Regulert, lovlig cannabis: bedre enn både forbud og frislipp?

Regulert, lovlig cannabis: bedre enn både forbud og frislipp? Av Ole Røgeberg, Seniorforsker ved Frishsenteret (2014) En god cannabispolitikk må ta inn over seg at cannabisbruk er skadelig, men den må også balansere dette mot andre forhold: Et forbud kan redusere bruk, men et forbud vil også være dyrt i drift og ha klare bivirkninger. En legalisering kan øke bruk og dermed skader, men i den grad økningen i cannabisbruk erstatter farligere rusmidler, vil totale rusbruksskader falle. I tillegg bør reguleringen ta inn over seg i hvilken grad forbruk er verdsatt eller opplevd som problematisk eller avhengighetsdrevet av brukere. Hva gjør en cannabispolitikk god eller dårlig? Ulike mennesker begrunner politiske valg ulikt, men ikke alle begrunnelser er like nyttige i en politisk dialog. For noen er det viktigste at loven samsvarer med et religiøst eller ideologisk verdisystem. På rusmiddelfeltet har vi for eksempel liberalister som hevder at enkeltmennesket har en ukrenkelig rett til å gjøre hva det vil med egen kropp. På den andre siden av debatten finner vi «rusgiftmotstandere» og religiøse som hevder at det sentrale er å ta klar avstand fra narkotika - som et samfunn ved å forby alle narkotiske stoffer. Å tillate bruk er her til dels å gi opp mennesker. Isteden for en slik vinkling vil jeg legge opp til en konsekvens-etisk drøfting: Med «god politikk» mener jeg da en som leder til gode resultater, et sett med virkemidler som har positiv effekt på de samfunnsforholdene vi er opptatt av. Også her vil selvsagt prinsipper spille en rolle: vi ønsker ikke en politikk som bryter med menneskerettigheter eller rettsstatsprinsipper. Forskjellen fra «ideologene» er at vi ikke tror prinsippene fører oss helt frem til mål. Det er mange ulike typer politikk som er forenlig med rettsstaten og menneskerettighetene, og vårt formål er å finne den politikken blant disse som faktisk fungerer godt. Hva slags cannabispolitikker har vi å velge blant? Politiske tiltak må vurderes opp i mot alternativer, snarere enn utopiske drømmerier. Dette betyr at en god politikk er en som gir bedre konsekvenser enn vi ville fått med en annen politikk. For å si noe om hvilken cannabispolitikk vi bør velge, må vi derfor ha klart for oss hvilke alternativer vi kan velge blant. Et bilde på dette er å tenke oss cannabispolitikken som en justerbar bryter, der de ulike alternativene er ordnet etter hvor streng regulering og skattlegging vi velger. Med bryteren satt på null tillater vi cannabis solgt på linje med ufarlige krydder og grønnsaker: Lave skatter og avgifter, fritt salg til alle i kiosker og butikker. Vrir vi bryteren mot strengere regulering pålegger vi særavgifter på linje med alkohol og tobakk, innfører aldersgrenser og 1

begrensninger i hvor og når du kan kjøpe og bruke varen. Ved høyere innstillinger gjør vi det stadig dyrere og vanskeligere å få tak i varen legalt. Noen brukere faller fra, noen blir værende, og noen er villige til å kjøpe ulovlig i stedet og skaper grunnlag for illegale markeder. Blir reguleringen og skattleggingen streng nok er det til slutt bare det ulovlige markedet som har kunder, og vi har i praksis etablert et forbud. Ytterligere tilstramming nå innebærer sterkere innsats mot og høyere straffer for deltagelse i det illegale markedet. Denne ruspolitiske bryteren er en forenkling, men får frem politiske valg langs hele dimensjonen fra fritt salg til strengt forbud. I tillegg holder den fokus på det som er stridsspørsmålet nemlig hvor sterkt og på hvilken måte vi vil regulere cannabis. Andre spørsmål som hva slags forebyggende tjenester vi ønsker og hvordan vi som samfunn vil behandle rusmiddelskader og avhengighet er i mindre grad preget av samme uenighet. Hvordan sammenligner vi ulike cannabisregimer? En god cannabispolitikk er nå den innstillingen på reguleringsbryteren som gir oss de beste utfallene. Her må vi være tydelige på hvilke forhold cannabispolitikken vil påvirke og deretter undersøke hva som fins av fagkunnskap om disse påvirkningene. Jeg vil her konsentrere meg om fem forhold: Skader fra bruk - Fysiske, psykiske og sosiale skader grunnet bruk som rammer enten brukeren selv og/eller brukerens omgivelser. Ressurser for å implementere politikken - Mannskap og materiell for å gjennomføre den valgte politikken, satt i forhold til hva denne innsatsen utretter. Illegale markeder Ulovlig produsert og distribuert cannabis er dyrt og ueffektivt, og illegale markeder kan ha negative konsekvenser for nabolag og berørte som ikke selv deltar i markedet. Skadevirkninger gjennom endret konsum av andre rusmidler Endringer i cannabisbruk kan få folk til å bruke mer eller mindre av andre rusmidler som må tas hensyn til. Fordeler av bruk - Eventuell glede ved eller verdi av eget og andres rusmiddelbruk, der dette vil være lavere når bruken er tvangspreget og skyldes avhengighet. For å finne ut hva slags cannabispolitikk vi bør føre, kan vi nå vurdere hvordan ulike innstillinger på cannabisbryteren vil slå ut for disse fem forholdene. Cannabisbruk er skadelig - men i hvor stor grad? Cannabisbruk medfører risiko for skader, så mer bruk betyr mer skader. Færrest mulig brukere og minst mulig bruk var derfor lenge et hovedmål i ruspolitikken, der man siktet mot den politiske nullvisjonen om et narkotikafritt samfunn. Hensynet til skader er åpenbart viktig og blir fortsatt tungt vektlagt i den politiske debatten, nå sist av Mina Gerhardsen, generalsekretær i Actis: Det viktigste argumentet mot legalisering 2

er at det vil gi økt tilgang og alt vi vet om rusforskning tilsier at økt tilgjengelighet gir økt forbruk. Cannabis er skadelig. Økt forbruk vil gi økt skadeomfang (Gerhardsen 2014). Skadepotensialet til cannabis er og bør være relevant for politikken, men hvor tungt dette hensynet veier, avhenger av hvor alvorlige og utbredte disse skadene er. Skadevirkningene av cannabis har naturlig nok vært fokus for mye forskning de siste tiårene. En rimelig sammenfatning er at cannabis har moderate farer sammenlignet med andre rusmidler (Nutt et al. 2007; Nutt 2009; Room et al. 2008). Eksempelvis anslår man at både de fysiske, psykiske og sosiale skadene i snitt er lavere enn tilsvarende for alkohol. Mens en slik sammenligning med alkohol kan virke provoserende i seg selv, tror jeg den er nyttig av tre grunner: For det første mangler de fleste nordmenn erfaring med cannabis. For endel av disse er hasj bare et annet ord for narkotika, og narkotika er et mytologisert skremselsbilde av noe mystisk som ødelegger og dreper de fleste brukere. Ved å sammenligne cannabis med et rusmiddel de selv har erfaring med, forankrer vi diskusjonen i noe kjent og holder beina på jorda. For det andre tvinges vi til å foreta en helhetlig vurdering av skader: Hvilke skader følger? Hvor ofte følger de? Hvor alvorlige er de? Hvor farlig er det totale risikobildet sammenlignet med andre ting? Slike spørsmål er åpenbart ikke enkle hvor stor risiko for benbrudd er for eksempel «like ille» som en 5% risiko for lungekreft? Samtidig kan en slik sammenfatning være nyttigere og mer informativ enn en ren oppramsing av skadevirkninger vi ikke klarer å ta inn over oss. For det tredje, og kanskje viktigst: Det er relevant at cannabis er mindre skadelig enn alkohol for til dels kan de være konkurrerende rusmidler. Hvis det er tilfellet, kan selv økende bruk av et skadelig rusmiddel som cannabis være gunstig. Så fremt dette reduserer bruken av et enda farligere rusmiddel som alkohol, vil vi få mindre skade fra rusmiddelbruk sett under ett. Men dette kommer vi tilbake til etter hvert. Forbudspolitikk - koster mer enn det smaker? Cannabis er i dag forbudt, og dagens forbudspolitikk innebærer utstrakt bruk av ressurser i tollvesen, politi, rettsapparat og fengselsvesen. Står effektene av denne ressursbruken i forhold til kostnaden? Tanken bak forbudspolitikken er at et forbud mot produksjon, omsetning og bruk av cannabis vil gjøre rusmiddelet dyrt og vanskelig å få tak i. Dette reduserer bruken, og dermed skadene fra bruk. I praksis har det vist seg at verden er mer komplisert enn som så. På tross av vedvarende og tildels økende innsats mot illegale stoffer, har disse over tid blitt både markant billigere og renere (Werb et al. 2013). Justert for prisstigning og renhet, falt eksempelvis prisen på cannabis med 86 % mellom 1990 og 2007 i USA, med liknende trender i europeiske land. 3

Det er lite tegn til at mengden bruk henger sammen med hvor streng narkotikapolitikk man fører (Degenhardt et al. 2008). Brukstrender fortsetter å være like på tvers av områder eller land selv når noen av dem endrer straffenivået eller straffeinnsatsen mot cannabis (Room et al. 2008). Streng håndheving av forbudet fremstår slik sett som straff uten nytte. Dette sier oss noe viktig: Har vi først flyttet reguleringsbryteren for cannabis helt opp til forbud, så er det ingen grunn til å skyve den høyere opp. Og har vi flyttet den for høyt allerede, så kan vi skru den ned igjen til vi «såvidt» har et forbud. Ut fra andre lands erfaringer er det ingenting som tilsier at dette vil sende ut «farlige signaler» og føre til noen eksplosjon i antall brukere. Signaleffekten av å endre lovene har hittil vist seg å ha lite å si i praksis. Kanskje det tydeligste eksempelet på dette er Nederland: Produksjon og salg til coffee-shops er fortsatt ulovlig, så prisene er fortsatt bestemt av det illegale markedet. Men salg til sluttbruker fra lisensierte utsalg er i praksis akseptert. Du kan med andre ord uten fare fortelle en politimann at du vil kjøpe cannabis og spørre hvor nærmeste «coffee shop» er. Landets bruksnivå skiller seg like fullt ikke dramatisk fra forbudslandene rundt. Dette kan virke overraskende: Vi vet at pris og tilgjengelighet er viktig så hvorfor øker ikke bruken? Svaret kan se ut til å være at det er lite vi kan gjøre for å styre ulovlige priser. Forbudet i seg selv gjør at produsenter må drive dyrt, ueffektivt og unngå synlighet, men som en forskningsgjennomgang nylig viste: «det fins lite bevis for at økt risiko for arrest, fengsling eller beslag vil øke prisene» (Pollack and Reuter 2014). Med andre ord: Ulovlige priser blir høye når vi flytter reguleringsbryteren til «forbud,» men prisen øker ikke ytterligere når vi vrir reguleringsbryteren høyere og dermed øker straffer eller arrestrater. Den videre prisutviklingen blir i stedet bestemt av hvor raskt det illegale markedet utvikler nye, mer potente planter, finner bedre smugleruter, metoder, osv. I praksis har dette også skjedd i Norge, der cannabisprisen ifølge tall fra SIRUS falt med over 50 % i perioden 1993-2011, når man tar hensyn til generell prisstigning og kvalitetsendringer. Ut fra dette er argumentet for avkriminalisering relativt sterkt: Vi kan frigjøre ressurser i politi, rettsapparat og i noen grad fengsler, uten at dette fører til noen større endring i bruk. Samtidig bør man ikke overdrive hvor store besparelser dette gir. Beregninger fra Hans Olav Melberg ved SIRUS anslo for noen år siden at det å drifte narkotikaforbudet alt i alt koster i størrelsesorden 2 mrd kroner i året. Kun deler av dette vil gjelde cannabis, som på den ene siden utgjør en stor andel av beslagene (rundt 45 %), men som på den andre siden trolig er enklere saker som tar mindre tid og sjeldnere ender i fengselsvesenet. Antar vi for eksempel at en cannabis-siktelse i snitt koster en tredjedel av det andre narkotikasiktelser gjør, får vi et tall i størrelsesorden 400 millioner kroner for driftsutgifter til cannabisforbudet. Problemet med ulovlige markeder. Ifølge flere anslag ville legal cannabis vært svært billig å produsere legalt, nedimot noen få kroner grammet (Caulkins et al. 2012). Illegal produksjon og omsetning er langt dyrere og mer ueffektiv, siden den må foregå på ugunstige steder, med lite effektive metoder og til dels ansatte. I tillegg må lønninger og fortjeneste være tilstrekkelig til å kompensere for risiko, siden folk risikerer ødelagt rulleblad, bøter og fengsel. 4

En annen måte å si dette på er at det brukes unødvendig mye arbeidstid og innsats på den cannabisproduksjonen vi har i dag. Et urealistisk tanke-eksperiment får frem poenget: En magisk knapp gjør at vi kan beholde nøyaktig dagens cannabisbruk, men endrer samfunnet slik at dette volumet ble produsert legalt og skattlagt såpass høyt at brukerne betalte det samme som før. Mens prisen tidligere reflekterte hvor mye arbeidskraft og kapital som var nødvendig for å omgå forbudet, så reflekterer prisen nå i stor grad avgift. I stedet for å gi kompensasjon til folk for unødvendig arbeid, ville vi nå kunne bruke inntektene fra avgiften til å redusere andre skatter eller øke offentlig tjenestetilbud. Et raskt anslag tar utgangspunkt i det politiet oppgir som typisk pris på cannabis, 100 kroner grammet, og regner rundt 90 % av dette som forbudspåførte kostnader. Med et anslag på total cannabisbruk rundt 8 tonn i året, gir dette oss en unødvendig ressursbruk på 720 millioner kroner i året. Fra dagens alkohol- og tobakksmarked vet vi at illegale markeder eksisterer i tillegg til legale. Dersom lovlig cannabis ble regulert og skattlagt tilstrekkelig tungt vil det fortsatt være rom for illegale aktører. I tillegg vet vi at mange av de som arbeider i den ulovlige cannabisøkonomien har lav utdanning, har hatt vanskelig oppvekst, og tildels sliter med rusproblem (Shammas, Sandberg, and Pedersen 2014). En del av disse vil være lite attraktive som lovlige arbeidstagere på kort sikt. Først og fremst har de bygget seg opp erfaring på det å drive kriminelt, og risikoen er at dette vil de fortsette med. Samtidig må vi ikke overdrive slike begrensninger. De tilsier at vi ikke vil bli kvitt hele det illegale markedet, men dette markedet vil allikevel minke og samfunnsgevinsten blir større jo mer av den illegale omsetningen vi klarer å flytte over i det legale markedet. En del av de som slik mister jobben i den illegale økonomien vil finne noe annet illegalt å bedrive, men over tid vil vi ha en mindre lønnsom kriminell sektor som dermed tiltrekker seg færre ungdom. Kriminalitet er selvsagt problematisk også utover den ressursbruken det medfører. Større kriminell aktivitet kan gjøre nabolag utrygge og gå utover uskyldige. Slike problemer er nok likevel av mindre betydning for cannabis i Norge. Hva skjer med forbruket av andre rusmidler dersom bruken av cannabis skulle øke? Hovedfrykten knyttet til å fjerne forbudet, og tillate selv strengt skattlagt og regulert cannabis, er at dette ville øke bruk, og dermed bruksskader. Dette er trolig riktig, selv om bruksøkningen vil avhenge av både avgifter og regulering. Samtidig vil en slik økning i cannabisbruk kunne endre bruken av andre stoffer. Dette kan gjøre bruksøkningen mer skadelig, ved at cannabisbruk i dag øker sjansen for at en bruker tyngre stoffer i morgen («trappetrinnseffekten»). Det kan også gjøre bruksøkningen mindre skadelig, dersom cannabisbruken i praksis erstatter andre, mer skadelige rusmidler som alkohol. Lenge var det trappetrinnseffekten som fikk størst oppmerksomhet. En utbredt tanke var at cannabis vekket brukerens rusapetitt og fikk brukeren til å søke mot sterkere stoffer. I dag vet vi at det ikke er tilfeldig hvem som begynner med hasjrøyking. For å bruke et tenkt eksempel: Anta at noen oppdaget at barn som kjørte mye berg- og dalbane oftere enn andre ble fartssyndere i trafikken som voksne. Siden berg- og dalbaner ser ut til å avle frem 5

fartssyndere, foreslår man å forby berg- og dalbaner av hensyn til fremtidig trafikksikkerhet, helt til man oppdager at sammenhengen skyltes andre bakenforliggende årsaker: fartsglade mennesker er særlig glade i berg-og dalbane som barn, og når de blir voksne blir de særlig glad i å kjøre fort. Slike bakenforliggende forskjeller har vist seg å ligge bak mye av den såkalte trappetrinnseffekten for hasj. Det fins indikasjoner på en mulig biologisk sensitiseringsprosess, men den er omdiskutert og uansett liten (Room et al. 2008). Dermed har den også liten betydning for hva slags politikk vi bør føre. I nyere tid har spørsmålet om effekter av cannabisbruk på andre rusmidler igjen blitt aktuelt - men nå med motsatt fortegn. Siden cannabis er mindre skadelig enn alkohol, har legalisering blitt foreslått av ledende rusforskere som et folkehelsetiltak mot alkoholskadene i samfunnet (Room 2013; Travis 2012). Dette er en diskusjon som i liten grad er fremme i Norge. Blant de som forsvarer dagens politikk er det vanlig å påstå at en eventuell økning i cannabisbruk vil komme på toppen av dagens alkoholkonsum. Vi har allerede et stort rusproblem med alkohol. Vi trenger ikke flere, som Mina Gerhardsen skrev nylig (Gerhardsen 2014). Tanken er at folk vil drikke like mye som i dag, men finne ytterligere tidspunkt og anledninger for å ruse seg med et nytt rusmiddel - eventuelt bruke dette rusmiddelet på toppen av alkoholen de uansett ville drukket. Dette er ikke enkle spørsmål å besvare, ikke minst fordi det er vanskelig å finne data på priser og forbruk av noe som er ulovlig. Eksisterende forsking ble nylig gjennomgått i en diskusjon mellom to forskergrupper med ulike synspunkt, der Anderson og Rees argumenterte for at alkohol og cannabis ser ut til å være alternativer (Anderson and Rees 2013a; Anderson and Rees 2013b) mens Pacula og Sevigny mener det er mer uklart (Pacula and Sevigny 2013a; Pacula and Sevigny 2013b). Forhåpentligvis vil vi få klarere svar på dette etter hvert som eksperimentene med lovlig, regulert cannabis i USA og Uruguay fortsetter. Støtten til Rees og Andersons standpunkt kommer særlig fra innføringen av medisinske cannabislover i USA. I ulike arbeider har de vist at slike lover får prisene også på illegal cannabis til å falle i en delstat. Dette øker cannabisbruken blant unge voksne (Anderson, Hansen, and Rees 2013), men ser noe overraskende ikke ut til å påvirke ungdomsbruk (Harper, Strumpf, and Kaufman 2012; Anderson, Hansen, and Rees 2012). Samtidig faller registrert alkoholsalg, trafikkdødsfall (Anderson, Hansen, and Rees 2013) og (særlig for unge menn) selvmord (Anderson, Rees, and Sabia Forthcoming) i de aldersgruppene som i størst grad ser ut til å ha byttet rusmiddel. Tre kommentarer er på sin plass her: For det første vil slike sammenhenger avhenge av kultur og utbredelsen cannabis allerede har. Selv om funnene viser seg å holde for USA, er dette et samfunn der cannabisbruk er utbredt og tildels normalisert blant yngre. I Norge, der bruken er lavere, vil selv lovlig cannabis kunne fremstå som et unaturlig alternativ for mange. For det andre vil betydningen av en slik forflytning fra alkohol til cannabis avhenge av omfanget: Hvor mye av økningen i cannabisbruk kommer fra redusert alkoholbruk og hvor 6

mye kommer i tillegg? For å ta enkle tall: Antar vi at alkohol er dobbelt så farlig som cannabis, så må minst halvparten av en eventuell vekst i cannabisbruken motsvares av redusert alkoholbruk for at vi skal få en gevinst for folkehelsen. Disse to hensynene peker på usikkerheten ved dette momentet vi vet ikke i hvilken grad økt cannabisbruk i Norge vil endre alkoholkonsumet, men vi vet at det muligens kan føre til en klar bedring av folkehelsa og reduksjon av voldskriminalitet. Den tredje kommentaren er at nettopp denne usikkerheten gjør det viktig å være klar over denne muligheten. Situasjonen i USA var kanskje slik at forflytningen skjedde «av seg selv» når cannabis falt i pris, men hvis en slik forflytning er mulig kan vi også ta aktive politiske grep for å oppmuntre til den. Konkret: Selg cannabis på polet, juster avgiften på alkohol og cannabis etter brukens skader på en selv og andre. Lag nøkternt utformet og faglig korrekt informasjon som viser forskjellene i faren for avhengighet, psykiske, fysiske og sosiale skader for den enkelte forbruker. En slik tanke kan virke søkt, men følger av en grunnleggende ruspolitisk erkjennelse: Folk har et ønske om å bruke rusmidler. Med dette mener jeg ikke at vi må være positivt innstilt til rusmiddelbruk, men at fortsatt bruk av rusmidler i befolkningen er noe vi i praksis må leve med. Spørsmålet fra et folkehelseperspektiv blir dermed hvordan vi som samfunn håndterer dette rusbehovet på en måte som gir minst skader totalt. Akkurat som det er bedre at en storrøyker bytter til snus, kan det da være bedre at et samfunn erstatter deler av alkoholbruken med cannabis. Sagt mer brutalt: mer skade fra økt hasjbruk er bra hvis det skaper et enda større fall i skadene fra alkohol. Gleden med rus. Selv om det i liten grad er stuerent å si det høyt, så ønsker åpenbart en stor del av befolkningen å ha tilgang på rusmidler. De færreste ønsker å være konstant på fylla, men mange synes moderate mengder alkohol kan være avslappende og sosialt smørende og en viktig del av sosialt samvær. Serveres det ikke alkohol til julebord eller finere måltider vil mange stusse. Også dette er relevant for ruspolitikken. Anta for eksempel at vi har to rusmidler, A og B, som gir like mye skadevirkninger. A er svært avhengighetsskapende, og brukerne angrer på at de begynte og prøver å slutte. B har ingen avhengighetsproblematikk, og brukerne er alt i alt - fornøyd med bruken sin, selv om de gjerne skulle sluppet skadevirkningene. Min påstand er da at A og B bør reguleres ulikt fordi bruken i ulik grad er ønsket og verdsatt av brukeren. For å sette det på spissen: Dersom verdien av bruk ikke var relevant for politikk, burde sukker forbys for å redusere fedme, diabetes og karies. Spørsmålet vi bør stille oss er dermed om cannabisbrukere verdsetter effekten av sin rusbruk, og i hvilken grad bruken er drevet av avhengighet. I en australsk undersøkelse fant man at folk ble mer positive til en liberal cannabispolitikk dersom de fikk økt kjennskap med stoffet gjennom egen eller andres bruk (Williams, Ours, and Grossman 2011). De endrede holdningene vedvarte selv etter at personen selv avsluttet eventuell egen bruk. Forskerne skriver at «[d]et faktum at cannabisbruk ikke er like skadelig som for eksempel alkohol eller 7

tobakk forklarer muligens hvorfor individer tenderer til å støtte legalisering av cannabis når de selv har fått erfaring med cannabis.» Noe lignende ser vi i amerikanske data, der egen bruk av cannabis avtar kraftig utover i tjueårene og stort sett forsvinner før man fyller førti. Holdningene til cannabispolitikk, derimot, holder seg mer eller mindre uforandret - selv om det å bli forelder gjør en noe mer restriktiv (jmf en enkel blogg-basert data-analyse her: Silver 2010). Det store politiske skillet, derimot, går mellom alderskullene før og etter at cannabis ble vanlig. Dette tilsier at folk flest erfarer sin egen cannabisbruk som relativt uproblematisk og lysbetont. Men hva med avhengighet? Her kan vi sammenligne med alkohol for å sette saken i perspektiv: Mens man antar at rundt 32 % av de som noen sinne røyker tobakk vil tilfredstille kriteriene for avhengighet i løpet av livet sitt, så er tilsvarende tall 15 % for alkohol og 9 % for cannabis (Anthony, Warner, and Kessler 1994). Merk at senere studier tyder på at risikoen for cannabis kryper nærmere den for alkohol dersom brukeren er ung. Mens det anslås at det tar rundt 26 år før halvparten av en gruppe avhengige tobakksrøykere har klart å slutte, så er tilsvarende tall 14 år for alkohol og 6 år for cannabis (Lopez-Quintero et al. 2011). Det er også verdt å nevne at avhengighet («dependence») i denne sammenhengen betyr at du oppfyller minst 3 av 7 kriterier på en diagnostisk liste. Cannabis-avhengige oppgir ofte at de har problemer med å redusere egen bruk og bruker mye tid på å skaffe og bruke cannabis. Langt sjeldnere oppgir de at bruken skaper problemer med arbeid/skole/hjem eller med familie og venner (Caulkins et al. 2012). Ut fra dette fremstår cannabisavhengighet som både sjeldnere, mer kortvarig, og mindre skadelig for brukeren enn avhengighet til alkohol samtidig som brukerne i det store og hele er fornøyd med rusmiddelet (også etter at de selv har sluttet å bruke det). I den grad vi mener at alkoholpolitikken bør ta hensyn til at folk ønsker å drikke alkohol, bør vi slik sett mene det samme minst like sterkt i cannabispolitikken. Hva slags politikk bør vi så føre? Dermed er vi tilbake til utgangspunktet: Hvordan skal vi stille inn reguleringsbryteren for cannabis? Sterkest står argumentet om avkriminalisering: Reguleringsbryteren bør ikke skrus høyere enn et minimalt og forsiktig forbud. Strengere forbud koster mer ressurser i politi og rettsvesen, påfører unødig straff på en hel rekke mennesker, og ser ikke ut til å gi noen effekt i form av redusert bruk eller redusert skade. I noen grad kan - og bør - vi også redusere straffenivå og innsats mot tilbydere. De vi tar er i praksis stort sett brukere fra vanskelige kår (Shammas, Sandberg, and Pedersen 2014), og innsatsen har liten effekt på pris og tilgjengelighet. Spørsmålet om vi skal skyve bryteren videre nedover mot regulert salg avhenger av hvilke reguleringsordninger som er mulige. En forsiktig variant ville være å tillate lovlig produksjon av cannabis og selge denne utelukkende gjennom eksisterende statlige vinmonopol. Dette 8

ville sikre lite kommersialisert omsetning og fortsatt lav tilgjengelighet. Forbruket kan holdes rimelig konstant. Gevinsten ville være en redusert illegal økonomi, særlig på sikt. Et neste skritt ville være å oppmuntre folk til å erstatte deler av alkoholbruken med cannabis. Nøktern utformet helseinformasjon kunne sammenstilt konsekvenser og risiko for alkohol og cannabis, og skatter og avgifter kunne vris slik at cannabis ble billigere relativt til alkohol. Cannabisbruken ville øke, alkoholbruken gå ned, og gevinsten ville vært en mindre skadelig rusadferd totalt sett i samfunnet. Det siste skrittet ville være å håndtere cannabis på linje med alkohol, og sette avgifter i tråd med samfunnsøkonomisk teori, på samme måte som Finansdepartementet setter andre avgifter (NOU 2007). Tanken bak disse avgiftene er at vi ønsker å sikre at varer har høyere verdi for brukeren enn hva det alt i alt koster samfunnet å lage varen. Arbeidstid, ressurser og kapital gjenspeiles allerede i produksjonskostnadene og er bakt inn i prisen. I tillegg kan bruken av varen ha positive eller negative konsekvenser for andre. For å sikre at kunden tar inn over seg slike effekter, regnes disse om til avgifter (når tredjeparter rammes negativt) eller subsidier (når de «rammes» positivt). På denne måten stiller vi folk overfor en pris som reflekterer både produksjon og eventuelle konsekvenser som rammer andre enn brukeren. Hvis folk likevel kjøper varen, betyr det at verdien for dem er høyere enn varens totale kostnad for samfunnet. Vurdert etter slike prinsipper er dagens alkoholavgift for lav, mens enkle beregninger antyder at ulovlig cannabis i dag er noe dyrere enn lovlig cannabis "burde" vært (Røgeberg 2012). Fra et samfunnsøkonomisk perspektiv betyr det at vi i dag kan ha et underforbruk av cannabis: Det fins mennesker som ville verdsatt legal cannabis mer enn det bruken ville koste samfunnet, men som i dag avstår fra bruk fordi den illegale prisen er for høy. Det bør påpekes at det ikke er åpenbart at dette er riktig måte å sette avgifter på hverken for alkohol eller cannabis (se Røgeberg 2007). Begge varene er rusmidler der en mindre gruppe tunge brukere står for en stor del av totalvolumet, og der ungdomsbruk anses som et problem. Siden både ungdom og storbrukere påvirkes mer av prisen enn voksne normalbrukere, bør trolig avgiftene settes noe høyere for å redusere problemkonsum. Av samme grunn er det viktig å holde på en restriktiv, offentlig monopolordning for dermed å unngå kommersielle interesser som i hovedsak tjener penger på å skape og selge til storbrukere (Pacula et al. 2014). Noen avsluttende hensyn Jeg har nå gjennomgått en rekke hensyn jeg mener bør tillegges vekt når vi skal vurdere hvor høyt vi skal stille inn reguleringsbryteren. Andre tema kjent fra «cannabisdebatten» er utelatt. Dette har ulike årsaker. Noen tema har jeg utelatt fordi de har mer retoriske enn faktiske poeng. Et eksempel på det er påstanden om at cannabis er farligere nå enn tidligere, fordi vi ser tendenser til stigende konsentrasjon av THC i omsatt cannabis. I mine øyne er dette både misvisende formulert, og 9

av uklar betydning for politikken. Det ville være søkt å si at «alkohol blir stadig farligere» dersom folk smuglet og produserte varer med stadig økende alkoholprosent under et alkoholforbud. Og det ville være enda rarere å bruke en slik utvikling som et argument mot å oppheve alkoholforbudet. Til dels skyldes jo en slik styrkeutvikling forbudspolitikken som føres: Både når du produserer, smugler og selger vil du som illegal aktør ønske å jobbe med konsentrerte varer, siden disse har høyere verdi per enhet. Under forbudstiden i USA falt totalt alkoholkonsum kraftig, men samtidig flyttet forbruket seg kraftig i retning av sprit. Av samme grunn bør avgifter på lovlig cannabis avhenge av styrkegraden og ikke vekt: en avgift på vekt/volum vil i praksis oppmuntre både produsenter og kunder til å velge sterkere produkter. Et annet utelatt tema er av mer reell betydning og fortjener en avsluttende kommentar: Som en liten nasjon bundet av internasjonale konvensjoner står ikke Norge fritt til å flytte reguleringsbryteren for cannabis dit vi mener den bør stå. Hvorfor vurdere konsekvensene av å flytte bryteren på måter som er i strid med bindende forpliktelser? Det mest åpenbare svaret er at konvensjonene revurderes over tid. Nettopp ved at enkeltland danner en formening om hva slags politikk som er fornuftig, gjør at de i felleskap kan finne og bli enige om fornuftige løsninger. For tiden ser vi også at det internasjonale landskapet er i rask endring. To delstater i USA har fått aksept fra føderalt nivå for en løsning med lovlig, kommersielt omsatt, rekreasjonell cannabis. Uruguay har, som første nasjon, valgt å legalisere cannabis, men da innenfor en statsmonopol-ordning. En rekke land i latinamerika har tatt til orde for å reformere narkotikapolitikken mer generelt, og en spesialsesjon i FN vil bli viet temaet i 2015 (Haase and Youngers 2013). I lys av dette er det nå vi kan utforme en god politikk med verktøyene vi har fra alkoholfeltet: Offentlig pol, aldersgrenser, reklameforbud, bruksregulering, fornuftige avgifter, helseinformasjon. Om kort tid kan vi få anledning til å vise den frem i praksis ved å legalisere, og dermed vise verden en bedre reguleringsløsning enn kommersielt frislipp etter amerikansk merke. Venter vi for lenge risikerer vi at kursen istedet blir satt av et EU-direktiv. (Illustrasjon av Jon Olsen) 10

Referanser: Anderson, D. Mark, Benjamin Hansen, and Daniel I. Rees. 2012. Medical Marijuana Laws and Teen Marijuana Use. IZA Discussion Paper. Institute for the Study of Labor (IZA). http://ftp.iza.org/dp6592.pdf. Anderson, D. Mark, Benjamin Hansen, and Daniel I. Rees. 2013. Medical Marijuana Laws, Traffic Fatalities, and Alcohol Consumption. Journal of Law and Economics 56 (2): 333 69. doi:10.1086/668812. Anderson, D. Mark, and Daniel I. Rees. 2013a. The Legalization of Recreational Marijuana: How Likely Is the Worst-Case Scenario?: Point/Counterpoint. Journal of Policy Analysis and Management, October, n/a n/a. doi:10.1002/pam.21727. Anderson, D. Mark, and Daniel I. Rees. 2013b. The Role of Dispensaries: The Devil is in the Details: Point/Counterpoint. Journal of Policy Analysis and Management, October, n/a n/a. doi:10.1002/pam.21733. Anderson, D. Mark, Daniel I. Rees, and Joseph J. Sabia. Forthcoming. Medical Marijuana Laws and Suicide. American Journal of Public Health. http://ajph.aphapublications.org/doi/abs/10.2105/ajph.2013.301612. Anthony, James C., Lynn A. Warner, and Ronald C. Kessler. 1994. Comparative Epidemiology of Dependence on Tobacco, Alcohol, Controlled Substances, and Inhalants: Basic Findings from the National Comorbidity Survey. Experimental and Clinical Psychopharmacology 2 (3): 244. Caulkins, Jonathan P., Angela Hawken, Beau Kilmer, and Mark AR Kleiman. 2012. Marijuana Legalization: What Everyone Needs to Know. Oxford University Press. http://books.google.com/books?hl=en&lr=&id=lman8pwfy8qc&oi=fnd&pg=pr7&dq=kleima n+cannabis+caulkins&ots=ewok_tavre&sig=w8debcjnleag610bsureprsrkx4. Degenhardt, Louisa, Wai-Tat Chiu, Nancy Sampson, Ronald C Kessler, James C Anthony, Matthias Angermeyer, Ronny Bruffaerts, et al. 2008. Toward a Global View of Alcohol, Tobacco, Cannabis, and Cocaine Use: Findings from the WHO World Mental Health Surveys. PLoS Med 5 (7): e141. doi:10.1371/journal.pmed.0050141. Gerhardsen, Mina. 2014. Forebyggende Forbud Mot Cannabis. NRK-Ytring. Accessed April 19. http://www.nrk.no/ytring/forebyggende-forbud-mot-cannabis-1.11605992. Haase, Heather, and Coletta Youngers. 2013. Latin American Leaders Bring Drug Policy Debate to the United Nations. Washington Office on Latin America. http://www.wola.org/commentary/latin_american_leaders_bring_drug_policy_debate_to_the_ united_nations. Harper, Sam, Erin C. Strumpf, and Jay S. Kaufman. 2012. Do Medical Marijuana Laws Increase Marijuana Use? Replication Study and Extension. Annals of Epidemiology 22 (3): 207 12. doi:10.1016/j.annepidem.2011.12.002. 11

Lopez-Quintero, Catalina, Deborah S. Hasin, José Pérez de los Cobos, Abigail Pines, Shuai Wang, Bridget F. Grant, and Carlos Blanco. 2011. Probability and Predictors of Remission from Life-Time Nicotine, Alcohol, Cannabis or Cocaine Dependence: Results from the National Epidemiologic Survey on Alcohol and Related Conditions. Addiction 106 (3): 657 69. doi:10.1111/j.1360-0443.2010.03194.x. NOU. 2007. En Vurdering Av Særavgiftene. Norsk Offentlig Utredning 2007:8. NOU. Oslo, Norge: Finansdepartementet. http://www.regjeringen.no/nb/dep/fin/dok/nouer/2007/nou- 2007-8.html?id=473567. Nutt, D. 2009. Government vs Science over Drug and Alcohol Policy. The Lancet 374 (9703): 1731 33. Nutt, D., L.A. King, W. Saulsbury, and C. Blakemore. 2007. Development of a Rational Scale to Assess the Harm of Drugs of Potential Misuse. The Lancet 369 (9566): 1047 53. Pacula, Rosalie Liccardo, Beau Kilmer, Alexander C. Wagenaar, Frank J. Chaloupka, and Jonathan P. Caulkins. 2014. Developing Public Health Regulations for Marijuana: Lessons From Alcohol and Tobacco. American Journal of Public Health, April, e1 e8. doi:10.2105/ajph.2013.301766. Pacula, Rosalie Liccardo, and Eric L. Sevigny. 2013a. Marijuana Liberalization Policies: Why We Can t Learn Much from Policy Still in Motion: Point/Counterpoint. Journal of Policy Analysis and Management, October, n/a n/a. doi:10.1002/pam.21726. Pacula, Rosalie Liccardo, and Eric L. Sevigny. 2013b. Natural Experiments in a Complex and Dynamic Environment: The Need for a Measured Assessment of the Evidence: Point/Counterpoint. Journal of Policy Analysis and Management, October, n/a n/a. doi:10.1002/pam.21730. Pollack, Harold A., and Peter Reuter. 2014. Does Tougher Enforcement Make Drugs More Expensive? Addiction, April, n/a n/a. doi:10.1111/add.12497. Røgeberg, Ole. 2007. Svake Mennesker-Om Adferdsøkonomi, Regulering Og Usunt Konsum. Norsk Økonomisk Tidsskrift 121: 74 94. Røgeberg, Ole. 2012. På Hvilket Grunnlag Skal Avgifter Settes? Minervanett. http://www.minervanett.no/pa-hvilket-grunnlag-skal-avgifter-settes/. Room, Robin. 2013. Could a Regulated Cannabis Market Help Curb Australia s Drinking Problem? The Conversation. July 17. http://theconversation.com/could-a-regulatedcannabis-market-help-curb-australias-drinking-problem-15988. Room, Robin, Benedikt Fischer, Wayne Hall, Simon Lenton, and Peter Reuter. 2008. The Global Cannabis Commission Report. Oxford: Beckley Foundation http://www. beckleyfoundation. org/pdf/bf_cannabis_commission_report. pdf Accessed. 12

Shammas, Victor L., Sveinung Sandberg, and Willy Pedersen. 2014. Trajectories to Midand Higher-Level Drug Crimes Penal Misrepresentations of Drug Dealers in Norway. British Journal of Criminology, April, azu017. doi:10.1093/bjc/azu017. Silver, Nate. 2010. Are Parents Just Saying No to Marijuana Legalization? FiveThirtyEight. http://fivethirtyeight.blogs.nytimes.com/2010/11/10/are-parents-just-saying-no-to-marijuanalegalization/. Travis, Alan. 2012. David Nutt: Alcohol Consumption Would Fall 25% If Cannabis Cafes Were Allowed. The Guardian, June 19, sec. Science. http://www.theguardian.com/science/2012/jun/19/david-nutt-alcohol-cannabis-cafes. Werb, Dan, Thomas Kerr, Bohdan Nosyk, Steffanie Strathdee, Julio Montaner, and Evan Wood. 2013. The Temporal Relationship between Drug Supply Indicators: An Audit of International Government Surveillance Systems. BMJ Open 3 (9): e003077. doi:10.1136/bmjopen-2013-003077. Williams, Jenny, Jan C. van Ours, and Michael Grossman. 2011. Why Do Some People Want to Legalize Cannabis Use? Working Paper 16795. National Bureau of Economic Research. http://www.nber.org/papers/w16795. 13