BERGEN KOMMUNE Byutvikling, klima og miljø/byantikvaren Fagnotat Saksnr.: 201007773-2 Emnekode: SARK-36 Saksbeh: SIMY Til: Seksjon byutvikling Kopi til: Fra: Byantikvaren Dato: 20. september 2010 Vågsbunnen Bryggen - Sandviken. Synliggjøring av de historiske verdiene. Hva saken gjelder: Byrådets politiske plattform datert 28.9.2007 presiserer viktigheten av å ta vare på Bergens unike historiske arv og sikre at historiske steder vernes og holdes i god stand. Spesielt nevnes middelalderområdene med kirker og ruiner, Bryggen og Sandviken. Byutviklingen skal ta hensyn til de historiske verdiene. Dette fagnotatet er en oppfølging av Byrådets målsetting Området fra Bergenhus i nord til Domkirken i sør må betegnes som Bergens middelalderby. Bryggen er middelalderens havnekvarter, mens Vågsbunnen var byens egentlige sentrum. Sammen med den utvidete havnen Skuteviken og Sandviken representerer området Bergens periode som internasjonal handelsmetropol. Vågsbunnens gatenett har røtter i den byorganiseringen som er beskrevet i Magnus Lagabøtes bylov fra 1276, og bebyggelsen er oppført på middelalderfundamenter etter brannen i 1702. Bryggen, som står på UNESCOs Verdensarvliste, er av samme alder (1702) og med fundamenter og kulturlag fra middelalder. I tilknytning til disse to bydelene ligger bygninger og institusjoner som spenner over et tidsrom på 800 år, blant annet Bergenhus festning med ruiner av Norges kronings- og kongelige begravelseskirke i tidlig middelalder. Sandviksbukten representerer utvidelsen av Bergens internasjonale storhavn fra 1600-tallet av, og er med sine store sjøboder, produksjonsanlegg og grender med småskala trehusbebyggelse blitt karakterisert som et havneteknisk kulturminne i internasjonal toppklasse. En synliggjøring av Bergens unike verneverdier vil bygge opp under byen som merkevare europeisk middelalderby. Et helhetlig grep bør tas for å sikre at verneverdiene opprettholdes gjennom et verdiskapingsprogram, Synliggjøring av Middelalderbyen. Programmet bør omfatte fire hovedområder: Overordnete retningslinjer for forvaltning av verneverdiene Koordinering av eksisterende planer for opparbeidelse av offentlige områder Formidlingsstrategi for verneverdier. Konkrete handlingsplaner for vern og bruk av de historiske verdiene 1
Anbefalt forslag fra Byantikvaren Det opprettes et verdiskapingsprogram for Synliggjøring av Middelalderbyen hvor også resultatene og erfaringene fra Prosjekt Sandviken inkorporeres. Programmet skal omfatte en forvaltningsplan for strekket Vågsbunnen - Sandviken, samt konkrete handlingsplaner for vern, bruk og formidling av de historiske verdiene i bydelen. Utforming av en søknad om utvidelse av Verdensarvområdet til å omfatte strekket Domkirken Skuteviken, eventuelt hele Sandviksbukten, tilknyttes dette programmet som et eget delprosjekt. Siri Myrvoll byantikvar 2
Saksutredning: 1. Innledning Byrådets politiske plattform datert 28.9.2007 presiserer viktigheten av å ta vare på Bergens unike historiske arv og sikre at historiske steder vernes og holdes i god stand. Spesielt nevnes middelalderområdene med kirker og ruiner, Bryggen og Sandviken. Byutviklingen skal ta hensyn til de historiske verdiene. I forrige Byråds visjonsnotat 7 steg for Bergen fra 2005 har også følgende mål fått plass: - Utarbeide en plan for ruinene i Bergen - Søke å få deler av Sandviken på UNESCO listen og legge frem en ny visjon for strekket Vågsbunnen, Bryggen og Sandviken Dette fagnotatet er en oppfølging av Byrådets målsetting. 2. De historiske bydelene Middelalderbyen Bergen må betraktes som et helhetlig område som strekker seg fra Holmen i nord til og med Vågsbunnen med Domkirken (tidligere St. Olavskirken) i sør. Bryggen utgjør havnebebyggelsen, mens Vågsbunnen representerer byens egentlige sentrum. Skuteviken og etter hvert Sandviken ble trukket inn som en utvidelse av havnen da Bergen vokste i omfang som internasjonal handelsmetropol basert på sjøhandel. Det var også bebyggelse på Strandsiden i Middelalderen, først og fremst Erkebispegården (i dag ruiner under Nykirken), samt Munkeliv kloster og Jonsklosteret. Ved middelalderens slutt og på 1600-tallet vokste det frem en bebyggelse av handelsgårder her, men denne bebyggelsen ble for det meste ødelagt i branner tidlig på 1900-tallet. Strandsidens bebyggelse er derfor ikke behandlet i dette notatet. 2.1 Vågsbunnen Bergens eldste bydel Vågsbunnen, bydelen i bunnen av Vågen, det vil si området mellom Vetrlidsallmenningen og Nygaten, Lille Øvregaten og Allehelgensgate/Vågsallmenningen, er ved siden av Bryggen Bergens eldste bydel. Den eldste bebyggelsen her har ligget i nær tilknytning til de to middelalderkirkene Korskirken og Domkirken (middelalderens St. Olavskirke). Arkeologiske undersøkelser har vist at Vågen på byens eldste tid har dannet en stor bukt inn under Vetrlidsallmenningen og en mellom de to kirkene, mens Korskirken har ligget på et fremspringende nes. 1000-tallets strandlinje gikk omtrent mellom Korskirkeveiten og Hollendergaten, og disse to gatene viser i dag strandlinjens forløp. Denne delen av Vågen var langgrunn og jevnt skrånende, godt egnet for båtopptrekk, noe det også er funnet rester av. Ved Domkirken var denne bukten mudret og dårlig, og her ble det anlagt kaier i siste halvdel av 1100-tallet. Disse gikk etter hvert av bruk, havnen ble utbygget i nord rundt Bryggen og området ble fylt ut i løpet av 1200-tallet, med en del justeringer i de ytre delene (utenfor Hollendergaten) helt frem til nyere tid. Kaifundamenter fra ca1200 i Domkirkegaten 6. (Foto: Riksantikvarens Utgravningskontor) Innenfor Vågsbunnen vokste det frem en bybebyggelse med karakter av håndverks- og boligområde. Foruten middelalderkirkene Korskirken og Domkirken/St. Olavskirken med Fransiskanerklosteret, hadde bydelen også de to kirkene Halvardskirken og St. Mikaelskirken (ukjent beliggenhet i dag), samt Martinskirken ovenfor Vetrlidsallmenningen (Kristi Krybbe skole). Bydelen 3
utviklet seg etter det mønsteret som ble lagt i middelalderens første halvdel, og selv om den var berørt av de mange bybrannene, fikk det ikke nevneverdige følger for bebyggelsesstrukturen. Det etablerte gatenettet ble beholdt og bebyggelsen gjenoppført på gamle tomter og med gjenbruk av fundamentene, på samme måte som på Bryggen. Etter reformasjonen skjedde en gjennomgripende forandring i bydelen, da det kirkelige sentrum ble flyttet fra Holmen (Bergenhus) til St. Olavskirken som nå ble Domkirke, og med Latinskolen (Katedralskolen) i direkte tilknytning til denne. På samme tid (i 1557) ble byens torg flyttet fra Nikolaikirkeallmenningen til nedre del av Korskirkeallmenning, og byens administrasjon og rådhus lagt til dagens Gamle Rådhus, etter hvert utvidet til det Rådhuskvartalet vi har i dag. Plasseringen av torget fulgte senere de videre utfyllingene av Vågen og de nyutfylte arealene innenfor ble fylt opp av nyere forretningsbygg, den såkalte City-arkitekturen med de tidligere bankene langs dagens Vågsallmenning. Gatenettet (Vedlegg 1). Gatenettet med tilhørende eiendomsstruktur er det som i dag først og fremst gir bydelen sitt særpreg. Det har tradisjoner tilbake til middelalderen, men har nyere trekk som viser utviklingen frem til 1800-tallet, en utvikling som skyldes byens mange katastrofebranner. De eldste gateløpene er de to naturgitte som markerer strandlinjens forløp og eldste bebyggelse langs denne, Hollendergaten og Korskirkeveiten (eldst). Den videre utbyggingen her kan spores i eiendomsstrukturen med langsmale tomter mot Bryggesporen og smau fra de to gatene ned mot havnen. Smauene er del av middelalderens gatenett. Kong Oscarsgate er også opprinnelig et middelaldergateløp fra havnen opp til St. Olavskirken og derfra ut av byen. Det har en lett krummet form gitt av den opprinnelige topografien. Det samme gjelder Lille Øvregate i bakkant av bebyggelsen mot fjellet, og de tversgående gateløpene Nedre Hamburgersmau, som følger et gammelt bekkefar, og Øvre Korskirkesmau. I følge Byloven av 1276 var gatebredden i byen 6m (hovedgatene, Stredet), 4m (allmenninger) og 1,5-2m (gater). Både Hollendergaten, Lille Øvregate og den eldste delen av Kong Oscarsgate (begge ca. 6m brede) hører til hovedgatene, mens Nedre Hamburgersmau og Øvre Korskirkesmau begge er ca. 4m brede og hører til de opprinnelige allmenningene. Korskirkeveiten (smaleste del), Magdalenagangen, Smalgangen og Dyvekegangen er middelaldergater (1-2m brede). Alle tomtene i dette området har front mot gateløp med næringsvirksomhet mot gaten, uthus, hager og gårdsplass lenger inne på tomten. Mot hovedgatene er tomtene lange og smale, mens fasadene mot de tidlige allmenningene og de tversgående gateløpene hadde større bredde. Etter en storbrann i 1582 ble gatenettet i Vågsbunnen utvidet med to nye allmenninger, Korskirkeallmenningen og Vågsallmenningen, og i dette århundre ble også den fuktige ferdselsåren over Broen - trebrolegningen fra Allehelgenskirken til Domkirken brolagt med stein og fikk navnet Nydam, den senere Domkirkegaten. Det gatenettet som nå var etablert i Vågsbunnen, har holdt seg stort sett uforandret frem til våre dager. En del utvidelser ble gjort etter 1702-brannen, men gatenettet i Vågsbunnen er i dag i hovedtrekkene slik det ble bygget opp i løpet av middelalderen og 1600-tallet. 4
Bebyggelsen. Innenfor Vågsbunnen ligger i dag to av Bergen sentrums tre middelalderkirker: Domkirken og Korskirken. Brannkatastrofen i 1702 ødela store deler av Bergen sentrum, og Vågsbunnen ble hardt rammet. Mesteparten av bebyggelsen er fra tiden etter 1702, bygget på branntomtene (på samme måten som på Bryggen) og gradvis fornyet i århundrene som fulgte. Det finnes imidlertid noen unntak til dette: den bergenske tradisjonen med brannsikre steinkjellere over eller delvis under bakken som lagerbygninger for verdifulle varer og lignende gjorde at en del steinbygninger i Vågsbunnen helt eller delvis ble stående etter katastrofen. I dag er flere steinkjellere bevart, i tillegg til to borgerhus av stein (det ene noe ødelagt i brannen og gjenoppbygget) og en rad underjordiske kjellere fra middelalderen, benyttet som fundament for gjenoppbyggingen etter brannen. Hollendergatens bygninger har alle steinkjellere fra middelalder. Bebyggelsen ble stort sett gjenoppbygget i tre etter bergenske tradisjoner, og flere av gateløpene har disse fasaderekkene i behold. Det er derfor mulig å studere sosiale skiller og ulike funksjoner man finner i et gammelt byområde. Større og finere kjøpmannshus finner man i Kong Oscarsgate, byens beste handlestrøk, med forretninger i gateplan og boliger over. Det samme gjelder delvis Hollendergaten, som blant annet har to av bydelens steinbyggete boliger, mens Skostredet stort sett har hatt verksteder for håndverkere av forskjellig slag. Lille Øvregates boliger er stort sett mindre og beskjedne, og gaten har aldri vært noen forretningsgate. Men uansett størrelse og utstyr er takene elegant svunget, vinduer og dører fint proporsjonerte og er representanter for en bygnings- og håndverkertradisjon som i dag delvis har gått i glemmeboken. Av Vågsbunnens rundt 300 bygninger er omkring 80 % av tre, mesteparten oppført i laftet tømmer med kledning av trepanel, eller med murforblending mot gaten. Først fra midten av 1800-tallet ble store murgårder innført som ny bygningstype. De eldste var en type monumentalbygg, som skoler og banker, og etter hvert kom også leiegårder opp, som små tårn mellom de mange trehusene. De store forretningsgårdene i mur satte spesielt preg på arkitekturen langs Vågsallmenningen, og blir gjerne kalt Bergens cityarkitektur. Vågsbunnen i dag har beholdt sin karakteristiske bybebyggelse stort sett intakt gjennom mer enn 300 år. 2.2 Bryggen Bergens eldste havneområde Bryggen er Bergens eldste havnekvarter med røtter tilbake til middelalderen og en trebebyggelse som har vært gjenoppført i samme stil og tradisjon, fra middelalderen til etter bybrannen i 1702. Hele den internasjonale handelen på Bergen fant sted her fra byens tidlige tider frem til det 17. og 18.århundre, da byen også fikk sin avlastningshavn i Sandviken. Byen var mellomledd for handel med produkter fra Vestlandet og Nord-Norge, for en stor del fisk, og nødvendige varer som for eksempel korn fra Nordsjø-landene og Tyskland. Bryggen utviklet seg etter hvert med sin spesielle og funksjonelle havnebebyggelse til et ettertraktet havnekvarter som i det 14.århundre kom på tyske hender da Hansaforbundet etablerte sin utenriksstasjon, Kontor, her. Det er som hovedkvarter for de hanseatiske kjøpmennenes handelsvirksomhet i Bergen at Bryggen først og fremst er kjent, men kjøpmenn fra hele Nordsjø-området hadde sitt handelssentrum her i tiden før 1300-tallet. Etter den siste større brannen på Bryggen i 1955 ble det gjennomført arkeologiske undersøkelser over et lengre tidsrom, og det ble klart at bebyggelsen representerte et 5
bygningsmønster og en struktur som kunne spores arkeologisk tilbake til byens opprinnelse. Bygningene var etter hver storbrann (og i flere byggetrinn mellom brannene) blitt gjenoppbygget i samme form og på gamle fundamenter. Dagens Bryggen er med andre ord oppført etter 1702, men representerer middelalderbyens havnestruktur. På grunn av dette forholdet ble Bryggen i 1979 innskrevet på UNESCOs Verdensarvliste. Finnegården (Hanseatisk Museum) regnes som en del av Verdensarvområdet. I direkte tilknytning til Bryggen, men ikke i dag en del av selve Verdensarvområdet, ligger ruinene av Lavranskirken og Maria Gildeskåle (bak Bryggens Museum), museumsbygningene Schiøtstuene (delvis rekonstruerte, delvis flyttede schiøtstuer fra andre deler av Bryggen), Mariakirken fra 1100-tallet, samt ruinene av Katarinahospitalets kapell (oppført kort før 1248) på nordsiden av Dreggsallmenningen. 2.3 Bergenhus kongesete, geistlig sentrum og festningsanlegg Bergenhus ved innløpet av Vågen omfatter det indre festningsområdet, Koengen og Sverresborg. Kjerneområdet i dagens Bergenhus er den delen som i Middelalderen ble kalt Holmen, hvor kongsgården ble etablert av kong Øystein Magnusson tidlig på 1100-tallet. Anlegget omfattet også kirker, bispegård med flere bygninger, samt et Dominikanerkloster. Til beskyttelsen av kongsgården ble forsvarsanlegget Sverresborg nordøst for Holmen etablert av kong Sverre i 1184. Håkon Håkonsson lot oppføre en befestet kongsgård i stein i 1250-årene med Håkonshallen, ringmur og portkasteller. Kastellet ved sjøen, senere utbygget til Rosenkrantztårnet, ble i sin første skikkelse oppført under kong Magnus Lagabøte i 1273. Anlegget fikk på 1500-tallet navnet Bergenhus og ble etter hvert bygget om til et større festningsanlegg. Kirkene ble revet og hele festningsanlegget utvidet i løpet av 1600-tallet. I løpet av de følgende århundrene har Bergenhus hatt ulike militære funksjoner, blant annet som tysk hovedkvarter under okkupasjonen i 1940-1945. Bygningsmassen fikk betydelige skader under eksplosjonen i 1944, og det ble satt i gang store gjenreisings- og istandsettingsarbeider etter krigen, samt omfattende arkeologiske undersøkelser under ledelse av Gerhard Fischer. Bergenhus er fortsatt militært område, men anlegget er i dag åpent for publikum. I tillegg til den staselige Håkonshallen og Rosenkrantztårnet omfatter anlegget også ruiner av tidligere steinbygninger i tilknytning til kongehallen, blant annet Kongens solar, Fruerstuen og Kongens stenhall, samt markering av murer og rester av alter for Store Kristkirke, tidligere Norges kongelige begravelses- og kroningskirke. 2.4 Sandviksbukten internasjonal storhandel Sandviksbukten, området mellom Sverresborg og Hegreneset, ligger nord for Bergenhus og middelalderhavnen Bryggen ved Vågen i Bergen. Sandviken var ikke en del av selve middelalderbyen, men var et gårdsområde i middelalderen, og mølledriften langs de to 6
elveløpene Mulelven og Storemølle-elven går antagelig tilbake til denne perioden. Quernstedene udi Sandvig er nevnt sammen med Hoffuidt øede gaard i et gavebrev fra kongen til Jens Mortensen i 1530, og lensherre Erik Rosenkrantz ervervet i 1560 kvernstedene og Høffentzødegaard fra Jens Mortensens arvinger. Han krevde med dette, eiendomsretten over hele Sandviken, og hadde sommerbolig i Store Sandviken, antagelig på det stedet den senere Storemøllen lå. Det er kjent at boligen ble benyttet av hans familie under pesten i 1565-67. Store Sandviken gård ble på midten av 1600-tallet kjøpt opp av magistratspresident og kommersedirektør Hermann Garmann, og ble værende i Garmannslektens eie frem til midten av 1800-tallet. Familien drev en målrettet forvaltning av gårdens arealer, med bortfesting av utbyggingstomter der de var til minst mulig hinder for gårdsdriften, og med kontroll over utforming og virksomhetstyper. Områdene langs Mulelven og Storemølle-elven var tidlig skilt ut som egne eiendommer med vannrettigheter. Den sydligste delen av Sandviksbukten, Skuteviken mellom Sverresborg og Mulelven, var en del av Bergen bys fellesareal, og utviklingen her ble fra 1660 av styrt av kommuneadministrasjonen. De første havnelagrene langs Sandviksbukten er kjent fra midten av 1600-tallet. Flere Bergenske redere var engasjert i den internasjonale trekanthandelen til det Vestindiske Kompani europeiske varer til Guinea, slaver til St. Thomas og kolonivarer tilbake til Europa - og det er kjent at blant annet rederne Gerd Kramer og Cordt von Wida hadde boder i Skuteviken. Grunnlaget for havneaktiviteten i Sandviksbukten og behovet for store lagerbygninger var først og fremst tørrfiskhandelen. De etter hvert mange og store varelagrene og den økende havneaktiviteten tiltrakk seg også andre virksomheter med økonomisk tilknytning til sjøfarten, spesielt reperbaner. På markene innenfor havneanleggene ble det bygget boliger for arbeiderne og for sjøfolkene på båtene en bebyggelse av små trehus, alle selveiende, på grunn bygslet fra Garmannfamilien. Denne bebyggelsen dannet etter hvert Sandvikens karakteristiske grender med internt veinett, kommunikasjonsårer ned til stranden og kaiene, og bundet sammen av den store postveien ( den Trondhjemske postvei ) i bakkant. Innimellom småhusbebyggelsen ble det også oppført større hus for mer velstående familier. I løpet av det attende og tidlig nittende århundre ble Sandviken også et yndet utfartssted og sommersted for overklassen, som bygget sine lyststeder her med hageanlegg inspirert av Rousseaus tanker ( tilbake til naturen ). Først i 1870/80-årene ble Sandviken videre utbygget etter mønsteret for sosial boligbebyggelse, da Bergen kommune på denne tiden overtok mye av grunnen. Bydelen fikk ny veitilknytning og ble for alvor innlemmet i Bergen. Havnelinjen ble nå regulert til industriformål og nye virksomheter fikk plass. Etter 2.verdenskrig ble store deler av den gamle trehusbebyggelsen ødelagt av veianlegg, industribygg og leiegårdsreguleringer, og mange av havnelagrene er gått tapt, men til tross for denne utviklingen er hovedstrukturen i Sandvikens bebyggelse fortsatt intakt. Sandvikens verneverdier og historiefortellende elementer er i dag først og fremst knyttet opp mot havnevirksomheten: sjøbodene, kommunikasjonslinjene i forbindelse med havneanleggene, den tilstøtende småskala trebebyggelsen, samt de tekniske 7
produksjonsanleggene. I tillegg kommer verneverdige enkeltbygninger og anlegg, blant annet lyststedene. Det er også verneverdier i Sandvikens nyere bebyggelse. Sjøbodene. Sjøbodene fylte i sin tid hele Sandviksbukten. I 1870-årene var det 170 boder i bukten. De eldste dateres til midten av 1600-tallet blant annet er tømmervegger med malte dekorasjoner fra Sandviksboder 4, Haukedalsboden, dendrokronologisk datert til 1649 (Rapport til Byantikvaren 2007). Man har imidlertid antatt at størstedelen av bodene ble oppført i det attende og nittende århundre, men de nye dateringene av Haukedalsboden åpner for muligheten av at havnebebyggelsen kan være eldre enn man tidligere trodde (eller har en eldre kjerne). Bodene er oppført i tre, store lafte- eller stolpekonstruksjoner, med åpne lagerhaller og mindre celler, kontorer og rom benyttet som sommerboliger for kjøpmennenes familier. Flere av bodene har derfor rik dekor med malt rankeornamentikk, utskårete detaljer på dører og listverk osv. Mesteparten av den malte dekoren er i dag skjult under nyere malingslag og panel. I dag er det mindre enn 40 boder igjen, resten er falt sammen eller ødelagt av brann. Bodene i Skuteviken ble fredet ved vedtak av Riksantikvaren i 1980-årene, mens Sandviksboder 19-24 ble midlertidig fredet fra Hordaland Fylkeskommune tidlig i 1990-årene. I 2007 ble de resterende Sandviksboder 15-17, 69-72, Holmefjordboden, Lehmkuhlboden, Måseskjæret og bodene ytterst på Hegreneset midlertidig fredet av Bergen kommune. Flere av disse er i meget dårlig forfatning. Produksjonsanleggene. Sandvikens produksjonsanlegg omfatter reperbaner, mølleanlegg og slakteribygninger. Reperbaner. Opprinnelig var der 6 reperbaner med tilhørende produksjonsbygninger i Sandviksbukten. I dag er det en bane intakt med mesterhus i tilknytning til anlegget. Dette anlegget dateres til 1790-årene og er i dag fredet. Av de øvrige anleggene står fortsatt et mesterhus, men banen er for lengst forsvunnet. En reperbane inne ved Ladegården er bygget om til verksteder og boliger, mens en såkalt åpen reperbane (ingen produksjonsbygninger) fortsatt kan gjenkjennes i Lamberts vei i Skuteviken. Mølleanlegg. De store møllebrukene Storemøllen (i nord) ved Storemølle-elven og Småmøllen (tidligere Lille Sandviken, i dag Slaktehuset) ved Mulelvens utløp er begge revet, men fundamentene av den gamle midtbygningen fra 1500/1600-tallet tilhørende Storemøllen står fortsatt. Bygningen over fundamentene er rekonstruert etter gamle tegninger, og er i dag innlemmet i Gamle Bergen museum, hvor den huser et møllemuseum. Damanlegg med stemmer og renner fra møllebrukene kan fortsatt sees i nedslagsfeltet for Mulelven og Storemølle-elven. Slakteribygninger. Slakterne holdt til i Skuteviken frem til rundt 1900. Slaktingen foregikk inne på stranden, og av den grunn gikk Skuteviken populært under navnet Bloddalen. 8
Rester av virksomheten finnes fortsatt i bygninger som tidligere har vært anvendt som slakterboder og staller. I 1919 ble det nye Slaktehuset bygget på tomten til det gamle Småmøllen-anlegget. Slaktehuset ble tegnet av arkitekt Kaspar Hassel i en stil inspirert av Småmøllens hovedbygning, en stil han også fulgte opp da han tegnet Rothaugen skole på fjellknausen ovenfor Slaktehuset. Den ubestridte arkitektoniske verdien av Slaktehuset-anlegget med tilpasningen til den lokale arkitekturen gjør det til et viktig teknisk kulturminne fra Sandvikens nyere tid. Det er ikke lenger i bruk som slaktehus, men er satt utvendig i stand og huser i dag ulike næringsvirksomheter. Boligbebyggelsen. Til tross for en del reduksjon i forbindelse med reguleringer og veiutvidelser er trebebyggelsen intakt i flere av de små grendene, i alt bortimot et par hundre hus. De fleste av bygningene er i god stand og områdene er ettertraktet som boligområder. Lyststedene. I Sandviken lå det opprinnelig 11 lyststeder, oppført av velstående bergenskjøpmenn tidlig på 1800-tallet (noen også fra 1700-tallets slutt). I dag er to av disse flyttet til Gamle Bergen museum, og dette museet er også inkorporert i et tredje, nemlig Elsesro. En del av de øvrige er ombygget, men tre store og to små lyststeder er fortsatt intakte. Hageanleggene er imidlertid ødelagt. Et unntak er Christinegård, som har hovedtrekkene i hage og gårdsanlegg bevart. Ferdselsårer. Den Trondhjemske Postvei fra 1790-årene kan i dag følges i gatenettet gjennom størstedelen av Sandviken og traseen ligger fremdeles bevart opp gjennom Munkebotn og videre nordover. Deler er opprustet til turvei og skiltet. De gamle veifarene mellom havn, strand og bebyggelse, samt det interne kommunikasjonssystemet i grendene er også intakt og kan leses ut fra gatenettet i bydelen. Vertshus. I tilknytning til veiene har det ligget vertshus, og i hvert fall fem kan fortsatt pekes ut. Møllesalen som er fredet, Munkebotn 11 ( Den siste skilling ), Sandviksveien 32 og Sandviksveien 55 lå alle i tilknytning til postveien; Sandviksveien 55 hadde også kontakt med sjøen. Lenger inne lå det skjenkested i Johan Mohrs gate 9, med strategisk beliggenhet ved stien ned til en av Sandviksbuktens kaier. Kaianlegg. To trekaier er fortsatt bevart. Bosskaien i Skuteviken fikk sitt navn fordi kaggene fra boligene i Skuteviken ble lastet på båt for tømming fra denne kaien. Ved opptrekksfjæren Bergestøen nær Sandvikstorget står den gamle trekaien som var stoppested for lokalbåtene på vei fra Sentrum til Hegreneset. 9
3. Vernevurderinger 3.1 Vernehistorisk oversikt Vågsbunnen som viktig historisk bydel har vært i søkelyset i lang tid. Alt i 1989 ble det gjort vedtak i Bergen kommune, hovedutvalg for kultur, at en verneplan for Vågsbunnen skulle utarbeides. En referansegruppe ble nedsatt og sak om verdien av Vågsbunnens kulturminner og arbeidet med verneplanen ble lagt fram for hovedutvalget (Sak 96/90 KUL-3464) med vedtak 5.4.1990, hvor det presiseres at man ser bevaring og vern av dette området etter retningslinjene i Historic Towns Charter som en høyt prioritert oppgave. Omtrent samtidig ble det satt i gang arbeid med en ny reguleringsplan for Vågsbunnen, vedtatt i 1993. Denne planen hadde vern av bygningsmasse, gatenett og bebyggelsesstruktur som overordnete føringer. Planen ble fulgt av en Tiltaksplan som ble vedtatt samtidig (Reg.pl. P 1.690.00.00 datert 19.3.93, med Tiltaksplan tilknyttet), med et program for opprusting og opprydding av miljøet i Vågsbunnen. Med blant annet midler fra Miljøverndepartementets Miljøbyprogram ble det opprettet et midlertidig tiltakskontor i Vågsbunnen som skulle fremme utviklingen av næringsvirksomhet i området, og det ble utarbeidet en lysplan for bydelen. Innenfor samme program ble det i regi av Byantikvaren utarbeidet brosjyremateriell for håndtering av antikvariske detaljer: vinduer, dører, skilt og forretningsfasader. En større fargeundersøkelse i Hollendergaten la grunnlaget for en fargeplan for gaten med veiledning for huseierne til fargesetting av byggene. Som en del av den planlagte opprustingen av bydelen, ble Hollendergaten brolagt på nytt etter gammelt mønster, og næringsvirksomheter ble oppmuntret til å etablere seg i strøket. En del fulgte opp, og den negative utviklingen bydelen hadde vært inne i, så ut til å snu. Det siste tiåret har bydelens utvikling igjen gått i negativ retning, tagging og boss er et økende problem. De mange rusmiddelalvhengige har også i stadig større grad fått prege omgivelsene. Spesielt gjelder dette området rundt Korskirken/Hollendergaten. Vågsbunnen, som er middelalderens bysentrum i Bergen, fremstår i dag som lite attraktiv. Bryggen. Bryggen ble som bydel ansett som et problematisk område etter ødeleggelsene ved eksplosjonen 20.april 1940, da bebyggelsen i realiteten ble kondemnert, og de to siste brannene i 1955 og 1958. I løpet av 1960-årene ble det derfor fra vernemyndighetenes side arbeidet intenst for å redde bebyggelsen fra riving, på tross av den alminnelige opinion i Bergen som krevde rottereiret fjernet. I spissen for redningsarbeidet gikk konservator Asbjørn Herteig, lederen av de arkeologiske undersøkelsene på Bryggen. På hans initiativ ble det opprettet en venneforening og en stiftelse med representanter både fra vernesiden og fra næringslivet. Stiftelsen hadde som formål å kjøpe opp og sette i stand bygningene etter prinsippet vern gjennom bruk, og leie ut lokalene til kunstnere, arkitektkontor og annen tilpasset virksomhet. I dag eier Stiftelsen Bryggen vel halvparten av gårdene, og resten er i privat eie. Gjennom et initiativ fra daværende visepresident i UNESCOs Verdensarvkomite, riksantikvar Stephan Tschudi-Madsen ble Bryggen i 1978 nominert til UNESCOs Verdensarvliste og listeført i 1979 som et enestående eksempel på en kulturtradisjon som i dag ikke lenger eksisterer. Som øverste ansvarlig for landets Verdensarv har Staten tatt initiativ til et større istandsettingsprosjekt, Prosjekt Bryggen, for å få rettet opp skadene etter eksplosjonen i 1944 og de etterfølgende årenes forfall. Dette prosjektet administreres gjennom Hordaland 10
Fylkeskommune i samarbeid med Riksantikvaren og Bergen kommune. Bergen kommune støtter i tillegg Stiftelsen Bryggen direkte med en bevilgning på i overkant av 1mill. kr. hvert år til deres istandsettingsarbeider. Bergenhus. I Landsverneplanen for Forsvaret får Bergenhus følgende omtale: Bergenhus festning representerer som helhet et av landets mest betydningsfulle kulturmiljøer, med bygninger og anlegg som spenner over et tidsrom fra høymiddelalder og frem til 1900-tallet. Anlegget omfatter noen av landets viktigste kulturminner, med Håkonshallen, Rosenkrantztårnet og festningsverkene som de sentrale. Til tross for de demoleringer som festningsverkene er tilført, fremstår de som et av landets fremste eksempler på en 300-årig fortifikasjonstradisjon. De omfattende restaureringsarbeidene 1945-60 er preget av høy kvalitet i materialvalg og utførelse og representerer i seg selv en vesentlig vernekvalitet. Bergenhus er omtalt i St.meld. nr.54 (1992-93), Nasjonale festningsverk. Anlegget ble i april 2006 fredet av Riksantikvaren ved forskrift med hjemmel i Lov om Kulturminner 22A Sandviken. Kulturminneforvaltningen har i lang tid vært oppmerksom på den verdien som lå i det spesielle trehusmiljøet i Sandviken. Alt i slutten av 1960-årene gjorde Fortidsminneforeningen en gjennomgang av de viktigste trebygningene i grendene, publisert i en nødutgave av det første Antikvarisk register (1968), og trebebyggelsen i Rosegrenden fikk sine vernebestemmelser som et resultat av dette arbeidet. I 1981 og 1982 gjorde kulturminnevernkonsulent i Bergen kommune Maj Vogt Stenersen Reither en gjennomgang av bygningsmiljøet og verneverdiene i Sandviken og Skuteviken (Reither 1981 og 1982), med tanke på å få utarbeidet en verneplan for bydelen. Som en følge av dette, ble rekken av ni sjøboder i Skuteviken fredet av Riksantikvaren i 1983. Da Byantikvarens kontor ble opprettet i 1993, ble arbeidet med vern av bebyggelsen i Sandviken tatt opp i sin helhet, og det ble gjort flere forsøk på å få verneverdiene i Sandviken frem i lyset. Gjennom Miljøbyprogrammet som Bergen deltok i, ble en tredelt kulturminneplan utarbeidet: en beskrivelse av verneverdiene i Sandviksbukten, et forslag til bevaring etter plan- og bygningslovens paragrafer, samt et handlingsprogram for å synliggjøre kulturminneverdiene i miljøet. Det ble gjort en gjennomgang av brannsikringen i sjøbodene, utarbeidet et rådgivende brosjyremateriale for bevaring av særpreget ved Sandvikens dører, vinduer og spesielle fargebruk den siste blant annet basert på et omfattende arbeid med fargeanalyser foretatt på en del av sjøbodene. Kulturminnedagen 1994 ble benyttet til å presentere kulturminnemiljøet gjennom byvandringer og informasjon. Da Bergen i 1995 var vertskap for den internasjonale verdenskonferansen for Organization of World Heritage Cities, ble en befaring i Sandviken lagt inn i programmet, og kulturminnene vakte stor oppmerksomhet blant de tilreisende spesialistene havnemiljøene ble karakterisert som et havneteknisk kulturminne av internasjonal toppklasse. Det viste seg imidlertid vanskelig å få gjennomslag for bevaringstanken i Bergen. Til tross for at den nye kommunedelplanen for Sandviken la stor vekt på områdets verneverdier, gjorde et massivt utbyggingspress bevaringen problematisk. Store utbyggingsområder med boligblokker ble planlagt og delvis gjennomført, og sjøboder ble kjøpt opp for å ombygges til luksusleiligheter i sjøkanten. Utviklingen gikk til slutt så langt at områdets kulturminneverdier sto i fare for å forsvinne, og i 2004 ble Sandvikens havnemiljø oppført på World Monuments Watch, en liste over verdens 100 mest truete kulturminner, som følge at et initiativ fra den nystartede Sandviken Kulturhistoriske Forening. Da forvaltningen av deler av Kulturminneloven som en forsøksordning ble overført til Bergen kommune i 2004 ble det tatt et grep for å sikre de gjenværende kulturminnene i Sandviken 11
gjennom et samspill mellom dette lovverket og plan- og bygningsloven. En rullering av kommunedelplanen ble satt i gang samtidig med oppstartsmelding for en kulturmiljøfredning av området. Midlertidig fredning ble meldt for de sjøbodene som fortsatt var intakte, men som var truet av større ombygninger. Et kraftig signal om intensjonen for vern av Sandviken ble også slått fast i Byrådets visjon 7 steg for Bergen, og bevaring av Sandvikens kulturminneverdier gjennom verdiskapingsprosjektet Prosjekt Sandviken ble gjentatt i det sittende Byrådets politiske plattform. 3.2 Viktige verneelementer. Vågsbunnen. De viktigste verneelementene for Vågsbunnen er gateløpene med tradisjonene fra byloven av 1276 (med nyere utvidelser), den tilhørende trebebyggelsen, steinkjellerne, middelalderkirkene og de spesielle institusjonene i tilknytning til bydelen, samt spesielle enkeltbygg (Vedlegg 2 og 3). Bryggen. Den gamle havnebebyggelsen på Bryggen er oppført på UNESCOs Verdensarvliste og har følgelig en spesiell plass i vernesammenheng. Innenfor områdets buffersone ligger også Bergens eldste middelalderkirke Mariakirken med kirkegård, ruinene av Lavranskirken og Maria Gildeskåle, samt restene av Katarinahospitalets kapell på den andre siden av Dreggsallmenningen. Museumsområdet Schiøtstuene hører også med til verneelementene i denne delen av byen. Det samme gjør ruinene av Bergens første rådhus og stadsvinkjeller under parkeringshuset i Rosenkrantzgaten. Bergenhus Hele Bergenhus med Sverresborg er fredningsområde. Sandviksbukten. De viktigste verneelementene for Sandviksbukten er sjøbodene, produksjonsanleggene, grendene, lyststedene og postveien. Et spesielt kulturminne innenfor området er Mareminehollet under Rothaugen, utpekt av Ludvig Holberg som start for Niels Klims Forunderlige Reise (Vedlegg 4a/b og 5). De fire områdene Vågsbunnen, Bryggen, Bergenhus og Sandviksbukten dekker til sammen Bergens tidlige utvikling som internasjonal storhandelsby, fra den første havnebebyggelsen i ly av Bergenhus til utvidelsen av storhavnen på 1600- og 1700-tallet. 4. Verdensarv Bryggen ble oppført på UNESCOs Verdensarvliste i 1979 (nominert 1978) etter Verdensarvkonvensjonens kriterium iii: bear a unique or at least exceptional testimony to a cultural tradition or to a civilisation, which is living or which has disappeared. Begrunnelse: Bryggen in Bergen, being the greatest assembly of wooden warehouses of great antiquity, is thus unique. Inskripsjonen på listen omfatter både bygninger og arkeologiske lag under bygningene. Bryggen som Verdensarvområde har vært gjenstand for evalueringer i 1993 og 2000, begge gjennomført av ICOMOS-Norge på oppdrag fra Riksantikvaren. Evalueringskomiteene hadde internasjonal deltakelse. Begge komiteene anbefalte en utvidelse av verdensarvinskripsjonen til også å omfatte kriterium iv og v, og til å få formalisert Finnegården inn som en del av Bryggen i Verdensarv-sammenheng. I evalueringsrapporten fra 2000 anbefales det i tillegg en utvidelse av Bryggen til også å omfatte Mariakirken, samt å følge opp med en revaluering av hele Bergens midelalderbykjerne, det vil si området fra Domkirken til og med 12
Bergenhus/Sverresborg (eventuelt også Skuteviken). Ingen av disse anbefalingene er siden blitt fulgt opp fra statlig hold. 4.1 Verdensarv: Begrep og definisjoner I Byrådets visjonsnotat fra 2005 oppfordres det til en vurdering av blant annet Sandviken i verdensarvsammenheng i tillegg til anbefalingen fra ICOMOS-evalueringen av Bryggen i 2000. For å gå nærmere inn på dette, må man først klargjøre de begrepene som anvendes ved en Verdensarvvurdering. Autentisitet. Autentisitet er et begrep som benyttes for å karakterisere det opprinnelige og ekte ved et kulturminne eller kulturminnemiljø, og om det har evnet å formidle sin betydning gjennom synlige/lesbare strukturer (for eksempel i konstruksjon, materialbruk, romdeling, plassdannelser, ferdselsårer) eller bevart tradisjon. Integritet "Integritet" beskriver et kulturminnes evne til å sikre/opprettholde sin betydning over tid. Ny bruk og nye tiltak forutsettes gjort som tilføyelser som blir en del av, eventuelt forsterker kulturminnets betydning og formidler den videre. Outstanding universal value. Et tredje kriterium, kan hende det viktigste, for oppføring på UNESCOs Verdensarvliste, er en påvist spesiell universell verdi eller betydning (Outstanding Universal Value, gjerne forkortet til OUV). Ved søknad om nominasjon må det kunne vises til hvilke betydning det nominerte området eller kulturminnet har hatt for menneskeheten, i verdensarvsammenheng, enten kulturelt, industrielt, arkitektonisk eller på andre områder. 4.2 Vurdering av bydelene Vågsbunnen og Sandviken Som grunnlag for vurderinger rundt Vågsbunnens og Sandvikens potensial for å bli en del av et utvidet verdensarvområde i Bergen er det nødvendig å gjøre noen foreløpige betraktninger rundt områdenes autentisitet og integritet. 4.2.1 Vågsbunnens autentisitet og integritet Autentisitet. Som det fremgår av vedlegg 2 og 3 har Vågsbunnen i stor grad bevart sin autentisitet først og fremst gjennom gatenettet, som har intakte elementer fra middelalder frem til 1702 uten vesentlige endringer etter den tid. Det samme gjelder bebyggelsesstrukturen, hvor dagens bygg for en stor del er oppført etter brannen i 1702 på fundamenter fra århundrene før. Bebyggelsen i seg selv har også bevart en høy grad av autentisitet i det ytre, med bygningstyper og tradisjonelle materialer, selv om en god del av bygningene har fått til dels kraftige indre ombygninger. Autentisiteten styrkes også ved at bydelens funksjon er intakt, med en kombinasjon av byvirksomheter og boliger som i alle tider har vært karakteristisk for Bergens historiske sentrum. Integritet. Vågsbunnens integritet er også intakt gjennom lesbarheten i dagens historiske bydel: gatenett, bebyggelsesstruktur og funksjon. Bydelen formidler sin lange historiske tradisjon og oppleves fremdeles som en levende historisk bykjerne. 4. 2.2 Sandvikens autentisitet og integritet Autentisitet 13
Sandvikens historiefortellende elementer omfatter både områder, enkeltbygninger og ferdselsårer (vedlegg 4 og 5.), og de er spredd over et relativt stort område. De mest særpregete elementene er sjøbodene, men trebebyggelsen i grendene, lyststedene og veifarene er vesentlige deler av helhetsbildet. Sjøbodene som står igjen i dag har ulike grader av autentisitet. Noen få boder som Holmefjordboden og Sandviksboder 69-72 samt noen av bodene i Skuteviken har store deler av de opprinnelige konstruksjonene inntakt. Andre har nyere tilføyelser, men disse er utført på en tradisjonell måte. Mange boder oppleves som lite autentiske på grunn av alle nyere elementer, men har sannsynligvis autentisiteten intakt under nyere tilføyelser og innpakninger. Autentisiteten i sjøbodmiljøet er redusert, men klynger av boder har fortsatt sitt forhold til sjøen og sin interne beliggenhet i behold. Den opprinnelige næringsformen er imidlertid så godt som ikke til stede lenger, og en stor del av bodene er ombygget til kontorformål og, i de senere årene, til boliger. Sjøgaten, dagens hovedutfartsåre ut av byen, utgjør et fysisk skille mot sjøen det er vanskelig å se bort fra. Den visuelle kontakten mellom boder og sjøen er imidlertid fortsatt intakt noen steder. Innenfor grendene er det større grad av autentisitet i miljøet. Folk bor her fremdeles om enn litt færre pr. kvadratmeter enn tidligere. Enkeltbyggenes autentisitet er i stor grad knyttet opp til opprinnelige materialer og byggeteknikk. Noen hus er slått sammen innvendig men den historiske lesbarheten i det ytre er ganske god. Autentisiteten i grendene er avhengig av det tette, småskalapreget i bebyggelsen. Integritet Integritet beskriver lesbarheten av områdets historie i dag, og påvirkes både av autentisitet i materialbruk, om opprinnelig bygningstype fremdeles kan leses i bygget og hvilken type bruk bygg og område har fått. Pene, ombyggete og moderniserte sjøboder kan i noen tilfeller oppleves som en fremmedgjøring av bodstrukturen, spesielt i de tilfeller hvor dagens funksjon skiller seg sterkt fra den opprinnelige. Ombygging til boliger med krav til uteplasser, balkong og moderne fasiliteter som heisanlegg har derfor en del steder vært ødeleggende for sjøbodenes integritet. Bodene framsto i forhold til grendenes boliger som store bygningskompleks. Grendene i dag holdes godt, boligene er dyre og preges av velstand. Dagens beboere i grendene har stort sett respekt for husenes "sjel" til tross for utskifting av detaljer som vinduer og dører. Sandvikens identitet har opp gjennom tiden vært knyttet til bebyggelse brukt i sjøbasert næring, og med boliger som tilhørte befolkning engasjert i denne næringen. Bydelens integritet er derfor avhengig av at næringsfunksjonen og relasjonen til sjøen opprettholdes, selv om de enkelte næringene endres. Integriteten kan forbedres ved at forstyrrende nye elementer og bruk endres, og at butikker og annen næring kan reetableres. Næring som spiller på lag med bygningsmiljøet, samt kombinasjonen næring og bolig er viktig å opprettholde i denne sammenhengen. 4.2.3. Hele områdets OUV Bryggen i Bergen ble som tidligere nevnt, oppført på UNESCOs Verdensarvliste i 1979 med begrunnelse i listens kriterium iii: bear a unique or at least exceptional testimony to a civilization or cultural tradition which has disappeared. 14
I evalueringene 1993 og 2000 ble det også lagt frem forslag om å få vurdert kriteriene iv og v som relevante: iv: be an outstanding example of a type of building or architectural ensemble or landscape which illustrates (a) significant stage(s) in human history v: be an outstanding example of traditional human settlement or land use which is representative of a culture (or cultures), especially when it has become vulnerable under the impact of irreversible change Alle disse kriteriene kan også knyttes til hele området Vågsbunnen - Sandviken som uttrykk for den samme kulturtradisjonen Bryggen representerer. Bergen var Nord-Europas største havneby frem til midten av 1800-tallet, og sentral i denne virksomheten fra tidlig middelalder av, var handelen med fisk, tørrfisk, som hadde spesielt stor internasjonal betydning alt i Hansatiden. Bergen var hjertet i denne handelen, som startet på Bryggen og ble utvidet til Sandviksbukten ved middelalderens slutt. Storhandelen var ikke bare begrenset til Hanseatenes virksomhet tyskfødte handelsmenn etablerte seg også utenfor selve Bryggen. Bergen ble en smeltedigel for mange nasjoners sjøhandelsengasjerte og håndverkere tilknyttet dette miljøet. Byen var ikke en typisk norsk by, men en internasjonal by i Norge. Den handelskulturen som var representert på Bryggen, i Vågsbunnen og i Sandviken er i dag forandret, og en stor del av bygningsmassen spesielt i Sandviken er særlig sårbar for moderne endringer og utbyggingspress. Det samme gjelder den bevarte middelalderstrukturen med trehusbebyggelse i Vågsbunnen. 4.2.4. Anbefaling En Verdensarvnominasjon har stor betydning utad som internasjonalt kvalitetsstempel og merkevare for byen, og er med på å markere byen som en viktig internasjonal destinasjon. Oppføringen på listen setter imidlertid også krav til håndteringen av det listeførte området og at verdiene blir ivaretatt. Byen blir betraktet som vertskap for Verdensarvområdet, mens Staten har et garantiansvar overfor verdenssamfunnet. Med dette er det også mulighet for statlige midler til istandsettingsformål, slik vi i dag har det på Bryggen. Prosedyrer for nominasjon er som følger: Staten nominerer fra en nasjonal tentativ liste, satt opp på vegne av staten fra Riksantikvaren og Miljøverndepartementet. Det forutsettes at nominasjonen er i samsvar med ønske fra lokalmiljøet. Norge har i dag en tentativ liste hvor man i en del tid har konsentrert seg om nominasjon av naturområder, samt industristedene Odda/Tyssedal-Rjukan. En ny nominasjon på byområder i Bergen vil antagelig være vanskelig å få gjennomslag for på grunn av overordnete strategier rundt nyoppføringer både i Norge og innen UNESCO. Det foreligger imidlertid klart gode argumenter for utvidelse av det eksisterende listeførte kulturminnet Bryggen, på samme måten som Røros i år har fått utvidet sitt Verdensarvområde til også å omfatte hele det omlandet som var berørt av gruvevirksomheten, den såkalte Circumferensen. Hvis Bryggen skulle nomineres til Verdensarvlisten i dag, ville antagelig hele Middelalderbyen vært inkludert som en del av Bryggens kontekst. Vågsbunnen var blant annet sete for de tyske håndverkerne som betjente Bryggen, bydelen har samme alder som Bryggen, og samme arkeologiske bakgrunn. Mariakirken hadde en viktig tilknytning til miljøet på Bryggen, og Bergenhus med kongesete og geistlig sentrum er sentralt i middelalderbyens maktstruktur. Samlet utgjør dette den helhetlige middelalderbyen, med en organisering som gjennom Magnus Lagabøtes bylov ble mal for de øvrige norske byene. Det kan derfor argumenteres godt for en utvidelse av Bryggen til å omfatte området fra Bergenhus til Domkirken, avgrenset mot øst av Øvregaten, slik ICOMOS anbefaling tilsier. 15
Sandviken representerer en utvidelse av middelalderens internasjonale storhavn, med havnelagre drevet av bergenskjøpmenn, for en stor del med tysk bakgrunn, etter oppløsningen av det Tyske Kontor. Virksomheten her bør følgelig sees i sammenheng med den på Bryggen, som en videreføring av Bergen som internasjonal handelsmetropol, og det kan argumenteres at også denne bydelen bør tas med ved en eventuell utvidelse av Verdensarvområdet. Det er imidlertid avhengig av at det som er igjen i dag av autentisitet og integritet opprettholdes, og at det tas et helhetlig kommunalt grep for å ivareta bydelens verneverdier. For en oppfølging av ønsket om utvidelse av Verdensarvområdet til å omfatte hele middelalderbyen og eventuelt Sandviksbuktens kulturminneområder, bør det etableres et prosjekt i regi av Byantikvaren med formål å få utformet en søknad til Miljøverndepartementet på vegne av Byrådet. Dette vil kreve noe mer detaljert registrering i tilknytning til sjøbodene (dateringer), samt vilje til å ta et helhetlig vernegrep på hele området for å ivaretar bydelenes autentisitet og integritet. 5. Synliggjøring av Bergens historiske verdier. Som det fremgår av dette, har Bergen en unik samling kulturminner, også av internasjonal betydning, innenfor sitt historiske sentrum. Uavhengig av en eventuell Verdensarvstatus er dette byområder av høy internasjonal verneklasse, og en synliggjøring av verdiene vil ha betydning for byen som merkevare europeisk middelalderby. Det innebærer at det bør tas et helhetlig grep for hele området for å sikre at verneverdiene opprettholdes innenfor eksisterende planer og prosjekter, i byggesakssammenheng og i opparbeidelsen av byrom i tråd med vernebegrepene. Det anbefales at det utarbeides et verdiskapingsprogram, Synliggjøring av Middelalderbyen, hvor også resultater og erfaringer fra verdiskapingsprogrammet Prosjekt Sandviken innarbeides. Programmet bør omfatte fire hovedområder: Overordnete retningslinjer for forvaltning av verneverdiene Koordinering av planer for opparbeidelse av offentlige områder Formidlingsstrategi for verneverdier. Konkrete handlingsplaner for vern og bruk av de historiske verdiene Overordnete retningslinjer: De registreringene som ble påbegynt under sikringsprosjektet, videreføres for hele det aktuelle området som grunnlag for utarbeiding av en forvaltningsplan. Den kulturminnedatabasen som er utarbeidet hos Byantikvaren, benyttes til dette. Koordinering av planer for opparbeidelse av offentlige områder: Eksisterende planer må koordineres slik at de tar opp i seg en utforming av gatedekke, bymøbler, belysning, og annet på en måte som forsterker den historiske identiteten i bydelene. Det bør etableres et samarbeide med brukere i de historiske bydelene for å frem en felles markedsføringsprofil basert på historisk identitet. Et spesielt fokus må også rettes mot universell utforming tilknyttet tilgjengelighet til de historiske verdiene i det offentlige rom. Formidlingsstrategi for verneverdier: En overordnet strategi for formidling er et viktig grep for å nå frem med synliggjøringen av Merkevaren Middelalderbyen. Av konkrete delprosjekter tilknyttet en slik strategi kan nevnes historisk skilting (oppfølging fra Prosjekt Sandviken), 3-D visualiseringer, annet informasjonsmateriale og veiledere for håndtering av verneverdiene. Spesielt viktig er formidling til barn og ungdom, eventuelt i et samarbeid med Vitensenteret og Barnas Hus. 16
Konkrete handlingsplaner for vern og bruk. Den vedtatte Handlingsplan for håndtering av ruiner (Byrådssak 1170-07) videreføres i tett samarbeid med Riksantikvarens ruinprosjekt. Videre bør det utarbeides en egen strategi for vern og bruk av byens rundt 40 steinkjellere, slik det er skissert i den vedtatte handlingsplanen for ruiner. Det bør også legges opp til en rammeplan for aktiviteter i den historiske bykjernen, i samarbeide med dagens aktører og brukere. 6. Konklusjon. Det bør opprettes et verdiskapingsprogram for Synliggjøring av Middelalderbyen hvor også resultatene og erfaringene fra Prosjekt Sandviken inkorporeres. Programmet omfatter en forvaltningsplan for strekket Vågsbunnen - Sandviken, samt konkrete handlingsplaner for vern, bruk og formidling av de historiske verdiene i bydelen. Utforming av en søknad om utvidelse av Verdensarvområdet til å omfatte strekket Domkirken Skuteviken, eventuelt hele Sandviksbukten, kan tilknyttes dette programmet som et eget delprosjekt. Vedlegg. Vedlegg 1 Utviklingen av Vågsbunnens gatenett Vedlegg 2 Verneverdier i Vågsbunnen Vedlegg 3 Vågsbunnens historiefortellende elementer oversikt Vedlegg 4a & b Verneverdier i Sandviken Vedlegg 5 Sandvikens historiefortellende elementer - oversikt 17