Fra Kåre Rudjords bok Atlanterhavsroerne Atlanterhavsferden Det var en anselig mengde pressefolk som var møtt fram i Battery for å overvære avreisen til Europa. United Press Local var der, foruten New York-avisene Times, Tribune, Daily News, Herald og Sun. Harbo fikk journalistene til å bekrefte i loggboka at robåten Fox ved avreisen fra New York hadde verken seil eller mast ombord. Journalistene var W. S. Merwitter, Max Adams, J. W. Longby, Benjamin F. Butler, J.M. Livingstone, John S. Still, S. A. Wood og A. Jeuiepert. Det var fint, varmt vær og sydlig vind. Harbo og Samuelsen brukte årene til Red Hook. Deretter ble de slept til Bay Ridge av motorbåten R. K. Fox. Den må ha tilhørt redaktøren av samme navn, men det går ikke fram om det var redaktøren selv som fulgte roerne på vei. Fra Bay Ridge tok de årene fatt igjen og rodde til Romer Shoal, der de ankret opp klokka ni om kvelden. Det var nå blitt nordostlig vind og tåke. Weather looks bad, noterte Harbo i loggboka. Mens Fox lå for anker på Romer Shoal, gjorde roerne de siste forberedelsene til sjøreisen. Så kunne de gå til ro på de provisoriske sengeleiene. Det skulle bli lenge til neste gang begge kunne sove samtidig. De ble vekket tidlig søndag morgen av en båt som kom forbi, og klokka fire lettet de anker. Det var moderat nordostlig vind med regn og tåke da de begynte å ro ut på havet. Klokka elleve passerte de Sandy Hook fyrskip, og ved middagstid peilte de fyrskipet rett vest, distanse 5 nautiske mil. Fyrskipet var det siste de så av Amerika. Som kaptein var det Harbo som førte loggboka. Samuelsen var styrmann. Loggboka ble innrettet slik at det først ble gitt en karakteristikk av hvordan natta hadde forløpt. Så fulgte observasjoner klokka åtte morgen, tolv middag og seks ettermiddag. De obligatoriske opplysningene gjaldt vær og vind, sjø, temperatur, antatte dagsmarsjer og posisjoner. Spesielle hendinger som f. eks. at de møtte skip ble også notert. I ettertid kunne en ønske at Harbo hadde vært mer raus med sine notater, slik at bildet av ferden kunne bli mer fyldig og detaljrikt. Men Harbo var sjøkyndig og visste hvordan en loggbok skulle føres. Søndag kveld kunne ikke Fox ankre opp, selv om roerne hadde fortjent å hvile etter lang dags roing. Fra nå av var båten i sig mot Europa dag og natt. Natta ble delt inn i økter, slik at de fikk 5 ½ times søvn hver. Mens den ene rodde, kunne den andre sove i 3 ½ time. Så byttet de om. Deretter kunne den første sove to timer, før han måtte til å ro igjen. Om dagen rodde de som regel begge. Ofte gjorde omstendighetene at rytmen måtte forandres. De måtte kanskje ro begge hele natta. Måltidene kunne bli nokså uregelmessige, slik at de spiste når de var sultne
og hadde anledning. En ting var å planlegge i detalj hvordan de skulle ha det en annen å få det til i praksis under de forskjellige vind- og værforhold. Mandag morgen var vinden sydlig med tåke. Harbo noterte i loggboka at de hadde rodd 44 mil siden søndag middag. Hele natta hadde de hatt sjøen i mot. De passerte en trunk den viste seg å være tom som var merket G. L. New York via Havre. Hva skjulte seg bak den tomme Amerika-trunken? Den minnet roerne om målet de hadde satt seg: Å ro en liten robåt fra New York til Havre i Frankrike. Trunken minnet dem også om strømmen av mennesker de selv innbefattet som hadde forlatt Europa for å søke seg en bedre framtid i Amerika. Havre hadde vært og var en hovedstasjon på europeernes vei mot Amerika. Ved middagstid ble siste døgns roing beregnet til 58 mil. Temperaturen var 60 grader Fahrenheit (15 ½ grader C), kursen east by south. Det var rolig vær og tåke, men i øst tyknet det til. Natta kom med regnbyger og vind fra sør. Om morgenen var det sydostlig sterk vind og tung sjø, ved middagstid fremdeles sterk vind, men nå fra sør igjen. For første gang ble posisjonen anført. Klokka tolv tirsdag 9. juni befant Fox seg på 40 grader 8 minutter nordlig bredde. Lengdeangivelse ble ikke gitt. Siste døgns roing ble beregnet til 50 mil. Det klarnet nå opp, og om kvelden var det sydlig vind og klarvær. Temperatur 55 grader. Kursen gikk i østlig retning. Det ble en ny natt med regn, og vind fra sør. Da morgenen kom, var det roernes femte dag på vei til Europa. De rodde og rodde, i sterk bris fra sør, i tåke og tykke, samme kurs. Days work ble beregnet til 50 mil. Mot kvelden gikk vinden over på nord og det klarnet opp. Temperatur 55 grader. Natt til torsdag var det klarvær med vind fra nordvest, om morgenen vestlig vind og fortsatt klart. Vinden økte fra frisk til sterk bris utover dagen, og om kvelden var vinden very strong. Sekstanten viste at de var på samme breddegrad som ved forrige måling. Temperaturen 65 grader ved middagstid. Fox hadde nå vinden i ryggen, og det bar strykende mot øst. Men det ble kjølig. Da natta kom, ble det til at de satt oppe og rodde begge to. Too cold to sleep, noterte Harbo. I tillegg var det høy sjø. Om morgenen fredag 12. juni tok de fatt på sin sjuende dag på havet. Sjøen ble mindre etter hvert, og om kvelden var det rolig. Days rowing ble anslått til 90 mil. Dagene begynte etter hvert å gli i hverandre. To menn var alene i et nøtteskall av en båt på det store oseanet. De kjente hverandre ut og inn, av og til pratet de sammen, av og til holdt de munn. Det kunne gå en dag uten at de vekslet et ord. Men denne sjuende dag kom til å skille seg ut fra andre. Om morgenen altså etter at de hadde sittet ved årene hele natta skulle Samuelsen forsøke å koke kaffe.
Men oljebrenneren satte fyr på byssa. Det så farlig ut, men om ikke lenge var brannen slukket. Samuelsen fortalte siden at sjøgangen skapte store problemer under matlaging. Kaffe trodde han ikke de hadde fått kokt mer enn 2 3 ganger. Andre uke på havet Lørdag 13. juni ble en fin dag. Natta gjennom hadde det vært en lett sydlig vind og smul sjø. Utover dagen ble vinden mer østlig, men fremdeles lett. Sjøen var smul. Riktig en dag for godt humør. Harbo hadde framme sekstanten, og målte bredden til 40 grader og 46 minutter. Temperaturen 70 grader. De regnet med å ha rodd 65 mil siste døgn på veien til Europa. Denne dagen møtte de skip. Og om de hadde gjort det tidligere, ble det iallfall ikke anmerket i loggboka. Skipet var skonnert Jossey av Wethmouth, Nova Skotia. Klokka var to ettermiddag. Roerne var interessert i posisjonen, og Jossey kunne opplyse at lengden var 68 grader og 40 minutter. Nå og seinere når de møtte skip, ba roerne om å bli rapportert i land. De visste at mange fulgte spent med, og ville motta et Alt vel fra roerne med tilfredshet. Denne dagen noterte Harbo et stort notabene i loggboka: Distansene som ble notert hver dag ved middagstid, var alle gjettverk og derfor meget ukorrekt. Det er ikke nevnt at de hadde logg ute. Distansene ble kanskje beregnet etter den erfaring de hadde fra roing i all slags vær og vind tidligere. Jossey s posisjon hadde vist at det ikke var så lett å beregne distansene. Vinden økte mot kvelden, og natt til søndag ble fæl. Det blåste motvind og regnet hele natta. Om morgenen økte vinden til bortimot storm, og klokka ni måtte de ankre opp ved hjelp av drivanker, for ikke å bli drevet for mye den gale veien. Uværet fortsatte, og ved middagstid blåste det storm. De lå for drivankeret til klokka fem ettermiddag, men da begynte vinden å minke. Sjøen var stor, men nå begynte de å bevege seg framover igjen. 20 mil regnet de med å ha blitt drevet tilbake denne dagen. De hadde mye å ta igjen. På mandagen gikk vinden over på vest, og for sterk bris og i høy sjø gikk det strykende østover mot Europa. Termometeret viste ikke mer enn 45 grader. Natt til tirsdag minket vinden igjen, og tirsdag var det lett vind fra vest. Dagsmarsjen ble ved middagstid beregnet til 90 mil. Harbo tok sekstanten og beregnet bredden til 40 grader og 34 minutter. Temperaturen var steget til 65 grader. Onsdag 17. juni ble igjen en merkedag. De var på Newfoundlandbankene. Om morgenen rodde de gjennom en hvalstim på rundt 50 svære hvaler. En av dem strøk like forbi båten. Nærmere en storhval hadde de aldri vært i robåt. Samuelsen fortalte siden om hval de møtte. Intervjueren spurte om de ikke var redde noen gang under overfarten. Redde? Nei, de kunne ikke si at de var redde
noen gang, selv under dramatiske omstendigheter. De hadde nok med å gjøre tingene som måtte gjøres for å redde livet. Mest uhyggelig var det, sa Samuelsen, med de uutgrunnelige store hvalfiskene som forfulgte dem. Rett som det var stakk de nesen opp like ved siden av dem, som ville de sluke dem med hud og hår. Verst var det i tåkede netter, når de lå like innpå æsingen og pustet og stønnet! Torsdag 17. juni møtte de igjen skip. Natta hadde vært stort sett rolig med lett vind fra øst. Om morgenen begynte det å regne. Klokka ni morgen møtte de det tyske dampskipet Fürst Bismarck. Da de passerte, heiste roerne det amerikanske flagget. Straks gikk det tyske flagget til topps på damperen, som snudde og kom etter dem. De ble spurt om de ønsket å bli tatt opp, men svarte nei. De ønsket bare å bli rapportert. Samuelsen fortalte siden om den oppmerksomhet de ble gjenstand for blant passasjerene. De stimlet sammen, så skipet ganske fikk slagside. Harbo fortalte at skipet hadde et par tusen passasjerer. Da de ble spurt om de ville om bord, hadde han sagt nei de hadde liten tid og lang vei foran seg! Neste dag hadde de vært 14 dager om bord i Fox. Tredje uket på havet De var inne i en rolig periode, med behagelig vind fra vest og til dels klart, pent vær, og smul sjø. Søndag 21. juni møtte de igjen skip. Etter en fin natt med frisk vestenvind, møtte de om morgenen en bark som seilte i nordvestlig retning. Det var det første seilskip de hadde sett på sju dager, noterte Harbo. Notatet viser at skip ikke alltid ble notert. Natt til 22. juni var også fin med frisk, vestlig bris. Men utpå dagen blåste det opp fra sydvest, og det ble høy sjø. Natt til tirsdag skulle bli av de minnerike, harde nettene de opplevde i Atlanterhavet. De rodde begge hele natta. Det var hard vind, tungt regn og tung sjø. Til gjengjeld bar det østover med god fart. Det harde været fortsatte utover dagen, og stilnet først mot kveld. Det var St. Hans. Loggboka var ikke beregnet på tanker og følelser. Det står heller ikke noe som tyder på at dagen ble markert. Men det er rimelig at tankene gikk tilbake til barndommens St. Hans-feiring med bål og lek i den lyseste av alle sommernetter. Kanskje fortalte de hverandre et og annet fra den tida. Kanskje undret de seg sammen over at de skulle oppleve St. Hans i Atlanterhavet ikke om bord i seilskip eller steambåt, men i robåt. Hvem kunne stille opp mot dette? Været var til å bli i godlag av. Natta ble fin med nordostlig moderat vind, men med krapp sjø. Slik fortsatte det neste dag, og om kvelden stilnet vinden litt. Temperaturen var sommerlig med 75 grader. Neste natt ble også fin med vind fra nordost, som stilnet av mot morgenen. Denne dagen torsdag 25. juni beregnet de både bredde og lengde, og fant at de var på 41 grader nordlig bredde og 50 grader 20 minutter vestlig lengde. De var sør av den vanlige dampskipsruten, og hadde ikke sett skip på flere dager.
Etter overfarten fortalte roerne at det var planen å følge den vanlige skipsruten, men holde seg om lag 100 mil sør for å unngå for mange nevepirrende situasjoner i møte med skip. Samuelsen fortalte at han en natt ble vekket av Harbo, som fikk se rød lanterne fra en båt, som så ut til å ville styre rett på dem. Det var storm med regn og tåke, og de måtte ro unna været for ikke å bli pårent. Men dette hendte ikke ved St. Hans tid, for nå var været virkelig godt. De så sola stige av hav og synke i hav dag etter dag. De så stjernehimmelen tentes natt etter natt, mens de slet seg fram tak for tak med årene.