Mal for oppgaveskriving

Mal for oppgaveskriving Utarbeidet av Asbjørn Johannessen 15.8.2009 Innhold 1. Innledning 2 2. Disponering av oppgaven 2 Forside 2 Tittelside 2 Forord 2 Innholdsfortegnelse 2 Sammendrag 3 Sidenummerering 3 Kapitteloverskrifter 3 Brødtekst 4 3. Noen skrivetekniske regler 4 Bruk av referanser i tekst 4 Fotnoter 9 Tabeller og figurer 9 Vedlegg 10 4. Litteraturliste 10 5. Henvisning til lover og lovbestemmelser 13 6. Nyttige webadresser 14 7. Anbefalt litteratur 14

2 1. Innledning Ved Høgskolen i Oslo, Avdeling for samfunnsfag (SAM), skriver studenter forskjellige typer oppgaver fra skriftlige arbeidskrav til masteroppgaver. Det er visse prosedyrer og regler for hvordan slike faglige tekster utformes. Dette notatet omtaler først hvordan oppgaver vanligvis disponeres fra forside til litteraturlisten. Dette er særlig relevant for prosjektoppgaver, fordypningsoppgaver og masteroppgaver. Deretter beskrives regler for hvordan man henviser til / siterer faglig litteratur og utarbeider litteraturlisten. Uansett hvilken type oppgave man skriver skal studenter ved SAM følge reglene som er beskrevet fra avsnittet: Noen skrivetekniske regler, i dette notatet. 2. Disponering av oppgaven Det stilles visse krav til hva som skal være med i en faglig oppgave, og hvordan den bygges opp (disponeres.) Forside Forsiden på en oppgave skal inneholde: Oppgavens tittel (24 pkt.). Navn på forfatter(e) (16 pkt.). Hvilken type oppgave det er, for eksempel masteroppgave i sosialt arbeid (12 pkt.). Utdanningsinstitusjon: Høgskolen i Oslo, Avdeling for samfunnsfag, eventuelt hvilken utdanning (12 pkt.). På forsiden kan man bruke skrifttypen Times New Roman (fet skrift), og den punktstørrelsen som er nevnt i parentes ovenfor. Tittelside Masteroppgaver skal ha en tittelside med samme opplysninger som forsiden, og i tillegg skal det oppgis publikasjonsår. Tittelside er ikke nødvendig for andre type av oppgaver. Forord Det er vanlig med et forord der man kort skriver litt om bakgrunnen for oppgaven og takker personer og institusjoner som har vært til hjelp med oppgaven. Under forordet skriver man sted, dato og navn på forfatter(e). Innholdsfortegnelse Etter forordet følger innholdsfortegnelse. Den består av kapitteloverskriftene i oppgaven og gir leseren et første inntrykk av hva oppgaven handler om. I innholdsfortegnelsen skrives hoved- og underoverskrifter. Hovedoverskriftene kan utheves med fet skrift og nummereres fortløpende. Underoverskrifter skrives med samme skrifttype som brødteksten (den fortløpende teksten), men det er ikke nødvendig å nummerere dem. Både hoved- og underkapitler skal sidenummereres. Tekstbehandlingsprogrammer gir muligheter for automatisk å lage innholdsfortegnelsen. (For en enkel innføring, se Rognsaa 2003, samt manualer for aktuelle tekstbehandlingsprogram.)

3 Eksempel på innholdsfortegnelse Innhold 1. Innledning 3 Hvordan evalueringen er gjennomført (metode) 3 2. Forventninger til deltakelse i Ny sjanse 4 Motivasjon 4 Forventninger 4 3. Vurdering av hjelp fra Ny sjanse 5 Nettverk 6 Skrive CV 6 Kontakt med arbeidsgiver, komme i arbeid og få praksis 6 Yrkesrettede kurs 7 Tro på framtiden 7 Økonomi 7 Norsk språk 8 4. Relasjon til kontaktpersonen i Ny sjanse 8 5. Individuell plan 10 6. Brukermedvirkning 10 7. Generell oppfølging av Ny sjanse 11 8. Hvordan gjøre Ny sjanse bedre? 12 9. Oppsummering 13 Sammendrag Masteroppgaver skal ha et sammendrag på både norsk og engelsk, der man kort presenterer bakgrunnen for oppgaven, problemstilling, metode, resultater og diskusjon. Sammendraget bør være på cirka én side. Prosjektoppgaver og fordypningsoppgaver kan også ha sammendrag dersom man finner det hensiktsmessig. Sidenummerering Det er forskjellige måter å plassere sidenummer på (øverst/nederst, midtstilt/indre/ytre og så videre, jamfør menyen i Word: Sett inn og Sidetall). Det er valgfritt hvor man plasserer sidetallet. Hvis man plasserer sidetallet til venstre og høyre, skal oddetall være på høyre side. Begynn sidenummereringen med den første siden i oppgaven, for eksempel tittelsiden eller forordet, men sidenummeret skal først være synlig på den første siden med ordinær tekst, som for eksempel kan være side 3. Kapitteloverskrifter I kapitteloverskrifter skal det stå kapittelnummer og navn på hovedkapitlet. Man kan ha flere nivåer på underoverskrifter, men vi anbefaler å begrense seg til to, maksimalt tre nivåer. Hvis man ikke bruker innstillingene til tekstbehandlingsprogrammet, kan hovedoverskrifter skrives med stor skrift, og underoverskrift skrives med samme skrifttype som brødteksten med fet skrift. Et eventuelt tredje nivå skrives i kursiv (ikke fet skrift), slik:

4 Hovedoverskrifter kan midtstilles: Kapittel 2 Virkeligheten, data og teori Mens underoverskriftene plasseres i venstremargen. Underoverskriften, andre nivå, skrives slik: Data/empiri Og underoverskrift, tredje nivå slik: Data er avhengig av fokus Legg arbeid i å få fram en tekst som best mulig viser hva teksten handler om. Det er for eksempel lite opplysende å kalle et kapittel Analyse. Man bør skrive mer ufyllende og opplysende om kapitlets innehold. Brødtekst I nyere versjoner av Word er den fortløpende teksten (brødteksten) forhåndsinnstilt på Calibri 11 pkt. Vi vil imidlertid anbefale den mer leservennlige Times New Roman, 12 pkt. Linjeavstanden skal være 1,5. Tekst kan utheves ved å bruke kursiv. Topp- og bunnmarg, samt sidemarger følger det som er forhåndsinnstilt i tekstbehandlingsprogrammer. Det er valgfritt om man vil ha rett eller "åpen" høyremarg. Omfanget (antall sider) er avhengig av hvilken type oppgave det er snakk om. Her må studenter undersøke hva som er maksimalt (eventuelt minimalt) antall sider. 3. Noen skrivetekniske regler Når man skriver faglige tekster er det vanlig å bruke relevant litteratur, og det er utviklet regler for hvordan denne skal framstilles. Det eksisterer forskjellige standarder (manualer) som viser hvordan man refererer til faglige tekster. Siden USA er dominerende i forskningspublisering, er det manualer herfra som vanligvis brukes i Norge, blant andre Harvard Style, MLA Style (Modern Language Association), APA Style (American Psychological Association) og Chicago Manual of Style. Vitenskapelige tidsskrifter har egne standarder. I noen tilfeller er regler felles, uavhengig av hvilken standard som brukes, mens noen regler er forskjellige. Ved SAM har vi valgt å bruke Chicago-manualen (author-date system) som er tilgjengelig som bok: The Chicago Manual of Style (15. utgave, 2003). En kortversjon av manualen ligger på nettet: http://www.chicagomanualofstyle.org/tools_citationguide.html. Bruk av referanser i tekst Å skrive faglig tekst er å forholde seg til andres tekster, som er tilgjengelig i forskjellige publiseringskanaler: bøker, tidsskrifter, aviser og internett. Uansett publiseringskanal skal det henvises til forfatterne, vanligvis navngitte personer, men også institusjoner. Å gjengi andres tekster kan gjøres ved enten å omformulere originalteksten med egne ord eller ved å sitere teksten ordrett.

5 Egen framstilling av andres tekster Uansett hvordan vi framstiller det andre har skrevet, skal vi oppgi kilden i teksten ved å skrive navnet på forfatteren(e), med årstallet for utgivelse og sidetall i parentes. Hvis det er en generell henvisning, for eksempel: Tor Høst (2005) har skrevet om ledelse i helse- og sosialsektoren, skriver man bare årstall i parentesen. Hvis det er en konkret henvisning, for eksempel: Vidar Hjelmtveit (2008, 161) viser at barn som vokser opp i familier som har mottatt langvarig sosialhjelp, gir uttrykk for generell frustrasjon over den knappe økonomien. Selv om dette ikke er et direkte sitat skal det stå sidetall (i følge den utgaven vi bruker av Chicago-manualen, skal det være komma etter årstallet). Oppgaver som studenter skriver skal vanligvis vurderes, og det skal derfor være sidetall på referanser slik at veiledere og sensorer kan finne fram til informasjonen som det henvises til dersom de har behov for det. Det er ingen regel som bestemmer om man skal bruke både for- og etternavn ved henvisning til forfatter(e) i teksten. Chicago-manualen anbefaler å skrive for- og etternavn første gang navnet dukker opp i teksten, og bare etternavnet hvis det brukes senere i fremstillingen. Når det vises til to eller tre forfattere av samme publikasjon, skrives bare etternavn og ikke fornavn på disse, for eksempel: Johannessen, Tufte og Veiden (2006, 90) skriver om hva sannhet betyr i forskning. Hvis det er flere enn tre forfattere, skriver man navnet til den førstnevnte, deretter m.fl. og årstall, for eksempel: Nerdrum m.fl. (2004) har gjennomført et kvasieksperiment for å undersøke effekten av å fjerne amalgam fra tennene. En annen framgangsmåte er å oppgi navnet på kilden og årstallet for publisering i parentes, i slutten av den setningen der det henvises til, for eksempel: Barn som vokser opp i familier som har mottatt langvarig sosialhjelp, gir uttrykk for generell frustrasjon over den knappe økonomien (Hjelmtveit 2008, 161). Hvis det er to eller tre forfattere, samt flere enn tre forfattere, skriver vi: (Johannessen, Tufte og Veiden 2006, 90) og (Nerdrum m.fl. 2004). Når vi oppgir kilder på denne måten brukes bare etternavn, ikke fornavn. Merk at punktum kommer til slutt, etter referansen, og det settes ikke punktum etter setningen (før den første parentesen). Vanligvis refereres det til forfatternavn og årstall, og ikke tittelen på publikasjonen. I noen tilfeller kan det imidlertid være aktuelt også å skrive tittel, som da skrives i kursiv: Steinar Stjernø (2004) har skrevet boken Solidarity in Europe. Når det på samme sted henvises til flere publikasjoner, oppgis de i rekkefølge etter utgivelsesår, og det brukes semikolon for å skille mellom publikasjonene:

6 (Halvorsen 1997, 41; Olsen 2000, 101; Vabo 2004, 23). Hvis vi henviser til en forfatter som har utgitt flere publikasjoner samme år, skriver vi bokstaver (i alfabetisk rekkefølge) etter årstallet for å skille mellom publikasjonene, for eksempel: (Johnsen 2002a, 52) (Johnsen 2002b, 47). Hvis det på samme sted henvises til flere publikasjoner av samme forfatter(e), skriver vi forfatternavn, årstall, sted og sidetall for de ulike publikasjonene (i parentes), atskilt med komma: Johnsen (2001, 89, 2003, 79). Hvis det henvises til forskjellige forfattere, men også flere publikasjoner av samme forfatter, brukes semikolon for å skille mellom de forskjellige forfatterne, og komma for å skille mellom publikasjonene til forfatteren som har flere publikasjoner: (Halvorsen 1997, 41; Olsen 2000, 101; Johnsen 2001, 89, 2003, 79; Vabo 2004, 23) Det er etterhvert vanlig å finne informasjon på internett, og på samme måte som ved trykte medier, er det et krav at det skal henvises hvor informasjonen på internett er hentet fra. Hvis det er oppgitt navn på forfatter(e), skal den/disse oppgis som referanse. På hjemmesiden til Statistisk sentralbyrå er det for eksempel en artikkel av Odd Frank Vaage som skriver om mediebruk i 2008. Artikkelen er publisert i tidsskiftet Samfunnsspeilet i 2009, men er i denne anledning lastet ned fra nettet. I teksten blir referansen slik: Odd Frank Vaage (2009) skriver om mediebruk i 2008. Denne referansen skal stå i litteraturlisten (se senere hvordan dette gjøres). Andre ganger laster vi ned informasjon der det ikke er oppgitt navn på forfatter. Det kan være offentlige dokumenter eller at det er lastet ned fra institusjoner, firmaer eller leksika. Eksempler på offentlige dokumenter kan være utredninger, for eksempel NOUer (Norges offentlige utredninger) og stortingsmeldinger, og referansen oppgis slik: I NOU 2008:21, Nettbankbasert betalingsoverføring, har Finansdepartementet i samråd med Justisdepartementet gitt Banklovkommisjonen i oppdrag å vurdere spørsmålet om sikkerhet ved bruk av nettbank og behovet for endringer i finansavtaleloven. Eventuelt slik: Finansdepartementet har i samråd med Justisdepartementet gitt Banklovkommisjonen i oppdrag å vurdere spørsmålet om sikkerhet ved bruk av nettbank og behovet for endringer i finansavtaleloven (NOU 2008:21). Offentlige dokumenter skal være med i litteraturlisten (se hvordan dette gjøres i avsnittet om litteraturlisten.) Noen ganger kan en institusjon oppgis som referanse, for eksempel:

7 I følge Statistisk sentralbyrå bruker norske husholdninger en stadig mindre del av budsjettet på mat. I dag bruker en gjennomsnittshusholdning bare 10 prosent av budsjettet til mat, sammenliknet med 40 prosent i 1958 1. Her oppgis webadressen og nedlastningsdato (i parentes) i fotnote. Når det lastes ned informasjon fra oppslagsverk (leksika og ordbøker), som Store norske leksikon og Wikipedia, og/eller Bokmålsordboka/Nynorskordboka, skal det henvises til webadressen og dato for nedlasting i fotnote, for eksempel: Karl Popper blir regnet som den mest innflytelsesrike vitenskapsfilosofen på 1900-tallet 2. Det er ikke et enkelt svar på når nedlastninger fra nettet skal være med i litteraturlisten. (Her gir ikke Chicago-manualen noen klar oppskrift.) Som en tommelfingerregel mener vi at offentlige utredninger oppføres i litteraturlisten, men hvis referansen er institusjoner, leksika eller andre henvisninger, oppgis dette i fotnoter, og skal ikke være med i litteraturlisten. Direkte sitat Både forskere og studenter framstiller vanligvis andres tekster med egne ord, men i noen tilfeller brukes autentiske sitater. Det er ikke noen regel som sier når man kan/bør bruke direkte sitater. Hvis en tekst er skrevet på en meget elegant måte, og passer godt inn i vår framstilling, kan man bruke direkte sitat. Det kan jo også tenkes at en tekst er såpass kontroversiell at man siterer forfatteren(e) slik at det ikke skal være tvil om hvordan det er formulert. Ved bruk av sitater er det en konvensjon at sitat som er kortere enn tre linjer skrives fortløpende i teksten uten innrykk, med anførselstegn: Relasjonen mellom ein hjelpar og ein klient er ulik det meir daglegdagse møtet i og med at forholdet på ein avgjerande måte vil vere prega av det som klienten søker hjelp om. (Ohnstad 1998, 16). Etter sitater skal det i parentes stå forfatterens etternavn, utgivelsesår og sidetall hvor referatet er hentet fra (det skal alltid stå sidetall når teksten siteres ordrett). Årstall og sidetall atskilles med komma. Hvis sitatet er lengre enn tre linjer skrives det i eget avsnitt med innrykk (bruk tabulatoren), uten anførselstegn: Relasjonen mellom ein hjelpar og ein klient er ulik det meir daglegdagse møtet i og med at forholdet på ein avgjerande måte vil vere prega av det som klienten søker hjelp om. På mange måtar er møtet mellom ein hjelpar og klient eit liksom-møte. Det er ein kunstig relasjon, og dette gir hjelparen den fridommen eller det rommet ho treng for å analysere det som skjer, for i neste omgang å kunne gi hjelp. (Ohnstad 1998, 16). Ved innrykkede sitater brukes samme skrift som den øvrige brødteksten, men det skal være enkel linjeavstand. 1 http://www.ssb.no/emner/05/02/forbruk/main.shtml (lastet ned den 1.8.2007.) 2 http://no.wikipedia.org/wiki/karl_popper (lastet ned den 24.7.2009.)

8 Hvis sitatet avsluttes etter en hel setning, settes punktum før anførselstegn og referansen (jamfør ovenfor). Hvis siste setning i sitatet, er en del av, og ikke hele setningen, skal punktum settes etter referansen, slik: Relasjonen mellom ein hjelpar og ein klient er ulik det meir daglegdagse møtet i og med at forholdet på ein avgjerande måte vil vere prega av det som klienten søker hjelp om. På mange måtar er møtet mellom ein hjelpar og klient eit liksom-møte. Det er ein kunstig relasjon (Ohnstad 1998, 16). Hvis man hopper over noen setninger i originalteksten markeres dette med parentes, med tre punktum inni: Relasjonen mellom ein hjelpar og ein klient er ulik det meir daglegdagse møtet i og med at forholdet på ein avgjerande måte vil vere prega av det som klienten søker hjelp om. ( ). Det er ein kunstig relasjon, og dette gir hjelparen den fridommen eller det rommet ho treng for å analysere det som skjer, for i neste omgang å kunne gi hjelp. Det er derfor viktig å la denne relasjonen vere ein profesjonell eller kunstig relasjon, og ikkje gjere den til noko anna (til dømes ein vennskapsrelasjon). (Ohnstad 1998, 16-17). Sitater skal være gjengitt på nøyaktig samme måte som den opprinnelige teksten. Hvis sitatet er hentet fra internett, oppgis også navnet på forfatter(e) og årstall (hvis årstallet er oppgitt): Det er forskjeller mellom menn og kvinner i vurderingen av mediene. Mens 39 prosent av kvinnene er meget interessert i å lese bøker, er det godt under halvparten så mange blant menn. (Vaage 2009.) Her oppgis ikke sidetall, fordi det ikke er noe sidetall å vise til. I dette tilfellet skal det stå en utfyllende referanse i litteraturlisten, inkludert webadressen, som gjør det enkelt å finne fram til sitatet. Hvis sitatet er fra en publikasjon der det ikke er oppgitt navn på forfatter(e), oppgir vi hvilken type publikasjon det er, for eksempel en offentlig utredning eller leksika, eventuelt hvem / hvilken institusjon som har publisert teksten, samt internettadressen og nedlastningsdato (i parentes) etter sitatet, for eksempel: Levealderen har endret seg gradvis, og nordmenn lever i dag lenger enn noen sinne. I 2005 kunne nyfødte jenter forvente å leve i overkant av 82 år og nyfødte gutter i nesten 78 år. For tjue år siden, var de tilsvarende tallene 79 og 73 år, Statistisk sentralbyrå. http://www.ssb.no/befolkning/ (lastet ned den 27.7.2009.) Henvisninger til offentlige publikasjoner tas med i litteraturlisten, mens sitater hentet fra institusjoner, leksika eller andre, tas ikke med i litteraturlisten. Hvilket årstall skal oppgis? Hvis en publikasjon er utgitt én gang er det oppgitt ett årstall, og vi skriver dette i vår referanse. Publikasjoner kan imidlertid være utgitt i flere utgaver eller opplag? Hvis en bok er kommet i flere utgaver skriver vi året for den siste utgaven (ikke det siste opplaget). Hvis en bok er utgitt i flere opplag skriver vi det opprinnelige utgivelsesåret. Eksempelvis utkom Sverre

9 Lysgaards Arbeiderkollektivet første gang i 1961. Siden er det kommet flere opplag, men ingen nye utgaver. Vi skriver derfor 1961 på utgivelsesåret (som er siste utgave), og ikke 1981 som er ett av årene det kom et nytt opplag. Hvis en publikasjon er kommet i flere opplag kan det noen ganger være aktuelt å markere det opprinnelige utgivelsesåret. Den norske filosofen Hans Skjervheim skrev den legendariske artikkelen Deltakar og tilskodar 1957, og denne er senere utgitt flere ganger, blant annet i 1996. I dette tilfellet kan det være hensiktsmessig å markere begge årstallene (atskilt med skråstrek) for å vise hvilken epoke publikasjonen opprinnelig kom ut. I teksten skriver vi da: Hans Skjervheim (1957/1996), eventuelt: (Skjervheim 1957/1996). Når det ikke er oppgitt forfatternavn Noe litteratur har ingen navngitt forfatter og vi henviser da til navnet på type publikasjon, for eksempel: (NOU 2003:2, 27). (St.meld. nr. 14, 2002-2003, 49). I andre tilfeller oppgis institusjon som har utgitt publikasjonen, for eksempel: (OECD 2002, 14), (Statistisk sentralbyrå 2003, 79). Når vi bruker avisartikler oppgir vi navnet på avisen og dato for omtalen: (Aftenposten 8.1.2009). Sekundærkilder Vi bør bestrebe oss på å bruke de originale kildene, men det kan hende at vi ikke får tak i disse, og må da vise til sekundærkilder. Vi må da henvise til både primær- og sekundærkilden. For eksempel: (Olsen 1999, sitert fra Jensen 2003, 23). Dette betyr at den opprinnelige fremstillingen er fra Olsen (primærkilden), men man har lest det i Jensen (sekundærkilden, side 23). Selv om vi ikke har hatt direkte tilgang til primærkilden, skal denne likevel stå oppført i litteraturlisten. (De nødvendige opplysninger om primærkilden skal du finne i litteraturlisten til sekundærkilden.) Fotnoter Man kan bruke fotnoter for å utdype et poeng i den fortløpende teksten. Noter skal gi tilleggsinformasjon, og det må ikke skrives informasjon i fotnoter som er avgjørende for å forstå den løpende teksten. Når vi bruker informasjon hentet fra Internett er det vanlig å vise hvor vi har hentet det (webadressen) i en fotnote. Vi anbefaler å bruke fotnote og ikke sluttnote (som kommer helt til slutt), fordi det er enklere å finne fram til fotnoten enn å bla seg bakover til sluttnoten. Noter skrives med mindre skrift enn brødteksten (10 pkt.) Tekstbehandligsprogram har egne kommandoer for å sette inn noter (jamfør Word: Sett inn Referanse Sett inn fotnote).

10 Tabeller og figurer Tabeller og figurer plasseres så nært som mulig der de omtales i teksten. Tabeller og figurer må ha tilstrekkelig informasjon slik at det er lett for leseren å forstå hva som presenteres. Tabeller og figurer skal nummereres fortløpende innen hvert kapittel, for eksempel: Figur 5.1. (+ figurtekst) og Tabell 5.1. (+ tabelltekst) Det første tallet (5) viser til det kapitlet figuren/tabellen er plassert, og det påfølgende tallet nummereres fortløpende i hvert kapittel, for eksempel figur/tabell 5.1., 5.2. og så videre). Vedlegg Det kan være behov for vedlegg, for eksempel hvis det er brukt spørreskjema eller intervjuguide i en undersøkelse, og dette plasseres etter den ordinære teksten. Hvis det er flere vedlegg nummeres de fortløpende. Navnene på vedleggene skal oppføres i innholdsfortegnelsen, for eksempel: Vedlegg 1. Intervjuguide. 4. Litteraturliste All litteratur som det refereres til skal samles i litteraturlisten, helt til slutt i oppgaven. Rekkefølgen på publikasjonene settes opp alfabetisk etter forfatterens etternavn (den første oppgitte forfatteren dersom det er flere forfattere), eventuelt den første forbokstaven i navnet på publikasjonen/-institusjonen, dersom det ikke er oppgitt noen forfatter. Det skal være én litteraturliste med alle publikasjoner som det er henvist til. (Det skal ikke være flere litteraturlister for forskjellige typer publikasjoner.) Publikasjoner som det ikke er henvist til skal ikke være med i litteraturlisten. Ved henvisning til bøker og rapporter skrives først forfatterens etternavn (komma), deretter fornavn (punktum), utgivelsesår, etterfulgt av punktum. Så kommer tittelen på boken i kursiv (punktum), utgiversted (kolon), og utgiver (forlag eller institusjon). Vær oppmerksom på tegnsettingen! Går teksten over mer enn én linje skal de påfølgende linjene rykkes inn (hengende innrykk), for eksempel: Høst, Tor. 2005. Ledelse i helse- og sosialsektoren. Oslo: Universitetsforlaget. Dersom flere forfattere har skrevet publikasjonen skriver vi samme rekkefølgen på forfatterne som det er oppgitt på publikasjonen. Den forfatteren som er oppgitt først skrives med etternavn og fornavn, mens navnene på de øvrige forfatterne skrives med fornavnet først og deretter etternavn. Vi oppgir også hvilken utgave det er (etter tittelen), dersom publikasjonen er kommet i flere utgaver: Johannessen, Asbjørn, Per Arne Tufte og Line Kristoffersen. 2006. Introduksjon til samfunnsvitenskapelig metode. 3. utgave. Oslo: Abstrakt forlag. Man skal også oppgi eventuelle undertitler på publikasjoner, fordi også de gir nyttig informasjon om hva publikasjonen dreier seg om. I mange litteraturlister oppgis forfatteres fornavn kun med forbokstavene (initialene). I følge den versjonen av Chicago-manualen som blir brukt her, er det valgfritt om man skriver initialer eller hele fornavnet. Vi vil anbefale å skrive hele fornavnet. Det er da blant annet mulig å identifisere om forfatterne er kvinner eller menn. Det kan også tenkes at to forfattere har

11 samme etternavn og samme forbokstav i fornavnet, og dersom vi bruker bare initialer vil de framstå som én og samme forfatter. Å oppgi det fulle navnet gjør det også lettere å gjøre litteratursøk. Ved å skrive både for- og etternavn blir søket mer fokusert, og reduserer antall referanser som kommer opp. Bruker vi artikler fra artikkelsamlinger (antologier) oppgis først navnet på forfatteren(e) som har skrevet artikkelen, årstall, tittel på artikkelen (med vanlig skrift, ikke kursiv) (punktum), navnet på artikkelsamlingen (i kursiv) (komma), red., som er forkortelse for redaktør(er), navnet på de(n) som har redigert antologien (punktum), utgiversted (kolon) og forlag, for eksempel: Grønmo, Sigmund. 1996. Forholdet mellom kvalitative og kvantitative tilnærminger i samfunnsforskningen. I Kvalitative metoder i samfunnsforskningen, red. Harriet Holter og Ragnvald Kalleberg. Oslo: Universitetsforlaget. I de tilfeller det ikke er oppgitt navn på forfatter(e) skriver vi navnet på de som har utgitt publikasjonen (punktum), årstall (punktum), navn på publikasjonen (punktum), utgiversted (kolon) og utgiver, for eksempel: Ekspertgruppen om social arv. 1999. Social arv en oversigt over foreliggende forskningsbaseret viden. København: Socialforskningsinstituttet. Dersom en bok er utgitt bare én gang (kommet i ett opplag), har vi bare ett årstall å forholde oss til. Hvis en bok er utgitt i flere utgaver oppføres året for den siste utgaven (ikke det siste opplaget), for eksempel: Halvorsen, Knut. 2005. Grunnbok i helse- og sosialpolitikk. 3. utgave. Oslo: Universitetsforlaget. Hvis en bok er utgitt i flere opplag (altså ikke utgaver) skriver vi det opprinnelige utgivelsesåret. Hvis vi i teksten har henvist til to årstall, for eksempel Skjervheim (1957/1996), skal begge årstallene også stå i litteraturlisten: Skjervheim, Hans. 1957/1976. Deltakar og tilskodar. I Deltakar og tilskodar og andre essays, Oslo: Aschehoug. Tidsskriftartikler skrives på samme måte som ovenfor, først navnet på artikkelforfatter(e), årstall for utgivelse og tittelen på artikkelen skrives med vanlig skrift uten anførselstegn. Navnet på tidsskriftet skrives i kursiv, så kommer nummeret på tidsskriftet og sidetall der artikkel står. Det skal ikke være noe tegn mellom navnet på tidsskriftet og nummeret. Nummer og sidetall skilles med kolon. Sidetallene viser den siden hvor artikkelen begynner, samt hvilken den slutter på. Årgang (Volum) er allerede oppgitt etter navnet på forfatteren, og det er ikke behov for å oppgi på slutten av referansen, for eksempel: Levin, Irene. 2004. Living Apart Together - a New Family Form. Current Sociology 2:223-240.

12 Hvis det er flere forfattere til artikkelen, presenteres de på samme måte som ved bøker, altså etternavn og fornavn på den første forfatteren, og fornavn og etternavn på de påfølgende forfatterne. Ved henvisning til aviser skrives navnet på avisen i kursiv (punktum), deretter årstall (punktum), dato og måned: Aftenposten. 2003. 8.1. Hvis det framgår hvem som er forfatter, for eksempel på en kronikk, oppgir vi forfatternavn, årstall, tittel, navn på avis (komma) og dato: Johnsen, Åge. 2004. Det offentlige på anbud? Dagens Næringsliv, 13.7. Skal stoff som er lastet ned fra internett være med i litteraturlisten, eller om det er tilstrekkelig å oppgi det i en fotnote? Hvis det tydelig framgår hvem som er forfatter, skal referansen, webadressen og nedlastningsdato være med i litteraturlisten, for eksempel: Vaage, Odd Frank. 2009. Mediebruk i 2008. Vi er minst interessert i ukeblader. Samfunnsspeilet nr 3. http://www.ssb.no/samfunnsspeilet/ (lastet ned den 24.7.2009.) Som nevnt tar vi også med henvisninger til offentlige utredninger i litteraturlisten. Hvis vi henviser til leksika, ordbøker eller annet, og vi har oppgitt webadresse i fotnote, er det ikke behov for å ha det med i litteraturlisten. Mye faglitteratur er oversatt til norsk, og det er vanligvis den norske tittelen og utgiver som oppgis i litteraturlisten, uten at det framgår at publikasjonen er oversatt. Det er gode grunner til å oppgi både den norske tittelen/utgiver og den opprinnelige tittel/utgiver. Kanskje noen ønsker å skaffe seg publikasjonen på originalspråket? Dette gjøres i så fall slik: Berger, Peter L. og Thomas Luckmann. 2000. Den samfunnsskapte virkelighet. Oversatt av Frøydis Wiik. Bergen: Fagbokforlaget. Opprinnelig publisert som The Social Construction of Reality: A Treatise in the Sociology of Knowledge (New York: Anchor Books, 1966). I følge Chicago-manualen skriver man navnet på forfatter(e), årstall, den oversatte tittelen, navn på oversetter(e), utgiversted og forlag. Så skriver vi: Opprinnelig publisert som, og opprinnelig tittel (i kursiv), og opprinnelig utgiversted, utgiver og utgivelsesår (i parentes). Chicago-manualen gir ikke oppskrift på hvordan norske offentlige utredninger og dokumenter presenteres i litteraturlisten. Vi tar utgangspunkt i den måten Statistisk sentralbyrå oppgir offentlige referanser. For offentlige dokumenter oppgis først type dokument, etterfulgt av utgivelsesår, tittel (i kursiv) og utgiver, for eksempel: NOU 2003:2. Skjerpet vern mot diskriminering i arbeidslivet. Arbeids- og administrasjonsdepartementet.

13 St.meld. nr. 14 (2002-2003). Samordning av Aetat, trygdeetaten og sosialtjenesten. Sosialdepartementet. Hvis det er en institusjon som er utgiver oppgis først navn på institusjonen, årstall, tittel (i kursiv), utgiversted og utfyllende navn på utgiver, for eksempel: OECD. 2001. Employment Outlook 2001. Paris: Organisation for Economic Co-operation and Development. 5. Henvisning til lover og lovbestemmelser I lovboken er lovene ordnet kronologisk etter den dagen loven opprinnelig ble vedtatt. Når man henviser til en lov skal det stå både lovnavn, dato og nummer. Dette står foran i loven. For eksempel: Lov om barn og foreldre (barnelova) av 8. april 1981 nr 7. Ofte forkortes lovnavnene. I stedet for lov om barneverntjenester sies bare barnevernloven. I skriftlige fremstillinger brukes også lovforkortelser, for eksempel bvl.. Når det skrives om et juridisk spørsmål, er det en god skikk å gi full henvisning første gang loven nevnes og samtidig angi kortnavn og/eller forkortelse som man bruker i den videre fremstillingen. For eksempel: Lov om barneverntjenester av 17. juli 1992 nr. 100 (barnevernloven bvl.). Når det benytter lovforkortelser, anbefales så langt mulig å bruke de forkortelser som benyttes i lovbok eller pensum. De enkelte lover består av en rekke paragrafer, markert med tegnet:. (Dette tegnet skrives lettest for hånd ved først å skrive en s og deretter en s til som henges på under den første). I de fleste lovene er paragrafene nummerert fortløpende. Hvis det er mange paragrafer i en lov, er den ofte inndelt i kapitler, se for eksempel lov om behandlingsmåten i forvaltningssaker av 10. februar 1967 (forvaltningsloven - fvl). I store lover hender det at paragrafnummeret består av to tall med bindestrek imellom, se for eksempel barnevernloven. Det første tallet viser til kapitlet i loven, det andre til hvilken paragraf i kapitlet. Det hender at lovgiver på et senere tidspunkt må skyte inn nye paragrafer i en lov. Da benyttes ofte en bokstav etter paragrafnummeret. Se for eksempel fvl. 11a. Før øvrig benyttes ett paragraftegn ( ) når man henviser til én paragraf, mens to tegn ( ) benyttes når det henvises til to eller flere paragrafer. Ofte er det behov for å henvise til en mindre del av en paragraf. Da benyttes følgende henvisninger: Mange paragrafer er inndelt i avsnitt. Disse betegnes som ledd. En henvisning til andre avsnitt i fvl. 25 skrives slik: Fvl. 25 andre ledd (eventuelt fvl. 25, 2. ledd, eller fvl. 25, 2. l., eller fvl. 25, 2.). Noen avsnitt begynner med et tall eller en bokstav. Se for eksempel lov om helsetjenesten i kommunene av 19. november 1982 nr. 66 1-3 (kommunehelsetjenesteloven khl). En henvisning til at helsestasjonsvirksomhet er blant de oppgaver som kommunen skal sørge for, vil bli slik: Khl. 1-3 første ledd, nr. 1, bokstav b, eller kortere: Khl. 1-3 første ledd, nr. 1, b.

14 Unntaksvis benytter lovteksten strekpunkter (bindestrek) før avsnitt. At alvorlig kriminalitet faller inn under begrepet alvorlige atferdsvansker, vil dere kunne se ved å gå til bvl. 4-24 første ledd, første strekpunkt. Noen ganger er det nødvendig å henvise til deler av et avsnitt. Dette gjøres ved å dele opp avsnittet i flere punktum (perioder i grammatikken). Hvis dere går til bvl. 6-3, vil dere se at regelen om at barnets mening skal tillegges vekt, står i bvl. 6-3 første ledd annet punktum, eller kortere: bvl. 6-3 første ledd, 2. p. Dere kan også støte på forkortelsen in fino (eller kortere i.f.) når det henvises til noe som står i slutten av et avsnitt. For eksempel kunne forkortelsen i foregående avsnitt også vært skrevet slik: bvl. 6-3 første ledd, i.f. 6. Nyttige Web-adresser Det eksisterer en mengde opplysninger på nettet som kan være nyttig ved skriving, blant annet disse: På hjemmesidene til Læringssentrene ved HiO http://www.hio.no/content/view/full/2082 er det en mengde nyttige linker. På menyen til venstre kan man blant annet slå opp på Slik finner du.., og det kommer opp en undermeny med mange forskjellige søkemuligheter. Under Databaser kommer det opp en rekke forskjellige databaser man kan søke i, blant annet Atekst, som gir tilgang til alle avisartikler i de største avisene i Norge de siste 20 årene. For noen av disse databasene må du være PC knyttet til HiOs nettverk for å få tilgang. Under Studiehjelp (til venstre), er det flere nyttige linker, blant annet Opplæring som viser hvordan du kan søke i forskjellige databaser. Kortversjonen av Chicago-manualen: http://www.chicagomanualofstyle.org/tools_citationguide.html Språkrådet har denne hjemmesiden: http://www.sprakrad.no/, og her er tilgang til både Bokmålsordboken og Nynorskordboken og gode råd om språk. http://www.yourdictionary.com gir blant annet tilgang til ordbøker på en mengde språk. 7. Anbefalt litteratur Dysthe, Olga, Frøydis Hertzberg og Torlaug Løkensgard Hoel. 2000. Skrive for å lære: skriving i høyere utdanning. Oslo: Abstrakt forlag. Furset, Inger og Euris Larry Everett. 2004. Hovedoppgaven. Hvordan begynne og fullføre. Oslo: Universitetsforlaget. Rognsaa, Aage. 2003. Prosjektoppgaven. Krav til utforming. 426 råd og regler. 2. utgave. Oslo: Universitetsforlaget.