, retningslinjer, kompetansekrav og en rammeplan som baserer seg på rammeverkets forutseninger. Prosjektgruppen har kommet frem til følgende HOVEDMÅL for trenerutdanning i norsk idrett: Trenerutdanning skal sikre en kompetansebasert idrettsutvikling gjennom kvalifiserte trenere. Med kompetansebasert idrettsutvikling menes en idrettsutvikling som er basert på kunnskap, atferd og holdninger. Med kvalifisert menes en autorisasjon som bygger på definerte standarder på de ulike utdanningsnivå. Fra trenerstige til trenerløype Det gjeldende rammene for trenerutdanning fra 1994 ble døpt til Trenerstigen (Norges Idrettsforbund og Olympiske Komité, 1994). I rammeverksforslaget 2009 har vi kalt rammeplanen for TRENERLØYPA (se side 6). TRENERLØYPA angir både vertikale og horisontale utviklingsmuligheter for en som ønsker å utdanne seg til trener. TRENERLØYPA består av fire nivå. På hvert nivå ligger det en struktur for grunnutdanning og etter- og videreutdanning (EVU). Gjennom det nye rammeverket kan en trener utvikle seg i et livslangt læringsperspektiv på det nivå han/hun ønsker. Det er skissert et hovedmål på hvert nivå i TRENERLØYPA. Her er det gitt uttrykk for hva en trener skal være i stand til etter gjennomført utdanning: Trener 1 Mål med Trener 1 er å gjøre treneren i stand til å: Gi en innlæring av grunnleggende tekniske ferdigheter. Utvikle fysiske, psykiske og sosiale egenskaper for utøvere på begynnernivå, og å ivareta utøvernes behov i et sosialt, spennende og trygt miljø. 4

Trener 2 Mål med Trener 2 er å gjøre treneren i stand til å: Ha en helhetlig forståelse av treningsprosessen og ivareta utøvernes behov i et sosialt, spennende og trygt miljø. Trener 3 Mål med Trener 3 er å gjøre treneren i stand til å: Analysere, reflektere å benytte praksis og teori som er relevant for optimal prestasjonsutvikling for morgendagens toppidrettsutøvere. Trener 4 Mål med Trener 4 er å gjøre treneren i stand til å: Ha kompetanse til å videreutvikle utøvere som er på høyeste nasjonale og internasjonale nivå. Det er angitt kompetansekrav på hvert nivå innenfor tre hovedområder: 1. Idrettsfaglige krav 2. Pedagogiske krav 3. Organisatoriske krav. Kravene angir hva en trener skal kunne innenfor hvert av disse områdene på de ulike trinn. Trenerrollen har fått spesiell fokus i det nye rammeverket og i rammeplanen og det er foreslått en trenerkonvensjon (s.25) for utviklingen av fremtidens trenerrolle i norsk idrett. Nøkkelord: Rammeverk, trenerløypa, trenerrolle, kompetansekrav, grunnutdanning, etter- og videreutdanning, norsk idrett, samarbeid. 5

Trenerløypa 6

Tabelloversikt Tabeller Tabell 1. Trenerløypa s. 6 Tabell 2. Timetall 1994 og 2002 s. 18 Tabell 3. SF tilknytning til NIF rammeverk s. 19 Tabell 4. Trenerløypa s. 39 Tabell 5. Utdanningsmal s. 43 Tabell 6. Trener 1 Nivå 1 s. 45 Tabell 7. Trener 2 Nivå 2 s. 48 Tabell 8. Trener 3 Nivå 3 s. 50 Tabell 9. Trener 4 Nivå 4 s. 52 Bilde Akilles Forlag, 2009. 7

INNHOLD Forord Sammendrag Tabelloversikt 1. INNLEDNING 11 1.1. Bakgrunn for prosjektet 11 1.2. Prosjektets forankring, mandat og mål 12 1.3. Todelt prosjektoppdrag 13 1.4. Idrettspolitisk dokument (IPD) 14 1.5. Avgrensninger og regler innenfor dokumentet 15 1.6. Forkortelser i dokumentet 15 Side 2. TRENERSTIGEN 1994 OG TRENER- OG LEDERSTIGEN 16 2002 3. FORDELER MED ET NYTT RAMMEVERK 20 3.1. Kunnskapsløft for trenere 20 4. PRESISERING AV RAMMEVERKETS INNHOLD 23 4.1. Treneren innenfor kompetansekravene 23 4.1.1. Bruken av tittelen trener 23 4.1.2. Den fremtidige norske treneren 23 4.1.2.1. Den norske trenerrollen skal gjenspeiles i idrettsbevegelsens verdier 24 4.2. Ansvarsfordeling innenfor rammeverket 25 4.3. Samarbeid mellom SF og NIF 26 4.3.1. Samarbeid mellom SF 26 4.4. Godkjenning av trenerkurs mellom SF 26 4.5. Formell kompetanse 26 4.6. Relasjonen spesifikk idrett og syntesefag 27 8

4.7. Valgfrihet og fleksibilitet innenfor det nye rammeverket 27 4.8. Autorisasjon 27 4.9. Praksiskrav 27 4.10. Etter- og videreutdanning (EVU) 27 4.11. Aktivitetslederkurs 28 4.12. Deltakelse på kurs 29 4.13. IKT verktøy 29 4.14. Kurslærere 29 4.15. Gjennomføring av kurs 30 4.16. VO-midler 30 5. UTFORDRINGER FOR INNFØRING AV NYTT 31 RAMMEVERK I NORSK IDRETT 5.1. Trenerutdanning må prioriteres 31 5.2. En tydelig strategi videre 31 5.3. Tidsfrist for innføring av nytt rammeverk 32 5.4. Økt behov for kompetanse 32 5.5. Oppbygging av trenerutdanningen i SF innenfor det nye rammeverket 32 5.5.1. Faglig utvikling 33 5.6. Muligheter for godkjent trenerutdanning for ungdom på VGS 33 (idrettslinjer og toppidrettslinjer) 5.7. Felles terminologiplattform 33 5.8. Lisensdiskusjon 33 5.9. Oppfølging av nyutdannede trenere 34 6. OVERORDNEDE KRITERIER 35 6.1. Overordnede prinsipper 36 7. TRENERUTDANNINGENS HOVEDMÅL 37 8. TRENERLØYPA 37 8.1. Trenerløypas oppbygging 37 8.1.1. Nivå 1 Trener 1 Grunnutdanning 40 9

8.1.1.1. Vurdering av ansvar for trenere og foreninger 40 8.1.2. Nivå 2 Trener 2 Grunnutdanning 41 8.1.3. Nivå 3 Trener 3 Grunnutdanning 41 8.1.4. Nivå 4 Trener 4 Grunnutdanning 41 8.1.5. Sammenheng mellom nivåene 42 9. TRENERLØYPAS INDRE OPPBYGGING 43 9.1. Utdanningsmal 43 9.2. Trener 1 Nivå 1 45 9.3. Trener 2 Nivå 2 48 9.4. Trener 3 Nivå 3 50 9.5. Trener 4 Nivå 4 52 APPENDIX 54 Begrepsavklaringer og definisjoner 54 REFERANSER VEDLEGG 1. Forslag på hvordan moduler kan bygges opp innenfor det nye rammeverket Norges Tennisforbund. 2. Vurdering av ansvar for trenere og foreninger Idrettens advokatkontor. 10

1. INNLEDNING 1.1. Bakgrunn for prosjektet Særforbundene (SF) har historisk sett fulgt felles rammer for trenerutdanning som Norges Idrettsforbund (NIF) har vært ansvarlig for. De siste vedtatte retningslinjene var TRENERSTIGEN, 1994 (Norges Idrettsforbund og Olympiske Komité, 1994). Denne ble utarbeidet med bakgrunn i NIFs strategidokument UTDANNING i 1994. Trenerstigen påla alle SF å tilpasse sin trenerutdanning i henhold til de vedtatte retningslinjene. I 2002 ble det utarbeidet et forslag til nye retningslinjer for trener og lederutdanning i samme dokument som ble kalt TRENER OG LEDERSTIGEN (Norges Idrettsforbund, 2002), men dette forslaget ble imidlertid aldri vedtatt. I 2002 forslaget ble det blant annet foreslått et redusert omfang på de ulike nivåene i trenerutdanningen. Flere SF justerte imidlertid sin trenerutdanning i forhold til det nye forslaget. I perioden 2002 og frem til i dag har trenerutdanningen i de ulike SF tatt ulik form. For eksempel varierer omfanget på Trener 1 fra 0 til 90 timer. I løpet av 2007 er norsk idrett forelagt flere dokumenter som omtaler viktigheten av trener- og lederutvikling: - Idrettspolitisk dokument (2007-2011) presiserer at trener- og lederutvikling i lagene er en viktig forutsetning for et bedre aktivitetstilbud til medlemmene. Økonomiske ressurser inn mot disse to områdene skal prioriteres i tingperioden (Norges Idrettsforbund, 2007). - Stortingsmelding 39, Frivillighet for alle (10.08.2007) påpeker at det er spesielt viktig å utvikle den fremtidige helhetlige trener- og lederrollen (Det Kongelige Kirke- og Kulturdepartementet, 2006-2007). Under Statens Idrettskonferanse på Lillehammer 25.-27.09.2007 presiserte idrettspresident Tove Paule et ønske om et kunnskaps-/kompetanseløft på trener- og ledersiden. På konferansen ble det også understreket at SF overtar ansvaret for idrett for funksjonshemmede. Dette krever at SF inkluderer dette området i sin utdanning. I tillegg til de nevnte føringene som berører idretten internt, bør idretten orientere seg om hva eksterne utdanningsinstitusjoner tilbyr innen trenerutdanning. 11

Videregående skole tilbyr en idrettsutdanning over tre år. Denne har et omfang på ca 476 timer per år, totalt 1428 timer over tre år 1. Det faglige innholdet har en betydelig kvalitetsheving i forhold til tidligere planer. Det forventes at 6000 elever tar utdanningsprogrammet pr. år. Mange av disse elevene vil bli idrettens fremtidige trenere og ledere. Norsk idrett må gi aksept/godkjenning for den kompetansen som disse elevene tilegner seg, og utdanningen som idretten tilbyr bør stå i forhold til de nye planene i den videregående skolen. Videre viser det seg at særforbundenes trenerutdanning er sprikende i forhold til rammeverksforankringer. Noen av de største særforbundene følger Trenerstigen fra 1994, andre har innordnet seg det rammeverksarbeidet som ble startet i NIF i 2002. Det er også flere SF som kopierer andre uten forankring i et rammeverk, og flere har ikke eksisterende trenerutdanning pr.idag. (Wallinus-Rinne, 2008). Videre har Olympiatoppen i samarbeid med NIH (Topptrener I) og NTNU (Topptrener II) utviklet en studiepoengsgivende topptrenerutdanning. Disse utdanningene er ikke forankret i et felles rammeverk for trenerutdanning i dag. EU vedtok i oktober 2006 en internasjonal standardisering når det gjelder trenerutdanning. (European Coaching Council, 2006). I tillegg har mange SF internasjonale overbygninger som setter krav til den nasjonale utdanningen. Vi ser en økt interesse fra flere høgskoler/universiteter og andre aktører som tilbyr trener, instruktør og coach utdanning til idretten. Flere SF har mer eller mindre formelle samarbeidsavtaler med høgskoler eller universiteter om trenerutdanning. Internasjonalt pålegger ulike SF sine nasjonale SF krav om å følge standardiserte rammer. Vi har også en del private aktører/organisasjoner som virker innenfor norsk idrett som sågar har monopol på sertifisering av instruktører innen en del SF. 1.2. Prosjektets forankring, mandat og mål En interimsgruppe for felles trenerutdanning med medlemmer fra Norges Svømmeforbund, Norges Gymnastikk- og Turnforbund, Norges Golfforbund og Norges Kampsportforbund ble opprettet med bakgrunn fra stormøte i Idrett og Ledelse 2 den 11. september 2007 med 28 SF, NIF og Idrett og Ledelse til stede. Det ble på møtet den 11. september konkludert med at det 1 Med muligheter for flere valgfag i tillegg. 2 Idrett og Ledelse ble etablert som et avtalefestet utdanningssamarbeid mellom SF og vokste raskt tikl 47 SF. F.o.m. 2008 har NIF overtatt formelt eierskap og drift men fortsatt med brukerstyring fra SF gjennom kompetanseutvalget. 12

var ønske fra salen at arbeide videre med strukturen for trenerstigens omforming (Wallinus- Rinne, 2007). Den 8. november 2007 ble det utarbeidet et grunnlagsnotat for mulighetene til et nytt felles rammeverk for trenerutdanning i norsk idrett. Arbeidsgruppen var sammensatt av Antero Wallinus-Rinne, Kampsportforbundet, Tore de Faveri, Svømmeforbundet, Torkell Seppola, Gymnastikk- og Turnforbundet, Tor-Anders Hanssen, Golfforbundet og Rolf Haugen, NIF (Wallinus-Rinne, et.al. 2007). Grunnlagsnotatet ble utarbeidet på oppdrag fra en opprettet interimsgruppe for trenerutdanning som besto av Rune Hauger, Golfforbundet, Trond Søvik, Kampsportforbundet, Bjørn Soleng, Svømmeforbundet og Øystein Leren fra Gymnastikk- og Turnforbundet. Grunnlagsnotatet ble sendt til GS forum den 27.11.2007 (Soleng, et.al., 2007). I dette forum ble det vedtatt at saken skulle tas opp til godkjenning på stormøte for Idrett og Ledelse 18.12.2007. På stormøtet ble det deretter vedtatt at man skulle bruke 2008 til å utrede en ny struktur og et nytt rammeverk for felles trenerutdanning basert på utarbeidet trenerstige fra 1994 og videreført arbeide i 2002. Styringsgruppen fra Idrett og Ledelse ble gitt mandat til å organisere dette og skaffe en prosjektleder med støtte fra NIF. Prosjektets mandat er gitt fra avholdt stormøte 18/12-07 med utdrag fra møtereferatet: Det var på møtet enighet om å bruke 2008 til å utrede ny struktur og nytt rammeverk for en felles trenerutdanning basert på utarbeidet trenerstige fra 1994 3 og videreført arbeide i 2002 (Haugen, 2007). 1.3. Todelt prosjektoppdrag Med bakgrunn i prosjektets mandat har prosjektoppdraget blitt delt opp i to deler: Del 1 - Omhandler den faglige delen med rammeverksforslag og faglige begrunnelser. Del 2 - Omhandler prosessen og utredningen som leder framt til et nytt rammeverksforslag for trenerutdanningen i norsk idrett Disse blir framstilt i to separate dokument deler, hvorav del 1 skal ut i idrettsorganisasjonen for høring. 3 I kilden står det 1997, men det korrekte årstallet er 1994. 13

1.4. Idrettspolitisk dokument (IPD) Norsk idrett har gjennom IPD uttrykt en målsetning om en verdi- og kompetansebasert aktivitetsutvikling innen idretten, og for å få til dette skal man styrke kjernevirksomheten. Om dette sier IPD at: Trener- og lederutvikling i lagene er en viktig forutsetning for et bedre aktivitetstilbud til medlemmene. Økonomiske ressurser inn mot disse områdene skal prioriteres i tingperioden. (NIF, 2007,s.3). Videre sier IPD at: Kompetanseutviklingen skal prioriteres som innsatsområde i idretten i årene framover, og at det er behov for et stort kunnskapsløft i idretten med trenere og ledere som hovedmålgrupper, og at det bør vurderes om trenerne i dag har god nok kunnskap. (NIF, 2007, s.8-9). Med dette bakteppet og med de moment som er tatt hensyn til i utredningen, har prosjektgruppen utarbeidet et forslag til en standard for trenerutdanning i norsk idrett. I utviklingen av det nye rammeverket har prosjektgruppen i hovedsak tatt utgangspunkt i: 1. Prosjektets mandat. 2. Gjeldende rammeverk 1994. 3. Rammeverksforslag 2002. 4. Topptrenerutdanning 1 og 2 OLT/NIH/NTNU. 5. European Coaching Council (ECC) 4. 6. Idrett og Ledelse. 7. SF møter 20.5.2008 til 13.11.2008. 8. Idrettspolitisk Dokument (IPD) 2007-2011. 9. Beste praksis fra rammeverkene i Sverige, Danmark, Finland og Island. 10. Innspill Norges Idrettshøgskole (NIH). 11. Innspill fra Høgskolen i Hedmark (HIHM). 12. Idrettens barnerettigheter og Bestemmelser om barneidrett. Disse punktenes er beskrevet utførlig i utredningsdokumentet. Rammeverket bygger på foreslåtte kriterier, prinsipper og presiseringer som er av betydning for rammeverkets oppbygging og innhold. Det er skrevet et eget delkapitel om fremtidens 4 Dette arbeidet pågår fortsatt. ECC er omtalt i appendix bakerst i dokumentet under begrepsavklaringer. 14

trenerrolle ettersom dette var et av de viktigste punkt som ble diskutert initialt med SF i forbindelse med møtene i 2008. Det er vedlagt eksempel på hvordan moduler kan bygges opp ut fra kompetansekravene. 1.5. Avgrensninger og regler innenfor dokumentet Det er ikke vedlagt omfattende utredningsmateriell i dette dokumentet. Underlagsdokumentasjonen står i et separat utredningsdokument. Utredningsdokumentet skal ikke på høring, men blir sendt til hvert SF i løpet av november 2009. Begrepsavklaringer og definisjoner står lengst bak i dokumentet som appendix. 1.6. Forkortelser i dokumentet Følgende forkortelser er brukt i dokumentet: ECC European Coaching Council. ENSSEE - The European Network of Sport Science, Education & Employment. EU Europeiske Union. EVU Etter- og videreutdanning. ICCE International Council for Coaches Education. IPD Idrettspolitisk dokument. NIF Norges Idrettsforbund og Olympiske og Paralympiske Komité. NOK Norges Olympiske Komité. OLT Olympiatoppen. SF Særforbund. VO Voksenopplæringsmidler. 15

2. TRENERSTIGEN 1994 OG TRENER- OG LEDERSTIGEN 2002 I dette kapittelet pekes det på vesentlige strukturelle endringer som har skjedd i norsk idrett siden dagens gjeldende rammeverk fra 1994 og rammeverksforslaget fra 2002. Det er tatt ut overordnede moment fra Trenerstigen 1994 og Trener og Lederstigen 2002 som underbygger behovet for et justert og tilpasset rammeverk for trenerutdanning i norsk idrett. Idrettskartet da Trenerstigen ble utarbeidet i 1994 og Trener- og Lederstigen 2002 er ikke overens med dagens idrettskart og det har skjedd store forandringer siden den gang. I perioden da Trenerstigen ble utarbeidet var hovedfokus i norsk idrett på to prosesser; opprettelsen av Idrettens Studieforbund (ISF) og sammenslåingen av NIF og Norges Olympiske Komité (NOK 5 ) (Norges Idrettsforbund, 1995, 1996). Trenerstigen ble utarbeidet av NIF og Norges Olympiske komité (NOK) i felleskap og skulle være et felles utgangspunkt for utarbeidelse og tilrettelegging av utdanning for alle trenere i norsk idrett og et veiledende redskap for SF og NIF når det gjaldt framtidens trenerutdanning (Norges Idrettsforbund og Olympiske Komité, 1994). NIF hadde ansvaret for barneidrett, mosjonsidrett, idrett/kvinner, idrett/eldre og idrett for psykisk utviklingshemmede. I 1994 var idrett for funksjonshemmede organisert gjennom Norges Handikapidrettsforbund, Norges Døve-Idrettsforbund og NIFs komité for utviklingshemmede. Norges Funksjonshemmedes Idrettsforbund (NFI) ble stiftet først 29.11.1997. I 1994 rammeverket og 2002 forslaget var ikke det skrevet spesielt om trenerutdanning for funksjonshemmede. Men etter at NFI ble oppløst med virkning fra 31. desember 2007 (http://www.idrett.no/t2.aspx?p=72870), har samtlige SF i norsk idrett det formelle ansvaret for funksjonshemmede i sine idretter og trenerutdanningen i SF skal ta hensyn til dette. En annen viktig faktor er at ISF, som var en av de tre partene sammen med SF og NIF i rammeverksforslaget 2002, ble nedbygget faglig under den økonomiske krisen i NIF 2004. I dag fungerer ISF kun som forvaltningsorgan. I 1994 var både SF og NIF ansvarlige for gjennomføring av trenerkurs. NIF hadde ansvar for å utvikle tverridrettslige moduler som SF kunne bruke i sin trenerutdanning (Norges Idrettsforbund, 1995). SF og NIF leddene tilbød trenerkurs på alle nivåer fram til Trener III 5 Idrettens Studieforbund (ISF) stiftet 28. oktober 1995 (Norges Idrettsforbund og Olympiske Komité, 1995). NIF og NOK ble slått sammen i 1996 etter en meget omfattende prosess (Norges Idrettsforbund og Olympiske Komité, 1996). 16

som var SF høyeste utdanning. Når Trenerstigen ble laget var ikke den olympiske delen av norsk idrett inkludert i NIF og derfor var NOK sammen med NIF ansvarlig for Diplomtrenerutdanningen i norsk idrett. Diplomtrenerutdanningen var i 1994 ikke ferdig, men ble tatt med uferdig i Trenerstigen. Diplomtrenerutdanningen ble startet tross dette med første seminar i Bergen med Olympiatoppen som faglig ansvarlig og Hordaland Idrettskrets som arrangør. Det var for øvrig 70 deltakere på dette seminaret (Norges Idrettsforbund, 1995). Diplomtrenerutdanningen ble etter hvert vekttallsbasert i samarbeid med Norges Idrettshøgskole (NIH). Når det gjelder barneidrett har NIF et spesielt ansvar for denne gruppen (NIF,2007:7). Det er vedtatt et sett med Idrettens Barnerettigheter og Bestemmelser om barneidrett. Rettigheter og bestemmelser skal sees i sammenheng (NIF, 2007). Rettigheter er et politisk virkemiddel og uttrykker de verdier vi ønsker skal være grunnlaget for barneidretten i Norge (ibid). Bestemmelser er absolutte regler som skal overholdes, etterleves og håndheves i idretten (ibid). Rammeverket av 1994 og rammeverksforslaget av 2002 samt det nye foreslåtte rammeverket skal til enhver tid ta hensyn til dette og barnerettigheter og bestemmelser om barneidrett skal være med på Trener I nivå. Det har vært fokus på at man skal ta utgangspunkt i idrettens egenart i trenerutdanningen i 1994 og 2002, og spesielt uttalt er dette i Trener- og Lederstigen fra 2002. Utifra et faglig synspunkt er problemet at det er et fåtall av idrettene som har definert sin egenart på faglig forsvarlig nivå. Trener- og Lederstigen fra 2002 ble aldri formelt vedtatt, men det er et fåtall SF som har utarbeidet sin trenerutdanning basert på denne. Den største utfordringen med 2002 rammeverksforslaget er at store deler av fagligheten som det er behov for på Trener 1 og Trener 2 nivå ble flyttet helt opp til Trener 4 / Diplomtrener utdanningen 6 på samme nivå. Diplomtrenerutdanning i NIF/OLT regi gjennomføres ikke lenger og har utgått. Det finnes en studiepoengsbasert topptrenerutdanning på to nivå; Topptrener I og Topptrener II som Olympiatoppen har ansvar for sammen med NIH og NTNU. Dette er utdanninger som ikke har formell SF forankring eller i et rammeverk i dag i idretten. 6 I 2002 rammeverksforslaget var det to ulike topptrenerutdanninger i rammeverket. Trener 4 og Diplomtrener. Begge på 300 timer. Trener 4 var for trenere som trente utøvere på et godt krets/nasjonalt/internasjonalt nivå og Diplomtrenerutdanningen var for trenere som trenere utøvere på et godt krets/nasjonalt/internasjonalt nivå. Dvs. samme målgruppe. 17

Ser man på det totale minimumstimeomfanget er det nokså stor forskjell på gjeldende rammer fra 1994 og rammeverksforslaget 2002, hvilket kan utleses fra Tabell 1. I 1994 rammeverket var det også et omfattende praksiskrav (1 år) for å gå videre mellom nivåene. Tabell 2. Minimumstimetall 1994, 2002 og forslag 2009 Nivå 1994 (t) 2002 (t) Trener IV / 160 + 1 år praksis 300 7 Diplomtrener Trener III 90 + 1 år praksis 60 Trener II 60 + 1 år praksis 40-48 Trener I 60 8 12-20 Aktivitetslederkurs (15) ikke obligatorisk innenfor trenerutdanningen Sum antall timer: 370 428-9 2002 forslaget hadde ikke praksiskrav i rammeverksforslaget. Det er lett å argumentere for at måten timetallene er strukturert alene er nok til at behovet for et justert og oppdatert felles rammeverk er nødvendig. Et problem med flere som har justert trenerutdanningen etter 2002 rammeverket er at det ikke avholdes mange kurs på Trener II og Trener III nivå, hvilket betyr at det er mange som stopper opp etter Aktivitetslederkurs og Trener 1. Av de SF som følger 1994 rammeverket er det et fåtall som har utviklet Trener III eller høyere (Håndball og Fotball). Ingen av rammeverkene legger opp til etter- og videreutdanning. Tabell 2. viser SF tilknytning til NIF rammeverk (Wallinus-Rinne, 2008). 7 Det var ment at både Trener 4 og Diplomtrenerutdanningen skulle gi 30 studiepoeng i en Bachelor grad. 8 Om en skal videre fra nivå 1 til nivå 2 må det gjennomføres 1 års praksis. Fra nivå 2 til nivå 3 må det gjennomføres 1 års praksis. Fra nivå 3 til Diplomtrener må det gjennomføres 1 års praksis. På diplomtrenerutdanningen må det gjennomføres 1 års praksis. 9 Flere SF bruker Aktivitetslederkurs som Trener 1. 18

Tabell 3. SF tilknytning til NIF rammeverk 10 Antall SF NIF rammeverksforslag NIF Rammer 1994 NIF Rammer Eldre Egne Rammer Ingen Trener utd. 2002 enn 1994 56 7 21 1 20 7 Antallet SF som følger rammeverksforslag fra 2002 er 7. Antallet SF som følger rammeverket fra 1994 er 21. Antallet SF som følger NIF rammer som er eldre enn 1994 er 1. Antall SF som har utarbeidet egne rammer med mer eller mindre forankring til tidligere rammer er 20. Antall SF som ikke har trenerutdanning i dag er 7. Innenfor SF som har flere idretter kan det også variere stort mellom idrettene. Eksempelvis er det noen av idrettene i samme SF som har trenerutdanning, mens andre ikke har det. De fleste SF har trenerutdanning på aktivitetsleder og Trener I nivå. Antall timer på Trener I varierer fra 8 til 90 timer (ibid). 10 Det er nevnt 56 SF i denne tabellen. Det har å gjøre med at Gang og Turmarsjforbundet var med i tallmaterialet i 2008. Som er dette forbund oppløst og er i dag en inkorporert i Norges Friidrettsforbund. 19

3. FORDELER MED ET NYTT RAMMEVERK 3.1. Kunnskapsløft for trenere Dagens kart over trenerutdanning innenfor norsk idrett er uoversiktlig og uensartet med stor variasjon mellom de ulike SF. Det er gitt uttrykk fra flertallet av SF at man ønsker et felles rammeverk for trenerutdanning i norsk idrett 11. Med bakgrunn i avholdte møter med SF som prosjektleder gjennomførte i 2008 var det også bred enighet om at det er fornuftig ut å konsentrere den nye trenerutdanningen omkring tre hovedområder i et felles rammeverk: 1. Trenerrollen 2. Spesifikk idrett 3. Syntesefag (fellesidrettslige fag, se også s.58). SF ønsker at treneren og trenerens rolle skal vektlegges spesielt. Idrettenes egenart/spesifitet er kjernefundamentet for aktiviteten. For å gjøre dette arbeid best mulig skal syntesefagene (fellesidrettslige vitenskapsbaserte fag) forsterke den spesifikke idrettsinnlæringen. Syntesefagene, spesifikk idrett og trenerrollen er å finne innenfor idrettsfaglige, pedagogiske og organisatoriske kompetansekrav som prosjektgruppen har utarbeidet (kap. 8). Prosjektgruppen har lagt opp til et kunnskapsløft som tar hensyn til utvikling av trenere i et langtidsperspektiv og en kvalitetsmessig nivåheving av trenernes kunnskaper og ferdigheter på fire nivå. På NIVÅ 1 TRENER 1 er det fokus på innlæring og deltakelse På NIVÅ 2- TRENER 2 er det fokus på deltakelse og utvikling. På NIVÅ 3 TRENER 3 er det fokus på utvikling og prestasjon og på NIVÅ 4 TRENER 4 er det fokus på prestasjon og toppidrett. Prosjektgruppen ønsker spesielt en forsterkning av trenernes kunnskap på grunnivået i norsk idrett ettersom vi her har våre barn- og ungdommer. Prosjektgruppen mener at det er viktig at en synliggjør hvor viktig trenerne er på dette nivå i norsk idrett og har derfor snudd pyramiden, hvilket framgår av Trenerløypa (se kap.7), der Trener 1 er plassert øverst i strukturen og Trener IV nederst. Hvilke trenere utøverne møter første gangen i idretten har stor betydning for videre læring, mestring, interesse, videreutvikling og ikke minst IDRETTSGLEDE som er grunnleggende 11 Det ble gjennomført en kartlegging av særforbundenes trenerutdanning i perioden 20.5.2008 til 13.11.2008. Totalt ble det gjennomført 1-1 møter med 52 særforbund og 2 møter med Olympiatoppen om toppidrett og trenerutdanning. 20

for å trives med idrett. Dette er også i tråd med hvordan tenkningen er hos våre naboer i Sverige, i Finland og i Danmark. Disse utvikler trenerutdanningsrammer for både trener- og utøverutvikling i et livslangt læringsperspektiv og arbeider med en tilpasning til EU rammer. Gjennom rammeverksforslaget mener prosjektgruppen at frivillighetstreneren og den profesjonelle treneren får økt sine muligheter for å gjøre sitt treneroppdrag bedre med fastsatte kompetansekrav på de ulike nivåene i grunnutdanningen. Mulighetene blir også større når etter- og videreutdanning (EVU) blir satt i system, hvilket bidrar til at vi kan få flere topp/ eksperttrenere i bredde- og toppidretten. Prosjektgruppen mener at den nye standarden ivaretar et felles rammeverk, en forsterket synergi og styrking av trenerutdanningen i norsk idrett. Innenfor de nye rammene er det lagt grunnlag for en felles filosofi for fremtidig trener utdanning. I og med at alle SF opererer innenfor felles rammer gir dette muligheter for en forsterket synergi i form av økt samarbeid på tvers av idrettene, økt samarbeid mellom idretten og de ulike utdanningsinstitusjonene, økt samarbeid om utdanning av veiledere, kurslærere m.m. og ikke minst muligheter for å samarbeide på tvers av landegrensene for videre kompetanseheving for norske trenere. Rammeverket styrker trenerutdanningen i særforbundene og gjennom en nasjonal standard for fremtidens trenere i norsk idrett styrker vi også frivilligheten. Gjennom et felles rammeverk sikrer også norsk idrett at trenerutdanningen i framtiden skjer på idrettens premisser. Prosjektgruppen mener at rammeverket bidrar til: 1. Høyere status på trenere (spesielt de som trener nybegynnere og unge utøvere). 2. Flere kvalifiserte trenere på alle nivåer. 3. Bedre aktivitetstilbud i klubbene. 4. Kvalitetsheving for norsk idrett. 5. SF kan styre i eget hus sett i relasjon til innflytelse fra aktører utenfor norsk idrett. 6. NIF og SF kan i samarbeid med høgskolene på sikt være premissleverandører av spesifikk idrettskunnskap innenfor høgskolenes trenerutdanning. 21

7. Muligheter for å tilpasse seg EU rammer som gir adgang til arbeid for de trenere som ønsker det i Europa. 22

4. PRESISERING AV RAMMEVERKETS INNHOLD 4.1. Treneren innenfor kompetansekravene Prosjektgruppen har som utgangspunkt hatt følgende mål med alle kompetansekrav: Å sette enhver trener i stand til å utføre sine oppgaver/arbeid på alle nivå. Trenerrollen skal sees i relasjon til målgruppe og intensjon og den faglighet som prosjektgruppen mener er nødvendig for å lære ut og utvikle: 1. Nybegynnere 2. Viderekomne utøvere 3. Talenter 4. Toppidrettsutøvere 4.1.1. Bruken av tittelen trener Begrepet trener er ikke beskyttet og derfor kan hvem som helst kan kalle seg for trener. Begrepet trener bør imidlertid kun brukes som betegnelse på særforbundenes TRENERAUTORISERTE personer. 4.1.2. Den fremtidige norske treneren Utvikling av verdibaserte og relasjonsorienterte trenere bør være et sentralt kjennetegn innen trenerutviklingen i norsk idrett. Trenerutvikling i norsk idrett bør utstyre trenerne med gode verktøy for at de skal kunne gjøre treneroppdraget effektivt og innenfor verdimessige rammer med utøveren i sentrum. Treneren bør få en utdanning både innenfor praktiske og teoretiske (vitenskapelige) områder. Om vi bruker en sykkel som metafor, så representerer hjulene disse to elementene - begge er essensielle for en effektiv og funksjonell trenerrolle. Trenerens daglige erfaringer kan jamføres med sykkelens ramme. Viktigheten av disse tre elementene; praktisk, teoretisk og den daglige erfaringene i praksis er sentrale når vi har designet det nye rammeverket for trenerutdanning. De erfaringene treneren etter hvert har ervervet seg bør også videreutvikles utenfor det ordinære kurstilbudene som gis. Gjennom å dele erfaringer med andre trenere og på denne måten lære av hverandre, utvikles trenerskapet i norsk idrett. Best tenking og beste praksis satt i system både i formelle og uformelle læringsarenaer gir uante muligheter i et livslangt læringsperspektiv. 23

4.1.2.1. Den norske trenerrollen skal gjenspeiles i idrettsbevegelsens verdier Det er et ønske blant SF å løfte opp trenerens status i norsk idrett. Frivillighetstreneren og den profesjonelle treneren skal innenfor nye rammer få økte muligheter til å gjøre jobben sin bedre med foreslåtte krav mht hva trenere skal kunne på de ulike nivå. Mulighetene forsterkes også når EVU blir satt i system i idretten. Dette bør medføre at norsk idrett på sikt får flere topptrenere på alle nivå. Den nye lederutdanningen 12 i norsk idrett i dag fokuserer på verdibasert og relasjonsorientert ledelse som tilbys klubbene. Om man transformerer den verdibaserte og relasjonsorienterte lederen til den verdibaserte og relasjonsorienterte treneren - er menneskesyn, kunnskapssyn og læringssyn likt. Den verdibaserte og relasjonsorienterte treneren ser på mennesket i et helhetsperspektiv. Utgangspunktet er at alle mennesker har ulike kvalifikasjoner, og det er trenerens oppgave å utvikle, forvalte og utnytte dette på best mulig måte. En verdibasert og relasjonsorientert trener utvikler sine utøvere gjennom involvering, refleksjon, dialog og ansvarliggjøring. Dette medfører at trenere bør inkludere utøvere i både planlegging, gjennomføring og evaluering av trening når det er hensiktsmessig. Dette bør skje i tidlig alder, og er også forenlig med barneidrettsbestemmelsene og retningslinjer for ungdomsidrett. Dette innebærer å realisere en ny coachende trenerrolle, der målet er å hjelpe utøverne til å finne sin egen vei. Den fremtidige norske treneren må kunne ivareta de arbeidsoppgaver han/hun blir satt til. Det bør ikke være tilfeldig om en idrettsklubb har skolerte trenere, mens andre idrettsklubber ikke har det. Om utøverne allerede i starten møter kvalifiserte trenere som kan lære ut det grunnleggende innenfor den spesifikke idretten, forstår og bruker treningsprinsipper og pedagogiske prinsipper i forhold til alders og utviklingsnivå, har vi kommet langt innen trenerutvikling. Om trenerne kan legge til rette for gode læringsarenaer og forstår at tilhørighet i praksisfellesskap er essensielt innenfor idrettslaget, bidrar trenerne både i den idrettslige utvikling for den enkelte utøver og indirekte til menneskelig utvikling som gir personlig vekst og kommer samfunnet til gode. Evner idretten å legge til rette for at norske trenere kan videreutvikle seg kontinuerlig, vil man på sikt kunne skape mange vinnere både i bredde- og toppidretten. Trenerne er ofte plassert 12 Idrett og Ledelse - Innenfor kompetanseseksjonen i NIF. 24

sentralt i klubbenes praksisfellesskap og bidrar langt på vei til at idretten er for alle - som er idrettens visjon. Med dette som bakteppe foreslår prosjektgruppen følgende konvensjon 13 som skal gjelde for utviklingen av fremtidens trenerrolle i norsk idrett: TRENEREN spiller en sentral rolle i forholdet å utvikle idrettserfaringer for idrettspersoner i alle aldre og på alle nivå. For å oppfylle TRENERROLLEN, må trenere ha riktig kompetanse i forhold til målgruppen og hvem de trener. Det forventes at TRENEREN skal være opptatt av utøvernes ve og vel og oppmuntre til positiv opptreden. TRENEREN skal respektere rettigheter, verdighet og verdien til alle utøvere og behandle likverdig - uavhengig av kjønn, etnisk bakgrunn, religion og politisk overbevisning og seksuell orientering. Det forventes at TRENEREN skal arbeide åpent og aktivt med alle personer som er ansvarlige for trivsel og opptreden til utøverne. TRENEREN bør utvikle seg kontinuerlig og ha som mål at treningene skal være av høy kvalitetsmessig standard. TRENEREN bør bruke relevant forskningsbasert kunnskap så vel som relevant praksis på alle treningene. 4.2. Ansvarsfordeling innenfor rammeverket Norges Idrettsforbund (NIF) Som eier av rammeverket skal NIF til enhver tid ha ansvar for rammeverket. NIF bør også ha en avdeling som godkjenner SF sine rammeverk innenfor de nye felles rammene. Særforbund (SF) Som eiere og forvaltere av sin egen utdanning skal SF selv ha ansvar for grunnutdanningen og etter- og videreutdanning (EVU) av sine trenere som bl.a. inkluderer modulutforming, fagutforming, kurslærere, autorisering etc. 13 Konvensjonsforslaget bygger på Rio Maior Konvensjonen fra 2007. (Convention for the Recognition of Coaching Competence and Qualifications Rio Maior, Portugal, September 22, 2007). 25

4.3. Samarbeid mellom SF og NIF Prosjektgruppen mener at NIF skal opprette en kompetansegruppe bestående av NIF, SF og OLT som skal godkjenne SF trenerutdanning i forhold til det nye rammeverket. Prosjektgruppen mener at NIF skal ha støttefunksjoner i forhold til SF, herunder gi faglig rådgivning i forhold til implementering av det nye rammeverket. Prosjektgruppen mener at NIF bør kunne påta seg ansvar for utvikling- og kvalitetssikring av syntesefag (fellesidrettslige fag), kurslærere, finne frem og forvalte faglitteratur om SF ønsker dette. Prosjektgruppen mener at NIF bør også tilby EVU på de ulike nivå, i samarbeid med SF, da spesielt på Trener 3 og 4 nivå med hjelp av Olympiatoppen. Prosjektgruppen mener at NIF i samarbeid med SF skal kunne bidra til utvikling av kurslærerkurs for gjennomføring av fellesidrettslige fag om SF ønsker dette. Prosjektgruppen mener at IK-leddet skal inkluderes som tilrettelegger for regionaleog lokale arenaer og møtesteder for erfarings-utveksling og kompetanseutvikling sammen med SF. 4.3.1. Samarbeid mellom SF Prosjektgruppen oppfordrer til SF-samarbeid i både utvikling og gjennomføring av grunnutdannings- og EVU. I SF der det er vanskelig å få nok deltakere på trenerkurs anbefales det at SF samarbeider om syntesefagene. 4.4. Godkjenning av trenerkurs mellom SF I utgangspunktet skal hver enkelt gjennomgå SF trenerkurs i sin helhet. Ved situasjoner der en kursdeltaker som har gjennomgått trenerkurs i en eller flere SF/idretter, skal SF vurdere om deltakeren skal få godkjent deler av kurset og dermed innvilges fritak fra en eller flere emner. 4.5. Formell kompetanse Rammeverket er lagt opp slik at den kan ivareta et utdanningssamarbeid mellom høgskoler/universitet og idretten. 26

4.6. Relasjonen spesifikk idrett og syntesefag 14 I de kompetansekrav som foreligger fra det foreslåtte rammeverk, fremgår det hva en skal kunne om syntesefag. Med kunnskap om aktuell idrett og syntesefag må SF sy sammen et utdanningsprogram innenfor gjeldende kompetansekrav. Hvordan utdanningsprogrammet kommer til å se ut vil variere mellom de ulike særforbund sine idretter. Eksempelvis er noen idretter mer fysiske enn andre, visse er mer mentale og noen idretter har et større krav på sikkerhet. 4.7. Valgfrihet og fleksibilitet innenfor det nye rammeverket Rammene er minimumsrammer. Et SF som mener at de behøver flere timer på de ulike nivå står de fritt til å velge dette, men det er ikke anledning til å bruke færre timer enn minimumsrammen er satt til. En deltaker skal ha oppnådd de kompetansekrav som er satt - for å bli autorisert som trener. Utover dette kan deltakere delta på deler av utdanningen (moduler, emner) etter eget ønske. For SF er veien til målet fri. Dvs. at det er stor fleksibilitet for SF å vekte viktigheten innenfor de kompetansekravene som er satt. 4.8. Autorisasjon SF har ansvar for autorisering av trenere. Autorisasjon av en trener kan gis når en trener har tilfredstilt de kompetansekrav som er satt, deltatt på minimum 80 % av undervisningen og bestått de prøver som er tilrettelagt. Personer som ønsker kun å ta deler av ulike kurs kan få lov til dette, men SF kan da ikke autorisere deltakerne som Trener 1, 2, 3, eller 4 før minimumskravene er tilfredstilt i grunnutdanningsrekken. 4.9. Praksiskrav Kravet til praksisinnhold for de som skal opp til videre nivå i trenerutdanningen bestemmes av hvert enkelt SF innenfor minimumstimetallet. 4.10. Etter- og videreutdanning (EVU) Mulighetene å få til et bredt tilbud for trenerutdanning blir stor når den inneholder både en grunnutdanningspakke med fastsatte krav og kriterier og en EVU del som muliggjør kompetanseheving på ulike nivå. Den EVU som skal tilbys trenere bør ta utgangspunktet I det 14 Under begrepsavklaringer i hoveddokumentet er begrepet syntesefag forklart. 27

nivå de er utdannet på. Det vil si at en som har gjennomført Trener 1 grunnkurs skal få muligheten til å etterutdanne seg på samme nivå. Om en trener har gjennomført grunnkurs på både Trener 1 og Trener 2, kan han/hun gjennomføre etterutdanningskurs på både nivå 1 og nivå 2. Om en trener har fullført og bestått grunnkurs på nivå 3 kan han/hun gjennomføre etterutdanning på nivå 1, 2 og 3. Om en trener har fullført og bestått grunnkurs på nivå 4, kan han/hun gjennomføre etterutdanningskurs på alle nivå. Det er opp til SF å bestemme hvilke EVU tiltak man ønsker å sette inn. Eksempel på EVU kurs kan være: Seminar Impulskurs Konferanser Fagsamlinger Moduler som er gjennomført innenfor ulike idrettsutdanninger. Innholdet kan være fordypning av de fagområder som er gjennomgått på de ulike grunnkurs. Det kan være tilleggskurs som en trenerforening tilbyr, fagsamlinger som høgskoler/universitet, NIF, OLT, SF, IK eller en særkrets tilbyr. Hvilken form en velger er opp til hvert enkelt SF, men her ligger det mange muligheter for samarbeid mellom de ulike idretter og da spesielt mht beslektede idretter. Prosjektgruppen ble tidlig enige om at rammen for ny trenerutdanning skal utformes slik at det er mulig å bli topptrener på alle nivå. Det skal være mulig å utvikle seg på ett utdanningsnivå, slik at de som ikke ønsker å gå opp et utdanningsnivå likevel har muligheten til å videreutvikle seg på det nivå treneren ønsker. Alle etterutdanningskurs bygges opp av hvert enkelt SF. 4.11. Aktivitetslederkurs Aktivitetslederkurs kan gjennomføres som selvstendige kurs i SF. Avhengig av den enkelte idrettens egenart, kan SF gjøre bruk av aktivitetslederkursets moduler i sin Trener 1 utdanning, men modulene skal da sees i sammenheng med kompetansekravene på Trener 1. 28

Aktivitetsledermoduler kan godkjennes innenfor trenerutdanningen om disse tilfredsstiller de kompetansekrav som stilles. Det er ingen forutsetning at en må ha gjennomført aktivitetslederkurs innen man kan starte på Trener 1-utdanningen. NIFs Aktivitetslederkurs består som en selvstendig enhet med ansvar hos NIF (Fagerlie, 2009). 4.12. Deltakelse på kurs Prosjektgruppen mener at det er bra om trenerutdanningen skal være åpen for å ta imot utøvere og andre eksempelvis lærere på ulike kurs. For utøvernes del bidrar dette positivt for den kognitive utviklingen som idrettsutøvere, men for å få formell trenerkompetanse må alle deltakere følge de retningslinjer som er satt. Kursdeltakere behøver ikke gjennomføre hele trenerkurs om de ikke ønsker dette, det er mulig å gjennomføre kun de moduler man ønsker. Imidlertid gis det ikke autorisasjon om man ikke gjennomfører hele kurset. 4.13. IKT verktøy Gjennomføring av rammene forutsetter beredskap i både NIF og SF vedrørende trenerutdanningslogistikk. Prosjektgruppen mener at det er en forutsetning for et gjennomførbart rammeverk at SF har et godt tilgjengelig IKT verktøy til rådighet. Fire områder hvor dette er viktig: 1. Administrering/Logistikk av kurs, videreutvikling, påmeldinger, autorisasjon, registreringer av kompetanse etc. 2. Tilrettelegging for e-læring. 3. Aktivitetsbank/ressursbank i henhold til materiell og muligheter for oppdatering av læremidler. Muligheter for å hente kurslitteratur og støttelitteratur, øvelsesbank for praktiske aktiviteter etc. 4. Hjemmeside. På sikt kan det være behov for en egen læringsportal a la modell Fronter eller I`ts Learning. 4.14. Kurslærere Kurslærerne godkjennes av SF. Kurslærere må levere i forhold til de kompetansekrav som er satt. SF har ansvar for å ha kvalifiserte kurslærere på de ulike nivå. 29

NIF må legge til rette for utdanning av SF sine kurslærere innenfor syntesefag. 4.15. Gjennomføring av kurs SF bestemmer selv gjennomføring av kurs. Det er imidlertid flere idrettsfaglige områder som kan gjennomføres felles mellom SF. 4.16. VO-midler Når SF legger inn kursbeskrivelsen i Sportsadmin. blir det automatisk generert en e-post til IT- Support hvorpå de går inn og godkjenner/ikke godkjenner kursbeskrivelsen for VOmidler. 30

5. UTFORDRINGER FOR INNFØRING AV NYTT RAMMEVERK I NORSK IDRETT I dette kapittel listes det opp noen utfordringer som vil komme med det nye rammeverket. 5.1. Trenerutdanning må prioriteres Idretten har gjennom egne vedtak pålagt seg å sikre at personer med et treneransvar har nok kompetanse til å fungere som trenere. Kompetente trenere skal bidra til å sikre idrettens troverdighet i form av at aktivitetene for våre medlemmer ledes av personer som har nok kunnskaper og ferdigheter, samt ønskede holdninger i forhold til det idretten ønsker. Trenerutdanningen er derfor laget som en læringsprosess på fire ulike nivåer, der hvert nivå vektlegger ulike fokus. Det finnes mange ulike måter å utvikle kompetansen som trenerne skal ha på hvert nivå. En kombinasjon av flere utdanningsmetoder (kurs, seminarer, nettbasert undervisning m.m.) vil kunne føre til en formelt godkjent utdanning på hvert nivå. En viktig utfordring for hele idrettsorganisasjonen er å kunne adoptere en filosofi som promoterer og bygger opp under en utøver-sentrert trenerrolle og en trener-sentrert utdanning både innenfor en frivillig og profesjonell utvikling. Et rammeverk som med et omfattende kunnskapsløft på trenerutdanning som legger opp til at norsk idrett skal få kompetente og kvalifiserte trenere fra barnidrett til toppidrett krever budsjettmessige prioriteringer. Det er en forutsetning at trenerutdanning blir en av de viktigste organisatoriske og økonomiske prioriteringene i NIF og SF om vi skal heve kompetansen på trenersiden i norsk idrett. 5.2. En tydelig strategi videre En av konsekvensene for å innføre et nytt rammeverk er en tydelig strategi videre for trenerutdanning i norsk idrett. Det nye rammeverket legger grunnlag, føringer og krav for en trenerutdanning i en mye større skala enn tidligere. Samtlige SF har ansvar for å bygge opp en grunnutdanning på fire nivåer. I tillegg til grunnutdanningen er det lagt opp til etter- og videreutdanning (EVU). Dette er unikt i det nye rammeverket Videre er det fastsatt kompetansekrav som angir hva trenerne skal kunne på hvert nivå, noe som kommer til å kreve økt ressursbehov for kompetanse både på kurslærersiden, internt i forbundene og i NIF samt eksternt utenfor norsk idrett. I tillegg kommer det til å være mer kostnadskrevende kurs på Trener 3 og Trener 4 ettersom kravet til 31

kurslærerkunnskap nødvendigvis består av flere spesialister innen de ulike fagområdene og dette krever også større økonomiske ressurser enn tidligere. 5.3. Tidsfrist for innføring av nytt rammeverk Idretten bør sette en tidsfrist innen kort tid for implementering av rammeverket. 5.4. Økt behov for kompetanse Rammeverkets kriterier forutsetter at en trenerfaglig seksjon innenfor NIF skal opprettes. Prosjektgruppen ser at en trenerfaglig avdeling i NIF kan bla. bidra med følgende: Kompetanseseksjonen bør innenfor NIF ha et strategisk ansvar for oppfølging av rammeverkets innhold. Kompetanseseksjonen skal kunne hjelpe SF til å få rammeverket på plass i forhold til kriteriene. Kompetanseseksjonen skal bistå med rådgiving til SF bla. i forhold til moduloppbygging og faginnhold. Kompetanseseksjonen skal videreutvikle rammeverket med tanke på ECC tilpasning, høgskole/universitets samarbeid inkludert muligheter for studiepoeng. Kompetanseseksjonen skal bistå med tilrettelegging av pensum, organisering av egnede kurssteder, hjelpe til med terminliste og oversikt over kurslærerkompetanse i forhold til fellesidrettslige deler. Kompetanseseksjonen skal bidra til at norsk idrett til enhver tid har tilgang til oppdatert kunnskap innenfor rammeverket. Kompetanseseksjonen skal etter behov bidra til evaluering, oppdatering og revidering av rammeverket. 5.5. Oppbygging av trenerutdanningen i SF innenfor det nye rammeverket Samtlige SF må gjøre en jobb i forbindelse med det nye rammeverket. Det er mange SF som i dag er innenfor de kompetansekrav som Trener 1 og Trener 2. Noen SF må bygge opp trenerutdanningen fra scratch ettersom de idag ikke har trenerutdanning å tilby. SF som har stor innflytelse fra sine internasjonale SF kan også med små grep tilpasse seg det nye 32

rammeverket. Uansett blir det en jobb for samtlige SF som må gjøres - i større eller mindre skala. Det er viktig å påpeke at SF må få tid til å bygge opp en trenerutdanning innenfor det nye rammeverket og at NIF bør tilby hjelp til SF for å få dette til. Det kan også være formålstjenlig at flere SF kan samarbeide om fellesidrettslige kurs. De spesifikke kurs må hvert enkelt SF gjøre i sin respektive idrett. 5.5.1. Faglig utvikling Det foreslås at innholdet i trenerutdanningen skapes sammen med eksisterende kurslærere i SF så langt man har kompetanse til det i eget SF. I motsatt fall må det trekkes inn kompetanse utenfor SF for å bygge opp moduler med faglig innhold. Her kan NIF også bidra. 5.6. Muligheter for godkjent trenerutdanning for ungdom på VGS (idrettslinjer og toppidrettslinjer) Prosjektgruppen har ikke fått anledning til å utrede dette spørsmålet, noe som var en del av premissene i starten av prosjektet. Årsaken er at SF først må bli enige om rammeverket. Deretter kan denne problemstilling aktualiseres igjen. 5.7. Felles terminologiplattform Det er essensielt i alle typer standarder at man har en felles terminologiplattform, noe som knytter et rammeverk sammen. Innen idretten er dette en stor utfordring, ikke bare nasjonalt men også internasjonalt. Gjennom å studere idrettslitteratur finner en fort ut at det nesten er inflasjon i definisjoner og begrep, eksempelvis om man ønsker å definere hva en coach er. Her utfordrer prosjektgruppen norsk idrett i samarbeid med høgskoler/universitet til å begynne et arbeid. 5.8. Lisensdiskusjon Prosjektgruppen har i hele prosjektperioden diskutert innføring av trenerlisens i norsk idrett. Lisensordningen skulle gjelde fra Trener 1-Trener 4. Utgangspunktet for diskusjonene har vært å stille krav til at treneren skal etterutdanne seg innen en to-års periode for å holde seg oppdatert og videreutvikle seg selv og dermed gjøre en bedre jobb for utøverne. Problemet med denne type ordning innenfor et felles rammeverk er at frivillighetstreneren gjennomfører treneroppdraget på sin fritid og det derfor kan være urimelig å stille lisenskrav til disse. På den andre siden har vi den profesjonelle treneren som har dette som et yrke, og det er mulig å 33