Av: Øystein Skjælaaen, rådgiver/stipendiat, Statens institutt for rusmiddelforskning (2014)

Transkript

1 Cannabis og moral Av: Øystein Skjælaaen, rådgiver/stipendiat, Statens institutt for rusmiddelforskning (2014) Narkotikapolitikken handler om lidelse og straff på den ene siden, og nytelse og frihet på den andre. Den flommer derfor over av moralske dilemma. Men hvordan skal en håndtere det moralske i debatter om politikken? Moral og moralisme Debatter om narkotikapolitikk blir ofte beskyldt for å være moralistiske. Hva betyr det? Det finnes flere forståelser av hva moralisme er, men i denne sammenhengen handler det om dette: Moralisme viser til svakt begrunnede moralske argumenter, der moralsk språk misbrukes og meningsmotstandere betraktes som moralsk mindreverdige. To eksempler fra den senere tid kan illustrere: Norsk narkotikapolitiforening kritiserte i en kronikk i BT (24/2-14) Arbeiderpartiet i Bergen for sitt forslag om avkriminalisering av narkotikabruk. Foreningen hevdet at forslaget burde «vekke bekymring for alle som er glad i en ungdom. Det er sterk kost hvis man skal ta ordene på alvor. Foreningen betviler kjærligheten og empatien til de i AP Bergen som mener at straff muligens ikke er veien å gå for å redusere narkotikaproblemene. For noen uker siden var justisministeren i Dagsnytt 18 (27/5-14) og argumenterte langs lignende linjer. Han gikk hardt ut mot de som argumenterte for legalisering av cannabis. Han ble nærmest «forbannet» fordi slike tanker sendte farlige signaler til barna våre. Dette mente han ikke minst gjennom rollen som far, ikke bare som justisminister, hevdet han. Hvordan skal andre fedre tenke om det? Det er ingen grunn til å tvile på at det ligger ekte bekymringer bak slik argumentasjon. Like fullt framstår det moralistisk fordi det stilles spørsmålstegn ved meningsmotstanderes moralske karakter. De betraktes som moralsk mindreverdige. Som om folk ikke kan være glad i ungdommer og barn når de er kritisk til å straffe cannabisbruk. Kanskje er det på grunn av slike beskyldninger at det har blitt regnet som politisk selvmord å stille spørsmål ved forbudspolitikken. Straffen og null-toleransen er det få politikere som har eller ønsker makt som våger å utfordre. Lite å vinne, mye å tape, er nok en vanlig vurdering. I det følgende vil jeg gjøre rede for to typer moralsk argumentasjon knyttet til spørsmålet om straff for bruk av cannabis. Jeg anvender to teoretiske retninger innen moralfilosofien til å belyse at moralske dilemma kan betraktes fra flere sider. Den ene er rettighet- og pliktbasert og omtales som deontologisk. Den andre legger vekt på konsekvensene av handlinger, og omtales deretter som konsekvensetikk. Hovedforskjellen mellom disse perspektivene er at førstnevnte vurderer handlinger etter hvorvidt de er riktige i henhold til moralske prinsipper, mens sistnevnte er orientert mot hvorvidt handlinger er de beste til å oppnå et bestemt mål. Det er skrevet et stort antall hyllemeter over flere hundre år om disse perspektivene. Det sier seg selv at min behandling er overflatisk, men selv på det nivået kan perspektivene være nyttige verktøy til å belyse relevante hensyn i vurderingen av straff for cannabisbruk. 1

2 Moralske prinsipper Hva må til for at en handling kan belegges med straff? Dette er et evigvarende tema fordi det handler om menneskers autonomi og om forholdet mellom stat og borger, og det er ikke spørsmål det finnes endelige svar på. Grunnen til at straff er så fundamentalt, er at det handler om bruk av statens kraftigste maktmiddel. I hendene på feile personer i dårlige systemer, vet vi hvordan dette maktmiddelet kan misbrukes. Når kan staten da med rette ta det i bruk? Hvis man tar utgangspunkt i at mennesker skal være så fri som mulig i sine handlingsvalg, er det som heter skadefølgeprinsippet (på engelsk: harm principle) et sentralt prinsipp. Prinsippet legger til grunn at så lenge andre ikke skades av en handling, så har ikke staten rett til å hindre den med makt. Staten kan advare mot handlingen og den kan lage politikk som begrenser muligheten til å utføre den, men den kan ikke bruke fysisk makt for å hindre alle handlinger. Handlingen må ha den egenskap ved seg at den skader andre. Det er imidlertid ikke alltid så enkelt å vurdere om den skader andre. Ofte er det åpenbart, som med vold, men med en del handlinger er det annerledes. For eksempel er det ikke alltid skadelig å kjøre over fartsgrensen, det har de fleste erfart. De fleste er likevel enige i at fartsgrenser er en bra ting, fordi alternativet virker svært skadelig. Hvis alle kjører så fort de vil, er potensialet for skade så stort at folk aksepterer en grense og at staten griper inn når den overtres. Hvordan ser et slikt resonnement ut når det gjelder straff for cannabis? Handlingen i seg selv, putte stoffet i sin egen kropp, er ikke skadelig for andre. Hvis derimot bruk av cannabis førte til en voldsom aggressivitet, at det var en direkte og unngåelig årsaksforklaring mellom stoffbruk og aggressivitet, ville sannsynligheten for at andre ble påført skade vært så høy, at handlingen ble omfanget av prinsippet. Det relevante er ikke bare den faktiske skaden, også potensialet for skade spiller inn i vurderingen. Det holder ikke at en heldigvis og tilfeldigvis ikke skader andre ved utførelsen av handlingen. Få vil hevde at bruk av noen av de narkotiske stoffene har en direkte skadevirkning på andre. Det er imidlertid et vanlig argument at cannabis og andre stoffer kan ha indirekte skade på andre enn den som bruker. For eksempel at omfattende cannabisbruk kan medføre at en ikke klarer å ta vare på barna sine, eller at en ved å kjøre i cannabisrus utsetter andre for skade. Det er imidlertid rimelig å forvente et minimum av sannsynlighet og årsakssammenheng mellom handlingen og slike indirekte skader. Det er ikke tilfellet når det gjelder cannabis. De langt fleste tilfeller av cannabisbruk avleder ingen indirekte skade. I de tilfeller det eventuelt skjer omsorgssvikt eller ruskjøring, vil staten uansett ha legitim rett til å gripe inn. For de som aldri vil fire på slike prinsipper, stopper diskusjonen her. Andre vil nok hevde at dette er et bra prinsipp, men at det kan finnes tilfeller der prinsippet må vike for andre viktige hensyn. Man kan eksempelvis vurdere det slik at bruk av cannabis utgjør en så stor trussel mot viktige verdier, at staten med rette kan ta i bruk sitt sterkeste maktmiddel. Dermed rettes oppmerksomheten mot konsekvensene. 2

3 Konsekvenser I konsekvensetikken er moralske prinsipper om det riktige i utgangspunktet irrelevante. Det er konsekvensene alene som avgjør en handlings moralske status. I ytterste konsekvens vil resonnementer som utelukkende baseres på konsekvensene av en handling, kunne forsvare bruk av tortur, medisinske eksperimenter på mennesker og andre handlinger de fleste i vårt samfunn vil reagere på med vantro og avsky. Hvis tortur bidro til å avverge et atombombeangrep og medisinske eksperimenter bidro til å finne en kur mot en verdensomspennende, dødelig epidemi, vil et rent konsekvensetisk resonnement forsvare overgrepene fordi det avverget massedød. Straff for brudd på loven er imidlertid et anerkjent middel i en rettsstat som Norge, så dilemmaet får en noe enklere karakter. Konsekvensetikkens forhold til straff er at det kan brukes så lenge det er det valget som medfører de beste konsekvensene. Hvis man vurderer det slik at bruk av straff vil føre til de beste konsekvensene i samfunnets møte med narkotikaproblemene, er straff den korrekte løsningen. Det følger imidlertid noen premisser til et slikt resonnement. Først må en avklare hva som ligger i «de beste konsekvensene». Hva er det bruk av straff skal føre til som er viktig å fremme? Det enkle svaret er at færrest mulig skal bruke cannabis. Avholdenhet fra cannabis er imidlertid ikke en verdi i seg selv, men representerer noe dypere. Siden cannabis har et skadepotensial på brukeren, er det sannsynlig at det totale omfanget av skader vil øke med høyere forbruk. Verdimessig kan man si at straff brukes for å avverge skade og lidelse som følge av cannabisbruk. At det er en sammenheng mellom økt forbruk og økt skadeomfang er vel etablert i rusforskningen. Det er derfor godt grunnlag for å bruke denne sammenhengen i argumenter for å begrense forbruket av rusmidler. Samtidig er det snakk om komplekse sammenhenger som er vanskelige å predikere, fordi økning i det totale forbruket av cannabis kan skje på mange måter, noen mer skadelige enn andre. Det er ikke snakk om en-til-en forhold, der man kan si at 5 % økning i forbruk gir 5 % økning i skadeomfang. Det avhenger av hvordan økningen fordeles hvem som bruker og hvor mye, i hvilke kontekster osv. Uansett er det tilstrekkelig grunnlag for å hevde at en økning i bruk, i hvert fall om den er betydelig, vil føre til økning av skadeomfanget. For konsekvensetikken er det imidlertid ikke tilstrekkelig at et bestemt valg bidrar til å fremme ett enkelt mål. Totale konsekvenser Alle mennesker stiller i utgangspunktet likt i et etisk resonnement. Konsekvensetikken er upartisk. Derfor er det straffens totale konsekvenser for alle involverte som må vurderes. En eventuell gevinst ved bruk av straff må overgå omkostningene. Om lidelse og skade er verdiene det måles etter, så er man like langt om straffen påfører like mye som den avverger. Derfor er det moralsk problematisk å hevde at så lenge man hindrer ett menneske i å bruke cannabis, så er det verdt politiets innsats. Da ignorerer man de som rammes av forbudet. Men her er man inne på et empirisk sett vanskelig område. Hvordan sammenligne skade som følge av cannabisbruk med skade påført gjennom forbudet? 3

4 Når det gjelder førstnevnte, skader av cannabisbruk, kan en skille mellom skader på en selv og skader på andre, inkludert samfunnet. Av skader som på en selv, er det vist at cannabis kan gi en noe økt risiko for enkelte lunge- og hjertesykdommer, samt at det kan virke utløsende for enkelte alvorlige psykiske lidelser hos personer som er disponert for det. I tillegg har cannabis et avhengighetspotensial som kan kreve behandling. Slike skadepotensialer belaster både den enkelte og samfunnet, for eksempel gjennom økt trykk på helsevesenet. I tillegg er cannabisbruk en risikofaktor i trafikken og det kan ha uheldig påvirkning med hensyn til inkludering i utdanning og arbeidsliv. Det er knyttet relativt stor usikkerhet til omfanget av disse skadevirkningene. Tidlig debut er en risikofaktor for noen av dem, men felles er at de først og fremst gjør seg gjeldende etter langvarig og omfattende bruk av cannabis. Sjansen for disse skadene liten ved bruk en enkelt gang eller ved moderat bruk, som er det vanligste bruksmønsteret. Skader av forbudet Forbudet mot cannabisbruk har også en rekke skadevirkninger, men også her er det knyttet usikkerhet til omfanget. Vi vet at det i 2013 ble anmeldt tilfeller av bruk og besittelse av narkotika, men vi vet ikke hvor mange av disse som gjaldt cannabis. Brudd på legemiddelloven har en strafferamme på seks måneders fengsel, men ingenting tyder på at noen idømmes fengselsstraff for cannabisbruk alene. De fleste idømmes bøter som rammer økonomisk, men viktigere er det kanskje at en havner i strafferegisteret. Rent praktisk har slik straff konsekvenser for enkelte valg i livet, som hvor en kan reise og søke jobb og utdanning, men hvordan dette konkret oppleves og håndteres på individnivå vet vi lite om. Det er likevel rimelig å tenke seg at det har en del personlige og sosiale konsekvenser og at det kan bidra til å skape avstand mellom den som straffes og samfunnet. En annen type konsekvens er hva det koster fellesskapet, i form av ressurser til politi- og rettsapparat. Dette er det etter min kjennskap ikke gjort gode overslag på, men en må regne med at det er snakk om betydelige beløp. Selv om det dreier seg om komplekse regnestykker, burde det rent empirisk være mulig å frembringe beregninger på kostnadene. Hvor mange av narkotika-anmeldelsene handler om cannabis? Hvor mange årsverk i politiog rettsapparat brukes til å håndtere cannabissaker? Mer abstrakt er det å vurdere hva straff for denne handlingen gjør med folks oppfatninger av politi og rettsapparat, altså av staten. Det dreier seg om en handling som en relativt stor andel (ca. 15%) av landets befolkning har utført. Hva er konsekvensene av å bli tatt for noe en ikke nødvendigvis anser som galt? Hva er konsekvensene av å ha et forbud som såpass mange ikke respekterer? Det er vanskelig å operasjonalisere slike størrelser, men det betyr ikke at de ikke er relevante. Den svarte økonomien knyttet til omsetning av cannabis er også en konsekvens av forbudet. Heller ikke her foreligger det gode tall, men det er grunn til å regne med at det årlig dreier seg om flere hundretalls millioner. Omkostningene ved en svart økonomi er blant annet at pengene unndras skatt, og annen kriminalitet knyttet til de kriminelle miljøer styrer den. 4

5 Det beste middelet? Det er vanskelig å tallfeste og nøyaktig beskrive det totale omfang av skader som forårsakes av forbudet. I alle tilfeller vet man at straff er noe som innebærer skade og lidelse på helt andre måter enn regulering, advarsler, informasjon og andre typer av forebyggende tiltak. Det kan være leit ikke å rekke vinmonopolet før det stenger, eller bli nektet servering fordi man er for full, men man blir ikke påført lidelse og tap av rettigheter, og politi og rettsapparat blir ikke satt i sving. Et konsekvensetisk resonnement vil derfor involvere spørsmålet: Er straff det beste middelet for å nå målet om minst mulig skader av cannabisbruk? Hvis det finnes andre mindre skadelige måter å gjøre det på, må de velges for å gjøre den totale mengden av skader minst mulig. Straffens preventive effekter er omdiskuterte og igjen er vi på et område som er vanskelig å undersøke empirisk. Vi vet at Norge ligger på et lavt nivå internasjonalt når det gjelder cannabisbruk. Det kan tas til inntekt for å hevde at forbudet virker. Samtidig vet vi at bruken har variert under samme forbudsregime. Det tyder på at også helt andre ting har betydning for hvorvidt folk bruker cannabis. Forskningslitteraturen peker i retning av at det ikke er en systematisk sammenheng mellom straffesystem og bruksnivå. Tillitten til straffens avskrekkende effekt er først og fremst teoretisk, ikke empirisk. Den internasjonale forskningen omkring effekten av liberalisering av lovverket er mangelfull, men den peker i retning av at det kan gi en viss økning i nyrekruttering. Samtidig er det usikkert om det totale omfanget øker og om de som bruker anvender mer av stoffet og i en lenger fase av livet. Alt dette er avhengig av hvilke typer liberalisering som settes i verk. Det er et langt spenn av alternativer for den som søker de minst skadelige midlene for å redusere skadene av cannabis. Ulike former for ned- og avkriminalisering vil kunne bøte på noen av kontrollskadene, og, i det minste rent teoretisk, ha mindre innvirkning på forbruket enn en legalisering. Teoretisk sett vil en legalisering ha større innvirkning på forbruket siden tilgjengeligheten blir legal, men samtidig vil det kunne ta bort en del av den svarte økonomien. En legalisering kan imidlertid ta mange ulike former, fra fullt frislipp til en strengt regulert monopolordning, noe som vil påvirke tilgjengelighet og forbruk ulikt. Spørsmålet i den konsekvensetiske vurderingen er uansett: hvor stor økning i forbruket er akseptabelt for å redusere kontrollskadene? Utfordringen med å gjøre rene konsekvensetiske vurderinger av komplekse fenomener, er at det involverer faktorer som er vanskelige å sammenligne og at det er mye usikkerhet knyttet til hva en handling vil medføre av faktiske konsekvenser. Dette omtales gjerne som den epistemiske innvendingen mot ren konsekvensetikk. Og det er vanskelig å forutsi sikkert hva som vil være konsekvensene av en avkriminalisering eller legalisering. Men en etikk som er fri for moralske absolutter og baseres på konsekvenser alene, må kontinuerlig gjøre opp kunnskapsstatus for å navigere etter de minst skadelige løsningene. Hvis en ikke er sikker på at nåværende praksis er den beste, må konsekvensetikeren være klar til å snu. Konsekvensetikken har en gylden og ansvarlig ledetråd: Den som ikke streber etter det valget som medfører de totalt sett beste konsekvensene, må stå til ansvar for at verden kunne vært et sted med mindre lidelse. 5

6 Moralens plass Tilbake til start: Moral har en selvsagt plass i narkotikapolitiske debatter. Sentrale moralske ingredienser som straff, frihet, lidelse og nytelse er involvert. Problemet er at moralske argumenter ofte brukes med svake begrunnelser, og meningsmotstandere betraktes som moralsk mindreverdige. Det er moralsk legitimt å hevde at forbudet mot cannabisrøyking bør fjernes fordi den som røyker ikke skader andre. Det er et argument som er begrunnet med et anerkjent prinsipp for hvor grensene for statens maktbruk skal ligge. Den som er uenig må vise til andre moralsk relevante begrunnelser. Det kan for eksempel være konkurrerende prinsipper eller det kan være å vise til hvordan opphevelse av forbudet vil medføre skadelige konsekvenser. I tilfellet med det siste har jeg løftet fram noen premisser for konsekvensetiske vurderinger, som at alle typer konsekvenser for alle involverte skal regnes med. Det er ikke tilstrekkelig å hevde at en ønsker forbud for å beskytte barn og unge, for slike moralske egenskaper har nok meningsmotstanderen også. 6